Ordene klistrer seg fast til ganen.
De har ingen mening lenger.
Jeg ber med hendene mine.
Bønnen sitter i armene.
Plogfurene i hjertet mitt
bløtes av tidligregnet.
Tal, Herre, tal.
Mitt hjerte våker.
Og venter.
En dag skal det spire der
plogskjæret skar så djupt ned i
den mjuke jorda i hjertet mitt.
Ditt nåderegn gjør molden mjuk.
August 2017. (C) Bjørn Olav Hansen
