Bytt plog

I over tjue år har jeg gått på stiene ovenfor hjemmet vårt. I forrige uke skjedde det noe uventet. Mens jeg gikk, kikket jeg oppover og så en gammel, forlatt plog. Den var utenfor min normale synslinje og kunne lett bli savnet. En plog som satt midt i en skog uten åker i sikte var veldig uvanlig. Da jeg så plogen, visste jeg at den hadde en melding vedlagt.

Noen ting vi gjør har gått sin gang. De må bli etterlatt. Der det en gang var en produktiv åker som vi pløyde, og høstet dens åndelige råvarer, har feltet for den høsten endret plassering. Det beveger seg inn i fremtiden. Vi kan gjøre dette mens vi holder på det grunnleggende i vår tro som aldri forandrer seg.

På et tidspunkt vil de som for tiden driver tjenesteplogene, både individuelt og selskapsmessig, måtte være villige til å legge bak seg det som virker produktivt nå, men vil ikke bære oss inn i det fremtidige feltet hvor innhøstingen av Misjonsbefalingen venter. Vi trenger en ny plog for å forberede den innhøstingen.

Israel ble instruert om å reise minnesmerker av stein å etterlate seg som skulle erklære for fremtidige generasjoner at Gud hadde vært trofast på deres reise. Ministry av noe slag handler aldri om å parkere oss i nuet og sette opp en evig leir. Feltet beveger seg alltid fremover i fremtiden. Det vi er villige til å etterlate oss i dag vil bli et vitnesbyrd til fremtidige generasjoner om vår intimitet med Gud og hans trofasthet til å oppfylle det han har lovet.

 - Garris Elkins/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Plogen og tidligregnet

Munnen min er lukket.
Ordene klistrer seg fast til ganen.
De har ingen mening lenger.
Jeg ber med hendene mine.
Bønnen sitter i armene.
Plogfurene i hjertet mitt
bløtes av tidligregnet.

Tal, Herre, tal.

Mitt hjerte våker.
Og venter.

En dag skal det spire der
plogskjæret skar så djupt ned i
den mjuke jorda i hjertet mitt.

Ditt nåderegn gjør molden mjuk.

August 2017. (C) Bjørn Olav Hansen

Å holde fast ved plogen mens tårene tørkes bort - det er kristendom

Etter å ha tenkt mye på de etterlatte etter pastor Fred Winters som ble skutt ned og drept søndag, husket jeg noe Watchman Nee (bildet) har skrevet, med utgangspunkt i Salme 73,26: "Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig:

"En broder jeg kjenner ble kalt til å reise som forkynner i noen måneder. Hans hustru, som han var meget sterkt knyttet til, var ikke frisk på denne tiden. En felles venn sendte meg til ham med et brev rett før han skulle dra, og da jeg kom så nær huset hans at jeg kunne se det, la jeg merke til at han kom ut, uten å se meg, og gikk et lite stykke bortover. Så stoppet han, og etter å ha stått stille litt, snudde han seg og gikk tilbake. Jeg ventet ikke, men skjønte at han var i en tilstand av åndelig kamp, så jeg gikk foran nedover mot bryggen der elvebåten lå til. Da han kom dit, gav jeg ham brevet med med ordene: 'Må Herren velsigne deg,' og svaret hans viste at han var fylt med fred.

Da han kom tilbake etter noen måneders forløp, nevnte jeg hendelsen for ham. 'Ja,' tilstod han: 'som jeg stod der, følte jeg at jeg ikke kunne forlate henne eller barna uten hjelp, og med svært lite penger, men da jeg gikk skrittene tilbake, kom det et ord til meg: 'Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.' Så jeg snudde igjen og gikk ned til båten.'

Å holde fast på plogen mens tårene tørkes bort - det er kristendom."