Bønn er først og fremst en tilstand

Bønn har sine ytre former, men har ikke nødvendigvis noe med sted å gjøre. Det kan være godt å ha et fast sted å be. Jesus snakket jo om lønnkammeret vårt, hvor vi lukker døren bak oss og er alene. Man kan også ha andre fysiske bønnesteder: en kirke, et sted inne i skogen eller langs et vann.

Men vi må ikke glemme at bønn først og fremst er en tilstand, og denne tilstanden gis oss ikke av seg selv. Den må opprettholdes. Indre fred og beslutsomhet kan så veldig lett bli forstyrret.

Bønn er heller ikke bare å holde ut en viss disiplin der vi forteller Gud alt vi ønsker og behøver. Det kan være godt å utøse sitt hjerte for Herren, men det kan være en slitsom øvelse å hele tiden snakke med Ham om våre behov - som om Han ikke kjenner til dem fra før.

Jeg gjentar dette for meg selv: Bønn er først og fremst en tilstand. Det handler om hjertets bønn, den bønn som fortsetter å be inne i meg. Det er en bønn som er blitt en del av meg, en som bes i takt med pulsslagene mine. For meg er det blitt Jesusbønnen, for andre kan det være andre bønner. Enkle i formen, som hjertets innerste rop. En av dem jeg også ber er denne:

"Kom og bo hos meg!"

Den gir uttrykk for en sterk lengsel hos meg, en hunger etter å lære å kjenne Gud enda djupere og fatte enda mer av Hans veier. Hjertets bønn kan ta mange former og kretse om bestemte behov - men den er alltid der, i oss, enten vi ber bevisst, arbeider eller sover. For meg er det blitt så stort dette at Gud har lagt evigheten ned i våre hjerter. Det er lengselen. Lengselen etter Ham.

Det er en bønn som ikke holdes oppe av viljen, men av hele vårt indre menneske.

På maleriet ser vi Serafim av Sarov på vei fra sitt eneboersted til klosteret.