En åndelig veileder er hentet hjem av Gud

"The Orthodox Way" ble intet mindre enn en livsforvandlende bok da jeg leste den første gangen i 1979. Da var jeg 21 år gammel. I går, onsdag 24.august 2022, sovnet forfatteren, Metropolitt Kallistos Ware, stille inn i en alder av 87 år. Boken har jeg lest så mange ganger at den har gått helt opp i limingen, og alle sidene er nå løse. Jeg fikk mye av min åndelige fostring gjennom nettopp denne boken, og den har lagt grunnlaget for mye av mitt teologiske ståsted.

I "The Orthodox Way" skriver Kallistos Ware innsiktsfullt om Gud som mysterium, Den trenige Gud, Gud som skaper, Gud som menneske, Gud som Ånd, Gud som bønn og i en epilog: Gud som evighet. 

At Kallistos Ware, som regnes som et av vårt århundres mest innflytelsesrike teolog, ikke bare innenfor Den ortodokse kirke, men i hele kristenheten, oppholdt seg i lengre perioder i evangelisten Johannes' kloster på Patmos, bærer hans forfatterskap og hans levde liv et sterkt vitnesbyrd om. Det er lett å tenke på og sammenligne Kallistos og Johannes! Jeg tenker i grunnen på Kallistos som vår tids Johannes! Begge var Kristusmystikere i ordets egentlige betydning, og begge var drevet av en lidenskap for Kristus, for foreningen med Ham, for bønnen og kjærligheten.

Kallistos Ware ble ordinert til prest i 1966, ble utnevnt til biskop i 1982 og fikk senere tittelen metropolitt, som i Den ortodokse kirken tildeles kirkeledere av særskilt betydning. Store deler av sitt liv levde og virket han i Oxford i England, der han var prest i en ortodoks menighet. Han underviste også ved universitetet i Oxford i mer enn 30 år.

Metropolitt Kallistos Ware var også en sann økumen, og han har gjort en betydningsfull innsats med å oversette Filokalia til engelsk, en samling tekster om bønn fra 300 til 1300 tallet. Dette arbeidet gjorde han sammen med Gerald Palmer og Phillip Sherrard. I ortodoks trasisjon ansees lesningen av Filokalia som den viktigstte etter Bibelen.

Som mine ortodokse venner sier når noen dør: Evig ihukommelse! Fred med Kallistos Ware's gode minne.

Åndens gave er enhetens gave

"Åndens gave er en enhetens gave. 'Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme.' (1.Kor 12,4), og hans særskilte oppgave er å forene oss 'i den fred som binder sammen' (Ef 4,3)", skriver metropolitt Kallistos Ware (bildet), i sin lille, men dog så innholdsmettede bok: 'Den Hellige Ånd i den kristnes personlige liv', og legger til:

"Det nye testamente taler særskilt om 'fellesskap' eller 'samfunn' (koinonia) i Den Hellige Ånd. Det er Åndens oppgave å skape fellesskap ... Åndens gave gjør de mange til en eneste Kropp i Kristus... Som frihetens Ånd befrir Den Hellige Ånd oss ikke bare fra kollektivismen, men i like høy grad fra isoleringen , egoismens og den gjensidige fryktens tyranni... Ånden opphever effekten av Babels tårn. Når Den Høyeste steg ned og forvirret tungemålene splittet Han også folkeslagene. Men når Han delte ut tunger av ild gjorde Han oss alle til ett. Derfor priser vi med en røst Den Allhellige Ånden. Den Hellige Ånd oppretter et fellesskap og gjensidig forståelse, 'gjør alle til ett', slik at en stor skare mennesker kan tale med 'en røst'..."

Videre skriver Kallitos Ware:

"Det er gjennom å gjøre oss alle til ett at Den Hellige Ånd kan gjøre oss alle ulike. Jo mer forent vi er med andre i fellesskap, desto bedre kan vi virkelig være oss selv, sanne avbilder av Den treenige Gud. Ved å gjøre oss til ett forvandler Ånden oss fra individer til personer... Person, 'prosapon', betyr ansikt. Ingen er i sann mening personlig om han ikke vender sitt ansikt mot andre..."

Sitatene er hentet fra KallistosWare: Den Helige Ande i den kristnes personlige liv. Artos forlag, sidene 9,10 og 11. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Betydningen av å memorere Bibelen, del 4

Her er fjerde og siste del av intervjuet med metropolitt Kallistos Ware om betydningen av å memorere Bibelen. Den forrige ble publisert fredag 4.april.

CM: Er det noen ressurser du vil anbefale når det gjelder det å memorere Skriften:

KW: Det er kanskje to måter å lese Bibelen på. En er å følge Kirkeårets tekster. En slik kalender vil fortelle deg hvilke daglige skriftsteder som er utvalgt for å følge kirkeårets liturgiske syklus. For hver dag er det noe å lese fra brevene og evangeliene. Og så, under fastetiden leser vi fra Det gamle testamente. Fordelen med å lese Bibelen på denne måten er at vi leser den sammen med Kirken. Dette er de utvalgte lesningene for dagen som blir benyttet av ortodokse fra hele verden.

Men bakdelen med dette er at, de daglige lesningene fra Skriften ofte er veldig korte, og de er ikke sammenhengende. Så, vi får et slags fragmentert bilde av Skriften. Kanskje det er av det gode å finne en alternativ måte å lese Skriften på, som handler om å velge seg en bok og lese den fra begynnelse til slutt. Les 20 vers, 30 vers eller et helt kapittel. Velg, selvsagt, en bok som kan være til hjelp for deg, som for eksempel Job eller Salmene som du finner i Det gamle testamente, eller fra Det nye testamente evangeliene, eller et hvilket som helst skrift fra Det nye testamente.

Så dette er to måter å lese Skriften på. Og hvis vi ønsker å trenge djupere inn i Skriften, er den andre måten å foretrekke. Så kan vi bruke bibelkommentarer. Vi har en egen ortodoks Studiebibel, som langt det er mulig, gir oss verdifull hjelp. Men kommentarene her er svært korte, og ikke nok egentlig. Hvis vi virkelig vil gå djupere inn i Skriften - og dette krever virkelig anstrengelser - så ønsker vi å forstå hvordan Kirkefedrene leste Skriften.

------

Jeg kan legge til følgende for egen regning: Metropolitt Kallistos Ware skriver ut fra et ortodoks perspektiv. I Norge utgir Verbum en egen kalender som tar oss med gjennom kirkeåret, med utvalgte tekster fra Bibelen og med lesninger for alle søndagene. Bibelleseringen har også gode bibelleseplaner, og det finnes en svært god norsk Studiebibel som heter Ressurs.

Her er linker til disse sidene:

http://www.bibelleseringen.no/

http://www.norsk-bibel.no/

Kirkeårets bibelleseplan får du kjøpt i en bokhandel.

Betydningen av å memorere Bibelen, del 3

Her fortsetter samtalen mellom fader Christopher Metropulos og metropolitt Kallistos Ware (bildet), om betydningen av å memorere Bibelen. Forrige artikkel ble publisert i går:


CM: Jeg ønsker å sitere Hebr 4,12 hvor det heter: 'For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg og er dommer over hjertets tanker og motiver'. Tal med oss, om du vil, om hva vi kan lære av dette ene og veldig kraftfulle verset om Skriftens hensikt og hvilken innflytelse den har på våre liv.


KW: Ja, gjerne det. Vi skulle se alle ord i Skriften som adressert til hver enkelt av oss personlig. Fedrene pleide å si: 'Når du leser noe i Skriften, ikke forsøk å tilegne det andre. Tilegn deg det selv'. Så vi skulle lese Skriften som om den var et personlig brev til meg. Og vi skulle derfor søke når vi leser den for en personlig tilegnelse. Hva betyr dette for meg i dag, og for det livet jeg lever nå. Når jeg leser Evangeliene, så er det Kristus som taler til meg. Og jeg inviteres til et gjensvar, en respons.


Så det er på denne måten, akkurat som Hebreerbrevets forfatter skriver, at Skriften er en utfordring til oss. En utfordring om å se, og forstå hva dette betyr for meg? Og hvordan skal det jeg leser forandre meg?


(fortsettes)

Betydningen av å memorere Bibelen, del 2

Her fortsetter samtalen mellom fader Christopher Metropulos og metropolitt Kallistos Ware (bildet), om betydningen av å memorere Bibelen. Forrige artikkel ble publisert i går:

CM: Så vakkert sagt. Bibel-memorering kjenner jeg igjen fra de presbyterianske skolene mine barn har gått på. Det er veldig populært i protestantiske sammenhenger. Barna kom hjem og sa: 'Hva er ukens Bibelvers?' Og de ville lære det, og fremsi det. Jeg ble så begeistret for dette. Men jeg kjenner jo også til at mange mennesker har ikke en slik luksus. De har ikke muligheten til å ha sine barn barna i en slik kirke eller på en 'religiøs' skole. For de av oss som er ortodokse, så er det ikke så mange ortodokse skoler. Vi har noen. Men det synes som om denne memorerings-prosessen har falt ut av radaren for de ortodokse kristne.

KW: Ja, jeg er redd den har falt ut av radaren, som du ordlegger deg. Og det er noe jeg synes er svært beklagelig. I tidligere tider var det ikke slik. Kirkeretten sier at ingen biskop skal kunne konsekreres om de ikke har lært Salmenes bok utenat. 150 salmer. Det betyr jo at nærmest alle nålevende biskoper er ukanoniske. Fordi de ikke følger kanon.

Vel, kanskje det er uoppnåelig i vår tidsalder, men det viser at det var en tid i Den ortodokse kirke hvor det å lære Skriften utenat og i særdeleshet Salmene var noe som var forventet. Før jeg ble ordinert som diakon insisterte biskopen på at jeg ikke kunne bruke Liturgiboken. Jeg måtte være i stand til å fremsi alle litaniene og de andre delene diakonene fremsier - utenom opplesningen av evangeliene - utenat. Og jeg måtte gjøre det på gresk, ikke på morsmålet mitt.

Vel, det var ikke så vanskelig, så jeg er glad for at jeg lærte meg kunsten å memorere. Det betyr at når du har lært deg noe utenat, så kan det komme tilbake til deg helt spontant når du trenger det. Du vil være i stand til å sitere Skriften og bruke Skriften som en daglig guide overfor ulike utfordringer.

Vi ortodokse har noe å lære av protestantene! Vi trenger virkelig, i vår ortodokse undervisning, og gi større rom for å lære noe utenat.

(fortsettes)

Betydningen av å memorere Bibelen, del 1

Dette er ikke bare en svært interessant artikkel, men den kan bli til stor åndelig hjelp for den som leser den.

Den er skrevet av metropolitt Kallistos Ware (bildet), og handler om betydningen av å memorere skriftsteder fra Bibelen.

Jeg har valgt å oversette den til norsk, slik at mange kan få del i dens innhold. Her er noen av de spørsmål som tas opp i artikkelen:

* Hvorfor tilbringe tid på å memorere Skriften når du kan lese den på din smarttelefon? * Hvorfor får bibelmemorering mindre oppmerksomhet i ortodokse kretser enn i protestantiske? * Hva kan Hebr 4,12 lære oss om Skriften og dens innflytelse den har på våre liv? * 

Artikkelen er et nedtegnelse av en radiosamtale mellom fader Christopher Metropulos (heretter kalt CM) og metropolitt Kallistos Ware (heretter kalt KW).

CM: La oss begynne med det opplagte spørsmål: Vi kan lese Skriften når som helst vi ønsker det i en trykt utgave. Nå kan vi vil og med lese den på datamaskinen vår, eller på våre smart-telefoner, når vi sitter på bussen, når vi går - så hvorfor skulle vi tilbringe tid med å memorere Skriften?

KW:  Bibelen er så lett tilgjengelig i så mange utgaver. Vi trenger ikke betale så mye heller for å skaffe oss en. På grunn av dette - er jeg redd - behandler vi den ikke alltid med den respekt og med følelsen av under og takknemlighet som vi burde. Jeg kan huske en reise til Russland - som lik meg - underviste ved universiteter. Dette var under kommunist-tiden, når det var vanskelig å skaffe Bibler. Jeg smuglet derfor inn noen eksemplarer av Bibelen.

Ved en anledning besøkte en kirke, og det ikke var mange mennesker rundt meg, snakket jeg med en gammel dame og sa til henne: Vil du ha et eksemplar av Bibelen?

Hun svarte: 'Å, hele mitt liv har jeg ønsket å ha min egen Bibel'. Så la hun til: 'Jeg har en venn, som har en Bibel, og noen ganger låner jeg den av henne og leser den'.

Dette forundret meg. Vi tar for gitt at vi har tilgang til en Bibel. Men slik var det ikke under kommunisttiden i Russland. Og så gav jeg henne et eksemplar av Bibelen. Vi var i kirken og hun tok den og la den på en lesepult, åpnet den og begynte å lese. Hele tiden tegnet hun seg med korset, og bøyde seg djupt, mens tårene rant.

Min venn sa til meg: 'Hvis vi gir bort en Bibel til en av våre kollegaer på det teologiske fakultetet, vil vi få samme reaksjon da?' Det åpnet virkelig mine øyne for den store gaven som Bibelen er. Og hvordan vi, i Vest, tar denne gaven for gitt. Men ofte er det slik at kristne som blir forfulgt ikke har tilgang til Bibler.

Nå er situasjonen i Russland mye bedre, men i de dagene var Bibelen en sjelden og svært verdifull bok. Vi skulle virkelig ha den følelsen som den gamle damen hadde, når hun gråt fordi hun hadde sin egen Bibel.

Så - hvorfor lære ting med hjertet, hvis vi har smart-telefoner og datamaskiner? Jeg benytter ikke slike ting selv. Jeg leser bøker. Men så er det nå slik at jeg tilhører en annen tid. Jeg er hva C.S Lewis kalte 'en gammel vestlig mann', en art som er i ferd med å bli utryddet. Likevel - når det er slik at det er så lettvint med smart-telefoner og datamaskiner, hvorfor da memorere Skriften?

Svaret er - memorering setter sitt avtrykk og preger oss. Når vi memorerer så merker vi oss ordene i vårt hjerte. Ved å memorere gjør vi Skriften til en del av oss selv. Det - tror jeg - er verdien av å lære ting gjennom mitt hjerte. Og jeg husker enda disse versene jeg har lært meg, selv om det er over 65 år siden!

For eksempel: 'Gå til mauren, du late, se hva den gjør og bli vis'. Jeg kan sitere mye mer enn det, men jeg skal spare deg for det. Men ja - memorering gjør versene til en del av oss. Så vi kan virkelig si med Salmene: 'Ditt ord er en lykte for min fot og et lys på min sti'.

(fortsettes)

Ortodoks skriftforståelse, del 1

Hvordan ser ortodokse kristne på Bibelen? Jeg synes denne artikkelen av metropolitt Kallistos Ware (bildet), var så interessant at jeg oversatte den.

Vi tror at, Den Hellige Skrift utgjør et sammenhengende hele. Skriften er på èn og samme tid guddommelig inspirert og uttrykt av mennesker. Den er et autoritativt vitnesbyrd om Guds åpenbaring av seg selv; i skapelsen, i inkarnasjonen av Gud-Ordet og i hele frelsesforløpet. Skriften uttrykker på denne måten Guds ord i menneskelig språk. Vi kjenner, mottar og fortolker Skriften gjennom Kirken og i Kirken. Vi nærmer oss Skriften i lydighet.

Vi kan markere fire sentrale egenskaper, som karakteriserer en ortodoks kristen lesning av Skriften:

1. Vår lesning må foregå i lydighet
2. Den må være kirkelig, finne sted innenfor Kirkens rammer
3. Den må være sentrert om Kristus
4. Den må være personlig

1. Om å lese Bibelen i lydighet:

For det første: Når vi leser Skriften, må vi lytte til lydighetens ånd. Den ortodokse kirke tror at Bibelen er guddommelig inspirert. Skiften er et brev fra Gud, hvor Kristus selv taler. Skriften er Guds vitnesbyrd om seg selv. Den fremsetter Guds ord på vårt menneskelige språk. Fordi Gud selv taler til oss i Bibelen, er den korrekte reaksjon fra vår side lydighet, mottagelighet og det at vi lytter. Når vi leser, tjener vi Den Hellige Ånd. Men er Bibelen guddommelig inspirert, er den menneskelig uttrykt. Den er et helt bibliotek av bøker, skrevet til forskjellige tider, av forskjellige mennesker. Hver enkelt av Bibelens bøker avspeiler sin tids oppfatning, og sin forfatters sælige synsvinkel. For Gud gjør ikke noe ensidig, den guddommelige nåde samarbeider med den menneskelige frihet. Gud tilintetgjør ikke vår personlighet. Han forsterker den. Og det er slik, den inspirerte Skrev ble skrevet. Forfatterne var ikke kun passive instrumenter, diktafoner, hvor en beskjed blir registrert. Hver enkelt av Skriftens forfattere bidrar med sin egen særegne, personlige begavelse. Foruten det guddommelige er det også et menneskelig aspekt i Skriften; vi skal verdsette begge.

(fortsettes)

Troen på Gud utgjør hele forskjellen

Metropolitt Kallistos Ware (bildet) er min følgesvenn for tiden. Jeg leser på nytt hans bok "The Orthodox Way", som også er oversatt og utgitt på dansk, for de som skulle være interessert i det. Denne lille boken har jeg lest flere ganger, og den betyr mye for meg. På en enkel, men samtidig dyp måte, forklarer den hva den kristne tro handler om.

I går merket jeg meg noe som Ware skriver:

"I vår trosbekjennelse sier vi ikke: 'Jeg tror at det er en Gud'; vi sier: 'Jeg tror på èn Gud.' Mellom troen 'at det finnes en Gud' og 'Jeg tror på...' er det en særdeles viktig distinksjon."

Jeg er helt enig. Forskjellen er faktisk avgjørende. Som jeg skrev her om dagen så er årsaken til at jeg er en kristen, at det finnes en Gud. Ikke en gud skapt i menneskelig liknelse, men Gud. I den nikenske trosbekjennelsen heter det videre:

" ... den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig."

David blir overveldet av Gud, når han skriver:

"Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske ..." (Salme 8,4-5)

I dag blir mye som har med Gud å gjøre veldig familiært. Kanskje for familiært.

Ærefrykten for Den Allmektige er forsvunnet. Overveldet av skaperverkets storhet, utbryter David hva sann gudsfrykt handler om: "Hva er da et menneske ..."

Vi blir små i møte med Gud.

Det moderne mennesket vil i sitt overmot diktere Gud. Også overfor Ham handler det for enkelte om å kreve sin rett.

Men Gud er ingen arbeidsgiver som man forhandler lønnsbetingelser med.

Gud er Gud.

Petter Dass forstod dette da han skrev: "Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde."

Metropolitt Kallistos Ware sier at den som vandrer på Veien, jo lenger han kommer, jo mer øker bevisstheten om to ting: Guds annerledeshet på den ene siden, og Hans nærhet på den andre. Vi vil mer og mer erkjenne at Gud er et mysterium.

Det kommer så klart frem i den nikenske trosbekjennelsen. Der ser vi at Gud er allmektig Far. Begge deler altså. Allmektig, det er den ene siden av Gud, den andre er at Han er Far, altså noe som er nært og favnende.