Forsamlingen - Guds bolig og hvilested, del 3

Som jeg har nevnt holder jeg på å studere en prekensamling av J.B Stoney fra Plymouth Brethren, hvor han skriver om Kristi forsamling. Her understreker han noe som er av særdeles stor betydning. Stoney skriver:

"Herren sier: Jeg vil bygge Min menighet. Han sier ikke: Jeg har bygget bygget den."

Menigheten er noe aldeles nytt i Den nye pakt. Den oppstår etter at Israel har avvist Jesus, den beskrives som en hemmelighet, et mysterium som har eksistert i Guds tanke siden før verden ble skapt. Apostelen Peter skriver om dette i 1.Pet 2,4-5: "Når dere kommer til Ham som er Den Levende Stein, som ble forkastet av mennesker, men er utvalgt av Gud og dyrebar, da blir også dere, som levende steiner bygd opp til et åndelig hus ..."

Gud har ikke forkastet sitt folk, jødene. Han har gitt dem helt spesielle løfter, både når det gjelder landet og folket. De løftene gjelder nå og i fremtiden. Men, som Derek Prince sier, Gud har to folk: Israel og de som utgjør menigheten.

Når du er frelst, er du blitt en slik levende stein, og disse levende steinene er det som utgjør Hans åndelige hus. Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver apostelen Paulus:

"... Guds hus, som er Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15b)

I en ny serie med artikler skal vi se nærmere på Guds lengsel etter å bo blant sitt folk på jorda. Vi tar utgangspunkt i Den gamle pakt, for så å bevege oss inn i Den nye.

Bildet viser en Plymouth Brethren forsamling i Chadwell Heath i England i 1917.

Hva kjennetegner falske profeter og lærere, del 7

Serien med kjennetegn på falske og sanne ledere fortsetter her, med det sjette punktet:

6. Falske ledere har ugudelig karakter; sanne ledere er konsekvent gudfryktige.

Et viktig kjennetegn på falske ledere er deres ugudelige karakter. Under Den gamle pakt leser vi disse avslørende ordene hos profeten Jeremia:

"Om profetene. Mitt hjerte er knust i mitt indre. Mine bein skjelver. Jeg er som en drukken mann, som en mann overmannet av vin, for Herrens skyld og på grunn av Hans hellige ord. For landet er ful av slike som lever i hor, og landet sørger på grunn av forbannelsen. Beitemarkene i ødemarken tører bort. Deres livsvei er ond, og urettmessig har de makt." (Jer 23,9-14)

Hos profeten Sefanja leser vi dette: "Hennes profeter er tøylesløse, menn som går fram med forræderi. Hennes prester er har vanhelliget helligdommen, de har øvd vold mot loven." (Sef 3,4)

Vi møter det samme i Det nye testamente. Judas beskriver falske ledere som "ugudelige som forvender Guds nåde til løsaktighet og fornekter den eneste Herre Gud og vår Herre Jesus Kristus." (v.4b) Dette er menn, skriver Judas, som: "drømmene" som "besmitter også kroppen ... de forkaster myndighet og spotter de høye makter." (v.8) Disse "lever etter sine egne lyster. Og de taler store og stolte ord med sin munn og smigrer folk for å oppnå fordeler." (v.16) Apostelen Peter skriver om det samme, i 2.Pet 2,10-14, og skriver om dem som "vandrer etter syndenaturen i urenhetens lyst, og som forakter myndighet. De er overmodige og egenrådige... De taler ondt om de ting de ikke forstår ... de regner det som en glede å bruke dagen til et utsvevende liv. De er som skamflekker og styggedommer, og de fråtser i sine egne forførelser mens de fester sammen med dere. Deres øyne er fulle av horkvinnen, og de kan ikke opphøre med å synde. De lurer ubefestede sjeler. De har et hjerte som er opplært i grådighet, og de er forbannelsens barn."

Notèr deg forskjellen på et gudfryktig menneske! Til den kristne forsamlingen i Tessalonki skriver Paulus: "For vår formaning kom ikke av villfarelse eller urenet, og dne var heller ikke preget av svik. Men ettersom vi var blitt prøvd av Gud for å bli betrodd evangeliet, så taler vi også, ikke for å tekkes mennesker, verken fra dere eller fra andre, selv om vi som Kristi apostler har rett til å opptre med tyngde. Men vi var milde blant dere, på samme måte som en mor nærer sine egne barn." (1.Tess 2,3-7) I det samme kapitlet, i vers 10 leser vi: "Dere er vitner, og Gud også, om hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi oppførte oss blant dere som tror."

Timoteus, den unge medarbeideren til Timoteus, får beskjed om: "vær et forbilde for de troende i ord, i ferd, i kjærlighet, i ånd, i tro og renhet." (1.Tim 4,12b)

En biskop eller tilsynsmann skal: "være uklanderlig, èn kvinnes mann, edruelig, sindig, ha god oppførsel, være gjestfri og være i stand til å undervise. Han må ikke være henfallen til vin, ikke brutal, ikke grådig etter urettmessig vinning, men mild, ikke stridslysten, ikkr pengekjær." (1.Tim 3,2-3)

Med andre ord: en leder må ha en gudfryktig karakter, som vokser frem gjennom Den Hellige Ånds beskjæring og tukt.

(fortsettes)

Billedtekst: En mennonite biskop og hans hustru er et eksempel på gudfryktige mennesker som tar Guds ord på ramme alvor.

Lesestykker i fastetiden, dag 8

Vi tenker kanskje ikke så mye over det når vi leser evangelieberetningene om disiplene, men Peter var gift. Vi leser jo i Matt 8 om hans svigermor!

"Da Jesus var kommet inn i Peters hus, så Han at hans svigermor lå syk og hadde feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen forlot henne. Og hun sto opp og tjente dem." (v.14-15)

Peter, apostelen, måtte altså forholde seg til familielivet. Det setter en del ting i perspektiv med hensyn til etterfølgelsen av Jesus. Mange av oss forholder jo oss til at vi er en del av et familieliv, med mange ulike forpliktelser og utfordringer. Midt oppe i alt dette skal vi følge Kristus. Det byr også på sine utfordringer. Nettopp fordi Peter var gift, så er det for oss som er i samme situasjon, kanskje lettere å se hen til ham for å lære, enn de andre av disiplene. Vi vet jo ikke så veldig mye om deres familiesituasjon.

Jeg har lest beretningene om Peter ut fra dette perspektivet i det jeg har forsøkt å sette Peter inn i denne sammenhengen: han har en kone å forholde seg til. Om de hadde barn, vet vi ikke. Gjør et forsøk på å lese evangeliene, Apostlenes gjerninger og Peters to brev, med dette i bakhodet. Tenk igjennom det han sier, skriver og gjør som ektemann.

Egentlig er det jo litt underlig at Den romersk-katolske kirke har apostelen Peter som sitt store forbilde, og så nekter de prestene å gifte seg!

Peter på sin side forholdt seg til et liv sammen med kona si. Han hadde sikkert sin del av alle de utfordringer og gleder som ekteskapet byr på. Tenk på dette når du leser det han skriver i 1.Pet 1,15-16:

"Men slik Han som kalte dere er hellig, skal også dere være hellige i all deres ferd, for det er skrevet: Dere skal være hellig, for Jeg er hellig."

Dagens refleksjon: Hvordan skal jeg leve et hellig overgitt liv i min familie?

Hva kjennetegner falske profeter og lærere, del 6

I januar skrev jeg fem artikler - i tiden 15.-19. - om hva som kjennetegner falske profeter og lærere. Jeg lovte at jeg skulle komme tilbake med en ny serie, etter å ha studert emnet mer inngående. I tillegg til de fem kjennetegnene som jeg alt har pekt på vil jeg ta for meg tre kjennetegn til. Utgangspunktet for serien er et ord hentet fra Matteus 24,11 - fra undervisningen til Jesus om de siste tider. Det første Han sier i denne sammenhengen er: "Mange profeter skal da stå fram og forføre mange.

5. Falske ledere har en forvrengt teologi om Kristus; sanne ledere holder fokus på Kristus.

Et sentralt kjennetegn på den falsk profet eller lærer er en forvrengt eller fordreid teologi vedrørende Kristi person og gjerning. Apostelen Peter advarer oss når han skriver:

"Men det sto også fram falske profeter blant folket, slik det også skal komme falske profeter blant dere. I hemmelighet skal de føre inn falske lærdommer som leder til fortapelse. De skal fornekte den Herre som kjøpte dem, og føre over seg selv en brå fortapelse." (2.Pet 2,1)

Judas er inne på det samme i sitt brev, da han skriver: "For noen mennesker har sneket seg ubemerket inn, slik som for lenge siden ble oppskrevet til denne dommen: De er ugudelige som forvender Guds nåde til løsaktighet og fornekter den eneste Herre Gud og vår Herre Jesus Kristus." (v.4)

Apostelen Johannes skriver om det samme: "Elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Og hver ånd som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er ikke av Gud. Dette er Antikristenes ånd, som dere har hørt skal komme, og som allerede nå er i verden."

Det apostoliske vitnesbyrdet om dette er samstemt, Paulus skriver i Kol 2,8-9: "Se til at ikke noen som bedrar dere ved filosofi og tomt bedrag, etter menneskers overlevering, etter verdens makter og ikke etter Kristus. For i Hans kropp bor hele Guddommens fylde."

Læren om Kristi person og gjerning er selvfølgelig av aller største betydning. Faktum er jo at hele Det nye testamente handler om Kristus, fra begynnelse til slutt. Det første verset i Det nye testamente lyder slik: "Boken om Jesu Kristi slektstavle." (Matt 1,1) " Og det siste lyder slik: "Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle. Amen." (Åp 22,21) Og alle versene mellom disse to understreker jo Kristus født av en jomfru, Hans guddommelighet, Hans kraftfulle tjeneste, Hans syndfrie liv, Hans offerdød, Hans oppstandelse, Hans himmelfart og Hans gjenkomst.

I lys av Kristi sentralitet, er det ikke overraskende at falske profeter og lærere forsøker å forvrenge sannheten om Kristus. Derfor må vi være på vakt mot alle som forsøker å forminske betydningen av Kristi person og gjerning. Det betyr at om vi møter på mennesker som fornekter at Jesus ble født av en jomfru, som fornekter Hans guddommelighet, Hans offerdød, Hans oppstandelse og Hans himmelfart og Hans gjenkomst så må vi avvise dem og ikke slippe dem til i noen sammenheng! De hører ikke hjemme på menighetens talerstol, selv ikke som gjester. Uansett hvor interessant det de sier må være. De kan nemlig forføre en av de minste i våre sammenhenger, og det ansvaret kan vi ikke ha på oss.

Sanne ledere vil fokusere på Kristus, opphøye Ham over alt annet. Deres forkynnelse vil handle om og være sentrert om Kristus:

"Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere enn dårskap." (1.Kor 1,23)

"Ham forkynner vi, og vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske i all visdom, for at vi kan framstille hvert menneske fullkomment i Kristus Jesus." (Kol 1,28)

"For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus, Herren, og oss selv som deres tjenere for Jesu skyld." (2.Kor 4,5)

(fortsettes)

Lesestykker i fastetiden, dag 7

Vi har fulgt Johannes noen dager gjennom noen av de sammenhengene han var sammen med Jesus. I morgen skal vi følge en annen av Jesu lærlinger, Peter. Jeg har valgt å dele noe av det Johannes skriver i sitt første brev, som en avsluttende kommentar til de tanker jeg har hatt lyst til å dele med bloggens lesere om Johannes. Her skriver han:

"Det som var fra begynnelsen, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved, om Livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss." (1.Joh 1,1-2)

Johannes er først og fremst et vitne. Han vitner om det han har sett og hørt, om det han har opplevd. Mot slutten av sitt evangelium skriver han:

"Denne disippelen er han som vitner om alt dette, og som har skrevet alt dette. Og vi vet at hans vitnesbyrd er sant. Det er også mye annet som Jesus gjorde. Hadde det blitt skrevet ned i alle detaljer, tror jeg ikke hele verden kunne romme de bøker som da måtte skrives. Amen." (Joh 21,24-25)

Det er tydelig at Johannes var fascinert og begeistret for Jesus. Han er også overveldet av det han har sett, hørt og erfart. Så mye at selv om han selv har skrevet mye - tre brev og et evangelium, så finnes det mye mer å berette. Men selv ikke alle verdens bøker kunne romme alt som da måtte skrives.

Det er en mann som er blitt så grepet, så betatt, så fylt av kjærlighet, som skriver dette. Hans hjerte flyter over av gode ord.

Dagens refleksjon: Hva betyr Jesus for deg? Hva kan du fortelle om Ham? Hva vitner du om når du snakker om Ham?

En koptisk ikonmaler forestiller seg oppvekkelsen av Lasarus.

Stort økumenisk ungdomstreff arrangeres i Oslo i september

Bror Alois (bildet), abbeden for den økumeniske kommuniteten Taize, kommer til Norge i september. I Oslo holdes det et treff for ungdommer og unge voksne (fra 15-30) der bror Alois deltar. I Trondheim kommer bror Alois til å være med på et mindre møte med ungdommer og kveldsbønn i Nidarosdomen. Treffet i Oslo blir det største økumeniske møte for ungdom i Norge hittil. Det vil samle ungdom fra ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner, ungdommer som bærer på både tro, tvil og spørsmål.

Flere opplysninger finner du her:
http://www.norgeskristnerad.no/a/pEvent.cfm?id=5

Vekkelse på Haiti

Endelig er tiden kommet da vi kan bringe gode nyheter fra Haiti. 40.127 personer har gitt uttrykk for at de vil følge Jesus siden jordskjelvet traff Haiti i januar. Dette er tallmateriale som pastorer og ledere innenfor Confraternite Missionaire Baptiste d'Haiti nå legger frem.

"Haiti er helt på randen av en stor vekkelse," sier Craig Culbreth, lederen for misjonsavdelingen i Florida Baptist Convention. Han har nettopp kommet hjem fra Port au-Prince.

"16.-17 februar så jeg i Cap Haitien, Haiti's nest største by tusener på tusener som fyller gatene for å rope til Gud. For meg var dette som noe jeg leser om i Det nye testamente når Guds Ånd beveger seg," sier Craig Culbreth.

Florida Baptist Convention samarbeider med 900 baptistmenigheter på Haiti, spredt over hele øya. Det vil nå gjennomføres ulike opplegg for å følge opp alle de som har avlagt den gode bekjennelsen om å følge Jesus.

Bildet er fra en av baptistkirkene på Haiti.

Forsamlingen - Guds bolig og hvilested, del 2

I går siterte jeg J.B Stoney (bildet) som sa at Guds Hellige Ånd fylte huset der de 120 var samlet på pinsefestens dag, og ikke veggene! Menigheten er ingen bygning, og det blir helt feil når vi ønsker velkommen til Guds hus på søndagens gudstjeneste. Gud bor ikke lenger i hus gjort av teltstoff eller stein. "Eller vet dere ikke," skriver apostelen Paulus, "at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv." (1.Kor 1,19) Kristus bor i sin forsamling, og den består av gjenfødte mennesker.

Jeg siterte Stoney på at det var to ting Den Hellige Ånd gjorde på pinsefestens dag: Han fylte huset der de 120 var samlet. Det skrev jeg om i gårsdagens artikkel. Det andre Ånden gjorde var å fylle hver eneste en av de 120.

I sin undervisning om forsamlingen sier J.B Stoney at vi aldri vil kunne forstå hva den kristne forsamlingen er, om du ikke forstår at forsamlingen er "en bolig for Gud i Ånden." Ikke bygningen, ikke huset, men menneskene som er fylt av Ånden: "I Ham blir også dere bygd opp sammen med de andre til en Guds bolig i Ånden." (Ef 2,22) Jeg tror Stoney har aldeles rett, og jeg tror at dette er det dessverre ikke mange som ser. Det er bedrøvelig å se den manglende forståelsen av hva Guds menighet er. Hadde vi forstått den i vår individualistiske tid, så hadde mangt og mye sett helt annerledes ut. I dag skal man være kristen på egenhånd, et helt ukjent begrep i Det nye testamente.

I Matt 16,15-18 leser vi:

"Han sa til dem: Men hvem sier så dere at Jeg er? Simon Peter svarte og sa: Du er Kristus, Den levende Guds Sønn. Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon Bar-Jona, for kjøtt og blod har ikke åpenbart dette for deg, men Min Far, Han som er i Himmelen. Og Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

"Det er første gangen vi støter på disse ordene: Min menighet," skriver J.B Stoney. I Det gamle tesatmente brukes ordet "forsamling". Stoney setter ordene fra Matteus 16 i sammenheng med Matt 14,10. Det har jeg aldri sett noen gjøre før, men jeg finner det svært interessant. I Matt 14,10 leser vi: "Så sendte han noen og fikk Johannes halshogd i fengslet." Hvilken sammenheng har så dette med Matt 16,15-18? Jo, sier Stoney: "Gjennom dette så Herren at Han kom til å bli avvist av sitt eget folk. Gud hadde bodd i skyen blant Israels folk, men herligheten hadde blitt borte. Det er fra nå av at Herren annonserer en ny struktur, og denne nye strukturen er Menigheten. Han sier: "På denne klippen vil Jeg bygge Min menighet." Denne klippen var Jesus Kristus selv."

Så skriver Stoney noe vi skal merke oss, og dette er viktig i en tid hvor enkelte ikke skiller mellom Israel som folk og Guds menighet i Den nye pakt. Stoney skriver:

"Herren sier: Jeg vil bygge Min menighet. Han sier ikke: Jeg har bygget den. Mange tror at menigheten har eksistert siden Abel. Det stemmer ikke. Det er noe helt nytt."

Jeg finner dette svært interessant. Vi må lære oss til å forholde oss til det Gud forholder seg til. I 1.Kor 10,32 leser vi:

"Vær derfor ikke til anstøt verken for jødene eller for grekerne eller for Guds menighet."

Det er disse tre gruppene Gud forholder seg til; hver med sine lover og løfter.

(fortsettes)

Lesestykker i fastetiden, dag 6

Dagens lesetekst er hentet fra Johannes 19, og handler om Johannes og Maria, Jesu mor:

"Men ved Jesu kors stod Hans mor og Hans mors søster, Maria, Klopas kone, og Maria Magdalena. Da Jesus så at Hans mor og disippelen som Han elsket, sto der, sier Han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! Så sier Han til disippelen: Se, din mor! Fra den stund tok denne disippelen henne hjem til seg." (v.25-27)

Den som er Jesu venn blir betrodd oppgaver. Det må ha vært underlig for den unge disippelen å få dette ansvaret pålagt seg av Jesus selv. Han skulle ta vare på, dra omsorg for, Jesu mor. I hennes djupe sorg. Hva måtte ikke hun gjennomgå. Simeon profeterer jo over henne i Templet: "Ja, et sverd skal gjennombore også din egen sjel, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart." (Luk 2,35)

Jesus mistet sin uavhengighet på korset. Hans føtter og hans hender var naglet fast. Dessuten - Hans jordiske tjeneste var snart over. Nå skulle andre overta. Blant annet ansvaret for Hans mor. Han drar omsorg for henne like inntil sin død. Nå skal Johannes aksle ansvaret. Hvilken ære det var. Maria var Jesu mor. Hvilket ansvar det var. Han var ung - og hadde livet foran seg.

I Jesu tjeneste kan vi bli betrodd oppgaver vi ikke trodde passet oss, eller passet inn i vår livssituasjon. Vi har jo våre planer, men Herren har sine. Den som vil følge Ham sørger for å justere sine planer etter Hans. Av og til kan det synes om den oppgaven som blir oss betrodd er nummeret for stort, eller at den passer oss ikke. Men det er det vi gjør i det lille som vil bli belønnet.

Den oppgaven Herren betror oss kan føre oss ut av rampelyset, og inn i en skjult tjeneste. En tjeneste som ikke sees av andre enn Mesteren selv. Er det en unyttig tjeneste? Kanskje i andre menneskers øyne. De vil kanskje si at vi kastet bort livet vårt. Men vi kan aldri sløse bort livet vårt på Jesus. Om Han kaller oss, selv til den mest ubetydelige oppgave, så medfører det stor belønning om vi er tro mot det kall vi har fått og holder ut.

Johannes ble betrodd en viktig oppgave. Kanskje han ikke så det med det samme, han var jo så ung. Men Johannes forble trofast mot det Mesteren påla ham - livet ut. Han passet på Maria til hun døde.

Dagens refleksjon: Pass på så du ikke forakter det Herren pålegger deg, om det er aldri så lite. Er du trofast og utholdende i det Gud har kalt deg til?

Tre dagers bønn og faste for Israel

Midt oppe i vår egen fastetid feirer våre eldre brødre, jødene, Purim. Purimfesten tar til i morgen, fredag 28. februar. Purim feires på den 14.dagen i måneden Adàr, som vanligvis faller rundt mars. Den 14. Adàr er dagen da den onde Haman hadde valgt til å utrydde jødene.

Dagen før Purim - altså i dag - kalles Ta'anit Ester, eller Esters faste, til minne om de tre dagene Ester fastet før hun gikk inn til kongen. Den gangen stod jødene ovenfor et folkemord. I dag er situasjonen likedan. I dag er ikke Haman trusselen, men Hamas og alle andre grupper som har jødenes utryddelse på sakskartet. Min oppfordring til bloggens lesere er å bruke denne dagen og de kommende to dager til å faste og be for Israel. Under Purim leser jødene Esters bok. La oss følge deres eksempel. Blir du med på å lese gjennom de 10 kapitlene boken består av? Og blir du med i bønn, og om du har anledning til å faste - helt eller delvis - for Israel og jødene i den særdeles vanskelige tiden de lever i, med trusselen om utryddelse hengene over sitt hode?

Forsamlingen - Guds bolig og hvilested, del 1

I mitt eie har jeg en serie bøker skrevet av J.B Stoney, eller James Butler Stoney (bildet), født 13 mai 1814. De senere årene er Stoney, som hadde bakgrunn fra Plymouth Brethren, blitt gjenoppdaget av flere. Blant annet David Wilkerson, som trekker frem Stoney's sentrering om Jesus som et eksempel til etterfølgelse. Bokserien jeg har i mitt bibliotek er en prekensamling, og i bind 1 som jeg holder på med, finnes det en tale om forsamlingen - et yndet tema for våre Plymouth Brethren venner. Det har vært en fryd å studere dette tema sammen med J.B Stoney og se det lys han hadde over Skriften. Han tar utgangspunkt i Apgj 2,1-4:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de nle alle fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale."

Stoney beskriver pinsefestens dag som den dagen Den Hellige Ånd for første gang kom ned over oss, "og da ble Guds bolig etablert av Ånden." Han henviser til Ef 2,22:

"I Ham ble også dere bygd opp sammen med de andre til EN BOLIG FOR GUD I ÅNDEN."

"Gud har en bolig, et tilholdssted på jorden," sier Stoney og han legger til: "den etableres her i Apgj 2."

J.B Stoney peker videre på at det er to handlinger som utføres av Den Hellige Ånd i Apgj 2. Den første handlingen har med etableringen av forsamlingen eller menigheten å gjøre. Han henviser til vers 2: "Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt." Så sier Stoney:

"Det står ikke at den fylte veggene men 'huset der de satt.' Disse ordene må vi holde fast ved i vårt sinn, dette er forsamlingen, som Den Hellige Ånd knytter seg til."

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hører møteledere eller pastorer si: "Velkommen til Guds hus, det er så godt å være her i kveld." Dette er ikke bibelsk! Den kristne forsamlingen eller menigheten er ikke bygningen man samles i. I Den gamle pakt bodde Gud i en bygning: i tabernaklet eller Templet. Men slik forholder det seg ikke i Den nye pakt! Kirkens første martyr, diakonen Stefanus, tar jo opp dette og sier klart og tydelig fra om hva som gjelder i Den nye pakt:

"Men det var Salomo som bygde et hus for Ham. Men Den Høyeste bor ikke i templer bygd med hender, slik profeten sier: Himmelen er Min trone, og jorden er Min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for Meg? sier Herren, eller hvor er Mitt hvilested? Har ikke Min hånd gjort alt dette?" (Apgj 7,47-50)

Når vi snakker om kirkebygget eller møtesalen som Guds hus fordunkler vi sannheten om Guds forsamling. Guds hus, Guds hvilested er de som er gjenfødt. Guds Ånd bor i oss. Jeg hører med blant dem som er glad i kirkebygg. Det er fint å ha et sted å kunne samles, og som er innviet til å holde gudstjenester og møter. Men dette er ikke Guds hus!!! Det er kun en bygning. Det oppstår en rekke problemer når vi snakker om huset eller bygningen som Guds hus, blant annet fordi vi går glipp av det som er selve hovedsaken i Den nye pakt: det mysterium, den hemmelighet som har vært skjult fra før skapelsen av: forsamlingen, menigheten - den som er dyrekjøpt av Jesu blod.

(fortsettes)

Et ord i rette tid om manns- og kvinnerollen

Det er mangel på tydelige kristenledere i Norge. Heldigvis finnes det unntak. Lederen for Doulos-nettverket, pastor emeritus Reidar Paulsen (bildet) er et av dem. I Dagen/Magazinet for onsdag 24. februar har han et innlegg i debatten om menns- og kvinners rolle i hjem og menighet. Dette er et ord i rette tid. Jeg gjengir deler av innlegget. Dette fordi Paulsen henviser til et annet innlegg skrevet av journalist Terjei Gilje, og siden jeg ikke har omtalt dette, blir det for komplisert for leseren å lese hele Paulsens innlegg siden dette forutsetter at man kjenner til det Gilje har skrevet. Men her følger utdraget:

Striden om kvinnelige prester (pastorer, eldster, hyrder) er stort sett borte fra offentligheten og kanskje fra de fleste prekestoler og katetre. Jo, noen taler imot det tradisjonelle syn, ikke fordi de er blitt flinkere til å tolke Skriften, men de forsvarer seg med nytolkninger som med stor rett ka kalles "kløktig uttenkte eventyr".

Vi tror at mange troende og mange forkynnere vet hva Bibelen sier. De kjenner hovedtrekkene i Guds design for både ekteskap og menighet. Men menigheten blir sjelden styrket i sin overbevisning fordi den så sjelden hører noe om det fra prekestolen. Og forkynnerne kjenner på smerte ved å skulle tale om mener som er omstridte. For selv om mange vet hva Bibelen sier, så er der i alle forsamlinger mennesker som har skaffet seg andre meninger.

Hva skal til for å gjenvinne frimodig forkynnelse både når det gjelder å være en mann etter Guds hjerte og en kvinne etter Guds hjerte - og når det gjelder de mange andre etiske utfordringene i et samfunn mer og mer preget av farvell til bibelske idealer? Selvsagt trenger vi å vite at vi er på bibelsk grunn. Bibelen taler klart for eksempel om underordning. Den taler sterkt om likeverd mellom kjønnene, men også om forskjell på roller og oppgaver. Men det er ikke nok å vite det hvis vi samtidig innerst inne skulle ønske den ikke gjorde det. Mange kristne synes å ha en holdning til "umoderne" bibelske sannheter på linje med avholdsfolket som ble minnet om at Jesus gjorde vann til vin: "Vi vet det, men vi liker det ikke."

Men vi trenger mer enn viten om det vi forkynner, er bibelsk. Vi trenger en dyp overbevisning om at Guds design, Guds ordninger, Guds lover er gode, ja, det beste for alle mennesker. De er ikke gitt for å gjøre livet tungt og byrdefullt. Han som skapte oss, er den som vet hva som tjener oss best. Vi synger og bekjenner og vitner om at Gud er god! Skulle ikke Hans ordninger for oss da være de beste? "Vet vet det, og vi gleder oss over Guds godhet!"

Jeg henviser også til nettsiden til Reidar Paulsen:

www.basileia.no

Lesestykker i fastetiden, dag 5

Dagens lesetekst er hentet fra Johannesevangeliet:

"Da Jesus hadde sagt dette, ble Han rystet i ånden, vitnet og sa: Sannelig, sannelig sier Jeg dere: En av dere skal forråde Meg. Da så disiplene på hverandre og undret seg over hvem Han snakket om. En av disiplene, den som Jesus elsket, satt ved Jesu side og lente seg mot Ham. Simon Peter gjorde da tegn til ham for at han skulle spørre hvem det var Han snakket om. Da lener han seg bakover mot Jesu bryst og sier til Ham: Herre, hvem er det? Jesus svarer: Det er ham Jeg gir et stykke brød når Jeg har dyppet det. Etter å ha dyppet brødet gir Han det til Judas Iskariot, sønn av Simon." (Joh 13,21-26)

Johannes har sin identitet i det at han er elsket. Det er slik han omtaler seg selv. En ting er å ha et teoretisk forhold til det å være elsket av Herren Jesus, med det mener jeg at man har lest seg til det i Bibelen. Noe ganske annet er det å ha en personlig erfaring av å være gjenstand for Hans ubetingede kjærlighet og Hans fulle oppmerksomhet. Det hadde Johannes erfart, og på en så sterk og overbevisende måte at det var hans identitet som menneske.

Johannes var også et menneske som ville være så nær Jesus som mulig. Vi ser dety her, i forbindelse med påskemåltidet. Han sitter ved siden av Jesus, og så nær, at han kan lene seg mot Jesu bryst.

Det er min bønn: å få være Jesus så nær at jeg kan lytte til Hans hjerteslag.

Et slikt forhold må bygges gjennom at man avsetter tid for å være sammen med den ens sjel elsker. Et slikt forhold kommer nemlig ikke av seg selv.

På gresk står det: en to kolpo tau Iesou - vi kunne oversette det med: i Jesu favn, eller på Hans fang.

Her er plassen for den som vil erfare Jesu kjærlighet og omsorg, og som selv vil gi Ham tilbake sitt vennskap.

Dagens refleksjon: Hva hindrer meg i å leve Jesus så nært som Johannes gjorde?

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 7

Vi er nå kommet til det sjuende og siste punktet i den anabaptistiske Schleitheim bekjennelsen:

Om edsavleggelse:
7. Vi er kommet overens om følgende i spørsmålet om edsavleggelse. Edsavleggelse er en bekreftelsen blant dem som er uenige eller som avgir løfter. I loven slås det fast at dette skal bare skje i Guds navn, sannferdig og ikke falskt. Kristus, som lærer oss den fullkomne loven, forbyr sitt folk å sverge, være seg om det er sant eller falskt, verken ved himmelen eller jorden, være seg Jerusalem eller ved vårt hode, og dette med følgende begrunnelse: "for du kan ikke gjøre ett hår hvitt eller svart." På grunn av dette kan vi se at all edavleggelse er forbudt. Vi kan ikke utføre noe av det vi sverger på, ettersom vi ikke kan forandre det aller minste hos oss selv.

Det finnes de som ikke kan tro på dette enkle Guds bud og sier: Men Gud sverget ved seg selv innfor Abraham, ettersom Han er Gud (da han lovet ham å være god mot ham og være hans Gud om han holdt hans befalinger). Så hvorfor skulle jeg ikke da avlegge ed da jeg lover noe innfor noen? Svaret: hør hva Skriften sier: "Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig Hans plan er, gikk Han imellom og stadfestet det med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve kunne ha en sterk trøst." Legg merke til uttalelsens ordlyd: Gud har makten til å gjøre det Han ikke tillater deg, ettersom alt er mulig for Ham. Gud svor en ed til Abraham, ifølge Skriften, for å vise at Hans rådsslutning er urokkelig. Det betyr: Ingen kan motstå eller endre Hans vilje, på den måten kan Han holde sin ed. Men vi kan ikke, som Kristus har sagt, holde eller virkeliggjøre vår ed, derfor skal vi ikke sverge noen.

Andre sier at edavleggelse ikke kan forbys av Gud i Den nye pakt da det er befalt i Den gamle, men at det bare er forbudet mot å sverge ved himmel, jord, Jerusalem eller vårt hode. Svaret; hør hva Skriften sier: den som sverger ved himmelen sverger ved Guds trone og ved Ham som sitter på tronen. Legg merke til: Å sverge ved himmelen er forbudt, hvilket bare er Guds trone; hvor mye mer forbudt er det da å sverge ved Gud selv? Dere blinde dårer, hva er større, tronen eller Han som sitter på den?

Andre sier at om det er galt å anvende Gud som sannhetsvitne, så sverget jo apostlene Peter og Paulus. Svar: Peter og Paulus vitner kun om det som Gud har lovd Abraham som noe han lengtet etter. Men når noen vitner, er det et vitnesbyrd om det eksisterende, det være seg det som er ondt eller godt. Derfor talte Simeon til Maria om Kristus og vitnet: "Se, Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som skal bli motsagt."

Kristus lært det samme da Han sa: "Men la deres ja være ja og deres nei være nei. For det som er mer enn dette, er av det onde." Han sier at din tale eller ord skal være ja eller nei, slik at ingen kunne forstå at Han hadde tillatt det. Kristus er helt enkelt ja og nei, og alle som i enkelhet søker Ham kommer til å forstå Hans ord. Amen.

(fortsettes)

Martyrkirkensvenner endelig på Facebook

Endelig er Martyrkirkensvenner å finne på Facebook. Håpet er at mange flere skal bli bevisste på situasjonen til forfulgte kristne verden over. Gjennom konkret informasjon om forholdene til de forfulgte kristne og deres familier, drømmer vi om å se at Gud reiser opp flere forbedere. Mange steder i verden forverres situasjonen seg for våre trossøsken. Det gjelder ikke bare de muslimske landene, men også andre steder, som f.eks Sentral-Asia. Gjennom nettstedet: http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com har vi siden starten i 2008 gikk informasjon om dette. Nå håper vi at vi skal nå lengre ut med denne informasjonen og knytte til oss flere venner. Er du på Facebook håper vi at du blir medlem av: Martyrkirkensvenner.

Tiden er kommet da vi virkelig må ofre til misjonens sak

Morris H. Chapman (bildet), president for eksekutivkomiteen i Sørstatsbaptistenes misjonsorganisasjon, oppfordrer nå alle nettverkets menigheter om virkelig å ofre til misjon. Ikke bare bidra til misjonens sak, men virkelig gjøre offer. Chapman utfordrer oss til å følge enkens eksempel i Markus 12:

"Jesus satt rett overfor tempelkisten og så hvordan folk la penger i den. Og mange rike la mye i kisten. Så kom det en fattig enke og la to småmynter, bare verd noen få øre. Så kalte Han til seg disiplene sine og sa til dem: Sannelig sier Jeg dere at denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som har lagt i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide, ja alt hun hadde til sitt livsopphold." (v.41-44)

86 prosent av hver eneste doller som gis til fellesarbeidet i Sørstatsbaptistenes sammenslutning av menigheter går til misjonsarbeid. Dette fordeles mellom misjonsarbeid internasjonalt og det nordamerikanske arbeidet.

Men det er mye som gjenstår om man virkelig skal ta misjonsbefalingen på alvor. Ser man på budsjettene til norske frimenigheter er det mye som gjenstår også her. Andelen som gis til misjon er liten tatt i betraktning alle pengene som brukes lokalt. Det gis heller ikke mye til pionerarbeid nasjonalt i Norge. Dette må endres! Misjonens sak må få førsteprioritet igjen!

Og vi må alle lære oss å ofre. Når ofret vi sist til misjonens sak? Jeg snakker altså ikke om at vi har gitt vårt bidrag, men virkelig ofret? Med offer mener jeg noe som er følbart for oss. Et inngrep i vår hverdag. Hvor mye betyr sjelers frelse for deg?

Regjeringen strammer inn trosfriheten

Trosfriheten får elendige kår under den rød-grønne regjeringen. Med bare noen få dagers mellomrom, får vi vite at trossamfunn får ikke lenger bestemme hvilke stillinger som har en forkynnende karakter slik at de kan ansette hvem de vil. Og i dag slippes nyheten om at regjeringen skal utrede mulighetene til å nekte godkjennelse av religiøse privatskoler på grunn av at de hemmer integreringen. Vi får med andre ord et ensrettet samfunn hvor staten griper inn i folks tro.

Den rød-grønne antikristelige regjeringen brydde seg ikke katten om hva Norges Kristne Råd, Kirkerådet og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn mente. Det gjorde heller ikke inntrykk på dem at Islamsk råd og Humanetisk Forbund mente det samme. Familie- og kulturkomiteen la frem endringene i arbeidsmiljøloven forrige torsdag. Fra nå av må trossamfunnene dokumentere at det er klare forkynneroppgaver knyttet til utlyste stillinger. Trosfrihet ligger ikke lenger innbakt i Arbeidsmiljøloven.

Regjerningen Stoltenberg viser med andre ord en skremmende holdning til trosfriheten. De vil stramme inn på alle kanter for å dra trossamfunnene etter seg. Trofrihet handler jo nettopp om at trossamfunn sikres rett til å praktisere sin tro i frihet.

Det er spesielt SV som vil ha religiøse privatskoler bort. Men da de under fjorårets landsmøte vedtok å jobbe for avvikling av religiøse skoler, skapte det så mye bråk at de endret mening og gikk til valg på den eksisterende privatskoleloven.

Men SV jobber videre. Kunnskapsdepartementet legger lokk på saken. Bergens Tidende har fått avslag i innsikt i dokumentasjonen vedrørende det arbeidet Kunnskapsdepartementet har gjort i sakens anledning. Men seniorrådgiver Siri Braastad sier i en kommentar:

"– Blant annet skal en vurdere om hensynet til integrering kan vektlegges ved behandlingen av søknadene."

Som jeg har skrevet ved flere anledninger går vi mot en tid hvor kristne også vil bli forfulgt i Vest-Europa, og Norge er neppe noe unntak.

Billedtekst: Kunnskapsminitster Kristin Halvorsen leter etter paragrafer som regjeringen kan bruke for å si nei til opprettelsen av privatskoler på religiøst grunnlag. (Foto: Regjeringen)

Lesestykker i fastetiden, dag 4

I dagens lesetekst møter vi Johannes på forklarelsens berg. Beretningen er gjenfortalt både hos Matteus, Markus og Lukas. Jeg har valgt beretningen fra Lukas evangeliet:

"Omkring åtte dager etter at Han hadde sagt disse ord, skjedde det at Han tok med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Mens Han ba, fikk Hans ansikt et annet utseende, og kjortelen Hans ble hvit og strålende. Og se, to menn snakket med Ham. Det var Moses og Elia som viste seg i herlighet og talte om Hans bortgang, som Han skulle oppfylle i Jerusalem. Men Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Og da de ble helt våkne, så de Hans herlighet og de to mennene som sto sammen med Ham. Da mennene skulle til å skilles fra Ham, sa Peter til Jesus: Mester, det er godt at vi er her, la oss lage tre hytter, en til Deg, en til Moses og en til Elia, men han visste ikke hva han sa. Mens han sa dette, kom en sky og skygget over dem. Og de ble forferdet da de kom inn i skyeb. Og det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er Min Sønn, Den eleskede. Hør Ham! Etter at røsten hadde lydt, var det ingen annen å finne enn Jesus alene. Men de tidde om dette, og i de dager fortalte de ingen noe av alt det de hadde sett." (Luk 9,28-36)

Jeg tar ikke mål av meg å komme med noen utfyllende kommentar til disse versene, til det er plasssen for liten. La meg likevel knytte noen tanker som jeg har sysslet med etter å ha lest den på nytt i forbindelse med denne serien med fastetekster.

1) Jesus tar med seg disiplene til fjells. Han bruker naturen som bønnerom, både alene og sammen med andre. Kanskje du kunne sette av tid nå i fasten til å ta en tur til fjells eller til skogs med den intensjonen at du skal be? Kanskje be med deg noen for å be sammen? Det kunne bli en ganske annerledes tur. Bønnen likeså. Av og til har vi godt av å skifte både bønnestilling og bønnemetode. Og med naturen som bønnerom vider horisonten seg ut for oss.

2) Det er mens Jesus ba at Hans ansikt forandres. Det skjer noe med oss når vi ber, og det skjer noe med de som ber ofte og mye. De bærer med deg en bønnens atmosfære som av og til er til å ta og føle på. De bringer noe av Guds rike med seg.

3) Det er Jesu herlighet de ser. Det måtte ha vært stort å oppleve både Moses og Elia, disse to som representerer loven og profetene. Men det største var Jesus.

4) Det å oppleve Guds herlighet gjør dem forferdet. Slik er menneskets møte med det guddommelige nærvær. Det overvelder oss og det skaper djup respekt og ærbødighet og frykt. Det siste behøver slett ikke være noe negativt.

5) Selv om Moses og Elia var der, er det Sønnen Faderen ber oss om å lytte til! Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Gud, Han som i tidligere tider mange ganger og på mange måter talte til fedrene ved profetene. Han har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han også skapt hele verden. Han er avglansen av Hans herlighet og det uttrykte bildet av Hans vesen. Og Han holder alle ting oppe ved sin krafts ord." (Hebr 1,1-3a)

6) Disiplene beholdt det de hadde opplevd for seg selv en stund. Vi skal ikke alltid løpe av gårde med det vi opplever med Gud. Enkelte ting er personlig mellom Herren og deg. Det tok Paulus 14 år før han fortalte om en av sine, jfr 2.Kor 12,2flg.

Dagens refeksjon: Du finner den i de seks punktene jeg alt har gitt. Ha en velsignet dag!

En tvers igjennom korrupt kirke

Jeg har snart sett igjennom første runde av Tudor-serien på dvd. Den er interessant for en som i utgangspunktet er svært historieinteressert, og den vil sikkert vekke interesse for den som synes historiefaget var kjedelig på skolen. For meg har det vært mest interessant å se hvordan filmen fremstiller kardinal Thomas Wolsey (maleriet). Denne kardinalen var virkelig en ulv i fåreklær.

Noe av det som slår en når man ser denne filmserien, er hvor tvers igjennom korrupt Den romersk katolske kirke var under kong Henrik 8. Vi skriver 1500-tallet, og denne første delen av serien viser den gryende reformatoriske bevegelsen. Luther er for Wolsey og hans nærmeste krets like farlig og dødbringende som den såkalte "svettesyken" som tok så mange liv mellom 1485-1551. William Tyndale blir også nevnt i en av episodene, hvor en tjener gir kongens elskerinne, Anne Boleyn, et eksemplar av en av hans bøker.

Kardinal Wolsey var en særdeles beregnende, ambisiøs og maktglad person. Man sitter og undres over hvor langt det er mulig å komme bort fra den nytestamentlige forsamlingen og likevel kalle seg en kristen kirke. Her er det overdådig prakt - kardinal Wolsey var kanskje Englands aller rikeste - her blir denne kardinalen beæret som om han skulle være Gud selv. Det bukkes og nikkes og neies, han kommer svinsende og svansende med de mest praktfulle gevanter, samtidig som han har en elskerinne eller to på kammerset. Nåvel, han var ikke alene om dette Wolsey, blant kleresiet i Romerkirken. Wolsey fikk selv en sønn, til tross for hans sølibatløfte og sørget for at denne sønnen ble en meget velhavende mann.

En annen side ved dette er jo at man ser hva den usalige sammenblandingen av stat og kirke medfører. I noe over 10 år var det i praksis kardinal Wolsey som styre riket, og dermed Den romersk katolske kirke. Da kongen planla nye felttog i Frankrike i 1514 var det Wolsey som kontrollerte dette. Wolsey hadde også til enhver tid full kontroll med hvem som fikk avlegge kongen en visit. Han var biskop i flere bispedømmer, men besøkte ingen av dem! Kardinal Wolsey solgte også kirkelige embeder og forfremmelser til høystbydende.

Det gir kvalmefornemmelser å se hvordan Kristi forsamling forvandles til en skjøgekirke. Hvordan de som skal gå i Mesterens spor forråder Ham med sin griskhet, pengebegjær, maktsyke. Et presteskap som vasser i penger, og omgir seg med luksus og horer. Som sørger for å fjerne sine motstandere med makt, og drepe dem om så er nødvendig.

Like kvalmende er det å se hvordan presteskapet - ikke minst biskopene og kardinalene - hever seg over folk flest. Hvordan mennesker bøyer seg for dem, kysser deres diamantringer og hvordan de store gullkorsene dingler rundt deres fete nakker.

Hvor langt det er mulig å falle! Hvor langt unna originalen det er mulig å komme.

Johannes skriver om den store skjøgen i Åp 17. Der heter det:

"Kongene på jorden drev hor med henne, og de som bor på jorden, ble drukne av hennes horevin. I ånden bar han meg så ut i ørkenen. Og jeg så en kvinne sitte på et skarlagensrødt dyr som var fullt av gudsbespottelige navn. Det hadde sju hoder og ti horn. Kvinnen var kledd i purpurrødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenheten av hennes horeliv. Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN. Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget." (Åp 17,2-6)

Jeg kan ikke si annet enn at disse ordene stemmer veldig godt med det jeg har sett i kardinal Wolseys liv.

Lesestykker i fastetiden, dag 3

Ambisjon og makt fantes også som ingredienser i livet til Johannes. Markus beretter for oss følgende historie:

"Da kom Jakob og Johannes, Sebedussønnene, til Ham og sa: Mester, vi vil at Du skal gjøre for oss det vi ber om. Og Han sa til dem: Hva vil dere at Jeg skal gjøre for dere? De sa til Ham: Gi oss at vi får sitte, en på Din høyre side og den andre på Din venstre, i Din herlighet. Men Jesus sa til dem: Dere vet ikke hva dere ber om. Er dere i stand til å drikke det beger som Jeg drikker, og bli døpt med den dåpen Jeg døpes med? De sa til Ham: Det er vi i stand til. Da sa Jesus til dem: Dere skal sannelig drikke det beger Jeg drikker, og den dåpen Jeg døpes med, skal dere bli døpt med. Men å sitte ved Min høyre og ved Min venstre side, kan ikke Jeg gi noen. Det er for dem det er beredt. Og da de hørte dette, ble de meget harme på Jakob og Johannes. Men Jesus kalte dem til seg og sa til dem: Dere vet at de som regnes som herskere over folkeslagene, har fullt herredømme over dem, og deres store menn utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener. Og den som vil være den førtse, skal være alles slave. For Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange." (Mark 10,35-45)

I går leste vi om Jesus som gav disse to navnet "Tordensønnene". Det sa noe om deres temperament. Her stifter vi bekjentskap med en annen side av deres kjød. Deres trang etter å bli sett og bli sett opp til. Kjødelige egenskaper som stilte seg i veien for Kristus, og for at Jesu liv skulle bli sett i dem. Jeg undres på om Den Hellige Ånd "behandlet" denne stoltheten i livet til Johannes ved å la ham få ansvaret med å ta seg av Jesu mor. Tradisjonen vet å fortelle at Johannes tok seg av Jesu mor i Efesos, og sørget for hennes behov. Han var blitt en tjener, hans liv var ikke et "glamorøst" liv på en scene hvor alle "så" ham, men et liv som også ble levd i det skjulte, hvor bare Gud så ham.

Det er mye ambisjoner og steben etter makt i mange av oss. Av og til tar Gud oss vekk fra begivenhetene, for å la oss tjene der hvor ingen ser oss. Om vi er tro i det lille, vil Gud sette oss over noe større. Om vi ikke er tro i det skjulte, er vi ikke tro i det hele tatt. Prøven på om vårt åndelige liv er sant, eller om det kun er et spill for galleriet, er om det leves i lønnkammeret eller ikke!

Dagens refleksjon: Hvor tjener jeg Jesus? På plattformen, eller i lønnkammeret? Er jeg villig til å legge ned mitt liv for andre, eller dreier det seg om hvilken posisjon jeg kan få slik at jeg blir sett? Bringer mitt liv Jesus ære, eller vanære?

VIKTIG OPPDATERING AV:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Den sanne kirke er alltid blitt forfulgt

Å følge Kristus koster. For noens vedkommende livet. Opp gjennom århundrene har Kristi sanne forsamling blitt forfulgt av de som påstod de fulgte Mesteren.

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 6

Anabaptister er fredens mennesker, og deres historie viser at de har handlet annerledes enn andre kristne i spørsmål som handler om maktutøvelse. Her kommer sjette del av den anabaptistiske Schleitheim bekjennelsen som nettopp handler om krig og fred og verdslig makt:

Om sverdet:
6. Angående sverdet er vi blitt enige om følgende: Sverdet er en Guds ordning utenfor Kristi fullkomne vilje. Det straffer og døder den som er ond og beskytter og bevarer den som er god. Gjennom loven er sverdet innsatt over den som er ond til avstraffelse og død, og de verdslige herskere har i oppdrag og anvende det på en slik måte. Men innen Kristi fullkomne husholdning skal kun forsamlingstukt anvendes til formaning og utestengelse av den som har syndet, det er snakk om kjødets død, en advarsel og befaling om ikke å synde mer.

Nå spør mange, som ikke forstår Kristi vilje for oss; om en kristen får eller bør anvende sverdet mot den som er ond til beskyttelse og forsvar av det som er godt, eller for kjærlighetens skyld. Svaret er tydelig åpenbart; Kristus lærer og befaler oss til å lære av Ham, for Han er saktmodig og ydmyk av hjertet, og da skal vi finne hvile for våre sjeler. Kristus sier jo til kvinnen som ble tatt til fange på grunn av sitt ekteskapsbrudd, ikke at hun skulle stenes, i overensstemmelse med Hans Fars lov (og likevel sier Han: det som Faderen har befalt meg, det gjør jeg) men med barmhjertighet og tilgivelse og med advarsel om ikke å synde igjen: "Gå, og synd ikke mer!"
På samme måte skal vi gå frem, i følge forsamlingstuktens ordning.

For det andre blir det spurt om sverdet: om en kristen skal ta avgjørelsen i disputer og kamp om verdslige spørsmål, slik som de vantro har det seg imellom. Svaret: Kristus ønsket ikke å beslutte eller felle dom mellom brødre angående arv, men vegret seg for å gjøre det. Slik skal vi også handle.

For det tredje, i spørsmål om sverdet: om en kristen skal være en øvrighetsperson som han kan velges til? Til dette gir vi følgende svar: Kristus skulle gjøres til konge, men Han vek unna og betraktet ikke denne utvelgelsen som noe som kom fra Faderen. Slik skal vi også handle og etterfølge Ham og vi skal ikke vandre i mørket. For selv sier Han: "Den som vil følge ettter meg, han skal fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg." Han selv forbyr bruken av sverdet når Han sier: "denne verdens herskere opptrer som herrer etc, men blant dere skal det ikke være slik." Paulus sier også: "Den Gud har kjent, har han også forutbestemt til å bli sin Sønns avbilde." etc. Peter sier også: "Kristus har lidd (ikke regjert) og gitt oss et forbilde for at vi skulle følge i hans fotspor."

Til slutt kan man se ut fra følgende punkter hvorfor det ikke passer seg for en kristen å være en øvrighetsperson: deres måte å styre på er i overensstemmelse med kjødet, den kristne ifølge Ånden. Deres hjemstavn er denne jorden, den kristnes hjemstavn er himmelen. Deres medborgerskap er her i verden, den kristnes himmelen. Deres stridsvåpen er kjødelige og kun rettet mot kjøttet, men de kristnes våpen er åndelige, rettet mot djevelens festningsverk. De verdslige er rustet med stål og jern, de kristne er bevæpnet med Guds våpenrustning med sannhet, fred, tro, frelse og med Guds ord. Summen er: slik som Kristus, vårt Hodes sinnelag er, slik er også de til sinn som er lemmer på Kristi kropp; slik at det ikke finnes noen splittelse i kroppen som skulle forderve den. Ettersom Kristus er slik det står skrevet om Ham, så skal også Hans lemmer være slik at Hans kropp kan forbli hel og forenet slik at den kan gå fremover og bygges opp. For hvert rike som er delt i seg selv kan ikke bli stående.

Billedtekst: Det er ikke tilfeldig at mennonitene har tatt duen som sitt symbol.

(fortsettes)

Vellykket lederkonferanse for ungdom i Hvite-Russland

Mer enn 300 ungdommer fra 50 baptistmenigheter i Hvite-Russland var samlet til lederkonferanse i Minsk 19.-20 februar.

Tema for konferansen var hentet fra 1.Tim 4,12: "Vær et forbilde for de troende i ord, i ferd, i kjærlighet, i ånd, i tro og i renhet."

Det var undervisning over temaet fra Guds ord, samtalegrupper og ulike seminarer. Konferansen var svært vellykket og betyr mye i et samfunn hvor de kristne fortsatt utsettes for trakassering og forfølgelse. Vi fortsetter å be om et åndelig gjennbrudd i Hvite-Russland, at mange må bli frelst og at myndighetene må gi større frihet for de kristne.

Lesestykker i fastetiden, dag 2

I går leste vi om hvordan Jesus kaller Jakob og Johannes, sønnene til Sebedeus. En tid fremover skal vi følge en av disse sønnene, nemlig Johannes. Tradisjonen vet å fortelle at Johannes på sine gamle dager ble båret inn i forsamlingssalen til menigheten i Efesos, svak som han var av alderdom. Han løftet sine hender og sa: "Mine små barn, elsk hverandre."

Teksten vår i dag handler om en annen side av Johannes. Den han var kjent for før han møtte Jesus. Vi leser om dette i Mark 3,17-18:

"Jakob, sønn av Sebedeus, og Johannes, bror til Jakob, dem Han ga navnet Boanerges, det vil si tordensønner."

Det var Jesus selv som kalte disse to ved dette navn: Boanerges, tordensønnene.

Jeg kom til å tenke på det i forbindelse med kallet og omvendelsen til Johannes. Kallet og omvendelsen er utgangspunktet. Men vi er ikke ferdige med det. Det er nå vandringen begynner. Det er ikke nok å bli omvendt - eller å starte på vandringen. Hebreerbrevets forfatter skriver: " Jag etter ... hellighet, uten den skal ingen se Herren." (Hebr 12,14)

Lukas forteller oss en episode som viser oss med all tydelighet at det var et stykke vei å gå for Johannes, før han ble den han ble mot slutten av sitt liv. Vi leser følgende fra Lukas 9,51-56:

"Da tiden for at Han skulle bli tatt opp nærmet seg, vendte Han ansiktet mot Jerusalem for å gå dit opp. Og Han sendte budbærere foran sitt åsyn. Og de fikk og kom inn i en samaritansk landsby for å gjøre i stand husrom for Ham. Men de tok ikke imot Ham, for ansiktet Hans var vendt mot målet for reisen, Jerusalem. Og da Hans disipler, Jakob og Johannes så det, sa de: Herre, vil Du at vi skal befale ild å komme ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde? Men Han snudde seg og refset dem og sa: Dere vet ikke hva slags ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de gikk til en annen landsby."

Det var nok ikke så merkelig at Jesus kalte disse to for tordensønnene.

For de aller fleste av oss er det mange ting Herren må gjøre noe med i våre liv. Jo mer vi vandrer med Jesus, jo mer oppdager vi av våre egne synder og skrøpeligheter. Noen sliter kanskje med en slik oppfarenhet, som disse to? De tenner på alle pluggene ved minste motstand. Andre har kanskje en tilbøyelighet til å fortelle en hvit løgn - en delvis sannhet? Andre pleier sin nysgjerrighet, og taler om andre bak deres rygg. Noen setter ut rykter. Enkelte tror at det andre ikke ser er ikke feil, men de glemmer at Herren ser.

Johannes ble forvandlet. Møtet med Jesus langs Galileasjøen satte spor, djupe spor. Og etter hvert som årene gikk fikk Den Hellige Ånd gjort sitt helliggjørende verk i hans indre, og mannen som var kjent for å være bråsint, han ble mild. Ikke slik at han noengang gikk på kompromiss med sannheten. Få har vel skrevet så tydelig og sterk om sannheten og avslørt vranglæren, som Johannes. Men Åndens frukt begynte å vokse frem i hans liv og ble moden og kunne plukkes når årene ble mange.

Dagens refleksjon: Hva må Herren endre i våre liv? Be om at Herrens hellige Ånd setter lyset på livet ditt, og ta deg tid til å vente på at Han minner deg om synd eller skrøpeligheter i ditt liv. Skriv det ned, og be Herren om å endre deg. Da vil du nok oppleve tider med ubehag fordi Herrens ransakende lys er rettet mot deg, men den Herren elsker, den tukter han. Du er ikke ekte sønn eller datter, om du ikke opplever Herrens tukt. Det er sannheten som setter oss fri.

"Jeg var i fengsel, jeg hørte om Kristus og Gud begynte å banke på min dør"

For noen år siden besøkte jeg et russisk fengsel for menn. Her satt det voldskriminelle, drapsmenn, tyver - noen med lange dommer. Sammen med en russisk pastor hadde vi et møte inne i dette fengslet. Jeg glemmer det aldri. Fangene som satt der i sine fangedrakter, ivrig lyttende til forkynnelsen av evangeliet. I den ene kroken stod det en fangevokter med gevær. Ved den eneste døren til møtesalen en annen. Da vi inviterte de som ville ta imot Jesus som sin Frelser og Herre til å komme frem ble det liv og røre. Fangevokterne visste ikke hva de skulle gjøre, men alt gikk rolig for seg. En etter en kom de frem, mange av dem gråtende for å bekjenne sin synd og bli bedt for. Det var sterkt. I dette fengslet finnes det nå en liten menighet. Den russiske pastoren er stadig på besøk og følger opp den enkelte. Etter møtet fikk vi sendt inn en del såpestykker, deodoranter, tannbørster og tannpasta og undertøy. Alt dette manglet fangene.

Jeg ble derfor veldig grepet da jeg leste vitnesbyrdene fra flere fanger som har fått møte Jesus gjennom evangeliseringsaksjonen "Det er håp." En av disse sa følgende, og denne setningen lyder så sterkt i mitt indre hele tiden:

"Jeg var i fengsel, jeg hørte om Kristus og Gud begynte å banke på min dør ..."

Håpskampanjen, som er et initiativ russiske baptister har tatt, har besøkt fengsler, fangeleire, turberkuloseinstitusjoner og rehabiliteringssentre for menn og kvinner i Hvite-Russland, Russland, Ukraina og Romania og de har sett mange fanger komme til tro. Mange har fått sine egne Bibler og kristne bøker, og det er startet prosesser i manges liv, som det er viktig å be for.

Mange av de som hører evangeliet på disse møtene hører det for første gang. De fleste har jo vokst opp med statlig ateisme, og kjenner ikke til hva evangeliet innebærer. Jeg husker selv hvor sterkt evangeliet virker blant de som hører det for første gang! La oss be for denne håpskampanjen som fortsetter sitt arbeid.

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 5

Her er femte del av oversettelsen av den anabaptistiske bekjennelsen fra Schleitheim:

Hvordan Kristi forsamling skal ledes
5. Vi er kommet overens om vår oppfatning angående hyrder i Guds forsamling. En hyrde i forsamlingen skal være en person i overensstemmelse med Paulus' regler, helt og fullstendig, som har et godt rykte på seg blant dem som står utenfor troen. En slik persons oppgave skal bestå i å lese og formane og undervise, verne, eller utøve forsamlingstukt, og på en verdig måte lede blant søskene i bønn og ved brødsbrytelsen og på alle måter våke over Kristi kropp, slik at den bygges opp og utvikles, slik at Guds navn blir æret og opphøyd av oss, og spotternes munn blir lukket.

Han skal få støtte på alle måter der han har behov, gjennom forsamlingen som har utvalgt ham, slik at den som tjener evangeliet også kan leve av det, slik som Herren har befalt.

Men om en hyrde gjør noe som fortjener en tilrettevisning skal ikke det skje uten ved to eller tre vitners ord. Om de synder skal de tilrettevises slik at også de andre frykter. Men om hyrden fordrives eller går til Herren gjennom korset, så skal vi samme time velge en annen som adskilles i hans sted, slik at de minste i Guds hjord ikke forderves, men reddes gjennom tilrettevisning og trøst.

Lesestykker i fastetiden, dag 1

Den første uka av fastetiden skal vi slå følge med Johannes, "disippelen Jesus elsket" (Joh 21,20). Teksten for denne dagen er hentet fra Matteus 4,21-22:

"Da Han gikk videre derfra, så Han to andre brødre, Jakob, sønn av Sebedeus og hans bror Johannes. De var i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garnene sine. Og Han kalte dem, og da forlot de straks båten og sin far, og fulgte Ham."

Sebedeus og hans to sønner førte med blant fiskerne langs Galileasjøen. Det var lange tradisjoner for dette fisket. Josephus, den jødiske historikeren, forteller at det i hans samtid fantes 330 fiskebåter på Galileasjøen. De fisket ikke bare for eget bruk og for loakalbefolkningen, men de eksporterte, ja helt til Rom. Fisket var selve livsgrunnlaget for de som bodde i det vakre Galileiske landskapet. Vi vet ikke om Jakob og Johannes hadde hørt Jesus forkynne før de møtte Ham denne dagen. Kanskje var de allerede utfordret av Hans radikale forkynnelse av Guds rike. Vi leser i vers 17 at det er på denne tiden at Jesus "begynte å forkynne og si: Omvend dere, for Himlenes rike er kommet nær." Dagen begynte i hvert fall som alle andre dager. De bøtte garn sammen med faren. Men den skulle forandre deres liv - og farens liv, fullstendig.

Jesu ord er enkle, men klare, direkte og nærmest uimotståelige: "Følg Meg!"

Det vi leser videre er nesten ikke til å fatte dybdene av: "... og da forlot de straks båten og sin far, og fulgte Ham."

Hvilke konskevenser kallet fikk. Det var et virkelig oppbrudd. Karrieren lot de ligge igjen der ved Galileasjøen. De brøt med årelang tradisjon. De gav seg i kast med noe de slett ikke kunne vite hva var og hvor det ville føre. Og far ble igjen alene.

Hva var dette? Ungdommelig overmot? Hedret de sin far på denne måten? Hva tenkte han? Hvilke konsekvenser fikk det for de som ble igjen?

Etterfølgelsen av Jesus er radikal. Den koster. I vår tid gjøres den av og til så billig. Den får slett ingen konsekvenser for ens liv. Men den fikk det for de som fulgte Jesus den gang, og den får det for alle som vil ta opp sitt kors og følge Ham - på ordentlig. Senere i Matteusevangeliet leser vi disse ordene av Jesus: "Den som elsker far eller mor mer enn Meg, er Meg ikke verd. Og den som elsker sin sønn eller datter mer enn Meg, er Meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger Meg, er Meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det." (Matt 10,37-39) Vi rygger nesten tilbake for disse radikale ordene, og fristes av å forklare dem ihjel, gjøre dem mindre radikale og krevende enn de er.

Men de står der. Etterfølgelsen av Jesus koster - alt, når det kommer til stykket. Alltid.

Men etterfølgelsen har sin grunn i noe annet enn det ytre. Den som har sett Ham - for ham eller henne er det ingen pris som er for høy å betale. Selv ikke ens eget liv. Den norske dikteren Edin Holme har skrevet:

"Den som Han har sett kan intet friste - ringe synes alt han ser.
Den som eier Ham kan allting miste - han begjærer intet mer."

Kun den som har opplevd Jesus kan si noe slikt.

Dagens refleksjon:

Hva betyr Jesus for meg? Hva er sentrum i livet mitt? Er min tro verd å dø for? Er det ting du må bryte opp fra, og legge bak deg, for å følge Jesus i dag?

Ny artikkelserie på bloggen med fokus på fastetiden

I morgen begynner jeg en ny serie med artikler på bloggen. Det er en serie med betraktninger knyttet til den perioden av kirkeåret som kalles fastetiden. Den ble innledet denne uken med Askeonsdag. Den faller 46 dager før 1.påskedag, men da søndagene ikke telles med i fastetiden faller den fra kirkelig synspunkt 40 dager før påske. Antallet dager er fastsatt til minne om Kristi førti dager lange opphold i ørkenen.

I Det gamle testamente kan vi lese om at det var vanlig å strø aske over sitt hode som et tegn på anger og bot. Jesus bruker dette som et eksempel i Matt 11,21: "Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida. For dersom de mektige gjerningene som ble gjort hos dere, hadde vært gjort i Tyrus og Sidon, ville de ha omvendt seg i sekk og aske for lenge siden."

I kristen tradisjon har man feiret gudstjeneste denne onsdagen, og deltagerne har kommet frem for å bli tegnet med et kors i pannen. Korset er blitt tegnet med aske, og skal minne oss om vår egen dødelighet. «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv; gjør bot så du kan ha evig liv».

Jeg håper at betraktningene som vil følge denne bloggen frem til 1.påskedag vil være til hjelp for dem som vil gjøre årets fastetid til en tid hvor de kan leve mer konsentrert, fokusert og innviet og se frem til den store påskegleden. Får jeg tid vil jeg også bringe noen oppskrifter på fastemat!

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 4

Her følger fortsettelsen av oversettelsen av den anabaptistiske trosbekjennelsen fra Schleitheim:

Adskillelse
4. Vi er blitt enige om hvordan vi skal skille oss fra det onde og den ondskapsfullhet som djevelen har plassert i verden på følgende måte: Vi har ikke fellesskap med dem og løper ikke i vei sammen med dem i deres ondskapsfulle forvirring. Slik forholder det seg; ettersom alle som ikke har trått inn i troens lydighet og ikke har forenet seg med Gud så de gjør Hans vilje er en avskyelighet for Gud, og det kan derfor ikke vokse opp fra dem annet enn det som er avskyelig. Altså finnes det ikke annet i verden og i hele skapelsen enn godt eller ondt, tro eller vantro, lys eller mørke, verden og de som har forlatt verden, Guds tempel eller avguder, Kristus eller Belial, og ingen har delaktighet med den andre.

For oss står derfor Herrens befaling klar, da Han har befalt oss å være og å forbli skilt fra den onde, slik at Han kan være vår Gud og vi kan være Hans sønner og døtre. Videre formaner Han oss derfor å forlate Babylon og det verdslige Egypt, slik at vi ikke blir delaktige i deres plage og lidelse, som Herren kommer til å legge på dem. Av dette kan vi lære oss at alt det som ikke er forent med Gud i Kristus ikke er noe annet enn en vederstyggelighet som vi skal unnfly.

Med dette menes alle pavelige og nypavelige gjerninger og avguderi, sammenkomster, kirkesamlinger, vinstuer, garantier og løfter gitt av vantro, og alt slik som verden setter høyt men som av kjødelige og enkelte står imot Guds befaling etter det urettferdighetens mønster som finnes i verden. Fra alt dette skal vi adskille oss og ikke ha del i noe slikt, ettersom dette ikke er noe annet enn vederstyggeligheter, hvilket leder til at vi blir hatet innfor Kristus Jesus, som har frigjort oss fra å tjene kjødet og gitt opp i oppdrag å tjene Gud og den Ånd som Han har gitt oss. Også av disse årsaker skal vi ikke bruke det ondskapsfulle voldens våpen - slik som sverdet, rustninger og lignende og all dens anvendelse for å beskytte venner mot fiender - i overensstemmelse med Kristi ord: 'stå ikke imot det onde.'

(fortsettes)

Billedtekst: Michael Sattler førte Schleitheimbekjennelsen i pennen.

Bolivianske kristne opplever vekst og utfordringer

Baptistunionen i Bolivia vil kvitte seg med tungrodde komiteer og satse på ledertrening i sine planer frem til 2014. Fribaptister som f.eks familien White (bildet) satser også på disippel- og ledertrening. En ny generasjon pastorer og ledere må vokse frem i dette sør-amerikanske landet, skal nye menigheter grunnlegges og Guds rike vokse. Familien White kom til Bolivia for fire år siden og startet opp sin misjonsvirksomhet. På den tiden har de bygget opp en livskraftig menighet. Søndagskveldene, etter at det vanlige møtet er over, samles en gruppe på 20-25 personer som får opplæring i den kristne tro.

Behovet for misjonærer er stort i Bolivia. Lokalisert i sentrum av det sør-amerikanske kontinentet, med et landområde på 1.000.000 km2 og med en befolkning på 9 millioner, er utfordringene for misjonsvirksomhet mange. I følge bønneatlaset "Operation World" er 93,91 prosent av befolkningen "kristen". Det vil for det aller meste si navnekristne. Over 4 millioner er romersk-katolske. Den romersk katolske kirken er i dag konfrontert med et stort antall kriser. Dens politiske maktinnflytelse er truet, og katolikkene mister mange medlemmer til andre kirker. Dette har ført til lokal diskriminering og press på ikke-katolikker. For mange de fire millionene som tilhører Den romersk katolske kirke er det svært vanlig å blande katolisisme med folketro og avgudsdyrkelse.

Evangelikale kristne er i vekst og øver en sterkere innflytelse på samfunnslivet enn tidligere. Det finnes en sammenslutning av evangeliske menigheter, hvor mange av frimenighetene i landet er en del av. Det åndelige mørket som har ligget over Bolivia i århundrer er i ferd med å bli brutt. Men det er fortsatt et godt veistykke igjen. Det bolivianske samfunnet er preget av urett og korrupsjon og det er store sosiale forskjeller. Mange frimenigheter opplever stor vekst, men de møter også den utfordringen som analfabetismen representerer. At folk ikke kan lese og skrive gjør det vanskeligere å undervise dem i den kristne tro, og det er stor mangel på elementær kunnskap om hva kristen tro handler om. Apati er svært utbredt og mange sliter med konsekvensene av skilsmisser og alkoholmisbruk.

Kanskje du vil sette Bolivia på bønnelisten din?

Fødselens gråt og glede

I dag skal du få med deg et ord av Isak Syrer. Selv går jeg å grunner på innholdet og tenker på det verk Guds hellige Ånd utfører i vårt indre. Isak Syrer, som levde på 600-tallet, valgte å forlate sitt embede som biskop etter et halvt år og gå tilbake til det kall han hadde hatt om å bli munk. I stedet for å være biskop levde han som eneboer i fjellene i det nåværende Kurdistan. Hans skrifter vitner om en djup åndelig erfaring:

Fruktene av det indre menneske kommer først med tåreflommen. Når du når det sted der tårene finnes, skal du vite at din ånd har sluppet ut av denne verdens fengsel og begynt sin vandring på den vei som fører til det nye liv. I denne stund begynner din ånd å puste den herlige friske luft som er der, og den begynner å felle tårer. Øyeblikket nærmer seg da det åndelige barnet skal fødes, og fødselsveene er harde.

Nåden, vår felles mor, venter utålmodig på å få føde sjelen, Guds bilde, bære den frem i den kommende verdens lys. Og når tiden er inne da hun skal føde, begynner forstanden å ane noe av det som finnes i den andre verden - som en svak duft, eller som livets første åndedrag hos et nyfødt barn.

Men vi er ikke vant til en slik opplevelse, og siden den er vanskelig å holde ut, blir vår kropp plutselig overveldet av gråt blandet med glede.

En ny kristendom som er en gammel løgn

I går kunne vi lese om en svensk kirke som inviterer folk til New Age øvelser i kirkebygget. For ikke så lenge siden leste vi om den såkalte Oneness-messen, også den holdt i en svensk kirkesal.

For fem år siden utgav det svenske forlaget Verbum ut en bok skrevet av den amerikanske biskopen, John Shelby Spong (bildet). Denne biskopen er en av de fremste talsmennene for det man kaller "en ny kristedom". Egentlig er det snakk om gammel vranglære, men den pakkes inn i moderne papir. Biskop Spong hevder at det er fem ting dagens kristne kirke må kvitte seg med, og det er interessant å merke seg hvilke fem ting dette er. Det er ikke bare interessant, det er i grunnen veldig avslørende. Hør bare:

1.Troen på at Bibelen er Guds innåndede Gud.
2. Troen på at Jesus ble født av en biologisk jomfru.
3. Troen på at Jesu død på korset frembrakte forsoning mellom Gud og mennesket.
4. Troen på Jesu legemlige oppstandelse
5. Troen på Jesu fysiske gjenkomst og den ytterste dommen.

Hva er dette?

Det er ikke ekte kristen tro. Dette er hva apostelen Paulus skrev om til de kristne forsamlingene i Galatia-området. Dette er et ANNET evangelium.

Om dette skriver apostelen Paulus:

"Men selv om vi eller en engel fra Himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! Som vi har sagt før, sier vi nå igjen: Hvis noen forkynnere dere et annet evangelium enn det dere har tatt imot, han være forbannet!" (Gal 1,8-9)

Biskop John Shelby Spong er en vranglærende og forførende biskop!

For det heter i Guds ord: "Og hvis Kristus ikke er oppstått, er troen deres til ingen nytte. Dere er fortsatt i deres synder. Da er også de som er sovnet inn i Kristus, gått fortapt. Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker. MEN NÅ ER KRISTUS OPPSTÅTT FRA DE DØDE." (1.Kor 15,17-20a)

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 3

Jeg fortsetter forsøket på å oversette den anabaptistiske trosbekjennelsen fra Schleitheim:

Forsamlingstukt
2. Vi har blitt enige om følgende som gjelder forsamlingstukt: Utestengelse skal tillempes på alle dem som, etter å ha overgitt seg til Herren for å vandre med Ham i alt hva Han befaler, de som er blitt døpte til å utgjøre en kropp i Kristus, og som er blitt kalt brødre og søstre, men som faller i villfarelse og synd og som er blitt overvunnet uten å omvende seg. Disse skal først advares to ganger privat og den tredje gangen offentlig bli formanet innfor hele forsamlingen i følge Kristi befalning. (Matt 18) Men dette skal gjøres i overensstemmelse med Guds Ånds ordning før brødsbrytelsen, slik at vi alle i en ånd og i kjærlighetens enhet bryter og spiser av det ene brød og drikker fra det ene beger.

Brødsbrytelsen
3. Angående brødsbrytelsen har vi nådd frem til enhet og en overenskomst som lyder; alle som ønsker å bryte brødet til minne om Kristi sønderbrudte kropp og alle de som ønsker å drikke av den felles kalk til minne om Kristi utgytte blod, de må innen det skjer ha blitt forenet med den eneste Kristi kropp, det vil si Guds forsamling, hvis hode er Kristus, og dette har skjedd gjennom dåpen. For som Paulus uttrykker det, så kan vi ikke samtidig ta del i Herrens bord, og de onde ånders. Det betyr; alle de som har deltaktighet i mørkets døde gjerninger savner delaktighet med lyset. Det forholder seg altså slik at alle som følger djevelen og verden ikke har noen delaktighet med det som kalles ut av verden av Gud. Alle de som er delaktige i ondskapen savner delaktigget i det gode. Slik må det forholde seg at hvem som helst som ikke deler kallet fra den eneste Gud til en tro, til en dåp, en kropp tilsammen med alle Guds barn, ikke kan være et brødstykke sammen med dem, hvilket er en forutsetning om man i sannhet ønsker å bryte brødet i overensstemmelse med Kristi befaling.

(fortsetter)

Nye eldste og diakoner innsatt i baptistmenigheter i Omsk

Det var en stor høytidsdag for Omsk sentrale baptistkirke da denne forsamlingen kunne ordinere seks nye eldste og diakoner, søndag den 14.februar. Kirken var fullsatt, og de seks ble innsatt i tjenesten med håndspåleggelse og forbønn. Samtlige fikk også en Bibel i gave fra menigheten.

Samtidig som innsettelsen av eldste og diakoner fant sted i Omsk sentrale baptistkirke, ble det også innsatt eldste og diakoner i to andre baptistmenigheter i Omsk. I menigheten "Trøst" og i menigheten "Frelse". Begge menigheter i bydeler tilhørende Omsk by.

Det er alltid en stor høytid for en forsamling når tiden er kommet til å innsette nye medarbeidere i tjeneste. Det er et tegn på vekst og modning.

Til sin medarbeider Titus skriver apostelen Paulus:

"Jeg forlot deg på Kreta for at du skulle få orden på de ting som ennå mangler og innsette eldste i hver by - slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

I en kommende serie skal vi se nærmere på de ulike tjenestene som fantes i den nytestamentlige forsamlingen. Serien er rett rundt hjørnet.