Hvorfor Tower of London har en paradoksal plass i middelalderens Englands jødiske historie

Ny forskning av Dr. Rory MacLellan, som ledet et to-årig prosjekt ved historiske kongelige palasser, maler ikonisk festning som et sted for fengsling og som helligdom for jøder fra 1200-tallet. 

Det er The Times of Israel som skriver dette i dag, lørdag 11.mars 2023. Her eer et utdrag av den interessante artikkelen i min oversettelse:

LONDON – I nesten 1000 år har Tower of London ligget der ved nordbredden av Themsen som et kongelig palass, festning og en gang beryktet sted for tortur og død. Men for jødene i middelalderens London har det spilt en paradoksal rolle som et sted for både fengsling og helligdom, henrettelse og ansettelse.

Denne rollen er fremhevet og utforsket i ny forskning som gir den mest omfattende og detaljerte oversikten over jødiske fanger, flyktninger og ansatte til dags dato, inkludert biografiene til nesten 250 individer eller grupper av jøder som er kjent for å ha vært ved tårnet fra det jødiske samfunnets ankomst i England til de ble utvist i 1290.

"Tower of London er et av de mest betydningsfulle middelalderjødiske stedene i landet," sa Dr. Rory MacLellan, som ledet det toårige prosjektet ved Historic Royal Palaces, til The Times of Israel. "I motsetning til andre land, er det ingen stående middelaldersynagoger igjen i England. Hvis du var en jøde som bodde i middelalderens England, ville du ha visst om tårnet.»

MacLellans funn er detaljert i den siste utgaven av History magazine.

Tårnets rolle for jødene – som antas å ha bosatt seg i landet like etter den normanniske erobringen av 1066 – stammet fra deres unike juridiske status i England på 1200-tallet. Som samtidsdokumenter viser, ble jøder og deres eiendeler ansett som kongens eiendom. "Alle jøder, uansett hvilket rike de måtte være, burde være under den liggende kongens formynderskap og beskyttelse ... fordi jødene og alle deres eiendeler er kongens," sier "Lovene til Edvard Bekjenneren."

Betraktet som en verdifull kontantbinge, ble kongelige embetsmenn derfor siktet for å beskytte jøder mot mobben, samtidig som de sørget for at de betalte over tall – en variabel og vilkårlig form for skatt – når og når kongen trengte dem.

"Det er veldig utnyttende, men det er det elementet av beskyttelse," sier MacLellan. "Men det er et veldig kynisk forhold og veldig egeninteressert. Når kronen prøver å beskytte jøder mot angrep, gjør den det egentlig ikke ut fra moderne ideer om toleranse og multikulturalisme. De gjør det fordi jøder er en økonomisk ressurs.»

Mens jøder ble utestengt fra de fleste andre yrker enn pengelån, ble de ofte tappet av kronen for betydelige summer. I 1273, for eksempel, ble en tredjedel av verdien av hver jødes løsøre beslaglagt av kronen. De som ikke betalte, kunne bli fengslet eller sendt i eksil. Selv døden ga ingen lettelse: Kongen mottok en tredjedel av en jødes eiendom etter deres død. På samme måte endte jøder som konverterte til kristendommen opp med å miste en betydelig andel av eiendommen sin til monarken. Og, i en spesielt mørk vri, ble tårnets yttervegg - inkludert den berømte Traitor's Gate - delvis finansiert av straffeskatter som ble pålagt jøder.

På toppen av middelalderens Englands parallelle jødiske juridiske og administrative system satt Jødenes finansminister i Westminster. Dens dommere hadde tilsyn med rettssaker - alt fra krangel om gjeld og eiendomssalg, til alvorlige anklager om tyveri, bedrageri og drap - som involverte jøder eller gjeld til jøder. Statskassens gjeldsregister – sammendrag av rettssaker – var hovedkilden for MacLellans forskning. De jødene som ble funnet skyldige av retten ble ofte sendt til Tower.

De første harde bevisene på forholdet mellom jøder og Tower dateres tilbake til 1190. I det året registrerte konstabelen til Tower of London – den kongelige tjenestemannen som var ansvarlig for å skattlegge og beskytte jøder i hovedstaden – forskjellige kvitteringer fra jøder: £40 fra en Murianda-jøden og £55 fra å bøtelegge Isaac, sønn av rabbineren. Konstabelens opptegnelser viser også at kongen, Richard I, mottok en utbetaling takket være anti-jødiske opprør som brøt ut etter hans kroning høsten før: 28 shilling og 2 pence fra eiendommen til jøder som ble myrdet i Bury St. Edmunds, og mer fra eiendelene til de myrdede jødene i Norwich.

Autoriteten til konstabelen var, som MacLellan detaljer, vidtfavnende. De inkluderte retten til å arrestere jøder – både i London og andre steder i landet – og fengsle dem; å bringe jødiske tiltalte og vitner for retten ved jødenes statskasse og å fullbyrde dommer mot dem; og å ilegge bøter mot jøder, samt bistå med innkreving av tall og skatter. Makten til å bøtelegge jøder - som strakte seg utover murene til Tower til de 10 prestegjeldene rundt den nærliggende Guildhall som dannet sentrum for jødisk bosetting i London - ble brukt rikelig. MacLellan har funnet registreringer av over 700 slike bøter pålagt mellom 1275 og 1278.

Det store flertallet av de 236 oppføringene i MacLellans biografi er av jøder som er fengslet i Tower. Og mens opptegnelsene er ufullstendige og minst 1000 jøder antas å ha blitt fengslet i festningen i løpet av 1200-tallet, har navnene og historiene til 173 personer blitt identifisert i forskningen.

I 1255 ble 92 jøder anklaget for rituelt drap på Hugh, en ni år gammel kristen gutt, i byen Lincoln brakt til Tower. Atten av fangene ble raskt hengt «etter middagstimen», ifølge Londons «Liber antiquis legibus». Med en lignende skjebne konverterte en av mennene, John of Lincoln, til kristendommen og ble benådet og løslatt. En annen, Mester Benedikt, sønn av Mester Moses av London, ble også benådet og frigjort. Takket være kongens bror, Richard, jarl av Cornwall og Londons brødre, slapp også de gjenværende jødene til slutt henrettelse og ble løslatt fra tårnet seks måneder senere.

Tolv av oppføringene dreier seg om jøder fengslet i Tower anklaget for å ha kidnappet og omskåret en kristen gutt og forsøkt å konvertere ham til kristendommen i Norwich i 1234. Saken mot jødene trakk ut i flere år - i løpet av denne tiden døde mest sannsynlig i fengsel eller ble henrettet - men hva som egentlig skjedde er nå usannsynlig noen gang å bli kjent, mener MacLellan.

MacLellan har også identifisert tre tilfeller der jøder rømte fra tårnet. York-forretningsmannen Abraham, sønn av Josce, ble for eksempel fengslet i 1270 etter å ha blitt funnet skyldig i bedrageri. Imidlertid klarte han å flykte fra festningen en gang før 18. mars 1272, da han ga kongen 12 bezanter i retur for en benådning for å ha forlatt tårnet uten tillatelse fra fengselsvokteren eller monarken.

Som forskningen tydeliggjør, var det også anledninger da jøder satte mye mer pris på et opphold i tårnet. Blant konstabelens andre ansvar var å beskytte både individuelle jøder og samfunnet som helhet. I september 1189 ble jøder tilbudt ly i Tower da de ble angrepet under Richard I sin kroning i London. Så alvorlig var drapet at kronikeren og diplomaten Roger av Howden fra 1100-tallet registrerte at bare de jødene som gjemte seg i tårnet eller hjemme hos venner slapp unna døden.

Bønnevandrer landsbygda i Wales og England i sommer

 Fra 19.juni og frem til 4.september vil misjonsteam fra 'Through Faith Mission' bønnevandre landsbygda i den sentrale delen av Wales og England langs pilgrimsveien 'Via Beata'. 100 personer har signert at de vil delta i bønnevandringen, og tar ansvar for en uke eller mer til de har nådd sluttdatoen som er 4.september. Et tilsvarende antall har sagt seg villige til å be for de som er ute på vandring. Det er ikke lagt opp til noe spesielt program. Deltagerne er fokusert på å be.

Fastebetraktninger 2017, del 9: Himmelen og Yorkshire tea

Du har sikkert sett det på engelske filmer: Når tragedien inntreffer, når krig bryter ut, når uværet setter inn, så finnes det en ting som løser absolutt alle problemer: en tekopp.

"I'll put the kettle on", sier de og om litt dukker tekoppen opp og problemet er i ferd med å løses!

I dag var det inderlig godt å komme hjem og nettopp gjøre det: fylle vannkokeren, la vannet koke opp og brygge meg en god kopp med Yorkshire tea. Ikke noe gul Lipton skvip, men Yorkshire tea. Ikke fordi vi har opplevd noe trasig de siste dagene, hvor vi har vært borte, men fordi det er direkte vederkvegende med en kopp te - vel og merke hvis det er ordentlig te.

For May Sissel og har hatt gode dager. Først på pastordagene og i går på starten av lederdagene til Det Norske Baptistsamfunn. Vi har deltatt som forbedere. Baptistsamfunnet har nemlig de siste årene satt bønn øverst på agendaen. Det gleder vi oss veldig over. Og i formiddag har jeg hatt seminar i Brumunddal baptistmenighet med tittel: "Det åndelige livet etter fylte 50 år." Det ble også en god opplevelse.

Men det er også godt å komme hjem. Finne frem tøflene og brygge seg tekoppen.

Men det beste av alt er å få komme hjem til Guds farsfang. Få hvile hos Ham og en dag flytte over i Hans hjem. Huset med de mange rom, hvor Jesus har beredt oss et sted.

For at det virkelig skal være himmel så serveres det sikkert Yorkshire tea der også!

The Book of Common Prayer 350 år denne måned

Denne måned fyller Book of Common Prayer 350 år. Mange mener at denne slitesterke bønneboken har hatt like stor innflytelse som den svært anerkjente King James Bibelen.

Rev Richard Hoyal, som er prest ved Christ Church i Bristol, England, sier at selv i det i økende grad sekulære England så holder Book of Common Prayer stillingen.

'De som kommer hit for å feire gudstjeneste med oss gjør det fordi de liker å ta del i denne tradisjonelle formen for gudstjeneste - det er en kontinuitet og skjønnhet ved den, som de moderne gudstjenestene ikke har,' sier Rev Hoyal til Christian Post.

The Book of Common Prayer inneholder setningeer som 'peace in our time',  'ashes to ashes' og 'to death to us apart'.

Språket er vakkert, lyrisk og poetisk og selv om det er 1600-talls engelsk er det likevel bemerkelsesverdig tilgjengelig:

'Den er budskapet til The Church of England', sier Rev Hoyal.

Det var etter at den engelske kirken brøt med Den romersk-katolske at The Book of Common Prayer ble utviklet, og den ble til stor hjelp for folk flest fordi den ikke var på latin, men på engelsk.

Intet varig hjem

Jeg holder på å lese en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg. Boken det er snakk om er "No lasting home - a year in the Paraguyan Wilderness". Dette er historien om 300 medlemmer av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof - 140 voksne og 160 barn - som først hadde flyktet fra nazistene i Tyskland til England, og som nå måtte reise videre til Paraguay. Intet land i Europa ville gi dem tillatelse til å bli værende, og USA og Canada nektet å ta imot dem. I England kunne de ikke være på grunn av mistenksomheten mot de tyske medlemmene av kommuniteten.

Hva var det med disse menneskene som gjorde dem så farlige for myndighetene overalt i Europa, USA og Canada? Det hele koker ned til deres kompromissløse og radikale etterfølgelse av Jesus, som blant annet innebar en konsekvent pasifisme. Det var ikke det verden spurte etter sommeren 1940. Med den tro og overbevisning medlemmene av Bruderhof kommuniteten stod for ble de betraktet som suspekte, ja som forrædere som ikke ville begi seg ut i krigen med blanke våpen.

Boken skildrer den strabasiøse reisen med båten Andalucia Star fra England til Sør-Amerika, en reise som også var svært farefull den gangen, hvor farvannene var utrygge - ikke bare på grunn av dårlig vær, som gjorde de reisende sjøsyke, men på grunn av ubåtene som ventet på å senke dem. Andalucia Star brakte dem trygt frem, men ble senket to år senere.

Vel fremme i Paraguay møter denne radikale kristne gruppen på tropesykdommer, død, og ufordringer som stod i kø. De trodde de kom til nærmest paradisiske tilstander, men ble møtt av et sumplandskap som virkelig satte dem på en stor prøve.

Det er en nær og realistisk skildring vi får del i, men det som slår en når en leser er at dette ikke bare er historien om denne ene Bruderhof kommuniteten. Det er samtidig historien om de mange som har tatt Jesu ord på ramme alvor, og som på grunn av det er blitt forfulgt og jaget fra land etter land på grunn av sin tro og overbevisning. Det er noe merkelig dette at mennesker som selv er fredsommelige, som aldri har forfulgt noen, som aldri har grepet til våpen, blir betraktet som så farlige at det ikke er plass for dem i denne verden.

En oppmuntrende telefon søndag morgen: Herren har ikke glemt oss

I dag tidlig ble jeg veldig oppmuntret. Vi har en veldig god venn i England, som lever nært Herren. Det er lenge siden jeg har hørt fra ham nå. Faktisk er det flere år siden. Mens han var oppe for å be opplevde han at Herren minnet ham om oss, og vår livssituasjon for tiden. Jeg skal ikke gå i detalj på hva det dreier seg om, men jeg kan si så mye at vi er inne i en svær prøvelse. Vår engelske venn, som ikke kjenner noe til dette, ble så sterkt minnet om å be for oss og når han forteller hva Herren viste ham så handler det om det som skjer med oss. Slik har det også vært ved ulike andre anledninger når det gjelder denne engelske bederen. Det var likevel litt av en overraskelse å bli vekket av denne telefonen i dag tidlig. En svært positiv opplevelse.

I Bibelen åpenbarer Gud seg gjennom ulike navn som beskriver Hans personlighet og karakter. Et av disse navnene er Javhe Jireh. Vi kan lese følgende i 1.Mos 22,14:

"Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: PÅ Herrens berg skal han la seg se."

Dette ordet kan både oversettes "se" og "forsørge".

Og det er det vi nå opplever ved denne telefonen i dag tidlig: Herren ser og Herren sørger for! Han vet, Han forstår, Han har en utvei. Vi føler stor takknemlighet til Gud for Hans omsorg for oss. At Han vekker og kaller en forbeder i England til å be og så ta denne telefonen til oss denne søndags morgen.

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 5

Jeg avslutter i denne artikkelen sammenligningen mellom kalvinismen og armianismen. I den forrige artikkelen redegjorde jeg for de viktigste lærepunktene for kalvinismen. I denne og de påfølgende artiklene ser vi nærmere på hovedpunktene i arminianismen:

Det tredje punktet som er viktig å understreke for å forstå det teologiske grunnlaget for arminianismen er at Jakob Arminius (bildet) mente at Jesu død tilfredstiller Guds rettferdighet. Straffen for våre synder for de utvalgte er helt og fullt betalt for på korset.

Det neste vi skal merke oss er at Arminius mente at det er mulig å motstå Guds nåde. Jakob Arminius lærte at det er Gud som tar initiativ til frelsesprosessen og at Hans nåde kommer til alle mennesker. Denne nåden virker på alle mennesker for å overbevise dem om evangeliet, drar dem så sterkt i retning av frelse og gjør det mulig for dem å tro oppriktig. Men Arminius mener samtidig at mennesket har en fri vilje og dermed kan motstå Guds nåde.

Utvelgelsen har en betingelse, slik Arminius så det. Han definerte utvelgelsen slik:

"Guds forordning i hvilken Han selv, fra evighet av, bestemmer å rettferdiggjøre i Kristus, troende, og akseptere dem til det evige liv."

Alle som tror på Kristus, blir rettferdiggjort, men det krever at man mottar gaven som er Kristus. Forutbestemmelsen, slik Arminius ser den, handler om at vi er utvalgt til en herlig framtid. Forutbestemmelsen er ikke er ikke en forutbestemmelse av hvem som vil tro - som er kalvinistenes tro - men i stedet den forutbestemmelse som handler om den utvalgtes fremtidige arv. Den utvalgte er forutbestemt til barnekår og til herliggjørelse til slutt.

Kristi rettferdighet tilregnes det invidvid som vender om og tror på Kristus, og på denne måten blir gjenfødt og brakt inn i fellesskap med Kristus.

I følge Jakob Arminius er det ikke noe som heter "en gang frelst, alltid frelst". For ham er det knyttet betingelser til den evige sikkerheten. Betingelsen er at man forblir i Kristus. Frafallet er en mulighet, men dette frafallet handler om en viljeshandling hvor man frasier seg den frelsende tro.

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 4

Vi fortsetter her vår serie om den første engelske baptistmenigheten, som ble grunnlagt for 400 år siden. Denne menigheten ble grunnlagt av mennesker som i sin tro og overbevisning var arminianister. Vi skal se nærmere på hva det er i denne artikkelen:

Når jeg har besøk av kristne venner fra USA og England, blir de ofte veldig overrasket når jeg sier at norske kristne stort sett er ukjent med Jean Calvin og kalvinismen. Vi er først og fremst påvirket av luthersk teologi, og det gjelder også mange baptister og pinsevenner. Når så få har hørt om Calvin, så er det enda færre som har hørt om Jacob Arminius, 1560-1609. (bildet) Det er litt synd fordi mange frikirkelige kristne i Norge ligger nok mer på linje med arminianismen enn kalvinismen.

I denne artikkelen skal jeg forsøke å redegjøre for forskjellene mellom Calvin og Arminius. Dette er selvsagt kun en enkel fremstilling ment som en introduksjon for de som ikke kjenner så godt til dette. La oss begynne med kalvinismen. De fem klassiske punktene i kalvinismen kan beskrives slik:

* Mennesket er helt fordervet. Det er ikke noen side ved vår natur som er uberørt av synd.

* Kalvinistene snakker om det vi kan kalle uforbeholden utvelgelse, som betyr at Gud velger hvem Han vil.

* Kalvinistene tror også på en begrenset forsoning. Det vil si at Kristus døde bare for de utvalgte.

* Kalvinistene snakker om det vi kan kalle uimotståelig nåde. Dette betyr at Gud frelser dem Han vil frelse.

* Og sist, men ikke minst, frelsen varer for evig. Engang frelst, alltid frelst.

Så kunne man kanskje si at arminianismen er det motsatte av dette, men fullt så enkelt er det ikke.

La oss se litt nærmere på det som vi kan kalle klassisk arminianisme:

Også Jacob Arminius mente at menneskets fordervelse er total. Arminius mente at mennesket i sin falne stilling er "menneskets vilje til å gjøre det gode ikke bare såret, svak, bøyd, men også ødelagt og tapt." Det eneste som kan redde mennesket er Guds nåde. Jacob Arminius mente at forsoningen er ment for alle. Jesu død var for alle mennesker, og Jesus drar alle mennesker til seg og alle mennesker har mulighet til frelse gjennom tro.

Dette bekreftes jo også av det apostelen Paulus skriver i 2.Tim 2,4:

"Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse."

(fortsettes)

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 3

Baptister har fra starten av vært sterke forkjempere fr religions- og samvittighetsfrihet. I 1612 utgir Thomas Helwys en pamflett med navnet "En kort erklæring om ondskapens mysterium". Dette er det første krav om religionsfrihet som fremsettes på engelsk. I et brev stilet til kong Jakob (James) I skriver Helwys:

"... for menneskers religion for Gud er mellom Gud og dem selv; Kongen skal ikke svare for den, heller ikke skal kongen være dommer mellom Gud og menneske. La dem være heretikere, tyrkere (les muslimer), jøder eller hva det skal være, så er det ikke opp til den jordiske makt å straffe dem på noen måte. Dette blir gjort klart for vår herre Konge av Skriften."

På tittelbladet har Halwys sitert profeten Hosea:

"Så en sæd som gir dere rettferdighet! Høst frukt som bringer miskunnhet! Bryt dere nytt land! For nå er tiden til å søke Herren, inntil Han kommer og lar rettferdighet regne over dere." (Hosea 10,12)

Slikt gikk ikke upåaktet hen på den tiden. Kongen reagerte med å arrestere Thomas Halwys, og han blir sittende fengslet til sin død.

Nå er det ikke bare Thomas Halwys som har kjempet en intens kamp for religionsfriheten. En annen som bør nevnes i denne sammenhengen er Roger Williams. Han emigrerte til Amerika i 1631 fra England, for å slippe unna forfølgelsen som skjedde mens William Laud var erkebiskop av Canterbury (1633-1645). Han var en sterk opponent til Puritanerne.

Roger Williams ble forvist til Massachusetts i 1638 på grunn av sitt syn på skille mellom stat og kirke. Det var han som grunnla en ny koloni, nemlig Rhode Island, i 1638. I Rhode Island ble religionsfrihet selve kjernepunktet i grunnloven. Året etter blir Roger Williams baptist, og i 1644 offentliggjør han sitt berømte forsvar for samvittighetsfrihet under tittelen: The Bloudy Tenant of persecution for Cause Conscience.

I neste artikkel skal vi se nærmere forskjellen mellom Jean Calvin og Jacob Arminus. Thomas Helwys var påvirket av sistnevnte, og det er interessant med tanke på grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England.

(fortsettes)

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 2

Bibelen var den avgjørende faktoren for John Smythe (1570-1612) som for alle andre separatister, i alle spørsmål om tro og liv. Disse separatistene som jeg beskrev i den forrige artikkelen var bibeltroende. De hadde bestemt seg for å forme sitt liv og sin tro ut fra Guds ord, derfor drev de også med grundige bibelstudier. Den engelske separatistlederen, John Robinson, sa dette ved en anledning:

"Herren vil ennå la mer lys og sannhet bryte fram fra sitt Ord."

Både hva anabaptistene og de senere baptister angår så er dette det gjennomgående tema: betoningen av Skriftens autoritet. Den er ufeilbarlig. Ingen er dens like. Alt står og faller med det Guds ord sier.

I 1644 kom baptister sammen for å lage en trosbekjennelse. Her heter det blant annet:

"Regelen for denne kunnskap, tro og lydighet, angående tilbedelse og tjeneste for Gud og alle andre kristne plikter, er ikke menneskets oppfinnelser, meninger, påfunn, lover, statutte eller noen slags uskrevne tradisjoner, men bare Guds ord som finnes i de kanoniske Skriftene." (1644 Particular Baptist Confession)

Baptister har alltid insistert på at Skriften, og Skriften alene, må ha det avgjørende ord. For mange har det kostet dem livet. Og gjør det fremdeles flere steder på jorden. Fordi baptistene ønsker å gjenreise menigheten i lys av de prinsippene man finner i Det nye testamente, kalles de også for "restorasjonister".

I 1612 utga Thomas Helwys, som da fremdeles befant seg i Amsterdam, et skrift med tittelen "A short Declaration of The Mistery of Iniquity". Vi kunne vel kanskje oversette det til norsk som "En kort erklæring om ondskapens mysterium". Dette er det første krav om religionsfrihet som fremsettes på engelsk. Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 1

Året 1611 var det tidsskille for den kristne kirke. Det var året da den såkalte King James Bibelen kom på markedet, og gjorde det mulig for alle som kunne lese det engelske språk å få tilgang på Guds ord i en langt større utstrekning det det som var tilfelle med noen tidligere engelsk oversettelse. Dermed kunne allmenheten få lese hva Guds ord selv sier.

I år feires 400 års jubileet ikke bare i Storbrittania, men verden over. Ingen annen engelsk bibeloversettelse har hatt en slik innflytelse som King James. Men i år feires også et annet jubileum. 11.april 1611 ble den første baptistmenigheten grunnlagt i England. Den ble grunnlagt av Thomas Helwys (ca 1575-ca1616) sammen med John Smythe.

I en serie artikler skal vi se nærmere på bakgrunnen for denne menighetsdannelsen, og hvilken betydning den skulle få for evangeliets fremme og for den baptistiske tro og overbevisning senere i historien. Vi vil gå tilbake til striden mellom Jean Calvin og Jacob Arminius, hvis teologiske syn fremdeles er gjeldende for millioner av kristne verden over. Men før vi går ser nærmere på den striden, la oss skissere litt av bakgrunnen for menighetsdannelsen i 1611.

Vi starter med puritanerne. De følte at den engelske reformasjonen ikke hadde vært gjennomgripende nok, og de arbeidet til å begynne med for å få til endringer innenfor den engelske statskirken. Men det skulle ikke gå lenge før man innså at denne måten å arbeide på ikke førte frem slik de ønsket. Mange puritanere innså at den eneste riktige måten å forstå kirken på, var som en frivillig forsamling av troende mennesker som inngikk pakt med hverandre. Dette synet var også det synet anabaptistene hadde. De puritanerne som mente dette ble kalt separatister, og ble de første uavhengige eller såkalte kongregasjonalister. Etter en stund begynte disse å se på troende dåp som den dåpen som er beskrevet i Det nye testamente.

I 1602 dannet en gruppe engelske separatister en menighet som ble ledet av en tidligere anglikansk prest, John Smythe (1570-1612). Det skjedde i Gainsborough. Om denne menighetsdannelsen heter det:

"... som Herrens frie folk sluttet de seg sammen i en Herrens pakt til en menighet som bestemmes av evangeliets fellesskap, å vandre på Herrens veier, som er gjort kjent eller som skal gjøres kjent for dem (etter deres beste evner), hva det enn skulle koste dem, ved Herrens hjelp."

På grunn av forfølgelse flyktet Gainsborough-gruppen til Holland, og slo seg ned i Amsterdam, i bakeriet til Jan Munter, en ledende anabaptist. I Amsterdam brukte Smythe tiden til grundige bibelstudier, og som et resulat av disse studiene kom han i 1609 til den konklusjonen at troende dåp var den nytestamentlige norm for å bli medlem i en menighet. Han døpte først seg selv, så Helwys og så de andre i gruppen.

(fortsettes)

Kristent ektepar dømt for å ha nektet homofile å bo i deres hjem

I England blir kristne diskriminert for sin tro. Utrolig nok ble Peter og Hazelmary Bull (midt på bildet) dømt for å ha nektet et homofilt par å overnatte i deres private hotel. De må nå betale en bot på 33.000 kroner.

Ekteparet på henholdsvis 70 og 66 år har drevet det lille hotellet på syv rom i 25 år. Hotellet er deres eget hjem. I alle disse årene de har leid ut rommene har de kun leid dem ut til gifte par. Dette ut fra deres kristne overbevisning. Når det homofile paret kom for å leie rom ble de av denne årsaken nektet. Dette mente det homofile paret var krenkende og anmeldte ekteparet for diskriminering. Og dermed havnet saken i retten.

Resultatet viser hvor marginalisert den kristne tro er blitt i England, og at kristne ikke lenger har noen rettigheter i samfunnet. Dommen betyr at om du leier ut et rom i ditt eget private hjem, så kan du ikke nekte par å leie det, selv om de ikke er gift. Det hommofile paret kunne helt sikkert ha leid seg et rom et annet sted, uten noen problmer. Men de valgte seg dette lille hotellet drevet av kristne. Snakk om å diskriminere andres tro!

Se også:
http://www.vl.no/verden/article111679.zrm

Menighet vokste fra syv til 120 på under ett år

For snaut et år siden startet John (bildet) og kona Anne Coles et husfellesskap i sitt hjem. De startet med syv personer, nå teller denne menigheten 120 personer!

En av årsakene til den sterke veksten mener de å finne i ensomheten og fremmedgjøringen, som mange kjenner på i det moderne samfunnet. En stor undersøkelse gjort i Storbrittania nylig viser at hele 60 prosent i alderen 18 til 30 kjenner seg ensomme.

- En årsak til ensomheten blant unge mennesker er at mange av dem bruker mye tid på Internett. Men de møtes ikke. Blant disse finnes det en dyp lengsel etter et hjem og en tilhørighet, sier Anne Coles til den svenske avisen Dagen.

Den nye menigheten som ekteparet Coles nå har ansvaret for skifter på å møtes i hjemmene til to av ekteparene, som har store nok stuer å møtes i. De samles mellom klokka 11.00-15.00 hver søndag. Da deler de Guds ord sammen, drikker kaffe og te, lovsynger og deler en stor lunsjbuffet. Så forsetter samlingen med en tid med undervisning. Barna tas hånd om under samlingen av noen av tenåringene i menigheten, som har fått dette ansvaret.

Dette er svært oppmuntrende nyheter for alle som går med tanke om å grunnlegge nye menigheter. Det er mulig, om man er villig til å satse, og kanskje satse mer utradisjonelt. Ikke minst burde dette være oppmuntrende i den situasjonen vi opplever både her i Norge, og i Sverige, hvor flere av de tradisjonelle menighetene går kompromissets vei og vraker mer og mer av det som Guds ord sier for å tekkes tidsånden.

For mer om dette se:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=217750

Saksøkt av homofile fordi de ikke fikk bo i hennes hjem

En kvinne som driver et lite bed&breakfast i sitt eget hjem, er nå saksøkt av et homofilt par fordi hun ikke ville leie ut et dobbeltrom til dem. Grunnen til at Susanne Wilkinson (på bildet sammen med sin ektefelle), ikke ville at det homofile paret skulle overnatte, var hennes kristne livssyn.

Som nevnt tidligere på bloggen ble Susanne Wilkinson anmeldt til politiet, men politiet fant ingen grunn til å følge opp saken. Nå har det homofile paret gått rettens vei og vil ha kvinnen domfelt for diskriminering.

Susanne Wilkinson mottok bestillingen på forhånd, og visste ikke da at det var et homofilt par det var snakk om. Da hun oppdaget det betalte hun tilbake depositimet som var betalt inn.

- Dette er mitt hus, og jeg bor her sammen med barna mine, sier hun til The Telegraph.

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/article23021.zrm

Kristne forfølges i England

Trosfriheten blir stadig strammet inn i England. Dale McAlpine (bildet) ble arrestert 20. april fordi han skal ha sagt til en forbipasserende at homoseksualitet er synd i Guds øyne. 42 åringen ble kastet på glattcelle i syv timer, før han ble satt fri.

Dale McAlpine som er baptist har drevet med gateevangelisering i mange år, ble sjokkert over den behandlingen han er blitt utsatt for. Han ble arrestert av en politimann som i følge avisen The Telegraph, som overhørte McAlpine liste opp synder som Bibelen beskriver: blasfemi, drukkenskap og homoseksualitet. Mer skulle ikke til før McAlpine ble arrestert. I England i dag tåles det ikke at man leser høyt fra Bibelen på offentlig sted. Man kan bli arrestert for slikt.

For ikke lenge siden ble en amerikansk gateevangelist arrestert et annet sted i England anklaget for det samme som McAlpine.

I Hampton er en prest i den anglikanske kirken - Englands statskirke - truet med bøter fordi han har satt opp et flagg utenfor kirken har er prest for. På flagget "Dette er den hellige uke" og har også et bilde av Jesus på korset. Flagget ble satt opp i forbindelse med årets påskefeiring.

Når skjer det samme i det flerkulturelle Norge?

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=211083

http://www.vl.no/kristenliv/article22405.zrm

En hyggelig invitasjon til minne om en åndelig veileder

I går dukket det opp en svært uventet invitasjon i postkassen. Fra Jeanne Harper, enken etter Michael Harper (bildet). En må kanskje være så gammel som jeg er blitt for å vite hvem Michael Harper var. Som jeg har fortalt før er jeg barn av Jesusvekkelsen. Frelst våren 1972. Døpt i Den Hellige Ånd ikke mange ukene deretter. Den karismatiske vekkelsen stiftet jeg bekjentskap med gjennom en bok av en episkopal prest, Dennis Bennett. På norsk ble den oversatt med tittelen "Gud har mer å gi", og dermed var den teologiske debatten i full gang i visse kretser. Er det riktig å si at Gud har mer å gi? Har Han ikke gitt alt i Sønnen? En annen bok var en bok i liten størrelse, men med et stort innhold. Troens Bevis forlag i Kvinesdal sørget for å oversette "Kraft for Kristi legeme" av den anglikanske presten Michael Harper. Begge disse bøkene fikk stor betydning for meg. Harper skulle jeg treffe i Citykyrkan i Stockholm, Stanley Sjöbergs menighet. Jeg leste også andre bøker av ham, og abonnerte en tid på tidsskriftet "Renewal", som ble talerør for den sterkt voksende karismatiske vekkelsen verden over. Michael Harper ble en ledende - om ikke også den ledende - skikkelse i denne bevegelsen, som ble til så stor velsignelse for de historiske kirkesamfunnene.

Så ble Michael Harper også interessant av en annen årsak enn spørsmålene om Åndens dåp og fylde. Michael Harper engasjerte seg sterkt i å fronte Bibelens syn på ekteskapet, på manns- og kvinnerollen og var ble en tydelig motstander av kvinnelige prester. Også i disse spørsmålene delte jeg syn med den anglikanske presten.

Så - i 1995 - forlot Michael og hans kone Jeanne The Church of England og ble ortodokse kristne. Etter over 60 år som anglikanere, og etter å ha vært prest i nesten 40 år, ble Michael og hans kone tatt opp i Antiochian Orthodox Church. Hans bok "The True Light", som beskriver Harpers veivalg, fikk også stor betydning for meg i en prosessen jeg selv var inne i.

Dermed begynte jeg å skrive med Michael Harper, og han sendte meg også sin kirkes nyhetesbrev, så vi kom ganske tett innpå hverandre en stund frem til hans død 6. januar i år.

I går lå det et vakkert innbydelseskort i posten, sammen med et håndskrevet ark, fra Jeanne. Jeg var hjertelig ønsket til "Thanksgiving Service for the life and ministry of Fr. Michael Harper" lørdag 21 august i St. George's Orthodox Cathedral i London. Hit kommer også den lutherske presten Larry Christenson, som også har hatt stor betydning i mitt liv både med hensyn til hans undervisning om Åndens dåp og tungetale, og hans betydelig bibelske undervisning om ekteskapet.

Om jeg reiser. Nei, se det, det vet jeg ikke. Om du spør om jeg har lyst, så er svaret klart og tydelig: ja! Men det var veldig hyggelig å bli invitert. Så om Gud gir helse og økonomi, så setter jeg meg på toget. Jeg vil jo tross alt ikke sitte askefast i England. Det er mye som kan skje frem over tre måneder fram i tid!

En tvers igjennom korrupt kirke

Jeg har snart sett igjennom første runde av Tudor-serien på dvd. Den er interessant for en som i utgangspunktet er svært historieinteressert, og den vil sikkert vekke interesse for den som synes historiefaget var kjedelig på skolen. For meg har det vært mest interessant å se hvordan filmen fremstiller kardinal Thomas Wolsey (maleriet). Denne kardinalen var virkelig en ulv i fåreklær.

Noe av det som slår en når man ser denne filmserien, er hvor tvers igjennom korrupt Den romersk katolske kirke var under kong Henrik 8. Vi skriver 1500-tallet, og denne første delen av serien viser den gryende reformatoriske bevegelsen. Luther er for Wolsey og hans nærmeste krets like farlig og dødbringende som den såkalte "svettesyken" som tok så mange liv mellom 1485-1551. William Tyndale blir også nevnt i en av episodene, hvor en tjener gir kongens elskerinne, Anne Boleyn, et eksemplar av en av hans bøker.

Kardinal Wolsey var en særdeles beregnende, ambisiøs og maktglad person. Man sitter og undres over hvor langt det er mulig å komme bort fra den nytestamentlige forsamlingen og likevel kalle seg en kristen kirke. Her er det overdådig prakt - kardinal Wolsey var kanskje Englands aller rikeste - her blir denne kardinalen beæret som om han skulle være Gud selv. Det bukkes og nikkes og neies, han kommer svinsende og svansende med de mest praktfulle gevanter, samtidig som han har en elskerinne eller to på kammerset. Nåvel, han var ikke alene om dette Wolsey, blant kleresiet i Romerkirken. Wolsey fikk selv en sønn, til tross for hans sølibatløfte og sørget for at denne sønnen ble en meget velhavende mann.

En annen side ved dette er jo at man ser hva den usalige sammenblandingen av stat og kirke medfører. I noe over 10 år var det i praksis kardinal Wolsey som styre riket, og dermed Den romersk katolske kirke. Da kongen planla nye felttog i Frankrike i 1514 var det Wolsey som kontrollerte dette. Wolsey hadde også til enhver tid full kontroll med hvem som fikk avlegge kongen en visit. Han var biskop i flere bispedømmer, men besøkte ingen av dem! Kardinal Wolsey solgte også kirkelige embeder og forfremmelser til høystbydende.

Det gir kvalmefornemmelser å se hvordan Kristi forsamling forvandles til en skjøgekirke. Hvordan de som skal gå i Mesterens spor forråder Ham med sin griskhet, pengebegjær, maktsyke. Et presteskap som vasser i penger, og omgir seg med luksus og horer. Som sørger for å fjerne sine motstandere med makt, og drepe dem om så er nødvendig.

Like kvalmende er det å se hvordan presteskapet - ikke minst biskopene og kardinalene - hever seg over folk flest. Hvordan mennesker bøyer seg for dem, kysser deres diamantringer og hvordan de store gullkorsene dingler rundt deres fete nakker.

Hvor langt det er mulig å falle! Hvor langt unna originalen det er mulig å komme.

Johannes skriver om den store skjøgen i Åp 17. Der heter det:

"Kongene på jorden drev hor med henne, og de som bor på jorden, ble drukne av hennes horevin. I ånden bar han meg så ut i ørkenen. Og jeg så en kvinne sitte på et skarlagensrødt dyr som var fullt av gudsbespottelige navn. Det hadde sju hoder og ti horn. Kvinnen var kledd i purpurrødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenheten av hennes horeliv. Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN. Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget." (Åp 17,2-6)

Jeg kan ikke si annet enn at disse ordene stemmer veldig godt med det jeg har sett i kardinal Wolseys liv.

Kirker i Storbritannia blir ikke lovpålagt å ansette homofile

Kristne i Storbritannia vant en viktig prinsipiell seier for ytrings- og religionsfriheten og den regjerningen gikk på et betydelig nederlag, da en lov om likestilling ble nedstemt i Overhuset i går. Dette innebærer at kirker ikke kan bli tvunget til å ansette homofile.

Slik loven er i dag, har religiøse grupper rett til å nekte å ansette personer, hvis de finner at vedkommendes livsstil eller holdninger står i motsetning til deres tro. Men EU's likestillingsdirektiv sier, at alle skal ha rett til å søke jobb, og at ingen søkere skal diskrimineres. Regjeringens lovforsalg skulle rette britisk lovgivning inn mot EU' direktiver.

En massiv bønnekampanje og informasjon knyttet til hvilke konsekvenser en slik lovgivning ville få førte altså til at regjeringen gikk på dette kraftige nederlaget.

Den anglikanske erkebiskopen av York, John Sentamu (til høyre på bildet), sitter i Overhuset og argumenterte for ytrings- og religionsfriheten og vant altså frem med sitt syn. Det er det gode grunner til å takke Gud for.

På bildet ser vi erkebiskopen av Canterbury Rowan Williams, Londons overborgermester David Lewis og erkebiskopen av York, John Sentamu. (Foto: Kristeligt Dagblad.dk)

Kristne hoteleiere arrestert fordi muslimsk kvinne følte seg krenket av deres synspunkter

Ben og Sharon Vogelenzang (bildet), et kristent ektepar som driver hotellet Bounty House i nærten av Aintree veddeløpsbane, ble arrestert juli i år fordi de skal ha krenket en muslimsk kvinnelig gjest. Rettsaken mot de to er nå berammet til 8.-9. desember i Liverpool. Blir de kjent skyldig kan de bli dømt til å betale ca 50.000 norske kroner i bot og få en anmerkning i politiets registre som kriminelle.

Saken er som følger: I mars hadde hotellet en gjest som bodde på hotellet i fire uker i forbindelse med en behandling ved et lokalt sykehus. Den siste dagen kom gjesten, som var en muslimsk kvinne, inn i matsalen iført hijab. Hun utfordret ekteparet Vogelenzang til å snakke om deres kristne tro. En samtale fulgte, som blant annet handlet om Jesus var Guds Sønn eller bare en mindre profet innen Islam. I løpet av samtalen ble det snakket om Muhammed som en krigsherre og at den muslimske klesdrakten måtte være kvinnefiendtlig. Den muslimske kvinnen ble fornærmet av uttalelsene, og enda det var hun selv som innbød til samtalen og utfordret de to til å tilkjennegi sitt kristne syn, anmeldte hun dem for ærekrenkelser.

Ekteparet Vogelenzang avviser kvinnens anklager og sier de kun forsvarte sin egen tro. Fire måneder etter, i juli, dukket politiet opp og arresterte de to! De er anklaget for å ha krenket den muslimske kvinnen offentlig.

Hotelvirksomheten deres har vært skadelidende etter at det ble kjent at det var tatt ut tiltale mot de to. En av de faste kundene som har betydd mye for hotellets økonomi anbefaler ikke lenger sine klienter å kjøpe tjenester ved hotellet.

Dette er altså dagens England og er et av flere tegn på en gryende forfølgelse av kristne i Vest-Europa.

Døve hører og mennesker blir frelst i Kambodsja takket være samarbeide mellom kristne i Albania og England

Det er ikke så lenge siden Albania var et såkalt lukket land, hvor evangeliet hadde trange kår. Nå etter at de første menighetene er plantet i Albania, begynner albanske menigheter å samarbeide med engelske menigheter om misjon i Kambodsja!

Disippelkirken i Durres i Albania samarbeider nå med Stopsly Baptistkirke i Luton, England om å sende evangeliserings- og helseteam til fire kambodsjanske landsbyer. Teamet arbeider blant annet med å hjelpe funksjonshemmede i disse byene. Sammen har de skaffet til veie høreapparater, og 48 mennesker fikk ved teamets siste besøk mulighet til å høre for første gang i sitt liv takket være disse hjelpemidlene.

Kvinnen vi ser på det lille bildet var en av de som fikk høreapparat. Teammedlemmene fortalte henne om Jesus. Det var aller første gangen hun hørte evangeliet. Dagen etter kom hun tilbake til stedet hvor teamet befant seg og sa:

"Mine ører var døde. Jeg kom hit i går og kunne ikke høre. Nå kan jeg høre, og høre sannheten. Jeg har åpnet mitt hjerte for Jesus."

Så tar kvinnen av seg høreapparatet og sier:

"Jeg trenger ikke disse lenger. Jesus har helbredet meg. Jeg hører uten dem!"

Underet skjedde mens hun bekjente Jesu navn.

Teamet fikk også ta del i dåpen av noen av de som hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre. En av dem var Ra Li (bildet), en 18 år gammel blind jente. Her døpes hun av pastor Samon (til venstre) og et av teammedlemmene. Teamet hadde med seg en lydutgave av Det nye testamente som Ra Li fikk i dåpsgave. Nå har hun mulighet til å høre evangeliene og brevene lest for seg, og kan dermed ta til seg åndelig næring og vokse som kristen.

Det er herlig å se hva som skjer når mennesker fra ulike nasjoner går sammen om å evangelisere unådde i andre land. Her har vi mye å lære i Norge.