Møteplan for september og oppdateringer

Til alle dere som ber for oss - her er møtekalenderen for september måned:

Søndag 1.september kl.11.00: Preken Pinsekirken Kolbotn.

Lørdag 7.september kl.12.00: 'Bønn med hvilepuls'. Seminar i Ålgård baptismenighet i samarbeide med Stavanger baptistmenighet.

Søndag 8.septemer kl.11.00: Gudstjeneste i Stavanger baptistmenighet.
Søndag 8.september kl.19.30: Kveldsmøøte i Ålgård baptistmenighet.

Søndag 15.september kl.11.00: Brumunddal baptistmenighet
Søndag 15.september kl.17.00: Filadelfia Lena

Søndag 22,september kl.11.00: Brumunddal baptistmenighet
Søndag 22.september kl .18.00: Normisjon Askim

Lørdag 28.september: 'Når livet ikke ble slik jeg hadde tenkt', seminar i Skien baptistmenighet
Søndag 29.september kl.17.00: Gudstjeneste Skien baptistmenighet

Oppdatering

Parkinsons har gått over i en mer intensiv fase hva angår smerte, skjelving og ustøhet. Det som er mest utfordrende er at venstre side av kroppen nå også er angrepet. Jeg fikk beskjed om dette mandag denne uken. Be gjerne om at ikke må utvikle seg. Det er ganske skremmende.

2020

Menigheter og foreninger som ønsker å ha et besøk av meg for å tale i en gudstjeneste eller holde et seminar i 2020 bes ta kontakt nå. Det er et tidspørsmål hvor lenge kreftene holder, men jeg vil så gjerne få holde ut og fullføre det kallet Gud har gitt meg. Takk til alle menighetene som fortsatt våger å ha en Parkinsons-pasient som taler. Tiden er ikke inne ennå for å trekke inn årene.

Det er gode tilbakemeldinger på mitt nye seminar: 'Når livet ikke ble slik jeg hadde tenkt.' Om livet med kronisk sykdom, om lidelsens mystrerium og muligheter, om den prøvede troen og om det evige håp.

Skulle dere ønske et besøk send oss en sms, så tar vi kontakt med dere: 90525875 (Bjørn Olav) eller 99621281 (May Sissel)

Vi blir glad om menigheter eller foreninger lar høre fra seg.

'Støttekontakt'

Ikke noe av dette ville vært mulig uten min gode 'støttekontakt', sjåfør, medarbeider, kjæreste og kone, May Sissel. Vi står i denne tjenesten sammen. Det er også hun som koordinerer møtene og reisevirksomheten. Be for henne!

Billedtekst: Fra et seminar i Os misjonsmenighet. Foto: Jakob Enerhaug.

Med føtter som hinden, del 1

Her om dagen kom jeg over noe Hannah R. Hurnard, som var misjonær i Israel i tiden før jødene fikk landet sitt tilbake, skrev og som grep meg så sterkt. Jeg har valgt å oversette det til norsk:

"På vår misjonsstasjon i Palestina skjedde det under morgenandakten, at vår arabiske sykepleier leste et sitat fra Høysangen: 'Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.'  (Høy 2,8) Da hun ble spurt, hva verset betydde, så hun opp med et lykkelig, forståelsesfullt smil og sa: 'Det betyr, at det ikke finnes noen hindringer, som vår Frelsers kjærlighet ikke kan overvinne, og at vanskeligheter som er som fjell er som en landevei for Ham.'

Fra hagen bak misjonsstasjonen vår ved foten av fjellet Garisim (bildet) kunne vi ofte legge merke til hvordan gasellene sprang oppover fjellsidene: de sprang fra klippe til klippe med stor ynde og dyktighet. Deres eksempel var et vakkert eksempel på en jublende letthet, når de overvant hindringer uten tilsynelatende anstrengelser. 

Vi, som elsker kjærlighetens Herre, og som ønsker å følge ham, lengter inderlig etter den kraft, som på samme jublende og triumferende måte kan overvinne alle livets vanskeligheter, prøvelser og konflikter. Å lære hemmeligheten ved 'et seirende liv' har i alle generasjoner vært et hjerteønske for dem som elsker Herren. Vi føler, at vi kunne gi alt, om vi bare i praksis kunne leve i kjærlighetens og seierens fjell-land her på denne jord og i dette liv, alltid i stand til å reagere mot ondskap, prøvelser, sorg, smerte og alt galt på en slik måte, at det ble overvunnet og forvandlet til noe, som for evig ble til pris og ære for Gud. Som kristne vet vi, ihvertfall i teorien, at det ikke finnes noe 'tilfeldig' for et Guds barn, at selv det mest urettferdige og grusomme, såvel som alle meningsløse og ufortjente lidelser, er blitt tillatt av Gud, som en vidunderlig anledning for oss til å reagere slik, at vår Herre og Frelser bli istand til litt etter litt å virke sin egen kjærlige natur i oss.

fortsettes

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 2

I en tid hvor den spanske Inkvisisjonen herjer reiser Gud opp en mann, en kardinal ved navn Cisneros. Det er farlige tider. Likevel våger denne kardinalen å sette sammen en gruppe menn som fikk i oppdrag å kopiere de hebraiske og greske manuskriptene fra det som kalles 'The Complutensian Polyglot Bible.'

Kardinal Cisneros ønsket å vende tilbake til de originale hebraiske og greske manuskriptene til Skriften i etit forsøk på å forbedre utdannelsen av katolske prester. Men det var mer enn som så. Han skrev, her i min oversettelse:

'De som elsker Skriften tilfredsstilles ikke av å drikke vann fra en bekk, men det som tilfredstiller deres tørst er selve kildevellet av levende vann. Derfor har jeg gitt befaling om at de originale tekstene til både Det gamle og det nye testamente utgis sammen med de viktigste og autoriserte utgavene.'

Denne romersk-katolske kardinalen grunnla et universitet i Alcala de Henares, lokalisert 35 kilometer nordøst for Spanias hovedstad Madrid. Ved dette universitetet ble det lagt spesiell vekt på studier av Skriften fra origialspråkene. Flere av studentene grep sannheten som ble formidlet til dem gjenno studiene av Bibelen.

En gruppe studenter fra dette universitetet begynte å preke i den romersk-katolske katedralen i Sevilla. De skilte seg ut - Francisco de Vargas, Juan Gil og Constantino de la Fuente - fordi de underviste fra Bibelen. Særlig undervisningen til Constantino de la Fuente var så annerledes fra det folk var vant til å høre fra de katolske prestene. Store folkemengder kom for å høre ham preke. De kom klokken tre og fire om natten for i det hele tatt å få plass i den store katedralen. Prekenen ble først holdt kl 08.00!

Blant de som lyttet til disse mennene og deres prekener var hovedpersonen i denne fortellingen: Casiodoro de Reina, han som med stor fare for sitt eget liv skulle oversette Bibelen til spansk.

Disse mennene startet også bibelstudier i hjemmet til Constantino. Disse møtene var hemmelige. Inkvisisjonen måtte for all del ikke få kjennskap til dem. Da ville det bli svært farlig. Denne bibelstudiegruppen vokste og ble så stor at huset til Constantino de la Fuente ble for lite. Da tilbød en velstående kvinne dem sitt hus slik at man kunne fortsette bibeltstudiene og en stor gruppe kom sammen. Blant dem var Casiodoro de Reima.

Francesco de Vargas, Juan Gil og Constantino de Fuente underviste også på en skole for fattige barn. Denne skolen ble også et senter for bibelstudier.

fortsettes

Billedtekst: Fra Montemolin i Spania hvor Casiodoro vokste opp. Foto: Wikipedia

Hva er bibelsk kontemplasjon?

Hva mener vi når vi i en kristen sammenheng snakker om 'kontemplasjon'?

I den tradisjonen jeg står i og representerer er kontemplasjon og Kristus-mystikk alltid knyttet til Bibelen, og har ingen ting med Østens mystikk å gjøre. Østens meditasjonsteknikker er meg helt fremmed, og har ingen ting med kristen trospraksis å gjøre.

Den beste måten å forklare hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon' står apostelen Johannes for.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr rett og slett å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakte oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

I motsetning til hva enkelte tror og påstår, så har kristen kontemplasjon ingenting å gjøre med det å tømme sinnet eller for den saks skyld å tenke positive tanker. Hovedhensikten med kristen kontemplasjon er å møte Kristus slik at vår kjærlighet til Ham tennes på nytt.

Hvis dette skal kunne skje trenger vi å avsette uforstyrret tid for kontemplativ bønn. Det første vi da gjør er å innstille oss på bønn, ved å forberede våre hjerter før vi trer inn i vårt lønnkammer. Dette kan vi for eksempel gjøre når vi driver med husarbeid, eller vi er på vei hjem fra arbeidet. Kontemplasjon handler nemlig mer om en hjertets og sinnets holdning enn en aktivitet vi bedriver.

Når vi så har trådt inn i vårt lønnkammer, enten det nå er et rom i vårt hus, et bønnested ute i naturen, eller en koie i skogen eller hva som passer deg best, så trenger vi å bruke tid for å hvile i Guds nærvær. En av de beste måtene å gjøre dette på er at tenke igjennom hva som har gjort deg stresset og oppkavet denne dagen. Følg da det apostoliske rådet i 1.Pet 5,7:

"Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere."

Når du nå har lagt av deg dine byrder hos Jesus og lagt alle spenninger til side, bli så klar over at du er omfavnet av Gud. Jesus har lovt at Han aldri vil svikte oss, eller forlate oss. Nå tar vi oss tid til å innstille oss på at Han er der sammen med oss, at Han er for oss.

Jeg pleier nå å bruke tid på å overgi alle delene av meg selv til Ham. Tanker, følelser, jeg gir Ham mine hender, mine føtter, mitt hode, som en symbolsk handling på en full og hel overgivelse. Så ber jeg om nåde til å kunne akspetere det som skjer i mitt liv for tiden, og som er Hans vilje og jeg omvender meg fra det som hindrer Guds plan i mitt liv. Jeg ber om tilgivelse for det Gud minner meg på.

Når alt dette er lagt frem for Gud så er jeg rede for kontemplasjon. Dette er tiden for den nære relasjonen med Gud. I stillheten som nå følger, bevisst på Hans nærvær, åpner jeg mitt hjerte for å ta imot Hans kjærlighet til meg. Jeg lar Ham elske meg, berøre meg, jeg tar imot.

Nå er min bønn taus. Jeg kjenner bare et dypt ønske om å være sammen med Jesus. Dette leder meg ofte dit hen at i stedet for at jeg søker Gud, opplever jeg at Han har funnet meg. Vi oppdager at lenge før vi begynte å be, lenge før vi lukket døren til vårt lønnkammer, har Han søkt oss. Som nå gir jeg gjensvar på Hans lengsel etter meg. Jeg kan kjenne Hans varme for meg, det kommer øyeblikk da Han på nytt fyller meg med sin Ånd. Det kan komme øyeblikk med tårer, med glede, med en dyp tilfredsstillelse. Slike stunder fører ofte tl at man får et nytt perspektiv på ting - Hans perspektiv. Vi dras inn i Hans store hjerte og føler Hans medlidenhet med verden, og ut fra vår kontemplasjon flyter forbønn ut for andre. Du kan øse ut ditt hjerte der og da, men jeg anbefaler deg å ta dette med inn i din forbønnsstund. Denne stunden er først og fremst for Jesus og deg - i den rekkefølgen. Dette er tiden da Han betjener deg. La Ham gjøre det.

La oss slå fast med det samme: Kristen kontemplasjon handler ikke om en teknikk. Kristen kontemplasjon handler om guddommelig kjærlighet mellom Gud og et menneske, det handler om en personlig relasjon med Gyd, og det handler om et frivillig ønske om å komme i kontakt med vår egen ånd, sjel og kropp. Kontemplativ bønn fokuserer på å overgi seg til Gud, og la Gud gjøre det bare Gud kan. Uansett hvor mange ordforklaringer vi kan gi på hva kontemplasjon er, så handler dette først og fremst om å gjøre seg erfaringer med Gud.

"Vi er blitt som gamle sko," sa en av kirkefedrene, Klemens av Aleksandria, og la til: "helt utslitte, unntatt tungen." Og Isak Syreren, hvis ord jeg stadig vender tilbake til, skrev en gang: "Hver og en av oss som har glede i mange ord er innvendig tomme, uansett om han har mye å si som det er verd å beundre." Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson sa det slik: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Kontemplative mennesker er mennesker hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er menensker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud.

En hedersmann fyller 80 år

En av de mest markante skikkelsene i Det norske baptistsamfunn, Einar Stensland, fyller 80 år i dag, fredag 30. august. Det finnes pastorer og det finnes pastorer. Einar Stensland hører hjemme i den første kategorien. Han har hyrdesinn, en helt spesiell omtanke for store og små, høy og lav. En egen evne til å lytte. Einar trår varsomt, han er ingen person som brauter seg vei, men er der for å trøste en som har det vondt og gir håp til de som trenger det. Og så er han utrolig flink til å besøke gamle og syke. Mange har opplevd seg sett av Einar.

Einar Stensland er Ordets mann. Helt siden han ble omvendt har han hatt en usvikelig tro på Bibelen som Guds evige ord, og raust og trofast har han gitt det videre. Til oppbyggelse, til trøst, til oppmuntring og formaning. Så er han da ikke 'bare' pastor, men evangelist. Einars store lengsel er å se mennesker komme til tro på Gud. Og det har han fått se gjennom sin tid som evangelist og pastor. Einar Stensland har vært pastor i baptistmenighetene i Eidsvoll, Enningdalen, Arendal, Tromsø, Fredrikstad og Oslo 1.

Han kommer fra Balsfjord, og er den yngste i en stor søskenflokk. Jeg mener å huske at de var 13 søsken. Einar hadde egentlig tenkt at han skulle ta over gården hjemme, men Gud ville det annerledes. En radikal kallsopplevelse førte til at han begynte på Baptistenes teologiske seminar i 1959 og ble ferdig uteksaminert i 1963.

5. august 1961 giftet Einar seg med sin høyt elskede Rita, og sammen har de fire sønner, 11 barnebarn og 4 oldebarn.

Einar er en vel belest, kunnskapsrik og en mann full av humor og vidd. Så er han også svært sporty. Kilometer på kilometer legger han bak seg på sykkel og han og Rita går lange fjellturer. Jeg tror han må være Baptistsamfunnets sprekeste pastor.

Einar er min kones onkel. Han er Stenslands slektas egen pastor. Vi kaller ham det. Det er helt naturlig. Når min svigerfar døde, så var det Einar som forrettet og svigermor kunne ikke få fullrost Einar som brydde seg om enken og ringte titt og ofte for å høre hvordan hun hadde det. Ikke minst mot slutten av svigermors liv fikk Einar bety mye. For det takker vi ham fra djupet av vårt hjerte.

Snill, varm, det er Einar i et nøtteskall. Trygg og omtenksom.

'En mann fylt av tro og Hellig Ånd', for å sitere Skriften.

Måtte Herren rikelig velsigne dagen og alle dager som kommer, kjære Einar, og fylle dem med glede, kjærlighet, raus nåde og djup fred. Du er høyt elsket! Du er hel ved.

Billedtekst: Rita og Einar Stensland i deres hjem i Fredrikstad. Foto: May Sissel Hansen

Naturen som bønnerom

Mandager og tirsdager er dette ofte bønneplassen min. Det er selvsagt litt væravhengig, men jeg liker godt å be utendørs. De andre dagene er det ofte mye folk her, fordi da er kafeteriaen åpen. Men på mandag og tirsdagen har jeg ofte plassen for meg selv. Det er ikke mange skrittene å gå fra parkeringsplassen, og det passer meg veldig bra, siden Parkinsons gir meg begrenset bevegelighet. Her kan jeg lene meg inntil solsvidde tømmervegger, og kjenne duften av tjære. Utsikten skal jeg ikke klage over!

I mange år har jeg brukt naturen som bønnerom. Det har jeg lært av Jesus!

Jesus brukte ofte naturen som bønnerom, enten det var ødemarkene, fjellet eller sjøen. Han ba oss legge merke til liljene på marken og fuglene på himmelhvelvingen.

Naturens lyder og syner er ingen distraksjoner for meg. Heller tvert om. Jeg omgjør det jeg ser og hører til bønn, takksigelser og lovprisning.

Hvorfor ikke ta deg en tur utendørs i dag for å be?

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 1

I noen dager fremover byr jeg mine lesere på en særdeles spennende historie om hvordan spanjolene fikk sin Bibel. Historien, som bygger på forskningen til Mark Yoder, har alle ingrediensene til en kriminalroman. Jeg håper du følger med fra begynnelse til slutt.

Historien begynner med en mann som heter Casiodoro de Reina. Han ble født i en landsby ved navn Montemolin. Som så mange andre spanske landsbyer på 1500-tallet, dominerte Den romersk-katolske kirke landsbyens liv, med sine ritualer. Noen Bibel fantes ikke tilgjenglig på spansk, kun den latinske, som bare prestene kunne lese og eie og tolke.

På 1500-tallet var Spania på sin høyde hva angår makt og herlighet. Charles 5, var keiser over det 'hellige romerske imperiet', og han innhentet sine rikdommer fra skatter pålagt handelsmennene fra Den Nye Verden.  Handelen formelig eksploderte i Sevilla, som var havn for varene som kom inn til Spania fra fjern og nær via sjøveien. Rikdom og ære var påtagelige størrelser i denne nærmest tropiske byen langs elven Guadalquevir. omlag hundre kilometer fra Middelhavet.  Sevilla var et spennende sted i en spennende tid for den spanske delen av det romerske imperiet.

Men det skjedde også noe svært spennende åndelig sett. En åndelig oppvåkning fant sted i denne blomstrende byen. Etter årtider hvor Bibelen var blitt ignorert mer eller mindre, vokste det frem en ny gruppe mennesker med en hunger etter Guds ord. De lengtet etter på komme sammen for å studere Guds ord, men dette var strengt forbudt.

I 1442 hadde spanskekongen, Ferdinand, jaget den siste av maurerne ut av Spania, etter 800 års okkupasjon. Maurerne er en betegnelse på de muslimske innbyggerne på Den iberiske halvøy og i Maghreb (Nord-Afrika) i middelalderen. I år 711 begynte de erobringen av Iberia som ble fullført i løpet av fem år.I 1212 ble maurerne drevet ut av Spania av en koalisjon under ledelse av Alfonso VIII av Castilla.

Kong Ferdinand og dronning Isabella var fast bestemt på å forene Spania på en slik måte at de ville forhindre en ny muslimsk invasjon. Det var også en av begrunnelsene for å forene Spania under en religion. Dermed tvang de alle som ikke var katolikker til å bli det, eller å forlate landet. Kong Ferdinand ivret slik for katolisismen at han ble kalt 'Ferdinand Katolikken.'

I 1478 ble pave Sixtus IV og kong Ferdinand enige om å sette opp en  spansk inkvisisjon. Den skulle ikke være under pavens kontroll, men under det spanske monarkiets. Kong Ferdinand fikk dette til ved å true med å trekke sin militære støtte til paven da tyrkerne truet Rom.

På denne måten ble tribunalet til Inkvisjonen et svært farlig og urettferdig redskap under Den romersk-katolske kirkes forkledning. Antatte fiender av Spania ble fengslet, forturert, fordømt og drept. I 1481 dømte en Folkedomstol, som skulle dømme vranglærere, seks personer til døden i Sevilla. De ble brent levende.

Fra da av begynte forfølgelsen av annerledes troende i Spania og det er i denne smeltedigelen at den spanske Bibelen blir til. Det er historien om fengslinger, forfølgelse og død.

fortsettes

Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 3

Jeg avslutter denne serien om Ambrosios av Optina med en bønn som den hellige Ambrosios ba daglig:

'Herre, la meg med sjelens ro møte alt som denne dag bringer meg. La meg helt hengi meg til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe hver time denne dagen.

Hva jeg enn får lide denne dagen, lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i en fast forvissning om at alt beror på Din Hellige Ånd.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. Under alle uforutsette hendelser, la meg aldri glemme at alt er sendt av deg.

Herre, gi meg kraft til å bære de begynnende dagers tretthet og alt som skjer i forbindelse med dem. Led min vilje og lær meg å be, tro, lide, forlate og elske. Amen.'

Jeg sover i Guds hus om natten

Jeg har begynt å be Salme 91 hver dag. Jeg ber den høyt - over livet mitt, og familiens liv - og har bestemt meg for å gjøre det ut året. Det er spesielt vers en. Jeg stanser opp ved og dveler ved ordene, før jeg leser og ber videre. Jeg bønneleser fra den nye oversettelsen av 2011:

'Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige.'

Er ikke dette bildet blendende vakkert?

Her om dagen lyttet jeg til den messianske jøden Reuven Doron, som går igjennom enkelte skriftsteder fra Bibelen og stanser opp ved enkelte hebraiske nøkkelord. Han utdypet dette verset og sa at det også kan oversettes: 'bli over natten' og 'De som sover i Guds hus om natten.'

Fantastisk!

Det er akkurat det jeg trenger: 'sove i Guds hus om natten.' Mens Han, Den veldige, Den allmektige Gud, våker over meg. Da er jeg trygg.

Og natt kan forstås både som den fysiske natten, men også om de tider i våre liv, da vi opplever sjelens mørke natt. Da kan vi finne nattely hos Gud.

Jeg har gjort Gud til min bolig.

Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 2

Ambrosios av Optina het opprinnelig Aleksandr Michailvitsj Grenkov. Helt fra barndommen og ungdommen slet han med dårlig helse. Det førte til at han ble begrenset på flere områder. Han var bare en tenåringsgutt da hans åndelige far rådet ham til å gå den monastiske veien. Bare 12 år gammel begynner han på en presteskole i Tambov, og senere studerte han på det teologiske seminaret samme sted.

I 1835, rett før han skulle ta sine endelige eksamener, ble han svært syk. Han ga da Gud det løftet at om han ble frisk skulle han bli munk. Han ble frisk, men fulgte ikke opp sitt løfte. Han ble privatlærer for en godseier, og senere på en presteskole i Lipetsk.

I sommerfeien møtte Aleksandr en av samtidens mest kjente staretser, fader Hilarion. Denne rådet ham til å reise til Opina, for å få erfaring. Fader Hilarion mente også at Aleksandr kunne ha reist til Sarov, men, sa han: 'Det er ingen der lenger som har erfaring.' På dette tidspunktet var den legendariske staretsen, Serafim av Sarov, død.

Aleksandr fulgte det gode rådet han fikk. Han trådte inn som novise i Optina-klosteret i guvernementet Kaluga i 1839, når Optina-klosteret opplevde en rik blomstringstid.

De mange sykdomsperiodene ga Ambrosios en helt spesiell innsikt i det menneskelige sinn. Han ble opptatt som munk allerede etter tre år. Det skjedde i 1842. Han fikk navnet Ambrosios, til minne om Ambrosios av Milano. I løpet av de neste tre årene ble han viet til munkeprest. Da han var underveis til Kaluga, ble han så forkjølet. Etter det ble helsen hans så dårlig at han nesten ikke kunne klare å tjene som prest.

Den dårlige helsesituasjonen førte til at Ambrosios måtte trekke segt tilbake. Han konsentrerte seg nå om å be Jesusbønnen og fortatte å arbeide oversettelsen av de hellige fedrene. Han korresponderte også med de mange pilegrimene som skrev til klosteret og han ble deres sjelesørger. Det er i denne perioden av livet han trer inn i tjenesten som starets.

Han grunnla også Shamordino-klosteret, som lå når Optina, og som åpnet sine dører for fattige kvinner, syke og blinde. Det var her han døde 23.oktober 1891. Han ble ført til Optina-klosteret hvor han så ble begravet.

fortsettes

Ressurs og kostnader

"Den personen som er minst lik deg og ser ting så forskjelling fra deg, kan bli den aller største ressurs for din fremtidige tjeneste i Guds rike.

Veldig sjeldent vil Herren vise deg den virkelige
prislappen på hva det koster å føle Ham når Han kaller oss. Han kjenner oss.'

- Bill Yount.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 1

Jeg tenker mye på den hellige Ambrosios av Optina (bildet) for tiden. Hele sitt monastiske liv var han syk. Likevel. i all sin skrøpelighet, fikk han stå i Herrens tjeneste og bli til velsignelse og åndelig hjelp for mange mennesker. Fjodor Dostojevskj udødeliggjorde ham i romanen: 'Brødrene Karamasov', da under navnet 'staretsen Sosima'. Dostojevskji var en av mange kunstnere og intellektuelle - som også helt ordinære mennesker - som gikk i åndelig veiledning hos denne munken.

En slik åndelig veileder kunne vi alle trenge, en med en prøvet tro og med djup åndelig erfaring.

Ambrosios var altså det våre russisk ortodokse venner kaller en starets. En starets er en person som på en særskilt måte er utrustet med Åndens gaver, særskilt gaven til å skjelne ånder og den profetiske gaven. Staretsene er åndelige veiledere, hvis integritet og åndelig kunnskap gjør at mennesker oppsøker dem for å få deres råd. De er bedere i ordets rette betydning. Mange av disse staretsene har brukt mesteparten av sine liv med å leve i Guds nærhet, og bærer ofte med seg slik mettet Guds-atmosfære, at de etterlater seg djupe inntrykk hos dem som møter dem.

En slik mann var Ambrosios - 1812-1891. Han tilhørte Optina-klosteret - dette klosteret, beliggende omlag 30 mil sør for Moskva, har fostret noen av de mest fremstående staretsene i den russiske tradisjonen.

Det finnes en scene i Brødrene Karamasov der vi møter staretsen Sosima i et russisk kloster hvor han tar imot bekymrede mennesker som søker hans hjelp. Dit kommer en kvinne som sørger over sin sønn som døde bare tre år gammel. Hun gråter veldig. Sosima viser stor innlevelse og han sier til henne:

'Vær utrøstelig, du behøver ikke å la deg trøste, vær utrøstelig og gråt.... Lenge skal du felle tårer av opphøyd morssorg, til slutt skal denne sorg forvandles til stille glede, og din bitre sorg skal byttes ut av tårer i stille bevegelse.' Så fortsetter staretsen Sosima: 'I mine bønner skal jeg minnes deg og din sorg, og jeg skal be for din ektemann så han forblir sunn og frisk.'

Fortellingen har sin rot i virkeligheten. Ekteparet Dostojevskij mistet en sønn i 1878, Aljosa, han ble også bare tre år, og var høyt elsket. Fjodor Dostojevskij ble overtalt til å reise til Optina-klosteret sammen med en venn for å snakke med den berømte staretsen, fader Ambrosios, om sin og familiens sorg. Når Dostojevskij kom hjem var han på en måte mer forsonet og roligere. Ved tre tilfeller hadde han fått samtalt med staretsen, en gang sammen med to andre, og to ganger alene. Akkurat de ordene som Sosima i romanen sier til den sørgende moren har Dostojevskij hilset sin Anna Dostojevskaja med, og hun skiver om dette i sin bok: 'Mitt liv med Dostojevskij.'

Men Dostojevskij var ikke alene om å føle seg tiltrukket av den hellighet som Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne, som opplevde dette, var Leo Tolstoj.

(fortsettes)

I enhetens tegn i Kragerø

Hvilken fest det ble, denne helgen i Kragerø.  May Sissel og jeg kjenner på en djup takknemlighet for det vi har fått være med på. Guds 'storfamilie' i Kragerø sto sammen om både seminarene jeg holdt og gudstjenesten i formiddag. Her var salvasjonister fra Frelsesarmeen, lutheranere fra Den norske kirke, Frikirken og Normisjon, her var metodister, pinsevenner og baptister!

Det var et sterkt vitnesbyrd om kristen enhet.

Vi var først samlet lørdag ettermiddag i bedehuset i Løkka, hvor jeg holdt et seminar ned tema: 'Når livet ikke ble slik jeg hadde tenkt'. I overkant av 60 personer hadde funnet veien til bedehuset denne vakre sensommer-ettermiddagen. Søndag formiddag talte jeg i vakre Kragerø kirke, hvor også mange var møtt frem. Så flott det var å feire nattverd med kristne fra så mange forskjellige sammenhenger. Her talte jeg om 'Kraften i velsignelsen'. Etter gudstjenesten ble mange med over i Metodistkirken hvor jeg holdt et seminar om 'Bønn med hvilepuls.' Helgen ble avsluttet så nydelig med at forsamlingen som var kommet sammen i Metodistkirken lyste Herrens velsignelse over May Sissel og meg, mens jeg tegnet korsets tegn i pannen på alle som var kommet for å ta del i bønneseminaret og lyste Herrens fred over hver enkelt.

Tilbakemeldingene er mange og gode. Flere ble berørt, og det var smil, tårer og latter. Ekstra hyggelig var det å treffe folk som følger meg på Facebook. Takk for invitasjonen.

Her er jeg sammen med arrangementskomiteen bak helgens samling i Kragerø.

Tilbake til utgangspunktet

'I dag når kirken angripes og utfordres på alle måter, om den er en levedyktig institusjon, når kirken er i tvil og forvirret om sin egen identitet og oppgave, må den ha kontakt med - den må berøre basen - selve klippen fra hvem den kommer. 

Ennå en  gang må vi se inn i ansiktene til skyen av vitner som omgir oss og heier på oss,i vår ofte ensomme oppgave av å være trofaste vitner for Herren Jesus.'

- Clarence Jordan (bildet), 1912-1969, amerikansk baptistpastor, forsker, mennneskerettighetsaktivist, og leder for Koinonia-kommuniteten, et bofellesskap og bonegård for hvite og fargede.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

La min bønn være røkelse for deg

De siste årene har May Sissel og jeg reist en del hvor jeg har talt i ulike menigheter og i ulike kirkesamfunn, enten i seminarer, retreater eller gudstjenester. Det er en del av mitt kall, og jeg er takknemlig for fortsatt å kunne gjøre det, til tross for store utfordringer med sykdom. Vi takker Gud for alle menneskene vi møter, i så mange sammenhenger. Vi lærer stadig noe nytt av å dele fellesskap med kristne fra hele spekteret av denne forunderlige familien som kalles Guds barn.

Men sannheten er at jeg er ikke spesiellt glad i å reise! Jeg er veldig hjemmekjær. Så jeg reiser ikke for å oppleve nye steder. eller for reisens egen skyld, men fordi det er en del av mitt kall.

Aller helst vil jeg være hjemme for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det er i liturgien og i bønnene jeg virkelig lever!

Merk deg at jeg bruker ordet 'feire.' Vi samles i kirken for å feire gudstjeneste - ikke for å holde et møte. Søndag etter søndag - eller som hos oss - onsdag etter onsdag, hele året igjennom, feirer vi en virkelighet i hvilket vi alltid lever: Kristi seierrike oppstandelse fra de døde!

Det er hva gudstjenesten handler om. Gjennom liturgiens gode rytmme: hymnene, bønnnene, lesningen fra Den Hellige Skrift. nattverden levendegjøres Kristi oppstandelse innfor våre øyne. Vi lever i det forunderlige påskelyset.

Vår tro læres ikke først og fremst ved å lese oss til den, men ved å leve den ut i våre gudstjenester.

'La min bønn være røkelse for deg, min løftede hender et kveldsoffer.' Salme 141,2

Våre gudstjenester burde være Gud velbehagelig.

Om å tilgi

"Hvorfor befaler Herren oss om å elske våre fiender og be for dem?

Ikke for deres skyld, men for vår! For så lenge vi bærer nag, så lenge vi dveler ved at noen fornærmet oss, vil vi ikke ha noen fred."

- Elder Thaddeus of Vitovnica
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å se klart

"La oss aldri dømme. Når vi ser noen synde, la oss be om at Gud tilgir ham. Om vi dømmer andres feiltrinn, betyr det at vårt åndelige syn er uklart.'

- Hl.Paisios av Athos (bildet), 1924-1994.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vennlighetens visdom

"For flere år siden satt jeg på en kaffebar i Seattle, med laptoppen åpen og skrev noen brev. To ungdommer satt ved et bord like i nærheten av meg. En av dem kom med en stygg bemerkning som opplagt var ment for at jeg skulle høre den. Han sa til vennen sin at kun en idiot av en gammel mann ville tro på Gud. Jeg smilte til dem og fortsatte mitt arbeide.

Før jeg forlot kafeen, kjøpte jeg to gavekort og spurte den unge kvinnen jeg kjøpte dem av, om hun kunne gi dem til de to unge mennene etter at jeg var gått?

Omlag to uker senere var jeg tilbake i den samme kaffebaren. Og der satt de, de to unge mennene. De kom bort til bordet mitt og spurte om de kunne få sette seg ned. Jeg smite bredt og sa det ville være en fornøyelse om de satte seg ved bordet mitt. En av de de spurte så om hvorfor jeg hadde gitt dem gavekortene, siden jeg opplagt hadde hørt det de hadde sagt om meg.

Jeg fortalte dem da at Gud hadde sagt at jeg skulle kjøpe de to gavekortene, og at gaven var menr å være fra Gud. Med tårer i øynene ba den ene av guttene meg om tilgivelse. Jeg svarte da at i det øyeblikket han ytret de ordene tilga jeg ham, fordi Kristus hadde tilgitt ham, og hvordan kunne jeg annet enn å elsk dem, siden Gud elsket dem?

Gud gir oss mange muligheter til å vise andre Hans kjærlighet. Kanskje er de mest ufordragelige de som trenger Hans kjærlighet mest.

- Abbed Tryphon.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å stige som ørnen

Det har vært noen rimelig tøffe uker. Dette profetiske ordet, kom til meg i går, og jeg tar det til meg dom et ord til meg. Kanskje er det et ord til flere:

'Jeg hørte Herren si at ditt liv er ikke i fare som du kanskje ville forvente deg. I denne fasen av ditt liv tar Han deg opp på et høyere nivå. Det du så for deg ville ødelegge deg vil ikke ødelegge deg. Faktum er at de vil ikke komme nær deg en gang.'

- Darren Canning.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Oppsiktsvekkende uttalelser fra Irans politiske ledelse om kolossale kristne vekkelsen i landet

Det kommer oppsiktsvekkende nyheter fra Iran. For første gang innrømmer det despotiske presteregimet offisielt at det pågår en stor kristen vekkelse i landet, og at Iran arbeider aktivt for å stanse vekkelsebn og hindre at mennesker kommer til tro på Jesus.

Og det er ingen hvemsomhelst som sier det. Uttalelsen kommer fra Mahmoud Alavi, minister med ansvar for etterretningstjenesten i Iran, og han kom medc innrømmelsen på en samling for shiamuslimske ledere.

'Masseomvendelser skjer rett foran øynene våre', sa Alavi i følge religionsfrihetsorganisasjonen Forum 18, slik det gjengis i den kristne avisen Världen idag.

Alavi sa i sin tale at det er helt 'vanlige iranere' som kommer til tro på Jesus, og at det hender at 'hele familier blir kristne'. Årsaken, i følge Alavi, er at 'de slker en tro som gir fred'. Dette skal, i følge Mahmoud Alavi ha fremkommet i politiavhør.

Disse uttalelsene representerer intet mindre enn et historisk skifte i hvoran Irans politiske ledelse taler om det som skjer i landet. La oss be inderlig til Gud om at vekkelsen øker i intensitet.

Kristi enkle etterfølgere, del 1

Det er seierherrene som skriver historien, sies det. Så også kirkehistorien. I tiden etter keiser Konstantin og senere keiser Justinian oppsto det en rekke kristne grupper, utenfor det som var blitt en institusjonell kirke. De ble av Storkirken betraktet som 'heretikere' - vranglærere. En del av det vi vet om dem, har vi nettopp fra historiens seierherrer - og de hadde ingen grunn til å skrive pent og sannferdig om disse gruppene, som de betraktet som fiender.

De ble forfulgt, fengslet, torturert og drept.

Men noe vet vi. En alternativ kirkehistorie finner vi blant annet i 'Martyrspeilet', ført i pennen av hollenderen Thielman J.van Braght (1625-1664), som har skrevet om 17 århundrer med kristen martyrhistorie, fra Kristi tid og frem til 1660. Thielman dokumenterer med navns nevnelse disse forfulgte kristnes historie på drøye 1100 sider i stort format.

Hvem var så disse gruppene? Finner vi spor av dem i dag?

I tiden hvor den hellige Patrick av Irland levde (ca 387-493), oppsto det ulike kristne grupper i Sveits, Frankrike og den nordlige delen av Italia, hvor Herren gjorde et forunderlig verk, en vekkelse preget av Ånds gaver,, med tegn og undergjerninger. Noen av dem skulle århundrer senere, bli en del av 'De fattige' - også kjent som Valdenserne. De reiste rundt, fra by til by, og forkynte evangeliet. Fokus var ikke tegn og under, selv om det ledsaget deres forkynnelse, men en radikal etterfølgelse av Kristus.

I Armenia, hvor dette bildet er hentet fra, fantes det på 600-tallet en ivrig gruppe med disipler av Kristus, de såkalte 'paulikanerne'. Også deres Kristus-sentrerte forkynnelse ble ledsaget av tegn og under. De ble drevet ut av Armenia, og spredt til Bulgaria, Serbia og det som nå er det vestlige Romania. Her finnes det fremdeles troende som har ivaretatt arven etter 'paulikanerne'. De går under navnet 'Nasareerne'.

Reiser vi østover, fra Mosul i Irak, vil vi støte på nestorianske troende, som beveget seg østover, gjennom ørkenområdene av Sentral-Asia, helt til Kina, hvor de grunnla kristne fellesskap. Dette skjedde på 500-tallet og fremover.

I Aserbajdsjan vil du kunne støte på Molokanerne, eller 'melkedrikkerne'. Denne særegne bevegelsen finner du også i Kaukasus-området, i det som nå er Ukraina og Russland. Jeg har skrevet flere artikler om dem på bloggen min.

Peter Hoover, som jeg har oversatt en rekke artikler av, forteller at han ganske nylig snakket med russiske troende på telefon fra Tasmania i Australia. Den aldrende kvinnen fortalte med stor glede hvordan de hadde kommet seg dit, hvordan de på mirakuløs måte hadde fått pengene de trengte for å flytte. Herren hadde ledet en stor gruppe troende fra Russlan inn i Kina, uten at noen hadde lagt merke til dem. Hun kunne fortelle hvordan Herren hadde ledet dem, skritt for skritt, til å finne mat og rent vann. Iløpet av en natt fikk de brød til hele gruppen på totalt uventet vis. De hadde flyktet fra Ukraina, tvers gjennom Russland til Kina.

(fortsettes)

VEIEN og de mange veiene

La meg fjerne enhver misforståelse med det samme: Det finnes bare en vei til Gud, og den går gjennom Jesus. På det punktet er Jesus så tydelig, at det ikke er mulig å misforsås: 'Jeg er veien, sannheten og livet. INGEN kommer til Far uten ved meg.' (Joh 14,6)

Når det er sagt kalles vi til å gå ulike veier i etterfølgelsen av Kristus. Min vei behøver slett ikke å være lik din, og din vei behøver ikke å være lik min. Det ville fri oss, ikke bare for mange misforståelser, frustrasjoner og forvirring om vi forsto dette.

Vi ser dette godt illustruert i det siste kapitlet i Evangliet etter Johannes:

Etter at Peter har fått vite hva som er hans livskall,  blir han veldig opptatt av hva som skal skje med Johannes:

'Herre, hva skal skje med ham?'

Til dette svarer Jesus:

'Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!' (Joh 21,22)

Det er lett å falle i den grøfta som Peter falt i: hva med den eller den?  Men vårt kall er ikke å følge andre mennesker, vårt kall er alltid dette: å følge Kristus.

Det kan bety forskjellige ting. Det kan berty at vi går hver våre veier. La oss sette hverandre fri til å følge den veien Gud har for oss.

Nonneorden for personer med Downs syndrom

I dag leste jeg om noe som grep meg veldig: en egen nonneorden for mennesker med Downs syndrom! Så håpefullt!

'Småsøstrene Lammets disipler' vekker oppmerksomhet verden over. Alle blir berørt av deres forsvar for livet og deres iboende verdighet.

'Småsøstrene Lammets disipler' er den første og eneste kongregasjonen med en regel som er tilpasset mennesker med Downs syndrom. Ordenen ble grunnlagt i Borges i Frankrike av moder Line i 1985. Foranledningen er følgende:

Moder Line hadde truffet en ung kvinne ved navn Veronique, som hadde Downs syndrom. Veronique og hennes tro og sterke ønske om å bli nonne, berørte moder Line sterkt. Målsetningen til moder Line handler om å gjøre det mulig for kvinner med funksjonshemminger å føle Kristus i et innviet liv, sammen med kvinner uten funksjonshemminger som deler kommunitetslivet sammen med dem.

Søstrene henter sin inspirasjon og spiritualitet fra hellige Teresa av Lisieux og hellige Benedikt av Nursia. Alle søstrene, uansett om de har Downs syndrom eller ikke, deltar i de daglige arbeidsoppgavene, alt etter deres evner.

Moder Line sier til National Catholic Register at måten kommuniteten lever på gir søstrene med funksjonshemninger en selvstendighet som de ikke kan få i noen annen sosial sammenheng.

'Vår livsstil som er kontemplativ passer for personer med Downs syndrom svært godt,' sier moder Line.

For øyeblikket består kommuniteten av 10 personer. Åtte av dem har Downs syndrom.

Billedtekst: Søster Marie-Agne, søster Camille og søster Geraldine. Foto: Vatican News Service

Vi trenger din hjelp!

Nå trenger Kristi himmelfartskapellet din hjelp. Skogeieren som eier skogen som ligger inntil eiendommen vi leier, har begynt å hugge og veien inn til kapellet vil bli stengt permanent om ikke så lenge. Det betyr at vi må sette i stand vår egen lille vei inn til kapellet. Dette er et prosjekt vi har begynt å samle inn penger til tidligere, og som vi nå må sluttføre.

Har du mulighet til å hjelpe oss? Små og store beløp er like kjærkomne.

Uten vei inn til kapellet vil Bjørn Olav ikke lenger være i stand til å lede gudstjenestene lenger. Det vil bli for langt og strabasiøst å gå. Det er ikke snakk om å bygge noen flott vei, men utbedre den lille veien inn gjennom skogen slik at det er mulig å kjøre bil inn til eiendommen. Den vil kunne brukes av andre som har problemer med å gå, og når vi skal frakte inn nødvendige ting til driften av kapellet.

Vi har feiret gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet gjennom hele sommeren, med mye besøk. Og vi har ingen planer om å gi oss. Vi feirer gudstjeneste hver onsdag kl.18.00 og stadig flere skriver til oss for å be om forbønn. Mange blir møtt av Gud på ulike måter.

Be om at Gud må beskytte skogen rundt kapellet. Den er med på å gi oss stillheten som preger stedet.

Gaver til vår konto: 1604.1464406 Kontoen har navnet: Poustinia
Du kan også VIPPSE til 99621281, merk innbetaligen med kapellet.

Billedtekst: Kristi himmelfartskapellet. Foto: Kurt Urholt.

En bønn når dag glir over i natt

Herre, hold rundt meg, det mørkner. La meg høre hjerteslagene dine, ditt rolige åndedrag. 

Himmelen var blankskurt i daggryet. 

Men dagene går
- som krappe vingeslag, 
som grågås som fossror over himmelhavet
- altfor fort. 

Dagene eter opp år. 
Nådeløst.
Hvor er pauseknappen?

Herre, du vandret gjennom hagen
da dagen var blitt sval.
Du finner meg,
som du fant Adam og
Eva da de gjemte seg. 

Du er mitt skjulsted.
Hos deg finner jeg nattely.

Ropene mine er som de såre ropene fra ei vipe i fjellet.

Gjøvik natten til 21.august 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Guds ild over Sverige

I Sverige pågår det flere nasjonale bønneaksjoner for tiden. Initiativene kommer fra ulike hold. Blant annet har vårt naboland besøk av en gruppe forbedere fra Tanzania. De har også besøkt Sverige ved tidligere anledninger. I det hele tatt har bønnetrykket og bønneintensiteten økt de siste årene, med stadig større opwslutning om den nasjonale bønnedagen, som holdes på Sveriges nasjonaldag, 6.juni.

Jeg gleder meg over det som skjer i Sverige, og ber om at bønneilden også må brenne kraftigere i Norge.

Sommeren 2001 har en mann ved navn Daniel Viklund et syn, som jeg straks skal gjengi, men bare nevne dette først: Når jeg skulle finne et bilde for å illustrere denne artikkelen, søkte jeg på gratistjenesten:: Pixabay. Det første bildet under rubrikken: Sweden, er dette: et flammende bål. Det er en gudfeldighet!

Her er det profetiske synet til Daniel Viklund:

Eld över Sverige
Under sommaren 2001 fick jag se någonting som skakade mig. Jag hade lyssnat på budskapen som Steve Hill framburit När jag började söka Herren så flyttades jag in i en överväldigande syn.

Jag stod som en jätte mitt i Finland och såg in över Sveriges gränser, jag kunde urskilja det vackra landskapet från syd- till nordspets. Högt över markytan såg jag en brinnande massa, den brann med en sådan intensitet att den var vitglödgad. Den låg över hela landet, jag förstod att det var en manifestation av Guds härlighet, hans närvaro. Det var väckelsens eld.

Under det att jag stod och iakttog detta eldstäcke tänkte jag på orden som Birger Skoglund fick med sig hem från Jordanien ”Jag har tänt en eld från Treriksröset i norr till Smygehuk i söder från Stockholm i Öster till Göteborg i väster.”

Orden ’jag har tänt’ fick en helt ny betydelse. Jag fylldes av en våldsam smärta i anden och tänkte: “Vad gör elden där uppe? Den borde vara nere bland folket!”

I samma stund som den tanken slog igenom mig så hördes ett rop. Det var inget jubelrop utan ett utdraget smärtsamt rop. Ropet kom från någonstans i mellersta Småland. När ropet ljöd släppte en stor del av eldsmassan från sitt fäste och föll ner över platsen varifrån ropet ljudit och hela markytan omvälvdes av elden.

Nästa rop kom högt uppifrån Norrland, samma sak hände och elden föll över platsen som ropet kom ifrån. Sedan kom ropen så tätt att jag inte hann att urskilja platserna. Innan synen bleknade bort kunde jag se att största delen av Sverige brann i Guds eld.

Så hörde jag Herren tala: ”det är de som ropar om elden som får den”. Sedan gav han mig orden ifrån Psalm 42 ”Djup ropar till djup.” Jag förstod att det inte handlade om röstvolym, utan om djupet av engagemang och självuppoffring i ropet.

Kom!
Kom och ropa om Guds eld över Sverige 🔥🔥🔥! Den faller när vi ropar!

Kristi lidelsessamfunn - historien om Tidligregnets Paktskirke i Kina, del 1

9. desember 2018 arresterte kinesiske myndigheter mer enn 100 medlemmer av 'Tidligregnets Paktskirke' (bildet), et av mange tusen husmenighetsfellesskap i Kina. Noen av medlemmene ble innbrakt til politistasjonen, og løslatt etter avhør, mens andre ble fengslet. Pastor Wang Yi og hans kone Jiang Rong ble anklaget for å 'undergrave statsmakten' og ført til ukjent sted. Andre menighetsledere og medlemmer ble plassert i Chengdu bys fengsel anklaget for 'å skape problemer' og for 'illegal forretningsvirksomhet'.

Siden 9.desember 2018 sitter fremdeles mer enn 50 av disse i fengsel. Siste rapport, fra 3.august i år, viser at pastor Yi og to av menighetens eldste, Li Yingqiang og Qin Defu er blant disse.

I forbindelse med politi-raidet mot menigheten i fjor, ble omlag 50 studenter ved menighetens seminar og kunstakademi sent til et 'omskoleringssenter', hvor de ble holdt i flere dager før de ble eskortert tilbake til sine hjemsteder. Andre menighetsmedlemmer ble ogaså eskortert av politiet tilbake til sine hjembyer og nektet å returnere tilbake til Chengdu. De fleste medlemmene av menigheten er blitt trakassert av politiet og den nasjonale sikkerhetstjenesten i deres hjem. Mange er blitt satt i husarrest med politi utenfor døra, som registrerer alle bevegelser dag og natt. Når de skal ut for å handle fotfølges de av opptil seks sivile politimenn.

Blant de som ble plassert i husarrest var pastor Wang Yi's syv år gamle sønn Wang Shuya og pastor Yi's aldrende mor. Den syv år gamle sønnen ble gjenforenet med sin mor, Jiang Rong, når hun ble satt fri 9.juni i år. Men de to sitter fremdeles i husarrest og hjemmet deres er under streng politiovervåkning.

(fortsettes)

Nord-Koreas konsentrasjonsleire like grusomme som nazistenes - kanskje verre

'Nord-Koreas konsentrasjonsleire er like grusomme eller enda verre enn nazistenes,' sier Thomas Buergenthal (bildet), som selv overlevde Auschwitz. Buergenthal (85) satt i Den internasjonale komiteen for krigsforbrytelser, som har slått fast at Nord-Korea har begått 10 av 11 brudd på menneskerettighetene. Ikke minst kristne utsettes for grusomme forfølgelser. Jeg advarer mot forferdelige detaljer i det som nå følger:

Den kristne organisasjonen Ljus i Öster skriver om nordkoreanske avhoppere som forteller om vakthunder i disse konsentrasjonsleirene som mates med nyfødte babyer, om henrettelser av de som har spist gress for å stilne sulten, om konstante og brutale voldtekter av kvinner i alle aldre, om tvangsaborter gjennom injeksjoner av motorolje og vold og tortur uten ende.

En rømt fange forteller om hvordan man først tvinger mennesker til å grave sin egen grav, for så å la dem stå og vente til noen slår dem i bakhodet med en hammer til de faller død ned i graven.

Mer enn 130.000 mmennesker skal befinne seg i disse konsentrasjonsleirene.

Det finnes ingen frihet i Nord-Korea. Heller ikke utenfor fangeleirene. Livet preges av kontroll, hardt arbeid og sult. I dette helvete på jord lever våre kristne trossøsken! Ber du for dem?

I den siste tiden har man lykkes med å smugle Bibler inn i landet. Be gjerne for dette arbeidet. I fjor distribuerte Ljus i Öster 2000 digitale Bibler til Nord-Korea.

Billedtekst: Thomas Buergenthal. Foto: Wikipedia

Arven etter Finney, del 2

Et svært interessant trekk ved vekkelsene hvor Charles Finney var redskapet Gud brukte, var omsorgen for hele skaperverket. Her dreide seg ikke bare om å redde mennesker for evigheten, men ifølge Finney fører også omvendelsen til et liv som er til nytte for Guds forunderlige og fantastiske skaperverk.

I kjølvannet av disse vekkelsene ble det født frem alle slags veldedighets-foreninger ogbn radikale reformbevegelser. Disse var djupt engasjert i datidens samfunnsproblemer. 'Grunnen,' skriver Harry Månsus, 'til at Finney - i likhet med John Wesley - utløste vekkelser som førte til store endringer i samfunnet, er at de knyttet sammen evangelisten og profeten i en og samme person.'

Harry Månsus, selv evangelist og en profetisk røst i nabolandet Sverige, skriver videre:

'Både Finney selv og andre samtidige vekkelsesevangelister var klar over sammenhengen mellom evangeliet, Bergprekenen og Bibelens profeter. I likhet med Wesley gikk Finney til skarpe angrep på den største sosiale synden i datidens samfunn - slaveriet. Til tross for at mange kristne forsvarte systemet, og selv hadde slaver, brennemerket Finney slalveriet som åpenbar synd, og selv ville han ikke gi nattverden til kristne som hadde slaver.'

Men merkelig nok har dette vært fortiet.

Månsus skriver:

'Denne profetiske nøden for rettferdigheten i Finneys vekkelsesforkynnelse har arvtagene hans på 1900-tallet nesten fullstendig fortiet. Stillheten har vært så fullkommen, at vekjente evangelister i Norden, som har vært sterkt influert av Finney, ikke en gang har kjent til denne viktige siden. Litt eet litt gikk arvtagerne så langt at det ubegripelige blir mulig: Finneys sosiale forkynnelse blir tonet ned, de tydeligste sosiale innslagene i hans liitteratur, blir rensket bort - alt for å vokte et rent evangelium! Når vi ser hvordan Finney selv beskriver et av de største hindringene fo en åndelig vekkelse, blir vi klar over hvor sjokkerende dette er: Guds menighet engasjerer seg ikke i reformarbeid ute i samfunnet, men overlater det til andre.'

Det finnes kirkehistorikere som mener at Charles Finney og de hundrevis av evangelister han sendte ut, fulle av vekkelsens ild, representerte et av de mest toneangivende maktfaktorene i kampen mot slaveriet.

- Du vet vel at du kan bli helbredet?

Her om dagen møtte jeg en person jeg ikke har sett på lenge. Vi utvekslet noen høflighetsfraser. Jeg satt i rullestolen min. Dagen var ikke av de beste jeg har hatt. Så sier vedkommende, helt ut i det blå: 'Du vet vel at du kan bli helbredet?' Rundt oss er det mange mennesker. Men det ble ikke så klamt på grunn av dem.

For noen høres det kanskje merkelig ut at jeg reagerte på dette? Men det gjorde jeg. Som om jeg var en gjenstand. Som om det var opp til meg om jeg ville sitte i denne rullestolen eller ikke. Som om jeg ikke var 'hel' nok.

Vedkommende mente det sikkert godt, men litt empati og forståelse hadde ikke vært så dumt. Jeg er sliten av alle disse som skal 'helbrede' meg, som valser over meg og som legger nye byrder på meg. Jeg vet at mange andre kronisk syke har det på samme måte.

Hei, jeg er et menneske! Med følelser, sårbarhet, lengsler, sorg, fortvilelse. Gode dager, dårlige dager og elendige dager. Av og til er jeg redd.

Så møter jeg andre som ser meg. Som viser oppriktig omsorg, som spør om de kan hjelpe meg med rullestolen, som vil velsigne meg og som forteller at de ber for meg og May Sissel. Det beveger meg veldig. Da blir jeg rørt. Da merker jeg kjærligheten.

PS. Det skjedde ikke på gata i Molde, hvor dette bildet er tatt.

'Jeg har aldri forventet mye fra biskoper'

"Som en som er kommet til tro, har jeg aldri forventet mye fra biskopene. Gjennom hele historien synes paver og biskoper og abbeder å være blinde og maktsyke og grådige. Jeg har aldri forventet lederskap fra dem.

Det er de hellige som fremstår gjennom historien som får ting til å skje. Hva jeg forventer meg er Livets brød (nattverden) og gjennom hele historien er det der vi finner kontinuiteten,'

- Dorothy Day, grunnlegger av Catholic Worker, i et brev til Gordon Zahn. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Arven etter Charles Finney, del 1

'I mitt oppvekstmiljø ble det nevnt flere navn med nesten magisk klang,' forteller Harry Månsus, i boken: 'En strålende arv', med undertittelen: 'Om liv og vekkelse i Norden'. Boken kom på Ansgar forlag i 1988. Et av disse navnene var Charles Grandison Finney (bildet), 1792-1875. Finney er blitt kalt 'far til de moderne vekkelsesbevegelsene.' I går feiret vi hans minnedag.

Charles Finney ble enn sentrale skikkelsen i det som har fått navnet: The Great Awakening.

Han ble født i 1792 og vokste opp i New York. Den gangen var New York kjent som en vekkelelsesby, men til tross for det ble han ikke kristen før han var 29 år. Det skjedde etter at han hadde begynt å lese i Bibelen. Finney var advokat av utdannelse, og leste i Bibelen fordi han ønsket å forstå sammenhengen mellom amerikansk lov og Mosebøkene.

Umiddelbart etter sin omvendelse begynte Finney å forkynne Guds ord. Og straks brøt det ut vekkelser. Han skal ha vært en fengende taler og hadde advokatens logiske sans. Samtidig sjokkerte han kirkefolket fra første stund fordi han brukte ord de ikke var vant med. Mange fromme mennesker stilte seg tvilende til at han unngikk 'Kanaaens språk' og i stedet brukte hverdagslige uttrykk og bilder. Selv om tilhørerne ble følelsesmessig engasjert av hans kraftfulle forkynnelse, la Charles Finney mindre vekt på det følelelsesmessige, til fordel for ettertanke og viljesbeslutning.

Over alt hvor Finney kom brøt det ut vekkelser. Blant de mest omtalte, er de tre vekkelsene i Rochester, som ligger nord-vest for New York, Den gangen hadde Rochester 10.000 innbyggere. Etter bare noen få måneder med møter hadde ikke mindre enn 1.200 mennesker kommet til tro, blitt døpt og medlemmer av byens menigheter.

Men vekkelsen spredte seg de omkringliggende byene, og ikke mindre enn 50.000 mennesker kom til tro gjennom denne vekkelsesbølgen.

fortsettes

Når noe går i stykker

Det er mange ting som kan gå i stykker for oss mennesker. Ulike omstendigheter, ufrivillige hendelser, dumme valg kan få oss ut på glattisen og vi kan falle. Noen ganger blir det bare skrubbsår, andre ganger kan vi skade oss skikkelig.

Noe som var ment å vare livet ut, går en dag i stykker. Selv har jeg vært så heldig å få være gift med en og samme person i 37 år og vi har vært kjærester i 40. Det er bare nåde. Jeg er nesten litt redd for å fortelle dette, fordi jeg kjenner så mange med havarerte ekteskap. Det er derfor ingen grunn til å hovere, og vi ønsker ikke å fremstå som perfekte. På ingen måte.

Det er mange grunner til at et ekteskap går i stykker, og vi man aldri tro at vi vet alt og forstår alt, når noe går i stykker for noen.

Så la oss vise raushet og omtanke, la oss ikke bare snakke om nåden, men selv være full av nåde, av omsorg, la oss være lyttende og fulle av ømhet.

Alle synder vi, alle gjør dumme ting, alle sier noe ubenktsomt, alle faller. Ingen er perfekte verken i ord eller gjerning. Så la oss ta vare på hverandre og være  der for hverandre.

Jesus kan lege, gjenopprette, tilgi. La oss ikke glemme det.

Vi er på pilegrimsreise

Løsrivelse forbindes ofte med å gi slipp på noe som er godt. Men noen ganger betyr det å slippe noe vondt. Du kan bli knyttet til dtt eget hat. Så lenge du søker gjengjeldelse, er du naglet til fortiden din. Undertiden virker det som om du vil miste deg selv sammen med hevnen og hatet. Du står der med knyttneven, stengt for den andre som vil forsoning.

Å be betyr først og fremst å ta imot Gud, som alltid kommer til oss på nye og uventede måter. Gud lar seg dypt bevege, og hans hjerte er større enn mitt. Bønn for Guds ansikt, han som alltid er ny, gjør meg åpen og mottakelig og fri. I bønn er jeg stadig underveis, på pilegrimsreise. På veien møter jeg stadig flere mennesker som kan vise meg noe om ham jeg søker. Jeg kan alltid være sikker på at jeg har nådd Gud. Men jeg vet at han alltid er ny og at det ikke er grunn til å frykte.

- Henri Nouwen i 'Du er elsket', Luther forlag 2019, side 246

En naiv kristens bekjennelse

Her om dagen kalte noen meg naiv, en naiv kristen. Hun som sa det, har aldeles rett! Adjektivet 'naiv' beskriver en person eller handling som viser mangel på erfaring, visdom eller dømmekraft. Men ordet 'naiv' beskriver også en person som er 'enkel og ukomplisert som et barn', og det vil jeg være. Den mester jeg tror på sa at vi må bli som barn, om vi skal komme inn i Guds rike. Den Bibel jeg leser forteller meg også at Gud vil 'ødelegge de vises kunnskap og de klokes klokskap vil han gjøre til intet.' Så da så.

Jeg ble kalt 'naiv' fordi jeg tror at Bibelen er Guds ord. Ja, jeg er så naiv selv om den moderne teologien vet bedre. Jeg er så naiv at jeg tror Bibelen er Guds evige, uforanderlige og autoritative ord, gudommelig inspirert og Hans endelige ord. Jeg bøyer meg for Guds ord som eneste autoritet for liv og lære. Det er ikke alt jeg forstår, men jeg er så naiv at jeg tror Gud er visere og klokere enn menneskene, og at Han vet best. Så får teologene ha en annen oppfatning enn meg, jeg er jo naiv.

Jeg er så naiv at jeg tror at Jesus ble født av en jomfru, Maria, at Jesus forsonte Gud og mennesker på korset, at Han døde, og sto opp igjen tre dager etter, som Skriften forutsa, at Han for opp til himmelen og sitter vved Faderens høyre hånd i det høye og at Han har utøst Den Hellige Ånd. Jeg tror på en hellig, alminnelig kirke, på syndernes forlatelse og det evige liv. Og jeg tror at Jesus skal komme tilbake til Oljeberget i Israel. Jeg tror på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.

Jeg tror også at Jesus er den eneste veien til Faderen, og at ingen kan komme til Gud uten gjennom Ham.

Jeg tror på dommen og det evige liv eller en evig fortapelse. Og jeg tror på syndernes forlatelelse, ikke syndernes tillatelse.

Jeg er også så naiv at jeg tror på et livslangt ekteskap mellom en mann og en kvinne, selv om teologene i visse sammenhenger i sin klokskap har kommet frem til noe annet. Jeg er så naiv at jeg tror på det kirken har trodd på i 2000 år.

Jeg er så naiv at jeg tror det finnes noe som heter synd, og at Bibelen forteller oss hva det er. Jeg tror ikke på en form for 'kristen darvinisme', hvor utviklingen har ført til at vi i dag vet bedre enn Gud og Hans Sønn, Jesus Kriistus. Så naiv er jeg ikke.

Arthur Gish - radikal etterfølger av Jesus

I 1977 leste jeg en bok som har fulgt meg i alle år siden. Den er skrevet av Arthur Gish, og var en svensk oversettelse av hans bok: 'Beyond the Rat Race'. På svensk fikk boken tittelen: 'Ut ur ekorrhjulet'. Dessverre ble den aldri oversatt til norsk. Om den hadde blitt det ville den kanskje fått tittelen: 'Hopp av rotteracet.'  Boken har aldri vært mer aktuell enn nå, og jeg skal forklare def hvorfor.

Men først noen ord om forfatteren: Arthur Gish. I går ville han ha fylt 80 år, om han hadde fått leve. 28.juli 2010 ble han utsatt for en ulykke på gården sin, da traktoren hans veltet og han fikk den over seg, og han omkom av skadene.

Jeg sakser dette fra en artikkel jeg skrev om Arthur Gish og boken hans i 2011:

"Boken handler om den enkle livsstilen som et alternativ som kan befri mennesker fra konkurranse- og karrieretenkning i dagens komplekse samfunn. Forfatteren blottlegger tomheten og den åndelige fattigdommen i vårt vestlige velferdssamfunn og presenterer et radikalt alternativ basert på Guds ord, ikke minst gjennom den undervisningen Jesus gir om Guds rike i Bergprekenen. Boken er skrevet for mange år siden, men innholdet er langt forut for sin tid. Det er nå den trengs, og burde leses av alle som vil leve radikalt for Jesus.

Forfatteren Arthur G. Gish er nok ukjent her i Norge. Men i mange land har han og kona Peggy, satt djupe spor etter seg i manges liv. Det gjelder ikke minst i land preget av stor urett begått mot ulike folkegrupper, og i land hvor krig herjer.

Church of the Brethren

Arthur - eller Art - som han ble kalt, ble født i Lancaster County i Pennsylvannia, USA, og vokste opp på en bondegård. Oppveksten på gård skulle følge ham livet ut. Han elsket å se ting gro og vokse, særlig dyrking av organiske produkter som asparges. Han ble en av de som grunnla Athens Farmers Market, hvor bøndene kunne få solgt det de produserte. I to år - fra 1958 til 1960 - arbeidet Art i Europa for å hjelpe funksjonshemmede barn.

Art Gish hadde sin bakgrunn hos en anabaptistisk gruppe som kalles Church of the Brethren, som er en av de historiske fredskirkene med anabaptistiske og pietistiske røtter i Schwarzenau an der Eder, Tyskland (Nord Rhein-Westfalen). I denne sammenhengen var han ordinert pastor. Church of the Brethren er nokså lik de mer kjente mennonitene. Det som særpreger dem er at de døper med full neddykkelse tre ganger, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. De praktiserer det urkristne kjærlighetsmåltidet, som består av fotvasking og fellesmåltidet, og som en del av dette måltidet feirer de nattverden. De legger også sterk vekt på fellesskapet mellom de troende, og at de troende skal være atskilt fra verden, på ikke-vold og at kristne ikke skal avlegge ed.

Kommuniteten i Ohio

Et fellesskap av troende vokste fram på gården der Peggy og Art levde sine liv. Med utgangspunkt i dette fellesskapet var de begge svært aktive i fredsarbeid både i Israel og Irak.

Min venn, Peter Hoover, som jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, forteller at han besøkte Art og Peggy Gish i januar i fjor. Ekteparet Gish bodde da på en skogkledd ås i Ohio med en blendende vakker utsikt til Hocking Hills og byen Athens. En del av hovedhuset er bygget i glass, og her fantes møtesalen og undervisningsrommene til den anabaptistiske kommuniteten New Covenant Fellowship. De store glassvinduene gav en utrolig flott utsikt til åskammene og dalen som omgir stedet. En peis gav varme til den kalde januardagen, hvor landskapet rundt huset var dekket av snø. Peter la merke til at det på veggen hang plankett fra Eberhard Arnold, grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof. Her fantes også vakkert sangbøker for skolebarna. Kona til Art, Peggy, var i Irak som utsending for Christian Peacemaker Team.

Ulykken

Onsdag morgen, 28. juli 2010, gikk Art Gish ut for å arbeide i hagen med sin gamle traktor, da han kjørte for langt ut på en kurve slik at traktoren veltet, og Art havnet under den. En mann ved navn David som arbeidet på gården på denne tiden løp bort til traktoren for å forsøke å hjelpe Art, men begge innså at David alene kunne ikke klare å hjelpe Art som lå fastklemt under traktoren. David løp til hovedhuset for å ringe etter hjelp, men da han kom tilbake hadde tratoren begynt å brenne og Art hadde gått hjem til Gud. Peggy befant seg i Irak da dette skjedde.

Lørdag 7. august ble han gravlagt fra First United Methodist Church i Athens. Art Gish ble 70 år. En av de som kjente ham sa: "Han var den personen av alle jeg kjente som var mest lik Jesus!" Det er litt av en attest å få. Helt til det siste var han levende opptatt av å leve radikalt for Jesus