- Du vet vel at du kan bli helbredet?

Her om dagen møtte jeg en person jeg ikke har sett på lenge. Vi utvekslet noen høflighetsfraser. Jeg satt i rullestolen min. Dagen var ikke av de beste jeg har hatt. Så sier vedkommende, helt ut i det blå: 'Du vet vel at du kan bli helbredet?' Rundt oss er det mange mennesker. Men det ble ikke så klamt på grunn av dem.

For noen høres det kanskje merkelig ut at jeg reagerte på dette? Men det gjorde jeg. Som om jeg var en gjenstand. Som om det var opp til meg om jeg ville sitte i denne rullestolen eller ikke. Som om jeg ikke var 'hel' nok.

Vedkommende mente det sikkert godt, men litt empati og forståelse hadde ikke vært så dumt. Jeg er sliten av alle disse som skal 'helbrede' meg, som valser over meg og som legger nye byrder på meg. Jeg vet at mange andre kronisk syke har det på samme måte.

Hei, jeg er et menneske! Med følelser, sårbarhet, lengsler, sorg, fortvilelse. Gode dager, dårlige dager og elendige dager. Av og til er jeg redd.

Så møter jeg andre som ser meg. Som viser oppriktig omsorg, som spør om de kan hjelpe meg med rullestolen, som vil velsigne meg og som forteller at de ber for meg og May Sissel. Det beveger meg veldig. Da blir jeg rørt. Da merker jeg kjærligheten.

PS. Det skjedde ikke på gata i Molde, hvor dette bildet er tatt.