John Ongman - bederen, baptisten og misjonsgrunnleggeren

Sammen med våre venner i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, feirer vi i dag minnedagen til John Ongman (bildet), bederen, baptisten og grunnleggeren av Örebro misjonskole og teologiske seminar og Örebromissionen.

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

Mer enn 100.000 grekere krever at Den gresk-ortodokse kirke skattlegges hardere

Hellas er i djup krise. Nå krever stadig flere grekere at den svært rike Gresk-ortodokse kirken bidrar mer til samfunnet. Over 100.000 grekere har meldt seg inn i Facebook-siden: 'Skattlegg kirken hardere'.

Faktum er at statens kirke lever med særdeles gode betingelser: Den betaler redusert skatt, får stor økonomisk støtte fra det offentlige. Den greske stat betaler lønningene til prester, biskoper og kontormedarbeidere. Og det er slett ikke småpenger det er snakk om. Den gjeldstyngede staten sørger for lønnen til 11.000 kirkelig ansatte, noe som utgjør 2,5 milliarder kroner årlig.

Ved siden av dette er Den gresk-ortodokse kirken den største eieren av bygninger og eiendommer i Hellas, og den har en betydelig aksjeportefølje.

Mange grekere mener at Den gresk ortodokse kirken er i stand til å betale lønningene til biskopene og prestene sine. Nå er det å være gresk synonymt med det å være gresk-ortodoks. Slik er det jo gjerne i land hvor stat og kirke er blandet sammen. Selv om grekerne er svært religiøse, er det i følge bønnatlaset Operation World mindre enn tre prosent av befolkningen som regelmessig går til gudstjeneste i en ortodoks kirke.

Den gresk-ortodokse kirken driver flere suppekjøkken, og hver dag gir kirken mat til 55.000 mennesker. Men dette finansieres også ved de store overføringene staten gir til denne kirken.

Sjeldne brev fra Watchman Nee, del 2

Her følger andre og siste del av det brevet som Watchman Nee (bildet) skrev 17.juni 1930. I morgen publiseres et nytt brev i denne serien:

'For nærværende har jeg den djupe overbevisning, at Guds barn mangler en levende erfaring av Kristus. Som en konsekvens av dette, er de ikke villige til å bruke tid og penger på syndere. Vår Herre Jesu Kristi komme er nært forestående, og vitnesbyrdet om Guds Sønn må bli spredt uten hindring. Elskede, erkjenn at vi er som ubetydelige insekter, og enda er det slik at Skapelsens Gud kaller oss til å være delaktige i Hans Sønns avvisning. Hvor forunderlig er ikke dette! Hvor sjelden og hvor kort er ikke denne muligheten! I dag kan være din siste dag; hvem vet? Hvem kan si at Herren vil ikke komme i dag og motta Hans barn der hjemme? For denne årsak, må vi, som aldri før, se etter de tapte får for Herrens skyld. Gud har bare en Sønn, som er en Forkynner. Burde ikke vi da også forkynne?

Til deg som har jordisk rikdom, formaner jeg deg til å gi generøst til Herren. Det som gir meg sorg er å se at mange rike mennesker bare gir noen få kroner og noen få mynter i stedet for hundrevis og tusenvis av kroner, mens fattige mennesker gir mye mer. Mens deres gull og sølv ruster, lider Guds arbeid. Guds arbeid opplever mangler, dens lommebøker er vrengt, de akkumulerer deres rikdom for evigheten hvor det ikke skal være noen mangler. Vi bør vite v vil bli dømt for både måten vi bruker pengene våre på, og måten vi ikke bruker dem, en dag.

Selvfølgelig, jeg forsøker ikke å overtale deg til å bidra til noe som ikke bærer frukt, for mange arbeidere er ikke lenger Guds arbeidere, og mye arbeid er ikke Guds arbeid. Det jeg sier er at vi må ta vare på de som virkelig går ut i Herrens navn, som stoler på Herren for sin tjeneste og ikke tar imot noe fra hedningene. Så langt jeg kjenner til er det i det minste flere dusin mennesker i den kategorien, og deres behov er virkelig store. Uansett, rike troende neglisjerer å støtte dem.

I det neste nr av vår publikasjon vil komme rett etter denne. Må Herren velsigne denne avisen. Brødre, jeg er i stort behov av deres forbønn. Vær snill å be i tro for meg.

Fred være med deg.

En Kristi slave
Watchman Nee

(fortsettes)

Sjeldne brev fra Watchman Nee, del 1

For bloggens lesere kan jeg nå tilby noe ganske unikt, nemlig en norsk oversettelse av svært sjeldne brev fra Watchman Nee (bildet). Som kjent for mange av dere var Watchman Nee en av de mest betydningsfulle menighetsledere i Kina, og hans bøker betyr fremdeles svært mye for mange verden over. Ikke minst hans bok: 'Det normale kristenliv'.

Oversettelsen, som er gjort av meg, har copyright, så om du vil bruke den i noen sammenheng, vennligst ta kontakt med meg først.

Det første brevet er fra 17.juni 1930. Her gjengis første del av dette brevet. Det er for langt til å kunne gjengis i helhet:

Mine kjære brødre og søstre!

Mitt hjerte fryder seg over muligheten for å sende ut ennå en utgave av The Present Testimony. I tror bestemt at vitnesbyrdet om Herren Jesu død og oppstandelse er særdeles viktig i dag. Vårt håp er at Guds barn mer og mer vil sette pris på hva Kristi død og oppstandelse har gjort for oss, slik at vi kan seire fullstendig over synd, verden og Satan, og på den måten vitne om at vår Herre er i live, og at Han sannelig er oppstanden. Det er ikke noe vitnesbyrd i et nederlagsliv, uansett hvor mye en har absorbert i ens sinn. Det er av denne årsak - ja, for Guds herlighets skyld at vi sender ut dette nummeret.

Uansett, vår holdning at ikke den at vi står på en luftig plattform og preker til andre folk. Nei, nei, vi forkynner også til oss selv, ja til oss selv først.  Det er for gjensidig formaning at vi skriver disse sidene. Vi våger ikke å si at vi har det alt sammen og at vi er perfekte; i stedet ønsker vi å strekke oss og jage mot målet Gud har for sine utallige barn.

Uavhengig av det vi personlig har oppnådd, tror vi at det som er skrevet på disse sidene er sant. Videre er vi av den overbevisning at disse sannheter er dyrebare for oss. Jeg håper mine lesere vil denne utgaven under bønn, slik at vi kan gripe alt det som står her.

Jeg vil også benytte anledningen dette gir til å si noe om meg selv. Dette brevet skrives mens jeg befinner meg på fjellet Kuling i Kiangsi provinsen. På grunn av den omsorgsfulle vennligheten til en utenlandsk misjonær, befinner jeg meg i et kaldt og stille hus. Hun leide ut dette huset til meg for to år siden, og også i år har hun lånt meg det nok en gang. For dette er jeg svært takknemlig. På grunn av mine nerver og fysiske helsetilstand er jeg ikke i stand til er jeg ikke i stand til å oppholde meg nede i lavlandet om sommeren. For å tilbringe tid hvert år til å være stille for Gud, for å lære å be og motta åpenbaring, er dette uvurderlig. Jeg takker Guds barn og mine medarbeidere for deres spesielle omsorg for meg, slik at jeg ikke har noen problemer med å være her. Jeg vet også at i løpet av sommeren vil mange av våre lesere også komme til dette fjellet. Jeg håper de vil besøke meg kun mellom klokka ti til tolv om morgenen, på grunn av at jeg har annet å gjøre i forbindelse med hvilen resten av dagen. Min adresse er Nr 103.

På grunn av mine andre personlige problemer, kan det hende at jeg gjør noen personlige endringer etter råd fra mine venner og på grunn av min egen fysiske helse. Etter mye bønn og vurderinger, synes det nå som om jeg har en ide om hvordan dette kan gjøres. Men jeg vet jo ikke hvordan Gud vil legge alt til rette.

(fortsettes)

----
Den som har oversatt brevet fra kinesisk til engelsk, skriver i en fotnote at Watchman Nee for det meste var liggende i den tiden han var her på dette fjellet, på grunn av hans dårlige helse. Jeg kan legge til at i følge biografien til Angus I. Kinnear hadde Watchman Nee pådratt seg tuberkulose, og var helt utmattet. Se: Angus I Kinnear: Mod strømmen. Watchman Nee's livshistorie. Forlaget Perspektiv 1974, side 82)

Ukraina på bristepunktet - vi må fortsette å be!

Ukraina er en kruttønne! Ikke før har tåregassen lagt seg, og gateslagene i Kiev er over smeller det på Krim-halvøya og Putin rasler med sabelen.

Når dette skrives melder VG's nettutgave at bevæpnede menn har stormet en parlamentsbygning på Krim, og det russiske flagget skal nå vaie utenfor bygningen. Ifølge Ukrainas innenriksminister er sikkerhetsstyrkene satt i alarmberedskap, og landets forsvarsdepartement melder at russiske jagerfly i det vestlige distriktet er satt i kampberedskap. De som har tatt kontroll over parlamentsbygningen på Krim skal bære uniformer, men når dette skrives er det ingen som vet hvem de er. Det skal være snakk om 50 pro-russiske menn med våpen.

Vi kan stå overfor regelrett borgerkrig, hvor landet rives i to. I følge ukrainske aviser skal den nå etterlyste ex-presidenten, Viktor Janukovitsj, være sett ved en russisk base på Krim-halvøya.

Ukrainas settepresident, Oleksandr Turchynov, advarte senest i går mot faren for separatisme i Ukraina.

En av de største farene i dagens Ukraina, er ultranasjonalismen. Idolet til flere av gruppene som tvang gjennom avsettelsen av Janukovitsj er Stepan Bandera. Han er ingen hvemsomhelst. Han ledet en Quisling-regjering i Ukraina etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941. Særlig i den vestlige delen av landet var det mange som deltok med stor entusiasme i utryddelsen av Ukrainas jøder under 2.verdenskrig.

Nå er tiden inne for å holde Ukraina opp i våre bønner, og be om fred, forsoning og vekkelse.

Lewi Pethrus om økumenikken

En god venn av meg gav meg følgende sitat av Lewi Pethrus (bildet) i går, og som fremdeles er svært tidsaktuelt. Pethrus svarer på dette på spørsmålet:

- Vilken är Din första reaktion, när Du hör ordet ekumenik?

- Jag har hört det ordet i så många år med en innebörd som jag väl känt till, som betydde att man skulle slå ihop de kristna och de skulle pruta av på sina övertygelser och blit ett i något slags utvattnad och urkramad kristendom. Det har jag aldri trott på, och det har jag öppet tilkännagivit.

Men, har jag sagt, jag tror på Andens enhet. Vi kan ha våra olika uppfattningar, om vi är trogna Gud och hans ord så langt vi förstår. Det är därför jag forsvarar andedöpta katoliker och kristna av olika slag, som har avvikande meninger från mig. Jag kan absolut inte döma dem, men jag är ett med dem genom Anden'.

(Fra boken til Ivar Lundgren: Lewi Pethrus i närbild, 1973, side 47)

Baptist er fungerende president i Ukraina

Det er litt av en oppgave han har tatt på seg, Oleksandr Turchynov (bildet), som nå er fungerende president i Ukraina etter den nå etterlyste ex-presidenten, Viktor Janukovitsj.

Turchynov trådte inn i embetet søndag 23. februar, da det ukrainske parlamentet bestemte seg for å kaste Janukovitsj.

Det nok mange ikke vet er at 49 årige Oleksandr Turchynov er en kjent baptist-pastor i Ukraina.

Ifølge Sergeij Rakhuba, som er president for Russian Ministres, så kommer det ikke som en overraskelse at Oleksandr Turchynov, er valgt til å lede Ukraina i den omtumlende fasen landet nå befinner seg i. 'Han er velkjent i politiske kretser som en prinsippfast, ærlig leder', sier Rakhuba. Årsaken til at vi her i Vesten ikke har hørt noe særlig til Oleksandr Turchynov er at han har levd litt i skyggen av Yulia Timochenko.

Oleksandr Turchynov, som ble innvalgt i det ukrainske parlamentet i 1998, preker regelmessig i en av de mange baptistkirkene i Kiev. Landets evangelikale kirker har spilt en avgjørende rolle under den såkalte Orange-revolusjonen. Han er eldste i en baptistmenighet, og medlem av Den all-ukrainske unionen av kirker tilhørende Evangelikale kristne/Baptistene, og har møtt flere av lederne innen Den europeiske baptistføderasjonen og Baptistenes Verdensallianse, når disse har vært på besøk i Ukraina.

Evangelikale kristne fikk ikke være med på bibeloversettelsesfest

Det har vakt stor og berettiget oppsikt i russiske medier at den finsk-ugriske folkegruppen Udmurterne har fått hele Bibelen på sitt morsmål.

Hovedoversetteren, fader Atamanov, var til og med på førstesiden i den russiske storavisen Izvestija. Det er Ljus i Öster, som melder dette.

Men det er et stort skår i gleden. På den store festen i Izjevsks kultursenter fikk bare personer som representerte myndighetene og Den ortodokse kirke tale. Det til tross for at finansieringen og en stor del av oversettelsen ble gjort av kristne fra evangelikale kirker. Dette er nok et eksempel på at evangelikale kristne slett ikke blir likestilt med Den ortodokse kirke i dagens Russland.

De evangelikale kirkene ordnet derfor med sin egen innvielsesfest i Filadelfiakirken i byen. Med hjelp fra utlandet har de trykket opp små og hendige Bibler, som er lette å bære med seg. Disse kan også brukes i ulike evangeliseringsfremstøt.

Den ortodokse kirke ville derimot ha store Bibler, som ikke er lett å ta med seg noe sted, og mest til bruk i kirkene deres. De har de finansiert selv.

Pinsemenighet med 5000 medlemmer i Kaukasus, del 1

Siste nr av Ljus i Öster, som jeg fikk i poste i går, er virkelig inspirerende lesning. Der kan man blant annet lese om flyktningen som har bygd opp en av Russlands største menigheter.

Det er snakk om Vasja Kokojev, biskop for pinsemenigheten i Vladikavkaz, byen (bildet), som ligger 50 mil fra Sochi.

Når Sovjetunionen falt sammen oppsto det etniske konflikter flere steder i Kaukasia. En gruppe ossetere flyktet da fra George til Vladikavkaz. Der grunnla de en menighet som nå har vokst til en av de største i hele det veldige russiske riket. Man regner med sammenlagt 5000 personer i de forsamlingene de har grunnlagt i Nord-Ossetia.

Vasja Kokojev vokste opp i Tbilisi i Georgia. Der ble han en kristen, og medlem av byens pinsemenighet. Kommunistene hadde makten. Det var tøffe tider. Pinsemenigheten i Tbilisi måtte gå under jorden.

Det var kristne i Sverige og Finland som sørget for at de kristne i Georgia fikk Bibler. De måtte smugles inn, og bare noen få om gangen.

Vasja Kokojev forteller i et intervju med Ljus i Öster at han husker at tre Bibler gikk på rundgang i menigheten han var medlem av, slik at folk kunne skrive den av for hånden.

På denne tiden hendte det at politiet dukket opp under gudstjenestene og konfiskerte Bibler. Fikk de rede på det på forhånd, så lot de kvinnene ta vare på dem, slik at de kunne gjemme dem på seg. Politiet rørte nemlig ikke kvinnene.

En av de få som våget å besøke pinsevennene i Georgia på denne tiden var biskop Ivan Fedotov fra den uregistrerte pinsebevegelsen i Sovjetunionen. Til tross for den harde forfølgelsen reiste han hele veien fra Moskva til Tbilisi.

- Han velsignet meg og Oleg Khubashvili som ledere og senere som biskoper, forteller Vasja Kokojev.

Begge to er ossetere, et folkeslag med røtter i Kaukasus. Grensen mellom Russland og Georgia hadde blitt trukket rett gjennom Ossetia, slik at Sør-Ossetia lå i Georgia og Nord-Ossetia ligger i Russland.

(fortsettes)

Nye funn avdekker at Treblinka også var en utryddelsesleir

Et team med retts-arkeologer har avdekket nye bevis som viser at Treblinka, nazi-dødsleiren i det østlige Polen, ikke bare var en transittleir, men også en utryddelsesleir.

900.000 jøder forsvant i Treblinka, og dokumentasjon derfra som nylig er kommet for dagen, viser at Treblinka var enda verre enn den beryktede utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau.

Teamet med retts-arkeologer fra Storbritannia er blitt ledet av Dr. Caroline Sturdy Colls, har avdekket uidentifiserte massegraver ved det som kalles Treblinka 1. Denne leiren er tidligere blitt klassifisert som en arbeidsleir, og de har også funnet stedet hvor det har stått et gasskammer og andre levninger etter bygninger i Treblinka 2.

Det er funnet levninger av mennesker, gule Davidsstjerner og flis fra bygningene.

Foto: Wikipedia

Over 700.000 Bibler og Nytestamenter delt ut under OL

OL i Sochi er over. I hvert fall for utøverne. Men det ble sådd noe de dagene som OL varte, som vil bære frukt med evighetsverdi.

Et team fra Gideon International i Canada, sammen med Russian Ministries, samt lokale menigheter delte evangeliet med over 4000 mennesker i 11 byer og landsbyer, fra Vladikavkaz til Sochi til Moskva de dagene OL varte.

De distribuerte over 1.500 Bibler og Nytestamenter daglig i skoler, et universitet, markedsplasser, på gata, i parker og på sportsarenaer, aldershjem, et barnehjem og hus til hus.

De arbeidet sammen med de 25 av i alt 500 russiske menighetene som kom sammen for å nå sine lokalsamfunn med evangeliet i forbindelse med Sochi-OL. Disse 500 menighetene rundt om i det veldige russiske riket har distribuert mer enn 700.000 Bibler og Nytestamenter og skriftdeler trykket av Russian Ministries.

Vær med på å be om at de som har fått Guds ord på denne måten, må lese det, og at det skal føre til at mange finner Jesus som sin Frelser og Herre.

SISTE: Verdens Sionist-organisasjon ber jødene som er igjen i Ukraina om å emigrere til Israel

Verdens Sionist-organisasjon går nå ut ber jødene som er igjen i Kiev og Ukraina om foreta et masse-exodus.

I et brev som ble publisert i dag, og som er sendt til statsminister Benjamin Netanyahu, begrunner organisasjonen dette slik:

'I lys av den ustabile situasjonen i Kiev og den voksende bekymringen for jødene i Ukraina, etter at antisemitter har offentliggjort at de har intensjoner om å skade det jødiske samfunnet, ber vi Dem innstendig, statsminister Benjamin Netanyahu, om oppmuntre det jødiske samfunnet i Kiev til å emigrere til Israel'.

Det skriver lederen for Verdens Sionist organisasjon, Yaakov Hagoel.

I brevet skriver Yaakov Hagoel at demonstrantene i Kiev har ødelagt jødiske gravsteiner, og før demonstrasjonene tok til var jødene svært utsatt for trakassering og angrep. Det var farlig, uansett hvor man befant seg i Ukraina, å bære noe slags kjennetegn som viste at man var jøde.

Jewish Agency arbeider nå med å finansiere institusjoner eid av det jødiske samfunnet i Ukraina. De ønsker også å legge forholdene til rette for at jødene kan komme seg ut av Ukraina, før situasjonen blir enda farligere for dem.

'Du elsker ikke familien min'

Det var en sterk opplevelse å lytte til bønnelederen, Rania Sayeigh, fra bønnehuset i Nasaret, som talte på bønnekonferansen på Grimerud i helgen.

Hun fortalte blant annet om hvordan Jesus hadde kommet til henne en dag, og sagt: 'Du elsker ikke meg!'

Hun kunne ikke forstå hva Jesus mente. Tross alt hadde hun holdt på med å be og lovsynge Jesus i 17 år i 'House of prayer and exploits'. Så hun spurte hva Jesus mente. Da fikk hun svaret: 'Elsker du Meg, elsker du også min familie'. Det var utfordrende for en araber å høre! Men gradvis avdekket Gud sine evige løfter til Israels land og folk for Rania, og en djup kjærlighet til jødene ble lagt ned i hennes hjerte. Og kjærligheten Rania fikk smittet over på de arabiske pastorene hun hadde kontakt med. Det fikk sitt fulle utløp under en bønnekonferanse i Israel, hvor 700 arabiske troende var samlet, og noen få messianske jøder, og de arabiske pastorene bøyde seg ved sine messianske jøder og vasket deres føtter.

Nøkkelen til hva Gud nå gjør - med tegn og under i Nasarets gater - handlet om å omfavne Guds løfteord til jødene, som Han ikke har trukket tilbake. Jeg satt og tenkte på dette i dag, da jeg lyttet til et intervju med David Demian, som leder Watchman for the Nations, med base i Canada.

David Demian forteller i dette intervjuet om hvordan de ba om vekkelse over Canada, og hvordan Gud minnet dem om at nøkkelen for å få denne vekkelsen, er å velsigne Israel. Det var utfordrende for David Demian. Han er egypter.

Men på samme måte med Rania Sayegh så begynte Gud å åpenbare sitt Ord for David Demian, og han så det samme som den arabiske kvinnen i Nasaret. Nøkkelordet er åpenbaring!

Vi forstår ikke hvorfor Israel er så viktig om ikke Gud åpenbarer det for oss.

Lytt gjerne til intervjuet med David Damian hvor han forklarer hva de måtte gjøre med hensyn til den skyld som hvilte på Canada for deres forhold til jødene, her:

http://www.youtube.com/watch?v=p6GyNwYiUCY

Tar oppgjør med forestillingen om den universelle Jesus

Den amerikanske forfatteren og bloggeren Susan Sparks har vakt oppsikt i hjemlandet. Hun tar nemlig et kraftig - og berettiget - oppgjør med forestillingen om 'den liljehvite-Jesus', og mener at både kirker og Hollywood har gjort stor skade når de har fremstilt Jesus som hvit og ikke som jøde.

Hun tar også avstand fra forestillingen om at Jesus blir omskapt til en person som kommer fra ulike nasjonaliteter, og fremstilles som indianer, svart, eskimo, kineser, eller med nordiske eller bysantinske trekk.

Det river Ham nemlig ut av den bibelske konteksten, og det faktum at Guds Sønn ble født av en jødisk kvinne, i et jødisk land, som jøde, og dermed som en del av Guds frelsesplan med hele verden.

Så avsluttes da også vår Bibel med disse ordene, sagt av Jesus selv: 'Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare Morgenstjerne'. (Åp 22,16)

Om Jesus fremstilles med annen nasjonalitet blir for eksempel ordene i Gal 4,4-5 meningsløse:

'Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.

Jesus er hele verdens frelser, men vi kan ikke ta Ham ut av den historiske konteksten, for da tar vi Han samtidig ut av Guds forløsningsplan med verden.

Dette oppgjøret trenger nok ikke bare amerikanske kirker å ta. Dette oppgjøret trenger vi alle å ta. Verdens frelser - Jesus Kristus - var, er og blir jøde.

Jøden Jesus sa til den samaritanske kvinnen: 'Dere tilbe det dere ikke kjenner, for frelsen kommer fra jødene. (Joh 4,22)

75 årig australsk misjonær arrestert i Nord-Korea

Nord-Korea har arrestert en kristen misjonær fra Australia. Det er familien hans som kom med disse opplysningene onsdag i forrige uke.

I følge en journalist i New York Times, Gerry Mullany, ble 75 årige John Short (bildet) arrestert i Pyongyang forrige søndag. I følge hans kone, Karen, var dette John Short's andre tur til Nord-Korea. Han hadde med seg kristent materiale som var oversatt til koreansk.

Arrestasjonen skjer et drøyt år etter at nord-koreanske myndigheter arresterte den amerikanske misjonæren, Kenneth Bae, etter at Bae hadde tatt seg inn i Nord-Korea via Kina. Kenneth Bae soner nå en dom på 15 års opphold under hardt regime i en av Nord-Koreas arbeidsleire. Til tross for et betydelig press fra amerikanske myndigheter om å få Bae satt fri, bøyer ikke nord-koreanske myndigheter av.

Hva som nå vil skje med John Short er uvisst. Han er en særdeles uredd mann. Under sitt forrige besøk i Nord-Korea leste han Bibelen høyt for den regjeringsoppnevnte omviser han hadde med seg. I Kina er han blitt arrestert en rekke ganger, etter å ha drevet et evangeliseringarbeide. Han kom til Hong Kong i 1964, hvor han siden har drevet en kristen bokhandel.

Hans kone oppfordrer oss til å be for ham.

Årets bønnekonferanse - en festreise

Da er årets nasjonale bønnekonferanse over. Den ble en festreise. Personlig opplevde jeg det budskapet som bønnelederen, Rania Sayeigh, fra bønnehuset i Nasaret, som forfriskende, ransakende og oppmuntrende. Hun talte rett inn i vår situasjon her i Norge, på en vàr og varm måte, som passet godt for norsk kultur og væremåte.

Det var godt å feire Herrens måltid i den store møtehallen på Grimerud. Jeg talte om den arven som apostelen Johannes etterlot seg, en arv som ble brakt videre til den keltiske kirken, og som dermed ble vår norske kristenarv gjennom de keltiske misjonærene som nådde Norges kyster på 900-tallet. Hva formet Kristusmystikeren og seeren Johannes? Han som opplevde at 'en dør ble åpnet inn i himmelen for ham', han som fikk oppleve å se Guds herlighet, livet rundt Guds trone, englene og de 24 eldste, som gikk kjenne den vidunderlige røkelsesduften og himmelsangen. Det er flere ting, men først og fremst Han nære forhold til Jesus, både under Jesu jordeliv og etter oppstandelsen og himmelfarten. En annen påvirkningskilde var det forholdet Johannes hadde til Jesu mor, som han fikk beskjed om å ta vare på.

Det kan hende prekenen kommer som en artikkel her på bloggen

Konferansen ble avsluttet med et flott budskap om 'håp', fra den amerikanske bønnelederen, Jamie Dickson som er pastor i «Kingdom Life Church» i Oakland, Maine og region leder for «Burn 24/7». En ung mann med et brennende hjerte for å se mennesker møte Gud.

Før bønnekonferansen begynte ble det avholdt generalforsamling i Nasjonalt bønneråd, hvor Jon Steinar Kjøllesdal ble valgt til ny leder. Det nye styret vil konstituere seg senere, men det består av følgende medlemmer:

* Hanne Eliassen (UIO Borgen)
* Jo Hedberg (Bønn for Den norske kirke)
* Linda Askeland (Familie og medier)
* Alv Johan Magnus (Ungdom i Oppdrag)
* Bjørn Olav Hansen (Bønnevektere for Israel og nasjonene)

Jon Steinar Kjøllesdal representerer Bønn for Oslo

Sammen med Victor Otet på bønnekonferansen

Gårsdagen tilbrakte jeg blant annet sammen med min gode rumenske venn, Victor Otet (bildet).

Vi har kjent hverandre i mange år nå, og det var Victor som gjorde ferdig byggingen av Kristi himmelfartskapellet og bønnehagen rundt kapellet. Han er en av lederne i Herrens Arme, en sterk fornyelsesbevegelse innen Den rumensk-ortodokse kirke, ikke ulikt vår egen Oase-bevegelse. I mange år har jeg hatt en stående invitasjon til å besøke flere ortodokse kirker i Romania, og kanskje det nå kan bli en mulighet? I går hadde Victor og jeg samtaler med Asbjørn Simonnes, som er leder for Oase. Kanskje det kan komme noe konkret ut av dette i løpet av høsten. Mer om det senere her på bloggen.

Gårsdagen var det avsatt mye tid for bønn, hvor vi tok for oss ulike samfunnsområder. Flere gav oss konkrete innspill til hvordan vi kunne be for mediene, familien, Den norske kirkes bispevalg og kirkemøter, skolene, politikere, forholdet til Israel, jødene og araberne og de forfulgte kristne.

Senere på dagen var det ulike seminarer. Det var mange som tok del i mitt seminar, med tittelen: 'Når Gud blir taus - om sjelens mørke natt'.

På kvelden talte vår venn fra Nasaret igjen, Rania Sayeigh. Da hadde jeg annet å gjøre, så jeg fikk dessverre ikke hørt henne denne gangen, men det aner meg at det ble et godt møte.

I dag - søndag - skal vi feire Herrens måltid, som jeg skal forrette. Jeg skal også dele noe Gud har lagt på mitt hjerte for denne konferansen.

En hellighets ånd over forbederne på Grimerud

Sliten - men du verden så velsignet! Den første dagen av bønnekonferansen på Grimerud ble spesiell. Gud er sannelig overraskelsens Gud. Hans nærvær var til å ta og føle på under kveldens møte. En hellighets ånd senket seg over forsamlingen.

Det var sterkt å høre den arabiske bønnelederen fra Nasaret dele sitt vitnesbyrd. Rania Sayegh. Ikke minst når hun fortalte om at hun hadde bedt lenge om at Guds ild skulle falle, og Gud spurte henne til slutt: Hvor er offeret? Vi tror jo gjerne at vekkelsen er uten omkostninger av noe slag for oss, men slik er det ikke. Rania snakket også om Gud ønsker å bygge opp igjen 'Davids falne hytte' eller 'Davids tabernakel', men til det trengs det mennesker som er 'etter Guds hjerte'. Som Rania sa det: 'Vi kan ikke få Davids hjertelag, om vi ikke vandrer som Abraham'.

Om vekkelse sa hun: 'Vekkelse er et gjennombrudd som kommer der hvor det finnes et offer av kjærlighet til Gud', for Gud er alltid ute etter hjertet vårt'.

Etter dette budskapet, delte Hilbert Norheim fra sitt liv med Gud. Det ble et sterkt møte med en bønnens mann, som lodder djupt med Gud, og så ble det invitert fram til forbønn, hvor mange fikk møte Gud.

I dag fortsetter vi med bønn for ulike områder som angår vår nasjon. Selv skal jeg holde et seminar om 'Når Gud blir taus - om sjelens mørke natt', og søndag formiddag skal jeg tale og forrette nattverden.

Husk gjerne på konferansen i dine forbønner.

Religiøse og forførende åndsmakter

Hovmod står for fall, sier Guds ord. Stoltheten er noe vi alle må passe oss for.

Stoltheten kler seg i ulike klær. De kreftene den representerer er ikke nøytrale. Bak den står ondskapens åndehær. Ingen av oss er upåvirkelige av denne makten.

En slik makt er de religiøse åndsmaktene. Det er de som får oss til å tro at vår kirke er bedre eller overlegen andres. At vi ikke har noe å lære av andre troende, at vi sitter med sannheten alene. Når en kristen står frem og sier at han eller hun ikke har noe å lære av en annen kirke-tradisjon, har man utvilsomt med religiøse åndsmakter å gjøre. Da har man nemlig bøyd kne for stoltheten. Den som ser ned på andre, og mener seg selv å kjenne sannheten. De er de samme åndsmaktene som sto bak og står bak forfølgelsen av andre troende, og som opp gjennom kirkens historie har bokstavelig talt har stått bak drapene og torturen av kristne fra andre sammenhenger enn sin egen.

Det er de religiøse åndsmaktene som får oss til å snakke negativt om andre troende. Det er de som sto bak holdningene til menigheten i Laodikea, som mente om seg selv at den var 'rik, har overflod, ingen nød'. De religiøse åndsmaktene hindret den i selverkjennelsen. For i Jesu øyne var den 'ussel, ynkelig, fattig, blind og naken'! Snakk om manglende selvinnsikt.

Men slik fremstår enkelte menigheter og kirkeledere den dag i dag. De har en historie og tradisjon bak seg, som de soler seg i og tror at de representerer det ypperste av alt Gud har reist opp på denne jord. Derfor tillater de seg å mene at om andre troende av annen overbevisning enn dem selv, må vende om og tro som de tror, og at de slett ikke har noe som helst å lære av andre kirkers troserfaringer.

Hovmod står for fall. Det gjelder oss alle. La oss ta oss i vare så vi ikke blir fanget inn og blir underlagt de religiøse åndsmaktene. Det er ikke godt å ha med dem å gjøre. De er forførende åndsmakter.

Bønnedager på Grimerud

I dag begynner Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Det gleder jeg meg til. Fra 12.00 i går var 20 bønneledere samlet til å høre fra hverandre, om hva Gud gjør i de bønnenettverkene vi representerer, og for å søke Gud sammen, i forkant av konferansen.

Lederne for bønnenettverkene som møttes på Grimerud i går er en del av Nasjonalt bønneråd, som er et forum for de ulike bønnenettverkene her i Norge. Vi fortsetter denne samlingen på formiddagen og ettermiddagen i dag, før selve bønnekonferansen tar til. Jeg setter mer og mer pris på å møtes på denne måten, dele vennskap og fellesskap, og søke Gud sammen. I år er jeg ekstra spent på hva 'Ånden sier til menighetene'. Hva ligger på Guds hjerte for nasjonen vår i det året som er et jubileumsår for grunnloven vår? I mange år har vi bedt om vekkelse, og et åndelig gjennombrudd. Den har ennå ikke kommet, men vi er ikke nedslått av den grunn. Vi ber fortsatt om at Gud skal 'flerre himmelen og fare ned' (Jes 64,1)

Det er spennende å være med bederne. De som har kjempet med Gud, og vunnet seire, og lytte til hva de har lært underveis. Hva de har lært av feilsteg, nederlag, men også av seire.

Det har skjedd mye spennende siden Alv Magnus og jeg tok initiativet til Nasjonalt bønneråd. Men fortsatt ligger det beste foran oss. Gud holder på å gjøre menigheten klar for finalen - for bortrykkelsen og gjenkomsten.

Åndelig vår

Fastetiden begynner å nærme seg; en tid for forenkling, for konsentrasjon. Lederen for Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er en del av, har skrevet noe om dette som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere:

'Fastetiden er sjelens åndelige vår. Førti dager som kan ligne på en lang dåp. Som det å senkes ned i den døden som Kristus døde for å dra opp syndens rot i vårt liv og gi oss liv og legedom. Er det noe rart at kristne før oss lengtet med smerte etter denne tiden hvert år? De forsto at fasten var en gave. En ørken som den Jesus, Moses og Elia oppsøkte i førti dager som opptakten til et gjennombrudd. Ved fastens begynnelse hørte de Herren gjennom profeten Hosea: 'Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte'.

Allikevel kan det kjennes motsetningsfylt å snakke om ørkenen som en gave. På det ytre planet er ørkenen et bilde på det å bli avkledd, på kamp, på ensomhet og prøvelser. På det å plutselig bli kastet ut i tomhet og tretthet. Vårt livs ørkener kan bestå av tusen forskjellige ting, alt fra sykdom og lidelser til oppgitthet og anfektelser. Er det mulig å se slike ting som gave?

Paulus sitt ord, 'takk Gud under alle forhold', sier ikke at vi skal takke for alt, men at vi kan takke i og gjennom alt. Om lidelsens ørken er en gave, er det fordi den åpner øynene våre for det mest vesentlige, og for alvor lar oss forstå meningen med Guds omvendte ordning: For når jeg er svak, da er jeg sterk'.

(Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Daglige lesninger. Luther 2013, side 60)

Bildet av Peter Halldorf og meg er tatt etter at jeg ble opptatt som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, på minnedagen for Jan Hus, 6.juli 2011. Jeg trådte inn som novise i kommuniteten på Erkeengelens dag, 29.september 2007. Foto: May Sissel Hansen.

Tre syrere bestemte seg for å følge Jesus etter å ha møtt Gideon-misjonærer

Teamet fra Canada som Gideon International har i Russland har en utrolig historie å fortelle.

De har samarbeidet med Russian Ministries og lokale menigheter for å dele evangeliet, distribuere Bibler og nytestamenter i Russland i forbindelse med OL i Sotchi.

Tre unge menn (ansiktene deres er sladdet på bildet) som sannsynligvis aldri ville ha fått høre evangeliet i hjemlandet Syria, lærte Jesus å kjenne gjennom dette teamet, og overgav sine liv til Ham!

Det skjedde i byen Nalchik, hvor de tre syrerne studerte ved en teknisk skole drevet av muslimer. De tre kommer fra en av de krigsherjede byene i Syria. På gata traff de teamet fra Gideon, og fikk hver sine Johannes-evangelier. Teamet begynte å fortelle dem om Jesus. Spørsmålene deres var mange og oppriktige. Litt etter litt overbeviste Den Hellige Ånd dem om det som ble sagt. De bekjente sine synder, og inviterte Jesus inn i sine hjerter.

En av dem ble så berørt at han omfavnet en fra det canadiske teamet, og under gråt sa han: 'Takk, takk, tusen takk!'

La oss be for alle de som driver med evangeliseringarbeid under OL - at arbeidet skal bære rik frukt. La oss glede oss - sammen med himmelen - over de tre syrene som har fått sitt navn skrevet i Livets bok. La oss be om at de må bli bevart.

SISTE: Pastor Bakhytzhan Kashkumbaev løslatt!

Her er dagens gladmelding: Pastor Bakhytzhan Kashkumbaev er nettopp blitt løslatt fra fengsel. Her er han avbildet sammen med kona Alfia.

Takk til alle som har bedt for ham!

Pastor Bakhytzhan Kashkumbaev ble løslatt sent i går kveld. Han har sittet fengslet i et fengsel i Kasakhstans hovedstad Astara, dømt til fire års fengsel for å ha forvoldt helsemessig skade på et menighetsmedlem. Og det til tross for at dette menighetsmedlemmet aldri har anklaget pastor Bakhytzhan Kashkumbaev for noe som helst! Jeg har skrevet om han her på bloggen ved flere anledninger.

Dette viser at det nytter å be!

Han sto på Ordets klippegrunn, del 7

Her fortsetter artikkelserien om Charles Haddon Spurgeon:

Blant de mange som ble omvendt i den nesten uavbrutte vekkelsestid fra den tidligste virksomheten til Spurgeon i London, var det flere unge menn som tydelig var kalt av Gud til tjeneste i Kristi forsamling.

Blant disse var det mange mennene var det mange som hadde liten utdannelse og ofte var fattige. Mulighetene for dem til å gå på noen av de teologiske skolene som fantes i England på denne tiden, var derfor få.

Derfor ville Spurgeon starte sin egen skole for å utdanne menn til tjeneste i Guds rike. Spurgeon bestemte seg for å begynne i det små, slik han alltid hadde som prinsipp. Han begynte med èn student og med èn lærer! Denne læreren mottok studenten i sitt eget hjem.

Men det varte ikke lenge før tallet på studenter økte, og det ble nødvendig å flytte inn i et værelse i underetasjen i Metropolitan Tabernacle. Flere lærere ble ansatt. Spurgeon betalte av egen lomme alle utgiftene til elvenes kost og losji og lærerlønninger! Han avsatte årlig 800 pund til dette.

Etter en tid ble det mindre inntekter for Metropolitan Tabernacle. Dette skyldes at det ble solgt mindre av Spurgeons prekener i de amerikanske sørstatene. Bakgrunnen for dette var Spurgeons avstandstagen til slaveriet.

Men enkelte gav store beløp for å holde skolen gående. På denne tiden med sviktende inntekter i USA, ga en mann en sjekk på 200 pund. Pengene var øremerket undervisning av unge menn. Like etterpå kom det en ny sjekk, denne på 100 pund, til samme formål. En av menighetens diakoner ga også en årlig middag der det kom inn store summer.

Det viste seg at det ble nødvendig med en egen skolebygning. Men først måtte det skaffes en tomt, og det var ikke lett. Det var kirkelige kommisjoner som hadde hånd om disse, og de selger aldri tomter. Å anta at de skulle selge eller leie bort en tomt til en baptistskole, var utenkelig.

Men Spurgeon trodde på miraklenes Gud. Og tomt fikk han.

Skolebygningen kostet fullt ferdig 15.000 pund og ble åpnet gjeldfri i overensstemmelse med grunnleggerens ønske. Vi må ikke glemme at Spurgeon bare var 26 år gammel på denne tiden!

Tanker om pastorskolen
Det finnes et svært interessant dokument fra Spurgeons hånd om de tankene han hadde for pastorskolen. Dette dokumentet sier mye om hvordan han tenkte, og gjengis her:

1) Grunnlegg en skole der menn med alminnelig engelsk undervisning kan opptas uten å føle seg underlegne ved sammenligning med dem som graduerer fra de verdslige universiteter.

2) La dem ikke bli ærekjære etter kunnskaper for kunnskapenes egen skyld, men ha alltid målet klart i sikte: Å vinne sjeler og oppbygge de hellige. Legg derfor ikke vekt på karakterer og titler.

3) Sørg for at de fattige får det de trenger - kost, losji, klær og bøker.

4) Skaff alt dette for en billig pris, slik at mennene ikke får livsvaner som de senere ikke kan etterleve.

5) Foren skolen med en stor, levende menighet. Vent av mennene at de blir medlemmer.

6) Gjør skoletiden kort, f.eks to eller tre år. Aldri mer. Menn som ikke viser anlegg i denne tid er ikke til stor nytte for tyngre arbeid.

7) Gi enhver de første tre eller seks måneder som prøvetid og utelukk alle som er dovne, forfengelig, udugelige og som ikke viser noen iver.

8) Hold den kristne ånd ved like ved å avsette en halv dag i uken til bønn. Begynn hver skoletime med bønn.

9) La dem bo hos kristne familier, og send en kristen mann rundt for å undersøke deres vaner, både huslige og moralske.

10) Gjør det kjent i deres tidsskrifter og blader at menn mottas og ønskes.

11) Innskrenk ikke bestyreren med komiteer o.l

12) Sorter mennene og gi ikke alle de samme studier. Noen lærer ikke klassikerne, andre gjør det med letthet.

13) La dem øve seg i å forkynne, diskutere osv. og oppmuntre dem til å tale uten forberedelse.

14) La en mann som virkelig er god få være så lenge det er plass for ham, og la ham vende tilbake hvis det ikke går godt for ham i hans første menighet. Hold ham hos dere en termin til, og la ham så forsøke igjen.

15) Få i stand et lesebibliotek for de fattige for å holde dem med bøker, og hjelp dem til å undervise seg selv.

16) La lærerne være studentenes brødre, ikke deres herrer. Jo mer fortrolig omgang, dess dypere kjærlighet og sannere aktelse.

17) Innkall pastorer, misjonærer og andre arbeidere for å tale til dem og fortelle dem sine erfaringer.

18) Sett mennene til friluftsforkynnelse og oppmuntre dem til å vinne sjeler mens de studerer.

19) Gi naturvitenskapen en fremskutt plass, de gir eksempler, letter studiene og øker tankerikdommen. Forandringer i arbeidet gir hvile.

20) Få menigheten til å be for dem. Vekk folkets interesse for dem ved møter hvor mennene kan tale. La nybegynnerne tale, så vil folket etter noen måneder merke hvilken framgang de har gjort og se deres virkelige utdannelse.

21. Tro på dr. Francis Waylands 'Baptistenes grunnsetninger' og utfør dem i praksis.

22) Herren, Den Hellige Ånd, ledsage dere og velsigne dere. Følg Hans ledelse og ikke mine anbefalinger for de er mangelfulle.

C.H Spurgeon.

Bildet er fra hans personlige bibliotek. Her ble hans prekener til.

(fortsettes)

Spennende bønnekonferanse på Grimerud til helgen

Nå nærmer tiden seg raskt til den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Til helgen møtes bederne til en konferanse med fokus på strategisk bønn for Norge. Jeg håper å se deg der!

Selv gleder jeg meg veldig til å dele det Gud har lagt på mitt hjerte for denne konferansen i søndagens gudstjeneste, hvor jeg også skal forrette nattverden.

Her er hva Alv Magnus skriver om årets konferanse:

Hellige landet igjennom Bønnen og Ordet!

Forfatteren og historikeren Karsten Alnæs skrev en bok om 1814 som kom ut høsten 2013. Han kalte boken: Miraklenes år!

Hvorfor valgte han en slik tittel? Han gir ingen eksplisitte svar, men etter innholdet av boken å dømme, kan vi slå fast at Norges nye Grunnlov ble til mot alle odds, menneskelig sett. Hvordan da?  Stormaktene hadde bestemt at Sverige skulle få Norge i belønning for sin innsats i å bekjempe Napoleon. Så truet både fra øst og vest, forfattet representantene på Eidsvold Europas frieste konstitusjon på rekordtid. Man begynte med kirkegang første påskedag og avsluttet med å takke Gud for resultatet i den samme kirken Kristi Himmelfartsdag seks uker senere.

Med små endringer fikk vi beholde Grunnloven også etter at unionen med Sverige var inngått. Dermed hadde Norge fått en ny forfatning og en folkevalgt forsamling, Stortinget, og var blitt et demokrati med et konstitusjonelt kongedømme. Dette mener tydeligvis Alnæs var et mirakel. Som kristne med en Bibelsk virkelighetsforståelse, kan vi istemme Bjørnsons strofe fra Fedrelandssangen: «Har den Herre stille lempet så vi vant, vi vant, vår rett.»

Det er derfor et viktig element i neste års nasjonale bønnekonferanse at vi både tenker, samtaler og ber om at jubileumsåret for Grunnloven skal bli en vekker for folket vårt om hvilke goder Grunnloven og Bibelen har gitt oss. Friheten og tryggheten og forutsigbarheten vi lett tar for gitt, er grunnet på verdier som i vesentlig grad springer ut av Bibelen.

Arabisk kristen med kjærlighet for jøder

Vi har noen spennende talere på bønnekonferansen. Rania Sayegh, er en arabisk kristen kvinne fra Nasaret, som har startet opp et bønnesenter i byen der Jesus vokste opp. De ser under skje på gatene i Nasaret. I Jesu navn blir mennesker helbredet. Rania traff jeg i Israel i oktober. Hun har et knallsterkt vitnesbyrd om hvordan Gud møtte henne da hun omvendte seg fra sin Israel- og jødefiendtlighet. Da hun ga slipp på offermentaliteten og innså at jødene har rett på landet, ble jeg virkelig fri, sier hun. Rania reiser som forkynner i mange land og gleder seg til å komme til Norge og være med oss på konferansen.

Burn 24/7
Jamie Dickson som er pastor i «Kingdom Life Church» i Oakland, Maine og region leder for «Burn 24/7» er en ung mann med et brennende hjerte for å se mennesker møte Gud. Han vil også tale til oss på konferansen.

Ellers vil Randi Filtvedt Johansen, landskjent bønneleder og evangelist, pastor og blogger Bjørn Olav Hansen og Alv Magnus med flere vil medvirke.
Marie Hognestad og Andreas Karstad med band leder lovsang.
Ta med deg en bønnepartner eller fler og kom sammen med oss den siste helgen i februar på Grimerud Gård.

Så vil vi i tro be Gud gripe inn i landet vårt enda en gang og vi kan komme på offensiven i en tid der mennesker er mer søkende og åpne for åndelige realiteter enn på mange år.
Velkommen i Jesus navn!

Alv J. Magnus
Nasjonalt bønneråd

Andreas Karstad
Ungdom i Oppdrag

Målbevisst menighetsplanting fører til sterk vekst

Assemblies of God er en vital 100-åring! I fjor vokste verdens største pinseretning med hele 324 menigheter, og det i USA. I dag teller den amerikanske avdelingen 12.792 menigheter.

Over de siste fire årene har Assemblies of God vokst med hele 1.408 menigheter. Veksten skyldes blant annet målrettet planlegging, og økt giverglede. Det har gjort det mulig å satse der hvor man ellers ikke hadde hatt noen mulighet.

Som en følge av denne målbevisste menighetsplantingen har 3.590 mennesker tatt beslutningen om å følge Jesus. Så det er mye å glede seg over for amerikanske pinsevenner.

På bildet ser vi George O. Wood som er hovedtilsynsmann for Assemblies of God.

Ukraina i krise - la oss be!

Det er svært dramatiske bilder som ruller over TV-skjermen fra Ukraina. Status rett etter midnatt når disse linjene skrives skal være at 20 mennesker er drept, og at opptøyene brer om seg. Sammenstøtene i Kiev har vært spesielt blodige. Dagbladet melder at Kiev ser ut som en krigssone.

På bildet ser vi ukrainere som ber. Det ukrainske baptistsamfunnet har tidligere sendt ut en oppfordring til å be. Det er en oppfordring jeg gjerne gir videre. La oss stå sammen med våre ukrainske trossøsken i denne skjebnetimen for landet.

Bilde: Operasjon Mobilisering.

Hva Lewi Pethrus trodde om nattverden

I går leste jeg noe interessant Lewi Pethrus (bildet) har sagt om Herrens måltid, om nattverden:

'Den 19.februar 1921 ser den unge pinsebevegelsens leder, Lewi Pethrus, seg foranlediget til å holde et foredrag om emnet 'Nadverdens betydning' i Filadelfiakirken i Stockholm. Det ble publisert i Evangelii Härold den 24.februar 1916:

'Det er mange kjære Guds barn', skriver han, 'som ikke i det hele tatt har satt seg inn i hva det innebærer å sitte ned for å spise av brødet og drikke av kalken. Og ved at de ikke forstår meningen, går de glipp av den velsignelse som de ellers ville få ...'

Og han fortsetter: 'Denne sannhet er for meg som en diamant, lik en perle som gnistrer, stråler, blinker og fryder min sjel, og jo mer jeg ser på den, jo skjønnere og herligere blir den'.

Han gir uttrykk for at det som skjedde der og da, bryter inn i våre liv her og nå, når vi feirer måltidet:

'Så ofte menigheten kommer sammen for å bryte brødet, valfarter den til korset'.

Når Lewi Pethrus kommenterer nattverdens vesen, konstaterer han hvorledes de lærde ivrig diskuterer om det som skjer med brødet og vinen i nattverden.

'Det spørsmålet vil vi ikke diskutere med dem, la oss bare si som Skriften sier:  - Vi blir delaktige i Kristus ved at vi nyter dette måltid'.

At dette er vanskelig for mange å forstå, er han meget bevisst:

'Hvordan kan det at jeg spiser en liten bit brød og drikker litt vin meddele meg Kristus, sier du. Ja, det kan jeg ikke forklare, akkurat som jeg ikke kan forklare mye annet i Guds ord'.

(Sitatet er hentet fra Peter Halldorf: Duften av de hellige, Luther forlag 2008, side 172-173)

Hva gjør vi med ensomheten og de ensomme?

Avisen The Independent publiserte en svært interessant artikkel i går. Den handlet om ensomhet.

'Å føle seg ekstremt ensom kan på lang sikt være verre enn fedme' når det gjelder å pådra seg helseutfordringer som kan føre til en for tidlig død, skriver avisen og viser til forskning.

Det avisen kaller 'kronisk ensomhet' har vist seg å øke sjansene for en tidlig grav med hele 14 prosent. Dette er altså like farlig som overvekt og omtrent like farlig som fattigdom når det gjelder å underminere en persons velbefinnende på lang sikt.

I og med at folk lever lenger i dag vil også vil de også tilbringe en større del av sitt liv i ensomhet. Dette har en signifikant innflytelse på såvel deres fysiske som psykiske helse. Ensomhet blir også mer og mer vanlig fordi flere og flere lever isolert fra familie og venner, særlig etter at de er blitt pensjonister.

En nylig publisert engelsk studie utført av Mental Health Foundation viser at 10 prosent av britene føler seg ensomme, en tredjedel har en nær venn eller slektning som de tror er veldig ensomme, og halvparten av de spurte mener at folk generelt er blitt mer ensomme.

En studie blant mer enn 2000 amerikanere over 50 år som ble fulgt opp over en periode på seks år, viser at i den grad de føler seg ensomme har dette en forbindelse med risikoen for å dø av dårlig helse i samme periode.

Mange opplever også at deres ekteskap går i stykker, og dermed forsvinner også mange av de relasjonene man har bygget opp over tid. Man står uten nære venner.

Dette er virkelig en utfordring for dagens kirke! Mange opplever nemlig ensomhet og fremmedgjøring i møte med kirken, og opplever ikke et nært fellesskap i møte med den gudstjenestefeirende forsamlingen. De kommer ensomme, og går igjen like ensomme som de kom. Noen forteller at de sjelden eller aldri blir hilst på, eller ønsket velkommen hjem til noen for en kopp kaffe. Alle har det jo så travelt.

Flere som opplever å leve med kronisk sykdom - eller som er blitt enker eller enkemenn - forteller om ensomhet, lange dager og fortvilelse. De blir sjeldent sett eller tenkt på når noen arrangerer fest eller skal reise på tur.

Jeg har ingen gode svar på dette. Jeg reiser problemstillingen og håper på en samtale rundt denne store utfordringen i vår tid.

Når det gode blir det aller bestes verste fiende

Det er flere ting jeg liker med den nye bibeloversettelsen, blant annet Fadervår - og det er spesielt en setning jeg tenker på:

'... og la oss ikke komme i fristelse ...' (Matt 6,13)

Det er ganske annerledes enn 'led oss ikke inn i fristelse', som om det var Gud som skulle friste oss.

Det er lett å tenke at 'fristelse' er noe som har et negativt fortegn. At Gud må spare oss for å falle i synd. Men 'fristelse' kan også ha et positivt fortegn, og likevel bli galt.

Faktum er at det gode kan bli det aller bestes verste fiende!

Det gode kan føre oss bort fra det som er Guds virkelige plan med våre liv. Vi kan påta oss oppgaver som vi aldri var tiltenkt fra Guds side, eller tre inn i roller som aldri var ment for oss. Men i utgangspunkt er det ikke noe galt med dem. Det er bare det at vi fjerner oss fra det som Gud har kalt oss til, og bruker tiden på noe som hindrer oss fra å gjøre det som virkelig er vårt kall.

Derfor er det nødvendigvis en viktig bønn å be: ' ... og la oss ikke komme i fristelse'.

Å si ja til noe Gud ikke har kalt oss til kan kanskje gi oss berømmelse? At noen ser opp til oss. Det kan gi oss fremskutte posisjoner.

Men det gjelder en annen lov i Guds rike. Jesus sier det selv slik i Matt 23,11-12: 'Den største blant dere skal være tjeneren deres. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt'.

La oss be om å få se hvilken vei HERREN ønsker at vi skal gå, slik at vi kan være i Guds vilje med våre liv. Det er først da vi bærer frukt, mye frukt, og på den måten ærer Gud. Selv om det vi gjør er usynlig for andre.

Han sto på Ordets klippegrunn, del 6

 
Da tilbygget til kirken i New Park Street sto ferdig, rommet den 1800 mennesker. Men dette var slett ikke tilstrekkelig. Folkemassen som trengte seg på var for stor. Det måtte bygges nytt. I mellomtiden leide menigheten den nylig oppførte musikk-hallen i Surrey Gardens til søndagens kveldsmøter (bildet).

Søndag 6.oktober var det 7000 mennesker tilstede.

Det var et stort trosskritt for en menighet med ganske små midler å bygge et hus som skulle romme 6000 mennesker og med en kostnadsramme på 30.000 pund. Menigheten gikk bønnens vei.

Og dette er et viktig poeng! Det var mer bønn enn prekener som gjorde Spurgeon til det han var. Og slik skulle det forbli hele hans liv. Han understreket stadig betydningen av at menigheten sluttet opp om menighetens bønnemøter, og han deltok ivrig selv. Å bli kalt inn på Spurgeons kontor for å be sammen med ham, var en ære for alle som ble dette privilegiet til del.

Metropolitan Tabernacle - som skulle bli menighetens nye navn - ble da også et sterkt vitnesbyrd om bønnens og troens makt. Gang på gang under byggearbeidet viste det seg at menneskets nød er Guds anledning.

En mann i Bristol, som forøvrig aldri hadde hørt Spurgeon tale, sendte 5000 pund. En annen lånte ham 20.000 pund i obligasjoner, som han kunne bruke som pant når han skulle låne penger. La oss ikke glemme at vi her snakker om en pastor som bare var i 20 årene!

Grunnsteinen ble lagt 16.august 1859. Først i 1861 sto ferdig. I mellomtiden måtte menigheten leie Exeter Hall.

Den første prekenen i det nye kirkebygget holdt Spurgeon 23. mars dette året. En ny epoke ble innledet med den.

Hver preken ble skrevet ned av en sekretær. Spurgeon gikk igjennom den på mandager, og korrekturen ble lest på tirsdag. Deretter ble den trykket i ikke mindre enn 25.000 eksemplarer hver uke. Og ofte mer enn det, og den ble spredt verden over.

4.september 1855 preket han på et friluftsmøte i Hackey, og samlet 12.000 mennesker. Hans emne var: 'Himmel og helvete'.

I 1857, på fastedagen, talte han i Krystallpalasset i London til en forsamling på mellom 20.000 og 24.000 mennesker. I 1856 talte ha ved et jubileum for sin bestefar, pastor James Spurgeon, i Stambourne. Det er ved denne anledningen den ærverdige gamle mannen skal ha sagt:

'Min sønnesønn preker evangeliet bedre enn meg, men han preker ikke et bedre evangelium'.

Spurgeons grundige og systematiske bibelundervisning førte da også til en sterk menighetsvekst:

I 1854 talte menigheten 313 medlemmer, neste året 595, året etter 860. I 1857 talte den 1046 medlemmer og slik fortsatte det til den i 1875 talte 4813 medlemmer.

I 1886 gikk diakonene gjennom menighetsprotokollen og fant ut at det antall medlemmer som var blitt opptatt i Spurgeons tid, ved omvendelse og dåp, var hele 10.809 personer!

(fortsettes)

Om å finne feil hos andre

Noen har gjort det til sin livsoppgave og sitt kall å finne feil og synder hos andre. Slik blir det når selvrettferdigheten blir stor, og selvinnsikten er for nærmest fraværende å regne.

Men dette er ingen kristen dyd. Tvert imot. Apostelen Peter, som bittert fikk erfare sin egen synd, skriver i sitt første brev:

'Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder'. (1.Pet 4,8)

Og apostelen Johannes minner oss om dette: 'Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt bud som dere har hatt fra begynnelsen av. Dette gamle budet er det ordet dere har hørt- Likevel er det et nytt bud jeg skriver om, et bud som er sant i ham og i dere. For mørket viker, og det sanne lys skinner allerede. Den som sier han er i lyset, men hater sin bror, er ennå i mørket. Den som elsker sin bror, blir i lyset og fører ikke noen til fall. Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans'. (1.Joh 2,7-11)

Og videre:

'Vi vet jo at vi har gått over fra døden til livet, for vi elsker våre søsken. Den som ikke elsker blir værende i døden. Den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg- Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken'. (1.Joh 3,14-16)

Jeg ble minnet om disse versene da jeg leste en historie hentet fra en femte delen av Ørkenfedrenes tankespråk, som nettopp er blitt oversatt til svensk. Bak oversettelsen står Johannesakademiet

Jeg regner med at mine lesere forstår svensk godt, så jeg legger ut teksten på svensk:

'Två bröder gav sig iväg till marknaden för att sälja sitt hantverk. När de hade skiljts från varandra föll den ene för otuktens frestelse. När den andre brodern kom till­baka, sade han: ”Låt oss gå till vår cell, broder.” Men han svarade: ”Jag vill inte.” Den andre vädjade till honom och sade: ”Varför inte, min broder?” Han svara­de: ”När du hade lämnat mig, föll jag för otuktens frestelse.” Eftersom brodern ville få honom med sig, sade han: ”Samma sak hände även mig, när jag hade lämnat dig. Men låt oss gå och göra sträng bot, så skall Gud förlåta oss.” De gick och berättade för fäder­na vad som hade hänt dem, och fäderna ålade dem att göra bot. Den ene gjorde bot för den andre, som om det var han själv som hade syndat. Gud såg hur bro­dern bemödade sig av kärlek. Inom några dagar uppenbarade han för en av fäderna att han hade förlåtit den som hade syndat på grund av den stora kärlek som han som inte hade syndat hyste. Det är detta som är att ge sitt liv för sin broder'.

Bildet viser Hl.Antonios i samtale med Theodosios, grunnleggeren av Klippeklosteret i Kiev. 

Få russere går til kirken - men de blir mer religiøse

De ligger der som smykker i landskapet, de ortodokse kirkene og katedralene i Russland. Som her i Pskov - en by jeg har besøkt en rekke ganger.

Russerne er et religiøst folk, og etter Sovjetunionens fall, er det blitt restaurert og bygget kirker i stort antall. Koblingen mellom stat og kirke er tilbake slik den var under det gamle tsar-regimet.

Men - for det er et stort 'men' her - selv om de ortodokse kirkene er mange, er det få russere som går til gudstjeneste. Det viser en ny undersøkelse gjort av det amerikanske forskningssenteret Pew Research Center.

Det er en liten vekst, men den er liten: I 1991 var tre av 10 russere ortodokse kristne. I 2008 er var det syv av 10 som oppgir at det var ortodokse kristne. Tallet på ikke-religiøse synker fra 61 prosent til 18 prosent i samme tidsperiode.

Men til tross for at flere oppgir at de er ortodokse er det få som går i kirken. I 1991 sa kun to prosent av de spurte at de gikk i kirken, eller til møter minst en gang i måneden. 17 år senere er dette tallet steget til syv prosent.

Undersøkelsen viser også at jo eldre russerne blir, jo mer religiøse blir de, og deres interesse for Den ortodokse kirke øker.

Man skal ikke reise mye i Russland før man ser at denne undersøkelsen viser et ganske korrekt bilde av situasjonen. Det er selvsagt noe avhengig av sted, men de gudstjenestene jeg har overvært har vist at oppslutningen om gudstjenestene ikke er så stor. Den russisk-ortodokse kirke sliter med det mange statskirker sliter med: man blir en tung symbolmettet institusjon som folk benytter for de store familieritene som dåp, bryllup og begravelse, og ved enkelte kirkelige høytider som jul og påske.

Dessverre foreligger det ingen tall for evangelikale kirker i Russland i denne undersøkelsen. Men antallet som deltar her er ofte mye høyere fordi man har sluttet seg frivillig til disse kirkene, og har gjerne et personlig engasjement som kristen.

Det er ingen tvil om at Russland fremdeles er et stort misjonsfelt. Jeg har reist gjennom områder hvor det ikke finnes en eneste kirke. Små og store landsbyer uten et eneste evangelisk vitne. Dette kaller på vår forbønn. Høstmarkene er hvite.

Pastor drept - kirker satt i brann i Nigeria

En pastor er blitt drept, og en kirke er satt i brann i Nigeria, etter at kroppen til en seks år gammel jente ble oppdaget like ved pastorens hjem.

Dike Ocha (50), pastor for en menighet tilhørende Assemblies of God i Kankia, en by i det nordlige staten Katsina, ble drept av en rasende mobb om morgenen den 4.februar.

Ocha hadde varslet politiet om funnet av den seks år gamle, Fatima Yusuf, da en mobb stormet huset hans og angrep ham. Det er lokale kilder som forteller dette til World Watch Monitor.

Mer enn 2000 ungdommer skal ha stormet mot pastorens hus. Den hardt skadede pastoren ble brakt til sykehuset i all hast, men mobben fulgte etter, dro ham ut av sykehuset, og tente på ham. De satte også hans hjem såvel som kirkebygget til en evangelikal kirke. Mange kristne opplevde også at mobben angrep deres hjem, og tømte dem for verdier.

Pastoren som ble drept hadde absolutt ingen ting med voldtekten av den seks år gamle jenta.

Hva kjærlighet er

I dag vil jeg gjerne få dele noen ord av Jean Vanier med bloggens lesere, som jeg har oversatt. Jeg lærer stadig noe av ham:

'Å elske noen betyr ikke bare at vi gjør noe for vedkommende, det er noe mye djupere enn som så. Å elske noen er å vise dem deres skjønnhet, deres verdi, deres betydning. Det handler om å forstå dem, forstå deres rop og deres kroppsspråk; det er å glede seg med dem i deres nærvær, tilbringe tid i selskap med dem og kommunisere med dem.

Å elske er å leve i et hjerte-til-hjerte forhold med andre; det handler om å gi og motta fra hverandre'.

(Jean Vanier: Seeing beyond Depression, side 19)

Han sto på Ordets klippegrunn, del 5

Baptistmenigheten i New Park Street bildet) i London, som Charles Haddon Spurgeon, tok over som pastor for i 28.februar 1854 var en reformert baptistmenighet. De er også kjent som kalvinistiske baptister.

Kirken var bygget i 1833, men menigheten ble grunnlagt allerede i 1650. Kjente pastorer hadde betjent den som Benjamin Keach, Dr. John Gill, Dr. John Rippon og nå Charles Haddon Spurgeon,

Han satte med det samme i gang en stor utbygging av kirken. Mens dette tilbygget var under oppførelse fra februar til mai, holdt menigheten sine møter i Exeter Hall. Denne rommet mellom 2500-3000 mennesker, men viste seg raskt å være for liten. Hele London kom for å se hva det var som trakk så mye folk.

Hva var det så de fikk se?

Ikke en stortalende mann, som de kanskje hadde ventet. heller ikke en mann med prestelig utseende. De fikk heller ikke høre utvannede læresetninger, som de hørte hos mange av de andre av Londons mange predikanter. De fikk høre puritansk teologi fremført på en djerv måte.

Det de så var en ung mann - 21 år gammel - som for ett år siden var kommet fra landet. Han var situasjonens herre, noe selvbevisst og anerkjent av den gamle menighetens kloke ledelse som deres ubestridte leder.

Han steg opp på talerstolen som Lord Nelson gikk på sitt dekk, men han ble adri beruset av framgang. Han følte seg ikke opphøyet, han var uredd. Han uttalte sannheter som ikke var populære, og han vek ikke tilbake for å påta seg ansvar.  Han forente på en måte ungdommens mot med alderdommens visdom. Og han var lynende intelligent.

Charles Haddon Spurgeon var en mann som trodde det han talte. Læresetningene var levende. Han fikk dem til å ånde og pulsere. De var ikke våpen som ble pusset bare for deres egen skyld og så lagt til side, men de styrte livet. Hvert øyeblikk i livet skulle være regulert av den kristne innstilling. Omvendelse var ikke bare en nødvendig forberedelse for å bli en del av menigheten. Den betydde at man skulle avlegge all synd.

Bibelen var heller ikke en bok man skulle legge til side i andektig og støvet ubrukelighet, heller ikke var den en bok man skulle lese som pliktarbeid, noe kjedelig, men uunngåelig. Det var en bok som skulle leses, tros, lydes og nytes, en rådgiver og en trøster.

Det de så var også en Ordets mester. Han preket med det ene mål at alle skulle forstå.

(fortsettes)

Kirken en familie - ikke en institusjon

Et voksende segment av canadiske college studenter og unge voksne som har vokst opp i kristne hjem, identifiserer seg ikke lenger med den kristne tro.

For å reversere denne trenden oppfordrer nå James Penner (bildet) - som har offentliggjort en studie om dette - kirkeledere til å bli kjent med unge voksne og for å finne ut hva de ser etter i en menighet.

Hans studie viser at den såkalte 'millennium-generasjonen' - altså de som er født i 1980 og 1990-årene - ser kirken som en familie, ikke en institusjon.

'Hva er det vi må slippe tak i og hva er det vi må finnes for at 'millennium-generasjonen' opplever din menighet som en familie mer enn en organisasjon', utfordret Penner deltagerne i et seminar arrangert av Mennonite Brethren Church of Manitoba.

Rundt 50 menighetsledere deltok på seminaret som ble avholdt 28. januar.

'Unge voksne ønsker å være del av noe som er større enn dem selv, og de stiller gjerne opp om deres talent blir ansett å være viktig, og de trenger mye støtte', kunne James Penner fortelle menighetslederne.

Han minnet tilhørerne om at Jesu disipler var unge-voksne, og de forandret verden:

'Hvis unge-voksne ble gitt mulighetene, vil de gi oss et friskt perspektiv på hva det vil si å være radikale Jesus-etterfølgere i dag'.

Største evangeliske kampanje noensinne i buddhistisk land

Will Graham - barnebarnet til Billy Graham - samlet 33.100 singalesere i forbindelse med en tre dagers møtekampanje i Sri Lanka, 7.-9 februar.

Av disse har 6,819 personer bestemt seg for at de vil heretter vil følge Jesus. Samtlige av dem vil bli fulgt opp av lokale menigheter.
Møtene ble holdt på eiendommen til Moratumulla metodist kirke.

Dette skal være den største evangeliske utadrettede samlingen noensinne holdt i noe buddhistisk land. Lokale kristne har personlig delt ut 25.000 invitasjoner i nabolag og på jernbanestasjoner.

Møtene i Sri Lanka var den første av mange evangelistiske kampanjer Will Graham skal tale i dette året. Nå står møter i Japan, Papa New Guinea, Australia og USA for tur.

Victor Otet tilbake i Kristi himmelfartskapellet

Det ble en spesiell feiring i Kristi himmelfartskapellet i går.

For første gang siden Victor Otet gjorde kapellet ferdig sommeren 2012, var han tilbake og vi kunne feire gudstjeneste sammen. Det var en sterk og god opplevelse.

Etter sykehusinnleggelsen denne uken, så jeg veldig fram til å kunne feire nattverden i bønnekapellet vårt. Og da var det ganske så spesielt at jeg og de andre som deltok kunne gjøre det med Victor som gjest. Han har jo hatt en helt avgjørende rolle i å få gjort det vakre kapellet ferdig.

På bildet ser du Victor utenfor Kristi himmelfartskapellet. Da har han nettopp gjort det ferdig, men ikke nok med det. Han laget like så godt en bønnehage utenfor. Der hvor Victor står på bildet finnes vårt Getsemane, hvor det finnes en egen bønneplass hvor man kan knele ned.

Takk til alle dere som gav penger og ba for oss når kapellet ble reist. Uten deres hjelp hadde det ikke vært mulig, og takk til alle dere som fortsatt gir og ber. Nå har vi feiret gudstjenester her siden første uken av september 2012, hver torsdag kl.18.00, og det vil vi fortsette med. Mange sender oss bønneemner eller deler dem med noen av de faste som deltar på torsdagene, og alle bønnebegjær legger vi fram for Herren. Flere har fortalt om at Herren har grepet inn. Fortsett med å sende oss bønnebegjær, så ber vi for dem når vi samles - enten i forbindelse med nattverdgudstjenesten på torsdager, eller ellers når noen av oss er i kapellet for å be.

Du kan bruke følgende epostadresse: bjornolav58@gmail.com 

Tilbedelse som forvandler

Etter hvert som årene går ser jeg hvilken stor betydning  den nå 94 år gamle Edin Løvås har hatt og har i livet mitt.

Hva han har lært meg om bønn, Kristusmeditasjon og disippel-liv er verd sin vekt i gull. For det han har lært meg har vært slitesterkt og vist seg å holde i såvel gode som onde dager. Jesusmeditasjonen som Edin Løvås introduserte oss for, bruker jeg omtrent daglig.

Derfor er jeg så takknemlig for at Ragnhild Helena Aadland Høen gav meg tillatelse til å bruke dette fantastiske bildet av Edin. Det er tatt for drøyt 10 år siden, men er så karakteristisk for den gleden som preger Edin Løvås. Så heter da også en av hans bøker 'Vend deg om i glede'. Bildet viser en mann som gjennom årene er blitt forvandlet til å ligne Kristus.

Fra hans bok 'Et menneske i Kristus' (Luther 1995) har jeg hentet følgende historie, som er blitt til så stor hjelp for meg disse dagene:

'Jeg så en ung pike som henga seg fullstendig i tilbedelse. Hun var noe av det vakreste jeg har sett. Det hendte for mange år siden, og ennå kan jeg se ansiktet hennes for meg når jeg vil. 'Omtrent slik ser englene ut i himmelen, og slik stråler de Guds barn som står for tronen i herligheten', tenkte jeg. Men denne piken var på jorden. Hun lå på kne i Sandoms kapell og hadde glemt alt annet. Hun så bare Jesus. Han hadde sine milde øyne festet på henne. Og Han frydet seg. Hun lovpriste Ham med sine vakreste aller vakreste ord og med hendene løftet mot Ham.

Denne hendelsen har en annen side. Da hun kom til oss på retreatgården noen dager tidligere, tenkte jeg noe helt annet. 'Stakkars barn', fòr det gjennom meg: 'Du er svært lite pen, Deg er det nok bare mamma som kan elske'. Og nå, - en skjønnhetsopplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Hvordan kan tilbedelsen forvandle et menneske så det blir så himmelsk vakkert? Jo, tilbedelsen løser mennesket fra seg selv. Den løfter sinnet til Gud, til Herren Jesus. Og mennesket mottar lys og herlighet som gjengave. Det var Jesus som strålte med sin skjønnhet i den unge pikens skikkelse.

Bønn er noe annet. Den er begjæring. 'Tilgi meg min synd, Gud!' Takk bringer vi til Gud fordi vi har mottatt Hans gode gaver. 'Takk, Gud, fordi du har tilgitt meg og gitt meg din nåde'. Lovprisning bringer noe av Guds egenskaper inn i takken. 'Du er nådig og barmhjertig Gud, som har tilgitt meg mine synder. Jeg priser Deg!' Men i tilbedelsen hylder vi Gud for det Han er i seg selv. Den løser oss fra oss selv, og er bare opptatt med Gud selv, med Jesus Kristus. Den er født i hjertet ved Den Hellige Ånd. Den har forvandlende kraft i seg. Den former hellige mennesker.

Vi tenker på tilbedelse som ord. Og visst er ord viktige. Vi tenker på den som sang og musikk, for Skriften oppfordrer oss til å synge og spille for Herren. Vi tenker på dans, for David inspirerer oss til å prise Herren med dans.

Kjærlighetsgjerninger kan også være en form for tilbedelse. I hvert fall kan det se ut slik i Hebr 13,15-16. I det første av disse versene tales det om en offertjeneste som består av lepper som priser Hans navn. Og i det neste verset tales det om en offertjeneste som består i å gjøre godt og dele med andre. Det kan altså se ut som om disse to altrene er sidestilt. Om det er slik, da stiger det offerrøk - usynlig for vårt øye - opp for Guds ansikt og gleder Hans hjerte.

I tilbedelsens rom blir vanlige mennesker forvandlet til likhet med Kristus og får del i Hans skjønnhet. Det var det jeg fikk se i en ung pikes ansikt'.

Eritreere utsettes for grusom tortur og voldtekter

Eritreiske myndigheter har enten vendt ryggen til eller samarbeider med ugjerningsmennene som står bak mishandlingen og menneskesmuglingen av eritreiske flyktninger.

Det står Human Rights Watch fast i en nylig publisert rapport.

Blant disse skal det befinne seg hundrevis av kristne. Hundrevis av eritreiske flyktninger skal ha blitt tvunget til slaveri etter at de har vært igjennom tortur-leire i Sudan og Egypt de siste 10 årene. De skal ha vært igjennom uker og måneder av vold og voldtekter. Noen av disse flyktningene skal ikke ha overlevd den grusomme torturen. Mange er merket for livet  - både fysisk og psykisk på grunn av mishandling, seksuelt misbruk.

Husk våre lidende trossøsken i dine forbønner.

Foto: Human Rights Watch.