lørdag, februar 15, 2014

Han sto på Ordets klippegrunn, del 5

Baptistmenigheten i New Park Street bildet) i London, som Charles Haddon Spurgeon, tok over som pastor for i 28.februar 1854 var en reformert baptistmenighet. De er også kjent som kalvinistiske baptister.

Kirken var bygget i 1833, men menigheten ble grunnlagt allerede i 1650. Kjente pastorer hadde betjent den som Benjamin Keach, Dr. John Gill, Dr. John Rippon og nå Charles Haddon Spurgeon,

Han satte med det samme i gang en stor utbygging av kirken. Mens dette tilbygget var under oppførelse fra februar til mai, holdt menigheten sine møter i Exeter Hall. Denne rommet mellom 2500-3000 mennesker, men viste seg raskt å være for liten. Hele London kom for å se hva det var som trakk så mye folk.

Hva var det så de fikk se?

Ikke en stortalende mann, som de kanskje hadde ventet. heller ikke en mann med prestelig utseende. De fikk heller ikke høre utvannede læresetninger, som de hørte hos mange av de andre av Londons mange predikanter. De fikk høre puritansk teologi fremført på en djerv måte.

Det de så var en ung mann - 21 år gammel - som for ett år siden var kommet fra landet. Han var situasjonens herre, noe selvbevisst og anerkjent av den gamle menighetens kloke ledelse som deres ubestridte leder.

Han steg opp på talerstolen som Lord Nelson gikk på sitt dekk, men han ble adri beruset av framgang. Han følte seg ikke opphøyet, han var uredd. Han uttalte sannheter som ikke var populære, og han vek ikke tilbake for å påta seg ansvar.  Han forente på en måte ungdommens mot med alderdommens visdom. Og han var lynende intelligent.

Charles Haddon Spurgeon var en mann som trodde det han talte. Læresetningene var levende. Han fikk dem til å ånde og pulsere. De var ikke våpen som ble pusset bare for deres egen skyld og så lagt til side, men de styrte livet. Hvert øyeblikk i livet skulle være regulert av den kristne innstilling. Omvendelse var ikke bare en nødvendig forberedelse for å bli en del av menigheten. Den betydde at man skulle avlegge all synd.

Bibelen var heller ikke en bok man skulle legge til side i andektig og støvet ubrukelighet, heller ikke var den en bok man skulle lese som pliktarbeid, noe kjedelig, men uunngåelig. Det var en bok som skulle leses, tros, lydes og nytes, en rådgiver og en trøster.

Det de så var også en Ordets mester. Han preket med det ene mål at alle skulle forstå.

(fortsettes)

Ingen kommentarer: