.jpg)
'Å føle seg ekstremt ensom kan på lang sikt være verre enn fedme' når det gjelder å pådra seg helseutfordringer som kan føre til en for tidlig død, skriver avisen og viser til forskning.
Det avisen kaller 'kronisk ensomhet' har vist seg å øke sjansene for en tidlig grav med hele 14 prosent. Dette er altså like farlig som overvekt og omtrent like farlig som fattigdom når det gjelder å underminere en persons velbefinnende på lang sikt.
I og med at folk lever lenger i dag vil også vil de også tilbringe en større del av sitt liv i ensomhet. Dette har en signifikant innflytelse på såvel deres fysiske som psykiske helse. Ensomhet blir også mer og mer vanlig fordi flere og flere lever isolert fra familie og venner, særlig etter at de er blitt pensjonister.
En nylig publisert engelsk studie utført av Mental Health Foundation viser at 10 prosent av britene føler seg ensomme, en tredjedel har en nær venn eller slektning som de tror er veldig ensomme, og halvparten av de spurte mener at folk generelt er blitt mer ensomme.
En studie blant mer enn 2000 amerikanere over 50 år som ble fulgt opp over en periode på seks år, viser at i den grad de føler seg ensomme har dette en forbindelse med risikoen for å dø av dårlig helse i samme periode.
Mange opplever også at deres ekteskap går i stykker, og dermed forsvinner også mange av de relasjonene man har bygget opp over tid. Man står uten nære venner.
Dette er virkelig en utfordring for dagens kirke! Mange opplever nemlig ensomhet og fremmedgjøring i møte med kirken, og opplever ikke et nært fellesskap i møte med den gudstjenestefeirende forsamlingen. De kommer ensomme, og går igjen like ensomme som de kom. Noen forteller at de sjelden eller aldri blir hilst på, eller ønsket velkommen hjem til noen for en kopp kaffe. Alle har det jo så travelt.
Flere som opplever å leve med kronisk sykdom - eller som er blitt enker eller enkemenn - forteller om ensomhet, lange dager og fortvilelse. De blir sjeldent sett eller tenkt på når noen arrangerer fest eller skal reise på tur.
Jeg har ingen gode svar på dette. Jeg reiser problemstillingen og håper på en samtale rundt denne store utfordringen i vår tid.
1 kommentar:
Selv har jeg opplevd denne ensomheten i store kristne forsamlinger.Kom ensom og gikk like ensom.Min løsning på "problemet" var å finne meg en mindre gruppe.Da snakker vi fra 4 til maks 8 personer som kjenner hverandre godt. Jeg var heldig og fant meg en bønnegruppe.Et ektepar som åpnet hjemmet sitt for mange år siden, i 1996. Da hadde jeg lett i over et år etter en bønnegruppe som ba flere ganger i uka, og ikke bare traff hverandre i Gudstjenesten på søndagene. Det var flere forskjellige mennesketyper i den gruppen,men alle med fine holdninger, og som aksepterte at vi hadde forskjellige meninger, menighetstilhørighet osv. Ingen pekefinger, men kun fokus på Guds Ord, bønn og fellesskapet. Gruppen ble splittet ettersom noen flyttet til Tønsberg. Men selv har jeg holdt kontakt med de som flyttet til Tønsberg, og et annet ektepar som bor i Oslo, og som bruker mye tid på å be. Der er jeg velkommen hver dag som de ber på kvelden. Det er en rikdom å få bli kjent med kristne på den måten. I en liten gruppe,hvor man blir sett og hørt, og kan gi det samme tilbake til andre. Men alle er ikke like heldige. Min mor opplevde at noen tok for mye styringen i en slik gruppe, og viste altfor lite respekt for de andre i gruppen som hadde brukt mye tid og krefter på f.eks, sin livs og troshistorie som vedkommende ikke fikk presentert på en skikkelig måte. En liten gruppe er ikke løsningen fordi den er på 4 til 8 personer,men det avhenger selvfølgelig av holdningene til personene. Det er dessverre en kjennsgjerning at det altfor ofte kommer personer innom som kun er der for å utøve makt. Sånn er det over alt. Da er det bare å lete videre. Jeg fant en til slutt, et bønnefellesskap og vennskap som har var i 18 år,og som fremdeles bærer frukter. Mitt råd er å finne seg en slik gruppe, enten fokus er på bønn, bibel-lesing eller andre ting. Frank. Oslo
Legg inn en kommentar