Poustinia og 2011

Jeg lar bildet av den koptiske munken i stille bønn illustrere det nye året. For det er dette vårt arbeid, som vi kaller Poustinia, handler om: Hjelpe mennesker inn i et liv med Gud, lære dem å lytte til Hans stemme og vandre for Hans ansikt. Vårt kall er beskrevet i 1.Mos 17 hvor vi leser om Gud som åpenbarer seg for Abraham da han var 99 år gammel: "Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn..." (v.1)

Poustinia er et russisk ord for ørken. For oss innebærer ordet bønn, tilbaketrukkethet, stillhet, enkelhet, lytte til Guds stemme, forbønn for Kristi kropp.

Gjennom samtale, seminarer og retreater ønsker vi å hjelpe mennesker til å oppleve og leve i Guds nærhet i deres hverdagsliv. Og alt dette i et inderlig ønske om å se oppfyllelsen av Jesu bønn i Joh 17: "at de alle må være ett, likesom du Far, i meg og jeg i deg ..." (v.21).

Hva skjer så i 2011?

Peterstiftelsen, som driver Pilegrimsgården i Son, har invitert oss til å holde to retreater om Jesusbønnen i 2011. Når dette skrives er datoene ikke fastsatt, men vi kommer tilbake til dette så snart vi vet noe mer.

Tre lørdager våren 2011 - med begynnelse 19. februar - arrangerer vi "Stille dager" i Toten frikirke på Raufoss. Det skjer i samarbeide med Pilegrimskommuniteten, som er er et lokalt økumenisk fellesskap, som er i ferd med å bygges opp. "Stille dager" er et tilbud for de som vil sette av en dag til stillhet, Jesusmeditasjon og fellesskap. Vi avslutter disse samlingene med nattverdfeiring.

Vi håper alt skal ligge klart til at vi kan ta i bruk Kristi himmelfartskapellet sommeren eller høsten 2011. Dette skogskapellet er et svar på mange års bønn om et sted for stillhet, samtale og gudstjenestefeiring.

Gjennom litteratur vil vi gjøre tilgjengelig noe av den undervisningen som vi gir om bønn og det å leve som Guds venn. Foreløpig er følgende bøker til salgs, alle skrevet av Bjørn Olav Hansen:

* Å leve i bønn.
* Abraham Guds venn
* Jesusbønnen

Bjørn Olav skriver på en ny bok, som er en oppfølging av boken om Abraham. Denne boken handler om Isak, og tar for seg Guds løfter, og de prøvelser vi opplever i vår vandring med Gud. Kanskje blir dette en trilogi med tiden, hvor neste bok vil handle om Jakob. Den Allmektige presenterer jo seg mange ganger som "Abrahams, Isaks og Jakobs Gud."

Bøkene kan enklest bestilles via forlaget: www.frihet.no

Vi satser på å få på plass en blogg og en Facebook side for Poustinia i løpet av noen uker, slik at det skal bli lettere å følge med på det som skjer.

Den evangeliske kirke vokser i Spania

Antallet evangeliske menigheter i Spania har vokst fra mindre enn 4000 i 1990 til mer enn 96.000 innen år 2000. Hva som har skjedd de siste 10 årene har jeg ikke oversikt over, men det er ting som tyder på at veksten har fortsatt.

Økningen er betydningsfull, men fremdeles liten tatt i betraktning av at Spania har en befolkning på 39 millioner mennesker.

Samtidig med denne veksten i antallet evangeliske menigheter har den romersk-katolske kirke opplevd en stagnasjon. Spanjolene går ikke lenger til gudstjeneste på søndager, og Den romersk-katolske kirke er i store vanskeligheter. Tapet av medlemmer og innflytelse og den manglende tilliten til kirken sprer om seg og har hatt en demoraliserende effekt. Få nye melder seg til prestetjeneste, noe som har ført til at gjennomsnittsalderen på katolske prester nå er 57 år. I 1990 var det 23.000 prestekandidater, i 1999 var antallet mindre enn 2000! Den karismatiske bevegelsen innen den romersk-katolske kirke har vokst, men er fremdeles liten med sine 30.000-35.000 medlemmer i 650 grupper.

De forferdelige følgene av Inkvisisjonen ligger som et tykt mørke over Spania, og gjør det fremdeles. I Jesu navn, brente den romersk-katolske kirke hundretusener av uskyldige spanske jøder, berbere og protestanter i det 16. århundre.

Sekularismen og materialismen har fått et skikkelig tak på den spanske befolkningen, og den økonomiske krisen landet nå opplever fører til at mange sekter får innpass. Det finnes flere Jehovas Vitner i Spania enn det finnes evangeliske kristne, og antallet mormonere øker. Det samme gjør okkulte grupper.

I 2002 var jeg i Spania sammen med en gruppe ungdommer for å evangelisere. Ungdommene holdt gatemøter og konserter og det var interessant å se hvor mange spanjoler som kom. Den åndelige lengselen er der, spørsmålet er bare hvem som fyller tomrommet. La oss be om at Spania opplever en gjennomgripende vekkelse! Det skjer mye spennende blant landets sigøynere, som opplever tilløp til vekkelse. Da jeg var i Spania opplevde jeg noe veldig interessant. Den siste søndagen vi var der skulle jeg tale i en spansk pinsemenighet. Det var en opplevelse i seg selv, men jeg visste ikke før møtet var over at denne menigheten var grunnlagt av en norsk misjonær. Da jeg fikk høre navnet frydet jeg meg. Ivar Aas bodde i Hunndalen hvor jeg er født, og da jeg ble en kristen var det han som hjalp meg den første tiden på troens vei. Ivar dro sammen med sin daværende kone Liv til Bolivia som misjonærer. Liv døde i en tragisk bilulykke, og etter en tid giftet Ivar seg på nytt. Sammen med sin nye kone dro de til Spania hvor de grunnla den menigheten hvor jeg nå hadde forkynt Guds ord. For meg var ringen på en måte sluttet. Jeg var tilbake der det hele begynte. Siden den gang har jeg ikke klart å slippe tak i Spania, og jeg håper en dag jeg får en invitasjon om å komme dit for å forkynne evangeliet igjen.

I alle ting - hjertets fred, en stille glede

Foran det nye året gir jeg ordet til bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize:

Når vi går fra en begynnelse til den neste, tenk om vi kunne forberede oss på å ønske hver ny dag velkommen som om den var helt enestående... Og den oppstandne Kristus sier til hvert menneske: Jeg vil aldri forlate deg.

På dager da vi ser oss tilbake og angrer på det som har vært, tappes vi for krefter.

I alle ting - hjertets fred, en stille glede.

Den Hellige Ånd har begravd vår fortid i Kristi hjerte. Og han vil ta vare på vår framtid.
Og disse ordene fra Job 19,25:

"Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet."

Folkegruppe i Sikkim nås med evangeliet

Det er ikke sikkert du har hørt om Sikkim, lokalisert som det er i de himalayiske fjellene - og inneklemt mellom Nepal i vest, Bhutan i øst, den indiske staten Vest-Bengal i sør og Tibet i nord. Frem til 1975 var Sikkim et lite kongedømme, men slo seg da sammen med India og ble Indias nest minste stat.

Det er få kristne i Sikkim. De ble det meste nådd av engelske misjonærer i siste del av det 19 århundre. Men nå vokser antallet! I den siste tiden har flere som tilhører stammen Lepchas - og som er urbefolkningsgruppen i landet - og et stort antall nepalesere som har emigrert til Sikkim - kommet til tro på Jesus. En medvirkende faktor til dette er det arbeidet som gjøres gjennom Sikkim Bible Institue og misjonsorganisasjonen Gospel for Asia.

En spesiell utfordring for de kristne er den nordlige delen av Sikkim som i all vesentlig grad befolkes av tibetanske emigranter og en lokal stamme hvor alle er buddhister. La oss takke Gud for de som nå er vunnet for Guds rike, og la oss be om at mange flere må bli frelst og at man kan nå de nordlige delene av staten med evangeliet.

Hvordan står det til med den åndelige situasjonen i Hellas?

Det er ikke mye som skrives om Hellas, og den åndelige situasjonen i landet. Jeg kjenner heller ikke så mange kristne som er opptatt av den. Litt underlig i grunn når vi tenker på den første kristne tiden, og menighetene som fantes her. Hellas var jo det første europeiske landet som ble evangelisert.

"Om natten hadde Paulus et syn: Han så en makedonier som sto der og bønnfalt ham og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss! Da han hadde sett synet, prøvde vi straks å komme til Makedonia. For vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem." (Apgj 16,9-10)

I dag har Hellas fått vår oppmerksomhet med hensyn til landets svært vanskelige økonomiske situasjon. Men som kristne burde vi være mer opptatt av hvordan det står til med Guds rikes sak i dette landet med 10 millioner mennesker. 6,6 millioner av dem er døpt i Den ortodokse kirke. Men den kristne tro er i dag mer kulturelt betinget enn det dreier seg om et åndelig liv. Kun to prosent av befolkningen går i kirke på søndager! Evangeliske menigheter teller omlag 15.000. Så det makedoniske kallet er like aktuelt i dag som den gang apostelen Paulus fikk se synet som beskrives i Apostlenes gjerninger.

Den ortodokse kirke er for mange grekere ensbetydende med gresk identitet. Alle andre uttrykk for den kristne tro sees på med mistenksomhet og som en trussel mot den greske stat og kultur.

I juli 1938 får John Metaxas, diktator og selvutnevnt statsminister på livstid, vedtatt en lov der han gjør fri meningsutveksling og åpen diskusjon som kan ha innvirkning på den gresk-ortodokse kirke ulovlig. Selv om Metaxas døde i 1941, kan man ennå merke ettervirkningene av denne loven. Dette kom klart til uttrykk i desember 1984. Da ble amerikaneren Don Stephans, engelskmannen Alan Williams og grekeren Costa Macris dømt til tre og et halvt års fengsel for å ha ledet en greker til Kristus og gitt ham et Nytestamente i moderne gresk oversettelse. Du kan lese mer om denne saken i boken "Prøvet for retten", utgitt av Prokla Media i 1985.

Grunnen til at Hellas er kommet på listen over land jeg ber for, er ikke den hardt trengte økonomiske situasjonen i landet. Selv om Gud kan bruke den til å føre folk nærmere Ham. Det var heller en artikkel jeg leste i "Herald of His Coming", et oppbyggelses- og vekkelsesblad jeg har holdt i mange år. I november nr kunne vi nemlig lese om at det finnes en gresk utgave av dette flotte bladet. I Hellas har dette bladet fått navnet: ESXATH SALPIGGA, hvilket betyr: Den siste basun. Bladet kommer ut annen hver måned og trykkes i 1.700 eksemplarer. Det er ikke mye, men det er likevel en ringe begynnelse. Og den skal man som det er skrevet ikke forakte.

Om du skulle kjenne kallet til å be for Hellas, så vær også med på å be for Esxath Salpigga og Xenia Hidrioglou-Procopiou, som er redaktør for bladet. Be ikke minst om at Gud skal reise opp givere slik at de skal ha økonomi til å utgi dette bladet. Det er få kristne blader som har velsignet meg så mye som Herald of His Coming opp gjennom årene. Så jeg er ikke i tvil om at dette bladet vil kunne bety mye for en hver grekere som kommer over det og leser det. Måtte mange grekere komme til tro gjennom denne tjenesten.

Gud står ved sitt ord om Israels land og folk

Dagen/Magazinet hadde i går et stort oppslag med den messiank-jødiske pastoren, Samuel Aweida. Aweida, som er pastor for Beit Eliahu-kirken i Haifa, går kraftig i rette med erstatningsteologene og sier:

"Gud har ikke nullet ut et eneste løfte til Israels land og folk."

Aweida, som har sin pastorutdanning fra Den evangelisk lutherske frikirke i Norge, tar oppgjør med den politiske korrektheten som gir seg uttrykk i en del kristne miljøer, hvor man setter til side hva Guds ord sier om Israels land og folk. Dette gjelder ikke minst biskop Munib Younan, som også enkelte norske kristenledere trykker til sitt bryst.

Biskop Munib Younan i Den lutherske kirken i Det hellige land og Jordan, nå også generalsekretær i Det lutherske verdensforbund, er en av de ivrigste talsmennene for erstatsningsteologien. Han tar ikke ordet Israel i sin munn og snakker bare om Palestina og de palestinske byene Betlehem og Jerusalem.

I intervjuet med Dagen/Magazinet, som er skrevet av avisens egen utsendte medarbeider i Israel, John Solsvik, sier Aweida blant annet:

"– De er blitt så opptatt av å være politisk korrekte at de har endt opp med bare å bli politiske og ikke lenger korrekte. De er bare opptatt av palestinernes sak og glemmer Guds sak og anliggende opp i det hele. Ved å ta ut Guds plan og løfter til Israel, tar de ut Guds autoritet og setter noe annet i stedet."

Det er grunn til å takke Gud for Samuel Aweida som går motstrøms og er tydelig i sin tro og overbevisning. Jeg blir glad når han også i intervjuet sier tydelig fra hvor menigheten han er pastor for vil stå med hensyn til bibeltroskap:

"– Slike får ikke slippe til på talerstolen i Beit Elihau i Haifa."

På bildet ser du Samuel Awaida sammen med lovsangere i sin menighet. Bildet er tatt av John Solsvik/Dagen-Magazinet.

Jo flere kristne familier som forvises fra landsbyen Katin, jo flere blir kristne!

11 kristne familier i landsbyen Katin i Ta Oih distriktet i Saravanprovinsen i Laos, fikk sine rismarker ødelagt av landsbyens ledelse i samarbeide med landets kommunistiske myndigheter, 26.desember. Tre dager tidligere hadde syv andre kristne familier opplevd å bli truet til å oppgi sin tro.

Lille-julaften dukket høvdingen i landbyen Katin opp sammen med bevæpnede myndighetspersoner, og gikk inn i hjemmene til syv kristne familier. Disse fikk ordre om å fornekte sin tro på Jesus. Da de syv familiene - tilsammen 15 personer - nektet å gjøre dette, tok de bevæpnede mennene med seg de syv kristne familiene og førte dem ut av landsbyen, og nektet dem å vende tilbake.

To av de som ble jaget fra sitt eget hjemsted lille-julaften var vitne til at 11 kristne familier ble forvist fra landsbyen Katin i januar. De kom til tro rett etterpå som en følge av dette! I juni i år truet myndighetene med å skyte alle de forviste kristne om de vendte tilbake til landbyen. Det førte til at fire andre familier kom til tro på Jesus! Også i oktober kom en familie til tro etter at myndighetene gjentok sine trusler.

De kristne som er forvist fra sitt hjemsted holder til å utkanten av landsbyen, og lever under svært vanskelige kår. La oss takke Gud for deres trofasthet og utholdenhet, og be om at Gud beskytter dem i tiden fremover. La oss be om vekkelse i landsbyen Katin.

Kampen for den overleverte troen, del 17

Det er vel på tide å ta opp igjen tråden rundt det tema vi har forsøkt å se litt nærmere på rundt kampen for den overleverte troen. Vi er kommet frem til 700-tallet og striden rundt de hellige bildene:

Det er to spesielle omstendigheter som gjør all forskning rundt billedstriden problematisk. De såkalte ikonoklastene ødela jo de bildene som fantes, og ved kirkemøtet i Nikea i 787 besluttet man å konfiskere og ødelegge all ikonoklastisk litteratur. Hvordan ikonoklastene tenkte kan vi derfor hovedsakelig lese oss frem til i den polemik som førtes mot dem. En hovedkilde er de tre forsvarsskriftene som Johannes Damaskenos (bildet) skrev.

Nå har det vært vanlig å se billedstriden som en interessekonflikt mellom keisermakten og presteskapet. Det er en side ved saken, men vi kan ikke forklare alt som skjer som politikk. Dette handler vel så mye om et uttrykk for den nære sammenhengen mellom bildet av Gud og læren om Gud i bysantisnk tenkning. Ikke minst når man leser forsvarsskriftene til Johannes Damaskenos - som en hver motstander av ikonene burde lese før de uttaler seg så bastant om dem - så ser man hvor stor vekt Østkirken legger på teologien om Kristi to naturer.

I bysantinsk tenkning bør man legge merke til to ting: Den aktive innbyrdes sammenhengen mellom den verden som er menneskelig forståelig og synlig - det man på gresk kaller aisthetòs, og den verden som er uforståelig og usynlig - noëtòs.

En systematisk teologi for de hellige bildene formuleres i Kanon 82 fra det kirkemøtet som sammenkalles av Justinianus II i 692 i Konstantinopel. En viktig beslutning her var at Kristus må fremstilles i menneskelig skikkelse og ikke symbolsk i en annen form - f.eks som lam. Ved det såkalte ikonoklastiske kirkemøtet i 754 rettet man kritikken mot menneskelignende fremstillinger snarere enn mot bildene som sådanne.

(fortsettes)

Ny kommunitet etablert i sterkt belastet bydel - vil reetablere hva det vil si å være kristen

Det er sterkt å lese om den lille gruppen av dedikerte kristne, som har startet en ny kommunitet i de tøffeste nabolagene i Charlotte i North Carolina i USA. Deres ønske er å forandre stedet innenfra, og reetablere hva det vil si å være en kristen! Selv sekulær amerikansk presse finner dette så oppsiktsvekkende at de lager et stort oppslag om det. Gruppen som etablerer den nye kommuniteten er en del av den voksende nymonastiske bevegelsen, det vil si kristne som ønsker å leve ut de monastiske idealene - men som i motsetning til klosterne lever midt i folks pulserende hverdagsliv.

Når journalisten fra Charlotte Magazine er til stede så har kommunitetsmedlemmene fått hjelp fra venner i Park Road Baptist Church, som har dukket opp med lasagne og salat. For også her - som i alle disse nymonastiske gruppene - er måltidsfellesskapet svært sentralt. Gjennom det å servere mat kommer medlemmene av kommuniteten i kontakt med de ungdommene som driver gatelangs i dette svært belastede kriminelle miljøet. Mange er blitt drept her gjennom årenes løp. Det er fem ganger mer vold her enn i noe annet strøk av Charlotte. Kommuniteten ønsker å være synlig til stede.

Men kommuniteten gjør mer enn å servere mat. På onsdager inviterer de til andakt. Og stedets ungdommer kommer. Dette er annerledes enn alt det de er vant med. Da Charlotte Journal var der hadde omlag et dusin barn og ungdommer i alderen seks tl 14 funnet veien til kveldens bibelstudie.

Du kan lese mer om denne nye kommuniteten her:

http://www.charlottemagazine.com/Charlotte-Magazine/January-2011/Welcome-to-the-Neighborhood/

Hvor er det blitt av undervisningen om Åndens dåp?

Samuel Chadwick (bildet), var en av de mest innflytelsesrike metodister i moderne tid. Som rektor ved Cliff College fikk han prege mange pastorer og forkynnere. En av dem var Leonard Ravenhill. Chadwick var kjent for å være en bønnens mann, og en benådet vekkelsesforkynner. Han skrev en rekke bøker. En av dem er en bok om pinsens betydning både for menighetens liv og den enkeltes kristenliv. Jeg har funnet frem igjen denne boken, og leser den på nytt - med stort utbytte. Jeg tror Samuel Chadwick i denne boken setter fingeren på vårt største problem: Mangelen på Den Hellige Ånds kraft og salvelse!

Hør bare:

"Menigheten har mistet autoritetens kjennetegn, visdommens hemmelighet og kraftens gave på grunn av at den hardnakket har forsømt og tilsidesatt Den Hellige Ånd... Menigheten er hjelpeløs uten Åndens nærvær og kraft. Menigheten har aldri talt så mye om seg selv og sine problemer. Dette er alltid et dårlig tegn. Lysten til å snakke om virksomheten tiltar i samme grad som kraften avtar. Det blir flere konferanser og diskusjoner når virksomheten mislykkes..."

Samuel Chadwick snakker om at menigheten vokser under Åndens ledelse og holdes ved like ved Åndens nærvær. Så sier han:

"Men forlater man Ånden, så blir kristendommen bare et spørsmål om oppfostring og utvikling."

Er det dette som har rammet oss med alle de kursene og konferansene som arrangeres? Hvor er det blitt av undervisningen om Åndens dåp? Som et friskt vindpust kom den karismatiske vekkelsen. Men hvem taler om Åndens dåp lenger? Selv i pinsemenighetene snakkes det ikke om det. Er vi av fienden blitt lurt til å tro at krisen vi opplever kan løses ved å kurses mer?

George Beverly Shea (101) får GRAMMY awards

Billy Grahams korstogsolist, George Beverly Shea (bildet), som fyller 102 år 1.februar neste år, mottok i går GRAMMY Awards Lifetime Achievement Award for 2011.

George Beverly Shea er fremdeles aktiv som sanger, og i forbindelse med denne julen har han deltatt ved en rekke julekonserter.

Han forteller at han ble overrasket da han ble oppringt rett før jul fra Grammy og meddelt den gode nyheten:

"Musikken har vært for Guds ære," er hans reaksjon på prisen han nå er tildelt.

Hans musikalske karriere spenner over 80 år, og han har produsert mer enn 70 album med hymner og lovsanger, inkludert ni CD-plater.

Du kan lese mer om prisen her:

http://www.billygraham.org/articlepage.asp?articleid=7584

Uhørt at svensk politi ber bombetruede kristne om ikke å holde gudstjeneste

Det er blitt virkelig ille i Sverige når politiet ber en kirke stenge, fordi den trues av ekstremister. Er det ikke politiets oppgave å beskytte landets borgere?

Den koptisk-ortodokse kirken i Göteborg er blitt utsatt for bombetrusler på selveste julaften! Men kirkens prest, abba Shenouda, vil ikke gi etter for de som har fremsatt bombetruslene. Så kan man jo spørre seg hvilken trussel denne koptiske menigheten utgjør for muslimer i Sverige, og som fører til at man fremsetter en bombetrussel? Disse kopterne er fredelige mennesker som kommer sammen for å be, lovsynge og tilbe Gud.

Politiet har bedt menigheten om å stenge dørene og la være å holde gudstjeneste. Det er uhørt! Selvsagt skal den koptiske menigheten få feire sine gudstjenester i Göteborg og politiets oppgave er selvsagt å sørge for at de kan gjøre det uten å være redd for sine liv. Om ikke politiet sørger for dette har de gitt etter for de som fremsetter trusler, og hvilke følger får ikke det for det svenske samfunnet!

Nå blir det spennende å se om kristne i Sverige støtter den koptisk-ortodokse menigheten, eller lar dette forbigå i stillhet. Neste gang kan det nemlig være de selv som utsettes for trusler, og politiet dukker opp på døra og ber dem innstille sine gudstjenester!

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=240726

På bildet ser vi presten i den koptiske kirken i Göteborg, abba Shenouda. Bildet er tatt av Sonja Sundquist/Dagen.

Å leve daglig i lys av evigheten

Leonard Ravenhill var en beder og vekkelsens mann av de sjeldne. Jeg leste følgende om ham, skrevet av hans sønn David:

"Min far levde daglig i lys av evigheten, alltid søkende etter å gjøre Den Ene som hadde innrullert ham som en god Jesu Kristi soldat tilfreds. Før han i det hele tatt stilte seg på talerstolen, sto han for Gud. Han var en bønnens mann. Bønn var hans liv og forkynnelse reflekterte det faktum at hadde vært alene sammen med Gud."

Hvilket vitnesbyrd fra en sønn om sin far! 92 årige Billy Graham sa nylig: Jeg skulle bedt mer, og preket mindre. Det er ransakende fra en mann som har ført tusener på tusener til Kristus gjennom alle de årene han har virket som evangelist. Men det hele dreier seg om dette: Å leve daglig i lys av evigheten. Gjør vi det? Hva har verdi?

På bildet ser vi Leonard Ravenhill sammen med sin kjære kone Martha.

Det jeg gjør - har det evighetsverdi?

Jeg har tenkt en del på noe jeg leste i Herald of His Coming, et blad for bønn og vekkelse jeg har holdt i mange år. Artikkelen handlet om det arbeidet som gjøres for å denne avisen ut hver måned. Det er en bragd i seg selv fordi avisen har ingen inntekter. Den er publisert ene og alene i tro til at Gud sørger for de midlene som trengs kommer inn.

Spørsmålet som stilles i denne artikkelen er om det arbeidet vi gjør har evighetsbetydnig. Jesus sa jo noe om det å samle seg skatter i himmelen, ikke her på jorden:

"Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Men samle dere skatter i Himmelen ..." (Matt 6,19-20a)

Det er virkelig noe å tenke på dette: Det jeg holder på med har det noen evighetsverdi? Bringer det frukt for Guds rike? Eller er det bare høy og strå - som vil brenne opp når jeg står for Kristi domstol?

Jeg vil ta detre ransakende spørsmålet med meg nå på terskelen til det nye året. Hvordan bruker jeg den gaven fra Gud det året er? Hvordan har jeg brukt det som jeg snart har brukt opp? Hvor mange mennesker vant jeg for Gud i 2010?

Politisk parti nektet baptister å feire jul i Bangladesh

Baptister i Bangladesh ble denne julen truet på livet, og forhindret fra å feire jul. Det er The United People's Democratic Front (UPDF), som står bak truslene. UPDF er et av de to viktigste politiske partiene i sørøstlige delen av landet. Det er ironisk at et parti som har ordet "demokrati" i navnet, har krevd at buddhister som er blitt kristne, skal vende tilbake til buddhismen. Minst syv menigheter i Khagrachari distriktet, som ligger 300 kilometer sørøst for Dhaka, hovedstaden i Bangladesh, har opplevd disse truslene. De kristne ble spesielt advart mot å feire jul:

"Dere kan ikke spille harmonium, trommer eller synge. Dere får ikke engang lov til å tilbe i stillhet," var beskjeden representanter for UPDF gav.

Omlag 100 kristne var kommet sammen i Kalapani Bethlehem Church. Menigheten eldste fortalte representantene for UPDF at de hadde laget mat ferdig til disse, og denne fikk de lov til å spise, men måtte så forlate kirkebygget. Hvis ikke ville det få store konsekvenser for medlemmene. Medlemmer av Chotopanchari Baptist Church, ble også nektet å komme sammen for å feire jul av det samme politiske partiet.

19. desember ble det kalt sammen til et møte hvor 50 buddhister og syv kristne, inkludert pastoren for Chotopanchari Baptist Church, møtte. Her ble det sagt at om de kristne kom sammen ville det få uante konsekvenser, og det ville også få følger for stedets ikke-kristne befolkning.

Og at det ikke er snakk om tomme trusler fikk medlemmene av Shuknachari Baptist Church, som ligger i samme området, erfare i fjor. Da angrep ukjente gjeringsmenn kirkebygget deres og rev det ned. Da de forsøkte å gjenreise bygget, ble de forhindret fra å gjøre det av lokalbefolkningen. Medlemmene av denne baptistmenigheten har siden levd som flyktninger på eget hjemsted.

Nye menighetsplantingsprosjekter i Øst-Europa

"Det er vår djupe overbevising at vi lever på tidens knivsegg hvilket gjør at forkynnelsen av evangeliet er et imperativ. Her, i Øst-Europa, venter vi store endringer i den geopolitiske strukturen og ideologien. Den europeiske unionen fremstår som et nytt imperium som gir lovnader om en ny visjon for livet. Faktum er at det bare er en av satans gamle løgner med hvilken han forfører en hel verden."

Det sier Sorin Prodan (det lille bildet). Han er lederen for den europeiske avdelingen av HeartCry Mission, hvis grunnlegger er evangelist Paul Washer. Washer er de siste årene blitt en kjent skikkelse i evangeliske kretser mange steder i verden, som en radikal forkynner av evangeliet om Guds rike. HeartCry Mission har tidligere vært en del av Grace Life (tidligere First Baptist Church) i Shoals, men driver nå et eget menighetsplantingsprosjekt. HeartCry er fundert på klassisk baptisme.

HeartCry Mission har arbeidere flere steder i Europa. Fire av dem arbeider i Ukraina, og disse kan fortelle at fire menigheter er plantet blant rumensk talende bosatt i Ukraina. De ber oss om å be at alle landsbyer og byer i Ukraina med en rumensktalende befolkning må få sin egen evangeliske menighet som taler Guds ord klart og rent.

I Moldova har nye muligheter åpnet seg. Det finnes to menighetsplantingsteam i Cahul og Anenii, og arbeidet der går nå fremover. De ber om vår forbønn.

De rumenske sigøynerne fortsetter å få høre evangeliet gjennom sigøynermisjonærer som forkynner evangeliet og planter nye menigheter. Misjonærene fra HeartCry kjenner en nød for å nå de mange sigøynerne som nå tvangssendes tilbake til Romania.

Misjonærer fra HeartCry Mission er i ferd med å plante en ny menighet i en by i Serbia som har 120.000 innbyggere. På grunn av problemene de møter - blant annet fra Den ortodokse kirke - nevnes ikke navnet på byen i denne artikkelen. Så vidt vites finnes det fra før av ingen evangelisk menighet i denne byen. Noen få studenter er blitt frelst i forbindelse med evangeliske fremstøt ved universitetene i Bucharest, Brasov og Timisoara.

Nylig fikk tre byer i det sørlige Romania besøk av 20 misjonærer som gikk fra dør til dør med traktater og kristen litteratur.

På bildet ser vi en av baptistmenighetene som er plantet i Romania.

Kristusmystikeren Per Mases er død

Den svenske retreatlederen, Per Mases (bildet), er død. Mases døde etter lengre tids sykdom julaften. Han ble 76 år.

For mange er Mases kjent som forstanderen på retreatgården Berget i Rättvik. Han ledet retreatstedet fra hele 34 år, fra 1974 og frem til i år. For enda flere var han en høyt skattet åndelig far. Han var sjelesørgeren personifisert. Mange vil også kalle ham en Kristusmystiker. Hans nære omgang med Kristus preget ham, og satte djupe spor også i de som møtte ham og fikk gleden av å ha ham som medvandrer - enten det var på en av de mange retreatene han ledet, eller det var i forbindelse med et skriftemål.

Den siste tiden - hvor Mases bar preg av å være syk - snakket han mye om himmelen. Stadig gjentok han: "Frid i evighet!"

Per Mases var fremfor alt en bønnens mann. Og mange er de han har hjulpet inn i et personlig bønneliv tilpasset den enkeltes pulsslag.

Vi lyser fred over hans gode minne.

Du kan lese mer om Per Mases her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=240560

Disipler av Snekkersønnen bygger opp igjen hjemmene til fattige sør-afrikanere som mistet alt i brann

I går brant 150 hjem ned til grunnen, og 700 mennesker mistet hjemmene sine, i et svært fattig område av den vestre delen av Cape Town i Sør-Afrika. Ingen nyhetsmedier har så langt fanget opp denne katastrofen. Det er tross alt bare noen fattige mennesker som har mistet alt de eier.

Med det samme brannene var slukket var medarbeiderne til All Nations på plass for å bygge dem opp igjen! De er sanne etterfølgere av Snekkersønnen.

All Nations ble grunnlagt av Floyd McClung, tidligere internasjonal leder for Youth with a Mission. Nå lever Floyd sammen med kona blant de fattigste av de fattige for å trene misjonærer til pionervirksomhet verden over.

Arbeidet med å bygge opp igjen hjemmene til de som i går mistet alt, vitner om hva det praktisk vil si å være en Jesu etterfølger.

William J. Seymour og den unge pinsevekkelsens syn på dåpen

For den som er interessert i kirke- og vekkelseshistorie er det alltid spennende med nye biografier. Denne høsten har Henrik Engholm utgitt en bok med tittelen: "William J. Seymour och väckelsen på Azusa Street - Historien, budskapen och vittnesbörden". Boken er utgitt på Keryx forlag, som jeg antar er en del av Livets Ord. I hvert fall utgir de et tidsskift med samme navn. Engholms bok har fått gode anmeldelser i Sverige.

Siden det pågår en diskusjon om dåpen i pinsesammeheng både i Sverige og Norge for tiden, er det interessant å merke seg hva en av pionerene i den moderne pinsevekkelsen har å si om dette:

"Vi tror på vattendopet eftersom Jesus befallde det efter sin uppståndelse. Mark 16:16: "Den som tror och blir döpt skall bli frälst." Vi tror på dop genom att nedsänkas en gång. Matt 3:16: "När Jesus hade blivit döpt, steg han genast upp ur vattnet." Apg 8:38-39: "Han befallde att vagnen skulle stanna, och både Filippos och hovmannen steg ner i vattnet och Filippos döpte honom. När de hade stigit upp ur vattnet, ryckte Herrens Ande bort Filippos, och hovmannen såg honom inte mer men fortsatte glad sin resa."

Dopet placerar den troende med Kristus i hans död, begravning och uppståndelse. Rom 6:3-5: "Eller vet ni inte att vi alla som har blivit döpta till Kristus Jesus har blivit döpta till hans död? Vi är alltså genom dopet till döden begravda med honom, för att också vi skall leva det nya livet, liksom Kristus uppväcktes från de döda genom Faderns härlighet. Ty är vi förenade med honom genom en död som hans, skall vi också vara förenade med honom genom en uppståndelse som hans." Gal 3:27: "Alla ni som har blivit döpta till Kristus har blivit iklädda Kristus."

Dopet är inte en frälsande förordning, men den är grundläggande eftersom det är en befallning från vår Herre. Mark 16:16 och Apg 2:38: "Omvänd er och låt er alla döpas i Jesu Kristi namn, så att era synder blir förlåtna." Det "innebär inte att kroppen renas från smuts utan är ett rent samvetes bekännelse till Gud" (1 Petr 3:21). Det är i lydnad till Jesu befallning och följer den frälsande tron. Vi tror att varje sann troende praktiserar det.

Dopet ska administreras av en lärjunge som är döpt i den helige Ande och eld, i Faderns, Sonens, och den helige Andes namn. Matt 28:19-20: "Gå därför ut och gör alla folk till lärjungar! Döp dem i Faderns och Sonens och den helige Andes namn och lär dem att hålla allt vad jag har befallt er." Men vi vet att de först skulle vänta på det som Fadern hade utlovat och som skulle kvalificera dem. Apg 1:4: "Vid en måltid tillsammans med apostlarna befallde han dem: "Lämna inte Jerusalem utan vänta på vad Fadern har utlovat.`"

Vi tror att vi ska lära Guds folk att hålla allt det som han har befallt oss, att utföra varje bud och leva av varje ord som utgår ur Guds mun. Detta är ett fullt evangelium."

I lys av martyren Stefanus død - er min tro verd å dø for?

2. juledag har tradisjonelt vært feiret som Stefanus-dagen, eller Martyrdagen. Det kan kanskje virke underlig at midt oppe i all feiringen, gleden og viraken rundt julen, så dukker denne dagen opp, til minne om menighetens første martyr, diakonen Stefanus. Men kanskje vi trenger en slik dag hvor vi kan sette fokus på de som lider for Jesu navns skyld - og på de utallige martyrer som har gitt sitt liv for Jesus, siden Stefanus.

Nå har martyrbegrepet delvis blitt ødelagt av disse selvmordsbomberne, som kalles martyrer. Men dette har ingenting med menighetens martyrer å gjøre. Menighetens martyrer er de som har gitt sitt liv, uten å forsvare det. Som er blitt myrdet ene og alene på grunn av sin tro og overbevisning. Det er fredens mennesker, som er mishandlet og drept av mennesker som vil den vondt fordi de hater Jesus. Når Jesus stanser kristenforfølgeren Saulus blir stanset på veien til Damaskus, så er det interessant å merke seg hva Jesus sier til ham:

"Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?" (Apgj 9,3)

Når de kristne forfølges så er det Jesus som blir forfulgt! Hvordan er det mulig? Ganske enkelt fordi Jesus kan ikke skilles fra Kroppen! Kroppen (les menigheten) og Hodet (Jesus) er ett. Når menigheten forfølges er det Jesus som blir forfulgt, og når Jesus blir forfulgt, er det menigheten som forfølges!

Det er ikke så mye vi vet om Stefanus. Menighetens første historiker, Lukas, forteller dette om ham: "Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket." (Apgj 6,5)

Han var med andre ord en mann som var rikt utrustet med Åndens gaver. Det ser vi også når noen jøder begynner å diskutere med ham: "Og de var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved." (v.10) Det er her ikke snakk om naturlige talegaver, men ord inspirert av Den Hellige Ånd. Slike ord kan ingen stå seg imot!

Så - i Apgj 7 - har Lukas nedtegnet den talen Stefanus holder, som viser at denne mannen var vel bevandret i Guds ord, og vi ser en uredd mann, som på ingen måter er politisk korrekt. Han gjør ingenting for å forsvare seg selv, han går på ingen måte kompromissets vei. Han vet at det han sier har sin pris: hans eget liv. Så nedtegner Lukas martyrhistorien til Stefanus. I det han steines sier han: "Herre, Jesus, ta imot min ånd!" Med de ordene så avlegger han også vitnesbyrdet om at Jesus er Gud, kommet i kjød. Og når Stenfanus har overgitt sitt liv, så ber han som sin Mester: "Herre, tilregn dem ikke denne synden!" Han ber med andre ord for sine forfølgere - selv helt inn i døden. Slik er en ekte martyr.

Etter ham har tusener på tusener på tusener gitt sitt største offer for å følge Jesus: deres eget liv. De er blitt fengslet og mishandlet på de mest utspekulerte og forferdelige måter og så myrdet. La oss i dag minnes dem på den måten at vi selv spør: Er min tro verd å dø for?

130 kristne tilbringer julen i fengsel i Egypt

Minst 130 koptiske kristne må tilbringe julen i fengsel. 70 kristne fanger er satt fri på grunn av deres helsetilstand, men politiet vil ikke løslate flere.

Det var 24 november at 2000 politimenn støtte sammen med hundrevis av kristne som arbeidet med å gjøre en bygning om til et kirkebygg. Fire personer ble drept, et 20-30-talls hardt skadet, inkludert 20 personer som ble blindet på minst et øye. De som kom til skade må selv betale for den medisinske behandlingen, og for gjenoppbyggingen av de av deres hjem som ble ødelagt av politiet denne dagen! Mer enn 25 hjem i nabolaget til der hvor bygningsarbeidet pågikk, ble påtent og brant ned til grunnen.

Koptiske kristne ber nå kristne verden over om å be for dem i deres hardt pressede situasjon.

To personer kom til tro under gudstjenesten 1. juledag

I forbindelse med gudstjenesten 1. juledag kom to personer til tro på Jesus, i baptistmenigheten i Burma, hvor vår samarbeidspartner Thaung Ngaih Lian, er pastor. Det må være spesielt å finne Jesus som sin Frelser på selveste 1.juledag!

Pastor Lian forteller begeistret om dette i en epost jeg mottok i går ettermiddag. Denne menigheten har opplevd at mange har kommet til tro dette året, og pastor Lian har sagt at han ber inderlig til Gud om at 2011 må bli et år hvor de ser enda flere komme til tro. Nå er pastor Lian opptatt av hvordan menigheten skal kunne tilgi god og grunnleggende bibelundervisning for de nyfrelste, og undervisning med tanke på å utruste folk til tjeneste. Vi arbeider med å finne frem til et egnet opplegg som kan brukes i denne menigheten, og ber om forbønn for å finne frem til det rette opplegget som kan passe inn i denne sammenhengen.

På bildet ser du noen av medlemmene av baptistmenigheten til pastor Lian.

1500 personer dukket opp for å overvære dåp i Sverige

At 1500 personer i et lite lokalsamfunn dukker opp for å se noen døpes, er ikke hverdagskost. Så skriver vi også 1930-tallet. Kunne det samme skjedd i dag? Kanskje. Kanskje er vi for redde når det gjelder å bruke slike anledninger som en dåp er, til å vitne om Kristus overfor ikke-kristne? Dåpshandlingen er jo en særdeles sterk bekjennelse, og mange er de som har kommet til tro ved å overvære en slik høytidelighet.

Det er Sigvard Swärd, som driver nettstedet "Ur baptistisk-pingst" som i en nylig publisert artikkel forteller om baptistpastoren og pioneren Gunnar Jansèn, som vi her ser døpe. I 1982 ble boken "Banbrytaren", skrevet av Leif Löwengren, utgitt på daværende FM-förlaget. Boken handler om Gunnar Jansèn, som var virksom både i Skåne og i Chicago. I forbindelse med en møteserie Jansèn hadde i Örkellunga på begynnelsen av 1930-tallet skulle man døpe de som var kommet til tro. På den tiden var det ingen i Örkellunga som noensinne hadde sett noen døpes med full neddykkelse på sin bekjennelse av troen på Jesus Kristus. Löwengren skriver om dette i boken:

"Två i samhället kända och respekterade män skulle döpas. Dopförrättningen skulle hållas nere vid den vackra Pinnån som flyter sakta genom samhället på sin väg mot havet. Redan en halvtimme innan dopförrättningen skulle äga rum tvingades man sända bud efter ordningsmakten. Det hade nämligen infunnit sig så mycket folk att man riskerade att tränga ner varandra i ån. Polisen fick därför spärra av ån med linor. Från alla håll hade folk kommit för att övervaka "spektaklet", som dopförrättningen kallades i folkmun. Allt ordnade sig till en riktig folkfest. För att bättre kunna se klättrade en del smågrabbar upp i träden vid strandkanten. Dopakten tog sin början. Man var just i färd med att sänka ner den första dopkandidaten då plötsligt en av grenarna som pojkarna satt på brast. Med ett plask föll allesammans ner i Pinnåns vatten under publikens våldsamma jubel och gapskratt. Talar man med äldre människor i Örkelljunga idag (alltså 1982, min anm.) så minns de "di där" pojkarna som också blev döpta i Pinnån när den stora dopförrättningen hölls i början på 30-talet. På måndagen skrev lokaltidningen om den stora dophögtiden i Örkelljunga. I artikeln uppgavs att 1500 personer varit närvarande. Lokalbefolkningen hade tydligen gått man ur huse för att övervakta dopet."

38 kristne drept - deriblant en baptistpastor - i Nigeria julaften

38 kristne er drept i en rekke angrep mot kirker ulike steder i Nigeria julaften. Blant de drepte er en baptistpastor. Det skjedde i Maiduguri, nord i landet (se kartet). Baptistpastoren ble drept da noen kastet brannbomber inn i kirkebygget. Tre menigheter ble angrepet i Maiduguri og tilsammen seks mennesker ble drept. Bak angrepet står islamister.

På kvelden julaften ble 32 kristne drept i ulike eksplosjoner i og nær byen Jos, sentralt i landet. Her skal også 74 personer være alvorlig skadet.

La oss huske å be for våre trossøsken i Nigeria som lever under svært vanskelige forhold mange steder i landet. La oss spesielt huske på de som nå har mistet noen av sine kjære, og de som ligger hardt skadet på sykehus etter de grusomme angrepene.

Bildet til høyre er fra en tidligere islamsk demonstrasjon i byen Maiduguri.

Du kan lese om saken her:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10012957

http://www.vl.no/verden/article108603.zrm

Denne stammen fikk høre om Jesus for første gang i julen

Jeg fryder meg over å lese hva Gud gjør på Filippinene gjennom arbeidet til Noralv Askeland og hans apostoliske team.

På lille julaften dro noen av dem inn til landsbyen Balisawan hvor en folkegruppe som heter Manobo bor i 71 hushold.

Veien inn hit er så dårlig at de måtte ta beina fatt. Lederen for stammen var så takknemlig til Jesus for Hans kjærlighet, for det var første gang at noen kom til dem i julen og delte budskapet om Guds forunderlige og ubetingende kjærlighet, at over alt annet er frelsen i Jesus julens virkelige gave.

Lederen for denne gruppen åpner nå døra for at teamet kan komme tilbake for å besøke landsbyen jevnlig. Mange av de som bor her spurte om de ikke kunne få til bibelstudiegrupper!

Noralf Askeland, som er en venn av meg, er apostolisk leder for Kristent Fellesskap og driver sammen med sin kone et barmhjertighetsarbeid på Filippinene, hvor de planter menigheter og trener ledere.

Radikale Jesusetterfølgere skriver julebetraktning for CNN

Det er både gledelig og oppsiktsvekkende at CNN inviterer Jonathan Hartgrove-Wilson og Shane Claiborne (bildet) til å skrive en julebetraktning for nyhetskanalens egen blogg. De to er kanskje de mest profilerte talsmennene for den nye monastiske radikale bevegelsen, Gud reiser opp i verden i dag. Hartgrove-Wilson og Claiborne står for en svært radikal kristen tro som betoner en fullstendig overgivelse til Jesus, med vekt på et sosialt engasjement og kamp forI rettferdighet. Derfor er det stas at de får slippe til i CNN. Jeg vil tro at nyhetskanalen forstår at noe skjer i Kristi kropp for tiden som selv for dem er oppsiktsvekkende.

I bloggartikkelen legger ikke de to skjul på at de nok ser julen ganske annerledes enn den komersielle og materialistiske varianten. I kjent stil skriver de:

"Vi svikter ofte i å fortelle at Maria var en ugift mor. Når vi gjenskaper scenen med krybben får vi ikke med odøren, vi liker å pynte på det hele, for det gjør det lettere å gå hjem for å nyte julemiddagen! Selv om vi begge liker et godt måltid mat, er vi ganske sikker på at Jesus ikke kom for å ta initiativ til en sentimental pause i en høytids forbruk. 'Ordet ble menneske og slo seg ned blant oss,' skriver Johannes. Jesus flyttet inn i nabolaget, og det var ikke nødvendigvis bra for verdien av eiendommene."

Leser du engelsk anbefaler jeg deg å lese innlegget. Du finner det her:

http://religion.blogs.cnn.com/2010/12/24/our-take-rethinking-christmas/

Jorge Lozano var spedalsk, blind og døv - og mektig brukt av Gud. Del 1

Jeg kom over en historie lille julaften som har grepet meg så sterkt. Den handler om en for meg ukjent mann, og en liten landsby i Peru.

Langs bredden av Amazonas der den snor seg vei gjennom Peru ligger det en landsby som heter San Pablo (bildet). Her finnes det fremdeles en spedalskoloni. Her, blant de utstøtte, finnes det en liten kjempende baptistmenighet. Historien om denne menigheten understreker sannheten i 1.Kor 1,26-28: "Brødre, legg merke til det kall dere fikk. Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, dte utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe."

Disse ordene kan både sies om baptistmenigheten i San Pablo. I menneskers øyne er den ingenting. Men ordene passer også godt på mannen som var menighetens pastor, men som nå er hjemme hos Herren:

Jorge Odilo Lozano Reategui. Du har neppe hørt navnet før. Han kjører ikke med blant kjendisene i kristenheten. Som en ung gutt ble Jorge rammet av spedalskhet, og ble forvist til en koloni for spedalske i hjertet av den peruvianske regnskogen. Sykdommen førte til at han ble blind, døv og hans kropp deformert. Men Herren reiste ham opp til å bli et mektig redskap i hans hånd til frelse for mange. Historien om Jorge Odilo Lozano Reategui burde være en konstant påminnelse for de som søker å bruke kjødelige metoder for å få budskapet mer spiselig og appelerende til denne verden: Gud velger det som ingenting er!

Når Paulus skriver til menigheten i Korint, skriver han om at vi har den skatten som er oss betrodd i skrøpelige leirkar:

"Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)

Når Paulus skrev disse linjene var det vanlig å gjemme ting av verdi i leirkrukker som hadde liten verdi, og som ikke var spesielt vakre, for at de ikke skulle tiltrekke seg oppmerksomhet.

Kan Gud bruke en spedalsk? Som attpåtil er blind og døv? Les denne historien. Jeg tror den vil velsigne deg.

(fortsettes)

Massive politioppbud hindret kristne i Vietnam fra å feire jul

I hva som synes å være en samordnet innsats fra vietnamesiske myndigheter, er hundrevis av protestantiske menigheter i 10 nordlige distrikter av Vietnam, utestengt fra å holde en felles julegudstjeneste forrige søndag.

Kristne som hadde leid National Convention Center i Tu Kiem distriktet i Hanoi, fant dørene stengt og et massivt oppbud av politimenn som forsøkte å forhindre dem fra å komme inn. Dypt skuffet over ikke å kunne gjennomføre den planlagte fellesgudstjenesten, stilte en gruppe på nærmere 1000 seg utenfor bygningen og begynte å synge og be. Politiet grep raskt inn og flere av de kristne ble mishandlet og slått. Seks personer - deriblant pastor Nguyen Huu Bao, som skulle tale på gudstjenesten - ble arrestert. I skrivende stund er ingen av disse arresterte. Lignende politiaksjoner fant også sted andre steder i Vietnam forrige søndag.

Det nasjonale konferansesenteret var leid privat av et av medlemmene i et husmenighetsnettverk. En av hensiktene med arrangementet var å lage en gjenforeningsfest for vietnamesere som har vært gjestearbeidere i det tidligere Sovjetunionen. Mens de arbeidet der ble mange av dem kristne. De som organiserte sammenkomsten håpet at så mange som 4000 ville delta.

Kristne mange steder har store problemer med å komme sammen denne julen. Flere er utsatt for trakassering og trusler om vold og død. Som meldt i går har kristne i Irak mer eller mindre avlyst julen på grunn av direkte trusler om dødelige angrep. Mens vi samles i trygghet og frihet la oss huske våre lidende trossøksen:

"Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere er jo selv i legemet." (Hebr 13,3)

Velsignet Kristi fødselsfest

I en av den eldste kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Caesarea (329 til ca 379) for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt oss (menneskene) på mange måter: Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Og når tidens fylde hadde kommet talte Du til oss gjennom Din egen Sønn."

Hebreerbrevet gjengir inkarnasjonens under, slik:

"Han (Kristus) er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord." (Hebr 1,3)

I prologen til Johannesevangeliet heter det:

"Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."

Jeg ønsker alle bloggens lesere en velsignet Kristi fødselsfest!

Å trene og lære er en viktig del av misjonsoppdraget

I en region som er hjemmet til nesten halvparten av verdens fattige, har misjonærene Paul Richardson (bildet), og hans kone Cynthia, brakt håp og en fremtid, arbeidet for å gi kvalitets utdannelse, ly og omsorg for barn som er forlatt.

Det var mens familien Richardson var i ferd med å slå seg ned i Compton i California, USA, at de opplevde Guds kall til å vende tilbake til Paul Richardsons hjemsted, en liten landsby på øya Irian Jaya i Indonesia. Majoriteten av innbyggerne her er muslimer. Han er sønn av misjonærer som har arbeidet her i Indonesia i mange år. På 1960- og 1970-tallet var det så mange som 1400 misjonærer som arbeidet i dette området. De gjorde en fantastisk innsats, og førte til at så mange som 80 prosent av innbyggerne befolkningen, i hvert fall i navnet, kalte seg kristne.

I dag er situasjonen ganske annerledes. HIV og AIDS sprer seg raskere her enn noe annet sted i verden. Mange steder er byene styrt av voldelige grupper, antall narkomane øker voldsomt, det samme gjør antall alkoholikere og analfabeter.

Paul Richardson har sett nærmere på det arbeidet som hans foreldregenerasjon har drevet med som misjonærer. Han oppdaget at de fleste av dem arbeidet med menighetsplanting. Få drev med noen form for kristen utdannnelse.

"Som misjonærer er vi ansvarlige for langt mer enn bare å starte menigheter. Vi skal også disipppelgjøre, ikke minst de nye generasjonene. Vi trenger å se dette som en av de viktigste tingene vi gjør," sier Richardson.

Han er områdeleder for misjonsorganisasjonen Mustard Seed (Sennepskornet) i Sørøst-Asia. Denne organisasjonen ble grunnlagt rett etter 2. verdenskrig. Den fokuserer primært på disippelgjøring og opplæring på et 30-talls misjonsstasjoner rundt om i Sørøst-Asia. De sponser også barnehjem, medisinske klinikker, ungdomsprogrammer og graver vannbrønner i avsidesliggende landsbyer uten rent vann.

Kristne i Irak har avlyst julen

Iraks kristne har avlyst julefeiringen. Mens vi dagen før dagen gjør unna de siste juleforberedelsene, er det for farlig for våre trossøsken i Irak å feire jul. Det er noe å tenke på for oss alle.

Den khaldeisk katolske erkebiskopen i Kirkuk, Monsignor Louis Sarko, har uttalt seg til et fransk pressebyrå, og sagt at hans kirke vil ikke feire jul i år og at gudstjenester fremover vil bli holdt tidlig om morgenen, og ikke på kvelden. I Baghdad er det i følge The Daily Telegraph bare en kirke som vil være åpen i julen. Jeg regner med at dette er anglikanske kirken hvor Andrew White er prest. Han har tidligere uttalt at han ikke vil forlate menigheten uansett hva som vil skje med dem. Det finnes også en baptistmenighet i Baghdad. Jeg har ingen opplysninger om hva som skjer med deres medlemmer denne julen.

En av de som overlevde blodbadet i angrept som drepte 58 kristne i en kirke 31. oktober, en irakisk kristen mor, sier til Åpne Dører, at hun leser Apgj 20,23-24 annerledes enn før:

"Nå kan jeg forstår Paulus når han skriver: Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg. Men for meg er ikke liv eller død verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde."

La oss huske våre lidende brødre og søstre i bønn denne julen.

Bildet viser irakiske kristne i bønn.

Peter Hoover har vært igjennom en vellykket operasjon

Endelig kan vi bringe gode nyheter fra Australia! Flere av dere har vært med på å be for Peter Hoover (bildet), grunnleggeren og lederen for Rocky Cape Christian Community, en anabaptistisk kommunitet, som har hjernesvulst. Onsdag gjennomgikk Peter en stor operasjon hvor svulsten ble fjernet. Legene regner med at de har klart å fjerne alt, men kan selvsagt ikke garantere noe som helst. Svulsten var to og en halv centimeter stor - omtrent halvparten av størrelsen på kreftsvulsten som ble fjernet ved forrige operasjon.

Peters kone - Susan - skriver i en epost i dag at Peter er overført til North West Regional Hospital i Burnie, omtrent 40 minutters kjøretur fra eiendommen kommuniteten eier. Både Susan, deres barn, og kommunitetens medlemmer er selvsagt svært glad for at Peter har overlevd operasjonen og at den er så vellykket. Hva operasjonen konkret vil medføre for Peters helse er ennå uvisst. Frem til operasjonen hadde han store problemer med å huske, kunne lese og delvis også snakke. La oss fortsette å be om at han blir 100 prosent frisk. Både familien, kommuniteten og alle hans venner verden over, trenger ham.

Kommuniteten i Australia er ellers rammet av kikhoste. Det er spesielt barna som er syke. La oss huske dem når vi ber.

En kirke i krise og forfall

For ikke mange dagene siden kunne vi lese i den kristelige dagspressen at Den romersk-katolske kirke er den kirke som opplever størst numerisk vekst i Norge. Veksten skyldes i all hovedsak arbeidsinnvandringen fra blant annet Polen. På verdensplan er Den romersk-katolske kirke i en helt annen situasjon.

En studie utført av Venezia-patriarkatet viser at ni av ti italienere regner seg som katolikker. Men bare 15 prosent av kirkegjengerne deltar i søndagsmessene. 8 prosent går èn gang i måneden. Disse resultatene er oppsiktsvekkende fordi flere tidligere undersøkelser viser at helt andre og høyere tall.

2010 ble et usedvanlig vanskelig år for Romerkirken. Det ble skandalenes år. En ting er de forferdelige overgrepssakene. En nylig offentliggjort rapport viser at at det er ca 2000 personer som er seksuelt misbrukt av katolske prester i Nederland. I tilegg kommer de mange overgrepssakene blant annet i USA, Irland og Tyskland.

Som om ikke dette er mer enn nok avdekket nylig italiensk politi at at en katolsk prest i Roma har fungert som stråmann for den sicilianske mafiaen, og at han har hjulpet den med å hvitvaske penger gjennom Vatinkanbanken. Tidligere i år tok politiet beslag i 23 millioner euro fra Vatikanbanken som man er mistenkt for hvitvasking av. Vatikanbankens ledelse hevder på sin side at det hele er en misforståelse, men en domstol i Italia avslo for et par uker siden å frigjøre pengene.

Oppå dette sliter pave Benedikt XVI med en holocaustfornektende biskop.

Kampen for den overleverte troen, del 16

Ikonoklasmen - eller den såkalte billedstriden - fant sted samtidig med dramatiske forandringer i det bysantinske imperiet.

På 600-tallet hadde araberne invadert det bysantinske imperiets provinser fra Syria gjennom Israel og Egypt og videre langs Middelhavets kyster langs Afrikas rand like til Atlanterhavet. Tapene av disse områdene innebar at Islam nå ble den rådende religionen i disse tidligere "kristne" områdene. Jeg skriver kristne i anførsel da vi ikke kan snakke om geografiske områder som kristne. Kristne er noe bare mennesker kan bli, men det er slik det gjerne omtales blant historikerne.

Det mektige bysantinske riket minsket nå i omfang og betydning, og omfattet ikke mer enn Konstantinopel og det vi kaller Lille-Asia. Tessaloniki og Thrakia ble stadig utsatt for trussler fra slaver, avarer og senere også fra bulgarere. Kontakten mellom hovedstaden og provinsene i det sørlige Italia ble stadig vanskeligere. Det bysantinske riket lå nå inneklemt mellom det arabiske imperiet i øst og det fremvoksende karolingiske imperiet i vest.

Man skal ikke se bort fra at denne politiske, sosiale og kulturelle ustabile situasjonen bidro sterkt i den inkonoklastiske striden. For nå styrkes båndene mellom keiser og kirke ytterligere. Rikets administrasjon gjennomgår på denne tiden store forandringer og bygges opp rundt keiseren med en miltiær struktur, og keiseren som forsvarsmaktens fremste representant og leder. Denne sentralisering ledet til det man kaller caesareopapisme: keiserens makt over kirke og kloster blir om enn enda sterkere.

Hva innebærer så dette? Jo, med hjelp av ikonoklasmen og det nye administrative maktvertøyet kunne keiseren fokusere folkets oppmerksomhet på sin egen person i stedet for de hellige personene som Kirken og munkene krevde venerering av. En annen side av dette som man heller ikke skal glemme er at keiseren utyttet inkonoklasmen til å konfiskere eiendom fra kirke og kloster.

I det greskspråklige romerske imperiet - slik bysantinerne selv oppfattet det - var det en nær relasjon mellom keiser og patriark. Bysantinerne oppfattet keiseren som isapòstolos - likeverdig med apostlene! Keiseren personifiserte Kristi jordiske budbærer, slik de så det, mens Kristus var den eneste kỳrios, Kongen, Herren. Ut fra sin teologiske legitimitet kunne keiseren få den høyeste kirkelige makten til å gi etter for hans bestemmelser. Vi skal ikke glemme at på denne tiden var alle spørsmål om lære eller filosofiske retninger mer eller mindre poltisk forankrede, og fikk derfor uunngåelige politiske og sosiale følger.

(fortsettes)

Spennende konferanse om det enkle liv i Jesu etterfølgelse

I juli neste år arrangeres det en spennende konferanse i USA. Det er selvsagt for langt unna for noen stor deltagelse fra Norge, men tematikken burde interessere. Tema er nemlig: Det enkle liv. Med undertittelen: Guds stille revolusjon bestående av kjærlighet, tilgivelse og enhet. Jeg kan ikke huske å ha sett noen konferanse med en tilsvarende tematikk her til lands. Innbyderne skriver blant annet:

"Gud sår såkorn til en stille revolusjon i nabolaget og bondegårds landskapet rundt om på jorda. Når det å elske hverandre, ønske den fremmede velkommen, tilgi hverandre, gjøre godt når ondskap skjer, dele gode med hverandre blir praktisert, skjer det en stille revolusjon.

Guds rikes stille revolusjon springer ikke frem stor og høy, og paraderer sin overlegenhet over alle andre kongedømmer på jorda. I stedet, lik planter hvis rotsystem sprer seg og trives under jorda, vokser det stillferdig..."

Det inviteres til interaktive bibelstudier, kulturelle analyser og teologiske diskusjoner, lovprisning og samtaler.

Årets taler er Jonathan Wilson-Hartgrove, forfatter og assisterende pastor ved St.John's Baptist Church - en av de historisk "svarte" baptistmenighetene. Han bor og lever i Rutba kommuniteten, som er en nymonastisk kommunitet hvor medlemmene lever, ber og spiser sammen og ønsker naboer og hjemløse velkommen.

Enn om vi fikk en slik konferanse i Norge også, men vi er nok ikke "der" riktig ennå. Først trenger vi å se kommuniteter vokse frem. Noen er allerede i startgropen.

Du kan finne mer om konferansen her:

http://www.missionalchurch.org/pages/convo.html

Å skape fred er å vitne om Guds rike

En av titlene på Messias er i følge profetien i Jesaja 9,6: "Fredsfyrste". Etterfølgerne av Messias skal blant annet karakteriseres av dette: de skaper fred! I Bergprekenen sier Jesus: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

En av de som har tatt dette på ramme alvor er Jake Buhler (det lille bildet). "Fred er brillene gjennom hvilket vi ser alle ting," sier han. Dette fargelegger hele hans livssyn,og hjelper ham å se verden med nye øyne. Buhler er av natur en meget stillferdig mann, men han ser etter alle muligheter for å være en fredsaktivist.

"Å være et fredsvitne inkluderer alt, det er ikke bare en ting," sier han.

Som medlem av Osler Mennonite Church har han tatt del i ulike initiativ til å skape fred. Helt fra 1970-tallets motstand mot å bygge kjernekraftverk til dagens motstand mot amerikanske militarisme.

Jake Buhler er en inspirasjonskilde for mange som møter ham. Hans motto er Hebr 12,14:

"Streb etter fred med alle."

Det er noe å ta med seg inn i julen.

For englebudskapet over Betlehemsmarkene lyder:

"Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i." (Luk 2,14)

En tekst og to bønner av bror Roger

Hvem er denne Kristus som vi følger? Han er den som gir oss dette helt nødvendige: å leve et liv i fellesskap med Ham. Oppstått fra de døde holder Han seg nær til oss i dag, i morgen og alle dager. I Ham tørker aldri jubelens kilder ut.

All kjærlighets Gud, ofte glemmer vi at vi bærer Den Hellige Ånds brennende nærvær i oss. Men du vet hva det vil si å være menneske. Du vet at vi kan være glemsomme, selv når det gjelder det viktigste. Så gjør du det mulig for oss hver enkelt å holde oss i din nærhet, og vente i en enkel ydmykhet.

Jesus, jomfru Marias sønn, i julen gir du oss ditt evangeliums glade budskap. Alle som lytter, alle som tar imot Den Hellige Ånds gaver - om dagen så vel som i våkne nattetimer - oppdager at med ganske liten tro, med nesten ingen ting, har de alt.

Et liv i kontemplasjon og et liv i fellesskap henger sammen

I en bok hvor erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams (bildet), skriver om ørkenfedrenes betydning, skriver han noe som alle som søker et djupere liv med Gud, bør merke seg:

"En sak som framgår klart når man leser de store munkeforfatterne fra trehundre og firehundretallet er hvor umulig det er å tenke seg kontemplasjon eller meditasjon eller 'åndelig liv' som abstrakte begrep uten sammenheng med selve livet i Kristi kropp, livet i et konkret fellesskap.

Det fortrolige livet med Gud i kontemplasjon er både frukten av en fornyet livsstil i fellesskap og retningen mot den sortens fellesskap... Vi kan søke fornyelsens kilder i vårt felles liv - som kristne som søker Gud i bønn og i et liv i fellesskap."

Kloke ord å ta med seg i en tid så sterkt preget av det individualistiske som vår.

Rudolf Sinnreich er død

Rudolf Sinnreich - bedre kjent som "Rudi", er død 91 år gammel. Rudi døde på Shaare Zedek sykehuset i Jerusalem, søndag ettermiddag.

For mange som har besøkt Bet Norvegia under deres besøk i Den store kongens by, var Rudi en kjent skikkelse. Han ble født i Berlin 11. september i 1919. Under Holocaust flyktet han til Danmark og senere til Sverige. Siden flyttet familien til Israel. Sinnreich arbeidet i mange år som musikant i politimusikken. Han var en flittig gjest på Bet Norvegia hvor han fortalte turistene om sitt liv og Israels historie.

Historien om hans liv er heldigvis skrevet ned. Frihet forlag har gitt den ut, men boken selges ikke lenger gjennom forlaget. Restopplaget er kjøpt opp av Karmel-Instituttet, og kan kjøpes via dem. Boken er absolutt å anbefale for alle som er interessert i Israels historie, og ikke minst historien til de som overlevde Hitlers grusomme jødeutryddelser.

For opplysninger om hvordan du kan skaffe deg boken, se her:

http://www.karmel.net/about/

Messias profetiene oppfylles i Jesus

I Det gamle testamente legges det visse forutsetninger til grunn for hvem Messias kan være:

1. Han må være en etterkommer av Avraham (Abraham). "I din slekt skal alle folkeslag på jorden velsignes, fordi du var lydig mot Min røst." (1.Mos 22,18)

2. Han må være en etterkommer av Ya'akov (Jakob). "Jeg ser Ham, men ikke nå. Jeg skuer Ham, men ikke nær. En stjerne trer fram fra Jakob. En kongestav reiser seg fra Israel og knuser Moabs panne og bryter ned Sets slekt." (4.Mos 24,17)

3. Han må være en etterkommer av Yishai (Isai). "En Kvist skal skyte opp fra Isais stubb, en Spire fra hans røtter skal bære frukt." (Jes 11,1).

4. Han må være en etterkommer av David. "Han skal bygge et hus for Mitt navn, og Jeg skal grunnfeste tronen for hans kongedømme til evig tid." (2.Sam 7,13)

5. Han må være en etterkommer av Z'rubavel (Serubabel). "Jeg skal styre kongerikenes troner. Jeg skal gjøre slutt på makten til folkeslagenes kongeriker. Jeg skal velte vognene og dem som kjører i dem. Hestene og deres ryttere skal falle, hver mann ved sverdet til sin bror. På den dagen, sier hærskarenes Herre, skal Jeg ta deg, Serubabel, Sjealties sønn, Min tjener, sier Herren. Jeg skal gjøre deg lik en signetring. For Jeg har utvalgt deg, sier hærskarenes Herre." (Haggaj 2,22-23).

Hvordan stemmer dette med Jesus? Oppfyller Han disse fem kravene stilt til Messias i Tanakh, eller Det gamle testamente?

Leser vi ættetavlen som Matteus gjengir i Matt 1,1-16 finner vi svaret. Jeg foreslår at du tar frem Bibelen din og leser disse versene og ser hvordan alt oppfylles i Jesus.

Skriftrullen på bildet er Profeten Jesaja.

Så avhengige vi er av Guds forunderlige nåde

Det har vel kanskje noe å gjøre med alderen, eller kanskje har det å gjøre med det å leve med kronisk sykdom: Alt er ikke like selvfølgelig lenger.

Jeg ble spesielt minnet om dette i går kveld, da jeg før jeg skulle legge meg for natten, leste følgende bønn som jeg fant i innledningen til David H. Stern's "Jewish New Testament Commentary", som jeg har begynt å lese i forbindelse med min nye gjennomgang av evangeliene:

Barukh attah, Adonai, Eloheynu, Melekh-ha'olam, shehecheyanu v'kimanu v'higi'anu lazman hazeh!

Til norsk skulle det bli noe slikt som: "Priset være Du, Herren, vår Gud, universets Konge, som har holdt oss i live, bevart oss og gjort det mulig for oss å nå dette punktet i tiden."

Alt er av bare nåde! At vi befinner oss akkurat her - nå, ja det er bare ved Guds kraft og barmhjertighet. Denne uka som har gått har jeg slitt med store synsproblemer. Det har vært vanskelig å få gjort de tingene jeg hadde planlagt og gjøre. Og på grunn av synsproblemene klarte jeg å vri meg slik at jeg fikk kink i ryggen, og måtte ha hjelp til å kle på og av meg.

Det kjennes merkelig å bli hjelpeløs og avhengig av andre. Nå ser jeg heldigvis bedre igjen, og ryggen er noe bedre. Da kjenner man på djup takknemlighet til Gud. Det er ikke selvsagt at alt det som vanligvis fungerer for oss til daglig - fungerer. Alt skyldes Guds forunderlige nåde.

I går var jeg i stand til å preke Guds ord i den første menigheten hvor jeg var pastor. Det var godt å se mange av våre gode, trofaste venner igjen. Men det er ingen selvfølge at jeg kan. Hadde det vært tidligere denne uken, så hadde jeg ikke sett å lese i Bibelen eller notatene mine, jeg hadde heller ikke klart å stå ved prekestolen. Men ved Guds nåde klarte jeg det! Det er Han som gjør meg sterk.

I Salme 111 leser vi følgende:

"Ære og herlighet kjennetegner Hans verk, og Hans rettferdighet består til evig tid. Han har gitt en påminnelse om sine underfulle gjerninger. Herren er nådig og barmhjertig." (v.3-4)

Jeg er blitt påminnet om virkelig å være takknemlig for livet. For at jeg kan se, og se klart igjen og at jeg kan stå oppreist og gå.

På bildet ser vi en gammel jødisk mann som lærer den oppvoksende generasjon Guds ord.

De kristne marginaliseres i Europa - må bryte seg ut av apatien

Kristne i Europa blir mer og mer marginalisert, og nye lover og forordninger gjør det vanskeligere enn før å evangelisere og tale om sin kristne tro og overbevisning i det offentlige rom.

Det viser en helt fersk rapport som er laget av Observatory of Intolerance and Discrimination Against Christians in Europe.

Tidligere i år gikk den kjente skuespilleren David Suchet - kjent blant annet for sin rolle som Poirot - ut i et intervju og sa at den kristne tro er i ferd med å bli marginalisert i England fordi men er redd for å fornærme andre religioners tro.

Menigheter over hele Europa sliter med å bryte ut av kirkerommet og vinne mennesker for Jesus. Et av unntakene er Metropolitan Tabernacle i London (bildet), C. H Spurgeons menighet, som fremdeles driver med gatevangelisering og husbesøk. En tid tilbake kjøpte de også reklameplass på T-banen. Ved hjelp av store reklameplakater vitnet de om Jesus. Hver søndag kveld er det et evangelisk utadrettet møte i menighetens lokale, og folk kommer og de blir frelst! Så det nytter.

Problemet er først og fremst apati! Ikke de nye lovene og forordningene. Når David Wilkerson var i Oslo for noen få år siden var det nettopp apatien han trakk frem som han mente lammet norsk kristenhet.

Akkurat det er nok tilfelle for resten av Europa. Det viktigste som vi kan be om for Europa i 2011 er at apatien brytes over de kristne, og at hver kristen kan bli et uredd vitne for Jesus.