Å trene og lære er en viktig del av misjonsoppdraget

I en region som er hjemmet til nesten halvparten av verdens fattige, har misjonærene Paul Richardson (bildet), og hans kone Cynthia, brakt håp og en fremtid, arbeidet for å gi kvalitets utdannelse, ly og omsorg for barn som er forlatt.

Det var mens familien Richardson var i ferd med å slå seg ned i Compton i California, USA, at de opplevde Guds kall til å vende tilbake til Paul Richardsons hjemsted, en liten landsby på øya Irian Jaya i Indonesia. Majoriteten av innbyggerne her er muslimer. Han er sønn av misjonærer som har arbeidet her i Indonesia i mange år. På 1960- og 1970-tallet var det så mange som 1400 misjonærer som arbeidet i dette området. De gjorde en fantastisk innsats, og førte til at så mange som 80 prosent av innbyggerne befolkningen, i hvert fall i navnet, kalte seg kristne.

I dag er situasjonen ganske annerledes. HIV og AIDS sprer seg raskere her enn noe annet sted i verden. Mange steder er byene styrt av voldelige grupper, antall narkomane øker voldsomt, det samme gjør antall alkoholikere og analfabeter.

Paul Richardson har sett nærmere på det arbeidet som hans foreldregenerasjon har drevet med som misjonærer. Han oppdaget at de fleste av dem arbeidet med menighetsplanting. Få drev med noen form for kristen utdannnelse.

"Som misjonærer er vi ansvarlige for langt mer enn bare å starte menigheter. Vi skal også disipppelgjøre, ikke minst de nye generasjonene. Vi trenger å se dette som en av de viktigste tingene vi gjør," sier Richardson.

Han er områdeleder for misjonsorganisasjonen Mustard Seed (Sennepskornet) i Sørøst-Asia. Denne organisasjonen ble grunnlagt rett etter 2. verdenskrig. Den fokuserer primært på disippelgjøring og opplæring på et 30-talls misjonsstasjoner rundt om i Sørøst-Asia. De sponser også barnehjem, medisinske klinikker, ungdomsprogrammer og graver vannbrønner i avsidesliggende landsbyer uten rent vann.