Barratts syn på menigheten, del 1

I 1933 utga daværende Korsets Seiers forlag en serie med forelesninger av T.B Barratt (bildet), som ble holdt på bibelskolen i menigheten Filadelfia i Oslo. Boken fikk tittelen 'De kristne menigheter', og gir et godt innblikk i det syn som Barratt forfektet når det gjelder menigheten slik den fremstår i Det nye testamentes skrifter. Jeg tror flere av bloggens lesere vil ha glede av å stifte bekjentskap med Barratts syn, og skal i denne artikkelen gi noen smakebiter:

Barratt skiller mellom det han omtaler som 'fellesmenigheten' i betydningen den universale menighet, og den lokale forsamlingen. Han forteller om et møt med en kvinne som han spør: 'Er du frelst?' Til dette svarer kvinnen bekreftende, og Barratt vil gjerne vite hvilken menighet hun tilhørte: 'Jeg tilhører Guds menighet', svarte hun. 'Ja, det gjør jeg også,' svarer Barratt, 'men hvilken menighet tilhører De?' Kvinnen svarer at hun tilhører den store menigheten som er oppskrevet i himlene. 'Det er galt', svarer Barratt og så legger han til: 'for de første kristne, på samme tid som de tilhørte fellesmenigheten, så tilhørte de også lokalmenighetene'.

Statskirken
Storkirken eller statskirken har ikke Barratt mye til overs for: 'Villfarelsen er oppstått fordi man har avveket fra den enkle og bibelske metode,' slår han fast allerede i innledningen til det han skriver om den.

Her er hva Barratt selv skriver. Språket er lett modernisert, men jeg har forsøkt å beholde måten Barratt uttrykte seg på. Understrekningene er mine:

'Kirkestaten er en av de mektigste retninger som finnes utenom de kristne menigheters system. Litt etter litt avvek man fra den apostoliske tanke. Det grunnet seg storlig i et spørsmål om makten, det var den gamle strid mellom apostlene som blusset opp: Hvem er den største? Man begynte å skjelne mellom legfolket og presteskapet inntil man nådde frem til et hierarkisk system som samlet all makt i sine hender og utga seg til og med å vær ufeilbar. Så lenge menighetene bibeholdt sin enkelhet og sine åndelige retningslinjer, var de en kraft i samfunnet. De kunne også motstå de største forfølgelser som Romerriket overøste dem med, så den siste keiser som forfulgte dem ble trett av det hele. Da Konstantin ble keiser, så ble spirene sådd i de kristne menigheter, og dermed ble de solgt til den verdslige øvrighetens innflytelse.

Konstantin lovte dem støtte i hele sitt veldige rike, og ingen fikk lov til å forfølge de kristne eller frata dem deres eiendeler. Under beskyttelse av staten dro så menighetene med presteskapet i spissen sin vei mot åndelig undergang. Kristus hadde jo sagt at Hans rike ikke var av denne verden, men i ulydighet mot Hans tanke slo kirkens ledende menn inn på denne vei og søkte selv å erholde makt, ikke bare kirkelig men også politisk. Ifra Konstantins tid til reformasjonen, hele tolv hundre år, var der en statlig utvikling av villfarelsens spire som begynte med noen av de eldste kirkefedre, som skilte mellom biskoper og eldste eller presbytere hvorved den biskoppelige orden i særlig grad skulle representere Kristus. Biskopene alene fikk retten til å ordinere.                                                        

Etter år 395 da riket deltes mellom øst og vest fikk dette hierarki to hoder, nemlig patriarkene i Rom og Konstantinopel. Der pågikk en lang kamp mellom de to, men Rom vant endelig seier. Biskopen i Rom gjorde krav på å være papa, pave, eller hele kirkens øverste, med myndighet over alle de andre biskoper.

Paven fikk også verdslig makt og var i stand til å diktere konger og fyrster sin vilje. I en lang tid har denne makt vært brutt, men ved Mussolinis innflytelse er den blitt øket på ny, i hvertfall foreløpig.

Retningen er iallefall uriktig, og kirkehistorien beviser hvilket mørke folkemassen har vært stett i  på grunn av dette, og hvilke lidelser og forfølgelser oppriktige kristne har måttet gjennomgå på grunn av paveveldets forferdelige og ubibelske makt'.

(fortsettes)

Serbia - hvor kristne setter Jesus høyere enn statens maktapparat, del 1

Det du er i ferd med å lese er ukjent kirke- og vekkelseshistorie for de aller fleste av oss. Vi skal til Serbia i tiden rett etter 1.verdenskrig, til kristne som blir forfulgt på grunn av sin tro og overbevisning, blant annet i spørsmålet om militærtjeneste. Dette er historien om mot og radikal etterfølgelse av Jesus:

Historien er basert på en tekst skrevet av Gjorgje Nikolic. Han arbeidet som journalisrt for avisen Politika i Beograd, og i tiden rett etter 1.verdenskrig sendte redaktøren for avisen ham til en divisjon av den serbiske hæren, Danube, i Vojvodina. Her er hva Gjorgje skrev, oversatt fra tysk til engelsk av Peter Hoover. Oversettelsen fra engelsk til norsk er det jeg som har gjort:

En fangetransport stopper klokka ni om morgenen utenfor en en bygning hvor det pågår en militær rettsak. Døren åpnes og syv menn føres ut. De bærer praktiske klær fra Banat distriktet. Dette er den første gruppen av mange Nasareere (anabaptister) som står tiltalt for samme forbrytelse... Stille, lik slaktesauer, føres de inn i de trange og mørke korridorene til rettslokalet, omgitt av soldater med rifler og bajonetter som glinser i solen.

Etter en liten stund, på ordre fra dommeren, føres en av dem inn i rettssalen:

- Er du Spira Matic?
- Ja, det er mitt navn.
- Kom opp hit til Det hellige evangeliet.

Spira går opp trappetrinnene.

- Du vil bli dømt her i dag for to forbrytelser. Den første handler om at du har nektet å avlegge ed den 3.august på ordre av din overordnede, og du har også nektet å ta opp ditt våpen når du fikk ordre om det.  Den andre forbrytelsen handler om at du er medlem av Nasareer-sekten, som er forbudt etter serbisk lov.
- Erklærer du deg skyldig i dette?
- Ja.
- Hvorfor adlød du ikke offiseren som gav deg ordre, og som gav deg 10 minutter til å tenke deg om?
- Min tro tillater meg ikke å adlyde en slik ordre.
- Du vet at en slik ordrenekt straffet med fengselsopphold i en hard arbeidsleir?
- Ja, jeg kjenner til det.
- Så, hvorfor gjorde du det?

(fortsettes)

Gripende møte med Gilbert Hovsepian og hans mor

Det gjorde et sterkt inntrykk å møte Gilbert Hovsepian (bildet), yngste sønn til den iranske pinselederen og martyren, Haik Hovsepian. Jeg klarte ikke å holde tårene og gråten tilbake når han fortalte om sin far - han var bare 17 år når faren ble tatt av dage av iranske myndigheter - og sang i Filadelfia Vennesla lørdag ettermiddag. En ting er å lese om de som blir forfulgt, noe ganske annet er det å se de sitte rett foran deg og høre de snakke om sine erfaringer og opplevelser.

Det har vært mitt største privilegium gjennom mange år å få møte mennesker som lever med forfølgelse. Noen av dem har jeg møtt de de landene forfølgelsen pågår, andre har bodd hjemme hos oss. Det har utfordret meg, styrket meg, hjulpet meg. Jeg har lært så mye av dem.

Sterkt var det også å høre Gilberts mor - Takoosh - fortelle om en god ektefelle, far og høyt verdsatt pastor. Haik Hovsepian var hovedlederen for Assemblies of God i Iran. Han ble myrdet i januar 1994. Hun fortalte om hvordan drapet først hadde fått henne til å hate, men at hun etter hvert valgte å ta Gud på ordet og tilgi. Først da ble hun fri.

Gilbert fortalte at etter at hans far var blitt drept satt han en inne i kirkesalen, for å synge lovsanger. Ei lita jente kom inn, gikk bort til ham og spurte: Har du en far? Gilbert svarte nei. Så gjentok hun spørsmålet: Har du en far? Gilbert svarte: Nei, jeg har ingen far. De drepte ham. Da så den lille jenta på han: Jo, du har en far. Så snudde hun og gikk ut av kirken.

Gilbert hadde aldri sett henne før dette skjedde, og aldri siden. Han er sikker på at hun var en engel. Dermed ble hans vakre sang om far født. Han sang den i Vennesla, på Åpne Dørers 30 års jubileum. Til alles glede og stor velsignelse.

Jeg er så glad for at det lot seg gjøre å delta på Åpne Dørers store festdag lørdag. Denne organisasjonen er en organisasjon jeg fullt og helt kan identifisere meg med. Den gjør en kjempeinnsats for de forfulgte verden over. Takket være Åpne Dører har mange blitt hjulpet, og mange er blitt satt fri.

I morgen skal jeg fortelle om broder Andreas og den andre delen av det festmøtet.

Guds forunderlige gjerninger i Midt-Østen

Det gjør noe med meg når jeg kan starte dagen med følgende melding fra en av mine gode venner, en pastor fra Midt-Østen:

'Denne morgenen reiser jeg til Libanon for å forkynne Guds ord, og hjelpe til med å døpe 20 nye kristne. Vær snill å be for meg ...'

Jeg kan ikke fortelle deg hans navn, men i mange år nå har denne mannen fra Jordan, reist mellom landene i Midt-Østen for å forkynne evangeliet, gjøre disipler, trene nye ledere. Utrettelig, ofte med fare for eget liv. Ledertreningen pågår ofte om natten eller på hemmelige steder. Han reiser til noen av landene som få andre våger seg inn i på grunn av forfølgelsen som pågår. Vi har jevnlig kontakt. Jeg har privilegiet å få være en av hans forbedere. Da gjør det godt å få en slik hilsen tidlig en fredag morgen: 'Er på vei til Libanon for å hjelpe til med å døpe 20 nye kristne ...'

Får vi det med oss? 20 nye kristne. Jesus sier at det er fryd og glede i himmelen når en synder omvender seg! Den gleden har jeg del i og sikkert også du når du leser dette. 20 nye som har gått over fra mørke til lys, fra døden til livet!

Denne uka fikk jeg også en annen gladmelding. En annen pastorkollega av meg: Saleem Shalash:

For fire år siden grunnla han en ny baptistmenighet i Nasaret. Da var de syv. Nå er de 99 døpte medlemmer. De har vokst ut av et lokale. Det ville ikke forundre meg om det nye lokalet også blir for lite snart.

Saleem kommer til Norge om ikke så lenge. Da har jeg gleden av å tolke ham. Det blir spennende å høre hva han har å fortelle om de forunderlige gjerningene Gud gjør i den muslimske verden for tiden. Mange mennesker kommer til tro. For noen av dem koster det alt. Det koster dem livet.

La oss takke Gud for det Han gjør, og la oss be for de mange som kommer til tro i Libanon, Jordan, Syria, Egypt, Tyrkia, Irak, Iran, Saudi-Arabia, Oman, Yemen, de palestinsk-arabiske områdene og Israel.

Bibelsk veiledning om ekteskapet

12 ledere for norske organisasjoner og kirkesamfunn  sendte 5.september et brev til Bispemøtet for Den Norske Kirke. Det er grunn til å glede seg over brevets tydelige holdning til hva Bibelen har å si om ekteskapet i en utydelig tid som vår:

Her er brevet:

Som ledere av landsomfattende kristne kirker og organisasjoner vil vi på det sterkeste oppfordre biskopene i Den norske kirke til å holde fast ved en bibelsk, økumenisk og universell forståelse av ekteskapet som Guds gode ordning mellom kvinne og mann. Dette er barns gudgitte og naturlige ramme å fødes inn i og vokse opp i. For å kunne ivareta de grunnleggende prinsipper i kristen etikk må bispemøtet i Den norske kirke avvise forslaget om kirkelig vigsel av mennesker av samme kjønn. Enhver annen konklusjon vil få alvorlige økumeniske konsekvenser nasjonalt og internasjonalt.

Samlivsetikk har vært et vanskelig og kontroversielt tema både i kirke og samfunn i de senere år. Mye av debatten har dreiet seg om etiske og juridiske problemstillinger relatert til det forhold at noen ikke har en heteroseksuell legning. Det har ført til at Norge, i likhet med flere andre land i den vestlige verden, har endret ekteskapsdefinisjonen, slik at ekteskap nå kan inngås av mennesker “av samme eller motsatt kjønn”. Deler av denne debatten har bidratt til å belyse situasjonen for homofile og bifile og slik vært med på å motvirke fordommer, mobbing og diskriminering. Ut fra kristen etikk er det viktig å understreke at alle mennesker har samme verdi uavhengig av seksuell legning og alle andre ulikheter. Noe av den utvikling vi har sett kan derfor fra kirkelig hold også bedømmes som positiv.

Det er likevel svært problematisk når en i sin antidiskrimineringsiver går så langt at en opphever den etiske og juridiske forskjell på biologisk fruktbare og biologisk ufruktbare seksuelle relasjoner ut fra den naturlige kjønnspolaritet mellom kvinne og mann. Dette er altså ikke bare historisk, men biologisk forankret. Å oppheve dette er et tiltak med omfattende konsekvenser både sosialt, kulturelt, og religiøst. I andre tilfeller oppfattes det ikke som diskriminerende når relevante forskjeller legges til grunn for blant annet ulik juridisk status. Vi mener derfor, i likhet med høringsuttalelsene fra så å si alle religionssamfunn i Norge, at endringen i ekteskapsloven samfunnsmessig var en unødvendig og uheldig konsekvens av bestrebelsene for å motvirke diskriminering av homofile.

Disse motforestillingene skjerpes ytterligere når det nå er tale om kirkelig vigsel av mennesker av samme kjønn. Ekteskapet er ut fra en bibelsk forankret og økumenisk entydig tradisjon forstått som et livslangt forhold mellom én kvinne og én mann med det formål å utdype forholdet mellom dem og gi en stabil og god sammenheng for de barn som normalt vil bli til som en frukt av dette forholdet. Ekteskapet mellom mann og kvinne er nestekjærlighetsbudets viktigste konkretisering i samlivsetikken og avbilder på en annen måte enn andre mellommenneskelige relasjoner forholdet mellom Kristus og menigheten (Ef 5,32). Ekteskapslignende relasjoner mellom mennesker av samme kjønn er uforenlig med bibelsk virkelighetsforståelse. Dette har alltid vært den felles kristne forståelse av ekteskapet på tvers av konfesjonsgrensene.

Et brudd med dette i form av en liturgi for samkjønnet vigsel i Den norske kirke vil derfor markere et brudd med det økumeniske fellesskapet og medføre et betydelig tilbakeslag både for det kirkelige enhetsarbeid i Norge og for Den norske kirkes forhold til det internasjonale kirkelige fellesskap. Dette er tydeliggjort overfor de nordiske folkekirkene gjennom reaksjoner fra store afrikanske lutherske kirker og fra den ortodokse kirkefamilien. Etter vår oppfatning er dette såpass alvorlig at dette argumentet alene burde være tilstrekkelig for å avvise forslaget om kirkelig vigsel for samkjønnede par. Allerede den nåværende situasjonen i Den norske kirke, hvor det tales om at det er rom for ulike syn på homofilt samliv, skaper vanskeligheter for det økumeniske samarbeid. En ytterligere utvikling vil kunne isolere Den norske kirke fra store og voksende kirker internasjonalt og vil medføre vesentlige konsekvenser for felleskirkelig samarbeid i Norge.

En åpning for kirkelig vigsel av samkjønnede par innebærer et ja til markedet for farløse barn. På sikt kan dette komme til å utvides til morløse barn. Fra naturens side, slik Gud har skapt oss, er barn den naturlige livsfrukt av samlivet mellom mann og kvinne, og kirkens kall skal være å kjempe for det naturlige og varige bånd mellom mor, far og barn. Et ja til innholdet i den nye ekteskapsloven ved innføring av vigsel for samkjønnede par, vil bryte med en felles økumenisk forståelse av Guds skaperordning. Gud skapte mennesket i sitt bilde, til mann og kvinne – ikke mann og mann, eller kvinne og kvinne (1 Mos 1,27-28).

I utredningen “Sammen”, som er det dokument som det nå først og fremst vises til for å legitimere tanken om kirkelig vigsel av samkjønnede, er det viktigste argumentet at kristen etikk, for å bevare sin universelle gyldighet, må være forankret “i allmenn livserfaring”. Det er etter vår oppfatning en utilstrekkelig argumentasjon. For det første er den allmenne moraloppfatning en ustabil alliansepartner. Det er ikke gitt at den allmenne aksept for et såpass irrasjonelt standpunkt som full likestilling mellom fruktbare og ufruktbare seksuelle relasjoner vil dominere svært lenge. Dernest er argumentet i seg selv uholdbart. Kirkelig teologi kan ikke ha som premiss at den skal svare til det allment aksepterte på en så unyansert måte. Kristen etikk må i gitte situasjoner innta tydelige posisjoner som står i motsetning til det allment aksepterte i et samfunn, fordi kirkens norm for tro og liv er en annen og høyere enn demokratiet og den allmenne oppfatning.

På bakgrunn av det vi her har anført vil vi be bispemøtet om å holde fast vår felles kristne forståelse av ekteskapet og ikke legge til rette for innføring av vigsel for samkjønnede par i Den norske kirke.

Oslo 5.september 2013

Bernt I. Eidsvig, biskop, Norsk Katolsk Bisperåd                                                         

Arkimandritt f. Johannes, prost for de skandinaviske menighetene

Sigmund T. Kristoffersen, leder Pinsebevegelsen i Norge

Jan Peder Fosen, nestleder Frelsesarmeen i Norge

Arnfinn Løyning, synodeformann Den Evangelisk Lutherske Frikirke

Rolf Ekenes, tilsynsmann DELK – Det evangelisk lutherske kirkesamfunn

Terje Aadne, generalsekretær Det Norske Baptistsamfunn

Bjørn S. Olsen, Misjons- og hjemmesekretær De Frie Evangeliske Forsamlinger

Øyvind Haraldseid, generalsekretær Misjonsforbundet

Erik Furnes, generalsekretær Indremisjonsforbundet

Øyvind Åsland, generalsekretær Norsk Luthersk Misjonssamband

Rolf Kjøde, generalsekretær Normisjon

Billy Graham: Kjære President Rouhani

Billy Graham engasjerer seg nå Saaed Abedini-saken. Han har skrevet brev til Irans president. Brevet er offentliggjort i The New Times i dag. Her er min oversettelse:

Kjære President Rouhani

Med stor bekymring har jeg fulgt saken til den amerikanske statsborgeren, Saeed Abedini, som tiden sitter fengslet i ditt land. I forbindelse med byggingen av et barnehjem i Iran ble han arrestert og senere dømt til åtte års fengsel. Hans situasjon følges med stor og økende offentlig oppmerksomhet i USA. Dette har ikke vært fordelaktig for Iran, i det vi er overbevist om at den egentlige årsaken for fengslingen av pastor Abedini er på grunn av hans kristne tro.

Som du sikkert er kjent med, har jeg som en religiøs leder ofte talt (både offentlig og privat med vår nasjons lederskap) om det store behovet for større forståelse for fredens sak blant verdens nasjoner. Når du nå kommer til USA denne uken for møter i  FN's generalforsamling i New Tork, er det mitt oppriktige håp at det må finnes måter å redusere de nåværende spenningene mellom Amerikas forente stater og Den iranske islamske republikken.

Mandagens bekjentgjøring at ditt land har satt fri 80 politiske fanger er svært oppmuntrende. Jeg frykter imidlertid at publisiteten rundt den fortsatte fengslingen av pastor Abedini, en amerikansk statsborger, vil fortsette å skade det allerede skjøre forholdet som for nærværende eksisterer mellom våre to nasjoner.

26. september - som på dagen markerer at det er et år siden pastor Saeed Abedini ble arrestert - vil tusenvis ta del i en bønnevake i mer enn 70 amerikanske byer. Vi utfordrer ditt land om å løslate denne ektemannen, far og Guds tjener. Jeg slutter meg til disse og i respekt ber jeg Dem om å løslate pastor Saeed Abedini fra fengsel. En slik handling, tror jeg, vil ha en positiv innvirkning i vårt land, og vil blant våre ledere kunne bli sett på som en betydningsfullt skritt i å redusere spenningene.

Ærbødigst Deres

Billy Graham
Montreat, NC

Måltidsfellesskap skaper samhold mellom kristne og muslimer

I Lancaster i Pennsylvania i USA bygger kristne og muslimer broer mellom hverandre, og de arbeider for å bedre og styrke relasjonene.

Fem mennonite-forsamlinger sto bak et måltidsfellesskap sammen med Islamic Center of Lancaster, 6.-8 september. Arrangementet gikk under navnet 'The Abraham-project'. Ved siden av å spise sammen, fikk deltagerne også del i en dokumentarfilm om fredsskapende arbeid.

En av mennonite-forsamlingene har også bidratt aktivt til å finne et sted å bo for muslimer som har kommet til Lancaster. Abraham-prosjektet har skapt en god møteplass for dialog, for å bli bedre kjent med hverandre og for å skape et klima for fred og forsoning og gjensidig respekt.

Bildet er fra måltidsfellesskapet i Lancaster.

Pastor Saeed Abedini nekter å fornekte troen på Jesus

Det finnes noen troshelter også i vår tid. Pastor Saeed Abedini (bildet) er en av dem.

Han nekter å fornekte Jesus og vende tilbake til Islam, selv om det vil kunne sette hans mulighet til å bli løslatt fra det beryktede Evin-fengslet på en hard prøve - ja, til og med umuliggjøre hans løslatelse!

Det opplyser American Center for Law and Justice, som har nær kontakt med den fengslede iranske pastoren. Du husker sikkert at Saeed Abedini var på besøk hos familien i Iran da han ble arrestert.

Han har sittet et år i fengsel nå på grunn av sin kristne tro. Nylig ble 11 samvittighetsfanger løslatt, og det foreligger planer om at 80 andre også skal løslates. Men til tross for at det er gjort flere forsøk på å få ham til å fornekte troen på Jesus har pastor Abedini, holdt fast ved bekjennelsen av Jesus som sin Frelser og Herre.

Christian Post kan i dag fortelle at Billy Graham har engasjert seg i kampen om å få satt Saeed Abedini fri.

La oss be om at han må lykkes, slik at Saeed Abedini kan komme hjem til kona og barna i levende live.

Kirken er ikke døende - men levende og vil bestå til Kristus henter den hjem

'Kirken er døende,' hevder Mark Driscoll, pastor for Mars Hill Church i Seattle i Washington.

Det er mulig det. Men ikke Kristi kirke. Den kan aldri dø. Det har Jesus gitt løfte om:

'... vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den'. (Matt 16,18)

Kirken er jo ikke en bygning, men Kristi kropp. Den står 'om enn tårnene faller'. Men det er mulig at enkelte kirker vil forsvinne, kanskje til og med kirkesamfunn. Og trender. Men noe vil bestå: Eukaristien, Skriftlesningen, bønnene, de slitesterke salmene.

Det har nemlig vist seg i 2000 år.

Folk vil komme og gå. Kirken består, fordi Kristus lever og Ånden er nærværende i Kristi kirke. Den vil bestå helt til Kristus henter den hjem.

Lovsangstrender vil komme og gå. Amerikanske trendy forkynnere vil forsvinne. Men de som løfter bedende hender mot Gud, ydmyker seg under Ham, vil bestå.

Hva er vår drivkraft? Hvem er vårt liv?

Disse ordene av John Wimber (bildet) er det verd å tenke igjennom:

'I arbeidet med å trene ledere har jeg funnet følgende: Mange ledere er så fanget i deres søken etter å lykkes, etter framgang, etter å være synlig at de har liten forståelse for hvordan de kan tjene Gud på en skjult, ydmyk vei. 

Lik Peter, tjener de en gud som de selv har skapt - den triumferende guden av suksess, ikke korsets lidende tjener'.

Jesus sa:

'Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel'. Luk 14,26-27)

40 nonner og foreldreløse barn midt i ildlinjen

40 nonner og foreldreløse barn er fanget på innsiden av Mar Takla klosteret (bildet) i den syrisk 'kristne' byen Maalula. Utenfor raser harde kamphandlinger mellom syriske regjeringsstyrker og opprørere. Det er det gresk-ortodokse patriarkatet som melder dette i dag.

De forsøker å få livet til å gå videre, men det er svært vanskelig. Blant annet innebærer det stor fare for eget liv å skaffe dem det de trenger for å kunne overleve der. Det er lite med vann, og strømgeneratoren er ødelagt.

Mar Takla klosteret ligger halvveis mellom høydedraget over Maalula, som er under opprørernes kontroll, og bysentrum som de syriske regjeringsstyrkene har kontroll over.

Nå trenger de vår forbønn. Situasjonen er fortvilet.

En uke med frikirkefolket

Om alt går etter planen har jeg den store gleden av å tale i Risør frikirke (bildet) førstkommende søndag. Jeg gleder meg til å se denne menigheten igjen. For en tid tilbake talte jeg på en menighets-weekend som Risør frikirke holdt for sine medlemmer og menighetsbesøkende. På søndag er tema for min preken: 'En såret tro'.

Helgen skal vi tilbringe i Kristiansand i forbindelse med 30 års jubileet til Åpne Dører. Lørdag taler broder Andreas i Filadelfia Vennesla. Han er en av mine troshelter. Det har vært fantastisk å følge hans tjeneste gjennom alle disse årene. Fortsatt er han i full virksomhet, selv om han er i 80-årene. Like djerv - kanskje enda djervere - besøker han det ene landet etter det andre med Kristi evangelium - hvor andre ikke våger å reise på grunn av det hat som eksisterer mot kirken og de kristne. Men broder Andreas elsker med Kristi kjærlighet - selv topplederne blant islamistene!

Denne uka står på mange måter i frirkirkefolkets tegn! Onsdag og torsdag skal jeg undervise de kommende pastorene i Den evangeliske lutherske frikirke om pastorens personlige bønneliv og hvordan vi kan høre Guds stemme. Det skjer på den vakre Johannesgården i Brøttum i Ringsaker. Det har jeg gjort de siste fem-seks årene, med like stor glede og takknemlighet. Jeg har lært å sette stor pris på Frikirken. I deres sammenhenger føler jeg meg virkelig hjemme.

Er takknemlig for forbønn. Skulle noen av bloggens lesere fra sørlandet ha anledning til å komme på gudstjenesten i Risør søndag hadde det vært hyggelig å få hilse på dere.

Fem israelere døpt til Kristus

'Jeg så Jesus i skyene'.

Ordene tilhører Irina. Hun er en av fem israelere som ble døpt sist fredag. 'Hun delte med oss, mens vi sang og tilba på stranden langs Middelhavet at hun så opp - og der, mellom skyene, så hun Jesus komme på skyene. Umiddelbart etter ble hun døpt med full neddykkelse', forteller en representant for den messianske menigheten, Tiferet Yeshua - hvilket betyr: Jesu herlighet - i Tel Aviv.

En annen som ble døpt var Emma. Hun var litt bekymret. For noen år siden ble hun erklært for klinisk død. Legene hadde fortalt henne at hun ikke måtte være under vann. Men - med det samme hun vadet ut i havet, ledsaget av en av pastorene i Tiferet Yeshua, sa hun at hun kjente vannet som om det var av ild. Når hun seg opp av vannet etter dåpen skinte hun bokstavelig. Da noen i menigheten kjørte henne hjem gråt hun av bare glede.

Barak kom til tro gjennom et ektepar som har begynt å gå på gudstjenestene i Tiferet Yeshua. De arbeider for organisasjonen Jews for Jesus i Tel Aviv. I det de døpte Barak kom det en bølge som sørget for at både han og de to pastorene som døpte ble dukket under vann! Senere på kvelden, når menigheten kom sammen til gudstjeneste, fikk Barak del i nattverden for aller første gang.

Leah begynte å gå på gudstjenestene i Tiferet Yeshua sammen med en en venn av seg, Yosi, nå i februar. Begge har nettopp fullført et 12 ukers kurs for nyomvendte. Begge to ble synlig berørt av Den Hellige Ånd i forbindelse med at de lot seg døpe til Kristus. Leah skammer seg ikke ved evangeliet, og har allerede ledet noen av sine venner til tro på Jesus.

La oss be for denne forsamlingen, og takke Gud for de store og forunderlige gjerningene Han gjør i dagens Israel.

Å vokse til modenhet

I dag leste jeg noe som Richard Rohr (bildet) har skrevet. Dette er virkelig åndelig visdom å ta med seg! Derfor har jeg valgt å oversette dette til norsk, jeg tror ordene til denne fransiskaneren vil glede mange av bloggens lesere:

'Hvordan er overgangen fra overlevelsesdansen til den hellige dansen? La meg fortelle hvordan det hele begynner: Visste du at første halvdelen av ditt liv må mislykkes for deg? Faktum er: hvis du ikke anerkjenner en eventuell og nødvendig utilfredshet (i form av tristhet, rastløshet, tomhet, intellektuelle konflikter, åndelig kjedsommelighet, eller til og med tap av tro, etc) så vil du ikke bevege deg videre til modenhet. Du forstår, tro handler om å bevege seg utenfor komfortsonen din, stole på at Gud leder, i stedet for at du har ankret opp ved hjemmebasen. Altfor ofte er det slik at tidlige religiøse posisjoneringer blir en erstatning for virkelig tro.

Vanligvis er det slik at om ikke veksten tvinges på oss, så ville få av oss legge ut på en reise frivillig.

Hvorfor skulle vi? Teppet må rives vekk under føttene våre for at vi kan redefinere hva balanse egentlig er. Mer enn noe annet - denne falle og reise-seg-igjen syklusen - er det som beveger oss over i den andre fasen av våre liv. Det er en nødvendig lidelse som hører til vårt menneskelige liv, og hvis vi unngår denne syklusen så forblir vi umodne for alltid. Den kan ta form av relasjoner som mislykkes, stå ansikt til ansikt med ens egen skygge, konflikter eller motsigelser, skuffelser, moralsk forfall eller depresjon i en eller annen form.

Alt dette har potensiale i seg til enten å føre oss fremover på en egg eller gjøre at vi graver ei djupere grop for våre heler, produsere narsisstiske eller barnslige reaksjoner som alle kan se, bortsett fra oss selv. Vi kan enten 'falle oppover' eller bare fortsette med å falle'.

Messianske jøder og hedningekristne samles til Løvhyttefesten

I Israel feires i disse dager en av Herrens høytider: Løvhyttefesten. I artikkelen under denne kan du lese at 5000 kristne fra over 100 land deltar på Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem løvhyttefest, men de er slett ikke alene om å arrangere sammenkomster i forbindelse med denne høytiden.

Også de messianske jødene har sin Løvhyttefest, denne gangen i The Pavilion Centre i Jaffa-gaten midt i hjertet av Jerusalem. Jeg har hatt gleden av å delta på denne festen en gang. Da ble den holdt oppe på Rachel-høyden, på en kibbutz ved navn Ramat Rachel. Jeg kommer aldri til å glemme det. Arrangementet til Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem er storslått og flott på alle måter, Løvhyttefesten til de messianske jødene er enklere i formen, men det er ikke mindre liv og hellig atmosfære her!

Ikke minst er lovsangen og dansen noe man husker lenge etterpå!

Blant årets talere finner vi Lance Lambert, som må regnes for en legende å være når det gjelder Israel og forståelsen av det profetiske ord. Hans bibelundervisning har dybde og innsikt som få andre når det gjelder det Gud gjør og skal gjøre blant Løftets land og folk.

Men her finner du også: bønnelederen Tom Hess, som har sitt eget bønnesenter på Oljeberget hvor det i mange år har vært bedt 24 timer, syv dager i uken. Her treffer du også Steven Khoury, opprinnelig fra Betlehem, nå pastor for en arabisk baptistmenighet i Jerusalem. Og ikke minst Israel Pochtar, messiansk jøde med en lidenskap for å nå både jøder og arabere med evangeliet.

Her kan du se en liten video fra arrangementet:

http://www.succotcelebration.com/about.html

Skulle så gjerne ha vært med på dette, men slik ble det ikke i år. Vi som er igjen hjemme kan jo be for de som har vært så heldige å få være med!

5.000 kristne fra over 100 land feirer Løvhyttefesten

Krisen i Syria og all uroen i Midt-Østen har ikke stanset vel 5.000 kristne pilegrimer fra 100 land til å delta på den store Løvhyttefesten til Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem.

Festen begynte fredag kveld i Ein Gedi.
- Vi er overveldet over at tusenvis av kristne fra hele verden denne uken tar del i vår årlige festsamling, til tross for spenningene knyttet til Syria-konflikten, sier Dr Jürgen Bühler, som er eksekutiv direktør for Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. Han legger til: 'Deres tilstedeværelse er et budskap i seg selv om solidaritet med Israels folk'.

Ifølge David Parsons, som er media-ansvarlig for denne organisasjonen er det i år ingen avbestillinger. Alle som har meldt seg på har reist.

Det er forventet at Løvhyttefesten vil generere 16 millioner US dollars i inntekter, noe som gjør Løvhyttefesten til en av de største årlige turistbegivenhetene. Det store høydepunktet er den årlige Jerusalemsmarsjen som samler tusenvis av kristne. Langs ruta står israelerne i djup takknemlighet for den støtten de får fra kristne sionister. Jeg har selv vært med på både Løvhyttefesten og Jerusalemsmarsjen og det er noe jeg ser tilbake på med stor glede.

Hos profeten Sakarja leser vi om at alle folkeslagene en dag skal delta i feiringen av Løvhyttefesten. Det skjer under 1000 års riket.

'Da skal de som er igjen av alle folkeslagene som kom mot Jerusalem, år etter år dra opp for å tilbe kongen, Herren over hærskarene, og for å feire løvhyttefesten'. (Sak 14,16)

Å kjenne Guds vilje, se Den rettferdige og høre Hans røst

I et år nå har vi lest sammenhengende fra Apostlenes gjerninger, når vi møtes til våre gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet.

Et vers har fått en ny betydning for min egen vandring med Herren:

'Han sa til meg: Våre fedres Gud har bestemt deg til å kjenne hans vilje, til å se Den rettferdige og til å høre hans egen røst' (22,14)

Det er dette vennskapet Gud inviterer oss til å oppleve! Intet mindre! Jeg blir minnet om ordene til fader Silouan av Athos:

'Guds nåde gir kraft til å elske Den Elskede, og sjelen dras til bønnen og til ikke å glemme Herren et eneste øyeblikk'.

Pastor blir mishandlet i Kasakhstan

Det er flere grunner til at kristne her i vest bør være oppmerksomme og huske pastor Bakhytzhan Kaskumbayev i sine bønner.

Han ble arrestert 17.mai i år i hjemlandet Kasakhstan og blir utsatt for grov mishandling i fengslet. Han er fengslet uten rett og dom. Han skal blant annet bli behandlet som en psykiatrisk fange, og fra Sovjettiden vet vi jo hva det innebærer: tvangsmedisinering, remmer og bånd.

Pastor Bakytzhan har ikke gjort noe galt. Det eneste han har gjort er å leve ut sin tro, fredelig og uten noen provokasjoner. Han er pastor for Nådekirken i Alma-Ata.

Kan du være med på å føre ham opp på bønnelisten din?

Over 60 drept etter at selvmordsbomber slo til mot kirke i dag

Et stort antall mennesker - enkelte internasjonale medier melder så mange som 60 er drept - og over 120 skadd - da en selvmordsbomber slo til utenfor en St. Johannes katedralen i Peshawar i Pakistan i dag. Det er ventet at dødstallene vil stige.

De drepte var på vei ut av kirken etter søndagens gudstjeneste da selvmordsbomberen sprengte seg selv midt i folkemassen. Mange av de drepte er kvinner og barn.

Kirken som ligger i Kohati gate er en av flere kirker som ligger i dette området. De skadede er ført til Lady Reading Hospital.

Selvmordsbomberen skal også ha skutt og drept en vakt utenfor kirken, slik at han kom bedre til og fikk utført sin ugjerning. Kristne i Pakistan har lenge vært utsatt for voldelige angrep. La oss huske de som er rammet av denne forferdelige hendelsen i våre forbønner. Tenk - i dag gikk vi til gudstjeneste uten fare for våre liv. Mens andre mistet sine liv.

Foto: Mohammad Iqbal

Å leve livet med Jesus slik at andre liv forvandles, del 2

Her er andre og siste del av serien om The Mennonite Worker - kommuniteten i Minneapolis:

Den har for tiden syv medlemmer. I tillegg kommer tre barn. Fire gjester bor i de to husene kommuniteten har til disposisjon. I tillegg kommer seks andre boende som vurderer medlemskap. Medlemmene er i alderen 20 til 60 år.

'Du trenger ikke være en spesiell type menneske for å bli en del av dette fellesskapet, eller ha en spesiell åndelig bakgrunn. Det som kreves er at du er nærværende, ta del i de ulike oppgavene i husene og leve etter de verdiene kommuniteten representerer' sier Gershon, et av medlemmene av dette fellesskapet som lever blant de fattige i Minneapolis.

Her er de satt for å tjene. For å kroppsliggjøre Jesus.

Gjestene som kommer hit er ofte hjemløse. Kommunitetens medlemmer er opptatt av at de ikke er rådgivere for dem, noen de skal 'fikse', men at de er medvandrere. De hjemløse som banker på døra er ofte alkoholikere og de bringer med seg en hel haug med problemer relatert til deres misbruk.

Flesteparten av medlemmene arbeider utenfor kommuniteten. Men de håper etter hvert at de skal kunne arbeide også her, med hagen, med husene, med å hjelpe de som søker deres hjelp.

Mark van Steenwyk, som jeg skrev om i første del av denne artikkelen, har nylig skrevet en bok: The UNkingdom. Han er opptatt av at kristendommen er blitt 'imperialisert':

'Det er ikke hva Jesus ønsket. Så vi trenger å finne nye veier til å ta evangeliet tilbake'.

Pastor Blackaby var døden nær

At Gud har svart på bønn og reddet Henry Blackaby's liv er det ingen som helst tvil om.

Familien har nå lagt ut en melding på sin nettside, som jeg har hentet informasjonen min fra for å oppmuntre oss alle til å be i nødens stund:

På torsdag 19. september tok pastor Blackaby bilen sin for å hente kona Marililynn. På vei til stedet hvor hun befant seg, får Henry Blackaby et hjerteinfarkt mens han kjører. Dette fører til at han blir svært disorientert. Han klarte ikke å finne veien tilbake til hjemmet sitt. De neste 29 timene har han så kjørt rundt i bilen. Han hadde ikke mobiltelefonen med seg, heller ikke insulin. Dette førte til høyt blodsukker og problemer med nyrene, noe som igjen forverret hans helsetilstand.

Heldigvis brukte Blackaby minibank-kortet sitt, og det hjalp politiet til å spore han opp. I mellomtiden hadde hundrevis av medlemmer av First Baptist Church i Jonesboro i Georgia begitt seg ut i Atlantas gater for å forsøke å finne ham. Det skulle bli politiet som fant Blackaby, som nå er igjennom en rekke tester på et sykehus.

For den som kjenner litt til utfordringene med infarkt og hjerteproblemer og diabetes forstår man at pastor Blackaby har vært så nær døden som det vel er mulig å komme. Men Gud sparte hans liv.

Familien gir uttrykk for sin store takknemlighet over alle som har stått med dem i bønn, og som hjalp dem med å lete.

Takk for Bibelen

I dag leste jeg noe som først gjorde meg trist, men så kjente jeg på en djup takknemlighet. Her er hva jeg leste:

'En tro tuftet på Bibelen alene må være en fattig tro'.

Vedkommende som skrev setningen tilhører en annen kirkelig sammenheng enn min. En sammenheng som likestiller Bibelen med det de kaller 'den hellige tradisjonen'.

Jeg skal ikke kommentere det, bare få gi uttrykk for min glede over Bibelen. Hvor fattige hadde vi ikke vært uten den, overlatt til tilfeldighetene, til alskens åpenbaringer, selvutnevnte profeter. I stedet har Gud gitt oss en fullkommen, autoritativ, evig gyldig og guddommelig inspirert guide. Så jeg kjenner meg slett ikke fattig. Tvert om. Jeg kjenner meg svært rik. Om jeg ikke hadde noe annet enn Bibelen ville det være nok. Hans ord er en evig kilde til inspirasjon, oppmuntring, korrigering, frelse, legedom, kunnskap.

Bibelen sier om seg selv:

'Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning'. (2.Tim 3,16)

En slik uttalelse vitner egentlig om en liten tro og tillit til Gud som gav oss Bibelen.

Aktivt fredsskapende arbeid på den internasjonale fredsdagen

I dag er det den internasjonale fredsdagen. Det er en god anledning til å minne om Jesu ord:

'Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn'. (Matt 5,9)

De som representerer Guds rike forkynner forsoningens evangelium, det evangeliet som skaper fred med Gud og mennesker, som river ned skillelinjer, arbeider for rettferd, leger sår, legger ned sine liv for andre.

Den kirkelige tradisjonen jeg står i og identifiserer meg med har aldri tydd til våpen for å forsvare oss med, eller anvendt vold for å oppnå våre mål. Tvert om. Den har vært kjennetegnet av å bli forfulgt for å ha levd i tråd med Bergprekenens prinsipper. Jesu ikke-volds linje har vakt og vekker fremdeles sterke reaksjoner. Den provoserer - også kristne. Kanskje fordi kristne glemmer at de først og fremst tilhører Guds rike - et rike med helt andre lover og prinsipper enn de som er rådende i mange av verdens nasjoner.

I dag arbeider mange kristne i noen av verdens mest alvorlige konflikter. De arbeider med å skape forsoning. Med livet som innsats. La oss be for dem i dag. De oppnår resultater som få andre. Gjennom kjærlighet, gjennom offer, gjennom bønn. De graver brønner, bygger skoler, trener helsearbeidere, driver med opplysning om HIV og AIDS, arbeider med ofre for sexslavehandelen.

De er salige.

Det vil si: de er velsignet, og de kalles Guds barn. Noen større tittel finnes vel ikke, enn å være et barn av Den Høyestes Gud.

Fredsskatt
På denne dagen er det grunn til også å minne om fredsskatten. Dessverre har det ikke blitt noe gjennomslag for denne. Men vi må ikke gi opp håpet om at vi en dag vil lykkes med å få norske myndigheter å få gjort det slik at vi på selvangivelsen kan få krysse av at vi ikke vil bruke våre skattepenger til det militære, til kuler og krutt, men kan avsettes til å skape fred.

SISTE: Henry Blackaby er funnet i god behold!

I dag kan jeg bringe våre forbedere gode nyheter: Henry Blackaby (bildet) er funnet. Han skal etter forholdene ha det bra, men 29 timer uten insulin er en tøff påkjenning for en diabetiker. Hans helsesituasjon blir nå tatt hånd om av leger og annet helsepersonell.

Blackaby-familien uttrykker stor takk for alle som har bedt, og for alle som har lett etter Henry Blackaby, sørstatsbaptisten og forfatteren, siden han ikke kom hjem etter et ordinært besøk i Atlanta by, hvor han bor.

La oss fortsette å be for 78-åringen. Han er fortsatt svært aktiv med forkynnelse og skriving.

Overlever kurderne i Aserbajdsjan?

I går ba vi for kurderne i Aserbajdsjan. De føler seg ofte fremmedgjorte og marginaliserte.

29. juni ble det holdt en pressekonferanse i Aserbajdsjans hovedstad Baku. Det var representanter for den kurdiske minoriteten som holdt den. Jeg kan ikke se at noen norsk avis dekket den. Pressekonferansen var viktig. Kurderne satte ord på det de opplever. Deres eksistens i Aserbajdsjan er truet. De vet ikke om de vil overleve som en separat etnisk gruppe.

Tahir Suleymanov, som er redaktør for avisen 'Diplomat' var en av de som deltok på pressekonferansen. Han leste opp en appell på vegne av den kurdiske befolkningen. Den var stilet til Aserbajdsjans president, Ilham Aliyev. I appellen ble det understreket at lik alle andre etniske grupper trenger kurderne skoler hvor det undervises i kurdiske språk, de trener TV programmer på deres morsmål, teatre og språkopplæring for å ta vare på sin nasjonale identitet.

Det kom også frem under pressekonferansen at det kan innebære negative reaksjoner om man offentlig identifiserer seg som kurder.

Tahir Suleymanov gjorde også et poeng av at ikke en eneste av de 125 medlemmene av parlamentet i Aserbajdsjan er kurdisk. Det er antatt at det finnes 70.000 kurdere i Aserbajdsjan, noe som utgjør mindre enn en prosent av landets befolkning på 9,9 millioner mennesker. I årene 1923 til 1930 fantes et område av Aserbajdsjan som ble kalt for Røde Kurdistan. Det utgjorde områder mellom Nagorno-Karabakh og Aserbajdsjans grenser mot Armenia i vest og Iran i sør. Josef Stalin sørget for å deportere mesteparten av den kurdiske befolkningen til Kasakhstan.

Jeg kjenner ikke til om det finnes kristne menigheter blant kurderne i Aserbajdsjan. Om noen kjenner til dette er jeg glad for å få del i den informasjonen.

Bildet viser kurdiske immigranter i Baku. Foto: Radio Free Europe/Caucasus Report.

SISTE: Pastor Henry Blackaby savnet

Henry Blackaby (bildet) - en internasjonalt kjent forfatter av bestselgende bøker om bønn - er savnet.

Baptistpastoren Blackaby ble meldt savnet i går. Han bor i Atlanta området. Sønnen, Richard, ber om forbønn. Henry Blackaby er sist sett i sin mørke Lincoln. Han har ikke med seg sin livsviktige diabetesmedisin.

Jeg oppfordrer bloggens lesere om å be. Så snart jeg vet noe mer vil jeg legge ut mer informasjon.

Økende forfølgelse av kristne på Sri Lanka - menigheter må stenge

Det er ikke bare i India de kristne opplever en ny og kraftig bølge av forfølgelse. Det samme skjer på Sri Lanka.

I Hambantota distriktet, som ligger helt sør på Sri Lanka har det var det vært et påtrykk om å få stengt alle menigheter og mange husmenigheter er nå så hardt presset at de har opphørt med sine møter. Så langt har omlag 20 menigheter i det sørlige Sri Lanka blitt stengt dette året.

Mine informanter forteller at baptistmenigheten i Sri Lankas hovedstad, Colombo, fremdeles driver sin virksomhet. Viktigere enn noensinne er det at vi nå ber om at menighetene på Sri Lanka er forberedt på å møte det som vil komme av forfølgelse i tiden fremover.

Her er en tilstandsrapport fra dagens Sri Lanka:

* Menigheten hvor pastor Simon Anthony er pastor i Ratmala - som ligger i utkanten av Colombo by - blir nektet å holde gudstjenester. Myndighetene mener menigheten utgjør en sikkerhetsrisiko. Politiet har bedt om at menigheten enten registrerer seg hos de buddhistiske myndighetene, eller opphører å eksistere. Men de buddhistiske myndighetene godkjenner ikke evangelikale kirker. Menigheten i Ratmala - som har eksistert i 24 år - har 250 medlemmer.

* Anton Fabian - som er pastor for en canadisk pinsemenighet - har fått to uker på seg til å registrere sin menighet, eller opphøre med virksomheten. Menigheten har 250 medlemmer i byen Pilyandala.

* Jeevana Diya kirken i Meegoda ble angrepet. En av de som arbeider der ligger på sykehuset etter angrepet.

* For fem år siden ble pastor Shawn Turings menighet i Meegoda angrepet. Pastor Turing har fått beskjed av politiet om å stenge menighetslokalet. Han har nektet å utføre ordren. Han blir nå bedt om å melde seg på politistasjonen. Denne menigheten befinner seg i Colombo distriktet, omlag 30 km fra selve hovedstaden.

* Nalin, som er pastor for Sentrumskirken i Bandarawela er blitt bedt om å melde seg for politiet for å få menigheten registrert. Også dette er en pinsemenighet.

* I Naula, hvor Assemblies of God har en menighet, har menigheten fått beskjed om å stenge dørene.

* I Paudka er pastor Priyanta i Golgatakirken blitt båret ut av menighetslokalet av politiet som krever at menigheten skal slutte med sin virksomhet.

Å leve livet med Jesus slik at andre liv forvandles, del 1

Når Mark Van Steenwyk var 18 var han som mange andre amerikanere: han bar cowboy-hatt, hilste flagget, var evangelikal kristen og trodde at Gud hadde velsignet Amerika.

'Jeg elsket Amerika. Jeg var Amerika', skriver han i sin nylig utgitte bok: 'The UNkingdom of God', publisert av InterVarsity Press.

Når han ble mer voksen la han merke til at ikke alt var som det skulle være: USA var en 'kristen nasjon' men også et imperium som brukte makt. Jesus talte mot rikdom; Amerika var en rik nasjon. Kristne svor lydighet mot nasjonen. Guds rike omfatter både himmel og jord. Jesus kalte de som ingenting var og de ble marginaliserte.

Mark Van Steenwyk bestemte seg for å nærme seg den kristne tro på en ny måte, og omvende seg fra manipulasjon og makt. Som et resultat av dette grunnla han sammen med sin kone en kommunitet i 2004. De kalte kommuniteten Missio Dei. I fjor skiftet de navn til Mennonite Worker. Flere andre har sluttet seg til. De ønsker å hjelpe hverandre til å leve i enkelhet, hjelpe sine naboer og vise gjestfrihet. Og på den måten leve ut i praksis det Jesus underviste om.

'Å lære seg til å underordne seg med marginaliserte mennesker og lære seg til ikke å ha makt over valg andre gjør kan være svært verdifulle korrektiver', sier Mark Van Steenwyk og legger til: 'For meg å leve i en kommunitet har gjort at jeg stiller spørsmål jeg ellers ikke ville ha gjort, og det er har vært smertefullt'.

Kommuniteten begynte som menighetsplanting i den indre bykjernen av Minneapolis med støtte fra Baptist General Conference. Etter et års tid følte Mark Van Steenwyk at den opprinnelige visjonen måtte justeres. Noen av de som ble igjen etter at menighetsplantingsprosjektet opphørte, var med på å grunnlegge Messio Dei. Utgangspunktet var et hus hvor man kunne leve Jesus-sentrerte liv og hvor man kunne vise gjestfrihet til mennesker som ikke hadde noe sted å bo.

For fire år siden opphørte samarbeidet med baptistene. Sarah Lynne Gershon, som har bodd i kommuniteten siden siden hun gikk ut av college i 2008, sier det slik: 'Baptistene forstod oss ikke i det hele tatt'.

På dette tidspunktet eide kommuniteten to hus. De så etter muligheter for å kunne tjene. Ingen av dem kom fra noen mennonite-tradisjon. Men de ble kjent med mennonitene mens de holdt på med å undersøke hva andre trossamfunn sto for.

'Jeg kjente med en gang at verdiene anabaptistene sto for var noe vi kunne identifisere oss med,' forteller Mark Van Steenwyk. Han tok kontakt med Ed Kauffman, som var leder for Central Plains Conference, på det tidspunktet. Han spurte Kauffman om han kunne fortelle en historie om hvordan mennonitene hadde lykkes med noe? Baptistenes definisjon på fremgang handlet om numerisk vekst. Kauffman beskrev en menighet i Colombia hvor to grupper fra hver sin side av en pågående voldelig konflikt kom sammen for å feire gudstjeneste.

'Det var virkelig en suksess-historie,' tenkte Mark Van Steenwyk. Kommunitetens medlemmer følte de kunne identifisere seg med verdiene mennonitene stod for, slike som: å dele fellesskap og vise gjestfrihet, ikke-vold og det å leve enkle liv.

De slo seg derfor i lag med mennonitene i 2008.

På bildet ser vi:

Fra venstre: Jared Ingebretson, Martin Mandansky, Jen Shirk, Charlie Thompson, Sarah Lynne Gershon, Brett Gershon, Josh Huaynate Ellens, Carmen Huaynate Ellens (holding Micaela Huaynate Ellens), Mark Van Steenwyk, Amy Van Steenwyk. Barna fra venstre, er Mateo Huaynate Ellens, Jonas Van Steenwyk and Marco Huaynate Ellens. — Photo by Mennonite Worker - 

Reisebrev fra Serbia, del 1

I sin forrige epost lovet Peter Hoover å komme tilbake med mer informasjon fra reisen til Serbia. Det løftet har han holdt. I går fikk jeg en ny rapport.

Peter Hoover forteller at det på 1800-tallet i Serbia, fantes mange landsbyer med hundrevis, ja tusenvis av anabaptistiske troende. Enkelte forskere mener at så mange som 60.000 anabaptister befant seg i Serbia frem til 2.verdenskrig. Men hard forfølgelse, emigrasjon, og kampen for i det hele tatt å overleve gjorde at tallet sank drastisk. Men - som Peter Hoover og hans reisefølge ganske raskt skulle oppdage - troen blant de troende som er igjen i Serbia er langt fra død!

Peter Hoover forteller at en broder ved navn Milenko Isakov, fra Novi Sad, tok Peter og hans reisefølge med seg til Banat på Herrens dag. I tillegg til de som var en del av Peters reisefølge, var også Olger og Suzana Kapxhiu fra Albania med dem. De dro til byen Melenci. Hit kom også to familier fra den rumenske delen av Banat. I forbindelse med gudstjenesten i Melenci var det samlet  troende fra Serbia, Romania, Kroatia, Albania, Amerika og Australia.

'Det ble et inspirerende og livlig møte, takket være Kristi nærvær', skriver Peter Hoover.

To av de som deltok i samtalene var Milovan Jeremov, en tidligere serbisk soldat og Damir Cacia, en kroat. Samtalene handlet om Jesus. Jeg vet ikke om vi får med oss betydningen av dette?  Dette er altså i utgangspunktet fiender. Nå har de begge funnet Jesus, og samtaler om hvordan de kan leve ut Bergprekenen. Bare Den Hellige Ånd kan gjøre et slikt mirakel. Rundt omkring dem ellers er det mennesker som hater hverandre: Katolikker mot ortodokse. Likevel kaller de seg kristne.

Men hat kan bli forvandlet til kjærlighet når mennesker møter Jesus, som blant disse anabaptistene i Banat denne søndagen.

(fortsettes)

Stadig flere baptister søker liturgisk gudstjenesteliv

Det er en gryende interesse blant baptister og andre frimenigheter i USA for den skatt som finnes i den tidlige kirkens liturgiske liv. Nå skaper en ny bok debatt. Boken fremmer nemlig et håp om at flere baptister vil omfavne liturgiske former for tilbedelse i sine gudstjenester. Det skjer ikke uten sterke reaksjoner fra ulike hold. Men forfatteren av boken, Steven R. Harmon, er ikke et særtilfelle. Stadig flere pastorer og fagfolk innenfor kirkehistorie gir uttrykk for det samme.

I likhet med flere andre ser forfatteren av boken, Steven R. Harmon, som er professor i teologi ved Gerdner-Webb University, at unge mennesker føler seg tiltrukket av de faste liturgiske formene, og at dette dermed tjener til å nå dem med evangeliet.

Boken 'Gathering together' er en samling essays. 'Den representerer en stadig økende og vidtomfavnende anerkjennelse blant baptister om at vår tradisjon i seg selv ikke er tilstrekkelig', sier Steven Harmon. Og han er slett ikke alene om dette synet. Unge mennesker søker noe som gir mer innhold og dybde enn våre dagers frie gudstjenester. De er lei av de overfladiske og symbolfattige møtene, og lengter etter noe som kan gi mer næring og rytme til deres hverdagsliv. Det finner de i det liturgiske livet som finnes helt tilbake til den første kristne tiden.

'Dette tiltrekkes av unge mennesker,' sier Rodny Kennedy, som er pastor for First Baptist Church i Dayton, Ohio, og som er medforfatter av boken: Gathering together.

En av de unge som føler seg dratt mot en mer liturgisk gudstjeneste er Amy Butler. Hun sier det slik:

'Liturgien gjør kirken mer attraktiv fordi den skaper en følelse av fellesskap, den skaper også en følelse av å tilhøre en stor global familie av bekjennende kristne. I dag søker mennesker noe som er helt annerledes enn det de finner i verden. De søker noe hellig, guddommelig og de søker riter. Kirken er det stedet hvor du kan finne dette,' sier Butler.

Fengslet irakisk pastor ledet 26 til tro på Jesus i fengslet

Mens pastor Jamal (til høyre på bildet) satt fengslet i Irak, ledet han 26 fanger til tro på Jesus, og så ble han overraskende satt fri.

Det er Terry Law (til venstre på bildet), som forteller dette. Han er grunnlegger og president for World Compassion Terry LaW Ministries.

'Det var en sterk følelsesmessig opplevelse, når jeg fikk telefonen, jeg kunne ikke tro mine ører', forteller Terry Law i et intervju med den kristne nettavisen Christian Post.

Slik gjengir han sin opplevelse av dagen da han fikk vite at hans gode venn, Abdi Ali Hamzah, var blitt løslatt fra fengsel i Irak. Løslatelsen skjedde i forbindelse med valget av ny president.

'Slikt har aldri skjedd før. Ingen har noensinne prøvd denne delen av konstitusjonen. Dette er første gang noen er blitt benådet som både har vært en muslim og blitt kristen, og som attpåtil har ledet andre muslimer til tro på Jesus,' forteller Terry Law med stor begeistring.

Jamal ble arrestert i juli 2011 og ble dømt til fire års fengsel. Anklagen lød på spionasje for Iran. Den egentlige årsaken var at Jamal drev med distribusjon av mat til flyktningleire. For dette risikerte han sitt liv. Han ble tatt og holdt i arrest i 14 måneder uten rettergang. Hans venner ble veldig bekymret. Jamal har dårlig helse, blant annet har han en kreftsvulst. Han var døden nær flere ganger.

Likevel har han benyttet anledningen til å vitne for sine medfanger. Og 26 av dem valgte så å gi livene sine til Jesus. La oss huske dem og pastor Jamal i våre forbønner.

Ny bølge av forfølgelse mot kristne i India

Det går en ny kraftig bølge av forfølgelse over India. 25.august ødela en hinduistisk mobb en kirke i det nordlige India, og banket opp pastoren og menighetens medlemmer. Dette melder Barnabas Aid.

Fire pastorer i denne menigheten har over tid måtte gi opp sine tjenester i denne menigheten på grunn av den volden de er blitt utsatt for. Kirkebygget har fremdeles under oppføring da kirken ble ødelagt. Hundrevis av hinduer klatret opp på kirketaket, og rev kirken fra topp til bunn.

I delstaten Karnataka, i det sørvestlige India, er kristne blitt utsatt for voldelige angrep ved tre ulike tilfeller.

Som tidligere nevnt på bloggen ble den kristne enken Doddamma og hennes datter slått helseløse, når de nektet å fornekte Kristus og vende tilbake til hinduismen. Det skjedde 18. august. En uke tidligere ble pastor, Paramajyothi, dratt ut av sin kirke i Chitadurga distriktet. Illsinte hinduer rev klærne av ham og banket ham opp mens forsamlingen ble tvunget til å se på. Etter mishandlingen fikk pastor Paramajyothi beskjed om å forlate området, og ikke komme tilbake.

3. august angrep 50 hinduer et kristent ektepar i Bijapur-distriktet. Somashekarwaqs og hans kone fikk beskjed om å vende tilbake til hinduismen, hvis ikke ville de bli tvunget til å forlate sitt hjem og sin landsby. Etter at ekteparet nektet å fornekte Kristus, så ble de anmeldt til politiet for å tvinge hinduer til å bli kristne!

Når det blir for mye av det gode

Av og til kan det rett og slett bli for mye. Det gjelder også vårt trosliv. For mange inntrykk, for mange ord, for mange ting å forholde seg til. Troen blir etter hvert en komplisert øvelse.

Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, gir oss et godt råd:

'Gjennom dagen din, la arbeid og hvile bli forfrisket av Guds ord. Behold en indre stillhet i alle ting slik at du kan bli i Kristus. Bli fylt med Bergprekenens ånd: glede, enkelhet, nåde'.

Bror Roger levde etter dette: Han var på utkikk etter verdier fra evangeliene hvor de ble levd ut og han søkte over alt for å finne 'kilden' til det som talte så kraftfullt til ham. Hva som betyr noe er å søke Kristus hvor Han faktisk befinner seg.

Den viktige forenklingen

En av de aller første tingene Jesus sier, slik det er gjengitt i evangeliene er: 'Salige er de som er fattige i ånden'

'Ja, lykkelige er de som går i retning av enkelhet, hjertets enkelhet og livets enkelhet,' skriver Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, i boken 'Glimmers of Happiness', utgitt i 2007.

Så legger han til: 'Et enkelt (enfoldig) hjerte streber etter å leve i øyeblikket, etter å ønske hver dag velkommen som Guds idag'.

Gjennom noen måneder har jeg fulgt en bok av Sabine Laplane, som beskriver Bror Rogers bønneveiledning. Her er det så mye å lære, så praktisk  Han var bare 18 år gammel da han begynte å søke de få ordene i Skriften som han ønsket å gjøre til sine, og som han kunne leve etter. Han inviterer oss til å gjøre det samme.

Problemet er bare det at vi vil få med oss så mye. Kanskje på grunn av mengden får vi ingenting til å fungere.

Uavbrutt mediterte bror Roger over disse ordene. Han gjorde dem til sine egne. Han skrev dem om, forenklet dem, gjorde det mulig å leve dem.

Kanskje en ide for deg også?
Slik vil jeg leve.

Italienske baptister feiret sitt 150 års jubileum

150 delegater var samlet i det baptistiske Taylor-Instituttet i en forstad til Roma for å feire fortiden, nåtiden og fremtiden til Italias baptister, 13.september. I år er det nemlig 150 år siden baptistene begynte sitt misjonsarbeid i det altoverveiende katolske landet.

Musikk var en viktig del av markeringen av 150-års jubileet. Her ble det spilt og sunget sanger fra reformasjonen til samtidens lovsangsmusikk.

En historisk utstilling som viser baptistenes historie i Italia, ble også vist. Den starter med pionerarbeidet til Wall og Clark, to misjonærer utsendt fra British Baptist Missionary Society. Dette arbeidet ble så overført til Sørstatsbaptistene før italienske baptister tok over ansvaret selv en gang på 1950-tallet. På 1960-tallet kom italienske baptister under innflytelse fra studentbevegelsen og radikal politikk.

Denne historien har gjort italienske baptister svært bevisst på aktivt arbeid for fred og rettferd i verden. I Italia har forøvrig baptister, metodister og valdensere arbeidet ganske tett sammen.

En spesiell kake ble fortært på jubileumfesten. Her er det presidenten for den italienske baptistunionen, Raffaele Volpe, som skjærer det første stykket.

Det italienske baptistsamfunnet har 600 medlemmer i 120 menigheter.

Kilde: Den europeiske baptistføderasjonen.

Gullfunn gjort ved Tempelhøyden i Jerusalem

Arkeologer ved det hebraiske universitetet i Jerusalem har gjort et gullfunn ved Tempelhøyden. Gullfunnet er gjort 50 meter fra tempelhøydens sørlige mur.

Blant funnet er det 36 gullmynter og en solid gullmedaljong, med en syvarmet Menorah, en shofar og en Torah (se bildet).

Dette bemerkelsesverdige funnet ble er fra det syvende århundre etter Kristus. Området hvor funnet ble gjort kalles 'Ofel', og er nevnt i Det gamle testamente:

'Siden bygde han en ytre mur for Davids by vest for Gihon i dalen og til inngangen gjennom Fiskeporten og lot den gå omkring Ofel. Han gjorde den meget høy...' (2.Krøn 33,14)

'Dette er den største gaven vi kunne få i det nye året og for vårt land', sier Dr Eilat Mazar ved Institutt for arkeologi ved Det hebraiske universitetet. Dr Mazar har ledet utgravningene ved Ofel siden 2009.

Blant anabaptister i Serbia

Jeg fikk brev fra min gode venn, Peter Hoover, her om dagen. De av dere som har fulgt bloggen en tid vet at Peter Hoover er leder for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia.

Peter forteller at helt siden hans oppvekst i det sørlige Ontario, Canada, har han følt seg dratt mot det Herren har gjort i Serbia.

17.august kunne Peter sammen med Tania og Dean Taylor, sistnevnte redaktør for The Remnant, deres sønn Stephen og en kroatisk broder ved navn Damir Cacica krysse elven Danube ved Batschka Palanka og inn i Serbia. Men ikke uten problemer. De seks kjørte en tyskregistrert bil og siden Serbia ikke er en del av EU kunne de ikke fortsette reisen med den. Dermed måtte reiseplanen endres. De planla å reise med buss fra Ilok i Kroatia til grensen ved Batschka Palanka, og så fortsette med en annen buss til Novi Sad i Kroatia. De siste 20 årene har det ikke vært mulig å krysse grensen mellom Kroatia og Serbia med buss, på grunn av fiendskapet som hersker her. På den østlige delen av Danube-elven støtter mesteparten av folket der den ortodokse kirke, og skriver kyrilliske bokstaver. På den vestlige siden av elva skriver de med latinske bokstaver, som oss, men der er fleste av de samme folket, ivrige katolikker. Og sør, langs en av sideelvene til Danube-elven, lever de bosniske muslimene. På 1990-tallet gikk 300.000 mennesker til grunne - over halvparten av dem sivile og mange av dem kvinner og barn - i en serie med forferdelige kriger i det det tidligere Jugoslavia ble delt opp i syv deler. Noen av dem er fremdeles djupt såret i sin ånd, samfunn og i sin sjel.

For å sitere Peter Hoover: 'Herre, miskunne Deg over oss, syndere!'

I Ilok ventet og ventet vårt reisefølge i den sviende heten kom det ingen buss. Damir fant en vennligstillet politimann, som gikk med på å ta dem med over grensen for en liten avgift.

Det gikk veldig bra. Mens vi krysset den nye broen - canadiske soldater under FN-kommando sprengt alle broene i området - kunne politimannen fortelle oss at dette var den aller første krysningen over Danube-elven på 20 år!

Det er virkelig noe å tenke på!

Anabaptistene i Batschuka Palanka og Novi Sad
Dette stedet ligger på den østlige siden av elva. Det er et vakkert landskap. Overfloden av frukt klart for innhøstning overveldet vårt reisefølge. Ganske annerledes enn de hadde tenkt seg i dette krigstrette landskapet. De spiste flere vannmeloner enn de noensinne har gjort. Endelig kom de frem til Novi Sad.

Her bor det fremdeles mange anabaptister. De finnes også i Syrmien (Srem).

Når bussen kjørte inn i Novi Sad la de merke til en ung mann som ivrig kikket gjennom bussvinduene om hun kunne få øye på dem. Milenko Isakov - eller Milesakov som folk her kaller ham - hilste oss varmt velkommen. Broren hans kom ganske raskt etterpå med en bil for å kjøre dem til landsbyen Katsch (Kac) hvor mange troende var kommet sammen for å ta imot de utenlandske gjestene.

På bildet ser du Milenko, hans kone og deres to gutter. Hun kommer fra den rumenske siden av Banat - et annet eldgammelt land som har lidd mye politisk uro og vold gjennom de siste århundrer. Milenko's yngre bror, Pavel, yngst i en veldig stor familie, er også gift og har en liten gutt. Hans kone og Milenko's kone er søstre.

Etter et godt måltid mat i Katsch, spilte noen av barna og de unge fotball. Tre gutter ble raskt kjent med serbiske ungdommer, og det til tross for de opplagte språkproblemene.

Så sang man og delte vitnesbyrd. De holdt på lenge i den varme sommernatten. Her møtte de også Olger og Suzana Kapxhiu som bor i Librazhd i Albania. Omgitt av muslimske naboer er de en del av en anabaptistisk menighet der. De reiste opp gjennom Makedonia og det sørlige Seribia, en reise som tok en hel dag, for å møte Peter Hoover og hans venner.

Iransk familie kom til tro i Tyrkia etter at mor hadde ropt i fortvilelse til Gud

En iransk familie - helt utslått av sosiale og økonomiske undertrykkelsen i Iran - bestemte seg for å reise illegalt til Europa. Alt går bra inntil menneskesmuglerne forlater dem mens de er underveis til Tyrkia. Familien ble ganske snart oppdaget av tyrkisk politi.

De blir satt i en leir for asylanter. Der oppholder de seg i dagevis. Familien kjenner at håpløsheten og depresjonen tar overtaket.

Men så skjer det noe: I det familien overføres til en annen by for så å bli deportert ut av landet, avlegger moren et uvanlig løfte. Hun sier: 'Jesus Kristus, om vi blir satt fri av politiet, lover jeg å finne deg'.

Moren er sjokkert da hun kort tid etterpå ble løslatt sammen med resten av sin familie. Forundret begynte de å gå rundt i byens gater. Like etter dette møtte de en gruppe kristne fra en iransk menighet. De sto og delte ut Nytestamenter på persisk. De stoppet opp, fikk et Nytestamente og familien lyttet til presentasjonen av evangeliet. Deres hjerter var djupt rørt over at moren hadde fått bønnesvar  og at Han i sin store kjærlighet dro dem til seg. Nå har hele familien bestemt seg for å følge Jesus.

La oss i dag be for Iran, for vekkelsen som pågår der, for alle iranere som kommer til tro på Jesus, og for alle de som blir forfulgt for sin tro.