Jesus gir seg selv til oss

"Når vi innbyr venner til et måltid, gjør vi mye mer enn at vi byr dem mat for kroppen. Vi byr dem på vennskap, samvær, givende samtaler, fortrolighet og nærhet. 

Når vi sier. 'Værsågod ... ta litt mer ... vær ikke blyg ... jeg fyller i glasset ditt', byr vi gjestene på mer enn mat og drikke - vi byr på oss selv. Samhørigheten vokser fram og vi blir mat og drikke for hverandre.

På den mest fullstendige og fullendte måten skjer dette når Jesus gir seg selv i nattverden som brød og vin. Ved å gi oss sin kropp, byr Jesus oss det mest inderlige fellesskapet som er mulig. Det er et Gudsfellesskap."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen 

Måltidsfellesskap skaper samhold mellom kristne og muslimer

I Lancaster i Pennsylvania i USA bygger kristne og muslimer broer mellom hverandre, og de arbeider for å bedre og styrke relasjonene.

Fem mennonite-forsamlinger sto bak et måltidsfellesskap sammen med Islamic Center of Lancaster, 6.-8 september. Arrangementet gikk under navnet 'The Abraham-project'. Ved siden av å spise sammen, fikk deltagerne også del i en dokumentarfilm om fredsskapende arbeid.

En av mennonite-forsamlingene har også bidratt aktivt til å finne et sted å bo for muslimer som har kommet til Lancaster. Abraham-prosjektet har skapt en god møteplass for dialog, for å bli bedre kjent med hverandre og for å skape et klima for fred og forsoning og gjensidig respekt.

Bildet er fra måltidsfellesskapet i Lancaster.

Å være menighet, del 10

Mange mennesker sliter med ensomhet. Det gjelder også kristne. Noe av det mest ensomme som finnes er å spise alene.

Det finnes de som går på butikken flere ganger om dagen, bare for å se andre mennesker. Kanskje ha muligheten til å veksle noen ord med betjeningen.

Når de så kommer til gudstjenesten opplever de ofte at de for det meste kjører buss. De sitter etter hverandre og det eneste de blir kjent med er hverandres nakker. Kanskje har de hilst på møteverten i døra, og kanskje hilser de på noen på vei ut når gudstjenesten er ferdig. Er de riktig heldige er det noen som stanser opp for en prat. Så går de hjem til nok en ensom uke.

Er dette en karikatur av menigheten? Nei, dessverre. Jeg møter mange som opplever det slik. Og ensomheten forsterkes fordi man lengter etter fellesskap med andre kristne. Men alle har det så travelt. Alle har noe de skulle ha rukket.

Tenk hva gjeninnføringen av måltidsfellesskapet ville ha betydd for alle disse ensomme! Noen å snakke med, noen å dele en god historie med, noen å smile med og noen å le sammen med.

Dette er en viktig del av det å være menighet! Alt handler ikke om lovsang, preken og kollekt.

Måltidet var en integrert del av den første menighetens gudstjenesteliv. Det forsvant en gang etter at apostlene var døde, blant annet fordi den etter-konstantinske kirken innførte en regel om at man skulle faste før man tok del i nattverden. En slik fastepraksis er Det nye testamente fremmed.

I den nymonastiske bevegelsen har man en sterk understrekning av betydningen av måltidsfelleskapet. Mange av de ny-monastiske kommunitetene befinner seg på skyggesidene i storbyene, hvor kriminaliteten er høy og menneskene er isolerte. Der inviteres man naboer og folk man blir kjent med til å dele et måltid mat, og man legger stor vekt på å tilberede god, næringsrik mat laget med masse kjærlighet.

La oss ta fram de radikale tekstene i Det nye testamente hvor Jesus taler om hvem vi skal invitere når vi byr på selskap. Våger vi å ta dem på alvor?

Finn frem Bibelen din og les sakte Luk 14,7-24. Hvordan kan du praktisk handle på disse ordene?

(fortsettes)

Å være menighet, del 9

Måltidsfellesskapet har stor plass i Bibelen. Allerede på Bibelens første blader leser vi at Gud planter en hage i Eden full av fruktbærende tre og inviterer de første menneskene til å komme for å spise.

Om de første kristne leser vi: '... og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid ...' (Apg 2,46)

Et av bildene Jesus bruker for himmelen er en stor bryllupsfest hvor alle Guds barn skal lene seg tilbake, og feste. Vi synes å være skapt for å spise sammen! Det er ingen tilfeldighet at Brødsbrytelsen har vært sentrum i den kristne gudstjenesten siden starten. Ordet 'nattverd' betyr ganske enkelt 'kveldsmåltid'. Det hele minner oss om hvordan Guds kjærlighet til verden ser ut: Jesus gir oss et måltid - brød som et symbol på Hans kropp, vin som Hans livsblod som gis til alle - venner som fiender.

Gjennom kirkens 2000 årige historie har dette måltidet skandalisert status quo i det det har brakt jøder og hedninger, slaver og frie, mennesker som har lykkes eller mislykkes, svarte og hvite, sammen rundt et bord.

Hvis vi skal forstå hva Gud gjør og ta del i det Han gjør i verden i dag, finnes det ikke noe bedre sted å begynne enn å spørre hvorfor Guds folk spiser sammen! For når kristne spiser sammen så kobler de seg på selve fundamentet i deres tro og i deres historie.

Derfor er det intet mindre enn en tragedie at Agapemåltidet forsvant fra kirken. Vi vet ikke helt riktig når det skjedde, fordi vi har god dokumentasjon på at den tidlige kirken kom sammen for å spise og mens de holdt måltid brøt de brødet, en god stund etter apostlenes død. Men så endres dette. Brødsbrytelsen - det vi kaller nattverden eller eukatistien - tas ut av Agapemåltidet - eller Kjærlighetsmåltidet - og blir en egen del for seg selv. Dermed forsvant noe av det mest sentrale i selve handlingen: fellesskapet, muligheten for å dele med hverandre. Enkelte mener at Agapemåltidet forsvant på grunn av det misbruk som apostelen Paulus beskriver skjedde i menigheten i Korint, men da er det underlig at de likevel fortsatte etter at apostlene var død. Jeg tror heller det skjedde en endring i teologien.

Min drøm er at måltidsfelleskapet kan gjenopptas. At kristne kommer sammen for å spise! Og så mens de spiser bryter de brødet og deler ut vinen og feirer Herrens måltid sammen. Et spisefellesskap som inkluderer alle.

(fortsettes)

Å være menighet, del 8

I forrige artikkel i denne serien skrev jeg at jeg ville komme tilbake til hvordan menigheten, Church of the Sojourners (bildet), feirer gudstjeneste. Deres gudstjenesteform tiltaler meg veldig.

Pilegrimskirken er kanskje en god oversettelse av menighetsnavnet, og den holder til i det såkalte Mission District i San Francisco. Medlemmene lever sammen i fire store hus og feirer gudstjeneste sammen med venner og naboer søndag kveld. Slik ser søndagen ut:

Formiddagene er det opp til de enkelte medlemmene til å bruke som det passer dem. Noen starter dagen med en stille frokost, før de tar med barna ut på ulike ting de har lyst til å drive med. Stillheten som oppstår etter at barna har dratt til sine aktiviteter bruker noen til en stille stund i hagen, hvor de leser Bibelen eller er i stillhet. Andre oppholder seg på rommene sine, eller er ute på en gåtur.

På ettermiddagen samles man så i en av hagene for å spille og synge sammen, gjerne i en sirkel, slik at alle blir inkludert. Mens dette pågår er det noen som bryter brødet, og så sendes det rundt fra person til person med ordene: 'Dette er min kropp, sønderbrutt for deg'.

Etter at brødet er delt ut inviteres det inn til middag. Denne er forberedt av noen av menighetens medlemmer, og hvem som har ansvaret for middagslagingen går på rundgang. Mange av ingrediensene er hentet fra kjøkkenhagene. I forbindelse med måltidsfellesskapet deles smått og stort fra hverdagslivet. Når måltidet er fortært fortsetter gudstjenesten - det vil si: slik denne menigheten ser det, og jeg er helt enig med dem - har gudstjenesten vart hele tiden! Måltidsfellesskapet er en del av den - slik det også var i den første menighetens tid.

Etter å ha sunget og bedt er det noen som underviser fra Bibelen. Her har alle Biblene sine med seg, og notatbøker. Og det åpnes for spørsmål og samtale etterpå og man ber for og med hverandre.

Når undervisningen er unnagjort sendes kalken rundt og man skilles fra hverandre etter å ha omfavnet hverandre og ønsket hverandre: Kristi fred.

En menighet som denne kunne jeg gjerne ha tenkt å tilhøre!                                                        
(fortsettes)

Å være menighet, del 7

Når Agapemåltidet eller Kjærlighetsmåltidet forsvant fra gudstjenesten i den tidlige kirken forsvant noe av meningen med det å være menighet. Jeg våger den påstanden at det er en av årsakene til at mange mennesker ikke forstår at kirke er noe man er, ikke noe man går til.

Måltidet har en sentral plass i den hellige historien. Allerede på Bibelens første blader leser vi om at Gud sier: 'Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. De skal være føde for dere'. (1.Mos 1,29).

Etter vannflommen inngår Gud en pakt med Noah og der heter det: 'Frykt og redsel for dere skal være over alle jordens dyr og alle himmelens fugler, over alt som kryper på marken, og over alle fiskene i havet. De er gitt i deres hånd. Alt som rører seg og lever, skal være til føde for dere. Likesom jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg nå dere alt dette'. (1.Mos 9,3)

I 1.Mos 18 leser vi så den strålende historien om Abraham som får gjester fra himmelen. Det første han tenker på er at de må ha noe å spise!

'La oss få hente litt vann så dere kan få vasket føttene, og hvile dere her under treet. La meg hente et stykke brød så dere kan styrke dere før dere drar videre - siden dere nå har lagt veien om deres tjener. Og de sa: Gjør som du har sagt! Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: Skynd deg, ta tre mål fint mel, kna det og bak kaker. Abraham løp så bort til buskapen og hentet en fin og god kalv, og ga den til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. Så tok han rømme og melk og kalven som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han sto hos dem under treet mens de spiste'. (v.4-8)

Et måltid er så mye mer enn maten. Selv om den er viktig i seg selv. Et måltid handler om fellesskap, om gjestfrihet, om den gode samtalen, om muligheten til å se en annen, til å lytte og til å glede seg i godt lag. Dette bar de første kristnes gudstjenester preg av. Ved siden av opplesningen av Skriften, forkynnelsen, bønnene.

Mennesker er sosiale vesener, og vi lever i en tid med stor ensomhet. Jeg tror på betydningen av å bringe måltidet tilbake til våre gudstjenester, sammen med nattverdfeiringen. Husk at 'det var mens de holdt måltid, at Jesus tok et brød, takket og brøt det ...' Det skjer noe også med vår forståelse av nattverden når vi fjerner måltidsfellesskapet.

Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel, hvor jeg skriver om The Church of the Sojourners, et fellesskap av troende, som lever i fire store hus syv dager i uka og holder gudstjeneste hver søndag sammen med naboer og venner.

(fortsettes)

Et tankeeksperiment om den første menigheten - og vår tids menigheter

Jeg har lekt litt med tanken på hvordan menigheten ville ha sett ut om Jerusalem-modellen hadde fortsatt, med sin vekt på eiendomsfellesskap og kjærlighetsmåltider, hvor nattverdsfeiringen var en del av dette måltidet.

For det var veldig radikalt det som skjedde i urkirken:

'Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det'. (Apg 2,44-45)

'Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det han eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter'. (Apg 4,32-34)

Hva gjorde det med forståelsen av hva menigheten er, og skal være, når man gikk bort fra eiendomsfellesskapet? Senere ble jo kirken en mektig eiendomseier og krevde inn harde skatter av fattige mennesker? I Jerusalem solgte de eiendommene sine og gav pengene til de fattige?

Hva skjedde med forståelsen av Brødsbrytelsen når man tok den ut av kjærlighetsmåltidet? For de første kristne spiste sammen, og i forbindelse med måltidet (nattverd betyr forøvrig 'kveldsmat'), brøt de brødet, akkurat på samme måte som Jesus gjorde når Han og disiplene møttes på Øvresalen for å feire påskemåltidet. Hva har skjedd med vår forståelse av det kristne samfunnet, av fellesskapet, når vi ikke lenger samles til måltidsfellesskap men holder 'møter'? 'Møter' hvor noe skjer fra en plattform, med sangere og talere?

Har vi ikke fjernet oss fra noen helt grunnleggende bibelske verdier, og erstattet dem med noe annet?

Måltidsfellesskapets velsignelser

Mange er for tiden på vinterferie. Det er tid for avkobling, lek, stillhet og måltidsfellesskap!

I en av sine meditasjoner skriver Henri Nouwen:

'Det som skjer i forbindelse med våre måltider former en stor del av våre minner. Etter hvert som vi blir eldre er det mange ting vi glemmer, men vi husker Thanksgiving og julemiddagene. Vi husker dem med glede og takknemlighet, eller med tristhet og sinne. De minner oss om den fred som eksistrerte i våre hjem, eller om konfliktene som det synes som aldri fant noen løsning. Disse spesielle minnene rundt bordet står der som levende minner om den kvalitetstid vi hadde sammen.

Dagens hurtigmat og TV måltider har gjort hverdagsmåltidet mindre og mindre betydingsfullt. Men hva vil vi minnes når vi ikke lenger kommer sammen for å nyte måltidsfellesskapet? Kanskje vi vil ha færre smertefulle minner, men vil vi ha noen gledesfylte minner? Kan vi gjøre bordet til et gjestfritt sted, i det vi inviterer til godhet, mildhet, glede, fred og skaper de gode minnene?'

Om de første kristne heter det:

'I hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse'. (Apg 2,46b-47)

Å bryte brødet sammen i et husfellesskap

I går kveld hadde vi det aller første husmøtet hjemme hos oss, hvor nordmenn og kurdere, kom sammen for å dele måltidsfellesskap, be sammen, og feire nattverd.

Det var godt å oppleve fellesskapet og få del i hverandres livshistorier. Denne kvelden fortalte vi hvordan vi selv var kommet til tro på Jesus.

Når stunden var kommet til å feire nattverd ryddet vi likesågodt vekk stuebordet, og satte oss på gulvet. Etter å ha sendt rundt brød og vin, ba vi sammen for bønneemner vi hadde blitt enige å be om. Et av disse var å be for Yousef Nadarkhani, den iranske pastoren som er dømt til døden og som kan bli henrettet allerede i morgen. Vi ba inderlig til Gud om et mirakel, slik at Yousef kan bli satt fri.

Allerede neste tirsdag skal vi møtes igjen. Da møtes vi i et annet hjem, og håper vi at vi er enda flere. Meningen er at vi hver tirsdag fremover vil komme sammen på denne måten. Håpet er å nå ut til flere av våre nye landsmenn som er kristne her i byen, og som ikke har noe menighetsfellesskap, og at vi gjennom disse samlingene i hverandres hjem kan nå andre som ennå ikke er blitt kjent med Jesus. Vær gjerne med på å be for oss.

Kokebøker og idetips fra anabaptistisk kjøkken

Jeg har ikke skrevet mye om mat og oppskrifter her på bloggen, men jeg kom over en interessant nettside her om dagen, som jeg tenkte jeg ville dele med bloggens lesere.

Medlemmer av ulike anabaptistiske grupper, er veldig flinke til å lage god mat. Det har vi fått erfare gjennom besøk vi har hatt de siste årene.

På denne nettsiden vil du finne mange interessante oppskrifter og ideer til både middagsmat, kakeoppskrifter og enkle retter.

Nettsiden finner du her:

http://amishamerica.com/taste-of-pinecraft-5-book-giveaway-and-interview-with-author-sherry-gore/

En interessant bok om hva som har skjedd med middagen som måltidsfellesskap finner du her:

http://www.mpn.net/news/october10/whateverhappened.html

Brødsbrytelsen - et måltidsfellesskap

I flere artikler her på bloggen har jeg skrevet om nattverden og påpekt at nattverden er uløselig knyttet til måltidsfellesskapet. Det forholder seg jo slik at i forbindelse med at Jesus feirer påskemåltidet med sine disipler heter det: "Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket brøt det, ga disiplene og sa: Ta imot og spis! Dette er min kropp." (Matt 26,26) Dette er originalen som vi har fjernet oss fra. Vi har tatt brødsbrytelsen eller nattverden ut av sin sammenheng, og gjort nattverden til en spesiell handling løsrevet fra måltidet. Her om dagen kjøpte jeg den nye studieutgaven til Det nye testamente som Det Norske Bibelselskap har utgitt. I Ordforklaringene heter det om nattverden: "Måltid til minne om Jesus og hans død. Kvelden før han ble korsfestet, holdt Jesus påskemåltid sammen med disiplene. Han ga da en ny tolkning til av hva brødet og vinen som hørte til måltidet, betydde. Han oppfordret dem også til å feire måltidet til minne om ham og som en foregripelse på fellesskapet i Guds rike (1.kor 11,23-26;Matt 26,26-29) Betegnelsen nattverd betyr 'kveldsmåltid.' I NT brukes ikke denne betegnelsen. Der kalles det for 'Herrens måltid' og 'Brødsbrytelse'. (1.Kor 11,20;Apgj 2,42) I den tidlige kristendom ble måltidet ofte kalt evkjaristi, som er gresk for takksigelse, etter takkebønnen som ble bedt. Nattverden ble feiret ofte blant de første kristne, iallefall ukentlig, og foregikk innenfor rammen av et vanlig måltid." (uth mine) Det er godt å få det en skriver bekreftet fra fagligteologisk hold!