Menigheten på jorden - og menigheten i himmelen

Etter noen travle og litt slitsomme dager, har det vært rom for stillhet og ettertanke i dag - og jeg har hatt muligheten til å lese litt. Studiet av Kirkens historie gir meg fortsatt like mye, og det er det jeg "kobler" av med. Egentlig er det vel mer riktig og si: "tilkoblet", for det er det jeg opplever at jeg blir. Det er så interessant å se sammenhengene og linjene, og kunne følge kontinuiteten. De siste dagene har ordene fra Hebr 12,1 talt til meg personlig: "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss..." Når en leser om apostler og profeter, kirkefedre, biskoper og eneboere, ørkenfedre og ørkenmødre, om Russlands staretser og i tanken kan besøke både Jerusalem, Konstantinopel, Kappadokia eller Egypts ørken, Russlands dype skoger eller den hellige øya Athos eller Lindisfarne så kjenner jeg en usigelig glede av å stå i en sammenheng - en kontinuitet. Jeg tenker på både den himmelske og den jordiske menigheten. Vi må ikke glemme de som allerede har gått foran oss. I dag kjennes mange av disse hellige menn og kvinner så nær. Som om de skulle se ned fra himmelen og si: Fullfør løpet!

Leser vi videre i det samme kapitlet i Hebreerbrevet kan vi lese følgende:

"Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det Himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus..." (Hebr 12,22-24a. Bibelen Guds Ord 2007)

Over dette fryder jeg meg i dag: Nærværet av Jesus og alle de hellige.

I huset vi bor i finnes det en del ikoner. De anskueliggjør at vi ikke er alene. De hellige som har gått foran oss, er med oss. Når vi feirer gudstjeneste så er det slik at både menigheten i himmelen og menigheten på jorden trer i nær og inderlig forbindelse med hverandre.

De syv økumeniske konsilier, del 2

Det første konsiliet (kirkemøte) i Konstantinopel, og det andre av de syv økumeniske konsiliene som både Den ortodokse kirke og Romerkirken har godkjent, ble avholdt i 381. På dette konsiliet deltok 150 biskoper - men ingen fra Vestkirken - og ble ledet av patriarkene Timoteus av Alexandria, Meletius av Antiokia og av biskopene Gregor av Nazians (se ikonet) og Nectarius av Konstantinopel. Konsiliet ble siden kalt "de 150 fedres kirkemøte". Konsiliet i Konstantinopel er først og fremst kjent for at det antok Den nikenske trosbekjennelsen som en sann og riktig beskrivelse av Den Hellige Skrift. Men konsiliet utarbeidet også en utvidelse av omtalen av Den Hellige Ånd som ble utarbeidet i Nikea.


Før vi går inn på hva denne utvidelsen innebar, la oss se litt nærmere på selve bakgrunnen for dette konsiliet. I år 378 falt den anti-nikenske keiseren i Øst, Valens, i et slag, og ble etterfulgt av den pro-nikenske Theodosius. Dette fikk noen interessante konsekvenser. Blant annet førte dette til en pro-nikensk allianse mellom biskopen i Rom, Damasus, Aleksandrias biskop Peter - som hadde etterfulgt selveste Athanasius - Cæsareas biskop Basilios, Antiokias biskop Meletius og Jerusalems biskop Kyrill.


Professor i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, skriver at "Jerusalem, Antiokia, Aleksandria og Rom var de fire største - og etter samtidens oppfatning - eldste av de bispedømmer som var innstiftet av apostler. Cæsarea i Kappadokia hadde ingen tilsvarende posisjon, men var viktig på grunn av innehaverens format: Basilius. Og det var Basilius som nå var ledende i flere forsøk på å samle denne store teologiske og kirkepolitiske alliansen til fordel for en endegyldig fastsettelse av den nikenske tro som kirkens felles tro." (Oskar Skarsaune: Troens Ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene. Luther forlag)


Da Basilios døde i 379 synes hans mål å være innen rekkevidde. Da kom en 153 biskoper fra Østkirken sammen i Antiokia. Her var både Rom og Aleksandria representert. Vi har kjennskap til dette kirkemøtet blant annet gjennom noe biskop Theodor av Mopsuestia har skrevet:


"Fedrene i Nikea nøyde seg med "Og på Den Hellige Ånd" i tredje artikkel. De mente dette burde være tilstrekkelig for tilhørerne dengang; men deres etterfølgere har likevel overlevert oss en fullstendig lære om Helligånden. Først samlet de vestlige biskoper seg og avholdt en synode for seg selv, fordi de ikke kunne komme til Østen på grunn av de forfølgelser som var forårsaket av arianerne som hersket der. Deretter, da forfølgelsene ved Guds hjelp opphørte, antok også de østlige biskoper denne lære med glede. De sluttet seg til de vestlige biskopers mening, og viste ved sine underskrifter at de var i fellesskap med dem." (Theodor av Mopsuestia: Dåpskatekeser)


Denne biskop Theodor var før sin utnevnelse til biskop i 392, presbyter i Antiokia, og var sannsynligvis til stede på dette møtet han refererer til.


Om Den Hellige Ånd heter det i følge Nikea 325 og Konstantinopel 381:
"Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 10)


Konsiliet i Konstantinopel i 381 vedtok også flere kirkerettslige bestemmelser. Flere av dem var kraftige oppgjør med heresi, altså vranglære. En av dem sier kort og godt: "Biskopen i Konstantinopel skal ha rang og ære etter biskopen av Roma, for Konstantinopel er Det nye Roma." Men viktigst for oss i denne sammenhengen er at dette andre konsiliet vedtok et lærebrev. Sammenfatningen av dette lyder slik:


"Den nikenske trosbekjennelse lærer oss å tro på Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, idet vi klart tror at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd deler samme guddom og kraft og vesen. De æres sammen for de har samme verdighet, i sitt herredømme er de like evige. Vi ærer dem i tre fullkomne hypostaser, eller også tre fullkomne personer, slik at verken Sabellius' uvesen - der hypostasene sammenblandes og personenes egenskaper oppleves - får noe rom hos os, eller at eunomianernes, arianernes eller pnumatomakernes blasfemier får noen makt hos oss, de som atskiller Guds vesen eller natur. For de sier at treenighetens uskapte, vesenslike og like evige natur gjennom Sønnen får seg tillagt en senere født, eller skapt natur, en som er av et annet vesen.


Også læren om Herrens menneskeblivelse bevarer vi uforfalsket, i det vi fastholder at hans komme i kjødet ikke skjedde (i et kjød) uten sjel eller fornuft, (et kjød) som ikke var komplett. Nei, vi erkjenner Logos som fullkommen Gud før alle tidsaldre, og at han i disse siste dager er blitt fullkomment menneske for vår frelses skyld." (Hentet fra biskop Theodors kirkehistorie, bind 5)

Vær ikke redd for helligheten, del 1

"Vi fascineres av hellighet - av hellige personer og plasser," skriver den rumensk ortodokse presten, fader Cornel Todeasa, og så legger han til: "Når vi imidlertid tenker på oss selv innlate oss i hellighet, reagerer vi med forferdelse. Helligheten blir en trussel mot oss - for vi vet at den kommer til å forandre oss fullstendig."
Kanskje hører du med blant disse som rygger tilbake når ordet hellighet eller hellige personer nevnes? Da må vi ikke glemme at Det nye testamente taler mye om hellighet, og apostelen Paulus hilser til f.eks "de hellige i Kolossæ" (Fil 1,2) samt at Kirken kan fortelle historiene til mange hellige menn og kvinner. Fader Todeasa nevner i sin artikkel at han har hatt gleden av å møte flere hellige personer:


"Jeg ser på det som en lykke at jeg fikk møte noen få. For det første var det fader Teofil, en blind munk fra et kloster i Romania, som er kjent og respektert av hele Romania som en åndelig far og en hellig mann. Jeg er også blitt veldig velsignet ved å ha lært å kjenne fader Aresene Boca, som var min rådgiver i ungdommen. Han hviler nå med de hellige i himmelen. Så var det den gentleman'en som jeg så en tidlig morgen på jernbanestasjonen i Bukaresti. Bare ved å iakta ham og være i hans nærhet kunne jeg kjenne hellighet omstråle ham. Å være så nær ham gav meg en så varm og rolig følelse, så tårer av hellig glede strømmet nedover mitt kinn."


Den samme følelsen grep fader Todeasa på en reise til Romania for noen år siden, da han hadde muligheten til å besøke en liten trekirke bygget i år 1575. Døren inn til kirken var liten, så du måtte bøye deg djupt for å komme inn.


"Mens jeg var der inne og ba, ble jeg overveldet av en følelse av hellighet. Det var som om jeg så de sjelene som hadde vært her og tilbedt og forherliget Gud gjennom mange år i denne bygningen. På samme måte hadde jeg det når jeg trådde innenfor døren til klosteret Sâmbata de Sus. Det er nylig blitt bygget opp igjen. Dette klosters storhet kan ikke beskrives: følelsen av fromhet jeg kjente på denne hellige plassen: følelsen av fromhet som jeg kjente på denne hellige plassen kan ikke sammenlignes med noen."

Den udelte kirkes tro - landet med de vide grenser

På vei hjem fra Oslo idag kjøpte jeg med meg Peter Halldorfs (bildet) nyeste bok, som nettopp er oversatt til norsk: "Duften av de hellige". Jeg har ikke rukket å lese mer enn forordet, men jeg finner innholdet så interessant at jeg vil dele noe av det Peter skriver der med bloggens lesere.

Peter Halldorf skriver om sin egen trosvandring: "Den som ferdes tilstrekkelig langt på en vei, passerer til sist a point of no return. For min egen del ligger dette punktet bak meg. Jeg er visselig bare i begynnelsen av min pilegrimsferd, likevel har mye falt på plass. Den udelte kirkes tro for meg er blitt landet med de vide grenser. I kirkens første årtusen, før bruddet mellom øst og vest i 1054, finnes vår felles trosarv. Den grunn som fremtidens kristne enhet kommer til å hvile på."

Peter understreker også betydningen lesningen av Kirkefedrene har fått for ham: "I dette møtet har lesningen av kirkefedrene, samt de teologer som i de siste århundrene har vitalisert den åndelige arv etter dem, vært avgjørende. Enda viktigere har likevel møtet med den levende tradisjon vært, først og fremst i klostre og kirker i den orientalske og østlige kristenhet.... Våre forsøk på å gestalte Kristi etterfølgelse, i liv og fellesskap, må trolig baseres på lenge prøvet erfaring for ikke å smuldres opp i den dyptgående krise vår vesterlandske sivilisasjon, og med den dens kristenhet, bare befinner seg i begynnelsen av. Kanskje er vår stilling i dag like utsatt som i de mørke epoker da en fornyelse av klosterlivet reddet evangeliet for kommende generasjoner."

Jeg deler Peters synspunkter helt og fullt. Lik Peter har jeg passert punktet hvor det er "no return". Jeg har funnet hjem.

Dagsrytmen vår

I Salme 5 beskriver David sin dagsrytme. "Om morgenen hører du min røst, tidlig vender jeg meg til deg og venter." I en annen oversettelse heter det: "Om morgenen legger jeg min sak frem for deg og venter." (v.4)

Det er noe godt med døgnets rytme, og David har funnet en hemmelighet når han begynner dagen med å vente på Herren. David begynner ikke med aktiviteter, han begynner med å hvile og rette blikket mot Herren og ta seg tid til å vente på Ham. Christine Larkin, som var en av talerne på dn nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, har bodd hos oss noen dager nå. Hun sier: "Tjeneste for Herren begynner med hvile, og å lytte til Herrens stemme." Jeg tror hun har helt rett. Vi har noe, - jeg har noe - å lære om hemmeligheten bak disse ordene.

For tiden lever jeg med i tidebønnenes pulsslag - disse stadige avbruddene i dagen, pausene som gis som en nådegave, hvor en kan be de slitesterke ordene fra Salmenes Bok, eller Jesusbønnen. Det er så vakkert det abbeden i et benediktinerkloster skriver om sin egen tidsrytme:

"I vårt kloster ber vi i dag vigilien og laudes i sammenheng. Laudes er Kirkens morgenlovsang. Da retter vi blikket mot Kristus, den oppstandne. Og selv om vi kan føle oss trette om morgenen, lovpriser vi Gud for alle Hans velgjerninger, framfor alt for Hans Sønn Jesus Kristus.

Solen som står opp er et bilde på Jesu oppstandelse. Urkirken tydet alt som skjedde i naturen, som et symbol på Guds virke i vår sjel. Solen som jager mørket på flukt, blir til et bilde på Kristus, som oppvekker lyset i sjelens mørke.

Hanegal er et annet bilde om morgenen. Ambrosius har diktet en morgenhymne, der han ser hanen som et symbol for Kristus. Den er dagens herold. Den markerer skillet mellom dag og natt. Dens rop er et tegn for den som vander i natten: Det blir lyst. Når den galer, våkner morgenstjernen. Det onde viker. Når Peter hører dette ropet, tørker han bort tårene han har grått fordi han har forrådt Jesus. Slik forstått blir det hele et bilde på det som egentlig skjer mellom Gud og menneskene.

Etter morgenens tidebønner går jeg tilbake til mitt værelse gjennom den mørke korgangen. Jeg setter meg på skammelen foran Kristus-ikonet og tenner et par lys som jeg har fått av venner. Et varmt lys brer seg. Jeg ber Jesusbønnen: "Herre Jesus Krists, Guds Sønn, forbarm deg over meg," og lar den følge rytmen i mitt eget åndedrett. Samtidig forestilller jeg meg at denne Kristus som jeg betrakter, bor med sin barmhjertighet i mitt hjerte." (Anselem Grün: I munkenes tidsrytme. St.Olav forlag 2005, side 33-34)

For noen år siden - mens jeg oppholdt meg i byen Pskov i Russland og bodde privat hos byens viseborgermester, bodde det en gammel dame i nabohuset. Hun bodde svært fattigslig. Jeg la merke til henne fra rommet vi hadde. Tidlig om morgenen, rett etter hanegal, ruslet hun langs en vel oppgått sti frem til noen ruiner av en kirkebygning. Så tegnet hun seg med det hellige korstegnet og ble stående andektig en liten stund, før hun tok til igjen med dagens arbeid. Den gudfryktige gamle damen lærte meg noe om dagsrytmen og om det hellige liv. Og om hellige øyeblikk.

Et splittet hjerte

Jeg holder for tiden på med å lese en samling homilier av den hellige Makarios den eldre (se ikonet), som levde mellom 300-390 e.Kr. Han kom fra Egypt, og levde i Sketis øst for Nilen. I sine Femti homilier understreker han kraftig Den Hellige Ånds betydning i det kristne liv; disse kom til å få stor innflytelse på Simeon den nye Teologen på 900-tallet og på Johann Arndt og John Wesley på 1600-1700 tallet. Han blir sett på som grunnleggeren av det berømte Makarios-klosteret, som i nyere tid er blitt restaurert av den nå avdøde abba Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige som navnet hans betyr. Lesningen av den hellige Makarios er både inspirerende og utfordrende, samtidig som den er en invitasjon til å leve Åndens nyskapende liv. Her følger noe den hellige Makarios har skrevet:

Hvordan er det mulig at synden og nåden kan bo i det samme hjerte, som om det var to hjerter?

Bildet av en ild kan hjelpe oss. Dersom du har en ild under et kar og legger litt ved på den, flammer ilden opp og vannet i karet blir oppvarmet og koker. Men hvis du glemmer å legge ved på ilden, dør den langsomt.

I våre hjerter brenner nådens himmelske ild. Hvis vi ber og mediterer over Kristi kjærlighet, legger vi ved på ilden og vårt hjerte brenner av lengsel etter Gud.

Hvis vi derimot forsømmer det og vender oss mot verdslige sysler, tar disse overhånd og plager oss.

Men når hjertet minnes den fred det tidligere har smakt, begynner det å angre; på ny vender det seg mot Gud. På den ene side blir vi ført nærmere freden, på den annen side søker vi den ivrig i bønnen. Det er som å opptenne en ild som varmer våre hjerter.

Hjertets kar er meget dypt, så dypt at Bibelen sier at Gud utforsker dets avgrunn. Dersom et menneske avviker fra Guds buds vei, stiller det seg under syndens makt. Og ettersom hjertets avgrunn av dyp, trenger synden rett ned i den for å ta det helt i besittelse. Derfor må også nåden, langsomt, senke seg ned i hjertets dyp.

Stor glede i bønnehuset

Årets nasjonale bønnekonferanse på Grimerud ble en manifestasjon av glede, og var med på å gi en klar retning videre med tanke på bønnearbeidet i Norge. Forut for konferansen tok jeg et initiativ til å danne en nasjonal bønnekomite. Det finnes mange ulike bønnenettverk i Norge, men det har manglet en god koordinering mellom dem. Lørdag ble den nasjonale komiteen dannet, da lederne for mange av disse bønnenettverkene kom sammen for å spise lunsj. En arbeidsgruppe er nedsatt og den første samlingen for alle disse nettverkene blir en gang utpå høsten. Nå kan vi samle kreftene og bli enige om målrettede bønneinitiativ for Norge. Jeg gleder meg veldig over dette, og tror det har avgjørende betydning for å mobilisere Norge til å be. Når Jesaja taler om at Guds hus skal være et "bønnens hus for alle folk" (Jes 56,7) så står det samtidig at dette bedehuset skal være et sted for glede. ".. og la dem glede seg i mitt bønnehus..." En av konferansens talere, Christine Larkin (bildet) fra England, understreket blant annet dette i sin tale lørdag kveld. Og så brøt gleden løs! Mange mennesker ble møtt av Gud på en sterk måte denne kvelden, i det de ble fylt av latter og hellig fryd i det de ble bedt for. Frem til lørdag kveld hadde vi vært veldig fokusert på å be og faste for ulike behov, ikke bare for Norges vedkommende, men for mange steder i verden. Da jeg talte om å bryte ut av apatiens og passiviteten fredag formiddag, innledet vi også en 24 timers kontinuerlig bønn og faste. Hele fredagsnatten ble det bedt og sunget lovsanger i møtehallen. Ulike lovsangsteam fra Hamar-distriktet sto for dette helt frem til formiddagssamlingen kl.10.00 på lørdag, hvor Alv Magnus talte om Jesu gjenkomst. Det er veldig interessant å se hvordan Gud har ledet alle disse ulike bønnekonferansene. Et tema har gått igjen gjennom alle sammen, uten at det har vært planlagt fra vår side. Mens vi de siste årene har kjent at Gud har lagt trykket på det å søke Herrens åsyn og komme inn i Hans hvile, dreide denne konferasen i en noe annen retning. Denne gangen kjente vi at Herren mobiliserte sitt folk til åndelig krigføring, samtidig som Han fylte oss med glede. I 5.Mos 12,12 står det: "Dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn, der og deres sønner og deres døtre..."

Enhet i sannheten

Kristi Kirke er forvalteren av sannheten. Intet mindre enn det. Til sin unge medarbeider Timoteus skriver apostelen Paulus om hvordan en bør ferdes i Guds hus, "som er sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15) Kristus selv ba for sin Kirke at den "må være ett, likesom du Far, i meg og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg." (Joh 17,21) I samme ordelag som Jesus taler om den enhet som skal finnes i Kirken, så ber Han også for de som utgjør denne Kirken, de som er blitt gjenfødt og ved dåpen er blitt lagt til Kirken, at Faderen må "hellige dem i sannheten". Og legg nå merke til hva Jesus selv føyer til de ordene: "Ditt ord er sannhet." Det er en moderne og liberal forståelse når enkelte hevder at Bibelen inneholder Guds ord. Jesus har en helt annen forståelse. Han sier rett ut at Guds ord er sannheten. Jesus var slett ikke politisk korrekt! Hvis vi leter etter sannheten, så let på rett sted: Sannheten er Guds ord, og Kristi Kirke er satt til å ta vare på det, verne om det og forkynne det.

I "En kortfattet ortodoks troslære" heter det: "Enklest og best lærer vi oss den rette kristne tro i Trosbekjennelsen. Den er utformet av de hellige kirkefedrene på de første allmenne eller "økumeniske" kirkemøtene." Trosbekjennelsen er utformet av Kirken, og bevart i Kirken. Når vi bekjenner oss til f.eks den nikenske trosbekjennelsen, så bekjenner vi oss til den tro som en gang for alle er overlevert de hellige. Hver dag fremsier jeg den:

Jeg tror på èn Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord,

av alt synlig og usynlig.

Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av

Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud,

født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen.

Ved Ham er alt blitt til.

For oss mennesker og for vår frelses skyld

kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd

og Jomfru Maria og ble menneske.

Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus,

led og ble begravet, og stod opp igjen på

tredje dagen i følge Skriftene, for opp til himlene,

sitter ved Faderens høyre hånd

og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde,

og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver,

som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen

og Sønnen, og som talte ved profetene.

Og på èn, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner

èn dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse

og livet i den kommende verden. Amen

Ingen nådegave uten prøvelser

Isak Syreren (600-tallet) var en av de viktigste skikkelsene i det enkelte kaller Østkirken, eller mer korrekt Den ortodokse kirkes åndelige liv. Etter noen år ble han valgt til biskop i Ninive, men forlot sitt embete allerede etter et halv år fordi han fant det umulig. I stedet valgte han et liv som eneboer i fjellene i det nåværende Kurdistan. Han skrifter vitner om stor åndelig erfaring. Fortsatt har han noe å si inn i vår egen hverdag, hør bare:

"Be ikke om råd av en som ikke lever det samme livet som du, hvor vis han enn er. Det er bedre å betro seg til en enkel og uskolert mann som selv har erfaring, enn til en lærd filosof som snakker om det han har utforsket, men som mangler erfaring.

Når du på din vei kommer i en tilstand av urokkelig fred, da har du grunn til å frykte. For da er det fare for at du er fjernt fra den rette og smertefulle vei som de hellige har vandret. At du går frem på den vei som fører til Riket, at du nærmer deg Guds by, kan du se på dette tegn: fristelsene legger hindringer i din vei. Jo lenger du når, jo mer blir du utsatt for fristelser.

Når du slik erfarer at din sjel utsettes for stadig sterkere fristelser, skal du vite at den nettopp da i hemmelighet har nådd et trinn høyere opp og at den har fått en nåde som har forvandlet den tilstand som den befant seg tidligere. For de prøvelser Gud lar sjelen utsettes for, er tilpasset den nåde Han gir oss.

Gud skjenker ikke en stor nådegave uten samtidig å utsette oss for en prøvelse. Nådegavene gir han etter samme mål som prøvelsene. De lidelser som rammer deg og som Guds forsyn sender deg, er altså tegn på hvor høyt din sjel har nådd. Trøsten skal måles med samme mål som bedrøvelsen."

Kroppens og sjelens hellighet

Ireneus av Lyon (130-200) var en disippel av den hellige Polykarp som i sin turvar en disppel av apostelen Johannes. Han er fremfor alt kjent for sin kamp mot samtidens gnostiske bevegelser som han begrunner i sitt store verk: Mot heresiet. Ireneus betonte kraftig betydningen av tradisjonen fra apostlene og spilte en viktig rolle i den prosessen som førte til sammensetningen av de nytestamentlige skriftene. Nettopp fordi han er så tydelig mot heresiet - vranglæren, og da særlig fra gnostisismen, så er han veldig aktuell den dag i dag. Særlig i en tid med New Age, som er en "moderne" form for gnostisisme. Her følger noe Ireneus har skrevet om kroppens betydning:

"Fordi mennesket som levende vesen består av både sjel og kropp, må man som menneske forholde seg til begge deler. Og ettersom begge har en hang til å gå seg vill, finnes det både en kroppens hellighet, et avholdenhetens bolverk mot alle skjendige ting og alle urettferdige gjerninger, og en sjelens hellighet som består i å bevare troen på Gud hel, uten å legge noe til eller trekke noe fra. For gudsfrykt formørkes og lammes når kroppen skitnes til, den brytes ned, besmittes og tråkkes på når løgnen trenger inn i sjelen, men den bevares i skjønnhet og i fullt monn når sannheten stadig er tilstede i ånden og i kroppens renhet. For hvilken glede har man av å kjenne ordenes sannhet men samtidig krenke kroppen og begå onde gjerninger? Eller hva kan kroppens renhet utrette når sjelen mangler sannheten?

Derfor sier Den Hellige Ånd gjennom David: 'Salig er dn som ikke følger ugudelige menneskers råd og ikke slår inn på synderes vei,' det vil si deres vei som ikke kjenner Gud.

De syv økumeniske konsilier, del 1

Annet sted på bloggen har jeg gitt uttrykk for at jeg bekjenner meg til de oldkirkelige bekjennelsene - det vil si Den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen - og de syv økumeniske konsiliene gir et sant uttrykk for "den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige" (Judas vers 3) Vi skal i en serie artikler se litt nærmere på hva som ble vedtatt på de syv økumeniske konsiliene, som anerkjennes som Den udelte kirkes lære. Vedtakene på konsiliet i Nikea er fremdeles gyldige, og ikke minst tidsaktuelle. Det vil du se når jeg skriver om den såkalte arianismen - en heresi, eller vranglære som fremdeles eksisterer.

Det første av disse syv ble holdt i Nikea i perioden 20.mai år 325 til 25. juni samme år. Hit kom biskoper fra hele den kristne kirke, sammenkalt av keiser Konstantin. Et sted mellom 250-300 personer deltok.

Antallet deltagere er noe uklart. Sokrates Scolasticus telte 318, mens Eusebius av Cæsarea telte 250. De østlige biskopene var i flertall, noe som var naturlig; kirken var mye større i øst enn vest, og Nikeas beliggenhet gjorde det lettere å reise dit. Fremst blant dem var de tre erkebiskopene Alexander av Alexandria, Eustathius av Antiokia og Makarios av Jerusalem, samt biskopene Eusebius av Nikomedia og Eusebius av Cæsarea.

De vestlige provinsene sendte bare fem representanter, biskopene Markus av Calabria, Cecilian av Karthago, Hosius av Cordoba, Nicasius av Dijon og Domus av Stridon. Ingen av biskopene, hverken fra øst eller vest, reiste alene, så Eusebius forteller at det var utallige prester, diakoner og akolytter tilstede. Særlig en av disse assistentene utmerket seg, nemlig Athanasius, en ung diakon som fulgte Alexander av Alexandria. Han viste seg å være en av de fremste motstanderne av arianismen, og skulle senere stå sentralt i striden med dem.

Tema for denne første samlingen av Kirkens ledelse var den såkalte arianismen. Arianismen er en teologisk lære som har som bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius lære. Denne Arius levde cirka 260-336. Kort fortalt går arianismen ut på er Sønnen er et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på kristologiens område. Faderen (Gud) har skapt Sønnen av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles Sønn kun i samme forstand som menneskene kalles Guds folk. På samme vis er Den Hellige Ånd Faderens nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og Treenighetsbegrepet kan ikke appliseres om Gud.

I begynnelsen var det en hard front mellom de to sidene, arianerne og dem som gjerne kalles de ortodokse (gresk: 'rettroende') Eusebius av Cæsarea, allerede kjent som en stor taler og forsker, ledet arianernes fremlegging. Han gjorde sterkt inntrykk på keiseren; senere skulle keiseren stå klart på de ortodokses side utad, men han beholdt tilsynelatende en del ariansk tankegang i sitt private trosliv. Da det ble klart at slaget var tapt for arianerne begynte Eusebius etterhvert å posisjonere seg som megler mellom fløyene. Dette var en av grunnene til at keiseren satte ham så høyt og helt til sin død holdt sin beskyttende hånd over ham. Det var også Eusebius som døpte keiseren på dødsleiet.

På dette konsiliet ble også den nikenske trosbekjennelsen vedtatt. Den ble ikke enstemmig vedtatt, noe som var å vente ettersom den har en klar brodd mot arianerne.Avslutningen på debatten skjedde da den nikenske trosbekjennelse ble vedtatt. Spesielt viktig i denne sammenheng er formuleringen «av samme vesen som Faderen» i beskrivelsen av Jesus Kristus. Dette er klart rettet mot arianerne, som avviste doktrinen om treenigheten. Også formuleringen «født, ikke skapt», igjen om Jesus Kristus, er viktig; den imøtegår arianernes doktrine om at Jesus var et menneske skapt av Gud, og ikke en del av Gud slik de ortodokse hevdet.

På dette konsiliet ble det vedtatt en utregningsmetode for når påsken skal feires, en minimumstid for forberedelse til dåp, hvordan biskoper ordnineres og Bispedømmet Jerusalem ble innrømmet spesielle æresrettigheter - bare for å nevne noe.

Du hvis øyne alltid ser meg

Johannes av Damaskus (645-749) er blitt kalt den siste av kirkefedrene. Han var sin tids viktigste teolog. Avbrøt sin karriere hos kalifen av Damaskus og trådte inn i Mar Saba klosteret utenfor Jerusalem. Johannes av Damaskus er kjent for å forsvare ikonet ved å betone forskjellen mellom avbilde og urbilde og mellom det å ære og tilbe, som kom til å bli avgjørende for billedteologien. I sitt største verk - Kunnskapens kilde - sammenfatter han på en glimrende måte oldkirkens teologi. I dag gjengir jeg en bønn av ham, som jeg tror mange vil kjenne seg igjen i:

Herre, Du har elsket oss og gitt Din elskede, enbårne Sønn til vår gjenløsning. Han tok på seg oppgaven av fri vilje og uten motstand. Ja, Han stilte seg til rådighet som et uskyldig offerlam. Han var Gud men ble menneske og underkastet seg Deg med sin menneskelige vilje og var Deg, Gud, min Far, lydig til døden, ja korsets død.

Kristus, min Gud, Du fornedret Deg, for å ta meg, det fortapte får, på Dine skuldre for å lede meg til grønne enger og la meg få drikke av den sanne læres vann gjennom Dine hyrder, som Du selv har gitt føde og som nå vokter Din hjord som Gud har utvalgt.

Herre, lett byrden av mine synder, som har vært årsak til stor urett. Rens min ånd og mitt hjerte. Før meg på den rette vei, gå foran meg og lys for meg som en lykt. Lukk opp min munn og gi meg ordets gave. La min tunge, gjennom Din Ånds brennende tunge, tale klart og tydelig om Deg, Du hvis øyne alltid ser meg.

Herre, vær min hyrde, og hjelp meg å være hyrde så mitt hjerte ikke viker av til venstre eller høyre. Må Din gode Ånd føre meg på den rette vei. Må mine gjerninger følge Din vilje helt til enden!

Nasjonal bønnekonferanse godt i gang

I dag er det andre dagen av den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, Ungdom i Oppdrags hovedbase på Ottestad, utenfor Hamar. I går kveld talte evangelist Håkon Fagervik svært inspirerende om bønnens velsignelse og betydning. Håkon Fagervik er en av Norges få aktive evangelister, og det var evangelistgaven vi ble velsignet med i går. Han øste av sin rike erfaring med bønnesvar, og jeg merket meg spesielt et punkt: Bønn skaper kreativitet. Når vi ber så gir Gud oss visjoner, ideer, lar oss få del i sine tanker og planer og innbyr til samarbeide. Etter Håkons tale delte vi nattverd sammen, og jeg forrettet sammen med Øyvind Fjellestad, tidligere pastor i Hamar Frikirke, og en god venn.

I formiddag skal jeg tale. Emnet mitt er "Bryt ut av apatien". Jeg kommer tilbake med et resyme av min undervisning senere på bloggen. Ettermiddagen er avsatt til å be for ulike emner. Dette vil skje i grupper, og på kvelden taler Günter Krallmann på et spesielt arrangement som er kalt "Lengselen etter Hans herlighet." Etter Günters undervisning går vi inn i en bønnenatt som varer frem til formiddagsmøtet lørdag hvor Alv Magnus taler. Lørdag ettermiddag er det seminar med Christine Larkin, som også taler på kveldsmøtet. Alv skal tale om Jesu gjenkomst og Christine skal ha et seminar om profetisk forbønn. Jeg gleder meg til å se henne igjen. Hun har en sterk profetisk tjenestegave, og jeg har gleden av å tolke henne.

Jeg har allerede truffet flere som leser bloggen her på bønnekonferansen. Om du har anledning til å være med, men ikke rakk å melde deg på, så er det fortsatt mulig å delta både på møtene og seminarene, men overnattingsmulighetene på Grimerud er forlengst fullbooket. Det skal bli spennende og inspirerende å få muligheten til å be sammen med Norges bønnefolk.

Vil tvinge de kristne friskolene?

Vil den nye barne- og likestillingsministeren tvinge kristne friskoler til å undervise at homofili er naturlig? Dette er enda et bevis på denne regjeringens antikristelige politikk. Nå skal man også pådytte de kristne skolene en lære som er statsautorisert. Dette er ikke noe annet enn et angrep på trosfriheten.

De kristne friskolene har en stund fryktet at de vil miste statsstøtten hvis det blir forandringer i ekteskapsloven. For de kristne skolene vil ikke undervise sine elever i annet enn at ekteskapet skal være mellom mann og kvinne. I går gikk stortingsrepresentant Ingebrigt Sørfonn (KrF) på talerstolen i spontanspørretimen på Stortinget for å få et svar på om det hele bare var tomme trusler. Svaret barne- og likestillingsminster Anniken Huitfelt gav viser hva regjeringen nå legger opp til:

"Vi har holdninger som skolen skal formidle. Som skoleelever mener jeg at det er uheldig at man går på en skole der man ikke lærer at homofili ikke er noe som praktiseres i det norske samfunnet. At dette er naturlig og at dette er noe man møter som samfunnsborger. Så jeg mener om de går i gode private kristne skoler eller i offentlig skole skal vite at homofili er naturlig," svarte likestillingsministeren fra talerstolen, skriver Dagen Magazinet.

Ensretting ser ut til å være regjeringens linje. Snart blir det vel også forbudt å si hva Bibelen mener om ekteskap og homoseksualitet.

Bildet som er tatt av Yann Anker er offentliggjort med tillatelse fra Barne- og likestillingsdepartementet.

Hvile i Kirkens overleverte tro

Ny revidert tekst
En for oss ukjent person har skrevet Salme 84. Det eneste vi vet er at vedkommende var av Korahs barn. Men denne ukjente har funnet hjem. Hør bare:

"Hvor elskelige dine boliger de, Herre, hærskarenes Gud! Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. Spurven har jo funnet seg et hus og svalen et rede hvor den har lagt sine unger - dine altere, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! Salige er de som bor i ditt hus, de skal stadig love deg. Sela," (Salme 84,2-5. Norsk Bibel 88. Revidert 2007)

Den siste tiden har det pågått en debatt på bloggen om hva som er sann kristen tro, om vi kan stole på Bibelen og om Bibelen ikke er utgått på dato. I vårt samfunn hvor det myldrer av alle slags alternativer, mener enkelte at det ikke er mulig å kunne si hvem som har rett eller ikke. Finnes det i det hele tatt èn sannhet, og hvem besitter den?

For en del år siden kunne man si: Jeg tror på Bibelen og Bibelen er eneste rettesnor for liv og lære, og de fleste visste hva du mente med det. Den tiden er definitivt forbi. I dag - med ulike bibelsyn til stede i samme kirkesamfunn - mener den ene så, og den andre slik, og begge påstår at de har rett og den andre feil.

Men det kan ikke være slik at alt er sant, eller like sant. Bibelen lærer f.eks ikke ulike ting om ekteskap, om homofili, - bare for å ta to av de emnene som har vært diskutert de siste dagene på denne bloggen.

Jeg har selv strevd mye med spørsmålene knyttet til hva en sann kristen bekjennelse er. Når Judas, Jakobs bror setter seg ned for å skrive sitt lille brev og som er blitt en del av vår nytestamentlige kanon, så skriver han:

"Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Fra reformasjonstiden har vi lært dette: Skriften alene.Men er det mulig? Selv i den lutherske kirke er det slik at de oldkirkelige bekjennelsene har spilt og fortsatt spiller en stor rolle som en sammenfatning av "Kirkens tro". Prestene i denne kirken forplikter seg faktisk på sin kirkes bekjennelse, og må slutte som prest hvis de lærer eller lever i strid med bekjennelsen. Det er blitt sagt at bekjennelsen er underordnet Bibelen, men i virkelighetens verden ser det slik ut: bekjennelsen er en ufravikelig norm. Man kunne derfor kanskje si: Skriften står aldri alene.For mitt eget vedkommende er utgangspunktet annerledes enn livsynsmangfoldet. Jeg mener at de oldkirkelige bekjennelsene og de syv økumeniske kirkemøtene gir et sant og riktig uttrykk for hva sann kristen tro er for noe. Når dette er utgangspunktet så endres ikke noe med tiden, eller fordi det er politisk korrekt, eller på grunn av trender. Kirkens tro er den samme, slik den var fra grunnleggelsen og slik den alltid vil være inntil Jesus kommer igjen. Dette har gitt meg hvile og ro, og en trygg overbevisning. For meg er dette et ankerfeste, slik at man ikke drives av vær og vind. Jeg forstår godt at folk spør og leter. Selv er jeg glad for å ha funnet hjem, som svalen i Salme 84.

Fader Ottar Mikael Myrseth har skrevet et studiehefte om den kristne tro, og dette er hva han blant annet skriver om kirken: "Kirken er Guds og benevnes derfor med samme kjennetegn som Gud selv. Kirken er hellig som Gud, det vil si utskilt fra verden og utvalgt for å tilhøre Gud.... Derfor arbeider Kirken alltid for å verge sin tro mot forandringer, forvrengninger og fornektelser. Den sanne Kirkes tro måles på at den er tro mot apostlene og at den er katolsk, det vil si at den er blitt trodd overalt, alltid og av alle. Ny lære, ny ordning eller ny moral strider mot Kirkens katolisitet. Det samme gjelder privatmeninger. Bak denne troen ligger Jesu løfte om at Kirken aldri har gått eller skal kunne gå til grunne. Det betyr at den sanne tros tradisjon alltid skal finnes og kunne gjenkjennes av dem som søker den... Kirken er èn og Kirken er apostolisk. Kirken er èn fordi den er Kristi legeme. All splittelse er menneskenes synd. Kirken er bygd på apostlenes grunnvoll, det vil si på deres lære og deres fullmakter gitt dem av Kristus. Disse fullmakter har apostlene overdratt til sine etterfølgere, biskopene. Dette er Kirkens sanne tradisjon og identitet."

Hva sier kirkefedrene om Jesu gjenkomst? Del 1

Å studere kirkefedrene er et interessant studium i mange henseender. I denne artikkelen skal vi se på hva noen av dem hadde å si om Jesu gjenkomst. Jeg lar deres uttalelser tale for seg selv, uten å kommentere dem, annet enn å gi noen opplysninger om deres bakgrunn:


Klemens av Aleksandria, (ikonet) omtalt i Fil 4,3, var en av medarbeiderne til Paulus og skrev to brev til forsamlingen i Korint. Brevene er bevart: "Det er elendig fatt med dem som har et delt sinn og et delt hjerte, og som sier: Dette har vi hørt før helt fra våre fedres tid. Og nå er vi blitt gamle, oh ikke noen av disse tingene har skjedd. Dere dårer! Snart og plutselig skal Hans vilje bli fullbyrdet, som også Skriften sier: Snart skal Han komme og Han skal ikke dryge. Brått skal Herren komme til sitt tempel. Dette gjelder også Den Hellige, Han som dere venter." I sitt andre brev skriver han: "La oss til enhver tid vente på Guds rike i kjærlighet og rettferdighet for vi kjenner ikke dagen for Herrens komme."


Barnabas-brevet, et av de de eldste kristne dokumenter, anslått å være fra tiden omkring det første århundreskiftet: "Vi gir alvorlig akt på disse siste dager, for hele tiden siden dere kom til troen vil være til ingen nytte for dere hvis vi ikke nå i denne onde tid motstår de farer som møter oss, slik det sømmer seg for Guds barn." "Som en forklaring på dette vil det bli oppstandelse ... For dagen er nær da alle ting skal forsvinne sammen med den onde. Herren er nær og likeså Hans lønn."


Didache eller De 12 apostlers lære, anslått til å være fra omkring år 110: "Våk for deres livs skyld! La ikke deres lamper slokne. Vær rede for oppbrudd. For dere kjenner ikke timen når Herren kommer... Hele den tid dere har vært troende vil være til ingen nytte for dere dersom dere ikke er rede i den siste tiden .... Deretter skal han som forfører verden stå fram som en gudesønn og han skal gjøre under og tegn ... Da skal sannhetens tegn komme til syne, først en åpning i himmelen, deretter lyden av en trompet, for det tredje en oppstandelse av de døde, men ikke alle av dem, slik det også er blitt sagt. Deretter skal verden se Herren komme med himmelens skyer."

fortsettes

Tegnene på Jesu gjenkomst, del 4

De siste tider er de store motsetningenes tider. Ved siden av enorm nød vil vi ha overflod og overdådighet. Når Jesus taler om tiden forut for sin gjenkomst, sier Han at det vil bli på samme måte som på Noahs og Lots dager. Han nevner blant annet dette "de åt og drakk". (jfr Matt 24,37 flg) Dette er et uttrykk for den hemningsløse livsnytelse som endetidens mennesker skal kjennetegnes av. Tidens gud i vest er levestandarden.. Dens lære er: større fortjeneste, mer luksus, høyere lønninger. Mantraet er: mer-mer-mer!

Inn i denne sammenhengen sier Guds ord: "Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For vi hadde ingenting med oss inn i denne verden, og det er sikkert at vi ikke kan bære med oss noe ut. Og når vi har mat og klær, skal vi være tilfredse med det. Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og i mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet kommet bort fra troen, og de har gjennomboret seg selv med mange plager." (1.Tim 6,6-10) Det er mange ting som gjør at vår tid mer og mer ligner på tiden de første kristne levde i. Dette er en tid som minner om Roms forfallstid, da massene ropte på "brød og sirkus".

Vår tid er fornøyelsens tid, hvor man forsøker å drukne sine sorger i fornøyelse, forlystelse og grådighet. Vårt samfunn er et umettelig nytelsessykt samfunn, hvor til og med kjæledyr velter seg i luksus samtidig som mennesker dør av sult. I følge Jesus selv er dette overdrevne luksuslivet et endetidstegn

Syfilisutbrudd blant homofile i Oslo

Et utbrudd av syfilis fortsetter å spre seg blant homofile i Oslo. Folkehelseinstituttet melder om 61 tilfeller av nysmitte i fjor. Hele 54 av disse er menn som har hatt sex med menn. 38 av disse er smittet i Oslo, fire er smittet andre steder i landet. 12 er smittet i utlandet, de fleste i Europa. Den yngste som er smittet er 23, den eldste 70. Gjennomsnittsalderen er 39 år.

18 av 54 som fikk syfilis i 2007, er tidligere kjente HIV positive. Syfilis overføres forholdsvis lett . Ca 1/3 av de som utsettes for smittekontakt blir smittet. Smitten i Norge skjer i stor grad på arenaer for tilfeldig sex.

Kjønnsnøytral "ekteskaps"-lov på kollisjonskurs med det meste

Biskop Olav Skjevesland, preses for Den norske kirke, var tindrende klar i Stortinget i går under høringen om den kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven:

- Prester som utfører vigsel av homofile eller lesbiske par etter en justert ekteskapsliturgi bryter med sitt ordninasjonsløfte.

Biskop Skjevesland påpekte at det i Den norske kirkes vigselsrituale klart slås fast at ekteskapet består av en mann og en kvinne.

Nesten samtlige kirkesamfunn og kirkelige organisasjoner som deltok under høringen i går krevde at loven må avvises og sendes tilbake til regjeringen. Et av hovedpoengene da de 23 organisasjonene og kirkesamfunnene møtte til høringen i går var at ved den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven blir barn fratatt retten til å kjenne sitt biologiske opphav.

Teologen Joachim F. Grün, som er en av mine gode venner, skriver i en glimrende kronikk i Dagen/Magazinet i dag at den nye såkalte "ekteskaps"-loven er den største diskrimineringslov. Grün skriver: "Hvis det nå foreliggende lovforslag vedtas vil det innføre det som historiebøker senere kan kalle den største diskrimineringslov. Det vil bringe Norge i direkte motsetning til FNs barnekonvensjon. særlig artikkel 7.1 og 18.1 og FNs menneskerettigheter særlig artikkel 16."

Joachim Grün trekker i sin kronikk frem noe jeg selv har tenkt mye på, nemlig TV serien "Tore på sporet". Mer enn noe annet program har det vist viktigheten av å kjenne sine biologiske foreldre. Denne rettigheten skal norske barn fratas fordi regjeringen er mer opptatt av å være politisk korrekte og la seg styre av de homofiles kamporganisasjoner, enn å sette barnet i sentrum.

Tegnene på Jesu gjenkomst, del 3

Den finansielle krisen i verden er i ferd med å bre om seg. Dagsrevyen i går meldte at flere banker i England er rammet, og finansanalytikere mener at vi bare såvidt har skrapet i overflaten på problemene. Når Jesus taler om de siste tider så sammenligner Han denne tiden med tiden da Lot levde. I den forbindelse sier Han: "De spiste og drakk, kjøpte og solgte." (Luk 17,28) Nå hører jeg allerede innvendingene: Er dette et endetidstegn?

Menneskeheten har da holdt på med å kjøpe og selge siden tidenes morgen. Men Jesus nevner det spesielt, så da har det utvilsomt sin helt spesielle betydning. Selvsagt har det vært drevet handel før i menneskehetens historie, men hvilken tid kan i såmåte sammenlignes med vår?


Jesus sammenligner de siste dagers forretningsliv med Sodomas handelsvirksomhet. Verden drives av det umettelig pengebegjær, og vi ser at gangstersyndikater invaderer og styrer økonomien i flere land. Alt ligger egentlig klart for den siste store økonomiske sammenslutningen som en gang skal samle all forretningsvirksomhet under Antikrists ledelse. Det kommer en tid da ingen kan kjøpe eller selge uten å ha Dyrets merke.


Vår tids multinasjonale selskaper er forløpere for det antikristelige systemet som kommer. Endetidens globale handelsliga har Babylon som sin hovedstad. Hør hva Åpenbaringsboken har å si om dette:


"Og kjøpmennene på jorden skal gråte og sørge over henne, fordi ingen mer kjøper deres skipslaster, skipslaster av gull og sølv og edelsteiner og perler, av fint lin og purpur og silke og skarlagen, all slags velluktende tre og all slags kar av elfenben og all slags kar av kostelig tre og av kobber og jern og marmor, og kanel og salveolje og røkelse og myrra og virak, og vin og olje, fint mel og hvete, storfe og sauer, hester og vogner, treller og menneskesjeler. Og den frukt som din sjel hadde lyst til, er blitt borte for deg. All glans og glitter er blitt borte for deg. Og aldri mer skal det finnes. De som handler med slikt, de som er blitt rike ved henne, skal stå langt borte i redsel for hennes pine, gråtende og sørgende, og si: Ve, ve, den store by! Du som var kledd i fint lin og purpur og skarlagen, og som lyste av gull og edelstener og perler - at så stor en rikdom er ødelagt på en time! Hver styrmann og hver skipsfører og alle sjøfolk, og hver den som ferdes på havet, sto langt borte, og de ropte da de så røken av hennes brann,og sa: Hvem er lik den store by? De strødde støv på sine hoder og ropte med gråt og sorg, og sa: Ve, ve den store by, hvor alle som har skip i sjøen, er blitt rike av hennes kostbarheter. For på en time er den lagt øde." (Åp 18,11-19)


Jakob profeterer om rikdommen i den siste tid, når han skriver:


"Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som kommer over dere! Rikdommen deres er råtnet, og klærne deres er blitt møllspiste. Deres gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal bli et vitnesbyrd mot dere, og den skal fortære deres kjød som ild. Dere har samlet dere skatter i de siste dager! Se, lønnen dere har holdt tilbake fra arbeiderne som har skåret åkene deres, roper høyt, og ropene fra høstfolkene er nådd fram til Herren Sebaots ører. Dere har levd i overdådighet og overflod på jorden. Dere har gjødd deres hjerter på slaktedagen." (Jak 5,1-5)


Norges velstand kan samtidig bli vår snare. Rikdommen vår som er syltet bort i fonds i utlandet, kan bli borte som dugg for solen. Kanskje det er en del av den dommen Herren lar komme over vår nasjon fordi vi vender oss bort fra Ham, og tillater at fosterdrapene pågår og ugudelige lover innføres?

Det stinker av Dagbladet

Det stinker av Dagbladet. Gjennom en ufyselig reportasje i beste konspiratoriske stil forsøker man å stigmatisere og nærmest kriminalisere Hans Majestet Kong Harald, tidligere stortingsrepresentant Lars Rise og Douglas E. Coe, lederen for The Fellowship Foundation. På slottets nettside fremgår det nemlig at Kongen har gitt audiens til Coe, og Dagbladtes journalist Tore Gjerstad smører tjukt på for å forsøke å skandalisere Kongen og Coe. Dette er noe Gjerstad har forsøkt før også, gjennom storstilte reportasjer i Dagbladet om samme tema. Det er så langt fra undersøkende journalistikk som det kan komme. Det er et sammensurium av lettvinte påstander, virkelighetsforvregning og fordomsfulle meninger. Gjerstad vil ha det til at Douglas Coe skal være en beunderer av Hitler, ja det er til og med overskriften på Dagbladets førsteside. Dette til tross for at Coe sier selv: "Jeg har aldri snakket om Hitler, Stalin eller Lenin som forbilder. De er onde og forførende. Jeg bruker dem bare som eksempler på hvordan djevelen i deres skikkelse perverterer Jesu budskap." Det står nederst i Gjerstads artikkel.

Men før vi kommer så langt presenteres vi for et mareritt av dårlig journalistikk. Hør bare:


«Jesus ba disiplene om å ha en visjon for verden. Lenin hadde det. Hitler hadde det. Vi har i USA i dag ingen visjon for de unge i dag.» Slik talte Fellowship-stiftelsens sjef, Doug Coe, på åttitallet. Sitatet er bare ett av flere eksempler på hvordan en av de mektigste religiøse lederne i USA bruker historiens verste diktatorer som organisatoriske forbilder."


Hallo! Hvis man blir en Hitler eller Lenin beundrer bare ved å påpeke at disse menneskene forandret verden, ja da er vel alle som er professorer i historie nazister også da. Coe påpeker bare et faktum. Disse menneskene forandret verden, men ikke slik at Coe synes noe om det. Hvordan i all verden klarer man å snu opp ned på noe som blir sagt på en slik måte? Det kan bare være en årsak: Man har så mange fordommer mot kristne ledere og man har hengt seg slik opp i en konspirasjonsteori at man ikke klarer å komme seg ut av det. Og Dagbladet følger opp med fotografer i buskene, og når ikke folk som blir fotografert vil fortelle hvem de er, så er det et bevis i seg selv på at det er noe muffens på gang.


Så forsøker man å koble dette til Kongen, og til navngitte stortingsrepresentanter. Kongen har jo invitert Coe to ganger! Hva foregår på slottet? Er det en sammensvergelse på gang? Hallo! Har Kongen invitert andre flere ganger også? I tillegg forsøker man å rote litt i historien og finner en nordmann ved navn Abraham Vereide, som startet organisasjonen Coe leder i dag. Han forsøkes også skandalisert. Vereide startet i sin tid bønnefrokoster i kongressen. Det er vel en stor forbrytelse sett med Dagbladets øyne.


Det har gått veldig dårlig økonomisk med Dagbladet i det siste. Det er det ikke vanskelig å forstå. Folk flest gjennomskuer dette og ser hva det er. Jeg og mange med meg gråter ikke over Dagbladets økonomiske nedtur. Tapet blir ikke veldig stort om denne avisen gikk over i historien. Kanskje Tore Gjerstad er en medvirkende årsak til det.

Når alt kommer til alt

Innholdet av et lite håndskrevet kort har talt veldig til meg de siste dagene. Teksten lyder slik: "Jesus elsker deg helt personlig. Derfor venter Han på din personlige kjærlighet til Ham. Den vil gi ditt liv den dypeste mening."

Det er jo dette alt dreier seg om for en Jesu etterfølger: Den første kjærligheten til Jesus.

Teksten på kortet er skrevet av mor Basilea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre. Gjennom både ord og levd liv betonte hun viktigheten av å elske Jesus, Han som elsket oss først.

Hva vil en slik kjærlighet bety helt praktisk og konkret i våre liv - i dag? Hvordan kan jeg vise Ham at jeg elsker Ham av "hele mitt hjerte, av hele sin sjel og av all min forstand"? (Matt 22,36)

Tilbake til røttene: til den udelte kirke

I går satt jeg sammen med to gode venner. Vi snakket om kirkens historie, fra starten i Jerusalem og til vår egen tid. Det var en interessant samtale av flere grunner, også av den grunn at vi samtalte som brødre, ikke for å vinne en diskusjon! Utgangspunktene til oss tre er forskjellige med tanke på kirketilhørighet. En av de tre påpekte at mens Romerkirken har bare èn pave, så har den protestantiske kirke mange, og mens paven av og til uttaler seg ex cathedra, kommer det stadig uttalelser fra den ene pastoren etter den andre - alt etter som trendene er. Jeg tror min venn berører noe ikke uvesentlig, for å si det slik. De protestantiske kirkesamfunnene opplever stadige splittelser, og i den moderne husmenighetsbevegelsen både startes det, og legges det ned grupper, både på grunn av teologisk uenighet og fordi man ryker uklar med hverandre, eller fordi det er en ny trend på gang.

Mange kjenner seg rotløs, fragmentert, fremmedgjort, samtidig som man kjenner på en lengsel etter det som var det opprinnelige, etter originalkristendommen. Til forsamlingen i Efesos skriver apostelen Paulus: "Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: èn kropp, èn Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle." (Ef 4,3-6. NTR 05) Med andre ord: Originalen var èn kirke. I den Nikenske trosbekjennelsen heter det: "Jeg tror på: "èn, hellig, katolsk og apostolisk kirke."

Og slik var da også kirken frem til 1054. Hadde det ikke vært uenighet underveis? Joda. Frem til det som er blitt kalt det store skisma i 1054 hadde den østlige og den vestlige grenen vært èn. Bruddet skjedde ikke plutselig. Det hadde pågått en lang strid forut, ikke minst på grunn av dogmatiske spørsmål.

Kirken frem til 1054 er den udelte kirkens tid. Det er de syv første økumeniske konsilier eller kirkemøters tid. Disse syv første økumeniske konsiliene anerkjennes både av Den ortodokse og Den romersk-katolske kirke som autoritative. Nå legger vi noe annet i ordet "økumenisk" i dag enn det som er den opprinnelige betydningen brukt om disse konsiliene. Ordet "økumenisk" kommer av det greske ordet "oikumene" i betydningen "hele verden". Disse konsiliene var kirkemøter som var kalt sammen for å samtale om doktriner og praksis som gjaldt for hele kirken.

Fra første stund ble det sett som svært viktig at disse konsiliene munnet ut i konkrete vedtak som gjaldt for alle menighetene. Vedtakene, kalt kanoner - av gresk: kanones - regler eller rettesnor, er bevart fra alle de syv konsiliene. Det var også vanlig å forfatte et credo - en trosbekjennelse som spesielt adresserte problemene konsiliet skulle behandle. Den mest kjente av disse er den nikenske som ble forfattet på konsiliet i Nikea i 325 med senere tilføyelser i Konstantinopel i 381.

Det åttende konsiliet ble også sammenkalt før det store skisma i 1054. Det skjedde i 869-870, men var da sammenkalt av paven i Rom. Etter dette har det vært holdt 13 konsilier til, men disse 14 tilsammen anerkjennes ikke av Den ortodokse kirke.

Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på kirkene i Romerriket før det store skisma inntraff og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. De omtales som en fordi de har felles kommunion, altså nattverdfellesskap med hverandre. De anerkjenner også den økumeniske patriark som den første blant likemenn i bispekollegiet. Patriarken i Konstantinopel, eller mer korrekt titulert som "Erkebiskopen av Konstantinopel, det nye Rom, den økumeniske patriark", er åndelig leder for Den ortodokse kirke. Han har likevel ikke samme funksjon som paven har for den romersk katolske kirke. Bispestolen i Konstantinopel ble ifølge tradisjonen opprettet av apostelen Andreas, og den nåværende patriarken, Bartholomeos I (bildet), er hans 270 etterfølger. Konstantinopels bispestol ble opphøyet til patriarkat av den andre økumeniske konsil i Konstantinopel i 381.

De kirkene som utgjør Den ortodokse kirke er også historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Aleksandria, Antiokia og Jerusalem, som var de opprinnelige patriarkatene. Et patriarkat er et bispedømme med særskilt høy status, ledet av en patriark.

I en kortfattet ortodoks troslære gjengitt i Ortodoks bønnebok heter det om kirken:

"Frelsen formidles gjennom mysteriene og de forvaltes av Kirken. Derfor må den som vil bli frelst fra synden og mørket, høre til Kristi kirke. Kirken er èn, fordi den har en eneste grunnvoll og ett eneste hode, Jesus Kristus. De enkelte medlemmene forenes gjennom kjærligheten. Kirken er hellig, for den er Kristi hellige legeme og fordi Helligånden bor i den. Kirken er allmenn, eller katolsk, fordi den strekker seg over hele verden. De som har vandret bort fra det jordiske livet, har ikke sluttet å være medlemmer av kirken. De har bare flyttet over fra kirkens synlige og jordiske del, til dens usynlige og himmelske del." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag 2002, side 182)

Tegnene på Jesu gjenkomst, del 2

De første kapitlene av Åpenbaringsboken gjenlyder av drønn av hovslag. Vi leser om fire ryttere og deres hester. De er alt annet enn vakre. De er fryktelige og fryktinngytende. Rytterne og hestene representerer dramatiske ting som skal skje på jorda, i endens tid. En av disse rytterne rir en svart hest. Om denne leser vi: "Da Lammet brøt det tredje seglet, hørte jeg den tredje skapningen rope: 'Kom!' Og jeg så, og se! - en svart hest. Og han som satt på den, hadde en skålvekt i hånden. Og jeg hørte noe som lignet en stemme inne blant de fire skapningene: 'En liter hvete for en dagslønn! Tre liter bygg for en dagslønn! Men oljen og vinen må du ikke skade." (Åp 6,5-6. Bibelselskapets oversettelse 05)

I Jesu eskatogiske tale - talen om de siste tider, gjengitt hos Matteus heter det: "Folk skal reise seg seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød..." (Matt 24,7. Bibelselskapets oversettelse 05) De skremmende ordene fra Åpenbaringsboken og fra Matteus har fått fornyet aktualitet i disse dager. Nå snakkes det om at 100 millioner mennesker kan bli berørt av hungersnød i løpet av kort tid, og det er bare begynnelsen på marerittet. 100 millioner. Vi er 4,5 millioner i Norge. Det setter det hele i perspektiv.

Jeg ser denne rytteren for meg i det han stanser opp foran Johannes. Rytteren har en vekt i hånden. Mens dyret tramper med sine hover i bakken og snøfter urolig, holder rytteren på den svarte hesten vekten over hodet, og en stemme sier: En liter hvete for en dagslønn. Tre liter bygg for en dagslønn." I andre oversettelser brukes benevnelsen "denar", som var en dagslønn på den tiden. Den kunne beløpe seg til noe slikt som en krone og tredve øre, og det var nok til å kjøpe et mål hvete eller bygg. På Jesu tid var en denar nok til å kjøpe rundt 24 mål bygg, men i synet til Johannes var det samme beløpet bare nok til tre mål. Når Johannes hører ordene: "Tre mål bygg for en denar", forstår han at den som snakker, beskriver en hyperinflasjon som helt naturlig vil følge i kjølvannet av en lammende hungersnød. Pengeverdien vil bare være en åttendedel, eller bare 12 prosent av sin tidligere verdi. Etter dagens målestokk vil det si det samme som at en arbeider med en årsinntekt på 200.000 kroner, plutselig bare tjener 24.000 i året. Vi kan alle tenke oss følgende av dette.

Verden har kjent til hungerskatastrofer siden tidenes morgen. Bibelen forteller om flere av dem. I vår egen tid kan vi nevne at i år 1900 døde fem millioner i India sultdøden. I Kina var det kronisk hungersnød i 30-40 år. Millioner på millioner er døde. Russland har vært hjemsøkt av hungerskatastrofer. I 1921 omkom mellom fem og ti millioner mennesker, og i 1932-33 døde minst 12 millioner av sult. Og vi har den enorme og ubeskrivelige nøden i Afrika, også i vår egen tid. Ja, nettopp nå mens du leser dette dør tusenvis av mennesker av mangelen på mat. Så dette er altså ikke noe nytt. Men Jesus understreker at det i tiden før Hans gjenkomst så vil verden se en økning i antall mennesker som vil dø av mangelen på mat og rent vann.

Hungersnød og sult er altså et endetidstegn. Hva gjør vi så med det? Det bør få oss til å våkne og se alvoret i tiden vi lever i, samtidig som vi bør gjøre det vi kan for å hjelpe til. Den første menighet var involvert i humanitært og diakonalt arbeid i forbindelse med den hungersnøden som profeten Agabus og hans profetteam profeterte om i Apgj 11,27 flg, og som kom under keiser Claudius. Jesus sier også følgende: "For jeg var sulten og dere gav meg mat..." (Matt 25,35)

Vil du være med å nå 600.000 med evangeliet?

Vil du være med på å nå 600.000 mennesker i Romania med evangeliet, to ganger i uken via radio? Vi trenger 12 personer som kan gi 100 kroner i måneden. For 1200 norske kroner kan Victor Otet, (til venstre på bildet) sende kristne programmer to ganger i uken på den mest populære radiokanalen som dekker Maramures-området i det nordlige Romania. Programmet Victor lager varer i 80 minutter, og inneholder bibelundervisning samt kristen sang og musikk. Allerede fra starten av hadde programmet over 10.000 faste lyttere. I dag er antallet lyttere mye høyere.

Victor Otet tilhører Herrens Arme, en fornyelses- og vekkelsesbevegelse innenfor Den rumensk Ortodokse kirke. Han har et tilsynsansvar for en rekke bedehus i og rundt Baia Mare. Ved siden av å drive med aktiv evangelisering, driver også Otet og hans medarbeidere et suppekjøkken, og står for distribusjon av humanitær hjelp til fattige. De bygger også bedehus og setter opp kirkebygg. Mange kommer til tro hver eneste måned, og mange kan vitne om at Herren har grepet inn i deres liv med helbredelse. Herrens Arme er en fornyelses-og vekkelsesbevegelse som opplever mye tegn og under som skjer når Herren stadfester sitt ord.

I dag har Victor og jeg vært sammen i bønnekoia mi på Skumsjøåsen. Skaren bar slik at det var mulig å ta seg frem. Det er mye snø i dette området ennå. Det var veldig fint å være sammen med Victor i bønn i koia, eller Mamre som koia heter. Han har en nød for å se sitt eget folk nådd med evangeliet.

1200 kroner i måneden er ikke mye penger, men tenk hva disse pengene kan gjøre for menneskers evighet! Tenk om 12 av bloggens lesere kunne binde seg for å gi 100 kroner i måneden i ett år, så har vi sikret driften av disse radiosendingene frem til april 2009! Kanskje noen har muligheten for å gi mer?

Ta kontakt - aller helst via mail: gudsherlighet@yahoo.no

Gjennom vårt misjonsarbeid: White Fields Mission garanterer vi at alle penger som gis til dette arbeidet går uavkortet til Victors arbeid. Jeg har kjent Victor gjennom mange år nå, og vet at han er en person med stor integritet. Skulle det komme inn mer penger enn det som trengs til å dekke utgiftene til radioarbeidet, vil disse midlene gå til det øvrige evangeliseringsarbeidet Herrens Arme driver.

Gaver til dette arbeidet kan gis til konto: 1604.04.04345. Kontoens navn er: White Fields Mission. Husk å merk giroen med Radio Romania.

Bildet er tatt hjemme i stua vår i dag.

Tegnene på Jesu gjenkomst, del 1

I samtalene Jesus hadde med sine disipler rett før korsfestelsen, sier Han: "Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, der skal også dere være." (Joh 14,3. Bibelen Guds Ord 07) Og når Jesus er tatt opp til himmelen fra Oljeberget utenfor Jerusalem, sier englene som også er vitne til Kristi himmelfart: "Galileiske menn, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Den samme Jesus som be tatt opp fra dere til Himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så Ham fare opp til Himmelen." (Apgj 1,11) Helt siden den gang har Kristi forsamling ventet på Jesu gjenkomst.


Og Jesus selv har talt om ulike ting som skal være tegn på Hans gjenkomst. Dette er blant annet gjengitt i det som er blitt kalt Jesu eskatologiske tale - Hans tale om de siste tider, i Matt 24 og 25 og Luk 21.


Apostelen Peter skriver om de siste tider, og sier: "Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å holde fast på, som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen gryr, og morgenstjernen går opp i deres hjerter, da dere først og fremst vet dette at ikke noen profeti i Skriften er gitt til egen fortolkning. For aldri er noen profeti kommet fram ved et menneskes vilje, men Guds hellige mennesker talte drevet av Den Hellige Ånd." (2.Pet 1,19-21)


Jesus irettesatte sin egen samtid fordi de ikke skjønte seg på "tidens tegn", som varslet Hans første komme: "Når det er kveld, sier dere: Det blir pent vær, for himmelen er rød. Og om morgenen: Det blir dårlig vær i dag, for himmelen er rød og truende. Hyklere! Dere vet hvordan dere skal tyde himmelens utseende, men tidenes tegn kan dere ikke tyde." (Matt 16,2-3)


Jesu samtid skulle ha skjønt seg på tidene, for århundrer i forveien hadde Daniel og andre profeter forutsagt Hans komme. Simeon og Anna, som er nevnt i Lukas 2, fant tilstrekkelig grunn til å gå til templet, der de fant barnet Jesus, etter at de hadde studert de profetiske skriftene.


Det er tydelig at Gud vil at vi skal studere det profetiske ordet. Nesten 30 prosent av Skriften består nemlig av profetier. Det er ikke bare det at profetiene lærer oss om kommende begivenheter, men de forsikrer oss om noe annet: At Gud holder sitt ord og sine løfter!


Det gamle testamente inneholder for eksempel mer enn 100 profetier om at Messias skal komme. På grunn av disse profetiske forutsigelsene vet vi at Jesus i sannhet var Messias, for Han oppfylte dem alle sammen. Derfor kan også Guds barn i dag være sikre på at Han vil komme tilbake til Oljeberget i Jerusalem for å opprette sitt rike, ettersom Han lovte det - fem ganger mer enn Han lovte å komme første gangen! Hans første komme er et historisk faktum, og vi kan altså være fem ganger sikrere på at Han skal komme annen gang.


I en serie artikler som begynner med denne, skal vi se nærmere på noen av de tegnene Jesus fortalte om som skal gå i oppfyllelse før Han kommer tilbake.


(fortsettes)

Guds herlighet - Guds shekinah, del 4

Vi vokser aldri fra lovprisning. Det er ikke slik at lovprisning er en slags moderne trend, og at når vi er ferdig med den, så er det noe nytt vi skal ta fatt på. Nei, lovprisning er evig, fordi Gud er evig. Men lovprisning kan være med på å endre atmosfæren, og bringe oss inn i tilbedelse. For en god del år siden - vi må tilbake til tiden rett etter at jeg ble en kristen - nærmere bestemt i 1973, jeg var blitt en kristen året før. Da leste jeg "Guds makt ved lovsang" av metodistpresten Merlin Carothers. Den boken gjorde et sterkt og varig inntrykk på meg. Forsatt er mange av de bibelske prinsippene som Carothers underviste om i denne boken, en del av mitt teologiske fundament. Jeg tror at hemmeligheten i lovprisningen av Gud er altfor lite forstått. Men tilbake til det Carothers skrev: "Jesus lærte aldri å forandre forholdene omkring oss, men han lovte virkelig fred og glede til dem som lærer seg å forstå at Gud kontrollerer alt. Selve lovprisningen frigjør Guds kraft tross alle omstendigheter og gjør det mulig for Gud å forandre dem, om det er hans vilje. Ofte er det vår innstilling som hindrer løsningen på et problem. Gud er allmektig og kan gripe inn tross vår innstillning. Men hans fullkomne plan er å få enhver av os sinn i et sant samfunn med seg, og derfor tillater han forhold og hendelser som har som oppgave å feste oppmerksomheten på vår egen stilling. Jeghar begynt å forstå at lovprisning er den høyeste form for samfunn med Gud og noe som alltid frigjør en virkelig kraft i våre liv." Et annet sted sier Carothers: "Takk Gud for hver detalj i livet og tro at han har tillatt dette å skje for å få deg slik som du nå er."

Kirkens overleverte bønneskatt

Kristi kirke forvalter mange overleverte bønner. Den fremste av dem alle er jo den bønn som Jesus lærte sine disipler å be: Fadervår. Den er blitt kalt "alle bønners kilde og sammenfatning", og det med rette. Når vi ber Fadervår berører vi alt som kan berøres i bønn. I den bønnen er alt innebefattet. Troens folk i Den gamle pakt ba Salmenes bok, og den unge kirken fortsatte å se Det gamle testamentes salmebok og gjorde den til sin egen bønnebok. Og slik har det fortsatt. Helt siden apostlenes tid - i god apostolisk tradisjon - har kristne gjort kong Davids ord til sine egne. Så er det da en også en annen helt særskilt grunn for dette: Kristus ba selv salmene! Men Kristi kirkes bønneskatt inkluderer også Sakarjas lovsang, Marias lovsang, Simeons lovsang - og for alle de som er vant med å be tidebønnene, så hører også disse bønnene med i den bønnetradisjonen. Englenes lovsang fra Betlehemsmarkene finnes også med i mange gudstjenesteliturgier, og en mengde bønner både fra Det gamle- og Det nye testamente bruker enten i sin opprinnelige form eller er omarbeidet noe. I forbindelse med nattverdfeiringen synges også "Se der, Guds Lam, som bærer verdens synder" og vi hører stadig det trefoldige "hellig, hellig, hellig". Skatten utvides med bønnene som apostelen Paulus og Johannes ba, og sist men ikke minst så har vi Jesusbønnen som springer ut av den hellige historiens ærbødighet for Navnet. Den lyder slik: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Jeg er takknemlig for å tilhøre en bønnesammenheng hvor det verdsettes å kunne be alle disse bønnene. Det er noe eget å be Bibelens egne bønner, de er guddommelig inspirerte. Selvsagt kan det bare bli tomt å gjenta andres ord, men de kan ved Den Hellige Ånds hjelp, også gjøres til våre egne. Selv setter jeg stor pris på å bruke disse slitesterke bønnene, som jeg vet er blitt bedt av tusenvis av andre, i ulike livssituasjoner. Dette handler også om å være en del av de lange historiske linjene.

Hellige Ånd, nærværets mysterium

De siste dagene har disse bønnene av bror Roger, grunnleggeren av kommuniteten i Taize, berørt meg på en spesiell måte, og da spesielt denne setningen: Hellige Ånd, nærværets mysterium. Smak på de ordene. I den fasen jeg nå gjennomgår med sykdom finner jeg Bror Rogers korte meditasjoner og bønner mettet med åndelig innhold. Det gjør godt å dvele ved hans ord, og samtidig tenke tilbake på hans liv. Som jeg har nevnt tidligere på bloggen her var møtet jeg hadde med Bror Roger for en del år siden, ikke bare inspirerende, men det er få som båret et slikt Kristus-nærvær med seg som bror Roger gjorde. Det å tilbringe tid alene med ham i et rom i Linkjöping i Sverige var en sterk opplevelse av å være nært et menneske som kjente Kristus, og det var tydelig at bror Roger var et menneske som levde i bønn. Ignatius av Loyola sa en gang: Alt man vender i retning Gud er en bønn. Det stemte godt i bror Rogers liv, og var nok hans hemmlighet.


All kjærlighets Gud, Du tar alltid imot oss! Hvorfor skulle vi vente på at våre hjerter blir forandret for å kunne leve et liv rotfestet i Deg. Du gir oss alt vi behøver for å lindre og lege våre sår.


Hellige Ånd, nærværets mysterium, Du puster inn i oss en lett vind for forfrisker sjelen. Og det uventede skjer - vi gjenopptar vandringen fra tvil til klarhet i Ditt ansikts lys.
Jesus, vår glede, den helt enkle lengselen etter Ditt nærvær er allerede begynnelsen til tro. Etter som dagene går, vil denne lengselen, skjult i vårt indre, få kilder av levende vann til å velle fram: godhet, uselviskhet og indre harmoni - den som kommer fra Den Hellige Ånd i oss.


Oppstandne Jesus, iblant roper våre hjerter til Deg: Jeg er ikke verdig til å ta imot Deg, men si bare et ord, så blir jeg helbredet. I det innerste av våre liv er Ditt evangelium et lys i oss, og Din nattverd et nærvær i oss.

De lange historiske linjene

Et ærende på Hamar sykehus i dag, gav meg muligheten til å besøke Domkirkeodden. Dette er et område jeg liker veldig godt å rusle rundt på, både fordi det er så vakkert her, og fordi man står på historisk grunn. Hamar var bispesete fra 1152-1153 og frem til Reformasjonen. Ruinene etter Hamar Domkirke står nå skjermet for vær og vind under et gigantisk glassmonter. Her har dominikanermunker bedt sine tidebønner tidlig i otta, og satt punktum for dagen med Completorium. Mens jeg ruslet langs Mjøsstranda og så sollyset leke seg ned krusningene i vannet, tenkte jeg på munker som sikkert har gått den samme ruta som jeg gjorde i dag. Kanskje i bønn, kanskje mediterende over en tekst fra Bibelen. Jeg kjenner meg stadig mer trukket til den tidlige kirkens historie, til kontinuiteten, til det som ikke endres av tid og rom.

I ettermiddag hadde vi besøk fra Victor, vår rumenske venn gjennom flere år, og en av lederne for Herrens Arme, en fornyelses- og vekkelsesbevegelse innen Den rumensk ortodokse kirke. Vi snakket sammen om den invitasjonen jeg har mottatt fra landets ortodokse kirke til å tale i noen av klostrene og katedralene i det nordlige Romania. Vi planlegger en reise i september eller oktober i år. Vær gjerne med å be om at vi skal lykkes med dette. Søndag møter jeg Victor igjen, forhåpentligvis sammen med noen få andre, i bønnekoia på Skumsjøåsen. Det gleder jeg meg veldig til.

Sann Israelsvenn død i Haifa

Sent i går kveld fikk jeg melding om at Dr. Magne Smith sovnet stille inn i sitt rom i Sjømannskirken i Haifa. Han ble 71 år gammel. Dr. Smith var vår private sjåfør på vår siste reise til Israel, og vi tilbrakte et par dager sammen i Haifa og Galileaområdet før han kjørte oss inn til Jerusalem. Ved siden av sin fremragende kunnskap om Israels land og folk, var han en dyktig forkynner og sjelesørger. Ikke minst det siste gjorde at disse sightseeing-turene ble noe mer enn bare å se de hellige stedene. De ble svært personlige opplevelser, som jeg ikke kommer til å glemme. At han døde i Israel kjennes underlig ut, men også med mening når man kjenner Manges store kjærlighet for landet og folket. Bruno og Gro Wenske, som var nære venner av Dr. Magne Smith skriver følgende i forbindelse med dødsfallet:
Dr. Magne Smith er ikke lenger iblant oss. Den 11.4. sovnet han stille inn i sin seng i Sjømannskirken i Haifa, 71 år gammel, få timer før han skulle tatt flyet tilbake til Norge. På kirken var vi alle i sjokk, for han hadde vært i full virksomhet like til det siste. Han virket sterkere enn noen av oss. Ja, han blomstret riktig i Israel. For han elsket å være i dette landet. Mange vil huske han for hans mange andakter og prekener, forbønn og møtevirksomhet, alltid med det sjelsørgeriske sikte. ”Den stille mann” ble han kalt. Han gjorde så lite vesen av seg selv, og holdt seg helst i bakgrunnen. Han var lege, kirurg og psykiater, men kalte seg selv aldri for ”dr. Smith” bare : ”Magne”. Magne hadde tid til å lytte, og var mest opptatt av å hjelpe dem som hadde det vondt. Han lærte oss så mye. Han ba oss å lytte til Talsmannen, Jesus, som alltid taler vel om oss, og ikke til Anklageren, som er Løgneren og bare lyver på oss, og står dag og natt for Guds åsyn bare for å anklage oss. ”Jesus taler bare godt om deg og meg”, sa Magne, når vi har tatt vår tilflukt til Jesus. Fra 1992 var Magne fast taler på våre Israel-stevner om sommeren. Han talte om sin beste venn, Jesus. Hans terapi som lege ble kalt: ”Tilgivelses-terapi”.

Vi takker Gud for Magne, takker for hva vi har lært av hans råd og veiledning, hans stille omsorgsfulle vesen, den kjærlighet han viste oss alle, og den fred og trygghet han bar med seg. Når Magne var nær oss, var vi trygge. I den siste gudstjeneste han hadde for oss og vår turistgruppe den 5.4. talte han om Guds fred som han hadde inne i seg, og som Jesus vil gi oss alle. ”Åndens frukt”, står det er: ”Kjærlighet, glede og fred”. Det opplevde vi i Magnes nærhet. Vi takker Gud for Magne, lyser fred over hans minne, og ber for hans barn og familie. Men tomrommet etter Magne er stort her i Israel, hvor han også hadde mange venner.

Første gang Magne var i Israel var i 1956. Da var han telegrafist på en norsk passasjerbåt (en av BRAND-båtene), og var med på Sjømannskirkens turer. Fra da av hadde han kontakt med min far (Per Faye-Hansen), og fulgte utviklingen både i Israel og i Sjømannskirken med stor interesse. Og han forble en trofast Israel-venn til sin dødsdag. Han så Israel klart i Bibelens lys. Derfor støttet han også jødenes rett til hele landet, og hadde mange venner både blant jødene som ble kastet ut fra Gush Katif i Gasa-stripen, og jødene i Judea og Samaria. Han gledet seg bl.a. over ambulanse-traktoren vi nylig fikk gi til jødene i Hebron. Hele sitt liv arbeidet han for å redde menneskeliv. Fra 1992 var Magne to eller tre ganger hvert år i Israel.

Den 13.4. hadde vi en minnegudstjeneste for han. På kort varsel kom bl.a. prof. Zertal med sin kone og 3 av de messianske jødene fra Yad Hashmona: Salo Kapusta, Gershon Nerel og Eli Ben Avraham for å trøste oss og hverandre, og for å være med på minnesamværet. Særlig gjorde vitnesbyrdet til prof. Adam Zertal inntrykk på oss. Professoren er jo ingen kristen. Men han, som hadde helt sosialistisk og ateistisk bakgrunn, ble bestevenn med Magne etter at Magne hadde vært sjåfør og guide for professoren rundt i Norge for et par år siden. Zertal sa bl.a.: ”Magne var ingen karismatiker. Han talte med en mild, jevn stemme og hevet aldri røsten. Han brukte bare Guds Ord, og folk flokket seg om han. Jeg var med på flere av hans helbredelses-møter. Jeg så han i virksomhet. Folk sto i lange køer for å få forbønn hos Magne. Han hadde en kraft som jeg aldri har sett maken til.” Det var et meget spesielt minnesamvær som vi takker Abrahams, Isaks og Israels Gud for.

Uten tålmodighet dør kjærligheten

Å være en kristen er å tro og håpe. Men for at troen og håpet skal kunne bære frukt, kreves tålmodighet. Tålmodighet er nødvendig for at vi av Guds hånd skal kunne fullbyrde det vi håper og tror på. Det står skrevet: "Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!" (Åp 3,11) Det er et ord som formaner oss om å holde ut med tålmod og kraft, så den som trakter etter kronen, når nå lønnen nærmer seg, virkelig får den gjennom sin urokklige tålmod. Det er riktignok kjærligheten som er det bånd som holder fellesskapet sammen, fredens grunnvoll, enhetens fasthet og styrke. Kjærligheten er mektigere enn håpet og troen, den får foran alle gode gjerninger og martyriets vitnesbyrd, den skal for evig bli hos oss i himmelens rike. Men allikevel: ta tålmodigheten bort fra kjærligheten, og den kan ikke bestå! For da apostelen talte om kjærligheten. knyttet han den sammen med standhaftigheten og tålmodigheten. "Kjærligheten", sier ham, "er tålmodig og velvillig". (1.Kor 13,4) La oss derfor holde fast ved den tålmodighet som lar oss bli i Kristus og med Ham lar oss komme til Gud. For ingenting i våre gjerninger kan føre oss frem til herligheten, med mindre det henter sin kraft til fullbyrdelse fra tålmodigheten. Cyprian (210-258)