fredag, august 31, 2007
Kristus i alle Bibelens bøker
Læren om Kirken
En rekke av de ekklesiologiske grunnkategoriene og hovedanliggender ble nemlig utviklet i denne perioden:
*Ignatios av Antiokia (død ca 117) understreket Kirkens katolisitet, synlighet og betydningen av biskoppelig embetsstruktur.
*Irenenus av Lyon (død ca 200) fokuserte i sin kamp mot heretikerne, altså vranglærerne, på kirkens apostolisitet og slo fast at det finnes en grunnleggende sammenheng mellom Kirken og Helligånden.
*Hippolyt av Rom (død ca 236) var opptatt av Kirkens hellighet og dens eskatologiske karakter.
*Cyprian av Kartago (død ca 238) slo fast at Kirken er et frelsens sted, og knyttet Kirkens katolisitet til en biskoppelig embetsstruktur.
Vårt nye testamente beskriver Kirken ved hjelp av en rekke forskjellige uttrykk og bilder. Det er begrepet ekklæsia, som er latinisert til ecclesia, som i våre norske bibeloversettelser er oversatt som kirke eller menighet. Dette er et begrep som stammer fra verbet (ek) kalein, som betyr å kalle ut eller sammen. I profangresk ble det anvendt om en folkeforsamling.
I den greske oversettelsen av Det gamle testamente, den som kalles Septuaginta, brukes det ofte som gjengivelse av det hebraiske qahal, som fungerer som en betegnelse på det forsamlede Israels folket. I Det nye testamente dreier det seg primært om Kirken i betydningen det nye utvalgte Guds folk. Vi finner dette oftest i den nytestamentlige brevlitteraturen og i Apostlenes gjerninger.
Ekklæsia begrepet knyttes både til lokalkirken, eller som betegnelsen ”alle kristne på ett sted”, og til den universelle kirke, som eksisterer på tvers av både tid og rom.
”Det nytestamentlige ekklæsia er summen av alle dem som i tro og lydighet hører Kristus til,” sier professor Carl Fr. Wisløff i en artikkel i boken: ”Skriften tro – Kirken tro”, side 201, som ble utgitt i forbindelse med 75 års jubileet for Foreningen for Bibel og Bekjennelse.
I 1.Tim 3,15 omtales Kirken på denne måten: ”Den levende Guds menighet – sannhetens støtte og grunnvoll.”
torsdag, august 30, 2007
For jøde først
Lausanne-bevegelsens råd for evangelisering blant jøder, var samlet i Ungarn i forrige uke.
160 deltakere fra 18 land og 16 misjonsorganisasjoner var samlet for å drøfte metoder og trender som kan stimulere til misjon blant jøder. Norge var representert ved 13 deltakere fra Den Norske Israelsmisjon og Frikirken. Fra denne konferansen har det kommet viktige uttalelser som det er verd å merke seg for norske Israelsvenner:
«Vi stadfester at de gode nyhetene om at Jesus er det eneste håp om frelse for det jødiske folk. Vi gleder oss over rapporter om at jøder kommer til tro på Jesus, og at antall messianske forsamlinger vokser. Vi hevder at den største urett kristne kan gjøre mot jødene er å nekte dem evangeliet. Vi oppmuntrer til evangelisering for alle Abrahams kjødelige barn, og ber om forsoning mellom palestinske arabere og israelske jøder i Kristus. Vi tar avstand til den senere tids antisemittisme og fordommer mot staten Israel og oppmuntrer hele kirken til å være med og tale mot disse holdningene, ettersom de er til hinder for at jødene får høre evangeliet om Kristi kjærlighet.»
På talerstolen under konferansen i Ungarn, generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann, i Den Norske Israelsmisjon.
Meninger, meninger, meninger eller Una Sancta
For en tid tilbake stod partisekretær Martin Kolberg frem og ropte: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen! Når man kikker på en del blogger med teologisk og kirkehistorisk innhold, kunne man bytte ut Kolbergs rop med: Meninger, meninger, meninger! Du verden hvor mange meninger. Det er de som med brask og bram sier seg uenig med Paulus, fordi det apostelen skriver i deres ører oppfattes som diskriminerende og forstokkende gammeldags. Så da må man sette noe annet i stedet, gjerne vedkommendes egne meninger. Så har du de som sier at man må avvise Bibelen som Guds ord, for å finne Jesus. Eller som innfører nye begreper og skaper nye ord, i et forsøk på å lage seg en kirke som passer best for vedkommendes teologiske syn. Jeg kjenner jeg blir mer og mer trett av alle disse meningene.
I den nikenske trosbekjennelsen, som siden 300-tallet har vært fremsagt av tusener av mennesker over den ganske jord, kalles Kirken: "Èn, Hellig, Katolsk og Apostolisk kirke". Det er en sammenfatning av alt hva den kristne Kirken opplever som sitt egentlige vesen. Det er det ferdige bygget, som reises på den bibelske grunnvollen.
Selv i tider med splittelse og forfall står den bekjennelsen fast. Selve ordene: Una Sancta - den Ene og Hellige - sier hva Kirken har vært, hva Kirken burde være og hva Kirken kan bli, ja egentlig hva Kirken er.
"I ett legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fiendskapet." Slik heter det i Efeserbrevet om menneskehetens to halvdeler - jøder og hedninger. Begge to er kalt til å bli lemmer på samme kropp: Kristi hellige kirke. Biskop Bo Giertz sier det slik: "Dette er grunnvollen for kirkens enhet: forbindelsen med samme Frelseren i samme mystiske fellesskap, delaktigheten i samme forsonende offer, mottagelsen i en tro, formidlet gjennom en dåp, og innesluttet i et brød."
Kirkens enhet er først og frem et åndens fellesskap i Kristi kropp, men dette fellesskap er også synlig. Det må fremstå og ta skikkelse på jorden i et fellesskap, i ekklesia, i Kirken. Denne synlige Kirken er nødvendigvis èn. Kristi kropp er èn.
"Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre!", sa Jesus. (Mark 9,50)
For urkirken var denne enheten en hellig plikt, selv om den ikke var lett å virkeliggjøre. "Ulikheten i tankemåte, tradisjoner og naturlige interesser var så stor, at den skulle ha sprengt i stykker hver eneste menneskelige organisasjon. Avstanden mellom en gammeltroende jødekristen i Jerusalem og en nyomvendt gresk slave i Korint var sikkert større, enn den naturlige distansen som fremstår i dag mellom en pinsevenn og en romersk katolsk. Men på tross av disse spenningene ble enheten bevart. Den hvilte på en hellig forpliktelse, " skriver biskop Giertz.
Det er i Kirken at vi har fått Den Hellige Skrift. Kirken kom først. De kanoniske skriftene etterpå. Derfor trenger vi å lese Skriften i lys av Kirkens tradisjon. Og være tro mot den. Da blir det ikke meningene mine som blir så viktige, men da blir det troskapen mot det apostlene har lært og stått for. Da blir det heller ikke så slitsomt å være kristen. Da kan man hvile i Kirkens tro. I dette har jeg også funnet min hvile. Ikke i alle meningene, men i Kirkens overlevering av den tro som fantes hos apostlene.
Å søke Jesu ansikt og følge Ham
Når disse linjene skrives skulle jeg etter planen ha sittet på nattoget fra Trondheim til Fauske, og derfra skulle jeg ha tatt buss til Evenskjær, hvor jeg fra fredag til søndag skulle ha ledet en retreat for retreatlederne i Nord-Norge. Søndag kveld skulle jeg ha talt i Metodistkirken vis a vis Soltun Folkehøgskole. Men sykdom gjør det umulig. Det kjennes vanskelig. Men midt oppe i fortvilelsen over dette, med tanke på de vanskelighetene jeg lager for arrangørene, og skuffelsen over ikke å få gjøre det jeg kjenner meg kalt til og har store glede av å gjøre, kommer nok en gang Jesu radikale ord til meg, hentet fra Johannes evangeliets siste kapitel: "Elsker du Meg?" Det er jo dette alt dreier seg om: Kjærligheten til Jesus. Ikke det vi gjør for Ham. Men vår hengivelse til Ham, og Ham alene. Kanskje stanser Herren meg igjen, for å si det samme som Han sa til apostelen Peter når denne var så opptatt av hvordan det skulle gå med Johannes: "Herre, hva skal så skje med ham? Jesus svarte; Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg." Igjen dette kallet til radikalt oppbrudd og etterfølgelse. Akkurat nå føler jeg det som om ordene i Joh 21,18 angår meg helt personlig: "Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du er gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil." Nå føres jeg dit jeg ikke vil. Tilbake til hjelpeløsheten og skrøpeligheten med et hjerte som ikke vil det jeg vil. Som slår sin egen takt, urytmisk og krevende. Og midt oppe i dette lyder Jesu ord: "Følg meg!" I dette øyeblikk minnes jeg noe Henri Nouwen skrev i boken: "The Wounded Healer":
"Når vi ikke er redde for å gå helt inn i vårt eget jeg og samle oss om vår egen sjels bevegelser, vil vi litt etter litt forstå at å være levende vil si å være elsket. Denne erfaringen forteller oss at vi kan elske bare fordi vi er født av kjærlighet, at vi kan gi bare fordi vi er satt fri av Gud, Han hvis hjerte er større enn vårt hjerte. Når våre liv har anker i vårt innerste jeg, kan vi være fri til å la andre danse sin egen dans, synge sin egen sang, og snakke sitt eget språk uten frykt. Da er vårt nærvær ikke lenger truende og krevende, men innbydende og frigjørende."
onsdag, august 29, 2007
I forening med den bedende kirken
Jeg er verdens lys
Igjen har jeg funnet trøst i de enkle betraktningene over Frelseren, skrevet av fader Lev Gillet, han som kaller seg selv ”en munk fra Østkirken”:
Jesus utstråler bare lys. I Ham er lyset fullkomment. ”Jeg er verdens lys.”
Hos Jesus finnes ikke spor av truende skyer eller uværsstormer. Ikke noe mørke, sønderflenget av lyn. Ja, selv ikke halvmørke finner vi der. Alt i Jesus eier krystallets klarhet uten derfor å utelukke dets skarphet, til smerte for dem som rammes av den.
Omkring Jesus finnes ingen tragedier, fordi det ikke finnes noe problem som forblir uten løsning. Det vanskelige for disiplene er ikke å kjenne det de skal gjøre, men å ha styrke til å gjennomføre det. Det man kaller den menneskelige tilværelsens tragedie, forsvinner i Jesu rene lys. Har man sett lyset, kan man også vandre i lyset.
Ved forklarelsen ble Jesu klær ”skinnende” og av en slik hvithet at ”ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite.” Beskuelsen av Jesus, ja, selv det personlige bildet som vi danner oss av Ham, er uatskillelig fra dette inntrykket av lys, av hvithet og av strålende renhet.
Jesus, du uendelighetens hav! Havet som blåner så dypt mot skumringstimen. Havet som svøpes i skinnende hvitt under middagssolens glød. Havet som fjernt i horisonten smelter sammen med himmelen. Så langt mitt øye rekker, følger jeg Deg, Herre, inntil Din skikkelse forsvinner inn i Din Faders herlighet….
Hva skjedde ved forklarelsen? Mesteren som levde med sine disipler og hvis utseende de var fortrolige med, synes med ett å bli forvandlet, innsvøpt i skinnende lys. Men også oss er det undertiden gitt å motta et nytt og overveldende inntrykk av Jesus. Et inntrykk som gjennomryster oss.
Det dreier seg ikke om en legemlig visjon av Frelseren, som den som i århundrenes løp ble enkeltes, kanskje manges, privilegium. Men det hender undertiden at Jesu nærvær når ned til dypet i oss, bryter inn over oss og griper oss. Vi aner Hans lys uten å se det, eller rettere, vi fornemmer det på forhånd. Omtrent som når vi merker at morgensolen trenger seg inn gjennom våre søvntunge øyelokk. Mesteren hvis vanlige utseende er så mildt og ydmykt, får oss til å skjelve ved kontakten med Hans makt. Dette er forklarelsens øyeblikk.
Hebreerne kjente ikke noe annet guddommelig lys enn ildstøtten som førte dem gjennom ørkenen. Det begrensede og midlertidige lys. Lyset for et folk og en epoke. Jesus sier om seg selv at Han er ”verdens lys”. Det evige, altomfattende lys. Det som ”opplyser hvert menneske som kommer til verden.”
Velsignet være Du, Herre, for at Ditt lys virker i alle sjeler og for at det gjenfinnes – selv når det er brutt – i alle raser, i alle troende.
tirsdag, august 28, 2007
Gregorios av Nyssa om Moses
I går gikk jeg til sengs med en bok fra 300-tallet som sengelektyre! Den hellige Gregorios av Nyssa (332-395) skrev en biografi om Moses, som er oversatt til svensk og utgitt på Artos Bokförlag. Denne boken er spesielt interessant fordi den gir oss et innblikk i den tidlige kirkens bibelutleggelse. Sammen med den hellige Basilios den Store, og den hellige Gregorios av Nazianz dannet Gregorios av Nyssa den kretsen som er blitt kalt de kappadokiske fedre. Få teologer har hatt en slik innflytelse som disse. På en særskilt måte har Gregorios av Nyssa, gjennom sin skarpsindige syntese av teologi og filosofi hatt stor betydning for Østkirkens tradisjon.
Den hellige Gregorios var spesielt fremtredende som mystiker. Og biografien som han skrev om Moses, er en av den kristne mystikkens klassikere. Den svenske oversettelsen eer gjort direkte fra gresk. I sin bok fremstiller Gregorios Moses som en lærer i mystikk - en som leder sitt folk dypere og dypere inn i gudskunnskapens hemmeligheter. Men Gregorios skriver også om livet til Moses.
Gregorios av Nyssa ble født omkring år 332 og hørte til den tredje kristne generasjonen av en fremstående familie i Kappadokia, i den indre delen av det som er blitt kalt for Lille-Asia. Han var tredje sønnen i en søskenflokk på 10. Ikke bare hans bror Basilios, men også hans søster Makrina betydde mye for hans åndelige utvikling. Når man leser skriftene til kappadokierne får man en følelse av et veldig sterkt familiesamhold. Det er noe å tenke på at man allerede i den korte tiden som Kirken hadde eksistert hadde man rukket å utdanne kristne slekter. Til dette sterke samholdet bidro også ganske sikkert de usikre forholdene som den tidlige Kirken sto overfor, både innad og utad. De arianske stridighetene hadde blitt offisielt avblåst i forbindelse med kirkemøtet i Nikea år 325, men fortsatte i virkeligheten og ble fulgt av nye kristologiske og pneumatologiske lærestrider.
Jeg gleder meg til å ta fatt på boken til Gregorios, og kommer sikkert tilbake til den på bloggen. Det gjør jeg også med boken som Tore Lende har sendt meg, og som jeg fikk i posten i dag, nemlig: The Myth of a Christian Nation av en annen Gregory, nemlig Gregory A. Boyd! Med et hjerte som ikke synes å lystre resten av kroppen, noe som gir meg en hvilepuls på 120, er det ikke så mye annet jeg orker enn å sitte stille i godstolen i håp om at hjertet vil roe seg og slå normalt igjen. Jeg er veldig takknemlig for forbønn.
Kristus er kommet til oss - og bor i oss
Jeg ble så grepet av den tidlige morgenbønnen for tirsdag, fra den hellige øya, Lindisfarne, så jeg vil gjerne dele den med deg. Kanskje vi kunne be den sammen?
Ære være Gud i det høyeste, som er kommet for å leve i blant oss. Du er kommet for å skape fred i en fiendtlig verden. Kristus, båret til verden av jomfru Maria, Du som er hos oss i vår fødsel. Kristus, oppfostret som tømmermann, Du som er med i oss i vårt arbeid. Kristus, venn av dem som søker, av dem som er utenfor, Du er med oss i våre vennskap. Kristus, som holder ut i smerter og død, Du er med oss i våre prøvelser. Kristus, evige Guds Sønn, Du er alltid med oss.
Bror Roger, grunnleggeren av Taize, har sagt:
Kristus bor i oss! Trenger vi ikke tid til å forberede vårt indre for å kunne fatte denne evangeliets virkelighet? Den er nesten utilgjengelig for vår forstand.
Fire hundre år etter Kristus skrev en afrikansk kristen ved navn Augustin: "Kristus er i deg. Der er Hans bolig. La Ham høre din bønn, men skrik ikke, som om Han var langt borte. Han er i ditt dypeste dyp."
mandag, august 27, 2007
Vi ble styrket og fikk nytt mot
søndag, august 26, 2007
Å sitte benket rundt et bord
Det er en forunderlig historie som rulles opp for oss i 1.Mos 18. Om Herren som åpenbarer seg for sin venn Abraham. Beskrivelsen fra 1.Mosebok gir mange assosiasjoner. Jeg ser den for mitt indre blikk. Der sitter Abraham i teltåpningen til teltet sitt, som befinner seg i Mamres terebintelund. Eller eikelund, som det også oversettes. Sikkert ikke uten grunn at han har funnet denne plassen med de vakre trærne, for å slå seg ned der. Det er "midt på heteste dagen", leser vi. Og det er mens han sitter her for å forsøke å svale seg under disse mektige eiketrærne at han oppdager at han får gjester. Han reiser seg og springer disse tre mennene i møte. Og så inviterer han dem på et måltid mat.
Blant bibelforskerne er det bred enighet om at det er den hellige treenighet som Abraham og hans hustru får besøk av denne dagen. Og det er ting som tyder på at Abraham forstod hvem de celebre gjestene var. Og det første Abraham tenker på er å servere dem noe å spise! Det kan sikkert gis ulike forklaringer på Abrahams reaksjon, ikke minst med at måltidsfellesskapet har en stor plass i denne delen av verden. Det er ikke Abrahams reaksjon jeg først og fremst er opptatt av, men det er reaksjonen på dette hos hans gjester. De setter seg til bords. De tar del i måltidet.
I går hadde jeg et seminar på Gjøvik i forbindelse med Pinse for alle. Jeg var invitert til å tale om "Den Hellige Ånd og vårt bønneliv", og siterte i den forbindelse Åp 3,20 som forteller om et annet måltidsfellesskap. Der sier Jesus: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg."
En dag skal vi sitte benket rundt et bord, hvor vi skal feire Lammets bryllupsmåltid. Der kommer det vil å være mennesker fra alle stammer, tungemål og ætter, og vi skal spise sammen. Nå - mens vi ennå er her, inviterer Jesus oss på et måltidsfellesskap som er så nært at Han vil spise sammen med oss.
I ettermiddag kommer vi til å være noen fra Amerika, Argentina og Afrika som sitter rundt spisestuebordet vårt. Det er venner som representerer de konservative mennonittene. Noen av dem går med tanker om å slå seg ned her i Norge, for å bygge opp en anabaptistisk kommunitet. Rundt bordet skal vi snakke sammen om det som hører Guds rike til, og vi vet at Jesus selv kommer for å ta del i dette måltidsfellesskapet sammen med oss.
Å sitte benket rundt et bord. Det gir mening. Det skaper fellesskap. Da deler vi liv sammen. Gud fryder seg over måltidsfellesskapet med Abraham, og det gjør Han fortsatt når noen kommer sammen for å bryte brødet i hjemmene.
lørdag, august 25, 2007
Herrnhut, før og nå, del 2
I gårsdagens bloggartikkel skrev jeg litt om bakgrunnen for Herrnhut. I dag skal vi se nærmere på den bønnevaken som ble opprettet her, og som varte i 100 år med kontinuerlig bønn! Som jeg skrev i går ble arbeidet her i Herrnhut startet opp i 1722. Så langt jeg kan se bygget de sitt fellesskap på tre ting:
1. De hadde en enhet bygget på relasjoner, fellesskapet var av åndelig karakter og de levde oppofrende liv.
2. Kraften i deres utholdende bønn forårsaket en guddommelig lidenskap og tjenesteiver for misjon rettet mot de fortapte. Mange av dem solgte seg til og med som slaver til steder som Surinam i Sør-Amerika bare fordi de ønsket å bringe evangeliets lys inn i disse stengte samfunnene. Moravianerne, som folkene i Herrnhut ble kalt, var de første misjonærene blant slavene i St. Thomas på Jomfruøyene. De sendte misjonærer til Lappland og Grønland og til mange steder i Afrika.
3. De levde etter et motto som lød: "Ingen arbeider hvis det ikke er noen som ber." Det var dette mottoet som dannet grunnlaget for et felles bønneinitiativ, 24 timer i døgnet, syv dager i uka i over 100 år.
Moravianernes over 100 år lange bønnevake og verdensvide misjon markerer en av de reneste bevegelsene som Den Hellige Ånd har initiert i kirkehistorien. Og den forandret radikalt hvordan den kristne tro ble uttrykt på i sin samtid. Det er mange som mener at nesten hvert eneste misjonsinitiativ som ble tatt på 1800-1900 tallet - uansett kirkebakgrunn - kan spores tilbake til misjons- og bønneiveren hos moravianerne.
Det er snakk om en trofasthet mot Guds kall uansett prøvelser og vanskeligheter. For det opplevde de også. Også seg i mellom. Gleden og freden som disse menneskene bar med seg ble lagt merke til. Grev von Zizendorf som gav dem landområdet de fikk bygge ut, kalte dem for "Guds trubadurer". Det som kjennetegnet dem var at de stadig så på korset og frydet seg fordi de der fant at all deres synd var sonet. Zinzendorf sa ved en anledning: "Vi er Frelserens lykkelige folk". Moravianerne er av andre også kalt "Påskefolket", og kanskje er det slik at ingen andre deler av Kristi kropp har til de grader uttrykt sin tilbedelse av det oppstandne Guds Lam, som nettopp moravianerne.
Og som jeg har nevnt i andre bloggartikler: I dag skjer det noe nytt i Herrnhut. Gamle bygninger renoveres og settes i stand, til bedehus, overnattingssted, forsamlingssal. Mer om det i neste artikkel. Dagens bilde er hentet fra et møte i Christliches Zentrum, en evangelisk menighet i Herrnhut.
(fortsettes)
fredag, august 24, 2007
Herrnhut før og nå, del 1
Gud gjør noe i Herrnhut - igjen!
Igjen skjer det noe spennende i byen Herrnhut. Som bloggens lesere sikkert kjenner til var Herrnhut et sterkt vekkelsessentrum på begynnelsen av det 18-århundre. Hit søkte brødre fra Bøhmen for å finne frihet til å praktisere sin tro. I kretsen rundt grev Zinzendorf vokste det frem en bønne- og misjonsbevegelse som står i en særstiling i kirkehistorien. Jeg skal i en annen bloggartikkel komme tilbake til denne spennende historien. I bygningen vi ser til høyre på bildet er det nå etablert et nytt bønnesenter i Herrnhut. Det kalles Jesus-Haus. Stedet drives ut fra den evangeliske menigheten Christliches Zentrum, og er primært et bedehus i ordets rette betydning. Hit kan mennesker komme for å bo og be, og finne stillhet til å søke Herren. Denne evangeliske forsamlingen er nå i startfasen til å etablere et undervisningsopplegg i Herrnhut, ut fra dette bedehuset, som tar sikte på å utruste mennesker til bønne- og misjonsoppdrag, både nasjonalt i Tyskland og internasjonalt. Allerede neste år vil dette studieopplegget være på plass. Det er all god grunn til å følge med på hva Herren nok en gang utretter i denne byen! Neste artikkel til handle om den herrnhutiske vekkelsen.
torsdag, august 23, 2007
Henri Nouwen - en medvandrer
Noen vil kanskje undre seg over denne artikkelen. Kanskje særlig de som har sagt og skrevet at jeg hater homoseksuelle. Noe slikt er meg fremmed. Henri Nouwen hører med blant de som har påvirket mitt åndelige liv aller mest. Få, om noen har hjulpet meg til å se og oppleve Faderens kjærlighet, at Han ser på oss "som Den elskede, i hvem jeg har min glede." Få, om noen har hjulpet meg til å oppdage min egen sårbarhet, og hjelpe meg til å være åpen med den. Få, om noen har hjulpet meg til å se Jesus, som nettopp Henri Nouwen. I en av de første biografiene som utkom etter Nouwens død, fremkommer det opplysninger om Nouwens homoseksuelle orientering. Det er likevel intet som tyder på at han levde ut sin homoseksualitet, men at han var tro mot sitt sølibatære kall livet ut. De som har lest hans bøker, i sær de som han skrev de siste årene, har nok ant det samme som BBC-journalisten nå er åpen med i sin biografi. Både gjennom Nouwens egne bøker, og gjennom denne og andre biografier som er utkommet om ham, møter vi et hudløst ærlig menneske, sårbar, og raus. Nouwen kunne ringe noen av sine mange venner midt på natten for å fortelle dem hvor ensom han følte seg. Og hvordan han slet med avvisning, fremkommer ikke minst gjennom hans offentliggjorde dagbøker. Her kan vi også lese om hans angst, og depresjoner som kom og gikk. Men Nouwen var også den kontemplative, en bønnens mann, som levde i evangeliene og delte med alle det han oppdaget der. Til tross for at han var romersk-katolsk prest, delte han nattverden med alle som ønsket å ta del i den. Som kjent får jo ingen som ikke er romersk-katolsk del i eukaristin.
Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.
Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.
Simon Peter i nytt lys
onsdag, august 22, 2007
Å våge og bli elsket
Av og til er det vanskelig å bli gjenstand for noens kjærlighet. Man føler seg så uverdig. Og det kan være vanskelig fordi man bærer på smertefulle sår og avvisning.
Bønn kan defineres på så mange måter, og det er ulike måter å be på. For meg er bønn først og fremst dette: En invitasjon til å komme hjem, til å bli elsket, stelt med og få nye krefter.
Henri Nouwen har sagt det slik: "Bønn... forutsetter et forhold der du lar den andre få snakke, tillater ham å få berøre den følsomme kjernen i ditt liv, og lar ham se mye av det du heller ville latt ligge i mørke." Slik kaller altså bønnen oss inn i et annerledes og ikke minst fortrolig samfunn med vår himmelske Far. Et av de skriftstedene som har fått avgjørende betydning for mitt eget liv, er hentet fra Jesu dåp. Når dåpen er forrettet, og Jesus stiger opp fra vannet, åpner himmelen seg over Ham og det lyder en røst fra himmelen: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." (Matt 3,17)
Vi trenger også å høre disse ordene: "min sønn, eller datter, den elskede, i ham eller henne har jeg min glede." Og vi trenger ikke bare å høre dem, men vi trenger å bli berørt av Fars kjærlighet, omfavnet og holdt. Vi trenger det ikke bare en gang, men mange. Så mange ganger som vi kjenner avvisningens kulde fra dem som vi bryr oss om, så mange ganger som vi kjemper med våre indre sår og vår smerte, så mange ganger som bitterheten veller fram. Det blir med andre ord mange ganger i ens liv.
I dag hører jeg Jesus si til meg: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." (Matt 11,28) I dag setter jeg meg på Jesu fang, for å bli omfavnet og leget.
Våre tapte slag vendes til seier
tirsdag, august 21, 2007
Om trær og Edit
Ordet og bønnen
mandag, august 20, 2007
Selvlivets død
En preken over emnet: Kristus, mitt liv
I går talte jeg i Filadelfia Kolbotn ut fra ordet i Kolosserbrevet, som jeg de siste dagene har skrevet om på bloggen her. Her følger utdrag av prekenen:
Vi skal stanse ved et ord i formiddag, så innholdsmettet, at vi vel aldri kommer til å lodde dybden i det, før vi er hjemme hos Gud. Vi finner det i brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Kolossæ.
Kolossæ var en by i Frygia ved elven Lykos, ca 30 kilometer nordøst for Laodikea i Lille-Asia. Av Kolosserbrevet fremgår det at det fantes en kristen forsamling her. Den var ikke grunnlagt av Paulus. Derimot vet vi at Epafras, han som vårt nye testamente forteller, var en ivrig forbeder, brakte evangeliet hit.
Paulus begynner sin hilsen til denne forsamlingen slik: ”Vi takker Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, og ber alltid for dere, etter at vi hørte om deres tro på Kristus Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige, på grunn av det håpet som er gjort ferdig for dere i Himmelen, det som dere før har hørt om i sannhetens ord fra evangeliet, som er kommet til dere, slik det er i hele verden, og som bærer frukt, som det også har gjort hos dere fra den dagen dere hørte det og kom til erkjennelse av Guds nåde i sannhet. Slik dere også har lært det av Epafras, vår kjære medarbeider…”
La oss nå gå til Kol 3,4
La oss stanse et lite øyeblikk, og smake på de ordene: ”Kristus – vårt liv.”
Går vi litt lenger frem i dette brevet, til Kol 1,24-29 så er apostelen inne på samme tema, og forklarer det noe nærmere for oss.
Her bruker Paulus noen andre ord: ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Og han trekker sløret til side, og gir oss et titt inn bak det himmelske forhenget, for å fortelle forsamlingen i Kolossæ om det han kaller ”mysteriet som i tidligere tider og for tidligere slekter har vært skjult, men som nå er blitt åpenbart for Hans hellige.”
Å, venner: Dette er veldige saker. Om jeg bare kunne male dette for deres øyne i formiddag. Om jeg bare kunne ta dere med inn bak dette forhenget, og la dere få se noe av det som ligger apostelen så på hjertet å formidle. Men det er bare Den Hellige Ånd som kan gjøre det for oss.
Både i brevet til forsamlingen i Kolossæ og til forsamlingen i Efesos, støter vi på ordet ”mysterium”. Det er tidligere blitt oversatt med ordet ”hemmelighet”, men det er riktigere å bruke ordet ”mysterium”, da er vi mer tro mot grunnteksten. På gresk står det: ”mysterion” Dette ordet brukes om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og derfor må åpenbares. Når tiden er inne åpenbarer Gud denne hemmelighet, dette mysterium, som dog fremdeles er skjult for andre enn de troende. Når Paulus taler om kirken som Jesu brud, i Ef 5,28-32 så sier han: ”Dette er et stort mysterium, jeg taler her om Kristus og kirken.”
Hva er det - som har vært skjult siden evighetens morgengry, men som nå er blitt åpenbart ved et helt bestemt tidspunkt i menneskehetens historie, og som er det store vannskillet, hvor vi skriver et før og et etter? Jo, det er inkarnasjonens mysterium. Dette at Gud ble menneske. Apostelen Johannes beskriver dette så blendende vakkert i 1.Joh 1,2: ”.. og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss….”
Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for min egen åndelige utvikling, sier det slik: ”Jesus er alt, og alt er intet uten Ham.” For å kunne si noe slikt må Den Hellige Ånd ha åpenbart Jesus for oss. Dette er ikke noe man sier fordi det høres åndelig og riktig ut. Gjør man det blir det bare platt, utrykksløst og falskt.
Biskop Ambrosius av Milano (334-397) hadde en slik åpenbaring av Kristus. Vi eier alt i Kristus, sa han og la til:
Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber,
er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp
er Han kraften.
Hvis du frykter døden,
er Han livet.
Hvis du flykter fra mørket,
er Han lyset.
Hvis du sulter,
er Han føden.
Den norske dikteren Edin Holme, hadde samme Kristus opplevelse som Ambrosius. Han skriver: ”Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.”
Hvordan forstod og hvordan tok de kristne i Kolossæ imot disse ordene som apostelen Paulus skrev: ”Kristus – vårt liv.” ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Det vet vi ikke. Men vi kan jo forsøke å sette oss inn i deres situasjon. Paulus skriver dette brevet mest sannsynlig under sitt første fangenskap i Rom, år 61-63, og muligens i andre halvdel av dette. Kolosserbrevets foranledning var et besøk av Epafras under apostelens fangenskap. Han kunne bringe gode nyheter fra sin forsamling, men de slet også med vranglærere. Hovedveien fra Efesos til Mesopotamia gikk tvers gjennom Kolossæ, og byen fikk derfor impulser fra både øst og vest. Befolkningen var frygere, men med et islett av grekere og jøder, og forsamlingen i denne byen besto i vesentlig grad av hedningekristne, men har sikkert også hatt jødekristne medlemmer. Mange av dem var sikkert nye i troen. En dag får de altså dette brevet fra apostelen Paulus, et brev som også er blitt kalt for Kristusbrevet, fordi dets hovedtema er helt avgjort betydningen av Kristi person og verk. Og så leser de altså disse ordene: ”Kristus – vårt liv.”
Hva skulle de mene om en slik uttalelse? Siden mange av dem var nye i troen, var sikkert begeistringen der. Over å ha funnet Jesus. De forstod hva Paulus mente. Jesus var jo alt. Han kunne alt. Ingenting var umulig for Ham. Disse hadde den første kjærlighets forelskelse. Men det fantes sikkert også de i forsamlingen som livet hadde fart ille med, og som ikke lenger kjente på den samme begeistringen når de hørte denne setningen opplest i forbindelse med forsamlingens gudstjeneste. Kanskje dro de litt på det. Kan det virkelig sies så enkelt? Hva betyr de ordene – egentlig? Kanskje spurte de slik.?
Hvordan reagerer du når du hører disse ordene? ”Kristus – vårt liv?”
Apostelen Johannes skildrer tre grupper mennesker i sitt første brev. Han snakker om barna, de unge og fedrene. Du finner dette i brevets andre kapitel. Det er ikke tid til å gå dette nærmere i dybden, men jeg håper å vende tilbake til det en gang. Det Johannes her gjør er at han skildrer ulike utviklingstrekk hos en kristen. Det er snakk om en vekst, hvor man modnes. Den vandringen med Gud som vi er kalt til, er likevel ikke rettlinjet, slik mange vil ha det til, hvor vi beveger oss fremover mot et mål, langt der fremme. Vi skal se litt nærmere på dette.
Jeg holder på å lese journalist Erling Rimehaugs bok: ”Tørsten gir lys. Om åndelig lengsel og modning”, som utkom på Lunde forlag tidligere i år. Det er en bok til å bli klok av, og velsignet av. Og sikkert også utfordret av. Rimehaug er i innledningen av denne boken inne på noe svært vesentlig, som går rett inn i disse ordene til apostelen Paulus. Hør bare:
”Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn…”
Videre skriver Rimehaug: ”Når kristenlivet beskrives som en stige eller en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke befriende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse…. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.”
Og for å ta med dette til slutt: ”Det handler om å være på veien, ikke om å ha kommet fram. Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer med for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.”
Jeg er helt enig med Erling Rimehaug i denne beskrivelsen av det kristne livet. Det indre livet som vi er kalt til å leve er ikke rettlinjet der vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Livet er ikke slik. Der er mer som en sirkel. Det kommer tider der vi så å si må starte helt på nytt, der vi må omvende oss enda en gang og lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.
Apostelen Paulus gir oss god åndelig veiledning i Filipperbrevet der han ber oss om å glemme det som er bak, og strekke oss etter det som er foran, men så sier han noe vi ikke så ofte minner hverandre om, når vi siterer de ordene. Han skriver, i Fil 3,16: ”La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor.” Hvor har Den Hellige Ånd stanset i ditt liv akkurat nå? ”Fortsett i samme spor.” Med andre ord, bli hvor du er. Konsentrer deg om det Den Hellige Ånd viser deg. Arbeid med det Ånden viser at du skal konsentrere deg om, og bli der til Ånden sier: Gå!
Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes, som jeg allerede har sitert for dere: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet."
Det er nemlig slik at det er Kristus selv som er livsinnholdet i den kristne troen. Kristus er Guds siste ord til menneskene og Guds siste ord til deg.
Det Faderen har gitt oss er Sønnen. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt det Gud gir oss, er Sin Sønn, ikke en masse ting. Å, hvilke dyrebare sannheter er ikke dette. Bak disse ordene skjuler det seg en hemmelighet som må åpenbares for av Ånden selv.
Når Paulus skriver til forsamlingene i Galatia området, så avslører han for oss noe av det som ligger ham så på hjertet. Han skriver, i Gal 4,19: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte inntil Kristus vinner skikkelse i dere.”
Det er dette det handler om: At Kristus vinner skikkelse i oss. At vi blir Ham mer og mer lik. At Han mer og mer blir vårt liv, så vi kan istemme med Paulus: ”Kristus – mitt liv.”
Dette er en gradvis prosess. Mange av oss kan si: Kristus er mitt liv, og det er sant. Men det er mer land å innta, og denne sannheten, ”Kristus er mitt liv”, vil bli dypere og dypere for oss etter hvert som vi modnes i vår vandring. Det betyr noe annet for meg i dag enn det gjorde for 10, for ikke å si 20 år siden. I denne prosessen har jeg gått en vei med Gud. Jeg har vært tilbake ved utgangspunktet flere ganger. Underveis har jeg kvittet meg med en del ting. Jeg forstår Paulus bedre i dag, og ordene han skriver i Fil 3,7-8.
Spør meg om 10 år, og jeg vil sikkert svare at det er mye verdiløst skrap som jeg da har kvittet meg med, om jeg får nåde av Herren til å gjøre det, og nåde til å leve med Ham, dag etter dag. Ting som jeg synes betyr mye for meg i dag. Men som vil miste sitt grep om meg, jo nærmere jeg kommer Herren.
søndag, august 19, 2007
Å være stille for Herren
lørdag, august 18, 2007
Å være hos Gud
fredag, august 17, 2007
Kristus i dere
Om å ta vare på det indre livet i Gud
I går, mens det stormet som verst rundt bloggen, tenkte jeg på viktigheten av å vokte det indre livet. Apostelen Paulus skriver til de hellige i Kolossæ om "Kristus, vårt liv." Her ligger det en dyp, dyp hemmelighet som må oppdages og erfares. Det finnes mye som er hellig og privat. Ikke alle tanker bør uttrykkes, ikke alle visjoner proklameres og alle drømmer tenkes høyt. Ikke alle forstår Guds vei med oss. Henri Nouwen, den katolske presten og veilederen som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv, har sagt: "Taushet er den disiplin som vokter Guds flamme i oss og holder den ved like." Ja, det er slik at det er i stillheten i vårt eget indre vi best kan hegne om våre tanker. En god venn av familien skrev en epost til meg i går kveld, som berørte meg sterkt. Hun spurte om jeg skulle bruke så mye tid på mennesker som ikke ville meg vel. At tiden min kanskje burde brukes annerledes. Hvis vi ikke tar vare på det indre livet, vil vi svekke vår indre styrke og vakle i våre beslutninger. Vi vil stå i stadig større fare for å bli styrt av denne tids dominerende støy og stemmer og til slutt miste oss selv. Derfor velger jeg på nytt stillheten, og vil bruke enda mer tid i stillhet og avsondrethet. Det vil blant annet medføre at jeg ikke er like tilgjengelig. Jeg vil holde fast ved det som er hellig for meg.
Bildene på dagens blogg er hentet fra Patmos. Det ene viser nedgangen til Johannesgrotten, hvor apostelen Johannes mottok det som er blitt skrevet ned av hans disippel og sekretær, Prokoros, som Åpenbaringen. De er valgt av to grunner. For det første så er apostelen Johannes den av apostlene jeg stadig vender tilbake til. Han er blitt kalt mystikeren, den kontemplative. Det er mye ved hans liv som tiltrekker meg. Jeg vil så gjerne bli bedre kjent med ham, og hans liv med Gud. I høst kommer jeg ved ulike anledninger til å undervise om Johannes, og ikke minst hans første brev. Det andre er at en av mine drømmer er en dag å komme til Patmos, å få bruke tid i Johannesgrotten i stillhet og bønn. Ved siden av å reise til Jerusalem, er dette mitt aller høyeste ønske. Måtte det under skje at dette skulle gå i oppfyllelse! Menneskelig sett er det for meg umulig, både med hensyn til den økonomiske siden ved det hele, og pga av min helsetilstand. Men for Gud er alt mulig. Vil du være med på å be om dette?
Jeg tenker ofte på Johannes der på Patmos. I denne grotten fikk skue like inn i himmelen, og her fikk han se den levende, oppstandne Jesus, og falt ned for Hans føtter som død. Lik den gresk ortodokse presten ville jeg sitte utenfor Johannesgrotten og be hjertets bønn, Jesusbønnen og lytte etter Guds stille, vare stemme.
torsdag, august 16, 2007
Hva Kirkens tro, og dermed min tro, er
Den nordisk katolske kirke har laget et flott studiehefte som heter: Deilig er jorden, prektig er Guds himmel. Det er et studiehefte til kirkens @ alpha-kurs, som er en innføring i den kristne tro. I dette heftet står det noe viktig om hva Kirken er for noe. Dette er et viktig anliggende for meg, for å forklare hva jeg legger i min tro, når jeg sier den er bygget på Kirkens tro. Når jeg bygger troen min på Kirkens tro, så betyr det at jeg holder meg til Kirkens tradisjon, slik den har vært ivaretatt siden apostlene. Den forandrer seg altså ikke med et hvert lærdomsvær.
"Kirken er Guds og benevnes derfor med samme kjennetegn som Gud selv. Kirken er hellig som Gud, dvs, utskilt til å tilhøre Gud... At kirken er katolsk betyr at den utgjør en helhet... Kirkens indre katolisitet betyr at den har EN TRO SOM ER DEN SAMME OG GJENKJENNELIG PÅ ALLE STEDER TIL ALLE TIDER. KIRKEN ER TRO MOT JESUS OG APOSTLENE... Derfor arbeider Kirken alltid for å verge sin tro mot forandringer, forvrengninger og fornektelser. Den sanne Kirkens tro måles på at den er tro mot apostlene og at den er katolsk, dvs. at den er trodd overalt, alltid og av alle. Ny lære, ny ordning eller ny moral strider mot Kirkens katolisitet. Det samme gjelder privatmeninger. Bak denne troen ligger Jesu løfte om at Kirken aldri har gått eller skal kunne gå til grunne. Det betyr at den sanne tros tradisjon alltid skal finnes og kunne gjenkjennes av dem som søker den. I tillegg til disse to kjennetegn, hellig og katolsk, nevner den nikenske trosbekjennelsen to andre:
Kirken er èn og Kirken er apostolisk. Kirken er èn og udelelig fordi den er Kristi legeme. All splittelse i Kirken er menneskelig synd. Kirken er bygd på apostlenes grunnvoll, dvs. på deres lære og deres fullmakter gitt dem av Kristus. Disse fullmakter har apostlene overdratt til sine etterfølgere, biskopene. Dette er Kirkens sanne tradisjon og identitet."
Bildet viser fader Michael Harper i Den antiokisk ortodokse kirke i England. Han var tidligere anglikansk prest, og i mange år en av de fremste lederne innen den såkalte karismatiske vekkelsen.
Den lokale menigheten er Kirken i sin fylde
Jeg har funnet frem igjen Timothy Ware’s bok ”The Orthodox Church”, utgitt som Penguin Book, for å lese den på nytt. Så vidt jeg vet skal den også være oversatt til svensk. Den er en ypperlig lettlest innføring i kirkehistorie, og da med særlig vekt på Den ortodokse kirke. Jeg kjøpte min i sin tid i bokhandelen Akademika ved Universitetet i Oslo, men den kan sikkert skaffes via en vanlig bokhandel.
Etter å ha henvist til Pinsefestens dag i Jerusalem, og de første misjonsfremstøtene til urkirken, forteller Ware om de første kristne kommunitetene rundt om i Romerriket. ”I løpet av kort tid hadde små kristne kommuniteter sprunget opp i hovedsentrene i Romerriket, ja også på steder utenfor Romerrikets grenser.”
Romerriket, og særlig den østlige delen av det, var et imperium av byer. Dette fikk i følge Ware konsekvenser for hvordan den tidlige Kirken ble organisert og administrert. Basis enheten var kommuniteten i hver by, som var styrt av sin egen biskop. Til å assistere biskopen fantes det presbytere og diakoner. Bygdene omkring disse byene var avhengig av byforsamlingen. Ware skriver at denne ordningen med ”biskop, prester og diakoner” var ”allerede svært utbredt mot slutten av det første århundre.” Som bevis for dette henviser Ware til de syv brevene som ble skrevet av Ignatios, biskop av Antiokia. Ignatios la særlig vekt på to ting: bispeembetet og eukaristin, og han så Kirken både hierarkalsk og sakramental.
Ware skriver: ”Mennesker i dag synes å tenke på Kirken som en verdensvid organisasjon, i hvilket hver lokal del er en del av en mer inkluderende helhet.” Men Ignatios så ikke på Kirken på denne måten. ”For ham var lokalmenigheten Kirken. Han så på Kirken som et eukaristisk fellesskap, hvis sanne natur fremkommer når man feirer Herrens måltid, og mottar Hans kropp og blod i sakramentet.”
”Men eukaristin kan bare skje lokalt, og når hver kommunitet i særdeleshet er samlet rundt sin biskop; og i hver lokal feiring av eukaristin er hele Kristus nærværende, ikke bare en del av Ham. Derfor er det slik at når hver lokal kommunitet er samlet, og søndag etter søndag feier eukaristi, så er det Kirken i hele sin fylde,” skriver Ware med henvisning til Ignatios.
Undervisningen til Ignatios har en permanent plass i den ortodokse tradisjonen. Ortodokse ser fremdeles Kirken som et eukaristisk fellesskap, hvis utvendige organisering er nødvendig, men sekundær. Det primære er det sakramentale livet, og fremdeles er det slik at de ortodokse legger vekt på den lokale menighetens betydning i Kirkens strukturelle liv.
Timothy Ware heter i dag Kalistos, og er biskop i Den ortodokse kirke. Bildet er av ham.
Den tro jeg bygger mitt liv på
Jeg kjenner jeg er sliten av alle meningene. Derfor er det en slik glede i meg, over at jeg kan hvile i det som er, og har vært Kirkens tro siden dens grunnleggelse. En tro som ikke forandres med tidenes skiftninger, men som er den samme. Som ikke forandres i dag eller i morgen, eller om 100 år, om Herren drøyer med sin gjenkomst.
Som jeg har skrevet på bloggen min bekjenner jeg meg til Guds evige ord, til den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen, og til de syv økumeniske kirkemøtene. I dette hviler jeg. Uansett hvor mye jeg angripes, klarer ingen å rokke ved denne overbevisningen. Herren er nådig og gir den styrke en trenger.
De syv økumeniske kirkemøtenes beslutninger, bygger på hele den levende tradisjonen som evangeliene og apostelbrevene og hele Kirkens felles erkjennelse representerer. Gjennom dette har de fått den egenskap som evig rettesnor, de er kanoniske. Til disse hører først og fremst den Nikensk-Konstantinopolitanske trosbekjennelsen. Ved kirkemøtet i Efesos år 431 ble den fastslått som uforanderlig, og i uforanderlig form har den også blitt bevart, blant annet som den ortodokse Kirkens eneste bekjennelsesskrift. Helt siden 500-tallet har den blitt fremført uforanderlig hver dag i liturgien. Den er og forblir troens ryggrad, utilgjengelig kanskje for den utenforstående, men for det troende medlem av Kirken er den sann og skjønn.
Denne trosbekjennelsen og de syv kirkemøtenes beslutninger, sammen med Den Hellige Skrift – Bibelen, utgjør den faste grunnvollen som Kirkens tro, og dermed min tro, hviler på.
Slik bekjenner jeg – med millioner av andre troende, verden over. Jeg spør bevisst etter ”de gamle stiene”. De er velprøvde. Mange har gått disse smale stiene før, og funnet frem og hjem. Det har holdt for dem – i liv og i død. Og det holder for meg.
Jeg hviler også i liturgien, i feiringen av eukaristin, i bønnene og hymnene, i lovsangen, og feiringen av Jesu oppstandelse sammen med mine søsken i Herren.
Jeg blir ikke direkte imponert av alskens nymotens liberal teologi, den såkalte humanismen og fornuftstroen. At vi skulle vite så mye mer enn Jesus og apostlene. Det er det rene skjære hovmod. Jeg er så enfoldig at jeg holder meg til Kirkens tro. Den har holdt, og den vil holde, for meg, og for alle andre som tar sin tilflukt i den.