Julens mysterium

 I daggryet julaftens morgen kommer disse ordene av den hellige Ambrosios til meg. Biskop Ambrosios døde i år 397, og rammer inn julens mysterium på en blendende vakker måte:

1.

Folkefrelsar, til oss kom,

fødd av møy i armodsdom!

Heile verdi undrast på

kvi du soleîs koma må.

2.

Herrens under her me ser,

ved Guds Ande dette skjer.

Livsens ord frå himmerik

vert i kjøt og blod oss lik.

3.

Utan synd han boren er

Som all synd for verdi ber.

Han er både Gud og mann,

alle folk han frelsa kann.

4.

Frå Gud Fader kom han her,

heim til Gud hans vegar ber,

Ned han fór til helheims land,

upp fór til Guds høgre hand.

5.

Du som er Gud Fader lik,

Ver i vanmakt sigerrik!

Med din guddomsvelde kom,

styrk oss i vår armodsdom.

6.

Klårt di krubbe skina kann,

ljoset nytt i natti rann,

naud og natt til ende er,

trui alltid ljoset ser.

7.

Lov og takk, du Herre kjær,

som til verdi komen er!

Fader god og Ande blid,

lov og takk til evig tid!

Julens budskap er ikke avhengig av katedraler, kirker, kor eller solister! Det var ingen av delene når Frelseren kom. Bortsett fra englekoret over Betlehemsmarkene, og en stjerne som ledet de vise menn, var det først og fremst stillheten og et stjernestrødd himmelhvelv som preget den første julenatt. Når vi skreller vekk århundres vakre staffasjer og blendende vakre innpakkninger, kokes det hele ned til: I dag er det født dere en Frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.' (Luk 2,11) Ingenting slår det, ingenting topper dette. Det er det aller største.

Gud får ha sine hemmeligheter

 Når Jesus i Markusevangeliet taler om Menneskesønnens komme, sier han at "den dag eller time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen" (Mark 13,32). Dette overrasker oss. Hvordan er det mulig at Sønnen, som jo er Gud, ikke kjenner til det øyeblikket? 

Det er mulig fordi Sønnen frivillig har overlatt denne hemmeligheten til Faderen. Jesus utsletter frivillig sin egen vilje fullstendig, og dette betyr også at han ikke ønsker å vite stunden for sin egen lidelse og død, og heller ikke stunden for sin gjenkomst. Det finnes hemmeligheter som Faderen beholder for seg selv, i full forståelse med Sønnen. For Sønnen er det nok at Faderen vet. Det er som om Sønnen vil stå på vår side, det er som om han sier til oss: 'Bekymre dere ikke. Alt det dere gjerne vil vite, det vet ikke jeg heller. Det ligger gjemt hos Faderen. Han vet, og det er nok.'

Sønnen tar inkarnasjonen så alvorlig at han ikke vil ha innblikk i alle Guds hemmeligheter. Han gjør seg så ett med menneskene at han stiller seg på de ikke-vitendes side sammen med oss.

Mange ganger kan du bli grepet av angst foran en ukjent og truende framtid. Kanskje er du særlig urolig over uvissheten om tid og stund for det som skal skje. Da må du huske på at Sønnen er med deg, og at han står på din side. Prøv å overlate alt i Faderens hender, sammen med Jesus. Faderen vet alt. Og han elsker deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 351

Tillat Gud å være skjult

 Som regel er det ikke bra å be Gud om tegn. "En ond og utro slekt krever tegn," sier Jesus bebreidende til fariseerne (Matt 12,39).

Å be om tegn tyder på manglende tillit. Den som virkelig stoler på Gud, trenger ingen andre tegn enn Jesu død og oppstandelse. Dette store, overtydelige tegnet er stadig nærværende i nattverden. Hva mer kan vi ønske oss? 

Iblant ga Gud etter for menneskenes små, egoistiske ønsker og lar det skje visse tegn når noen har bedt om det. Men det betyr ikke at han liker det.

Tomas vil ha et tegn, han vil legge hendene i sårene til Jesus. Han får til slutt det etterlengtede tegnet, men blir samtidig irettesatt av Jesus: "Salig er de som ikke ser og likevel tror" (Joh 20,29).

Jesus saligpriser ikke lengselen etter tegn, snarere tvert imot. Tomas fikk ønsket sitt oppfylt, men det gjorde ham ikke salig. Bare det Gud ønsker og planlegger for oss, kan gi oss en varig lykke og salighet. 

Hvis du vil lære å kjenne Gud slik han virkelig er, og lengter etter å oppleve noe av den evige og absolutt trofaste kjærligheten han har til deg, skal du ikke lete etter han i synlige og merkbare tegn. Han åpenbarer seg i sitt ord og i ditt hjertes dype stillhet, når du ikke lenger ønsker noe som du kan fatte med sansene. Når du stoler på ham og tillater ham å være skjult, kommer du til å finne tegn på hans nærvær der du minst venter det.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 247

Mysteriene som ble åpenbart, del 10: De syv stjerner og de syv gullysestaker, del 2

Hvorfor syv gullysestaker? Det er viktig å diferensiere mellom de tingene som er av mennesker og det som er av Gud. Tallet 6 er menneskets tall, for mennesket ble skapt på den sjette og siste dagen av skapelsen. Tallet 7 er Guds tall. Det representerer fylden, for helhet og fullendelse: "Og Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort." (1.Mos 2,2) 

Gullysestakene representerte syv menigheter i Lille-Asia. De nevnes med navn. Men det fantes jo også andre menigheter i dette området, som forsamlingene i Troas, Kolossæ og Hierapolis, jfr Apg 20,6-7 og Kol 1,2 og 4,13. Jeg har undret meg lenge over dette, men så oppdaget jeg at disse syv menighetene Johannes nevner, lå etter hverandre som perler på en snor og utgjorde en sirkelform. 

Det Johannes så var de syv menighetene som syv stjerner. Om natten skinte disse gullysestakene sterkt, som stjerner. Dette er jo menighetens oppgave i en mørk tid som endetiden! Johannes forteller at synene han hadde på Patmos ble gitt ham av en engel, som "kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes", jfr Åp 1,1. Dette var et slikt profetisk tegn! Det er som et profetissk panorama over hele menighetens tid her på jorden. Hver av disse syv menighetene representerer ulike epoker i menighetens historie, selv om de også selvsagt er gjelder den konkrete menigheten som navnes ved navn. Dette er hemmeligheten eller mysteriet Johannes blir betrodd. Det finnes også andre profetiske panoramaer som er nevnt i Den Hellige Skrift. Jeg nevner: 3.Mos 23 som omhandler den syvende dagen og de syv Herrens høytider. 

Men Johannes så ikke bare syv gullysestaker. I vers 16 leser vi: "I sin høyre hånd hadde han sju stjerner ..." Hva betyr dette? Høyre hånd i Skriften er et bilde på styrke, evner og autoritet. Guds høyre hånd uttrykker hans allmektige kraft og styrke i skapelsen, men det er også hans høyre hånd som strør om seg med velsignelser, jfr Høy 2,6: "Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høyre hånd favner meg."

At stjernene befinner seg i hans høyre hånd betyr at de er under hans kontroll fordi han er deres skaper og opprettholder.

fortsettes

For alt som blir åpenbaret, er lys - behovet for åpenbaring, del 1

Et ord fra Kristusmystikeren Paulus, har levd et stille liv i meg en stund nå: 'For alt som blir åpenbaret, er lys.' (Ef 5,13) Eller som det heter i 2011-oversettelsen: 'alt som kommer for dagen, er lys.' Her er det djup, åndelige brådjup, som ikke jeg skal forsøke å sette ord på. Bare dette:

Dette er blitt mitt ord.

Vi kan ikke lese oss til alt. Det må bli åpenbaret for oss. Vi sier jo akkurat det: 'Det gikk opp et lys for meg!' I et nu, i brøkdelen av noen sekunder, forstår vi.

Tidligere i dette brevet har apostelen Paulus skrevet om Kristusmysteriet. Her er hans egne ord: 'i en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium.' (Ef 3,3-4)

Jeg merker meg ordene:
åpenbaring
mysterium
innsikt

I det samme brevet får vi del i en av apostelens bønner:

'Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud,
herlighetens Far, må la dere få en ånd som gir visdom og åpenbaring.
så dere lærer Gud å kjenne.
Må han gi dere lys
til hjertets øyne,
så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til,
hvor rik og herlig hans arv er for de hellige
og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror.
Med denne veldige makt og styrke
reiste han Kristus opp fra de døde
og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen,
over alle makter og åndskrefter,
over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan,
ikke bare i denne tid, men også i den kommende.
Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting,
ga ham til kirken, som er Kkristi kropp, fylt av ham
som fyller alt i alle.' (Ef 1,17-23)

Jeg merker meg ordene:

ånd som gir visdom og åpenbaring
gi dere lys
innsikt i
ham som fyller alt i alle

Med andre ord: vi trenger mer enn boklig lærsom, vi trenger innsikt og åpenbaring. Vi trenger LYS.

fortsettes

Mysteriet og Guds nærvær, del 3

Det er mye jeg ikke forstår. Som for eksempel hvordan et foster veves og formes i mors liv og blir til et vakkert barn. Men jeg holder barnet i min favn og takker for livet. Jeg kan heller ikke forklare Treenigheten, men gleder meg over den kosmiske dansen dem imellom. Og jeg forstår heller ikke nådens ringvirkninger, eller hvordan brød og vin er 'samfunn med Kristi blod og Kristi kropp'. Men hver gang jeg tar del i Herrens måltid kjenner jeg på djup takknemlighet.

Det er mye jeg ikke forstår, men det betyr ingen verdens ting! Akkurat det er befriende!

Derfor takker jeg for mysteriet. Alt dette som lever og fungerer, gror og vokser, og som er ufattelig. Det gjør livet enda rikere.

Hvorfor må vi forklare alt? Hvorfor må vi forklare at brød og vin er Herrens kropp og blod? Kan vi ikke bare spise brødet og drikke av kalken og takke? Takke for at vi får del i det Skriften sier vi får del i?  Skriften sier:

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke DEL I Kristi kropp? Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke DEL I Kristi blod..." (1.Kor 10,16)

Må jeg forstå hvordan dette fungerer? Hvordan dette kan skje?

Heldigvis ikke.

Det er og blir et mysterium.

Takk og lov for det.

Mysteriet og Guds nærvær, del 2

De fleste kristne har lært seg Joh 3,16 utenat. Verset kalles 'den lille Bibel'. Men det er nok ikke like mange som kan 1.Tim 3,16. Dette verset er muligens en av de aller første kristne trosbekjennelsene, og vi fremsier denne trosbekjennelsen ved hver enste gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Slik det sikkert også ble gjort når de første kristne feiret sine gudstjenester:

'Samstemt bekjenner vi  at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpnebart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet.'

Der har vi ordet: mysterium.

På gresk: mysterion. Hvilket betyr hemmelighet, myserium.'Ordet brukes om å låse opp eller om det som brukes til å åpne. Ordet betegner i alminnelighet noe som er skjult eller ikke åpenbart fullt ut... Ellers brukes ordet om hellige saker som naturlig nok er skjult for den menneskelige forstand og som bare blir tilkjennegitt ved gudsåpenbaring...'.(Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente. Norsk Bibel 2009, side 921)

Hvilket mysterium er det Paulus sikter til? Inkarnasjonen - det vakre ordet som kirken har gitt oss og som handler om at Gud ble menneske. Det er jo dette julen handler om. Kristi fødselsfest.

At Gud blir menneske og samtidig forblir Gud er og blir og vil alltid være et mysterium. La oss også beholde det som et mysterium. At en jomfru blir med barn og bærer Gud under kjolelivet er et mysterium. Hvordan Den Hellige Ånd kom over Maria og overskygget henne og hun ble fruktsommelig, er et mysterium.

Men vi er helt avhengige av dette mysteriet.

Hadde det vært snakk om et ordinært svangerskap hadde det kun vært et menneske som ble født. Da hadde vi fremdeles vært fortapt. Men på grunn av inkarnasjonens mysterium ble Gud 100 prosent menneske, og forble 100 prosent Gud.

'Gudsfryktens mysterium er stort,' skriver apostelen, og så legger han til: 'Han ble åpenbart i kjøtt og blod ...'

Jeg er helt enig. Dette er stort. Virkelig stort.

(fortsettes)

Mysteriet og Guds nærvær, del 1

Jeg er så glad og takknemlig for at ordet 'mysterium' finnes i Bibelen! Jo eldre jeg blir jo mer forstår jeg at ikke alt kan forklares. Eller forstås. Ikke engang i 2017.

Noe forblir et mysterium. Heldigvis. Det er sider ved Gud jeg ikke forstår. Kanskje jeg aldri kommer til å forstå heller. I hvert fall ikke på denne siden av evigheten.

Og det er sider ved menneskets lidelse som er helt uforståelig. Jeg er ikke gitt å prøve meg på en forklaring. Mange har prøvd seg før meg. Jobs tre venner måtte til slutt be om unnskyldning for sine forsøk på å forklare Jobs lidelse, men som i stedet la nye steiner til en tung bør.

For meg er Gud blitt mye større etter at jeg ga opp prosjektet med å forsøke å forklare og forstå. Jeg er blitt sittende igjen med forundringen, og med forundringen kommer gleden. Forundring er noe annet enn grublingen. Grublingen fører bare inn i sjelens irrganger og man roter seg lett bort.

Jeg er redd når troen blir for teknisk. Da blir den steril. Hva mener jeg med det? Jo, at alt skal forklares, alt skal forstås, alt skal teologiseres.

Jeg øver meg derfor i å leve i Guds nærvær - med hele meg.

(fortsettes)

Strålande jul

Vi lever med veldig korte tidsspenn. For veldig mange er julen nå over. Når det settes punktum for 2. juledag er det hverdag, og så ser man frem til nyttårsaften og 1. nyttårsdag og så er det striskjorte og havrelefse igjen. Ja, slik er det om du lever etter den sekulære kalenderen.

Men for de som følger kirkeåret er det fremdeles jul. Vi lever med en annen rytme og trenger mer tid på oss til å dvele ved inkarnasjonens store under.Det gjør vi helt frem til Trettendedagen, hvor vi feirer de vise menns møte med Jesusbarnet.

Denne julen har jeg latt meg overvelde av den Gud som ligger svøpt i en krybbe. Hvilket fantastisk bilde og budskap. Ikke bildet av en stor og mektig Gud; det bildet hører en annen tid til i kirkeåret. Nå er det tid for å dvele ved dette forunderlige mirakel at Gud blir så liten og så sårbar som et lite barn. Nå er det tid for å la dette synke inn i oss og la det forme våre liv. Hva gjør det med deg og meg at Gud blir så liten? Ta litt tid i dagene fremover til å la det arbeide med deg. Da skjer det nemlig noe med deg. Problemet er bare det at vi ikke tar tid til å dvele slik ved mysteriet. Vi haster videre til noe vi tror er viktigere.

Men det er det ikke.

Vi ville bli annerledes mennesker om vi forstod mer av svakhetens teologi: mer ydmyke, mer formbare, ikke så stridslystne, ikke så opptatt av å ha rett og vinne over en motstander.

Mer kristen.

I barnet åpenbarer Gud sin kjærlighet til oss på den mest radikale og ydmyke måte.

Tror du at du har sett alt ved julens mysterium og kan haste videre til noe annet og mer viktig?

Det svakeste i midten

"De mest hedrede kroppsdelene er ikke hodet eller hendene, de som leder eller styrer. De viktigste delene er de som ikke synes så lett. Dette er kirkens mysterium.

Som et folk som kalles ut fra undertrykkelse og inn i frihet, må vi forstå at det er de svakeste iblant oss - de gamle, de små barna, de funksjonshemmede, de psykisk syke, de som sulter og de syke - som utgjør selve sentrum. Paulus sier:

'De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig.' (1.Kor 12,23)

Kirken som Guds folk kan bare kroppsliggjøre den levende Kristus iblant oss når de fattige blir de mest aktede. Å ta seg av de fattige er derfor mye mer enn kristen barmhjertighet. Det er det aller viktigste for Kristi kropp."

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gud som mysterium, del 2

Her forsetter artikkelserien om Gud som mysterium. Den første ble publisert onsdag 12.november:

Den som vandrer troens vei gjør en oppdagelse etter hvert som man modnes: jo lenger vi går, jo, tydeligere blir to ting for oss: Den evige Gud er den som er totalt annerledes, samtidig nær. Mer og mer forstår man at man ikke forstår så mye som man trodde man forsto, og mer og mer erkjenner man at Gud er et mysterium.

Vi kan ikke fange Ham med våre ord.

Kirkefedrene insisterte: 'Den Gud som er forståelig, er ikke Gud'.

Vi passe oss så vi ikke skaper Gud i vårt eget bilde.

Etter hvert som vi vandrer på troens vei finner vi to motpoler: Vi finner at Gud mer og mer blir intim, og på samme tid, mer på avstand - vel kjent, likevel ukjent. Vel kjent for et lite barn, uforståelig for den mest briljante teologen.

For å gjenta apostelens ord fra forrige artikkel:

'... han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme ...' (1.Tim 6,16).

Likevel: mennesket kan stå i Hans nærhet og bli kalt Guds venn!

Nicolas Cabasilas, bysantinsk teolog og Kristusmystiker, død i 1391, har sagt det slik:

'Han er både gjestehuset hvor vi hviler for natten og det endelige mål for vår reise'.

Det minner meg om Salme 91,1 i den nye oversettelsen: 'Den som sitter i skjul hos Den Høyeste, og finner nattely i skyggen av Den veldige'.

(fortsettes)

Gud som mysterium, del 1

Av og til opplever jeg at vi protestanter forklarer troen ihjel. Troen skal tilpasses et system, og vi må ha orden på alt. Forklaringer. Dermed blir forundringen borte. Gud passer inn i en boks - som vi har bestemt størrelsen på. Og det er trygt når Han holder seg der i boksen - og i forklaringene.

Men Gud lar seg jo ikke fange. Han er alltid større for Han er Gud.

I møte med Østkirken har jeg også møtt Mysteriet. Det uutgrunnelige med Gud, og dermed kom også forundringen tilbake. Den gode forundringen.

'Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og for våre barn til evig tid ...' (5.Mos 29,29)

I sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, beskriver apostelen Paulus Helligåndens gjerning slik:

'Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)

Legg merke til uttrykket: dybdene i Gud.

Evagrios av Pontos (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, sa ved en anledning:

'Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han kunne forstås, ville Han ikke være Gud'. (Oversatt fra Kallistos Ware: The Orthodox Way, Mowbray 1979, side 12)

Teologi innebar under kirkens første årtusen en erkjennelse av åndelige innsikter som bare kan oppnås gjennom bønn og åndelig trening. På denne tiden hadde ikke teologien noe å gjøre med akademiske poeng eller doktorgrader. Teologen var en bønnens mann, en Åndens mann som var fostret i ødemarken alene med Gud.

Kun tre personer har fått hedersnavnet 'teologen' i Østkirken: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300-tallet og Symeon den nye teologen på 900-tallet. Denne Symeon skriver:

'Som en venn som taler med en venn, taler mennesket med Gud, og trer frem i tillit når han står foran ansiktet til Den Ene som bor i et lys dit ingen kan komme'.

Det er tydelig at den hellige Symeon her sikter til det apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:

'... som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som ikke noe menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt. Amen.' (1.Tim 6,15-16)

(fortsettes)

Å få del i mysteriet

I dag kjenner jeg en slik inderlig og sterk lengsel etter å ta del i den hellige nattverden. Gjennom årenes løp er dette blitt stadig viktigere for meg. "Dette er min kropp, som gis for dere..."

For tiden kjennes livet ganske skjørt. Natt til lørdag ble jeg hentet i ambulanse og kjørt til sykehuset, etter å ha blitt akutt hjertesyk. Jeg er på beina, om enn ganske skjelvende. I dag skal jeg feire Herrens oppstandelsesdag, sammen med gode venner i Toten frikirke. Der skal brødet brytes - Herrens kropp gitt for meg. Jeg får del i Kristus, og jeg får fellesskap med Hans kropp her i tiden.

Slik lyder en av hymnene i den tidlige kirken:

"Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange. For vi har alle fått del i det ene brød." (1.Kor 10,16-17)

Å få del i brødet og vinen, sammen med de hellige, kjennes både rett og veldig godt. Det er forunderlig dette livssamfunnet som Herren fører oss inn i, når Han gir oss del i seg selv. Ikke alt kan forklares. Det er og blir et mysterium. Og jeg liker at det er slik. Særlig i en tid hvor alt skal forklares. Da er det godt at det finnes et mysterium.

Treenighetens mysterium

Gud har avslørt sitt vesens hemmelighet. Alt er i Ham, også ditt eget vesens hemmelighet. Hvis Treenighetens mysterium ikke gir deg noen særlig glede, er det kanskje fordi du betrakter det utenfra, Det som gir Treenigheten sitt dypeste innhold for deg, er at du ikke står utenfor den. Du er innesluttet i den. Treenighetens mysterium kan aldri skilles fra inkarnasjonens mysterium. Når Sønnen blir menneske og trer inn i tiden, er det nettopp for å trekke mennesket inn i Treenighetens liv. I den grad du er i Sønnen og lever av Hans liv, blir du født av Faderen. Du blir som Sønnen, gjennomlyst og gjennomstrømmet av Den Hellige Ånd. Hvis du lar deg pode inn i Kristus, det sanne vintreet, da blir du Faderens barn og Åndens redskap. Treenighetens mysterium er ditt eget mysterium. Det dypeste i deg er ikke en skremmende, ukjent virkelighet. Hvis du går inn i ditt eget, uutforskede indre, er det Treenigheten du nærmer deg. Du er innelukket i Guds eget liv, Hans livsrytme er din egen sanne livsrytme. Hvis du har forstått noe av dette, da er ikke Treenigheten noe abstrakt og uforståelig for deg. Kjærlighetsforholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden blir mening og mål for alt det du er og gjør. Hele ditt kristne liv skjer i Treenighetens evige omfavnelse. (Wilfrid Stinissen)

Menigheten - Guds bygning

Jeg blir mer og mer overbevist om at vi trenger en større og dypere åpenbaring av hva menigheten er. I de siste dagene har jeg foretatt et bibelstudium som virkelig har fått meg begestret. Til forsamlingen i Korint taler apostelen Paulus om oss som "Guds bygning." (1.Kor 3,9) Det er veldig interessant å se at fra begynnelsen av Bibelen til dens siste blader, som finnes det en rød tråd som belyser det som kalles for Guds bygning.

Når vi leser skapelsesberetningen fra 1.Mos kapitel en og to, finner vi tre kostbare substanser omtalt: Gull, bdellium og onykssteiner. (1.Mos 2,12) Jeg har spurt meg selv om dette kan ha noen betydning? Svaret på det spørsmålet fant jeg i Bibelens siste bok. I Åp 21 og 22 leser vi om en bygning, en by, kalt Det nye Jerusalem. Denne byen består blant annet av gull, perler (bdellium) og kostbare steiner. Ved begynnelsen av Bibelen finner vi materiale, ved slutten av den ser vi Det nye Jerusalem, som består av disse materialene. Leser vi vår Bibel nøye vil vi fort finne ut at et viktig tema handler om en bygning, som enten er Guds, eller fiendens.

Leser vi videre i 1.Mosebok finner vi noe annet interessant som relaterer seg til dette som har med Guds bygning å gjøre. Umiddelbart etter syndefallet, leser vi om byen Hanok, som Kain bygger opp. (Se 1.Mos 4,17) Senere bygges byen Babel, med sitt høye tårn. Og etter det igjen beyn Sodoma. Men det finnes en kontrast til disse byene, og det er noen menn som lever i telt. Noah levde i telt i motsatt retning til byen Hanok, Abraham levde i telt på motsatt side av byene Babel og Sodoma.

I historien om patriarken Jakob leser vi om drømmen om stigen som når like inn i himmelen. Når han våkner av denne drømmen tar han steinen som han har brukt som hodepute, heller olje over den og sier: "Hvor fryktinngytende dette stedet er! Dette kan ikke være noe annet enn Guds hus, og her er himmelens port." (1.Mos 28,17)

I 2.Mosebok fortelles det om Jakobs etterkommere, Israels folk, som tas til fange og føres til Egypt. Som slaver for farao arbeider de hardt for å bygge to byer for ham. Legg merke til hva slags materiale som ble benyttet! Det var ikke gull, perler eller edelsteiner. Men brent leire. Faraos to byer ble bygget av noe jordisk.

Etter utgangen fra Egypt finner vi Tabernaklet, som blir Guds bolig. Øverstepresten som tjener i Tabernaklet, bærer en bryst- og to skulderplater fulle av edelsteiner. Her fantes ikke noe laget av strå eller halm eller leire, men gjenstander av gull. Senere kommer Templet, som ødelegges, og bygges opp igjen.

Hva så med Det nye testamente? Finner vi eksempler på Guds bygning der? Ja i aller høyeste grad! I Joh 1,14 leser vi: "Og Ordet ble menneske og slo opp sitt telt iblant oss." Guds bolig blant menneskene var nå ikke lenger en bygning laget av menneskehender, men Sønnen - Jesus Kristus. "Ødelegg dette templet, og på tre dager skal Jeg reise det opp." (Joh 2,19)

I brevene finner vi en annen bygning, som er menigheten, Kristi kropp.
Og som en avslutning på det hele: Det nye Jerusalem.

En preken over emnet: Kristus, mitt liv

I går talte jeg i Filadelfia Kolbotn ut fra ordet i Kolosserbrevet, som jeg de siste dagene har skrevet om på bloggen her. Her følger utdrag av prekenen:

Vi skal stanse ved et ord i formiddag, så innholdsmettet, at vi vel aldri kommer til å lodde dybden i det, før vi er hjemme hos Gud. Vi finner det i brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Kolossæ.

Kolossæ var en by i Frygia ved elven Lykos, ca 30 kilometer nordøst for Laodikea i Lille-Asia. Av Kolosserbrevet fremgår det at det fantes en kristen forsamling her. Den var ikke grunnlagt av Paulus. Derimot vet vi at Epafras, han som vårt nye testamente forteller, var en ivrig forbeder, brakte evangeliet hit.

Paulus begynner sin hilsen til denne forsamlingen slik: ”Vi takker Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, og ber alltid for dere, etter at vi hørte om deres tro på Kristus Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige, på grunn av det håpet som er gjort ferdig for dere i Himmelen, det som dere før har hørt om i sannhetens ord fra evangeliet, som er kommet til dere, slik det er i hele verden, og som bærer frukt, som det også har gjort hos dere fra den dagen dere hørte det og kom til erkjennelse av Guds nåde i sannhet. Slik dere også har lært det av Epafras, vår kjære medarbeider…”

La oss nå gå til Kol 3,4

La oss stanse et lite øyeblikk, og smake på de ordene: ”Kristus – vårt liv.”

Går vi litt lenger frem i dette brevet, til Kol 1,24-29 så er apostelen inne på samme tema, og forklarer det noe nærmere for oss.
Her bruker Paulus noen andre ord: ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Og han trekker sløret til side, og gir oss et titt inn bak det himmelske forhenget, for å fortelle forsamlingen i Kolossæ om det han kaller ”mysteriet som i tidligere tider og for tidligere slekter har vært skjult, men som nå er blitt åpenbart for Hans hellige.”

Å, venner: Dette er veldige saker. Om jeg bare kunne male dette for deres øyne i formiddag. Om jeg bare kunne ta dere med inn bak dette forhenget, og la dere få se noe av det som ligger apostelen så på hjertet å formidle. Men det er bare Den Hellige Ånd som kan gjøre det for oss.

Både i brevet til forsamlingen i Kolossæ og til forsamlingen i Efesos, støter vi på ordet ”mysterium”. Det er tidligere blitt oversatt med ordet ”hemmelighet”, men det er riktigere å bruke ordet ”mysterium”, da er vi mer tro mot grunnteksten. På gresk står det: ”mysterion” Dette ordet brukes om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og derfor må åpenbares. Når tiden er inne åpenbarer Gud denne hemmelighet, dette mysterium, som dog fremdeles er skjult for andre enn de troende. Når Paulus taler om kirken som Jesu brud, i Ef 5,28-32 så sier han: ”Dette er et stort mysterium, jeg taler her om Kristus og kirken.”

Hva er det - som har vært skjult siden evighetens morgengry, men som nå er blitt åpenbart ved et helt bestemt tidspunkt i menneskehetens historie, og som er det store vannskillet, hvor vi skriver et før og et etter? Jo, det er inkarnasjonens mysterium. Dette at Gud ble menneske. Apostelen Johannes beskriver dette så blendende vakkert i 1.Joh 1,2: ”.. og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss….”

Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for min egen åndelige utvikling, sier det slik: ”Jesus er alt, og alt er intet uten Ham.” For å kunne si noe slikt må Den Hellige Ånd ha åpenbart Jesus for oss. Dette er ikke noe man sier fordi det høres åndelig og riktig ut. Gjør man det blir det bare platt, utrykksløst og falskt.

Biskop Ambrosius av Milano (334-397) hadde en slik åpenbaring av Kristus. Vi eier alt i Kristus, sa han og la til:

Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber,
er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp
er Han kraften.
Hvis du frykter døden,
er Han livet.
Hvis du flykter fra mørket,
er Han lyset.
Hvis du sulter,
er Han føden.

Den norske dikteren Edin Holme, hadde samme Kristus opplevelse som Ambrosius. Han skriver: ”Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.”

Hvordan forstod og hvordan tok de kristne i Kolossæ imot disse ordene som apostelen Paulus skrev: ”Kristus – vårt liv.” ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Det vet vi ikke. Men vi kan jo forsøke å sette oss inn i deres situasjon. Paulus skriver dette brevet mest sannsynlig under sitt første fangenskap i Rom, år 61-63, og muligens i andre halvdel av dette. Kolosserbrevets foranledning var et besøk av Epafras under apostelens fangenskap. Han kunne bringe gode nyheter fra sin forsamling, men de slet også med vranglærere. Hovedveien fra Efesos til Mesopotamia gikk tvers gjennom Kolossæ, og byen fikk derfor impulser fra både øst og vest. Befolkningen var frygere, men med et islett av grekere og jøder, og forsamlingen i denne byen besto i vesentlig grad av hedningekristne, men har sikkert også hatt jødekristne medlemmer. Mange av dem var sikkert nye i troen. En dag får de altså dette brevet fra apostelen Paulus, et brev som også er blitt kalt for Kristusbrevet, fordi dets hovedtema er helt avgjort betydningen av Kristi person og verk. Og så leser de altså disse ordene: ”Kristus – vårt liv.”

Hva skulle de mene om en slik uttalelse? Siden mange av dem var nye i troen, var sikkert begeistringen der. Over å ha funnet Jesus. De forstod hva Paulus mente. Jesus var jo alt. Han kunne alt. Ingenting var umulig for Ham. Disse hadde den første kjærlighets forelskelse. Men det fantes sikkert også de i forsamlingen som livet hadde fart ille med, og som ikke lenger kjente på den samme begeistringen når de hørte denne setningen opplest i forbindelse med forsamlingens gudstjeneste. Kanskje dro de litt på det. Kan det virkelig sies så enkelt? Hva betyr de ordene – egentlig? Kanskje spurte de slik.?

Hvordan reagerer du når du hører disse ordene? ”Kristus – vårt liv?”

Apostelen Johannes skildrer tre grupper mennesker i sitt første brev. Han snakker om barna, de unge og fedrene. Du finner dette i brevets andre kapitel. Det er ikke tid til å gå dette nærmere i dybden, men jeg håper å vende tilbake til det en gang. Det Johannes her gjør er at han skildrer ulike utviklingstrekk hos en kristen. Det er snakk om en vekst, hvor man modnes. Den vandringen med Gud som vi er kalt til, er likevel ikke rettlinjet, slik mange vil ha det til, hvor vi beveger oss fremover mot et mål, langt der fremme. Vi skal se litt nærmere på dette.

Jeg holder på å lese journalist Erling Rimehaugs bok: ”Tørsten gir lys. Om åndelig lengsel og modning”, som utkom på Lunde forlag tidligere i år. Det er en bok til å bli klok av, og velsignet av. Og sikkert også utfordret av. Rimehaug er i innledningen av denne boken inne på noe svært vesentlig, som går rett inn i disse ordene til apostelen Paulus. Hør bare:

”Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn…”

Videre skriver Rimehaug: ”Når kristenlivet beskrives som en stige eller en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke befriende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse…. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.”

Og for å ta med dette til slutt: ”Det handler om å være på veien, ikke om å ha kommet fram. Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer med for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.”

Jeg er helt enig med Erling Rimehaug i denne beskrivelsen av det kristne livet. Det indre livet som vi er kalt til å leve er ikke rettlinjet der vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Livet er ikke slik. Der er mer som en sirkel. Det kommer tider der vi så å si må starte helt på nytt, der vi må omvende oss enda en gang og lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

Apostelen Paulus gir oss god åndelig veiledning i Filipperbrevet der han ber oss om å glemme det som er bak, og strekke oss etter det som er foran, men så sier han noe vi ikke så ofte minner hverandre om, når vi siterer de ordene. Han skriver, i Fil 3,16: ”La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor.” Hvor har Den Hellige Ånd stanset i ditt liv akkurat nå? ”Fortsett i samme spor.” Med andre ord, bli hvor du er. Konsentrer deg om det Den Hellige Ånd viser deg. Arbeid med det Ånden viser at du skal konsentrere deg om, og bli der til Ånden sier: Gå!

Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes, som jeg allerede har sitert for dere: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet."

Det er nemlig slik at det er Kristus selv som er livsinnholdet i den kristne troen. Kristus er Guds siste ord til menneskene og Guds siste ord til deg.

Det Faderen har gitt oss er Sønnen. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt det Gud gir oss, er Sin Sønn, ikke en masse ting. Å, hvilke dyrebare sannheter er ikke dette. Bak disse ordene skjuler det seg en hemmelighet som må åpenbares for av Ånden selv.

Når Paulus skriver til forsamlingene i Galatia området, så avslører han for oss noe av det som ligger ham så på hjertet. Han skriver, i Gal 4,19: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte inntil Kristus vinner skikkelse i dere.”

Det er dette det handler om: At Kristus vinner skikkelse i oss. At vi blir Ham mer og mer lik. At Han mer og mer blir vårt liv, så vi kan istemme med Paulus: ”Kristus – mitt liv.”

Dette er en gradvis prosess. Mange av oss kan si: Kristus er mitt liv, og det er sant. Men det er mer land å innta, og denne sannheten, ”Kristus er mitt liv”, vil bli dypere og dypere for oss etter hvert som vi modnes i vår vandring. Det betyr noe annet for meg i dag enn det gjorde for 10, for ikke å si 20 år siden. I denne prosessen har jeg gått en vei med Gud. Jeg har vært tilbake ved utgangspunktet flere ganger. Underveis har jeg kvittet meg med en del ting. Jeg forstår Paulus bedre i dag, og ordene han skriver i Fil 3,7-8.

Spør meg om 10 år, og jeg vil sikkert svare at det er mye verdiløst skrap som jeg da har kvittet meg med, om jeg får nåde av Herren til å gjøre det, og nåde til å leve med Ham, dag etter dag. Ting som jeg synes betyr mye for meg i dag. Men som vil miste sitt grep om meg, jo nærmere jeg kommer Herren.