Om å leve for Guds ansikt

 Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene om dagen: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1) Ordene kommer stadig tilbake til meg, og jeg spør meg selv hvordan dette konkret skal kunne leves ut for meg i den fasen av livet hvor jeg befinner meg nå.

Jeg kom til å tenke på følgende:

Tidlig på 1800-tallet, på en virkelig avsidesliggende, skogkledd øy i Alaska - Spruce Island - levde det en hellig mann, en russisk munk og misjonær ved navn Herman. Han ble senere kanonisert som Amerikas første ortodokse helgen. Denne Herman profeterte om at "en munk lik meg, som flyr vekk fra menneskenes ære, vil komme for å leve på Spruce Island." Denne profetien ble oppfylt 100 år senere i livet til en munk ved navn Gerasim av nye Valamo. Han døde i 1969 etter å ha levd et liv i stillhet og bønn på denne øya i 30 år. Her - i skogsødet, med så mange fysiske og psykiske utfordringer som det innebærer å leve alene i en ødemark, var han i bønn for verden. Fader Gerasim levde virkelig for Guds ansikt, og for Ham alene. Flere forsøkte til og med å fordrive ham fra øya, men fader Gerasim ble. Til tross for svære vanskeligheter.

Så vil nok enkelte spørre seg hva nytte et menneske gjør med å leve alene djupt inne i en skog langt fra folk.

Slik spør vi vel kanskje fordi vi ikke riktig griper hva bønn kan utrette, og fordi vi ikke riktig forstår hva det vil si å leve for Gud alene. Menneskes nytteverdi består jo for det moderne mennesket i dette: hva du kan produsere og prestere. Blir du syk måles restarbeidsevnen din.

"Men jeg er bare bønn," skriver David i Salme 109,4 (Norsk Bibel).

Det var det Gerasim var.

Et menneske som levde for Guds ansikt.

Hva han utrettet gjennom sitt levde liv vil vi bli vitne til den dagen vi kommer hjem til Gud. Jeg tenker ofte på dette: de ukjente bønnekjempene som har levd for Guds ansikt - som ikke gjorde noe vesen av seg her på jorden, men levde stille liv, hva de har utrettet! Hvilke kamper de har utkjempet i bønn og hvilken enorm betydning det har hatt i den åndelige verden.

Jeg vil vekke morgengryet

 Etter at jeg fikk parkinson har jeg opplevd morgengryet, da natt langsomt glir over fra natt til dag. Jeg våkner tidlig.

Du finner mange eksempler, ikke minst fra Salmenes Bok, på mennesker som søker Gud i daggryet. I en av disse salmene heter det: "Jeg vil vekke morgenrøden ..." (Salme 108,3) Og det er vel få ting som kan måle seg med natten som glir over i dag. Da stillheten er til å ta på.

For meg blir disse morgenstundene en påminnelse om hvor mye jeg setter pris på stillhet. For meg er det blitt slik at jeg bare kan finne Gud i stillheten. Sann stillhet er selve nøkkelen til å tre inn for Guds trone. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg hvordan man skulle komme innfor den hellige Gud i larmen og støyen. For meg må det skje i ærbødighet, i ærefrykt. Stillheten er hellig, den er egentlig en egen bønn. Støyen fjerner meg fra dette Gudsnærværet.

I dag blir jeg minnet om ordene fra profeten Hosea:

"Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden." (Hosea 6,3)

I verset forut for dette heter det: ".. og vi skal leve for hans åsyn."

Det er jo vårt kall. Å leve for Guds ansikt. Profeten Hosea oppmuntrer oss til å lære Gud å kjenne. Det er jo ikke slik at det nødvendigvis kommer automatisk. Vi må søke. Jesus sa: "Bank på, så skal det bli lukket opp for dere." (Matt 7,7b)

Skal vi leve for Guds ansikt, kommer vi ikke utenom stillheten. Den leksen må jeg stadig lære, og jeg har stadig noe nytt å lære.

Vi finner Gud i den skjøre stillheten

 I dag blir det en liten pause fra fastebetraktningene over valfartssangene i Salmenes Bok. Årsaken er at May Sissel og jeg skal delta på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud denne helgen. På formiddagen i dag skal jeg innlede til forbønn for landet vårt, og på ettermiddagen skal jeg ha et seminar om det hverdagslige bønnelivet.

Men jeg har oversatt noen linjer av Henri Nouwen, som vi tar med oss inn i helgen:

"Vi finner ikke Gud i bråket og ropingen, men i hjertets stillhet hvor Hans lys kan bli reflektert."

Å leve i Guds nærvær - en gave til hele det det norske kristenfolk

 Nå har jeg vært en kristen i 53 år av mitt liv, og jeg har lest mange kristne bøker, men få har vært med på å forme min trosreise som denne! Og jeg er ikke alene om det. St.Olav forlag har med nyutgivelsen av boken: "Å leve i Guds Nærvær" av Broder Lorens av Oppstandelsen gitt en gave av uvurderlig betydning til hele det norske kristenfolk av alle konfesjoner. Et utdrag av boken ble utgitt på norsk på Misjonskirkens tidligere forlag Ansgar i 1980. Da hadde boken tittelen: "Å venne seg til å leve nær Gud - livsregler - brev fra og samtaler med Broder Laurentius." Nå er den fullstendige oversettelsen fullført. På en enkel måte, i form av brev skildrer munken Lorens av Oppstandelsen hvordan han lever med og i Guds nærvær i sitt hverdagslige liv når han gjør kjøkkentjeneste i klosteret. Broder Lorens har etter sin død i 1691 påvirket livene til tusenvis av mennesker. Blant annet anbefalte John Wesley boken på det aller varmeste og oppfordret alle kristne til å lese den.

Broder Lorens skrev: "Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler og mål, særlig i fristelsens stund, i lidelse, i tørke og motvilje og til og med i utroskap og synd." 

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at man ikke trenger en bestemt tid. Når som helst og overalt, kan man løfte sitt hjerte til Gud, ikke bare med ord, men med våre sukk. Broder Lorens skriver: "Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer, påkallelse..."

Boken er hermed anbefalt mine venner på det aller varmeste. Den er en skatt.

Om å bli bevisst på Guds nærvær

 I en tidligere artikkel denne uken skrev jeg om tre ting som er forutsetninger for den indre bønnen. Den første var den åndelige lesningen, den andre var å øve seg i å leve i Guds nærvær.

Å leve i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet enn å la bønnen overskride den tiden vi avsetter for å be og bli bevisst at Guds nærvær er der hele tiden. Når vi har fått vanen ved å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant. I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss opp til å bli bevisst Guds nærvær. I 1.Kong 17,1 leser vi om dette: "Gud er den levende, innfor hans ansikt står jeg."

Et annet nøkkelord er Apg 17,28: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." 

Teresa av Avila har skrevet noe om dette: "Jeg vet at Herren aldri skal etterlate oss ensomme og overgitte om vi ydmykt ber om å holde oss med selskap. Om vi i løpet av et år ikke skulle lykkes i å øve oss i å være bevisste på hans nærvær, må vi prøve neste år. Vi vil aldri angre oss i den øvelsen fordi den er vel anvendt tid. Jeg er sikker på at det er en vane vi kan oppnå og at vi klarer å øve oss i å vandre side ved side med Mesteren."

Det er min personlige erfaring med den indre bønnen at vi må bestemme oss for at vi ofte under dagens løp løfter vårt hjerte til Gud. Bønnen er ingen intellektuell øvelse, men et indre liv: den har med Guds kjærlighet å gjøre, som er utøst i våre hjerter. Og den har like mye å gjøre med stillhet og taushet, som med ord. Vi kan glede oss over Guds nærvær hele tiden uten en gang å forme en bønn med ord. Det finnes en ordløs bønn, som består ev et eneste stort sukk. Jesus sa: "UT AV HANS INDRE skal det strømme elver av levende vann."

Ømhetens kyss

 En mor som bøyer seg ned for varsomt å ta opp sitt sovende barn, som kysser det ømt på pannen er som det Ømhetens kyss Skaperen kysset Adam med da han blåste Livets Ånde inn i ham.

Ømhetens kyss på min panne, er når Livets Gud trekker sin åndepust tilbake, og tar meg varsomt opp i sine armer og bærer meg hjem.

Hvor skal jeg gå fra Din pust? Farer jeg opp til himmelen, er du der. Reder jeg mitt leie i dødsriket, er du der.

Far, Du elsker meg med ømhet.

Skrevet 9.oktober 2024/ Bjørn Olav Hansen (c)

Våk mens du sover!

 Vi greier ikke alltid å være like oppmerksomme og ivrige. Vi sovner, som de ti brudepikene i evangeliet gjorde mens de ventet på at brudgommen skulle komme (Matt 25,1-13). Men vi kan si med bruden i Høysangen: "Jeg ligger og sover, men hjertet våker" (Høys 5,2). 

Du kan ikke alltid tenke bevisst på Herren - brudgommen. Han krever det ikke heller. Du har jordiske oppgaver som krever oppmerksomheten din. Men dypt inne i deg kan hjertet ditt våke. 

Gud bor i ditt innerste sentrum. Der banker han stadig på hjertets dør. Han lengter etter å fylle deg helt med sitt nærvær, både bevisstheten og underbevisstheten din. Når du må forlate han i bevisstheten og tenke på jobben din, kan han leve videre i underbevisstheten. Der kan han være i dine lengsler og drømmer, i din glede og sorg. Hans lys kan lyse for deg og hans kjærlighet kan være din store glede. Da våker ditt innerste hjerte hos ham, selv når bevisstheten sover. 

Dine bevisste tanker, ord og handlinger er ikke det eneste virkelige i livet ditt. Det finnes dypere lag i deg, og hvis du elsker Gud der, blir han drivkraften i alt du gjør.

Hver eneste kveld har du en spesiell mulighet til å så brudgommens navn i underbevisstheten din. Rop på ham, stille og fortrolig, rett før du sovner. Da spirer navnet hans i ditt aller innerste mens du sover og hjertet våker.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 189

Om å kultivere et hjerte for Herren

Salme 9:10 forteller oss "De som kjenner ditt navn, stoler på deg." Venner, la oss gå lenger enn bare å vite om Gud og virkelig bli kjent med hans navn, hans karakter, hans hjerte.

Det er lett å ha et tilfeldig bekjentskap med Herren, men du og jeg ønsker så mye mer! Vi ønsker å dyrke et djupt vennskap med Gud hvor vi opplever hans nærvær daglig.

I Jeremia 24 lover Gud å gi sitt folk et hjerte til å virkelig kjenne ham. For en invitasjon! Han lengter etter at vi skal møte Ham på en intim måte.

Når vi gjør plass til å sitte sammen med Jesus, enten vi er på en rolig spasertur eller i bønnstunder, får vi en gjenklang med skjønnheten i hans natur. Vi føler hans glede, hans tålmodighet, hans visdom, hans godhet mot oss.

Å kjenne Herren betyr å stole mer fullstendig på ham. Det betyr å la ham helbrede våre hjerter og forvandle oss til å bli mer lik ham. Når vi ser Guds herlighet, blir vi forandret.

La oss akseptere Guds invitasjon til å kjenne ham djupt som vår kjære venn. La oss sette av tid til å sole oss i hans nærvær og høre hans hjerte. For dette er selve evig liv - å bli forent i levende forening med Jesus Kristus, vår himmelske brudgom.

Steve Porter/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Det finnes et sted i Gud som fienden ikke når

"I villmarken finnes det et sted som vi kaller tregrensen, hvor trærne ikke vokser høyere. Men det finnes også en slangegrense. Det er en høyde hvor slanger ikke eksisterer. Visdommen vil føre deg dit. De tingene som har fulgt deg alle ditt livs dager, som plager deg - nå, det finnes et sted i Gud hvor fienden mister sin stemme ..."

- Fra en tale av Bill Johnson/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige..." Salme 91,1

Gud er vennlighet

På engelsk er han kjent som brother Lawrence. Jeg har begynt å kalle han bror Lavrans av oppstandelsen, selv om hans norske oversetter kaller han 'Laurentius'. Kjært barn har som kjent mange navn. 

Helt siden jeg hørte om ham en gang for mange, mange år siden - det må ha vært på 1970-tallet en gang - har jeg elsket denne kokken, som hadde sin daglige gjerning i et karmittkloster i Paris. Hit kom han i 1640 og begynte sitt livskall: å venne seg til å leve nær Gud. 

Det begynte med at han forsøkte å be, og han forteller selv, at han brukte mye tid på å avvise tanker som kom til ham mens han ba og forstyrret ham. Det førte ikke til noe. Han ble ikke kvitt distraksjonene. Derfor ga han rett og slett opp denne øvelsen, og fokuserte heller på å bli klar over Guds nærvær mens han kokkeserte i klosterets kjøkken. Det han erfarte var ikke et himmelsk syn, men det han hadde søkt etter hele tiden: Guds fred.

"Vi streber," skrev han i sine etterlatt brev, "etter å forbli i Guds nærvær ved hjelp av mange slags metoder. Er det ikke en kortere vei å gå og en mer direkte ved å gjøre alt for Guds kjærlighets skyld?"

Så bror Lavrans er blitt kjent verden over som munken og kokken som erfarte Guds nærvær mens han vasket opp, kokte egg, eller gjorde andre hverdagslige ting i et kloster i 1700-tallets Frankrike.

Hans bakgrunn var brogete. Født som Nicolas Herman kom han ut av en av Europas dødeligste religionskriger som en krøppling. Jaget av sin fortid og overbevist om at han var evig fortapt, fikk han et møte me Gud gjennom et gammel tre som hadde mistet bladene før vinteren satte inn. Overveldet avv tanken på at når våren kom, ville livet spire på nytt, overga han sitt liv i Guds hender. 

Mislykkes gjore han som eneboer, følte han selv. Det ble for mye tankekjør. Sin rette plass i livet fant han i klosterets kjøkken, blant stekepanner og osen fra stekefett, kokekar av mange slag - der øvde bror Lavrans seg i å leve i Guds nærvær. 

En tid levde bror Lavrans med den vonde følelsen av at han hadde skadet andre, og så tilbake med sjokk på sin ungdomstid. "Men," skriver bror Lavrans, "aldri kom det noen anklage fra Guds side, Gud satte seg ned å ga meg noe å spise."

Etter denne opplevelsen begynte bror Lavrans å beskrive Gud som vennligheten selv. Dette er kanskje et ukjent gudsbilde, men la Gud få elske deg med sin ømhet over tid, så er jeg sikker på at du også kan underskrive på at Gud er lik vennligheten selv. Det har jeg erfart. Dette er mitt vitnesbyrd.

Billedtekst: Vi vet jo selvsagt ikke hvordan bror Lavrans så ut. Noe fotografiapparat fantes ikke på den tide. Men dette moderne maleriet skal forestille ham slik. Dette maleriet er jeg blitt veldig glad i, og jeg skulle ønske jeg eide en kopi av det til å henge på veggen - for meg er dette bror Lavrans av oppstandelsen, kokken som øvde seg i å leve i Guds nærvær.

Hans nærvær kom med morgengryet - livet i skyggen av Hans vinger

Hans nærvær kom med morgengryet. Jeg kikket på klokken, Da var den 05.00. Da han gikk igjen var klokken nærmere 0800. Jeg var lys våken. Soverommet var fylt med fred og ro. Like før jeg gikk til ro for natten hadde jeg uttrykt min skuffelse over at jeg ikke kom meg til bønnekonferansen på Grimerud. Koronaen satt en effektiv stopper for det. Jeg hadde også satt ord på hvor sliten jeg var av den høye feberen, og smertene. Og på frustrasjonen over spill av dyrebar tid på intetsigende nonsens på TV. Men hva gjør du når du ikke orker å lese, lytte eller for den skyld har krefter til å be, og timene snegler seg av sted? 

Så hadde jeg sovnet. Og våknet med Hans nærvær.

Så begynner Han å tale om de i våre øyne ubetydelie tingene i livene våre, som er viktige bygningsmaterialer i det Herren er ute etter å utøre, at troskapen i det lille må vise seg før vi kan settes over noe større. At troskapen i lønnkammeret er selve testen, ikke hva vi gjør i det offentlige rom, og at styrken i det vi gjør offentlig, hentes fra tiden brukt i lønnkammeret. At Han er mer interessert i meg, enn i bønnene mine. Han sier at om jeg ikke skulle be mer i det offentlige rom, ville Han fortsatt elske meg mer enn bønnene jeg ber. At alt handler om relasjonen til Ham.

Så sa Han ting som nok hører til det veldig private.

Så trakk nærværet seg tilbake etter nesten tre timer.

Den profetiske veien er en reise inn i Guds hjerte.

På mange måter tror jeg noe av forklaringen på kanskje maktesløsheten til mye av moderne kristendom har vært at den har mistet kontakten med de hebraiske skrifter. Spesielt har vi mistet kontakten med profetene. Når vi mister sansen for profetene og deres syn, går vi inn i en veldig altfor åndeliggjort tolkning av kristendommen. Profetene holdt Guds ord jordisk. De holdt det hele. De holdt det ekte. De ville ikke la oss skille jorden fra himmelen. De satte himmel og jord sammen og sa: "Det er alt ett."

Profetene taler ut fra en djup opplevelse av Gud. Det virker på en eller annen måte som om de har gått inn i Guds hjerte. De er dristige nok og frekke nok til å nesten tørre å si: «Jeg har sett Gud. Jeg vet hva Gud tenker. Jeg skal fortelle deg hva Gud tenker.» Det krever en merkelig form for selvtillit, og til og med inspirasjon, for å kunne snakke med selvsikkerheten til de jødiske profetene. Jeg tror det de gir oss blant annet er nye bilder. De gir oss nye bilder som vi kan fange og forstå virkeligheten med. Det ser ut til at en svikt i den moderne kirke, kanskje av kirken i alle tider, har vært en svikt i fantasien. Profetene eksploderer fantasien vår hvis vi kan lære å lytte til dem og lære å forstå bildene og metaforene de snakker med.

Fantasi handler i stor grad om å kunne gjenbilde livet på nye måter. Det er ikke for å bli fanget eller fanget i gamle bilder av håpløshet. Når vi er fanget i gamle bilder, fortsetter vi å leve ut av dem, kjempe mot dem, motstå dem og til og med si at de ikke fungerer. Men det ser ut til at vi ofte ikke er i stand til å skape eller til og med godta nye bilder og leve ut av de nye bildene.

Profetene gir oss en følelse av det mulige. De gir oss også en følelse av det umulige. Det er derfor, ærlig talt, de er så vanskelige å lytte til – fordi de eksploderer tankene våre og skyver grensene for fantasien vår. De øker vår evne til å føle. De forsterker vår evne til å lide. Det er derfor folk ikke vil lytte til dem, fordi profeter øker vår evne til å føle det Gud føler. Å føle Guds smerte, Guds ønske, Guds lengsel og til og med Guds vrede, hvis du vil tillate det.

Den profetiske veien er en reise inn i Guds hjerte.

- Richard Rohr, franiskaner. Avskrift fra et lydopptak i Det katolsk-karismatiske bibelinstituttet i San Antonio. Texas, USA i 1980. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En profetisk tiltale for 2023

I det øyeblikket jeg så løven visste jeg at Herren kom til å tale til meg! Jeg kjente det i hele kroppen. Det er fredag 18.november 2022. Jeg åpner laptopen min og skal til å legge ut dagens bloggartikkel på Facebook. Der, rett foran meg, er det et skjermbilde av en majestetissk løve, og i stillheten får jeg en fornemmelse av at Herren sier: 'Det er en tid for krig.'  I betydningen åndelig krig.                                    

Det er ikke bare i det naturlige at det finnes årstider. Det gjør det også  i det åndelige. Det finnes "høytider, dager og år" (1.Mos 1,14b) og vi trenger Issakars barn "som forstod seg på tidene, så de visste hva Israel hadde å gjøre." (1.Krøn 12,32) Og i For 3,8 leser vi: "En tid for krig". Derfor gjelder det at vi forstår hvilken tid vi befinner oss i.

Jeg blir minnet om ordene fra Amos 3,7-8: "For Herren Herren gjør ikke noe uten at han har åpenbart sine skjulte råd for sine tjenere profetene. Når løven brøler, hvem skulle ikke da bli redd? Når Herren Herren taler, hvem skulle ikke da profetere."

Her er hva jeg fikk en fornemmelse av ligger på Herrens hjerte for 2023:

Året vi går inn i en 'en tid for krig', en tid som krever at vi er årvåkne og edrue, en tid hvor vi må løfte troens skjold, fordi vi med det vil kunne "slukke alle den ondes brennende piler." Jeg merker meg at Paulus skriver: "Grip fremfor alt troens skjold" (Ef 6,16) - det er noe som kommer i første rekke, som har prioritet fremfor alle ting - og at fiendens piler ikke bare er skarpe, men brenner! Vi må forsvare oss med troens skjold. 2023 er et år hvor det vil være forberedelser til strid. Flere kamper vil måtte kjempes.

Året vi går inn i er et år hvor Herren kommer til å la oss kjenne Ham under flere av sine navn. Et av dem er at Han er en kriger. "Herren er en stridsmann. Herren er hans navn." (2.Mos 15,3) Herren åpenbarer seg gjennom en hel rekke med navn i Den Hellige Skrift, navn som forteller oss noe av Hans karakter. Dette er et av navnene  Han vil åpenbare seg gjennom i det året som ligger foran oss, fordi det er "en tid for krig". En intens åndelig strid ligger foran oss, som vil kreve at vi ikke sover. Da er det vitktig å huske af "Herren er MEKTIG I STRID." (Salme 24,8)

Året vi går inn i er et år med et sterkere Gudsnærvær. Nå opplever vi ordene fra Jes 60,2: "Se, mørke dekker jorden og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg." 2023 vil bli et år da vi går gjennom Herrens porter med en ny og sterkere lovsang enn vi noensinne har tatt del i. Det kommer til å bli en sterk kontrast mellom lys og mørke, og kristne vil stilles på valg som aldri før, om ikke å gjøre mørkets gjerninger, men ta del i lyset. For enkelte vil prisen være høy. Når vi går inn gjennom disse portene, kommer Ærens konge, Herlighetens Gud vil å komme og møte oss. 

2023 vil bli et år med fokus på "Lammets blod og det ord de vitnet" (Åp 12,11) Det vil bli en sterk understrekning av Jesu blods betydning i mange sammenhenger.

Selv om året vil bære preg av krig, husk hvem som er Seierherren, og vær selektiv i de kampene du kan velge selv! Ikke alle kamper er dine kamper!

(c) Bjørn Olav Hansen

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 3

Bror Lorens av Oppstandelsen (1614-1691), ble han kalt, munken som hadde ansvaret for kjøkkenet i et karmelittkloster ved Rue de Vaugirad i Paris. På norsk går han under navnet bror Laurentius. For alltid er han forbundet med begrepet: 'å venne seg i leve i Guds nærvær'. Denne enkle lekbroderen skrev ved en anledning: 

"Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler eller mål, særskilt i fristelsens stund, i lidelsen, i nørke og motvilje og til og med i utroskap og synd."

Når patriarken Abram, han som skulle kalles troens far og Guds venn, og senere ble til Abraham, fikk  Guds kallsbrev for sitt liv, heter det i 1.Mos 17,1 blant annet: "Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa: Jeg er Gud Den Allmektige (eller Den Veldige), vandre for mitt ansikt." Dette er blitt enhver troendes kall.

"Å vandre i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet," skriver Wilfrid Stinissen, og legger til: "enn å la bønnen overskride de bestemte bønnetidene for å gjennomsyre hele dagen. Når vi har fått vanen av å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant ... I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss i bevisstheten om Guds nærvær."

Å snakke om 'øvelser' kan for enkelte.,virke rigid  og fremmedartet. Vi er jo vant til at alt skal være på plass med det samme, men med så mange andre områder av livet, trenger vi å øve og praktisere, særlig vi som er kalt til å være disipler. Et annet ord for det er lærling. Er man en lærling går man jo i lære, og er ikke utlært. 

50 år som en Jesu etterfølger har blant annet lært meg dette: Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri bortkastet tid. Det finnes ikke noe mer berikende. Jo, mer du har fått smakt sødmen i Hans nærvær, jo mer vil du ha. Guds nærvær er avhengighetsskapende!

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at det ikke fordrer noen bestemt tid. Når som helst og hvor som helst kan man løfte sitt hjerte til Gud, selv i den travleste hverdag - og som bror Lorens, midt i matlagingen i et travelt kjøkken! Midt i larmen og støyen kan du be eller bare ånde Ham, Bror Lorens sier det så fint: 

"Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen seg å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer og de mest opphøyde dyder."

fortsettes

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 1

Tiden vi lever i, med all sin uro og frykt, stjeler så lett freden fra oss. Derfor er jeg blitt mer og mer opptatt av at vår tid trenger Kristusmystikerne. Karmelitmunken Wilfrid Stinissen (bildet) definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Livet er slik at det er noe vi kan forberede oss på, og noe som kommer uventet. Nå har jeg vært en kristen i 50 år, og er det noe disse årene har lært meg så er det dette: Når en har med Gud å gjøre må en være forberedt på det uventede. Av Kristusmystikerne har jeg lært kontemplasjonen å kjenne.

Man kan forberede seg for kontemplasjon - for den stille betraktningen hvor vi dveler ved Kristus og Ham alene - som Kristusmystikerne gjør - men vi kan ikke skape den eller tvinge den til å komme. Dette er ikke noe mennesket selv gjør, men noe som Gud gjør, forutsatt at mennesket tillater Ham å gjøre det i ens liv. 

"Vår oppgave," sier Stinissen "er å skape rom i oss, befeste oss i en holdning av åpenhet, ydmykhet, hengivelse. Men kontemplasjonens gave er utelukkende Guds. Han gir den til hvem han vil og på den måten han vil."

Men det finnes likevel noen forutsetninger for kontemplasjon, og de tre viktigste er disse:

1. Åndelig lesning.

2. Vanen det er å vandre i Guds nærvær

3. Forsakelse.

I kommende artikler skal vi se nærmere på disse tre.

fortsettes

Guds nærvær i vanskelige livssituasjoner

Det finnes sider ved Guds nærvær som bare kan oppleves når du opplever utfordrende og vanskelige livssituasjoner. Inntil så skjer har vi bare et teoretisk forhold til Guds løfter. Vi har lest dem, og vi tror dem, men de virker ikke til fulle før vi er i den helt spesielle situasjonen. Vi kan erfare deler av et løfte, men det er først når vi går gjennom dødsskyggens dal at vi erfarer dette helt spesielle Gudsnærværet. For å si det slik: med Gud har vi alltid noe til gode! Med Gud er det alltid noe mer, alltid overflod av godhet og velsignelse!

"Trengsler og ulykke lot du meg se, men du vekker meg til liv på ny, og løfter meg opp igjen fra dypene under jorden." (Salme 71,20)

Kristus alene er mer enn nok - en hverdagshendelse og et bønnesvar

Livet byr på mange overraskelser - og skuffelser. Det kan foreta en u-sving når som helst, og i løpet av sekunder kan du miste alt. Når det skjer gjelder det at du eier det som ikke kan tas fra deg! Kristus! Er Han blitt vårt ett og alt?

Apostelen Paulus hadde forstått dette gjennom personlige livserfaringer. I det som mange anser å være hans mest personlige brev - 2.Korinterbrev - sier han det slik: "Som fattige som likevel gjør mange rike. Som de som ingenting har, men likevel eier alt." (2.Kor 2,10) 

I dag er jeg blitt minnet om ordene til apostelen fra 1.Kor 1,30: "For det er hans verk at vi er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning." Som en overskrift over dette verset kunne vi skrevet: 'Kristus er alt jeg trenger for liv og salighet.'

Kristus er min visdom

Kristus er min rettferdighet

Kristus er min helliggjørelse

Kristus er min forløsning

Som svar på all vår lengsel, gir Gud oss Kristus. 

ET ORD FRA HERREN

I går trengte jeg et ord fra Herren på grunn av en spesiell omstendighet. I det jeg blar i en av Biblene mine jeg vanligvis ikke bruker, ramler det ut et lite kort med et bibelvers: "Og da de så opp, så de ingen andre enn Jesus." (Matt 17,8) Forsøkte Herren å si meg noe midt i skuffelsen og fortvilelsen jeg opplevde? Så blar jeg videre. Da kommer jeg over en lapp jeg selv har skrevet for noen år siden. Det er et sitat av den hellige Nilos, død 1651: "Ikke bekymre deg eller bli sorgfull fordi Gud ikke besvarer dine bønner med det samme. Gud ønsker å lære deg utholdenhet i bønn, og tålmodighet når du står foran Ham, for hva er mer fornemt enn å stå i Guds nærvær og tale med Ham og ha fellesskap med Ham?"

I går hadde jeg gledet meg veldig til noe som ikke kunne bli noe av på grunn av mine helsemessige utfordringer, og det hele ble en veldig nedtur og skuffelse for meg. Men så kom dette til meg: selv om vi mister alt, kan vi ikke miste Kristus, Han er alt vi trenger. Eller som Ambrosios av Milano (334-397) sa det:

"Hvis du vil lege dine sår, er Han legen. Hvis du brenner av feber, er Han lindringen. Hvis du behøver hjelp, er Han kraften. Hvis du frykter døden, er Han livet. Hvis du flykter a mørket, er Han lyset. Hvis du sulter, er Han føden."

Den renhjertede bærer i sitt indre et åndelig land

 "Se, himmelen er i deg, om ditt hjerte er rent."

Ordene faller idet Isak ser ut over havet. Late bølger skyller mot land. Vi kan høre det rasler i steinene o den fine sanden der inne i vika. Sollyset leker med bølgene og svøper det inn i gull. 

Så legger Isak til: "Den ydmyke bærer sin skatt inne i seg: det er Herren."

Vi blir ståebnde å suge inn lyset. Dvele. Alt er stille. Jeg kjenner ikke behov for å si noe. Så legger Isak til: "Den som iaktar tausheten åpenbarer Guds mysterier. Men den som er rask til å tale fjener seg fra sin Skaper. Den som vil skue Herren inne i seg ivrer etter å rense sitt hjerte ved stadig å tenke på Gud."

Isak griper tak i staven sin og snur seg der oppe på høydedraget og går. Jeg blir stående i stillheten.

Guds omsorg i sykdom og nød

Posteringene til Sally McClung, kona til den nå avdøde forkynneren og misjonslederen Floyd MacClung, er noe av det mest oppbyggelige jeg leser på Facebook. Hennes ærlighet og sårbarhet i møte med sykdom og lidelse gjør sterkt inntrykk. Som denne, som jeg har valgt å oversette til norsk: 

"Kjære bedende venner,

I løpet av de åtte årene jeg kjempet mot kreft, var det så mange ganger jeg trengte Herrens hjelp og nærvær. Da jeg først ble diagnostisert med kreft og fikk kirurgi og cellegift, var Floyd med meg for å hjelpe, oppmuntre og støtte meg. Så ble han syk. For resten av operasjonene og cellegiftbehandlingene mine måtte jeg klare meg alene. Heldigvis hadde jeg sønnen min som flyttet hit for å hjelpe oss da faren hans ble syk og mange kjære venner som brydde seg om og støttet meg. Jeg er så takknemlig for all deres kjærlighet og omsorg.

Men det var fortsatt mange ganger jeg følte meg alene. Jeg visste sannheten i Ordet at Gud var med meg, men jeg kunne ikke alltid "føle" hans nærvær. Gang på gang ropte jeg til Herren, og i hans ømme barmhjertighet og nåde – kom han i sin kraft og overveldet meg med en bevissthet om hans nærvær. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men det var en håndgripelig bevissthet om at han var her hos meg. Jeg "følte" ham! Jeg visste at han brydde seg om meg.

Sannheten er at han er med oss ​​enten vi føler det eller ikke, men jeg har vært takknemlig for de gangene jeg kunne føle hans nærvær. Andre ganger klamrer jeg meg fast til løftet om at Han er med meg.

Jeg har et familiemedlem som ganske ofte ser engler. Jeg har aldri sett en (som jeg vet om!) - men jeg tror at engler passer på meg i mange situasjoner også.

Enten vi ser eller føler disse tingene, kan vi være trygge på at Gud er med oss ​​når vi går gjennom de vanskelige tingene i livet. Han forlater oss aldri og forlater oss aldri. Det er klippen vi står stødig på når vi går gjennom livets prøvelser.

«Da Jakob våknet av søvnen, tenkte han: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg var ikke klar over det.» "1 Mosebok 28:16

"Og han sa: 'Mitt nærvær vil gå med deg, og jeg vil gi deg hvile.' "2 Mosebok 33:14

"Du gjør meg kjent for meg livets vei, i ditt nærvær er det full glede." Salme 16:11

"Jeg vil aldri forlate deg eller forlate deg." Hebreerne 13:5

"Hvor skal jeg gå fra din ånd? Eller hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?" Salme 139:7

"Selv om jeg går gjennom dødsskyggens dal, vil jeg ikke frykte noe ondt, for du er med meg." Salme 23:4

"La oss da med frimodighet nærme oss nådens trone, så vi kan motta barmhjertighet og finne nåde til hjelp i nødens tid." Hebreerne 4:16

Gud er nærmere enn luften vi puster inn. Vi kan ikke se luften rundt oss, men den er der. Vi kan ikke alltid føle Guds nærvær med oss, men Han er der! Måtte Gud hjelpe oss å være klar over hans konstante tilstedeværelse rett hos oss. Når vi fullt ut forstår at han er MED oss, kan vi møte hva som helst. Han er så flink!

I kjærlighet,

Sally

Vær alene med Gud

Ensomhet og stillhet kan aldri skilles fra kallet til uopphørlig bønn. Hvis ensomhet først og fremst var en flukt fra en travel glede, og stillhet først og fremst en flukt fra et støyende miljø, kunne de lett bli svært selvsentrerte former for askese. Men ensomhet og stillhet er for bønn. Ørkenfedrene tenkte ikke på ensomhet som å være alene, men som å være alene med Gud. De tenkte ikke på stillhet som å ikke snakke, men som å lytte til Gud. Ensomhet og stillhet er konteksten som bønn praktiseres innenfor.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)