I ensomhet møter vi vår kjærlige Gud

Ensomhet er stedet hvor 'Gud-med-oss' kan pakkes ut og hvor vår forbinde med Gud-som-er-vår-opprinnelse opprettes, vår kjærlige og velvillige Far og Mor, vår Frelser, vår ubetingede elsker. Og ensomhet er stedet hvor våre egne hjerter avdekker vår djupe lengsel etter å bli elsket betingelsesløst, og å elske med hele vårt vesen. Ensomhet er faktisk stedet for det store møtet, hvorfra alle andre møter får sin mening. I ensomhet møter vi Den-som-kaller-oss-elskede. I ensomhet forlater vi våre mange aktiviteter, bekymringer, planer og prosjekter, meninger og overbevisninger for å gå inn i nærværet av kjærlighet, nakne, sårbare, åpne og mottakelige. Her møter vi en Far/Mor Gud som er all kjærlighet, all omsorg, all tilgivelse. I ensomhet ledes vi til et personlig og intimt forhold til kjærligheten selv.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Siden vi lever av Ånden, la oss holde tritt med Ånden." (Gal 5,25 NIV)

Vi elsker fordi vi har blitt elsket først

Ensomhet er grunnen som fellesskapet vokser fra. Når vi ber alene, studerer, leser, skriver eller bare tilbringer stille tid borte fra stedene der vi kommuniserer direkte med hverandre, er vi potensielt åpnet for en dypere intimitet med hverandre. Det er en feilslutning å tro at vi vokser nærmere hverandre bare når vi snakker, leker eller jobber sammen. Mye vekst skjer sikkert i slike menneskelige interaksjoner, men disse interaksjonene henter sin frukt fra ensomhet, fordi i ensomhet blir vår intimitet med hverandre utdjupet. I ensomhet oppdager vi hverandre på en måte som fysisk tilstedeværelse gjør vanskelig om ikke umulig. I ensomhet kjenner vi et bånd til hverandre som ikke er avhengig av ord, gester eller handlinger, et bånd mye djupere enn vår egen innsats kan skape. . . .

I ensomhet blir vi klar over at vi var sammen før vi kom sammen, og at livet ikke er en skapelse av vår vilje, men snarere en lydig respons på realiteten av at vi er forent. Hver gang vi går inn i ensomhet, vitner vi om en kjærlighet som overgår vår mellommenneskelige kommunikasjon og forkynner at vi elsker hverandre fordi vi har blitt elsket først (1 Joh 4:19). Ensomhet holder oss i kontakt med den opprettholdende kjærligheten som vi henter styrke fra.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å tilbringe tid alene med Gud er veien til håp

Intuitivt vet vi at det er viktig å tilbringe tid i alene. Vi begynner til og med å glede oss til denne merkelige perioden med ubrukelighet. Dette ønsket om ensomhet er ofte det første tegn på bønn, den første indikasjonen på at Guds Ånds nærvær ikke lenger forblir ubemerket. Når vi tømmer oss for våre mange bekymringer, oppdager vi ikke bare med tankene våre, men også med hjertet at vi aldri egentlig var alene, at Guds Ånd var med oss ​​hele tiden. Slik forstår vi hva Paulus skriver til romerne: «Lidelse gir tålmodighet . . . og tålmodighet gir utholdenhet, og utholdenhet gir håp, og dette håpet er ikke villedende, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er gitt oss» (Rom 5:4-5). I ensomhet blir vi kjent med Ånden som allerede er gitt oss. Smerten og kampene vi møter i vår ensomhet blir dermed veien til håp, fordi vårt håp ikke er basert på noe som vil skje etter at våre lidelser er over, men på den virkelige tilstedeværelsen av Guds helbredende Ånd midt i disse lidelsene. Ensomhetsdisiplinen lar oss gradvis komme i kontakt med denne håpefulle Guds nærvær i våre liv, og lar oss også smake selv nå begynnelsen på gleden og freden som hører den nye himmelen og den nye jorden til.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vær alene med Gud

Ensomhet og stillhet kan aldri skilles fra kallet til uopphørlig bønn. Hvis ensomhet først og fremst var en flukt fra en travel glede, og stillhet først og fremst en flukt fra et støyende miljø, kunne de lett bli svært selvsentrerte former for askese. Men ensomhet og stillhet er for bønn. Ørkenfedrene tenkte ikke på ensomhet som å være alene, men som å være alene med Gud. De tenkte ikke på stillhet som å ikke snakke, men som å lytte til Gud. Ensomhet og stillhet er konteksten som bønn praktiseres innenfor.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Finn kilden til din ensomhet

Når du føler deg ensom, må du prøve å finne kilden til denne følelsen. Du er tilbøyelig til enten å flykte fra din ensomhet eller å dvele i den. Når du løper fra det, blir ikke ensomheten din egentlig mindre; du bare tvinger det ut av tankene dine midlertidig. Når du begynner å dvele ved det, blir følelsene dine bare sterkere, og du glir inn i depresjon.

Den åndelige oppgaven er ikke å unnslippe din ensomhet, ikke å la deg drukne i den, men å finne dens kilde. Dette er ikke så lett å gjøre, men når du på en eller annen måte kan identifisere stedet disse følelsene kommer fra, vil de miste noe av sin makt over deg. Denne identifiseringen er ikke en intellektuell oppgave; det er en hjerteoppgave. Med hjertet ditt må du søke etter det stedet uten frykt.

Dette er et viktig søk fordi det fører til at du oppdager noe godt om deg selv. Smerten av din ensomhet kan være forankret i ditt djupeste kall. Du kan finne ut at din ensomhet er knyttet til ditt kall til å leve fullstendig for Gud. Dermed kan din ensomhet bli åpenbart for deg som den andre siden av din unike gave. Når du først kan oppleve sannheten om dette i ditt innerste, kan du finne at din ensomhet ikke bare er tålelig, men til og med fruktbar. Det som først og fremst virket smertefullt, kan da bli en følelse som, selv om det er smertefullt, åpner for deg veien til en enda dypere kunnskap om Guds kjærlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Fra ensomhet til avsondrethet

For å leve et åndelig liv må vi først våge å gå inn i ørkenen av vår ensomhet og endre den ved milde og vedvarende anstrengelser til en hage av ensomhet. Dette krever ikke bare mot, men også en sterk tro. Så vanskelig som det er å tro at den tørre øde ørkenen kan gi uendelige varianter av blomster, er det like vanskelig å forestille seg at vår ensomhet skjuler ukjent skjønnhet. Bevegelsen fra ensomhet til avsondrethet er imidlertid begynnelsen på ethvert åndelig liv fordi det er en bevegelse fra de rastløse sansene til den avslappende ånden, fra den utadgående trangen til den innovergående søken, fra den fryktede klamringen til det fryktløse spill.

-  Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å praktisere avsondrethet og kontemplativ stillhet

Det er flere misoppfatninger vedrørende den åndelige praksis som kalles avsondrethet og kontemplativ stillhet. Avsondrethet er mer enn det å være alene og stille under den  tiden som er avsatt til bønn og bibelstudium. Det er mer enn å vandre alene i skogen og nyte godt av et kjært skjulested og søke seg vekk fra denne verdens bekymringer. Det er mer enn å slippe unna stresset ved en velfortjent ferie.

Avsondrethet er en hellig stillhetens plass hvor Gud har adgang til ditt innerste vesen og sjel.

Ørkenfedrene og ørkenmødrene i det 4. og det 5. århundre trakk seg tilbake til villmarken ikke så mye for å trekke seg tilbake fra samfunnet, som for å lokalisere en plass uten distraksjoner hvor de kunne fokusere intensivt på Guds nærvær og kjærlighet. Ganske snart oppdaget de at det ikke var lokaliteten som var problemet. Det virkelige problemet var at de forsøkte å rømme fra seg selv. Problemet finnes inne i oss selv, ikke fra omgivelsene. Se for deg det store antallet mennesker som oppsøkte ørkenen og så reiste derfra i det de utbrøt: 'Jeg reiser vekk fra denne gudsforlatte, tørre, støvete og varme ørkenen! Dette er ikkke noe sted for noe menneske!'

Avsondrethet og kontemplativ stillhet handler om å fornekte seg selv og dø fra deg selv og sine planer. Stillhet handler om å gi en invitasjon til Guds nærvær slik at det kan okkupere og bosette seg i vårt hjerte og sinn. Stillheten arbeider med vilje på å avsette det falne selvets tanker ved kontinuerlig å sørge for at vi slipper tak i dem.

For meg var dette kanalen hvor jeg kunne lytte til Gud. Jeg arbeidet med å fortrenge hver tanke som forsøkte å trenge seg inn som var imot Hans vilje. I stillheten, lever mitt kontemplative sinn med bevisstheten om at den oppstandne Kristus lever i meg. Mitt hjertes bønn søker å leve øyeblikk for øyeblikk i lydighet mot Faderens vilje.

Avsondrethet er mer enn et sted. Det er et hellig sted for Guds Ånd og mennesket som et hvilested forenet hjerte til hjerte. Avsondrethet og kontemplativ stillhet er som en reise for sjelen inn til sin evige destinasjon med Gud.

- Paul Bane/Christianity Today.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gjemt unna for Gud, del 2

For mange er det vel lettest å måle åndelighet i synlige aktiviteter. Men hva med en tjeneste som bare er synlig for Gud? Jesus sa noe om dette i Bergprekenen: 'Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til Gud din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.' (Matt 6,6)

Har du hørt om Johannes den tause? Eller Johannes Hescykhasten? Ikke? Han levde i taushet i 76 år og hans hovedoppgave var å be!

Johannes ble født i Nicopolis i Armenia år 454 e.Kr. Han kom fra en familie av generaler og guvenører. Foreldrene hans døde da Johannes var 18. Dødsfallet førte til at Johannes valgte en monastisk vei. Han bygget et kloster og under hans ledelse vokste det frem en kommunitet bestående av 10 munker.

På grunn av lederegenskapene til Johannes valgte erkebiskopen av Sebaste å konsekrere ham som biskop av Colonia i Armenia. Men Johannes, som da var blitt 28 år, hadde ikke noe ønske om å bli biskop. Men lydig som han var holdt han ut i dette embetet i ni år. Da ville han trekke seg tilbake og leve i avsondrethet. Usikker på hvor veien bar videre dro han til Jerusalem.

En natt Johannes ba, så han et lysende kors på himmelen og han hørte en stemme som sa:

'Hvis du ønsker å bli frelst, følg dette lyset!'

Han så at lyset beveget seg og stanset ved Hellige Sabas kloster. 38 år gammel ble han en del av dette klosteret, som hadde 150 munker. Etter en stund gikk klosterets abbed med på at Johannes kunne få trekke seg tilbake og leve i et eget hermitage. Her levde han i bønn, stillhet og faste gjennom hele uken frem til lørdag og søndag. De dagene tilbrakte han i klosterfellesskapet. Etter å ha levd på denne måten i tre år, ble han klosterets forvalter.

Johannes var taus om sin fortid. Ingen i klosteret visste at han hadde vært biskop. Johannes ville leve i stillhet og bønn. En dag tenkte den hellige Sabas at Johannes måtte være en verdig kandidat for å bli viet til prest og presenterte ham for patriark Elias av Jerusalem. Johannes ba da om en personlig samtale med patriarken. I samtalen la Johannes vekt på at han ikke var verdig til å være prest, og at han var en stor synder. Det eneste Johannes ville var å leve i ørkenen og vente på at Herren skulle gjeste ham.

Det ble ingen prestevigsel. Johannes ble i sin celle i klosteret i fire år. Han snakket ikke med noen, uten med munken som kom med mat til ham.

I år 504 oppstod det en strid i klosteret. Hellige Sabas ble tvunget til å forlate klosteret, og Johannes benyttet anledningen til å flytte til ødemarkene i nærheten av klosteret. Han snakket bare med Gud. Etter en tid returnerte han til klosteret. Det skjedde etter at hellige Sabas hadde kommet tilbake og levde i sin celle i i 40 år.

Johannes den tause døde i 558 e.Kr. Han ble 104 år. I 78 av dem hadde han levd i stillhet og inderlig bønn til Gud.

----
Første del av denne serien ble publisert torsdag 12.september 2019.

Gjemt unna for Gud, del 1

'De stille i landet' er et begrep. Det er de som ikke gjør så mye vesen av seg, mennesker som i egne og kanskje også andres øyne, ikke er så 'viktige'. Det finnes mange slike. Jeg tror, at Herren har 'gjemt unna', menn og kvinner som spiller avgjørende roller i Guds rike, uten at de selv er klar over det eller er svært forsiktige med å snakke om det oppdraget Herren har betydd dem. Noen kommer vi sikkert til å få høre om, mens andre vil forbli ukjente helt til de får nsin belønning i himmelen. Først da vil det avdekkes for Kristi kropp hvem de var og hva de utrettet.

Jeg opplever at Herren har talt til om dette en lang tid nå.

Dette er mennesker med spesielle forbønnsoppdrag for landet vårt, ja, for nasjoner, som strider i bønn. De har del i Kristi lidelsesfellesskap, de lider på grunn av tilstanden i Kristi kropp. Noen av dem har ikke stor bevegelighet på grunn av sykdom. Andre har en barmhjertighetstjeneste, mens andre igjen lever i stillhet og bønn for Guds ansikt, og venter bare på den rette tiden for å gjøre det Gud har kalt dem til.

I denne artikkelserien skal du få møte noen av dem. Noen fra kirke- og vekkelseshistorien, andre fra vår egen tid og vi skal se nærmere på det bibelske grunnlaget for disse menneskenes liv og kall og utrustning.

La meg aller først si at alle, uten unntak, selv om de kan være svært forskjellige, har et særtrekk:

De er alle til for Herren selv, ikke seg selv. De lever for Ham, og Ham alene. Herrens glede er deres glede. Herrens sorg er deres sorg. De er satt til side, gjemt unna for Ham, ofte skjult for andres øyne. De vandrer for Herrens ansikt.

En slik mann var Eufrosynus, som levde på 800-tallet. Vi feiret hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet i går.

Eufrosynus arbeidet som kokk i et klosterkjøkken. Mens han arbeidet, tenkte han alltid på Gud, han levde i bønn og faste og satte brødrene i kommuniteten høyere enn seg selv. Ofte måtte han tåle kritikk og urettferdighet fra dem. Likevel viste han stor tålmodighet mot dem og tok aldri igjen.

Eufrosynus holdt skjult for brødrene det rike livet i Gud.

En natt hadde klosterets abbed en drøm. Han drømte at han var i himmelen sammen med Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og Eufrosynus svarte at han var der på grunn av Guds store barmhjertighet og nåde. Da abbeden spurte om han kunne ta noe med seg fra himmelen, svarte Eufrodynus at han kunne ta det han hadde lyst på. Abbeden så noen epler som så så velsmakende ut. Munken gav abbeden dem i en duk.

Da abbeden våknet, fant han tre store epler ved siden av puten sin. Han husket drømmen og gikk inn på kjøkkenet, der han traff Eufrodynus og spurte ham: 'Hvor var du i går kveld?' Eufrodynus svarte ham: 'Der du var.'

Abbeden fortalte de andre munkene om det som var skjedd. Alle som en ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrodynus for å ære ham, hadde han allerede forsvunnet ut i ødemarkene. Her gjemte han seg for å slippe unna dem. Han vendte aldri tilbake til klosteret.

fortsettes

Å være alene

"Å være alene skiller meg ikke fra de andre; det hjelper meg å elske dem mer ømt, realistisk og oppmerksomt.

Jeg har begynt å skille mellom den falske ensomheten som er en flukt fra andre for å være alene med sin egoisme, tristhet eller forslått følsomhet, og den sanne ensomheten som er fellesskap med Gud og andre."

Jean Vanier i boken Community and Growth, side 189. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Tilbaketrukkethet som renser

"En av årsakene til at tilbaketrukkethet er en så betydningsfull del av det åndelige livet er at det hjelper oss til å holde oppmerksomheten rettet mot Gud. I tilbaketrukketheten får vi ikke menneskers berømmelse, beundring, støtte eller oppmuntring. I tilbaketrukketheten må vi gå til Gud med sorgen og gleden i tillit til at Han gir oss det vi mest i behov av.

I vår tid finnes det en tendens til å unngå tilbaketrukketheten. Vi vil bli sett og bekreftet. Vi vil stå til tjeneste for andre og påvirke utviklingen. 

Men når vi blir synlige og populære blir vi avhengig av mennesker og deres gjensvar. Da mister vi lett kontakten med Gud, som er selve kilden. Tilbaketrukketheten renser. I tilbaketrukketheten finner vi vårt sanne jeg."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Våk over tilbaketrukketheten

"Om det åndelige livet virkelig er et liv i det skjulte, hvordan beskytter vi da denne tilbaketrukketheten i et liv midt i offentligheten?

De to beste veiene å våke over tilbaketrukkhetheten er ensomheten og fattigdommen. Ensomheten lar oss være alene med Gud. Da merker vi at vi ikke tilhører mennesker, ikke engang dem som elsker oss og bryr seg om oss, uten Gud, bare Gud.

I fattigdommen opplever vi våre egne og andres svakheter, begrensninger og behov for støtte. Å være fattig er å være uten framgang, uten berømmelse og uten kraft. Og der viser Gud oss sin kjærlighet.

Både ensomheten og fattigdommen verner om det tilbaketrukne livet."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Avhengig av Gud

"Når vi går inn i ensomheten for å være sammen med Gud, oppdager vi raskt hvor avhengig vi er. Uten alt det som distraherer oss i det daglige livet kjenner vi oss spente og urolige. Når ingen snakker, roper, behøver hjelp, kjenner vi oss ganske snart verdiløse. 

Siden begynner vi å undre oss om vi virkelig er verdifulle, dugelige, betydningsfulle. Vi får lyst til raskt å ta oss ut av den forferdelige ensomheten og bli engasjerte igjen, slik at vi kjenner at vi er 'noen'. Men dette er en fristelse, for det som gjør oss til noen er ikke andres reaksjoner men Guds evige kjærlighet til oss.

For å se sannheten om oss selv må vi i ensomheten være avhengige av Gud, som er den som gjør oss til den vi er."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Betydningen av å leve avsondret i bønn og bibellesning

John Michael Talbot, grunnleggeren av kommuniteten The Brothers and Sisters of Charity at Little Portion Hermitage, et fransiskansk fellesskap i Arkansas, USA taler her om sitt kall til å leve avsondret og om betydningen av å be tidebønnene og lese evangeliene. Ta deg tid til å lytte til dette viktige budskapet.

La oss elske Gud over alt

I de øde nordvestlige områdene av Kodiak arkipelaget i Alaska-gulfen, ligger Spruce Island. Øya er 46.066 kvadratkilometer, og i dag bor det 242 mennesker her, de fleste i byen Ouzinkie. Til denne øya kom den hellige Herman 24. september 1794. Herman var født i Serpukov i Russland i 1756 eller 1760, og var en av de første østlig-ortodokse misjonærene til Den nye verden. Hans fødenavn er ukjent. 16 år gammel ble han opptatt som munk i Treenigheten-Hl.Sergius klosteret som lå i nærheten av St.Petersburg. Senere kom han til Valamo-klosteret. Her ble han også ordinert prest. I Valamo-klosteret gikk han i åndelig veiledning hos abbed Nazarius, som betydde så mye for den åndelige oppvåkningen i Russland på den tiden. Mens han var her på Valamo ble han utpekt til å reise ut som misjonær til Alaska, sammen med syv andre munker. I Kodiak arkipelaget møtte de alt annet enn et enkelt og problemfritt liv. De ortodokse munkene tok nemlig raskt parti med de innfødte, og måtte utstå trussler, trakassering, forfølgelse, arrestasjoner, sykdom i tillegg til de harde værforholdene. Kun Herman overlevde, de syv andre døde enten som martyrer eller av naturlige årsaker.

Fader Herman ble svært godt likt av urbefolkningsgruppene som bodde her. De så på ham som sin beskytter og som deres forbeder.

I årene 1808 til 1818 levde fader Herman på Spruce Island. Denne øya er helt dekket av skog. Her bygget han opp et nytt kloster som han kalte Nye Valamo. Den første sommeren han bodde her laget han en hule som han levde i. Da han døde, 15. november 1837, ble han begravet i denne hulen.

I 40 år levde han i sin enkle munkecelle her på denne avsidesliggende øya, for å be! Jeg blir litt overveldet når jeg tenker på det. For det er så lett å tenke på at skal vårt liv være fruktbart, må det bestå av noe som er målbart, i form av mennesker eller bygninger eller handlinger. Nå bygget riktignok fader Herman et kloster. Men hans gjerning var bønnens. I sin celle ba han Jesusbønnen, tidebønnene, de personlige forbønnene. Her levde han sitt stille liv, langt fra folk. Likevel satte han slike spor etter seg, at han snakkes om den dag i dag, og han ses på av ortodokse kristne som Amerikas helgen. Jeg synes dette har mye å si meg om hva som er viktig i livet: bønn og et liv i stillhet. DET bærer nemlig rik frukt. Det er den hellige Herman av Alaska et godt eksempel på. Det er en setning som fader Herman har sagt, som på en måte kunne vært et motto for hans liv, og som taler veldig til meg:

"Fra denne dagen av, fra denne timen av, fra dette øyeblikk av, la oss elske Gud over alt."

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 12

Indre tilbaketrukkethet får synlige uttrykk. Jesus trakk seg ofte tilbake for å være alene. Vi vet at Han innviet sin tjeneste med å tilbringe 40 dager alene i ørkenen. (Matt 4,1-11). Når Han skulle velge ut de 12 disiplene, tilbrakte han hele natten alene i bønn i ørkenfjellene. (Luk 6,12) Da Han fikk nyheten om at døperen Johannes var tatt av dage, "dro han derfra i båt over til en ensomt sted, hvor han kunne være for seg selv." (Matt 14,31) Etter å ha mettet 5000 mennesker, "gikk han opp fjellet så han kunne være for seg selv." (Matt 14,23) Etter en lang natts arbeid stod han opp "tidlig neste morgen, mens det ennå var helt mørkt .... og gikk ut til et ensomt sted." (Mark 1,35) Da disiplene kom tilbake etter et oppdrag hvor de hadde forkynt og sett mennesker bli helbredet, sa Jesus til dem: "Kom med meg til et ensomt sted..." (Mark 6,31) Midt i en travel hverdag "trakk Han seg ofte tilbake til ensomme steder og ba der." (Luk 5,16) Sammen med tre av disiplene søkte Han stillheten på et høyt fjell. (Matt 17,1-9) Da Han skulle forberede seg på korsdøden med alt hva den innebar, trakk Han seg tilbake til en hage i Jerusalem ved navn Getsemane. (Matt 26,36-46)

La det også være sagt at det finnes ingen tilbaketrukkethet uten stillhet. For meg blir det tydeligere og tydeligere at kanskje vårt største behov er stillheten! Men husk dette: "Selv om stillhet kan innebære fravær av tale, inneholder den alltid aktiv lytting," sier Richard Foster og så legger han til:

"Ganske enkelt å la være å snakke, uten å lytte til Gud i sitt hjerte, er ikke stillhet."

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 11

Det er Teresa av Avila som har sagt: "Finn roen i tilbaketrukkethet, og du vil oppdage Ham i deg selv."

Hvor sant er ikke dette, og likevel så frykter vi ensomheten. Og frykten for å være alene driver oss ut i larm og menneskemengder. Problemet er nemlig at mange mennesker sliter med rastløshet. For det moderne mennesket må det skje noe hele tiden. I lengden kan de være ødeleggende, både for helsa og vårt åndelige liv.

De som har fulgt bloggen en stund vet at jeg har en forkjærlighet for den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer, og ved flere anledninger har jeg nevnt boken "Et liv i fellesskap". I den boken har Bonhoeffer skrevet et kapitel han har kalt: "Dagen i fellesskap". Det kapitlet blir etterfulgt av et annet kalt "Dagen alene". Begge deler er helt nødvendige for et rikt åndelig liv. Hør hva han sier:

"Den som ikke kan være alene, bør passe seg for fellesskap... Den som tilhører et fellesskap, bør passe seg for å være alene... Hver for seg rommer de dype fallgruver og farer. Den som søker fellesskap uten tilbaketrukkethet, kastes ut ordenes og følelsenes tomhet. Den som søker tilbaketrukkethet uten fellesskap, går under i forfengelighetens, selvopptatthetens og fortvilelsens avgrunn."

Richard Foster sier om dette:

"Vi bør derfor oppsøke den forfriskende stillheten i tilbaketrukketheten dersom vi ønsker å ha et meningsfylt fellesskapmed andre. Og vi må leve i fellesskap der vi gjensidig holder hverandre ansvarlige dersom vi skal være trygge i vår tilbaketrukkethet. Å gi rom for begge er å leve i lydighet."

La meg så si til slutt i denne første delen av denne artikkelen om tilbaketrukketheten, at tilbaketrukkethet handler ikke først og fremst om et sted, men om hjertets og sinnets tilstand. Men mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Adskilthet og fellesskap

Det er de som tror at kontemplasjon eller meditasjon er noe abstrakt og verdensfjernt. Et slikt syn stemmer dårlig om man går til kildene, til 300-400 tallets munker, som skrev ned sine tanker og som levde i stillhet og avsondrethet. Verken kontemplasjon eller meditasjon, eller det indre livet, beskrives av dem som noe abstrakt. Nei, de setter det i sammenheng med selve livet i Kristi kropp, livet i et konkret fellesskap. Visst søkte de stillheten og ensomheten, men alltid til felles beste. De tok noe med seg derfra og inn i fellesskapet. Den fortrolige, nære relasjonen og forholdet til Gud i kontemplasjon er både frukten av en fornyet livsstil i fellesskap og gir retning til et liv i fellesskap. Når vi søker Gud, bør vi ikke gjøre det med tanke på at det bare handler om meg og Han, men om meg og oss. Det er alltid en risiko forbundet med et liv i kontemplasjon og bønn, og det er denne: vi kan tro at livet handler om isolasjon, om individualisme, meg. Mens det i virkeligheten fra Guds side handler om at avsondretheten skal berike fellesskapet. Tiden brukt med Gud alene blir en kilde som det store fellesskapet kan dra veksler på. Men for en del som har fått smaken på et liv i bønn og fellesskap, kan bare tanken på å være sammen i fellesskap, være slitsom. Alle disse menneskene! Alle disse problemene! All støyen og maset! Å bryte stillheten kan derfor bli et offer, men vi må ikke glemme hvetekornets lov: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt." (Joh 12,27) Det handler om å legge ned sitt eget liv, slik at det kan bære rik frukt, for andre. La oss søke kildene og Kilden, og la det liv som vi finner der, vanne en knusktørr jord i våre forsamlinger.