Den svenske sjelesørgeren og forfatteren, Magnus Malm har hjulpet meg til å se med nye øyne. Hans bok om kristent lederskap, "Veivisere" var skjellsettende. Ikke minst hans sterke understrekning av at vårt egentlige kall er at vi er "kalt inn i samfunnet med Hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9) Jeg skal komme tilbake til innholdet av denne boken senere. I går startet jeg på Malms nyeste bok: "Hviskninger fra katakombene".
Magnus Malm er en sjelden blomst i Vårherres hage. Han er barnedøpt i Den svenske kirke. Han vokste opp i Frelsesarmeen, arbeidet et par somre i en anglikansk kirke, giftet seg med en prestedatter fra Misjonsforbundet, og sammen var de medlem av en menighet innen Örebromissionen. Sammen med sin kone levde han i en kristen storfamilie i åtte år, arbeidet som redaktør i det økumeniske tidsskriftet Nytt Liv i 15 år, har lest katolsk og ortodoks litteratur i 25, flyttet ut på landet en periode hvor han var med i en misjonsforening og har siden 1992 arbeidet med retreater og åndelig veiledning for menighetsarbeidere, ansatt av Skara og Göteborg stift, i samarbeide med en gruppe katolske ordensøstre!
Men tilbake til Malms siste bok, en bok som begynner med å sitere The Toyota Way! Joda, ganske riktig, det handler om bilfabrikanten Toyota og deres filosofi. I korte trekk går den ut på følgende: "Hos Toyota bygger all læring på det som har vært, og beveger seg framover med små skritt, man finner ikke opp hjulet på nytt. Med andre ord: Vi vil heller være langsomme og stødige som skilpadden enn raske og vinglete som haren."
Med dette som utgangspunkt, skriver Malm om å leve radikalt! Hør bare:
"Et kristent kloster har gjerne vokst fram i en flere hundre år gammel sammenheng. De eldste i vestkirken, benediktinerne, har røtter tilbake til 500-tallet. Klosterordenens historie går stadig i bølger mellom fornyelse og forfall. Forfallsperiodene faller uten unntak sammen med sekularisering, i den forstand at munkene og nonnene har latt omgivelsenes ideer, penger og andre krefter sette dagsorden. Man har søkt støtte, bekreftelse, inspirasjon, nye metoder i samfunnet omkring seg. Resultatet har alltid før eller senere blitt det samme: trøtthet, forflatning, stagnasjon. Fornyelsen kommer når man har vendt tilbake til sine røtter. Hvordan begynte det hele? Hva var grunnleggerens karisma? Hva ville Benedikt egentlig? Hva var det unike med Frans?"
Magnus Malm sammenligner kirken med et tre. Treet får liv fra røttene. Det er bare ved å vende tilbake til vårt utgangspunkt at vi kan forstå hvor vi er på vei.
Det er godt å lese dette. De siste dagene har jeg kjent på en usigelig tretthet, en tretthet som ikke skyldes verken hjertesykdommen eller diabetes. Kanskje er ordet oppgitthet like godt. Jeg er trett og lei av Lakeland hysteriet, alle disse selvbestaltede profetene, noen av dem kommer hele veien fra USA til Norge for å profetere, jeg er trett av alt dette oppjagede, all leflingen med det moderne, trendy og politisk korrekte. Alle som dyrker individualismen og det som er løsrevet fra historien.
Samtidig forsterkes lengselen etter røttene, de dype røttene.
