2012: Tid brukt på det indre livet er ikke bortkastet tid

I dag møtes jeg av ordene fra Salme 105:

'Gled dere i hjertet, dere som søker Herren. Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt'. (v.3-4)

Å søke Guds ansikt - Giveren, fremfor gavene, er det viktigste vi kan gjøre i det året som ligger foran oss. For Hans egen skyld, ikke vår. Søke Hans vennskap. Bli Hans betrodde.

Abba Arsenios (ikonet), en av mest elskede av ørkenfedrene, har sagt:

'Strev med all din kraft etter å bringe din indre aktivitet i tråd med Guds, og du vil overvinne dine ytre lidenskaper'.

Tid brukt på det indre livet er aldri bortkastet tid, sa Henri Nouwen. Og det er sant. Det vi investerer i vårt indre liv, har evig verdi. Måtte 2012 bli et år hvor vi investerer tid i å grunne på det vi leser i Bibelen, bruke tid i stillhet og bønn, overgivelse. Kanskje 2012 er året da du tar del i en retreat for aller første gang? Sandom, Thomasgården og Lia har mange gode tilbud. Det finnes også mange andre retratsteder rundt om i Norge. Du finner oversikten her:

http://retreater.no/

Kanskje 2012 er året du tar mot til deg og finner en åndelig veileder, som kan være en medvandrer på trosveien?

Jeg har stilt meg selv dette viktige spørsmålet hvert år i mange år nå:

Hvor stanser Den Hellige Ånd i mitt liv akkurat nå?

Så ber jeg om nåde til å forbli der Ånden stanser meg, og leve i den begrensningen dette gir.

Mr Pinse - mannen som brakte pinsebudskapet til de gamle kirkesamfunnene

For de av oss som følger det Synaxarium som brukes av Den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby, så er det i dag minnedagen for David du Plessis, eller Mr. Pinse, som han også ble kalt. David du Plessis er mannen som Gud kalte gjennom en profeti som Gudsmannen Smith Wigglesworth gav ham, om å bringe pinsens budskap til de gamle, historiske kirkesamfunnene. Det var et kall utenom det vanlige, for David du Plessis tilhørte en pinseretning som så på disse historiske kirkesamfunnene som vranglærere! I sin selvbiografi skriver David du Plessis om dette:

'Jeg kunne huske dager da jeg ønsket jeg kunne sette øynene mine på disse menn og avvise deres teologi og be Guds dom komme over dem for det jeg anså å være vranglære og falsk lære ... Etter noen få innledende ord følte jeg plutselig en varm glo komme over. Jeg visste det var Den Hellige Ånd som tok over, men hva var det Han gjorde med meg? I stedet for den gamle, harde, kritiske, fordømmende ånd i mitt hjerte, følte jeg nå en slik kjærlighet og medfølelse for disse kirkelederne, at jeg heller ville ha dødd for dem enn å felt enn dom over dem'.

David du Plessis ble født i 1905. 23 år gammel ble han ordinert som pastor innen Apostolic Faith Mission i Sør-Afrika. I 1935 ble han så valgt til generalsekretær for dette kirkesamfunnet. På slutten av 1940 tallet flyttet familien du Plessis til USA, hvor han ble en del av et annet stort pinsesamfunn, Assemblies of God.

Det var i 1936 at den da legendariske helbredelsesevangelisten Smith Wigglesworth, skulle profetere over David du Plessis, at du Plessis skulle ta budskapet om Åndens dåp til de gamle, historiske kirkesamfunnene. Den innbitte pinsevennen vegret seg. Ikke noe kjentes mer fremmed for ham på dette stadiet av hans liv. David du Plessis gjorde absolutt ingenting for at denne profetien skulle gå i oppfyllelse. Heller tvert om. Men i 1950 begynte han å få innbydelser til ulike økumeniske sammenhenger og til kirker som teologisk sto langt unna hans eget ståsted.

I 1954 ble han invitert til selveste Kirkenes Verdensråd! Akkurat det var helt utenkelig for pinsevennen du Plessis. Men Guds kall var klart og tydelig. Han spilte til og med en rolle under det 2. Vatikankonsilet.

Men alt dette skjedde ikke uten at kritiske røster hevet stemmen, og gjør det fremdeles. Særlig ble David du Plessis kritisert for å ha kontakt med Den romersk-katolske kirken. Men Mr. Pinse fortsatte i det kall Gud hadde for ham, og stadig flere fikk erfare Åndens dåp. Han fikk være en av de fremste åndelige skikkelsene i det Åndens pinsevær som Den karismatiske bevegelsen skulle bli. Takket være at David du Plessis var tro mot det kall Gud gav ham, fikk jeg selv erfare Åndens dåp rundt alterringen i Gjøvik kirke en mandagskveld på 1970-tallet.

Han døde 31. desember i 1987.

På bildet ser vi fra venstre Ian Hunt, Ray Muller, David du Plessis og Cecil Marshall.

2012: Kyrie eleison, Kriste eleison, Kyrie eleison

Når man står på terskelen til et nytt år, er dèt for mange en anledning til å gjøre opp årsregnskapet og så se fremover. Slik har det vært for meg i mange år.

Ved dette årsskiftet er det litt annerledes. For meg har det nye året startet allerede. Jeg lever med kirkeårs syklusen, og tidebønnene og lar dette farge dagene. Da blir livsrytmen annerledes.

Blant alle julekortene og julebrevene i år var det særlig ett som gjorde et sterkt inntrykk på meg. En god venn av meg forteller at han og kona har begynt å lese Oswald Chambers andaktsbok "Alt for Ham (My utmost for His Highest). Et tema som Chambers stadig vender tilbake til er dette med et overgitt liv; for meg er livet Kristus. Så skriver min venn: 'Gjennom sykdom og svakhet har vi måttet pløye dypere. Erkjennelsen av egen skrøpelighet og egne nederlag har fått oss til å innse at det er ikke bare dette vi må gå med til Gud, men også med vår egenvilje. Den naturlige styrke og oppdrift som har vært en del av oss, og som Gud i sin store nåde har anvendt til å fremme sitt rike, viser seg likevel å kunne stå i veien for et liv der Den Hellige Ånd får prege oss i større grad'.

Ordene til min venn har fulgt meg hele denne julen. Det er nemlig et ord som Herren har talt til meg om for eget vedkommende i flere måneder, og det er dette:

'Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss. Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde'. (Jak 4,5b-6. Revidert oversettelse av 2005)

Mens jeg arbeidet med dette jeg skulle skrive og publisere på bloggen i dag, fikk jeg en hilsen fra Anba Ermia, som er sekretær for pave Shenouda III. Han siterer Antonios den store, som skrev:

'Jeg så snarene som fienden har spredd ut over hele verden og stønnende sa jeg: Hvem kan frelse oss fra disse snarene? Da hørte jeg en stemme som sa: Ydmykhet!'

Gud søker oss med iver, og i sin store nåde. Men stoltheten vår kan hindre oss fra å få del i det Gud vil med oss, nemlig å forme sin Sønns bilde i oss.

'Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde...' (Rom 8,29)

Den helligste på jord beskriver seg selv som 'mild og ydmyk av hjertet' (Matt 11,29), og Han ber oss om å lære av Ham. Dette kan bli kun en teori, eller vi kan gjøre det til noe praktisk! Vi vet at hellighet er et produkt av nåde, og Gud gir nåde bare til den som er ydmyk. Det er bare Guds nåde som kan forandre våre hjerter. Praktisk tror jeg vi lærer dette ved å se våre skrøpeligheter, og vår synd. Ikke alle andres skrøpeligheter, og ikke alle andres synd, men min. Les Salme 51 og finn ut hvor mange ganger David bruker ordet 'min' eller 'mine'!

2012 blir for meg året hvor jeg ber om at Den Hellige Ånd må hjelpe meg til å be med hele mitt hjerte, med hele meg: Kyrie eleison, Kriste eleison, Kyrie eleison! Herre, miskunn Deg over meg! Kristus miskunn Deg over meg. Herre, miskunn Deg over meg!

Jeg vet ikke om noe viktigere bønneemne!

Det er dette som er mitt største behov: At Herren skal forbarme seg over meg. Det er så mye jeg ikke vet, så mye jeg ikke forstår, så mye jeg ikke kan sette ord på, for jeg har ikke ord for all smerte og uro jeg bærer på til tider. I møte med Den Hellige Gud, i møte med min egen skrøpelighet og tilkortkommenhet, med alle mine feil og mangler - med min synd: Kyrie eleison! Herre forbarm Deg!!

Av denne grunn er jeg blitt så glad i Jesusbønnen:

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder!'

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen 'Monastisk' er nå oppdatert med en artikkel om Melania den yngre, som bar på en lengsel om å få leve hele livet i Guds nærvær. Hun bodde flere år av sitt liv ved Oljeberget i Jerusalem.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Utlyser 10 dagers bønn- og fasteaksjon for Midt-Østen

The Jerusalem House of Prayer for All Nations - bedehuset på Oljeberget - sendte i går ut en kall til verdensvid faste- og bønneaksjon for Israel og Midt-Østen.

Bønn- og fasteaksjonen starter 1. januar og varer frem til den 10. januar. De som ikke har mulighet til å være med på å faste og be så lenge, inviteres til å ta del i den såkalte Ester-fasten, som varer fra 5.-7. januar. 10. dagers fasten er en såkalt Daniel-faste.

Det er grunnleggeren av dette internasjonale bedehuset på Oljeberget, Tom Hess, som oppfordrer verdens kristne til å faste og be for situasjonen i Midt-Østen, som er alarmerende.

Tom Hess trekker frem den umiddelbare faren som trusselen det iranske atomvåpenprogrammet representerer.

- Ahmadinejad taler sterkere enn Hitler gjorde med hensyn til jødene, sier Tom Hess og peker på de mange truslene om Israels utslettelse som den iranske despotiske lederen har kommet med.

- La oss bruke disse dagene til å faste og be for de kristne i Midt-Østen, hvor kristne i dag blir drept. La oss be om beskyttelse, og om vekkelse. Og at evangeliet seirer, sier Tom Hess.

Han holder frem profetien i Jesaja 19 som en god rettesnor og veiledning for hvordan vi kan be:

"På den tiden skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assyria. Assyrerne skal komme til Egypt og egypterne til Assyria. Og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne. På den tiden skal Israel være den tredje med Egypt og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt, og mine henders verk Assyria og min arv Israel." (Jes 19,23-25)

Våre to himmelske forbedere - trer inn i stedet for oss

Det har vært veldig oppmuntrende å bli minnet på våre to guddommelige forbedere! I Romerbrevet skriver jo apostelen både om Jesus og Den Hellige Ånd som går i forbønn for oss. Særlig når man er sliten er det godt å bli påminnet denne himmelske forbønsstøtten!

Denne forbønnstjenesten nevnes tre ganger i Rom 8:

v.26: 'Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord'.

v.27: 'Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige'.

v.34: 'Hvem er det som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss'.

Ved å granske disse versene nærmere fant jeg ut at apostelen Paulus bruker to greske ord som man i våre norske Bibler oversettes med 'forbønn'. Egentlig ikke så merkelig fordi begge ordene betyr omtrent det samme:

1. Huper-en-tunchano
2. En-tunchano

Den bokstavelige oversettelsen av dette ordet er: trer inn - i betydningen 'i stedet for'. Ordet kan også oversettes: å be inntrengende, trygle, bære frem en bønn, gå i forbønn for.

Jeg liker spesielt den bokstavelige oversettelsen: at noen trer inn i stedet for en annen! Og i dette tilfellet er det ingen hvem som helst! Det er snakk om Sønnen og Ånden! Og de er på vår side. Ånden vet hva som er vårt bønnebehov - selv når vi ikke kjenner det, og Han vet hva som er Guds vilje, siden Han 'utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,10)

Den ene av disse forbederne sitter ved Faderens høyre hånd, den andre gransker dybdene i Gud. Begge vet hva de skal be om, og begge får bønnesvar!

Det gir meg trygghet. Det gir meg frimodighet. Det trøster meg.

Gratis lydfiler til Bibelen og bibelleksikon

For deg som vil lytte til Bibelen aldeles gratis finnes det nå flere muligheter. Flere av bibelbøkene i den reviderte utgaven av 1930 er nå innlest på lydfiler.

Det kan være godt av og til å høre bibelteksten lest av andre.

Jeg har også linket til en engelsk nettside hvor du finner gode oppslagsbøker, ulike bibeloversettelser og leksikon. Du vil finne igjen linkene under "Interessante linker" her på bloggen.

Her er linkene:

http://fribibel.no/index.php?/nor/nedlasting

http://62.97.181.250:8080/lydbibel/bibleFiles.jsp

http://www.faithofgod.net/davar/

Min tro, del 10

'Korsfestet, død og begravet', heter det i det andre leddet i den apostoliske trosbekjennelsen. Noe nærmere sentrum i kristen tro enn dette, kommer vi ikke.

Hos evangelisten Matteus leser vi dette om Jesus:

'Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel og at han skulle oppstå den tredje dagen...' (Matt 16,21)

Når vi leser evangeliene ser vi hvordan Jesus ved en rekke anledninger forbereder disiplene på det som skulle skje. Det er interessant å merke seg at Matteus understreker at 'han måtte dra til Jerusalem ...'

Senere i det samme evangeliet, leser vi at 'på veien opp til Jerusalem tok Jesus de tolv disiplene til side, så de ble for seg selv, og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal bli overgitt til ypperstepresteme og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden. De skal overgi ham til hedningene, til å bli hånet og hudstrøket og korsfestet. Og på den tredje dagen skal han oppstå'. (Matt 20,17-19)

Jesu korsfestelse og død er sentralt i den apostoliske undervisningen. Når Peter står frem på pinsefestens dag, så er det dette han forkynner:

'Israelittiske menn, hør disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann Gud utpekte for dere ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved Ham midt iblant dere, slik dere selv også vet, etter at Han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådsslutning og forutviten, tok dere Ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte Ham'. (Apg 2,22-23)

Lyder Engh, tidligere forstander for Den evangeliske forsamling i Oslo, skriver i boken "Korset - universets sentrum" følgende:

'Vi blir aldri ferdig med korset. Vi gjør ikke bare en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for våre liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt i den dreier seg om korset. Uten korset ville vi ikke hatt noen Bibel'. (s.8)

Jeg synes dette er så fint sagt, og så sant. Alt handler om korset.

Jesu død sørget for at Jesus ble 'en løsepenge for mange' (Matt 20,28)

Apostelen Peter sier det slik: 'For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst ham'. (1.Pet 1,18-19)

Ved Jesu død ble gjeldsbrevet vårt slettet!

'Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre overtredelser. Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset'. (Kol 2,14)

Med døden nedtrampet Jesus døden! Den siste fiende mistet sin kraft ved korset, og ved oppstandelsen ble den overvunnet. Jesus smakte døden for oss. Han har gått det siste veistykket og vært igjennom det vi alle skal igjennom, den dagen vi dør. Det gir oss en egen fortrøstning og håp.

(fortsettes)

Beviset på oppstandelsen er ikke den tomme graven - men menigheten

I forbindelse med 70 års jubileet til Koinonia Farm neste år, vil jeg publisere en rekke artikler om denne radikale kristne kommuniteten her på bloggen. Du vil kunne begynne å lese den spennende historien om Clarence Jordan (bildet), og de andre som grunnla denne kommuniteten i raseskilletidens USA. På Koinonia Farm levde og arbeidet svarte og hvite side om side. Her skulle evangeliet kroppsliggjøres, for i Guds rike finnes det ingen raseskiller. Ut av virksomheten på Koinonia Farm har det vokst frem flere verdensomspennende organisasjoner, som kjemper for verdighet og rettferd blant undertrykte i mange land.

I dag vil jeg bare minne om noe Clarence Jordan sa ved en anledning:

'Paulus, Peter eller Stefanus pekte aldri mot en tom grav som et bevis på oppstandelsen. Beviset var det åndsfylte fellesskapet'.

Så sant dette er! Og så få som forstår betydningen av det i dag.

I 1.Kor 12,27 leser vi:

"Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer ..."

Clarence Jordan og hans venner og medarbeidere bygget opp Koinonia Farm fordi de ville vise hva Kristi kropp egentlig er: gjenfødte mennesker, fylt av Den Hellige Ånd, bundet sammen i enhet, som lever ut evangeliet, og som på denne måte kroppsliggjør Kristus for dagens mennesker.

Det er min bønn og mitt inderlige håp at vi i 2012 skal se flere slike fellesskap som dette bli bygget opp. Mer enn alle ordene, trenger vi fellesskap i dag som på en praktisk og konkret måte viser hvem Jesus er - så mennesker som ikke tror på Ham, ser hvem Han er.

Gjennom det eksemplet som Koinonia Farm er kan de kanskje være med på å inspirere oss? Les den kommende artikkelserien og du vil finne svaret.

Kirke i Bristol bruker digital kunst for å nå kirkefremmede

Broadmead Baptist Church i Bristol har benyttet en lokal kunstner, til å illustrere viktige sider av den kristne troen for moderne mennesker i det 21. århundre. Det siste innen digital teknologi er tatt i bruk. Alle som kommer på besøk vil få en presentasjon av evangeliet gjennom grafisk kunst. Kirken ligger slik til at 1000 mennesker vil kunne se denne billedfremstillingen i uken.

"Fars velkomst" heter det første av disse bildene, og viser mennesker av alle typer og i alle slags livssituasjoner som ønskes velkommen av Fars åpne armer. I dette favntaket er alle tatt med.

Illustrasjonen er over fem meter bred og to meter høy.

Hjemløse, papirløse og fattige i Athen fikk feire jul og mange hørte juleevangeliet for aller første gang

14 år gammel tar en greker ved navn Costas Macris i mot Jesus som sin personlige Frelser og Herre. Det skjer på en leir arrangert av Evangeliske kirke i Hellas. I samme øyeblikk plantes et misjonærkall i den unge guttens hjerte.

I 1981 kaller Herren Costas, som her sees sammen med sin kone Alki, å starte det som skulle få navnet: Hellenic Ministries, et misjonsarbeid som tok sikte på å gi evangeliet til befolkningen i hans hjemland. Forut for dette kallet hadde Costas og Alki arbeidet i 16 år ute i jungelen på Irian Jaya for å nå en urbefolkningsgruppe av kanibaler med evangeliet. Ute i jungelen pådro Costas seg en tropisk sykdom, og han ble sendt hjem for å dø.

Men Herren hadde helt andre planer for den unge mannen. I de neste 25 årene arbeidet han utrettelig for å nå ut til de fattige og trengende i Athen. En av de tingene han prioriterte var å gi disse en julefeiring de sent ville glemme. Julehøytiden har alltid vært en fantastisk fin anledning til å dele evangeliet med andre, og Costas Macris så dette. Nå - etter hans død - fortsetter dette arbeidet.

I gatene i Athen finnes de hjemløse, asylsøkerne, de utslåtte. 19. desember arrangerte Hellenic Ministries det de kaller 'Kjærlighetsmåltider'. 300 menn og kvinner fra mange ulike nasjoner - flere av dem afghanske familier - ble bespist i en stor hall, som for anledningen var pyntet til julefest. Menn, kvinner og barn fikk oppleve en annerledes jul, og for noen av dem fikk vi høre juleevangeliet for aller første gang i deres liv! Flere fikk soveposer, liggeunderlag og mat i julegaver.

20. desember gjentok de festen for 230 grekere, bulgarere, polakker, russere og rumere.

Mandagen før denne julefesten hadde Hellenic Ministries også en julefest for byens arabiske befolkning. Her deltok 230 arabere, flesteparten enslige menn fra Algerie, Marocco, Irak og Sudan.

La oss takke Gud for alle som gjennom disse julefestene har fått høre evangeliet, noen av dem for aller første gang. La oss be om at mange må bestemme seg for å følge Jesus, og glem ikke å be for oppfølgingsarbeidet.

Det er sterkt å lese hvor mye god frukt det kan komme ut av ett menneske som gir sitt liv til Kristus. Costa Macris er et levende eksempel på det.

23 årig baptist i Hvite-Russland utsatt for politivold

En 23 år gammel baptist fra Minsk i Hvite-Russland (bildet) ble brutalt behandlet av politiet, når han stilte spørsmålstegn med hvorfor han var innbrakt til politistasjonen for å avgi sine fingeravtrykk.

23 år gamle Filip er medlem av en uregistrert baptistmenighet i Minsk, hvor hans far Nikolajevitsj Petrovitsj Kidrun, er diakon. 12.november ble han oppringt av en polititjenestemann ved navn S.M Kunitskaija ved bydelspolitistasjonen tilhørende Fruzenskij regionen. Poltimannen ba Filip komme ned til stasjonen for å svare på noen spørsmål. Etter å ha oppgitt sine personalia, fikk han beskjed om at politiet ville få ta hans fingeravtrykk. Dette ville ikke Filip gjøre uten at politiet kunne forklare hvorfor han var bedt om å komme til politistasjonen. Uten forvarsel gikk politistasjonssjefen, major S.S Dovnar og kaptein A.N Birchenko til angrep på Filip, og la ham i gulvet. De vred armene hans bak på ryggen, og satte seg på ham, mens Filip ble liggende på magen ned mot gulvet. Filip ble holdt i et spesielt politigrep som forårsaket store smerter. I to timer ble Filip holdt i denne stillingen. Nå er han anklaget for å ha hindret politiet i deres arbeid, for å ha satt seg opp mot ordensmakten, for å ha bannet og snakket ufint om landets president. Ikke noe av dette medfører riktighet.

Foreldrene er redd for at politiet forsøker å bygge opp en sak mot den 23 år gamle gutten, som er et et aktivt medlem av den uregistrerte baptistmenigheten. De ber om forbønn. Uregistrerte baptister har vært særlig utsatt for trakassering av de kommunistiske myndighetene i Hvite-Russland.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen 'Monastisk' er oppdatert med en artikkel om skomakeren og Kristus-mystikeren, Hjalmar Ekstrøm (bildet)

Den bærer tittelen 'Jesus Kristus - helt og holdent'.

Bloggen 'Monastisk' finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Hva betyr det å forlate 'den første kjærligheten'?

I går oppdaget jeg noe jeg ikke har lagt merke til i Åp 3 hvor apostelen Johannes gjengir det Jesus sier til menigheten i Efesos:

'Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet'. (Åp 2,4)

Av en eller annen grunn har jeg ikke fått med meg at det står 'forlatt', ikke 'mistet' i teksten. Nettopp bruken av ordet 'forlatt' gir dette verset en helt ny mening for meg.

Det er det greske ordet 'afiemi' som Johannes bruker. Dette ordet kan oversettes: å sende fra seg, å gi fra seg, oppgi, forlate eller la bli igjen. Alt dette betegner jo en aktiv handling. Det er ikke noe som plutselig skjer. Det er noe jeg selv gjør, noe jeg aktivt bidrar til skal skje. Nå er det jo slik i et kjærlighetsforhold at følelsene kan kjølne, man kan miste gnisten, sødmen. Man kan gli fra hverandre over tid. Men det er ikke det samme som at man faktisk skiller lag. For å gjøre det må man foreta en villet handling.

Umerkelig kan to som elsker hverandre likevel fjerne seg fra hverandre. Når man oppdager det, er det viktig å finne tilbake til det som var utgangspunktet. Da kan et forhold gjenopprettes. Gløden og sødmen kan vende tilbake. Det er dette Jesus lengter etter i forholdet til sin brud. Det er dette Han søker å gjenopprette i vår tid. Han lokker oss, drar oss med kjærlighetens bånd.

Det er vi selv som aktivt må forlate Ham, for Han slipper ikke oss av syne.

Men vi kan likevel aktivt vende oss bort fra Ham. Det gjør vi når vi ikke holder fast ved Hans ord. Da vender vi Ham ryggen.

Jesus sier det så tydelig at det ikke kan misforstås:

'Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud'. (Joh 14,15)

Jesu ord skapte sterke reaksjoner i sin samtid:

'Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham'. (Joh 6,66)

Her ser vi at disse disiplene aktivt vender seg bort fra Herren. Når vi ikke lenger våger å stå for det Jesus står for, når vi ikke lenger våger å handle på det vi tror, går vi kompromissets vei. Vi er ikke villige til å betale omkostningene av hva det vil si å følge Jesus. Da er det slik at vi også aktivt vender oss bort fra Jesus, og vi forlater den første kjærligheten til Ham.

Til alle som er i den situasjonen, sier Jesus: 'Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger'. (Åp 2,5)

Det er to ting vi må gjøre:

1. Omvende oss
2. Gjøre de første gjerninger

Hva betyr det andre punktet? Det betyr å gjøre det du gjorde når du først ble grepet av Jesus! Da var du bare opptatt av å gjøre det Han sa - koste hva det koste ville. Han betydde mest. Hva er det som gjør at Han ikke gjør det i dag?

Kristent yrkesskoletilbud startet i 1530 drives fortsatt

En kristen yrkesskole grunnlagt av anabaptister i 1530, gir fremdeles tusenvis av unge mennesker muligheten for å tilegne seg praktisk kunnskap om jordbruk!

Skolen, som i dag drives under navnet Elmendorf Christian Communal Training Institute, ble grunnlagt av forfulgte kristne i 1530. Bergprekenen, med sine prinsipper for ikkevold- og fred, var idealet skolen ble bygget på. På grunn av den sterke og grusomme forfølgelsen av døperne, ble skolen flyttet fra Sør-Tyrol - i det nåværende Nord-Italia - til Moravia - nåværende Tsjekkia - til Romania, Russland og Nord-Amerika. Det som startet som et lite såkorn for over 480 år siden, teller i dag 450 kommuniteter.

Uansett hvor de enn slo seg ned - enten det var under tyrkisk dominans i Romania, eller i Russlands og Amerikas yttergrenser, så har jordbruk, håndarbeide og ulike former for industri, blitt lært fra mann til mann, og kvinne til kvinne, og overgitt nye generasjoner.

Den første skolen i Nord-Amerika - Ben Homme - ble grunnlagt ved elvebredden til Missouri elven i Sør-Dakota. Og skoletilbudet lever i beste velgående, og tusenvis av elever får del i praktisk kunnskap ervervet gjennom alle de årene dette skoletilbudet har eksistert.

Skolen følger ordene fra apostelen Paulus i Kol 3,23-24:

'Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener. Og dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Tjen Herren Kristus!'

Du kan lese mer om dette skoletilbudet her:

http://www.thecommonlife.com.au/

Små kommuniteter i Russland sendte misjonærer til India og Indonesia - og opplevde en rik høst

Mennesker som satser på misjon fascinerer meg. De tar med andre ord Jesu ord på ramme alvor. I går leste jeg en epost fra min venn, Peter Hoover, som er leder for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, som jeg har skrevet om en rekke ganger her på bloggen.

Peter Hoover forteller om hvordan medlemmer av de ulike anabaptistiske kommunitetene i Russland på 1800-tallet hjalp til med å etablere misjonsarbeid i India og Indonesia. Mange av medlemmene av disse kommunitetene og koloniene i Russland var mennesker som hadde flyktet fra forfølgelsene i Europa, etter etterkommerne av disse. Menighetene som ble etablert i India og Indonesia har i dag flere hundretusen medlemmer. Dette er mennesker som er blitt reddet for evigheten, takket være noen trofaste mennesker i Russland, som tenkte mer på andre, enn på seg selv. De hadde evigheten for øye.

Peter Hoover forteller at en gruppe anabaptister flyttet fra Russland til Israel, og senere til Australia. En annen gruppe dro fra anabaptistiske grupper i USA til Afrika, og grunnla menigheter der. Dette er menigheter som tilsammen har over 100.000 medlemmer. Andre dro til Columbia i Sør-Amerika og plantet kristne forsamlinger i dette landet.

Bare Herren vet hvor mange som er blitt reddet for evigheten gjennom dette misjonsarbeidet. Jeg ber om en ny misjonsild i våre menigheter for 2012. Jeg både ber og håper at vårt eget lille misjonsarbeid skal få utvidet sine grenser, slik at vi ser flere nådd med evangeliet i 2012 enn vi gjorde det i året som nå snart ebber ut. Måtte Herren gi mange kristne nød for alle de som hver dag går evig fortapt.

De røde prikkene på bildet viser anabaptistiske kommuniteter og menigheter som driver eller er nådd gjennom intensivt misjonsarbeid.

Min tro, del 9

I det andre leddet i den apostoliske trosbekjennelsen, heter det:

'pint under Pontius Pilatus ...'

I møte med den romerske guvernøren eller prefekten i Israel, i den daværende romerske provinsen Judea, møter ikke Jesus bare en representant for den romerske okkupasjonsmakten, men Han møter selve verdens-systemet, som står Gud i mot. Pilatus står som en representant for det bibelske begrepet 'verden', altså det diamentralt motsatte verdisystemet til Guds rike! Det fremkommer med all tydelighet i det svar Jesus gir til Pontius Pilatus, på spørsmålet: 'er du jødenes konge':

'Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden'. (Joh 18,36)

I julen har jeg sett på en serie med programmer fra National Geographic Channel. Et av dem handlet om Pontius Pilatus. I dette svært interessante programmet fremkom det opplysninger om at Pilatus muligens kom fra en folkegruppe i Italia som var kjent for opprør mot det romerske imperiet. Men Pilatus ble en svoren tilhenger av keiseren, og viste sin lojalitet gjennom sin brutalitet og grusomhet. Om disse opplysningene stemmer, var Pilatus en forræder mot sin egen folkegruppe.

Pontius Pilatus var romersk prokurator eller landshøvding i Samaria, Judea og Idumea i årene 26-36. Etter avsettelsen av fjerdingfyrsten Arkelaus i år 6 e.Kr, ble dennes tetrarki bestyrt av romerske prokuratorer. Pilatus var den femte i rekken av de syv landshøvdingene som i årene 6-41 e.Kr som forvaltet dette området. Han ble utnevnt av keiseren selv og som sine forgjengere residerte han i Cæsarea, ved havet.

Utenombibelske kilder, som den romerske historieskriveren Tacitus og de jødiske historikerne Josefus og Filo, beskriver Pilatus som en grusom mann. Allerede fra begynnelsen av kom han i klammeri med jødene, og ble forhatt av dem.

Jesus var tydelig på at keiseren og Gud var to ting som måtte skilles at, og ikke blandes sammen:

'Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!' (Mark 12,17)

Det ble derfor katastrofalt galt når kirken på et senere tidspunkt gikk sammen med staten. Keiseren representerer det som er motsatt av det Guds rike handler om, og en allianse mellom keiser og kirke, blir derfor en vanhellig allianse.

Når vi i trosbekjennelsen bekjenner at Jesus ble 'pint under Pontius Pilatus', så knytter vi korsfestelsen til en faktisk historisk hendelse. Det er noe som skjedde på et konkret sted, til en konket tid, med konkrete historiske personer til stede.

(fortsettes)

Populær julegaveaksjon i Nasaret takket være pengegave fra Gjøvik

Takket være en generøs pengegave fra den humanitære organisasjonen Ny Start i Øst, med base på Gjøvik, kunne vår gode venn, pastor Saleem Shalash (til høyre), i baptistmenigheten 'Hjemmet til Jesus - Kongen' i Nasaret, også i år dele ut julegaver til aldershjem, sykehus og barnehager i dagene før jul.

Julegaveaksjonen, som begynte for noen få år siden, blir svært godt mottatt. I pakkene som deles ut finnes det også en Bibel, Nytestamente eller annen kristen litteratur, og på denne måten får nye mennesker del i evangeliet - kanskje for første gang. Men også de arabisktalende kristne får gjennom denne julegaveaksjonen en oppmuntring. Særlig de som er beboere på aldershjem, som på dette bildet.

Menigheten 'Hjemmet til Jesus - Kongen' i Nasaret fortsetter å vokse. Det er et stort takkeemne.

Et bønn- og misjonssenter i 1800-tallets Ukraina

Jeg kom over bildet av denne staselige bygningen i går, og ble svært interessert når jeg fant ut at det var bildet av en mennonitkirke i Ukraina!

Vi snakker om mennonitekirken i Nikolaifeld i bosetningen Zagradovka i Kherson oblast i Ukraina. Denne bosetningen ble etabert i årene 1872-1879, og bestod av 17 landsbyer. De anabaptistiske bosetterne kom fra ulike steder. 22.oktober 1972 valgte disse tre personer som skulle ha ansvaret for å forkynne Guds ord. I disse sammenhengene ble de gjerne kalt for 'Ordets tjenere'. Neste år ble ytterligere noen personer valgt. Menigheten ble grunnlagt 2. juni 1874, og organisert som Teige Mennonitekirke. Wilhelm Voth ble så valgt og innsatt som menighetens pastor.

Møtene ble holdt i ulike lokaliteter frem til 1888, da man startet å bygge den nye kirken. Den første gudstjenesten som ble holdt her fant sted den 5. mai 1891.

Menigheten i Nikolaifeld var annerledes enn mange andre mennonitemenigheter på den tiden. Man leste ikke opp prekener, som var vanlig, men de ble holdt spotant. Her talte man tydelig og klart om gjenfødelsens nødvendighet, og om å leve hellige liv. I denne bygningen ble det holdt bibelkonferanser, store bønnesamlinger, misjonsmøter og gudstjenester. Menighetens pastor og forkynnere dro også på hjemmebesøk til menighetens medlemmer.

Brutalt kinesisk politi slo til mot kristne julaften

Mens kristne over hele verden feiret en fredelig jul, slo kinesisk politi til mot kristne minst tre steder. De ble utsatt for poltiets brutalitet, slag og fengsling. Ganske enkelt fordi de ville markere Jesu fødsel.

I kystprovinsen Zhejiang ble seks troende, som tilhører en husmenighet i landsbyen Hongtang, arrestert på julaften. Leo Sennian (bildet) ble banket opp av politiet.

30 medlemmer av Shouwang menigheten i Beijing ble arrestert i det de holdt en utendørs gudstjeneste 1. juledag. De ble forhørt på ulike politistasjoner i Beijing. I følge øyenvitner var plassen som Shouwang menigheten har holdt gudstjenester på siden april i år, overfylt av politi. Noen av de som ble arrestert er satt fri, andre er holdt tilbake.

I den sørvestlige provinsen Sichuan, slo politiet til mot kristne som feiret en utendørs gudstjeneste på Yuchi plassen i Liangzhong. Tre kristne ble arrestert, og det ble gjort beslag i noe av det som ble brukt til å feire julen med. I følge øyenvitner brukte politiet tåregass mot gudstjenestedeltagerne, og flere er blitt brakt til sykehuset.

(Foto: China Aid)

Hvorfor blir ikke flere pasifister av å lese Messiasprofetien hos Jesaja?

Når man leser Jesaja-profetien i dag, på selveste Stefanusdagen, undrer jeg meg på hvorfor ikke flere kristne blir pasifister?

'For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike.'

Legg merke til koblingene mellom Barnet og freden. Herredømmet er lagt på dette barnets skuldre! Og merk kontrastene mellom kappen som er tilsølt av blod og ordene Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

Det er interessant å koble denne Messiasprofetien, som ble oppfylt i og med Jesu fødsel, til nettopp Stefanusdagen i dag. Dagen til minne om Kirkens aller første martyr, diakonen Stefanus. Vi leser i Apg 8 at samme dag som Stefanus blir myrdet, 'brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria. Noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham. Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel'. (Apg 8,1-3) Den første menighet ble en forfulgt menighet, den ble en Martyrkirke.

Helt frem til Keiser Konstantin.

Etter det ble den selv en av de som forfulgte andre!

Før bar den bare Åndens sverd. Da bar den også sverdet. Glemt ble ordene fra profeten Jesaja. I hvert fall de versene som talte om de blodige krigsklærne som skulle brennes opp. De ordene passet ikke lenger.

Men kristne som har villet leve radikalt og i pakt med Bergprekenen har hentet dem frem igjen, gjennom hele Kirkens historie. De er blitt sett på som heretikere. Men disse har båret med seg mer av Kristi ånd, enn de som blandet sammen stat og kirke. Men så måtte også mange av dem bøte med livet og ble en del av martyrskaren, sammen med Stefanus.

Billedtekst: Profeten Jesaja skriver ned sin profeti om Messias som Fredsfyrsten.

Sørstatsbaptistene har ikke alltid feiret jul

Baptister i den sørlige delen av USA og trosfellesskapet av Sørstatsbaptister etter 1845 så opprinnelig ingen betydning i å feire jul. Høytiden ble ikke sett på som noen spesiell anledning til å feire gudstjenester i noen av de historiske baptistiske trosbekjennelsene. Og det er få eksempler på at julen ble feiret blant baptister før 1880 årene. Høytiden ble forbundet med verdslighet, ja sågar hedenskap, blant flere av baptistpastorene. Slike holdninger kan man også i dag finne spor av.

Likevel - i følge historikeren Emyl Jenkins, som har spesialisert seg på juletradisjoner i Sørstatene, så hadde folket i sør lange tradisjoner for å feire Kristi fødselsfest. Da julefeiringen sakte, men sikkert, kom til New England - Boston feiret ikke jul før 1856 - hadde sørstatsfolket gjort julen til en helligdag i de fleste statene. Det begynte med Alabama, Arkansas og Louisiana i 1830 årene. I Sørstatene feiret man jul med stor entusiasme, og lokale skikker vokste frem, både med hensyn til mat, pynting, bruk av fyrverkeri etc.

Før Borgerkrigen var det nok mange baptister som tok del i julefeiringen i samfunnet, sammen med sine familier, selv om man i deres kirker og forsamlingslokaler, ikke feiret julen. Begrunnelsen for dette var at de benyttet seg av den friheten som apostelen Paulus skriver om i Romerbrevet:

'Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud'. (Rom 14,5-6)

Etter den amerikanske Borgerkrigen ble julefeiringen sakte, men sikkert, en del av gudstjenestefeiringen i amerikanske baptistmenigheter. En av årsakene var nok den voksende populariteten for julen i Viktoria-tiden. Dette gjaldt ikke minst alle de vakre julesangene, som ble skapt i denne tidsperioden. Julen ble også sett på som en fin anledning til å forkynne evangeliet.

I 1867 skrev en professor ved Southern Baptist Theological Seminary, Basil Manly jr, et brev til sine barn hvor han fortalte om programmet for søndagsskolen i menigheten, hvor det klart fremgår at man pynter et tre og lager til pakker.

En annen - og svært viktig årsak - til at julen fikk en spesiell plass i hjertene til Sørstatsbaptistene, skyldes en kvinne, misjonæren Charlotte Digges "Lottie" Moon. I 1887 skrev hun et brev til misjonsstyret og ba dem sette av en tid på året for å be og for å støtte misjonens sak med penger. Hun ba om at uken før jul ble avsatt til dette formålet. Hun skrev:

'Er ikke høytiden hvor familier og venner gir hverandre gaver, for å minnes selve Gaven som ble lagt på alteret for å forløse menneskeheten, den beste av alle tider til å innvie en del av vår overstrømmende rikdom - slik at vi kan sende videre De gode nyhetene til hele verden'.

Og slik er det blitt. Hvert eneste år er uken før jul det som er blitt kalt 'Lottie Moon' innsamlingen, hvor betydelige midler samles inn til misjonsarbeidet.

I dag minnes vi alle martyrene - tenk om du ble en av dem?

Har du - som meg - lurt på hvorfor vi inneklemt mellom de store festlighetene i julehøytiden, minnes Kirkens første martyr, diakonen Stefanus?

Det er slik at Kirken begynte å markere Stefanusdagen, før man begynte å feire 1.juledag. Stefanus kom til å symbolisere alle martyrene i Kirkens historie. Når man så begynte å feire Kristi fødsel, så man ingen grunn til å endre på når man så feiret Stefanusdagen. I stedet løftet Kirken frem både Kristi fødsel og martyrenes død. En bønn som binder disse to dagene sammen, lyder da også slik:

"I går ble Kristus født til jorden for at Stefanus i dag skulle fødes til himmelen'.

Bønnen uttrykker tanken om at martyrenes dødsdag er en fødselsdag. Det var nemlig slik at martyriet fikk en svært stor gjennomslagskraft i de første århundrene, ikke minst som et uttrykk for den ytterste identiteten med Kristi lidelse og seier over synden.

Den første etter Stefanus, så langt vi vet, som de kristne på stedet feiret minnet om hans martyrium, var biskop Polykarp av Smyrna. Han led martyrdøden i 156. Med ham begynner så Kirken å feire martyr- og helgendager. Men det er viktig å merke seg at det ikke var martyrene som ble forherlighet! Martyrene ble ikke feiret for deres egen skyld. Det var Kristus i martyren som ble lovsunget på martyrdagen. Deres liv hadde blitt eukaristi - et takkoffer.

Det er en voldsom kontrast fra juledagens glede til 2. juledags sorg og smerte. Men i dette uttrykkes livet, og ikke minst livet med Kristus, som innebærer offer og lidelse.

Det greske ordet for 'vitne' er 'màrtys', altså martyr. Det sier jo det meste.

I dag minnes vi alle martyrer som har gitt livet sitt for Jesus. Vi minnes deres mot, offer, vilje, og ikke minst deres djupe kjærlighet. De hadde ikke sitt liv kjært like til døden. Vi ber for deres familier og deres menigheter. De er mange. De telles i millioner. Mens vi har feiret jul har mange av våre brødre og søstre mistet livet i Nigeria. Brutalt drept for deres tro. Innen året er omme vil mange flere måtte bøte med livet. Ber du for de forfulgte? Eller er det fjernt for deg? Tenk om du selv ble en som måtte gi livet for Jesus? Er din tro verd å dø for?

Reddet fra den visse død av Hl.Herman av Alaska

Jeg brukte deler av 1. juledag til å lese en biografi om Hl.Herman av Alaska, en av de første slaviske misjonærene til Den nye verden. I år er det 175 år siden denne hellige mannen døde. Det var i 1794 at en gruppe russiske misjonærene fra det berømte Valaam klosteret ved Lagodasjøen, kom til Kodiak i Alaska. Her grunnla de et misjonsarbeid, som skulle føre til at hele Alutiiq-folket kom til tro på Jesus.

Det underlige var at mens jeg leste denne boken, fikk jeg en hilsen fra abbed Tryphon, hvor han skriver om - ja nettopp, fader Herman av Alaska! Abbed Tryphon, som er en av mine venner, er abbed for All Merciful Saviour Orthodox Monastery i Vashon utenfor Washington, USA.

Historien abbed Tryphon forteller om Hl. Herman, er en historie han har fått fra biskop George, som er åndelig far for søsterklosteret til All Merciful Saviour Orthodox Monastery. Det ligger i Virginia. Historien biskop George forteller er fra 1990. Klosteret i Virginia hadde leid inn en mann til å hugge ned noen døde trær på eiendommen sin. Mannen, som drev et firma som tok på seg slike oppdrag, kom til klosteret sammen med sin kone. Svært hensynsfullt felte han de gamle trærne uten å skade vegitasjonen rundt dem. Når arbeidet var fullført ville han slett ikke ha noen betaling. De var ikke ortodokse, og munkene undret seg over hvorfor de gjorde arbeidet med trærne helt gratis.

Svaret fikk de senere, og årsaken handlet om noe som hadde skjedd noen år tidligere, da Leo og Kathleen, som de to het, giftet seg.

Både Leo og Kathleen var lidenskapelige fjellklatrere. Bryllupsreisen ble lagt til Alaska, hvor de skulle klatre opp Nord-Amerikas høyeste fjell, Denali (Aka McKinley). De oppholdt seg en tid ved foten av det 20.320 fot høye fjellet. Studerte kartet, snakket med kjentmenn, sjekket utstyret, og ventet på godt vær. Når de så endelig la ut på den særdeles vanskelige oppstigningen, var de svært spent på hvordan de skulle klare å klatreturen. Men de var fast bestemt på å lykkes.

Mot slutten av dagen, møtte de en mann som var på vei nedover. Den gamle mannen, gikk nedover en smal og stupbratt sti. Han så undelig ut, med en lang svart drakt. Han hilste vennlig på dem, og gav dem det råd at de snarest mulig måtte gjøre vendereis. Været var i ferd med å bli dårlig, en storm var i anmarsj. 'Snart', sa mannen, 'vil det være livsfarlig å oppholde seg i fjellet'. Og før de rakk å stille spørsmålet, sa han at han var lokal innbygger, og godt kjent med vær og føreforhold. Han forlot dem, og gikk videre.

Noen minutter senere, da Kathleen snudde seg for å se etter mannen, kom hun til å tenke på at han ikke hadde med seg noen oppakkning. Hvordan kunne han bevege seg så høyt oppe, uten mat og klær. De valge å lytte til den gamle mannens råd, og gikk ned igjen til leiren. Da slo det dårlige været til. Stormen raste i fjellene. En uke senere fikk de høre at en gruppe fjellklatrere hadde omkommet denne natten.

Da Leo og Kathleen kom tilbake til tettstedet som var utgangspunktet for klatreturen, tenkte de på den gamle mannen som hadde advart dem. Plutselig fikk de se et bilde av sin redningsmann. Det var satt opp på en oppslagstavle utenfor en kafe, sammen med bilder fra fjellet. Bildet av redningsmannen var trykket på en brosjyre fra en ortodoks kirke i nærheten. Bildet var et ikon av Hl. Herman av Alaska!

Leo og Kathleen var helt sikker. Dette var et bilde av mannen de hadde møtt i fjellet, og som var i ferd med å gå nedover den stupbratte fjellsiden. Han som hadde advart dem var Hl. Herman. De visste ingenting om denne ortodokse helgenen fra før av. Det var sant at han var en av de lokale! Men Hl. Herman hadde på det tidspunktet vært død i over 170 år. Likevel hadde han reddet dem fra den visse død.

Kristen kirke fra tidlig kristen tid gravet frem i Syria

En syrisk arkeologisk ekspedisjon som har arbeidet i områdene ved Tal Hasaka (bildet), i det nordøstlige Syria, har avdekket ruinene av en kirke og en kirkegård fra tidlig kristen tid. Det dreier seg om en katedral fra det 5.århundre. Tal Hasaka betyr 'høyde' og ligger i nærheten av byen Hasaka, nær den syriske grensen til Tyrkia.

Lederen for utgravingen, Abdul-Masih Baghdo, forteller at kirken er 22,5 meter lang, 14,5 meter bred. Kirken er bygget i stein, og veggene er malte med gips. Den er inndelt i ulike rom. Første del av kirkebygget er 8,6 meter langt, og 12,9 meter bredt. Det er tre innganger til denne delen av bygningen. Det finnes også et annet rom som er 5,1 meter langt, og som er 2,1 meter bredt. I begge rommene er det funnet to stoler, den ene flottere enn den andre. Den flotteste er laget av stein, dekket med gips, og tilhørte sannsynligvis kirkens biskop.

I tilknytning til katedralen er det også funnet en kirkegård, som er 18 meter lang og 2,1 meter bred. Her har man funnet 18 graver.

Damaskus i Syria fikk tidlig stifte bekjentskap med den kristne tro gjennom virksomheten til apostelen Paulus. Det var på et tidspunkt flere kristne i Damaskus enn noe annet sted, og den kristne tro spredte seg vidt og bredt i landet.

Nå er livets fødselsdag

Mine elskede, i dag er vår Frelser født. La oss derfor glede oss! Nå på livets fødselsdag skal det ikke være sorg. Livet tar bort vår frykt for døden og inngir oss glede, for vi er blitt lovet evigheten. Ingen blir vist bort fra denne lykken. For oss alle er det en og samme grunn til denne felles gleden; fordi vår Herre, som har knust synden og døden, ikke fant en eneste skyldfri, kom Han for å betale for oss alle.

Må den som er hellig juble, for han nærmer seg seierspalmen! Må synderen fryde seg, for Han er innbudt til nåden! Må hedningen fatte mot, for han kalles til livet.

I tidens fylde tok nemlig Guds Sønn menneskets skikkelse, som den guddommelige visdom og kunnskaps uutgrunnelige dyp hadde besluttet, for at menneskene skulle forsones med sin skaper og for at djevelen, dødens oppfinner, skulle beseires ved den samme mennesklige natur som han selv hadde beseiret.

Mine elskede, en slik fødsel sømmet seg Kristus, Guds kraft og Guds visdom. Ved denne fødselen var han både lik oss i sin menneskelighet og oss overlegen i sin guddommelighet. For var Han ikke sann Gud, kunne Han ikke gi oss legedom, og var Han ikke sant menneske, kunne Han ikke gi oss et forbilde.

(Leo den store, død 451)

Jeg hadde vært fortapt - om Du ikke hadde kommet!

En av antifonene til Magnificat Lille-julaften, passer også i dag på selveste julaften:

'Hør, Immanuel! Vår konge og lovgiver, og all verdens redningsmann, som folkene bier efter: Kom for å frele oss, Du vår Gud og Herre!'

Dagens julepreken er fra år 430:

'Jeg hadde vært død for evig, om Du ikke var født i tiden. Jeg var aldri blitt fridd fra syndens kjød, om Du ikke var blitt til synd for oss. Jeg hadde vært offer for en elendighet uten ende, om Du ikke hadde øvet Din miskunn. Jeg hadde aldri gjenfunnet livet, om Du ikke hadde forenet Deg med meg i døden. Jeg var gått under, om Du ikke hadde kommet meg til hjelp. Jeg var fortapt, om Du ikke hadde kommet'. (Augustin 354-430)

Julen er Guds kjærlige og rause omfavnelse av verden

På denne enkle måten vil vi få ønske alle bloggens mange lesere en velsignet Kristi fødselsfest! For oss blir det en stille feiring av inkarnasjonens store under: Gud ble menneske, og fikk et ansikt i Jesus Kristus.

I en av den tidlige Kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Cæsarea for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt menneskene på mange måter - Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Men når tidens fylde kom talte Du til oss gjennom Sønnen".

I år har vi hentet juleevangeliet fra Galaterbrevet:

"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne ..." (Gal 4,4)

Jesu fødsel var ikke Guds plan B. Gud skrev de første linjene av vår frelseshistorie før tidens begynnelse. Når tiden var moden - når Guds tid var inne - sendte så Gud sin Sønn.

Jesus sier om seg selv, slik det er gjengitt hos Johannes:

"Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket." (Joh 12,45-46)

I brevet til Magnesierne skriver biskop Ignatios av Antiokia:

"Det finnes en eneste Gud som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus, sin Sønn. Det er Hans ord som har kommet av stillheten".

I Kristus kommer Gud for å søke opp menneskeheten, selv om det innebar å stige ned til jordens djup.

I Filipperbrevet finner vi juleevangeliet gjengitt slik:

"Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det, og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse..." (Fil 2,6-7)

For oss er inkarnasjonens under det aller største, og vi fryder oss over hva julens budskap betyr for en fallen menneskhet: den er Guds kjærlige og rause omfavnelse av verden!

Må Kristi fred fylle alles hjerter.

May Sissel og Bjørn Olav

Bederen og synodepresident Senbeto Wakene er død

I slutten av november 2008 var jeg så priviligert at jeg fikk møte synodepresidenten i Mekane Yesu kirken i Etiopia. Den ydmyke, stillferdige mannen kom på besøk i bønnekoia Mamre på Skumsjøåsen. Senere tolket jeg ham i forbindelse med en gudstjeneste i Toten frikirke, og ved en anledning ba han og kona for meg med håndspåleggelse, og gav meg en profetisk hilsning. Det er gode og sterke minner, og den profetiske hilsenen har fått betydning i mitt liv.

23. november i år døde han. Brått og uventet. Mekane Yesu kirken har mistet en av sine mest profilerte skikkelser, en beder og hyrde i ordets aller beste betydning. Det var forunderlig å møte ham. Han var en mann som bar med seg en Kristi velduft, og satte spor etter seg med sin enkelhet og varme.

En av hans beste venner, pastor Ivar Johnsen, i Toten frikirke, som vi ser her på bildet sammen med biskop Wakene, i bønnekoia Mamre, skulle ha møtt Senbeto Wakene mens han var på besøk i Afrika nylig. Bare en time før han og familien skulle reise, fikk de den sjokkerende og triste beskjeden om at biskop Wakene var død.

I et nyhetsbrev fra Toten frikirke, skriver pastor Johnsen:

'Senbeto var en unik leder. Han startet arbeidet i Ijaji-området for 35 år siden sammen med en håndfull andre troende. Den gangen var dette stedet et livsfarlig område, der lokale røverbander herjet nesten fritt. Gjennom harde forfølgelser under Mengistu-regimeet og videre framover vokste arbeidet frem til en stor og levende synode. Nå teller den 180 menigheter og 200.000 medlemmer. Det er et unikt prosjet, der også omfattende utvikling av helsestell, kornmøller, veibygging med mer inngår. Så å si helt og holdent finansiert av de fattige menighetsmedlemmenes egen givertjeneste. 'Self reliance' var en viktig filosofi for Senbeto. Hele atmosfæren i området er endret. Senbeto har stått helt sentralt i å bygge ned konflikter mellom ulike religiøse grupper, muslimer, evangeliske og ortodokse. Han har også vært deres samlede leder i prosessen med å styrke Ijali som sentrum for handel, politisk ledelse, skolevesen og annet. Senbeto hadde den suverene kombinasjonen av åndelig tyngde, fryktløshet og stor ydmykhet. Han var nær, varsom og bestemt på samme tid.

En av historiene om han var da kommunistregimet falt og alle myndighetspersoner flyktet. Senbeto fikk et masingevær i hendene og fikk oppdraget i å styre kommunen inntil videre. Foran seg hadde han blant annet 80 fengslede røvere. Han kastet geværet fra seg og holdt en skikkelig omvendelsespreken til røverne. Så lot han dem gå med beskjed om at de skulle være snille fra nå av. Det ble de. Flere av dem ble etter hvert pastorer og evangelister.

Flere tusen møtte fram under begravelsen den 24. november. Blant dem også muslimske, ortodokse og politiske ledere som ville ære ham. Det er stor sorg i kirken og hele Gibe-dalen. Men det han har sådd, vil bære rik frukt i framtiden'.

Vi lyser fred over Senbeto Wakene's gode minne.

Hver 12 kristne i verden er brasilianer

Det kommer kanskje som en overraskelse, men hver 12 kristne i verden er brasilianer.

Det viser en studie gjort av The Pew Forum on Religion & Public Life, som ble publisert i dag.

200 land er med i studien, og Brasil er nr 2 på listen, med mer enn 175 millioner kristne.

USA topper listen med 247 millioner kristne, mens Mexico er på tredjeplass, med 108 millioner. Det som forundrer med denne listen er at Kina ikke er med i oversikten! Kina burde jo ligge på tredjeplass, med sine mer enn 100 millioner kristne. Det er kanskje så mye som 135 millioner kristne i dette kommunistiske landet.

Brasil har mer enn dobbelt så mange kristne som Nigeria, og tre ganger så mange som Tyskland. Majoriteten - rundt 90 prosent - av brasilianerne definerer seg som enten romersk-katolske eller protestanter. Brasil var i alt vesentlig grad et katolsk land etter at landet ble kolonisert av Portugal i det 16 århundre. I 1950 identifiserte 94 prosent av brasilianerne seg med katolisismen. Men fra 1980 årene har antallet romersk-katolske minsket, mens antallet protestanter har økt kraftig. Det gjelder ikke minst pinse-karismatikerne.

Bildet er fra en vekkelseskampanje i Brasil.

Sørstatsbaptistene og Baptistenes Verdensallianse møtes for første gang siden 2004

En gruppe ledere fra Baptistenes Verdensallianse dro til Nashville i Tennessee, mandag 19. desember, for å møte med lederne for Sørtstatsbaptistene. Det var 2004 at Sørstatsbaptistene trakk seg ut av Baptistenes Verdensallianse, på grunn av teoligisk uenighet.

Initiativet til møtet mandag kom fra generalsekretæren i Baptistenes Verdensallianse, Neville Callam (bildet). Bakgrunnen var en avtale fra 2004 om fortsette dialogen mellom de to gruppene. Sammen med Callam kom også John Upton, den nåværende presidenten for Baptistenes Verdensallianse og leder for Baptist General Association of Virginia; George Bullard, generalsekretæren for The North American Baptist Fellowship; og Sam Chaise, generalsekretær for Canadian Baptist Ministries.

Til å representere Sørstatsbaptistene møtte presidenten, Bryant Wright; Frank Page, presidenten for Sørstatsbaptistenes eksekutivkomite; Albert Mohler, president for Southern Baptist Theological Seminary; og Paige Patterson, president for Southwestern Baptist Theological Seminary.

I en pressemelding fra møtet heter det at samtalene var preget av vennlighet, ærlighet og respekt. Årsaken til bruddet i 2004 var slik Paige Patterson formulerte det: 'Baptistenes Verdensallianse kommuniserer ikke lenger et krystallklart evangelisk budskap om at Herren Jesus Kristus er ene og alene tilstrekkelig for å bli frelst'. Man er enig om at samtalene skal fortsette.

Utarbeider ny nattverdliturgi for Kristi himmelfartskapellet

For tiden holder jeg på med et svært spennende, og ikke minst givende arbeid. Jeg er i ferd med å forme en gudstjenesteliturgi, som skal brukes når vi begynner med våre nattverdgudstjenester i Kristi himmelfartskapellet, til våren.

Gudstjenesten er delt i to: Ordets og brødets liturgi. Den er satt sammen av bibeltekster, bønner fra den tidlige kirken, hymner fra kirkens salmeskatt, moderne sanger fra Taize.

Jeg har hatt en hobby i mange år nå, og den har bestått i å samle bønner fra den tidlige kirkens tid, og fra menn og kvinner opp gjennom kirkens historie. Nå kommer flere av disse til nytte igjen i denne liturgien. I forbindelse med brødsbrytelsen kommer vi også til å ha en lystenningsseremoni, hvor de som deltar får sine lys tent av Oppstandelseslyset og på den måten sendes de ut igjen for å være lys der hvor de er. Mange av elementene i denne nattverdgudstjenesten er hentet fra den aller første kristne tiden.

Nå håper jeg å få den prøvd ut i tiden før den offisielt skal taes i bruk. Kristi himmelfartskapellet skal stå ferdig til våren. Vi mangler fortsatt penger til tak og gulv, og til innredningen. Det er vårt bønneemne at den siste delen av økonomien skal falle på plass. Siste gang vi samlet inn penger fikk vi akkurat nok til å kjøpe råbygget. Om det er noen som vil være med på å hjelpe oss med resten, ca 20.000, så hadde det vært fantastisk. Små og store beløp til dette er like velkomne.

Om du vil støtte dette, kan du bruke kontonr:

1604.14.64406. Kontoens navn er Poustinia.

Mannen som ville bli lik Jesus, del 6

Charles de Foucauld fulgte Jesus bokstavelig. Etter at han hadde oppdaget at å følge Jesus var ensbetydende med å velge 'den nederste plassen' reiste han til Israel. Våren 1897 slo han seg ned i Nasaret. Han fikk seg arbeid i et kloster, og bosatte seg i et enkelt treskjul ute i hagen, og han sov på litt halm. I klosteret arbeidet han som murer, snekker, gartner og altmuligmann. Men arbeidet var ikke særlig tyngende. Han hadde rik anledning til å lese i Bibelen, og til å be. Hvilket han også gjorde.

Hans målsetning denne tiden var denne:

'Alltid, uopphørlig lese evangeliet for at man i Ånden alltid kan ha Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus'.

Hans skriftefar anbefalte ham å skrive ned de tankene han fikk når han mediterte over Guds ord. Disse dagboknotatene bestod ofte av svært personlige samtaler med Gud, båret av en sterk tillit til og åpenhet for Jesu nærvær. Det er fra denne tiden han skriver sin berømte overgivelsesbønn:

Far, jeg overgir meg til Deg;
gjør med meg som du vil.
Hva du enn gjør med meg,
så takker jeg Deg.
Jeg er rede til alt,
jeg tar imot alt.
Bare Din vilje skjer i meg
og alle Dine skapninger,
ønsker jeg meg intet mer, min Gud.

Jeg overgir min sjel i dine hender,
jeg gir Deg den, min Gud,
med mitt hjertes hele kjærlighet,

fordi jeg elssker Deg
og min kjærlighet driver meg
til en total overgivelse
uten forbehold:
å overgi meg i Dine hender
i en uendelig tillit.

for Du er min Far.

(fortsettes)

Fredsdue laget av bombeavfall - salgssuksess for 'rettferdig handel' butikker

Et nettverk av butikker som selger 'rettferdig-handel' varer i USA opplever vekst i omsetningen.

Det finnes nå hundrevis av 'Ten Thousand Villages' forretninger spredt over hele USA. I november åpnet fem nye. Juledekorasjonen som holdes opp på bildet, er en av bestsellerne.

Det er fattige mennesker fra blant annet Filippinene og Bangladesh, og andre land i Asia og Afrika, som får solgt varene sine på denne måten.

Både i 2008 og 2009 opplevde man liten interesse for denne type varer, men både i fjor og ikke minst i år, har det vært en jevn vekst. Økningen i år er på hele 10 prosent, og man regner med å selge for over 25 millioner USD.

Til hver gjenstand er det knyttet en egen historie, noe kjøperne synes er veldig interessant. Her finnes halskjeder laget av kuhorn fra Kenya, smykker laget av buffalohorn fra India, - men salgssuksessen i år er en fredsdue laget som smykke av bomberester fra Vietnamkrigen, funnet i Kambodsja og Vietnam.

I USA er det mange anabaptister som slutter opp om disse 'rettferdig handel' butikkene, når de skal kjøpe sine julegaver.

Grundig og relevant bibelundervisning om menighetens forhold til samfunnet

Om du forstår engelsk og er interessert i menigheten, og menighetens forhold til dagens samfunn, vil jeg gjerne få anbefale deg tre taler av Peter Maiden (bildet), den internasjonale lederen for Operasjon Mobilisering.

Peter Maiden, som har sin teologiske bakgrunn fra Open Brethren, var på besøk i Sverige tidligere i år. Der holdt han tre bibeltimer med følgende titler:

1. Forma en gemenskap som påverkar omgivningen
2. Lev ut Guds rike i staden
3. Ledarskap som får andra att växa

Ingen av talene er tolket.

Du finner dem her:

http://www.omsverige.se/resurser/undervisning/graensloest-ledarskap

Menoraen - Guds syvarmede lysestake, del 2

Det passer i grunnen veldig bra at jeg kan publisere del to av artikkelen om Mennoraen i Tabernaklet, samme dag som våre jødiske venner feirer Hanukah.

Hanukah, eller romanisert form, Chanukah, kalles også Lysets fest eller Lysets festival. Det er en åtte dagers jødisk høytid der man feirer gjeninnvielsen av Templet i Jerusalem etter at makkabeerne hadde erobret byen i år 164 f.Kr. Det står om denne lysfesten i Evangeliet etter Johannes, og Jesus har feiret den:

'Men det var var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter. Jesus gikk omkring i templet, i Salomos søylegang ...' (Joh 10,22-23)

I forbindelse med at makkabeerne erobret Jerusalem, hadde kong Antiokos IV Epifanes og hans menn vanhelliget Templet. Blant annet reiste de er Zeus-alter inne i Templet, innførte ofring av svin og forbød jødisk gudsdyrkelse. Da jødene hadde renset templet og skulle gjeninnvie det, ville de blant annet tenne den syvarmede lysestaken, Mennoraen, som skulle brenne dag og natt. Da oppdaget de imidlertid at det kun fantes lampeolje for én dag, mens de trengte åtte dager for å fremstille ny, innviet olje. Lysene ble tent, og så skjedde det under at, Gud, lot dem brenne i de nødvendige åtte dager. Dette minnes jødene i dag ved å brenne lys, ikke i en syvarmet, men i den åttearmede hanukka-staken, som kalles for «hanukkia».

Den første kvelden i høytiden tennes det ett lys, neste kveld to lys, tredje kveld tre lys og så videre frem til alle lysene tendes den åttende kveld da alle åtte lysene tennes. Hanukka-lysene er til velsignelse, pynt og glede, men man har ikke lov å bruke dem til andre praktiske formål, som å lyse opp et rom, eller å tenne andre lys.

I kveld kan vi altså tenne det første lyset. Denne festen gir oss enda en god grunn til å fylle huset vårt med levende lys, mens vi venter på selve Lyset.

(fortsettes)

Velsignet framgang

Jeg leste dette stykket av Derek Prince (bildet), en av de mest anerkjente internasjonale bibellærne i vår tid, i går kveld og vil gjerne få dele det med bloggens lesere. Prince døde i sitt hjem i Jerusalem i 2003. Artikkelen til Derek Prince er en kommentar til Salme 1:

'Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotternes sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til. Slik er det ikke med de ugudelige. De er lik agner om vinden blåser bort. Derfor skal de ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet. For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei fører til undergang'.

Salig: åpningsordet i salmen inneholder kjernen i det som følger. Velsignelsene som åpenbarer seg flyter i to retninger: fra Gud til mennesket, og fra mennesket tilbake til Gud.

David fortsetter med å oppsummrere velsignelsen om blir lovt mennesket i en kort, uttrykksfull setning: 'Alt det han gjør skal lykkes for ham'. Hvordan kan du bli en slik person - velsignet av Gud slik at alt du gjør lykkes? David legger frem fem betingelser, de første tre negative, de siste to positive.

Først, det negative: Du må ikke følge ugudelige menneskers råd; du må ikke slå inn på synderes vei; du må ikke sitte sammen med spottere. Det er èn avgjørende faktor: Hvem tar du imot råd fra? Rådene du følger bestemmer retningen i livet ditt. Hvis rådene kommer fra mennesker som avviser Guds prinsipper og unndrar seg hans betingelser, har du ikke noe krav på hans velsignelse.

Så, de positive: Du må ha din glede i Herrens lov og du må grunne på den dag og natt. Den grunnleggende kilden til all vis og rettferdig rådgivning, er Herrens lov. Hvis du hele tiden fyller hjertet ditt og tankene dine med hans lov, og du styrer livet ditt deretter, da er velsignelse og fremgang Guds del for deg.

Kanskje du er sliten av frustrasjon og feiltrinn. Da må du merke deg disse reglene. Mediter på dem. Bruk dem. De vil virke i livet ditt. Gud selv garanterer din fremgang.

Troens respons:

Herre, jeg vil følge Davids eksempel og si:
'Dine vitnesbyrd er også min lyst; de er mine rådgivere'. (Salme 119,24)

Jeg vil gjerne anbefale boken som dette stykket er hentet fra: Derek Prince: Salmene. Den er en av de siste Derek Prince skrev, et år før sin død. Du kan bestille den her: http://derekprince.no/ På dette nettstedet finner du også mange andre gode bøker som Prince har skrevet.

Åtte kristne ledere i Laos arrestert - utsettes for tortur med maur

Jeg har tidligere omtalt bønnekampanjen for Laos som varer frem til julaften. Denne bønnekampanjen viser seg å være svært strategisk. Fredag ble nemlig åtte kristne ledere i landet arrestert. Disse lederne tilhører evangeliske menigheter i landet.

De åtte kristne lederne ble arrestert i forbindelse med at 200 kristne var kommet sammen for et julearrangement. Arrestasjonen fant sted i landsbyen Boukham. Rett etter prekenen kom representanter for sikkerhetspolitiet inn i bygningen, hvor de kristne holdt til. De isolerte straks de åtte lederne, og tok dem med til politistasjonen, hvor de nå holdes fengslet. Fire av de fengslede er festet fast med håndjern til stokker i gulvet. Pårørende har fått lov til å komme med tepper til dem. Ingen av dem vet hvorfor de nå er blitt arrestert. Som en form for tortur blir de arresterte utsatt for røde maur, som er kjent for å bite kraftig.

De arresterte er: Sompong, Ma og Kaithong – den eneste kvinnen blant de arresterte – alle fra menigheten i landsbyen Boukham; Oun fra menigheten i landbyen Dansai; Puphet fra menigheten i landsbyen Donpalai; Wanta fra menigheten i landsbyen Liansai; Kai fra menigheten i landsbyen Nonsomboon og Kingmanosorn fra menigheten i landsbyen Tongsamakee.

La oss huske dem i vår forbønn.

Kommunistpartiet i Kina frykter for at det blir for mange kristne blant deres egne medlemmer!

Dagens Kina opplever verdens største kristne vekkelse, og alle sider ved det kinesiske samfunnet endres. Nå frykter det mektige kommunistpartiet at det skal bli for mange kristne blant deres egne medlemmer!

For det blir stadig flere kristne innen statsapparatet. De som står bak visjonen "Tilbake til Jerusalem" har vært vitne til at flere prominente medlemmer av kommunistpartiet er blitt kristne. Et av de mest minneverdige øyeblikkene skjedde nylig i den vestlige delen av Kina. En mann var utpekt av kommunistpartiet til å overvåke noen av medlemmene av "Tilbake til Jerusalem" visjonen. Men i stedet for å rapportere tilbake til sin oppdragsgiver, ble han så grepet av den kjærligheten han så blant de kristne, at han selv bestemte seg for å følge Jesus! Når myndighetene fikk vite dette, ble han tatt av oppdraget, og omplassert til å bli lærer for en liten skole i en avsidesligggende landsby.

I går - mandag 19. desember - advarte Zhu Weiqun (bildet), medlem av det kinesiske kommunistpartiets sentralkomite, og visedirektør for Det forente arbeidsdepartementet, mot 'økende religiøs praksis (kristendom)" fordi dette "truer enheten og det nasjonale lederskapet'.

'Religiøs praksis er en voksende trend, spesielt i områder befolket av etniske minoriteter og må ikke tolereres,' sa Zhu Weiqun i sin tale, som er publisert i den siste utgaven av kommunistpartiets hovedorgan, og referert av det offisielle nyhetsbyrået Xinhua.

Zhu Weiqun ordlegger seg på en slik måte at det kan synes som om han er grepet av panikk. Men han er jo også vitne til at antallet kristne nå er betydelig større enn medlemmene av kommunistpartiet! De kristne er i ferd med å komme i flertall i det offisielt ateistiske Kina!

'Røster innen kommunistpartiet vil at forbudet mot religionsutøvelse skal opphøre ... men partiets prinsipielle standpunkt står urokkelig klart,' sier Zhu Weigun.

Kommunistpartiet i Kina har offisielt 80 millioner medlemmer, mens man nå regner med at det finnes minst 135 millioner kristne i landet.

Bunnløs nåde for den største synder, del 3

Her er tredje og siste del av forordet til John Bunyan i hans selvbiografi:

I dette skrift vil dere få se meget, meget sier jeg, av Guds nåde mot meg. Jeg takker Gud fordi jeg kan si meget, for den overgår både mine synder og satans fristelser. Jeg kan med glede minnes mine bekymringer, min tvil og de mørke måneder som jeg gjennomlevde. De er som Goliats hode i min hånd. Det var ingen ting David satte så stor pris på som Goliats sverd, nettopp det sverd som kjempen hadde til hensikt å gjennombore ham med. Bare synet av det talte til ham om hvordan Gud utfridde ham. Minnet om mine store synder, om mine tunge fristelser og min uutsigelige redsel for å gå evig fortapt står alltid for meg. Det minner meg stadig om den hjelp og den bistand jeg fikk, og om den overveldende nåde som Gud også lot gjelde, selv for en så elendig skapning som meg.

Mine kjære barn, kom ihu svunne dager og tilbakelagte år. Husk de sanger dere sang i natten, og samtalen dere hadde med deres egne hjerter (Salme 77,5-7). Ja, tenk nøye etter, og dvel særskilt ved de første opplevelser dere hadde av Guds nåde. Jeg ber dere, glem ikke det ord som først vekket oppmerksomheten. Tenk på samvittighetskvalene og frykten for døden og helvete. Husk deres tårer og deres bønner til Gud, ja, hvordan dere framfor alt lengtet etter barmhjertighet. Har dere aldri hatt et Misar å tenke tilbake på? Har dere glemt lønnkammeret, fjøset, stallen, låven, rommet der Gud første gang møtte dere? Jeg ber dere om å komme ihu det ord som Gud har grunnet vårt håp på. Om dere har syndet mot bedre vitende, kjenner dere fristet til å spotte, har sunket ned i mismot, har hatt følelsen av at Gud har vendt dere mot dere, eller himmelen er skjult for deres øyne, glem ikke at jeg hadde det på akkurat samme måte, jeg deres far, men ut av alt dette har Gud frelst meg.