Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 3

En av de tidlige røstene som talte tydelig og klart om inkarnasjonens under var Ignatios, biskop i det syriske Antiokia. Han blir menighetsleder i Antiokia omkring år 70, og er den viktigste skikkelsen i den gruppen som kalles 'de apostoliske fedre' - urkirkens mest betydningsfulle ledere i generasjonen etter apostlene.

På veien til martyriet skrev biskop Ignatios brev til fem menigheter i Lilleasia, dessuten ett til menigheten i Rom og ett til biskop Polykarp, en annen av kirkens tidlige martyrer.

I Brevet til Magnesierne skriver biskop Ignatios:

'De (altså profetene) var inspirert av Hans (Kristi) nåde, for at de vantro skulle ble fullt overbevist om at det finnes bare èn Gud, Han som har åpenbart seg gjennom sin Sønn. Han (Sønnen) er det ord (logos) som gikk ut av stillheten, og Han var i alle ting til behag for Ham som sendte Ham'. (8,2)

Til menigheten i Efesos skrev han:

'Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste, Herrens død likeså. Dette er de tre ropets hemmeligheter som er satt i verk i Guds taushet'. (19,1)

Til den samme menigheten skriver han:

'Det finnes èn lege,
som både er kjød og ånd,
født og ikke født.
Gud i et menneske,
sant liv i døden,
både av Maria og av Gud,
først lidende, så hevet over lidelse,
Jesus Kristus, vår Herre'. (7,2)

I brevet til trallerne tar Ignatios et kraftig oppgjør med gnostisismen når han med en biskops autoritet slår fast:

'Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt,
Marias sønn.
som virkelig ble født.
og både spiste og drakk.
som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus,
som virkelig ble korsfestet og døde.
som virkelig ble reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp'. (9,1)'

Uthevelsene er mine.

(fortsettes)

Den som virkelig har Jesu ord, kan også høre Hans stillhet

'Troen er begynnelsen og kjærligheten er slutten. De to sammen, det er Gud; alt annet følger av det, slik at mennesket blir skjønt og godt. Ingen som har lovet tro, kan synde; ingen som har fått kjærlighet, kan hate. Et tre skal kjennes på fruktene. De som har overgitt seg til Kristus, skal altså kjennes på det de gjør. Det som nå er nødvendig er ikke å gi løfter, men å bevare troens kraft inntil enden.

Det er bedre med en som tier og er noe, enn en som snakker som intet er. Det er en god ting å undervise, dersom den som snakker også handler. En er Læreren som talte, og det ble til. Det han har gjort i taushet, er Faderen verdig. Den som virkelig har Jesu ord, kan også høre hans stillhet.

Intet er skjult for Herren, også det som er skjult i oss er nær ham. La oss da alltid handle med tanke på at han bor i oss, så vi blir hans tempel og han blir vår Gud i oss. Slik forholder det seg, og slik skal det bli for oss dersom vi elsker ham rett'.

Ignatios av Antiokia (ca 30-107, menighetsleder i Antiokia i generasjonen etter apostlene).

Inkarnasjonen og kristologien hos de første kristne, del 1

Et av de vakreste ordene Kirken har gitt oss er ordet inkarnasjonen. Dette at Gud blir menneske. Apostelen Paulus uttrykker dette slik i brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ:

'Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være en fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset'. (Kol 1,15-20)

I denne nye artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan de første kristne så på inkarnasjonen. Vi kommer for det meste til å holde oss i det andre århundre, og vi skal også se på kristologien slik den formes både i Øst og Vest.

Monoteismen og inkarnasjonen
Hvordan skulle man forene den jødiske og gammeltestamentlige monoteismen og troen på Guds Sønn? Det er verd å merke seg at ikke noe sted i Det nye testamente er monoteismen - altså troen på èn Gud - tematisert som problem i forhold til utsagnene om Kristus som Gud.

Men det gjelder ikke bare de nytestamentlige forfatterne.  Det gjelder også hos de første kristne forfatterne etter nytestamentlig tid, dem vi gjerne kaller De apostoliske fedre. Ignatios, for eksempel, og da skriver vi år 110 e.Kr, kalte Kristus Gud, uten å problematisere det. For Ignatios representerte ikke dette noe problem vis-a-vis den jødiske monoteismen.

Og et annet interessant trekk er dette: Når monoteismeproblemet endelig settes på dagsorden, så er det ikke - som man skulle ha forventet - forholdet mellom Faderen og Sønnen som behandles, men forholdet mellom Gud og avgudene. Problemstillingen reises i de såkalte 'Apologetene' fra ca 150-180 e.Kr.

Ignatios og Inkarnasjonen
La oss se litt nærmere på hvordan inkarnasjonstanken formuleres hos en av de første kristne lederne etter apostlene. Omkring år 70, bare få år etter at Paulus har lidd martyrdøden, får menigheten i det syriske Antiokia, en ny menighetsleder. Biskop Ignatios ble senere arrestert og eskortert til Rom gjennom Lille-Asia ca år 110 e.Kr. Under denne reisen skriver han en rekke brev. Det er brev adressert til fem menigheter i Lille-Asia, dessuten er det et brev til menigheten i Rom, og ett til biskop Polykarp.

I brevet til Magnesierne finner vi dette:

'De (profetene) var inspirert av hans (Kristi) nåde, for at de vantro skulle bli fullt overbevist om at det finnes bare èn Gud, Han som har åpenbart seg gjennom sin Sønn. Han (Sønnen) er det ord (logos) som gikk ut fra stillheten, og Han var i alle ting til behag for Ham som sendte Ham'. (Brevet til Magnesierne 8,2)

En mer utførlig kristologisk tanke finner vi i brevet til Efeserne:

'Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste; Herrens død likeså. Dette er de tre ropets hemmeligheter som er satt i verk i Guds taushet'. (Brevet til Efeserne 19,1)

Her trengs det en forklaring på hva biskop Ignatios sikter til når han skriver om 'ropets hemmeligheter' og 'Guds taushet'. Dette er nok noe han har hentet fra et for oss apokryft skift, men som finnes i det jødiske skrift: 4.Esra:

'Herre! ved skapelsens begynnelse talte du på den første dag og sa: Himmel og jord bli til! Og ditt ord skapte verket. Da svevde Ånden, og der ruget mørket og tausheten overalt ...' (4.Esra 6,38 flg)

I brevet til Trallerne finner vi noe som kan tyde på et slags Credo, en trosbekjennelse, som ligner på den vi finner i 1.Kor 15,1 flg:

'Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt, Marias sønn, som virkelig ble født. og som både spiste og drakk, som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus, som virkelig ble korsfestet og døde ... som virkelig ble reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp ...' (Brevet til Trallerne 9,1)

Og i brevet til Efesere blir inkarnasjonstanken enda tydeligere:

'Det finnes èn lege, som både er kjød og ånd, født og ikke født, Gud i et menneske, sant liv i døden, både av Maria og av Gud, først lidende, så hevet over lidelse, Jesus Kristus, vår Herre'. (Brevet til Efeserne 7,2)

(fortsettes)

Julen er Guds kjærlige og rause omfavnelse av verden

På denne enkle måten vil vi få ønske alle bloggens mange lesere en velsignet Kristi fødselsfest! For oss blir det en stille feiring av inkarnasjonens store under: Gud ble menneske, og fikk et ansikt i Jesus Kristus.

I en av den tidlige Kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Cæsarea for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt menneskene på mange måter - Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Men når tidens fylde kom talte Du til oss gjennom Sønnen".

I år har vi hentet juleevangeliet fra Galaterbrevet:

"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne ..." (Gal 4,4)

Jesu fødsel var ikke Guds plan B. Gud skrev de første linjene av vår frelseshistorie før tidens begynnelse. Når tiden var moden - når Guds tid var inne - sendte så Gud sin Sønn.

Jesus sier om seg selv, slik det er gjengitt hos Johannes:

"Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket." (Joh 12,45-46)

I brevet til Magnesierne skriver biskop Ignatios av Antiokia:

"Det finnes en eneste Gud som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus, sin Sønn. Det er Hans ord som har kommet av stillheten".

I Kristus kommer Gud for å søke opp menneskeheten, selv om det innebar å stige ned til jordens djup.

I Filipperbrevet finner vi juleevangeliet gjengitt slik:

"Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det, og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse..." (Fil 2,6-7)

For oss er inkarnasjonens under det aller største, og vi fryder oss over hva julens budskap betyr for en fallen menneskhet: den er Guds kjærlige og rause omfavnelse av verden!

Må Kristi fred fylle alles hjerter.

May Sissel og Bjørn Olav

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 8

Det er viktig å få med seg at mellom Ignatios' brev og de siste av de nytestamentlige skriftene har det bare gått et titalls år. Vi er altså så nær aposteltiden som det er mulig å komme. Biskop Ignatios navngir flere av menighetslederne han skriver til. Disse første menighetslederne må ha vært opptatt av å ta vare på det de var betrodd av apostlene selv, og deres direkte etterkommere. På den måten garanterer de kontinuiteten med den første generasjonen av kristne. Det blir derfor altfor lettvint å argumentere med at frafallet allerede var kommet, slik enkelte gjør. De argumenterer med at deres syn på realpresensen ikke stemmer med NT, men kildematerialet vi har tyder altså på det motsatte. Vi må være redelige med det materialet som finnes.

De første menighetene var frittstående, men for å bevare det innbyrdes fellesskapet mellom dem, vokste det frem en praksis i forbindelse med innsettelsen av tilsynsmenn eller biskoper. Prinsippet var at en ny biskop i en menighet skulle godkjennes av minst tre andre biskoper, og disse måtte delta ved selve innvielsen. Det har vært flere grunner for dette.

Når apostlene nå var døde krevdes det et tydeligere lederskap. Så lenge apostlene levde utgjorde de en udiskuterbar autoritet i den samlede kristenheten. En uklar fordeling av ansvar gjorde menighetene sårbare for den voksende gruppen av omreisende predikanter og profeter, som plutselig kunne dukke opp på et sted og ta over ledelsen av en menighet. Både Didache og Ignatios skriver om disse:

"Jeg har fått vite at noen kom til dere på gjennomreise og førte med seg en dårlig lære," skriver Ignatios i sitt brev til menigheten i Efesos.

Det at menighetene samarbeidet om valg av biskop ble en garanti for samholdet mellom menighetene, og enkeltmenigheter ble forskånet fra ledere om holdt dem unna et større kristent fellesskap. Det hindret isolasjon. Det er Ignatios som bruker begrepet "kristianismos" - kristenhet - for første gang. Kirken skulle være èn, ikke bare på ett sted, men over alt - og biskopen var selve symbolet på denne enheten.

I brevet til menigheten i Magnesia - en by som ikke lå så langt unna Efesos - navngir Ignatos både biskopen, presbyteren (eldste) og diakonen, og vi ser hvordan disse tjenestene fungerer seg imellom:

"Jeg har jo den ære å se dere gjennom deres biskop Damas, som er verdig Gud, de verdige presbyterne Bassos og Apollon og min medtjener, diakonen Zotion. Jeg håper å få glede av ham, for han underordner seg biskopen som Guds nåde og presbyteriet som Jesu Kristi lov".

Når det kommer til nattverden så lærer biskop Ignatios altså at brødet og vinen er virkelig Jesu kropp og Hans blod. I sitt brev til menigheten i Smyrna, skriver han:

"Gi akt på dem, som farer med en annerledes lære om Jesu Kristi nåde om er kommet til oss, - hvordan de står imot Guds tanke. De bryr seg ikke om kjærligheten (agape), ikke om enker og foreldreløse, ikke om den nødlidende, den som sitter i fengel eller er blitt løslatt, heller ikke den som sulter eller tørster. De holder seg borte fra eukaristien og bønnen fordi de ikke bekjenner at eukaristien er vår Frelser Jesu Kristi kropp som led for våre synders skyld, og som Faderen ved sin godhet reiste opp". (6,2-7,1)

(fortsettes)

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 7

Jeg fortsetter her serien som jeg har kalt "Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys". Om du klikker på ordet "nattverd", hvor det står "etiketter" under arikkelen, så finner du de foregående artiklene i serien. Den siste ble publisert 11.september i år. De øvrige den 8,7,6,5 og 4. september:

En av de tidligste kildene vi har som omtaler eukaristien eller nattverden, er Ignatios, biskopen av Antiokia. Han er ingen hvem som helst. Vi skriver år 70. Det er bare noen få år siden apostelen Paulus hadde lidd martyrdøden. Nå får Antiokia, hovedstaden i provinsen Syria, ny menighetsleder. Heller ikke Antiokia er et hvilket som helst sted. Det var her - i følge Apg 11,26 - at disiplene først ble kalt "kristne". Ved siden av Roma og Aleksandria holdt Antiokia seg i flere hundre år som et sentrum for den blomstrende kristenheten i det daværende Syria, Iran og Irak, og som en av kristenhetens hovedbyer.

Ignatios - med tilnavnet Theoforos (den som bærer Gud i sitt indre) er en av de viktigste skikkelsene i den gruppen som kalles 'de apostoliske fedre' - generasjonen etter apostlene. Og det er jo dette som gjør Ignatios så veldig spennende. Vi er så tett opp til aposteltiden som det er mulig å komme, og vi befinner oss i en menighet som ble sentrum for den tidlige kristne kirke. Om vi skal forstå hvordan de første kristne så på eukaristien og hvordan den ble feiret, så kommer vi ikke utenom Ignatios.

Ignatios av Antiokia skrev syv brev. I disse brevene nevner han eukaristien flere ganger. Og det er spesielt to ting man legger merke til:

1) Det skal feires kun èn eukaristi som alle troende skal samles til, og den skal feires under ledelse av biskopen, eller i det minste med hans godkjennelse.

2) Brødet og vinen er virkelig Jesu kropp og blod.

Det første understreker han i det brevet han skriver til menigheten i Filadelfia:

"Legg vinn på å gå til èn eukaristi. Ett er nemlig vår Herres Jesu Kristi legeme, og ett er begeret som forener med Hans blod, ett alter på samme måte som det er èn biskop sammen med presbyteriet (eldsterådet) og diakonene, mine medslaver, slik at dere, hva dere enn gjør, gjør det i samsvar med Gud."

Det samme synet gir han uttrykk for i brevet til menigheten i Smyrna:

"Dere må alle følge biskopen slik Jesus Kristus følger Faderen, og presbyteriet som om de var apostlene. Gi akt på diakonene som på Guds bud. Uten biskopen må ingen gjøre noe som angår kirken. Den eukaristi skal holdes for gyldig som finner sted under biskopens ledelse eller en som har fått et i oppdrag fra ham. Der hvor biskopen er, der skal folket være, slik som der hvor Jesus Kristus er, der er den katolske kirke. Uten biskopen er det ikke tillatt å døpe eller holde kjærlighetsmåltid (agape). Men det som han godkjenner, det er også Gud velbehagelig, slik at alt det dere gjør, kan være pålitelig og sikkert". (8,1-2)

(fortsettes)

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 6

Ignatios, med tilnavnet Theoforos (Han som bærer Gud med seg), er en av de mest betydelige åndelige lederne blant den gruppen som kalles 'apostoliske fedre'. Omkring år 70, og da snakker vi bare om noen få år etter at apostelen Paulus har lidd martyrdøden, får menigheten i Antiokia en ny forstander, eller biskop. Det er Ignatios. Han etterlater seg den eldste samling av kristne brev utenfor Det nye testamentet. Disse brevene er interessante fra to synsvinkler. De gir oss innblikk i de kristnes forhold til martyriet i urkirken, og de tar opp synet på det kristne lederskapet slik det fungerte på denne tiden. I arven etter apostlene vektlegges nå bispeembetet. Det kommer tydelig frem i flere av brevene til Ignatios, men her i denne artikkelserien skal vi konsentrere oss om synet på nattverden.

I brevet han skriver til menigheten i Smyrna, skriver Ignatios:

"Gi akt på dem som farer med en annerledes lære om Jesu Kristi nåde som er kommet til oss, - hvordan de står imot Guds tanke. De bryr seg ikke om kjærligheten (agape), ikke om enker og foreldreløse, ikke om den nødlidende, den som sitter i fengsel eller er blitt løslatt, heller ikke om den som sulter eller tørster. De holder seg borte fra eukaristien (nattverden) og bønnen fordi de ikke bekjenner at eukaristien er vår Frelser Jesu Kristi kropp som led for våre synders skyld, og som Faderen ved sin godhet reiste opp."

Det er interessant å merke seg hvor stor vekt de første kristne la vekt på barmhjertighetsarbeidet, på diakonien, og hvordan de vektlegger betydningen av nattverden og dens innhold.

Lederskapets rolle i nattverden

I to av brevene, dette som her er sitert til Smyrna og til menigheten i Filadelfia, skriver Ignatios om biskopens rolle i forbindelse med nattverdfeiringen. Til menigheten i Filadelfia skriver Ignatios:

"Legg vinn på å gå til èn eukaristi. En er nemlig vår Herres Jesu Kristi kropp, og ett er begeret som forener med Hans blod, ett alter på samme måte som det er èn biskop, sammen med presbyteriet (eldsterådet) og diakonene, mine medslaver, sli at dere, hva dere enn gjør, gjør det i samsvar med Gud."

Ignatios legger her vekt på at nattverden skal forrettes av menighetens ledelse, og det kan tyde på at man på dette tidspunkt har gått bort fra å feire nattverden i hjemmene, slik praksisen synes å være fra begynnelsen av. En av årsakene til dette var nok den reelle truselen fra gnostikerne, som snek seg inn i menighetene med sin vranglære.

Vi ser dette også i brevet til menigheten i Smyrna:

"Dere må alle følge biskopen slik Jesus Kristus følger Faderen, og presbyteriet som om de var apostlene. Gi akt på diakonene som på Guds bud! Uten biskopen må ingen gjøre noe som angår kirken. Den eukaristi skal holdes gyldig som finner sted under biskopens ledelse eller èn som har fått det i oppdrag av ham. Der hvor biskopen er, skal folket være, slik som der hvor Kristus Jesus er, der er kirken. Uten biskopen er det ikke tillatt verken å døpe eller å holde kjærlighetsmåltid (agape). Men det som han godkjenner, det er også Gud velbehagelig, slik at alt dere gjør an være pålitelig og sikkert."

Vi merker oss at agapemåltidet fremdeles blir feiret og at nattverden knyttes til det i menigheten i Antiokia under Ignatios sin ledelse.

(fortsettes)

Bildet er fra en koptisk nattverdgudstjeneste.

Hva apostelen inderlig lengtet etter for menigheten i Roma - og min lengsel

Som jeg har nevnt i en tidligere bloggartikkel har jeg begynt å lese Romerbrevet ennå en gang. I innledningen til dette brevet, skriver apostelen Paulus hvordan han har lengtet etter å besøke den kristne forsamlingen i Roma. Det er blitt et bønneemne han stadig vender tilbake til, og han begrunner også hvorfor:

"For jeg har lengtet etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere - eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro." (Rom 1,11)

Det er tre ting jeg merker meg i dette verset:

1) Kristus har gitt ulike tjenestegaver til sin kirke, og i kraft av denne tjenestegaven kan Kristi kropp få del i Åndens gaver. Dette hjelper meg til å se betydningen av å verdsette de gavene Kristus har gitt sin kirke.

Ignatios, en av de første biskopene for menigheten i Antiokia i Syria, skriver i sitt brev til forsamlingen i Efesos om biskopens tjeneste: "For Jesus Kristus, vårt urokkelige liv, er Faderens vilje, likesom biskopene, som er innsatt over den vide jord, er i pakt med Jesu Kristi vilje. Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdig for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen som strengene til harpen."

2) Verset sier mye om betydningen av kirken og hva den er. Det handler om et fellesskap hvor vi er bundet sammen, og gjensidig avhengige av hverandre.

Mer enn noensinne ser jeg betydningen av at vi trenger å modellere et eksempel på hva en menighet er. Vi må forlate drømmene våre om menigheten, og begynne å leve den.

3) Det siste jeg legger merke til er dette: vår felles tro.

Det er et ord rett inn i vår tid som er så preget av individualismen og den hjemmesnekrede tro. Det er ikke snakk om "min tro" og "min overbevisning", som om jeg velger hva jeg selv vil tro. Det er snakk om "èn tro", jfr Ef 4,5 og det er den tro "som de hellige èn gang for alle har fått overlevert" (Jud v.3) Det er apostlenes tro, slik vi finner den uttrykt blant annet i den nikenske trosbekjennelsen.

På bildet ser vi opptagelsen av et nytt medlem av den økumeniske kommuniteten i Taize. Denne kommuniteten er et eksempel på et fellesskap som modellerer sann kristen tro og etterfølgelse.

Satans maktgjerninger blir tilintetgjort når menigheten kommer sammen

I en tid hvor individualismen settes i høysetet er det godt å minne hverandre om ordene til Ignatios, biskopen av Antiokia:

"Legg da vinn på å komme enda oftere sammen til Guds nattverd og lovprisning. For når dere kommer ofte sammen, blir Satans maktgjerninger tilintetgjort, og hans ødeleggende påvirkning brytes ned gjennom deres samstemmighet i troen. Ingen ting er bedre enn en fred som gjør ende på enhver krig både i himmelen og på jorden. Intet av dette er skjult for dere dersom dere fullt og helt tar vare på troen og kjræligheten til Jesus Kristus, den som er livets begynnelse og endemål. Troen er begynnelsen, kjærligheten er målet; og de begge føyet sammen, der er Gud."

((Brevet til efeserne)

En bekjennelse av hvem Jesus er

Ignatios var en av de første biskopene over menigheten i Antiokia i Syria. I sitt brev til trallerne skriver han om Jesu fødsel og liv på denne måten:

"Så må dere bare være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, Han som er av Davids ætt. Han er Marias sønn, Han som virkelig ble født og både spiste og drakk. Han ble virkelig forfulgt på den tid Pontius Pilatus var landshøvding, Han ble virkelig korsfestet og Han døde, mens de i i himmelen, og på jorden og under jorden så på. Han ble virkelig også reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp. På samme måte skal Faderen oppreise oss i Kristus Jesus, vi som tror på Ham. Uten Ham eier vi ikke det virkelige liv."

Biskop Ignatios tar her et kraftig oppgjør med datidens vranglærere som påstod at dette med Jesus bare var noe åndelig. At Han ikke fysisk hadde vært her, men åndelig. Biskop Ignatios river i filler slike påstander og understreker at historien om Jesus er virkelig. Han ble født av Maria, og Han levde her på jorden og Han overvant døden og lever. Dette er autentisk kristen tro.

Jeg synes det er så interessant å lese disse første kristne lederes egne beskrivelser. Det gir oss innblikk i den tidlige kirkens tro, og Ignatios er en av de som bidrar sterkt til dette gjennom flere av de brevene han skrev.

Måtte vi alle vende tilbake til den sanne kristne tro slik den "èn gang for alle ble overgitt til de hellige" (Jud v.3) Mer enn noensinne i tiden etter Jesu oppstandelse er dette nødvendig. Aldri før har det vel vært så mye "hjemmesnekret" tro, hvor man tar litt her og litt der, og setter sammen det som man selv vil tro. Da skaper man en gud i sitt eget bilde. Det har man ikke med Gud å gjøre lenger. Troen er gitt - èn gang for alle.

Urkristne kraftkilder, del 5

Nattverden, eller brødsbrytelsen, var også en tydelig kraftkilde i den tidlige kirkens historie. Vi leser om de første kristne at de "holdt hele tiden urokkelig fast ved ... brødsbrytelsen..." (Apgj 2,42) Dette var altså ikke noe tilfeldig, noe man av og til gjorde. "Hele tiden," står det her. Og de vek ikke fra denne praksisen heller: "urokkelig," står det.

I Apostlenes gjerninger kapitel 20 leser vi om en av de mange reisene apostelen Paulus gjør: "Vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og etter fem dager møtte vi dem i Troas, der ble vi i sju dager." (v.6) Hva skjer så i Troas? "Den første dagen i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet ..." (v.7a) På selve oppstandelsesdagen, søndag, kom de kristne altså sammen for å bryte brødet.

I De 12 apostlers lære (Didache), et tidlig kristent skrift og anerkjent i Østkirken som en av de viktigste håndbøkene som regulerer de kirkelige ordninger, heter det: "Du skal daglig søke samfunn med de hellige, så du kan bli styrket av deres ord." (4,2) Så følger liturgiske forskrifter for dåp og nattverd, og en egen nattverdsliturgi.

Ignatius, biskop i Antiokia, hører med til den gruppen som kalles apostoliske fedre. Disse var urkirkens mest betydelige åndelige ledere og forfattere i generasjonen etter apostlene. Han skriver: "Legg vinn på å komme enda oftere sammen til Guds nattverd og lovprisning. For når dere kommer ofte sammen, blir Satans maktgjerninger tilintetgjort og hans ødeleggende påvirkning brytes ned gjennom deres samstemmighet i troen." (Ignatius' brev til efeserne, v.13)

I Sandomliturgien, den liturgien som brukes ved de fleste retreatstedene i Norge innenfor protestantisk sammenheng, finnes det en setning som jeg er blitt så glad i. Der heter det i takkebønnen som bes i forbindelse med nattverdfeiringen:

Vi har holdt måltid sammen med vår Herre Jesus Kristus, og Han har styrket oss. Vi er med i Kristi seierstog, og vi har rastet på veien til himmelen. La oss da gå med glede ut fra dette måltidet. Med ditt verk har du gledet oss Herre; vi jubler over det du har gjort.

Slik opplevde nok også de første kristne nattverden. Som en rast på veien de gikk hvis mål var himmelen. Her har også vi mye å hente om vi bedre forsto nattverdens sterke innhold. Det er interessant å merke seg i at i oversikt over urkirkens kraftkilder som jeg har lest, skrevet av en pinsevenn, er ikke nattverden nevnt med et eneste ord. Det er nok ikke spesielt for pinsevennene å være, det samme kunne nok også sies om baptister og en del andre frikirkelige. Men for de første kristne var det ikke slik. For dem var nattverden noe som definitivt hørte med blant kraftkildene.

Inkarnasjonens mysterion, del 2

I et av brevene som apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Korint, møter vi samtidens ulike religiøse oppfatninger. La oss se på teksten først:

"For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.kor 1,21-25)

Jødene på sin side søker tegn, skriver Paulus. De venter en sterk Messias. De tar anstøt av den korsfestedes svakhet. Grekerne derimot søker visdom og bedømmer evangeliet om den korsfestede som dårskap.

Hvordan kunne man så forene den kirkelige kristologien med den jødiske og gammeltestamentlige monoteismen?

Det er veldig interessant å lese Det nye testamente ut fra dette viktige spørsmålet. Da vil man finne noe enkelte kanskje ville si var ganske oppsiktsvekkende: Ikke noe sted i Det nye testamente er monoteismen tematisert som noe problem i forhold til utsagnene om Kristus som Gud.

Johannes-prologen begynner jo med dette: "Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." (Joh 1,1) Og i vers 18 leser vi: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Revidert oversettelse av 2005)

I Joh 8,58 kommer Jesus selv med et kraftig utsagn som understreker det faktum som den nikenske trosbekjennelsen sier: "Sann Gud av sann Gud..." Der står det: "Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: JEG ER før Abraham ble til."

JEG ER, er i følge 2.Mos 3,14 Guds navn. Jesus anvender dette navnet på seg selv. Foruten Joh 8,58 som jeg allerede har sitert, finner vi det samme i Joh 8,23-24: "Han sa til dem: Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden. Derfor sa jeg til dere at dere skal dø i deres synder. For dersom dere ikke tror at JEG ER den jeg er, skal dere dø i deres synder." Dernest i vers 28 i det samme kapitlet: "Jesus sa sa: Når dere får opphøyet Menneskesønnen, da skal dere forstå at JEG ER den jeg er." Vi finner det samme i Joh 18,5: "De svarte ham: Jesus fra Nasaret. Jesus sier til dem: JEG ER."

Når Ignatios (110 e.kr) skriver sine brev, kaller han Kristus Gud uten noen innvendinger.

(fortsettes)

Det største behovet: Hyrder som lærer i tråd med den overleverte tro

Forleden dag gikk det et program på NRK1 om en sauegjeter. Jeg så dette programmet av to årsaker: det ene fordi jeg er veldig glad i naturprogrammer, og fordi jeg var veldig interessert i hvordan livet til en gjeter arter seg. Og det var nesten som å bli dratt inn i bibelhistorien. Gjeterens oppgave var å lede saueflokken til gode beitemarker, vokte dem og lete etter de sauene som rotet seg bort! Ikke ulikt oppgaven til den som er kalt til å være hyrde for den Kristi kirke.

Det er to ting som jeg har tenkt mye på i lang tid nå, - i forbindelse med den åndelige armoden vi opplever her i vest. Det er mangelen på gode beitemarker og mangelen på hyrder til å gå vokte flokken. I sin avskjedstale til de eldste i Efesos, beskriver apostelen Paulus noe av det han ved Den Hellige Ånds profetiske gaver ser vil skje etter apostelens død: "For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå frem menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg." (Apgj 20,29-30. NTR 05)

Hvor sann er ikke denne profetien! På bakgrunn av dette dystre fremtidsperspektivet er det at apostelen sier: "Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod." (Apgj 20,28. NTR 05)

Ikke siden aposteltiden har det vært et større behov for rettelig kalte hyrder for Kristi kirke. Menn som, utrustet av Den Hellige Ånd, kan vokte flokken mot de glupske ulvene og som kan lede til de grønne gressgangene hvor flokken kan få mat og hvile. Det er her det svikter i dag. Det er veldig beskrivende det som vi kan lese i den store Messias-profetien i Jesaja 53. "Vi fòr alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei." (Jes 53,6 Bibelselskapet 78/85) Når Jesus gikk ut til Oljeberget etter at de hadde feiret nattverden på Øvresalen, sier Han til sine etterfølgere: "I natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og saueflokken skal bli spredt." (Matt 26,31. NTR 05) Legg merke til at når hyrden blir slått - når angrepene settes inn mot han som skal være hyrde - da blir saueflokken spredt.

I dag er problemet at hyrdene ikke taler som Guds ord. En sier noe, en annen noe annet. Og saueflokken vet ikke hvor den skal gå. Derfor går noen hit, andre dit. Vi trenger desperat tydelige hyrder som lærer i tråd med det Kristi kirke alltid har lært. Vi formanes i Guds ord til "å stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt de hellige." (Jud v.3. Norsk Bibel 88/07) Dette er hyrdens oppgave: lære i tråd med den overleverte apostoliske tro. En tro som ikke forandres med tiden. Den er "overgitt", overlevert, fastsatt.

Når noen hyrder ikke lærer i tråd med den overlevete tro, må vi kalle dem det de rettelig er: falske hyrder. Apostelen advarte mot dem, når han talte til de eldste fra Efesos. Han sa at de ville komme fra deres egne sammenhenger - legg merke til det - og de vil ikke skåne flokken. De vil få flokken til å følge etter seg.

I en tid som vår er det viktig at vi husker de ordene som Jesus sa i en sådan situasjon:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som ikke går inn i fårekveen gjennom døren, men stiger over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som går inn gjennom døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren opp. Fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut. Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst. Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst." (Joh 10,1-5. Norsk Bibel 88/07)

Ikonet viser Ignatios, biskop av Antiokia.

Inkarnasjonstanken i den tidlige kristne kirke, del 2

Finnes det noe større under enn dette at Gud blir menneske? "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."


Jeg finner samtalen mellom Justin Martyr og jøden Tryfon særdeles interessant. Justin Martyr fører skriftbevis for inkarnasjonen, for kristologiens reelle anstøt ligger jo nettopp i inkarnasjonens mysterium. Han tar utgangspunkt at Det gamle testamente kjenner til en størrelse som både kalles Gud og Herre, men som likevel er forskjellig fra Faderen. Justin Martyr tenker her på Kyrios, og dessuten Visdom og Herlighet, og en rekke andre navn som benyttes i den gammeltestamentlige tekst. (For dem som er interessert i videre studier av dette kan man lese Dialogen sidene 51-61 og 126-129)


Det neste Justin Martyr vil forsøke å gjøre er å påvise at denne størrelsen som både kalles Gud og Herre, men som altså er forskjellig fra Faderen, ble menneske i Jesus. Nå har ikke Tryfon noe problem med å akseptere det første. Tvert imot roser han Justin Martyr for hans store kunnskap i Den Hellige Skrift. Men når Justin Martyr begynner å snakke om at Gud blir menneske i Jesus, da blir det vanskelig. Han sier: "Du prøver å bevise en utrolig og umulig ting, nemlig at Gud skulle kunne bli født og bli et menneske." (Dialogen 68,1)


Her er vi selve kjernen av problemet. Og den er like aktuell i dag, både i møte med dagens jøder og hos enkelte andre. Dette at Gud trer inn i tiden i menneskelig skikkelse. Han lar seg føde som et lite barn.
En av de som tydelig og klart forsvarte det bibelske synet på Guds menneskebliven var Antiokias biskop, Ignatios. I sitt brev til trallerne skriver han:


"Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt,
Marias sønn,
som ble virkelig født,
og som spiste og drakk,
som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus,
som virkelig ble korsfestet og døde,
som virkelig ble reist opp fra de døde da hans Far reise ham opp." (Trall 9,1)


Til Efeserne skriver den samme Ignatios:
"Det finnes èn lege,
som både er kjød og ånd,
født og ikke født,
Gud i et menneske,
sant liv i døden,
både av Maria og av Gud,
først lidende, så hevet over lidelse,
Jesus Kristus, vår Herre." (Ef 7,2)

Bispeembetet i den tidlige kirken, del 4

Ordningen for den tidlige kirken kommer tydelig til uttrykk i det brevet den hellige Ignatios skriver til "den hellige menighet i Tralles i Lille-Asia". Der skriver han: "Videre skal dere alle vise aktelse for diakonene som for Jesus Kristus, likeså for biskopen som er et avbilde av Faderen, og for presbyterne som er lik en Guds rådsforsamling og et forbund av apostler. Uten disse er det ikke tale om kirke."

Hva er en kirke? I vårt nye testamente brukes ordet ekklesia praktisk talt alltid om kirken eller menigheten. Dette ordet kommer av det greske ordet ek-kaleo som betyr å kalle ut fra. Den kjente teologen William Barclay har sagt følgende: "Menigheten er en flokk mennesker som kommer sammen, ikke så meget fordi de har valgt å komme sammen, men fordi Gud har kalt dem til seg; ikke så meget for å dele med hverandre sine egne tanker og meninger, men for å lytte til Guds røst."


En slik menighet vi her taler om må være ordnet etter et bibelsk mønster. Og dette mønsteret, slik det ble praktisert i den tidlige kirken, bestod av diakoner, biskoper, presbytere. De nytestamentlige skriftene gir oss også tydelige føringer for dette. Også i sitt brev til menigheten i Tralles er Ignatios tydelig på den aktelsen som skal vises de som er innsatt til tjeneste i menigheten. Helt i begynnelsen på dette brevet nevner Ignatios en viss Polybios. Om denne skriver han: "deres biskop... han ankom etter Guds og Jesu Kristi vilje her i Smyrna." Så menigheten i Tralles hadde også sin egen biskop, slik de andre menighetene hadde det. "Når dere underordner dere biskopen likesom dere er Jesus Kristus undergitt, synes dere meg å leve ikke på menneskelig vis, men etter Jesu Kristi vilje, han som døde for vår skyld for at dere i tro på hans død skal unnfly døden. Det er altså nødvendig - slik dere også gjør - at dere ikke foretar dere noe uten biskopens vilje, ja vær også presbyteriet undergitt liksom Jesu Kristi apostler.... Så må også de som er diakoner for Jesu Kristi hemmeligheter på alle måter leve alle til behag. For de gjør ikke diakontjeneste for mat og drikke, men de er tjenere for Guds kirke."


Videre i sitt brev til denne menigheten advarer Ignatios sterkt mot vranglære, og det er interessant å se hvordan han beskriver både vranglæren og vranglærerne: "Så formaner jeg dere, ikke jeg, men Jesu Kristi kjærlighet: Ta til dere bare den kristne næring og unngå de fremmede vekstere som er vranglære. De blander denne med Jesus Kristus og later som de er troverdige. De gir fra seg dødelig gift blandet med honningvin, som den uvitende gjerne tar imot i fordervelig lyst, og det blir hans død." Hva skal så menighetens medlemmer gjøre for å unngå å bli dratt med av det vranglærende bedrageriet? Jo, et vern mot vranglæren er de som er innsatt til å vokte hjorden mot den: "Vokt dere derfor for slike mennesker. Det vil lykkes for dere dersom dere ikke blir overmodige og skiller lag med vår Gud, Jesus Kristus, biskopen og med apostlenes forskrifter. Den som befinner seg innenfor helligdommen er ren, men den som befinner seg utenfor, er ikk ren. Det betyr at den som foretar seg noe uten biskopens, presbyteriets og diakonens vilje, han er ikke ren i sin samvittighet."


Ignatios vil hjelpe den Guds menighet som er i Tralles til å bli bevart i troen. Derfor advarer han de kristne mot å høre på mennesker som ikke tilhører Guds menighet. "Gi ikke hedningene noe påskudd slik at Guds menighet blir spottet på grunn av noen få uforstandige personer," skriver han. De kristne skal høre på de som Gud har innsatt i sin tjeneste. De må ikke skille lag med den tro som en gang er blitt overgitt dem, og det er biskopens oppgave å vokte denne læren. Hvordan skal man så stille seg til sin biskop? Om dette skriver Ignatios følgende: "Hold fast på deres samstemmighet og deres felles bønn. Det sømmer seg for hver og en av dere, i særlig grad for presbyterne, å gi biskopen nytt mot, til ære for Faderen, Jesus Kristus og apostlene."


Ikonet fremstiller biskop Ignatios av Antiokia

Bispeembetet i den tidlige kirken, del 3

I to artikler har vi sett på hva den hellige Ignatios, biskop av Antiokia, skriver om bispeembetet til kirken i Efesos. I denne artikkelen skal vi på hva han skriver om det samme tema i sitt brev til Magnesierne. I dette brevet henvender Ignatios seg til menigheten i Magnesia ved Meander "og ønsker den alt godt i Gud Fader og i Jesus Kristus." Denne menigheten har sin egen biskop ved navn Demas. Om ham heter det: "Demas, deres biskop som er verdig for Gud." Ignatios oppgir også navn på menighetens øvrige lederskap. Dette lederskapet består av: "Bassos og Apollonios" som omtales slik: "verdige presbytere" og diakonen Sotion, som Ignatios kaller "min medtjener". Det er veldig interessant å merke seg at denne diakonen gleder Ignatios seg over fordi "han er undergitt biskopen liksom Guds nåde og presbyteriet likesom Jesu Kristi lov." Vi ser her tydelig at det finnes et hierarki i den første menighet, og vi ser at Ignatios berømmer at denne diakonen er underordnet biskopen for denne forsamlingen. Nødvendigheten av dette utdyper han også i sitt brev. Ignatios skriver:

"Det sømmer seg altså å ikke bare kalles kristne, men også å være det. Vel finnes det også slike som kaller biskopen ved navn, men de foretar seg alt mulig uten hans vilje. Slike mennesker synes meg ikke å ha god samvittighet, ettersom de ikke kommer sammen regelmessig slik det er foreskrevet."

I brevet til menigheten i Magnesia ser vi klarere enn i brevet til menigheten i Efesos hierarkiet innen kirken. Her heter det:

"Legg vinn på å utføre alle ting i samstemmighet med Gud, idet biskopen har forsetet i Guds sted, presbyterne inntar apostelrådets plass og diakonene - som for meg er overmåte kjære - er betrodd Jesu Kristi tjeneste... Det må ikke finnes noe iblant dere som vil kunne splitte dere. Dere skal langt mer danne en enhet med biskopen og med dem som er forstandere og slik være et forbilde og formidle uforgjengelig lære.... Likesom Herren ikke gjorde noe uten Faderens vilje fordi han er ett med ham, hverken ved seg selv eller gjennom apostlene, så må heller ikke dere foreta dere noe uten biskopens og presbyternes vilje. Forsøk heller ikke å gi det som skjer privat, skinn av fornuft. Nei, la det skje i forsamlingen: Èn bønn, ett bønnerop, ett sinn, ett håp i kjærlighet..."

At underordning under biskopen var viktig, og at man holdt fast ved Herrens og apostlenes forskrifter, ser vi av dette som Ignatios skriver her:

"Legg da vinn på å være fast forankret i Herrens og apostlenes forskrifter slik at dere kan lykkes i alt dere gjør, både i kjøtt og ånd, i tro og kjærlighet, ved Sønnen og Faderen og Ånden, fra begynnelsen til enden, sammen med deres høyverdige biskop og deres presbyterium, som er en verdig sammenflettet krans, og de som etter Guds vilje er diakoner. Vær biskopen og hverandre undergitt, liksom Jesu Kristus som menneske var undergitt Faderen, og apostlene var undergitt Kristus, Faderen og Ånden for at de skulle være en enhet i kjøtt og ånd."

Bispeembetet i den tidlige kirken, del 2

”For om en og to personers bønn har en slik makt, hvor langt mer da biskopens, ja hele kirkens bønn,” skriver den hellige Ignatios, biskop av Antiokia i sitt brev til menigheten i Efesos.

Dermed har han på en sterk måte understrekt betydningen av den kollektive bønnen, ikke bare den individuelle. I kraft av sitt embete representerer biskopen Kirken. Og Kirken ber. I forbindelse med hver eneste gudstjeneste ber Kirken som en akkord. I leser om de 120 som var samlet i bønn i Jerusalem i dagene før pinsehøytiden: ”Alle disse holdt seg SAMSTEMMIG til bønnen og påkallelsen….” (Apgj 1,14) Denne samstemmighet finner vi også fra Kirkens fødsel av, og den har fulgt Kirken opp igjennom historien. Når biskopen er tilstede feires da også den biskoppelige liturgien.

At menigheten skal holde i ære sine ledere, finner vi skrevet flere steder i Den Hellige Skrift. ”Vær lydige mot deres (vei)ledere og rett dere etter dem! For de våker over sjelene deres og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.” (Hebr 13,17) ”Og vi ber dere innstendig, søsken, om å anerkjenne dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og som oppmunter dere. Dere skal omslutte dem med overveldende stor kjærlighet for deres gjernings skyld! Hold fred med hverandre!” (1.Tess 5,12-13) Hos Ignatios lyder dette slik: ”Jo mer en ser at en biskop tier desto større ærefrykt skal en ha for ha,. Enhver som husets herre sender for å forvalte sin eiendom, må vi ta imot på samme måte som herren som har sendt ham. Det er da innlysende at en må se opp til biskopen som til Herren selv.”

I følge Ignatios representerer biskopen Herren selv. Derfor er det innlysende at vi tar imot ham, på samme måte som om det var Herren selv som kom. Ikke i form av noen tilbedelse, for den tilhører alene Den treenige Gud, men fordi biskopen representerer Herren. Ignatios skriver: ”La oss derfor legge vinn på å ikke sette oss opp imot biskopen slik at vi kan være Gud undergitt.”

Mot slutten av sitt brev til menigheten i Efesos skriver Ignatios om Guds frelsesplan ”som fører fram til det nye menneske Jesus Kristus, ved troen på Ham og kjærligheten til Ham, og ved Hans lidelse og oppstandelse.” Så skriver Ignatios: ”Dette vil jeg fremfor alt gjøre dersom Herren lar meg få vite at dere alle og enhver i nåde kommer sammen, i èn tro og i Jesus Kristus – han som er et menneske av Davids ætt, Menneskesønnen og Guds sønn. Slik skal dere vise biskopen og presbyteriet lydighet med et udelt sinn og bryte ett brød, det som er udødelighetens legemiddel, en motgift for at man ikke skal dø, men alltid leve i Jesus Kristus.”

Biskopen representerer Kirkens enhet i kraft av sitt embete. Det beste menigheten dermed kan gjøre for å vise at denne enhet er reell er å vise biskopen og lederskapet i menigheten lydighet ved å ta del i eukaristien med et udelt sinn. Dermed er vi tilbake til den enhet som kjennetegnet Kirkens fødsel. ”Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn.” (Apgj 2,1)

Disse ordene til den hellige Ignatios er særdeles viktige i en tid hvor en del vil bryte med Kirkens enhet, og dyrke sine egne meninger, og gå hver sine veier. Dette er jo ikke minst protestantismens store svøpe: er vi ikke enige, så danner vi bare en ny menighet og etter hvert et nytt kirkesamfunn. Eller som en har sagt: Protestantene har ikke en pave, de er alle paver.

Ikonet viser den hellige Ignatios

(fortsettes)

Bispeembetet i den tidlige kirken, del I

Han kalte seg selv Theoforos - Gudbæreren, den hellige Ignatius av Antiokia. Tradisjonen vil ha det til at Ignatius var det lille barnet som Jesus stilte fremfor disiplene og sa: "Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg." (Mark 9,37-38). Det finnes ulike kilder som vil ha det til at Ignatios ble konsekrert til den tredje biskopen av Antiokia av apostelen Peter, etter at Peter hadde forlatt dødsleiet til Evodius, den andre biskopen av Antiokia, og disippel av apostelen Johannes. Andre kilder vil ha det til at Ignatius også var disippel av Johannes, og at han ble viet til biskop rundt år 69 e.Kr, som Antiokias andre biskop etter Peter. Antiokia var den gangen den tredje største byen i Romerriket etter Roma og Aleksandria med den første og største menigheten av hedningekristne. Som vi kjenner til fra Apostlenes gjerninger var det her i Antiokia at Jesu disipler først fikk navnet kristne, jfr Apgj 11,26.

Den hellige Ignatius virket her i ca 40 år, uten at vi kjenner noe særlig til hans episkopat. Ignatius overlevde forfølgelsene under keiser Domitian (81-96) , men under keiser Trajan (98-117) ble Ignatius arrestert, og gav ordre om at biskop Ignatius skulle føres i lenker til Rom. Årsaken var at Ignatius ikke ville bøye kne for Roms avguder. Sammen med noen andre kristne ble han satt på et skip til Seleukia, en havneby omkring 25 kilometer fra Antiokia, og av en eller annen ukjent grunn seilte de langs kysten av Lilleasia istedet for å dra rett til Rom. De stanset en tid i Smyrna, dagens Izmir i Tyrkia, hvor Ignatius hadde et møte med den hellige Polykarp, som da var en ung mann. Hit kom også biskop Onesimos i spissen for en delegasjon fra Efesos, biskop Damas med utsendinger fra Magnesia og biskop Polybios fra Tralles. Det er fra Smyrna at Ignatius skriver de fire første av de syv brevene han er særlig kjent for, til menighetene i Efesos, Magnesia, Tralles og Rom.

Bispemøtet i Smyrna er spesielt interessant fordi det bekrefter at kirken på denne tiden var ledet av biskoper for de ulike menighetene. Kirken var altså tidlig ordnet på denne måten, og det bekreftes også gjennom disse brevene som Ignatius skriver. Vi skal nå i en serie med artikler se nærmere på hva Ignatius skriver om bispeembetet, og vi starter med hans brev til menigheten i Efesos.

Allerede i begynnelsen på dette brevet nevner Ignatius biskop Onesimus, som han kaller "deres jordiske biskop". Om dette er den samme Onesimus vi blant annet leser om i brevet til Filemon, den rømte slaven, vet vi ikke. Men biskopen for menigheten i Efesos heter nå altså det samme. Ignatius ber menigheten i Efesos at de "elsker ham etter Jesu Kristi vilje og at dere alle ligner ham. Ja, lovet være ham som har vist dere den nåde - verdige som dere er - å få en slik biskop."Videre ser vi, helt i begynnelsen på dette brevet, at det finnes et hierarki i menigheten. Ignatius skriver: "Måtte jeg alltid kjenne denne glede over dere, så sant jeg selv er verdig. Så sømmer det seg å forherlige Jesus Kristus på alle måter, han som har herliggjort dere. Og dere må være bygget sammen i en og samme underordning, undergitt biskopen og presbyteriet, og slik helliget i alle ting."

Med andre ord: Menigheten skal være undergitt sin biskop og menighetens eldste. På denne måten, skriver Ignatius, blir de "helliget i alle ting." Det er interessant å se hvordan Ignatius ser på seg selv. Han ser ikke seg selv som noen betydningsfull person, så det er altså ikke snakk om at han opphøyer seg selv til å være noe fremfor de andre. Han sier sågar: "Først nå er jeg ved å bli en disippel." Og det har sammenheng med at han nå bærer lenker for Jesu skyld. "Jeg taler til dere som mine medlærlinger." Dette sier han samtidig med at han understreker at biskopene er "innsatt over den vide jord", og at dette er i "pakt med Jesu Kristi vilje." Dette er altså ikke noe noen har funnet på, som en smart måte å organisere Kirken på, men Ignatius understreker at dette er helt i tråd med det som er Jesu vilje. Dette uttrykker også Ignatius på denne måten:

"Derfor sømmer det seg for dere i løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdige for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen. Derfor toner sangen om Jesus Kristus gjennom deres enighet og samstemte kjærlighet. Ja, mann for mann må dere bli et kor slik at dere samstemmig, med ett sinn og med den toneart dere har fått fra Gud, i enhet kan synge med en røst for Faderen gjennom Jesus Kristus, for at han både skal høre dere og gjennom deres gode gjerninger erkjenne at dere er Hans Sønns lemmer. Det er altså en god ting at dere lever i en uklanderlig enhet slik at dere alltid kan ha del i Gud."

(fortsettes)

Guds ord og stillhet

"Det er bedre," skriver biskop Ignatius av Antiokia (død ca 110 e.Kr), "å tie og være til, enn å tale og ikke være til. Å undervise er en god ting dersom en gjør hva en sier. Så er det en som er lærer; Han talte og det skjedde. Også de ting Han gjorde i taushet, er verdige Faderen. Den som i sannhet har tilegnet seg Jesu ord, kan også lytte til Hans taushet slik at Han kan være fullkommen. Han er virksom gjennom det Han sier, og gir seg til kjenne når han tier."

Når man omgås Guds ord daglig, lærer man seg også til å lytte til Guds stillhet. Gud er større enn det som kan uttrykkes med det menneskelige språk. Mange er de som har oppdaget at når man leser sin Bibel i den ånd som den er blitt skrevet, altså i Den Hellige Ånd, så får man et økende behov for den tause bønnen, for kontemplasjonen og tilbedelsen. Det er noe med stillheten og tausheten og Guds nærvær. Hos profeten Habakkuk kan vi lese: "Vær stille for ham, all jorden." (Hab 2,20) Hos profeten Sefanja møter disse ordene oss: "Vær stille for Herren Gud, for Herrens dag er nær." (Sef 1,7) Og hos profeten Sakarja leser vi: "Vær stille for Herren, hver levende skapning! For han har brutt opp fra sin hellige bolig." (Sak 2,17) Vi finner det samme i Johannes Åpenbaring: "Men da Lammet brøt det sjuende seglet, ble det stille i himmelen omkring en halv time." Så forunderlig - stillhet i himmelen, der lovsangen bruser. Men også der - stillhet.