Historien du er i ferd med å lese og som jeg har oversatt til norsk, har grepet meg så sterkt. Derfor vil jeg så gjerne dele den med flere. Den er skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), en amerikansk baptistpastor, som er en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen:
"For ordens skyld: jeg er ikke noe godt eksempel på hva det vil si å være kontemplativ. Hvis jeg på noen som helst måte skulle være kvalifisert til å skrive om det kontemplative livet i den nymonastiske bevegelsen, så skyldes det mitt vennskap med Jim Douglas, et vennskap som begynte i Iraks vestlige ørken. Min kone Leah og jeg, sammen med Jim og andre innen organisasjonen 'Christian peacemakers', kjørte østover fra Jordan gjennom en forferdelig sandstorm i retning Baghdad. Operasjon Iraqi Freedom hadde pågått i syv dager allerede. Byen var under beleiring. Målet vårt var å slå oss sammen med 'Iraq Peace Team', en gruppe på omlag 35 menn og kvinner som hadde valgt å forbli i Baghdad mens bombene falt, i det vi ba om fred, og sto sammen med dem som ikke kunne forlate sine hjem. Å stå sammen med dem var mitt forsøk på 'å gjøre noe' når protestene i USA synes nyttesløse.
De eneste bilene vi passerte på veien inn mot Baghdad var forkullede vrakrester med bakdørene åpne, som om passasjerene hadde gjort et siste forsøk på å komme seg ut før rakettene rammet dem. Bilvrakene var allerede i ferd med å bli dekket av sand. Et sted langs veien, sto en bil og fremdeles brant. Sjåføren vår saknet farten for så å kjøre gjennom den svarte røyken. Jeg så meg engstelig omkring, redd for å møte det som ville møte oss når vi kom gjennom på den andre siden.
Plutselig sto tre menn der, midt i veibanen, med våpnene liggende på bakken og med armene i været. Deres ansikter var vendt oppover mot en fjellside. Opp mot høydedraget så vi amerikanske soldater som sto utenfor sine Humvees med M-16, et amerikansk automatvåpen, som peket i vår retning. En av soldatene ba sjåføren vår om å stanse bilen vår. Det gjorde han.
I det jeg så oppover fjellsiden så oppover høydedraget tellet jeg mennene med sine våpen og militærkjøretøyer. Leah stirret også. Hun så maskingeværstillingene. Ingen av oss kunne gjøre noe som helst. Våre liv lå i hendene på nervøse nittenåringer. Leah og jeg sto der som om vi var frosset til bakken. For meg, var det som om alt stanset opp der og da. Der i ørkenen måtte jeg stå ansikt til ansikt med realitetene: i vår kamp mot krig og urett er det tider da det ikke er noe å gjøre.
Ved siden av meg var Jim Douglas.
Jeg så ikke på ham før etter at de amerikanske soldatene hadde fått med seg at de irakiske fangene løp for å hoppe inn i bilen vår, og vinket oss raskt avgårde. Jim skrev i notatboken sin, idet han tålmodig skrev ned det som hadde funnet sted. Minuttter før dette inntraff hadde Leah spurt Jim om han trodde vi var tryggere på grunn av sandstormen. Om den ville gjøre oss mindre synlige?
'Hvis de vil finne oss, finner de oss,' hadde Jim svart.
Han hadde merket seg bekymringen som sto skrevet i ansiktet til Leah. Jim smilte og sa:
'Men Gud vil ta vare på oss'.
Og det hadde Han gjort. Og Jim, så langt jeg kunne se, var han urokkelig.
Hva er det med enkelte mennesker som forteller deg at Gud er der bare du ser på dem? Jeg er ikke sikker. Forleden dag fortalte jeg en eldre herremann som tilhører hjemmemenigheten min om sin avdøde far, som jeg aldri har møtt. 'Hvis det noensinne har vært en helgen her på jorda, så var det han,' sa han. Det er hva jeg føler når jeg tenker på Jim, selv om jeg aldri ville ha kalt han en helgen. Å møte Jim har akkurat det øyeblikket da jeg nådde slutten på min aktivisme og fikk åpnet øynene for betydningen av å leve et kontemplativt liv.
fortsettes
