Fordelene ved gudsfrykt

 Fordeler for dem som har ærbødig ærefrykt og hellig frykt for Herren: Salme 25:12-14.

1. Herren vil instruere dem i måten de bør velge.

2. Deres sjel vil forbli i velstand (Guds godhet)

3. Deres etterkommere (frø) vil arve landet (jorden)

4. Herrens hemmelighet (overnaturlig innsikt) tilhører dem

5. Den Hellige Ånd vil avsløre og fremheve dybdene (privilegiene) i hans pakt

Under velsignelsen

 Når vi mister et familiemedlem eller en venn gjennom døden, når vi blir arbeidsløse, når vi stryker på en eksamen, når vi lever gjennom en separasjon eller en skilsmisse, når en krig bryter ut, når et jordskjelv ødelegger hjemmet vårt eller berører oss, er spørsmålet. "Hvorfor?" dukker opp spontant. "Hvorfor meg?" "Hvorfor nå?" "Hvorfor her?" Det er så vanskelig å leve uten et svar på dette "hvorfor?" at vi lett lar oss forføre til å koble hendelsene vi ikke har kontroll over med vår bevisste eller ubevisste evaluering. Når vi har forbannet oss selv eller latt andre forbanne oss, er det veldig fristende å forklare alt det ødelagte vi opplever som uttrykk eller bekreftelse på denne forbannelsen. Før vi helt innser det, har vi allerede sagt til oss selv: «Du skjønner, jeg har alltid trodd at jeg ikke var god. . . . Nå vet jeg det sikkert. Livets fakta beviser det."

Det store åndelige kallet til de elskede Guds barn er å trekke deres sønderknusthet bort fra forbannelsens skygge og sette den under velsignelsens lys. Dette er ikke så lett som det høres ut. Mørkets kraft rundt oss er sterk, og vår verden finner det lettere å manipulere selvavvisende mennesker enn selvaksepterende mennesker. Men når vi fortsetter å lytte oppmerksomt til stemmen som kaller oss den elskede, blir det mulig å leve ut vår sønderknuselse, ikke som en bekreftelse på vår frykt for at vi er verdiløse, men som en mulighet til å rense og utdype velsignelsen som hviler over oss. Fysisk, mental eller emosjonell smerte levd under velsignelsen oppleves på måter som er radikalt forskjellige fra fysisk, mental eller emosjonell smerte levd under forbannelsen.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når døden blir en gave til andre

Du og jeg må stole på at våre korte små liv kan bære frukt langt utover grensene for våre kronologier. Men vi må velge dette og stole sterkt på at vi har en ånd å sende som vil bringe glede, fred og liv til dem som vil huske oss.                                                                                                                        

Frans av Assisi døde i 1226, men han i høyeste grad levende! Hans død var en sann gave, og i dag, nesten åtte århundrer senere, fortsetter han å fylle sine brødre og søstre, både i og uten fransiskanerordenen, med stor energi og liv. Han døde, men døde aldri. Hans ånd fortsetter å falle over oss. Mer enn noen gang er jeg overbevist om at døden faktisk kan velges som vår siste livsgave.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å ta vare på skaperverket

FN's nye klimarapport er dyster og skremmende lesning. Den burde få noen og enhver av oss til å tenke oss om både en og to ganger. Helt fra skapelsen av har Gud betrodd oss jorden, og gitt oss et forvalteransvar. "Ve den som ødelegger jorden!" sier Gud i Apokalypsen - Johannes Åpenbaring, og stiller dem til ansvar som ødelegger Guds fantastiske skaperverk.

Jeg ble utrolig trist når jeg leste uttalelsen til en kjent forkynner som uttalte at klimakampen var en demonisk forførelse og at verk av Satan selv, og at vi som kristne ikke skulle bry oss om jorden. Den skulle jo ødelegges likevel.

 Er det slik vi skal ta vare på det som er oss betrodd? Kristne burde jo heller tvert om være de første i kampen for å ta vare på dette fantastiske skaperverket. Nå gjør miljøødeleggelser og klimaendringer deler av jorden ubeboelig for mennesker. Enorme skogbranner som legger alt i grus, og temperaturer som er uutholdelige for folk flest, er konsekvensen av at vi er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Jeg kjenner bare en som er interessert i at dette skal skje, og det er den onde selv. Om ham sier Jesus: "Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge." (Joh 10,10)

Våre norske kristenrøtter er keltiske. Den keltisk-kristne spiritualiteten har et nært forhold til skaperverket. La oss vende tilbake til våre trosrøtter og ta vare på alt Gud har skapt. La oss be for jorden og velsigne den, mens vi venter på nye himler og en ny jord. Og la oss be for våre politikere som står overfor vanskelige beslutninger. 

Keltisk velsignelse for håp

Om du sørger over tapt kjærlighet, vil jeg sørge sammen med deg.

Om du føler deg overveldet, så vil jeg omfavne deg.

Om du frykter for fremtiden, vil jeg gi deg trygghet.

Om byrden din er tung, vil jeg dele den med deg.

Om det synes som det ikke finnes noen vei til å komme seg igjennom, vil jeg finne den med deg.

En keltisk velsignelse for håp, av Iain Tweedale. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kan Gud bruke denne krisen til å la oss se familien som en velsignelse?

De siste dagene er jeg blitt så minnet om 2.Mosebok 12. Det er historien om hvordan Herren innstifter påskehøytiden. Jeg skal ikke gå inn på hele den historien, men jeg har spurt meg selv, mens jeg har bedt i kjølvannet av alt det som skjer rundt koronaepidemien: kan det komme noe godt ut av de kraftige restriksjonene på vår bevegelsesfrihet?

Da tror at Herren ledet oppmerksomheten min mot i vers fra 2.Mos 12. Men før jeg siterer dette, la meg kort si hva som er blitt en positiv effekt av at vi må holde oss innendørs: takknemlighet og glede over å ha en familie og kunne være sammen med den! Det er det nok mang en person som har insett disse dagene!

Så til 2.Mosebok 12 og vers 3:

'Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand.'

Jødene er familie- og slektsbevisste. Det var viktig for deres identitet som folk hvem de stammet fra, hvem som var deres familie, slekt og stamme.

Slik var det også en gang med oss, men en slik familie- og slektsfølelse, er blitt mindre viktig, fordi så mange familier har gått i oppløsning. Med koronaepidemien føres familier sammen igjen. Med ett ser vi betydningen av den.

I det neste verset ser vi betydningen av den utvidede familien og vår neste:

'Men hvis husstnden er for liten til å spise opp et lam, skal husfaren og den nærmeste naboen ta et sammen ...' (v.4)

Jeg sier IKKE at Gud har sendt dette forferdelige viruset - langt i fra - men Gud er en mester i å snu noe vondt til noe godt. Kan Han gjennom dette få åpnet øynene våre for familiens og den utvidede familiens betydning? Akkurat det ville vært en stor velsignelse i en oppløsningstid som vår.

De velsignede hender

Dette bildet taler så sterkt til meg disse dagene av ytterste svakhet og sårbarhet: Kristi åpne armer, strukket ut for å velsigne oss.

Helt mot avslutningen av Evangeliet etter Lukas heter det: 'Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem.' Det er så vakkert, så blendende vakkert.

Jeg har hentet fram igjen en bønn jeg lærte av Martin Lonnebo, som jeg ber disse dagene:

Se på meg, Kristus, og velsign meg.
Se på meg, Kristus, og styrk meg.
Se på meg, Kristus, og gi meg fred.

Det er alt jeg trenger.

Jeg fester blikket på HAM -
troens opphavsmann og fullender.

Jeg ber om at Hans hender holder rundt meg, og så ber jeg:

'Far, i dine hender overgir jeg min ånd.'

Venn og velsignelse

"Den vennen som kan være taus sammen med oss i en tid av fortvilelse og forvirring, som kan bli hos oss i sorgens time, som tolerere at man ikke vet - ikke blir helbredet, at det ikke finnes noen kur - det er en venn som bryr seg.

Å gi noen en velsignelse er den mest betydningsfulle bekreftelsen vi kan tilby."

- Henri Nouwen.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

De 'fremmedes' velsignelser

Å møte kristne fra andre land og andre tradisjoner, gjør noe med deg. Det åpner opp et større perspektiv, og gjør deler av den norske 'kristen-debatten', særlig den som deler ut rødt kort til alle andre enn deres egen sammenheng, nokså provinsiell.

Å møte kristne fra Syria, Egypt, Libanon, Iran - som jeg har vært så heldig å få møte de siste årene, har velsignet meg. Gjort meg rikere. Fått åpnet øynene mine. Ikke minst for den rikdommen mange av deres tradisjoner representerer.

De har vært rause med å dele fra sine egne skatter, gitt meg innsikt i et rikt bønnens liv, latt meg kjenne på noe av smerten og fortvilelsen det er å tilhøre en forfulgt minoritet, være langt borte fra sine kjære og fra de omgivelsene de kjenner best.

De har også vært med på å velsigne norske menigheter, men samtidig utfordret oss. Det har vært nødvendig. De har kommet som et profetisk korrektiv og utfordret oss til større hengivenhet, mer glød, støøre nød og iver for Guds rike. Det takker jeg Herren for.

En uvanlig velsignelse

Når Brennan Manning (bildet) skulle vigsles til prest fikk han med seg denne velsignelsen. Her i min oversettelse:

"Må alle dine forventninger frustreres. Må alle dine planer forpurres. Må alle dine begjær visne til ingenting - slik at du erfarer kraftløsheten og fattigdommen til et barn og kan synge og danse i Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds kjærlighet."

To velsignede hendelser, del 2

Det var en sterk opplevelse å bli salvet og velsignet av Canon Andrew White i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud lørdag. Med hjelp av May Sissel klarte jeg å komme ut av rullestolen, og sammen knelte vi ned for at 'presten fra Baghdad' skulle velsigne oss. Vi fikk også med oss noen profetiske ord med på veien, men de hører med til det private rom.

Jeg angrer ikke på at jeg tok initiativet til å få Andrew White til Norge og til årets nasjonale bønnekonferanse. Det ble mange glade og takknemlige for. Vi trenger koblingen til den lidende kirken, og hva er da vel bedre enn å invitere en av de som har stått midt oppe i det med begge beina. Andrew White mistet 1000 av sine menighetsmedlemmer i Irak. De ble drept. Det gjør et sterkt inntrykk å høre ham fortelle om all lidelsen, men samtidig høre ham fortelle om martyrkirkens store kjærlighet til Jesus.

Det er kraft i Guds velsignelse.

Bakerst i Bibel 2011 står det noen ordforklaringer. Om velsignelse heter det:

"Å velsigne er å formidle en guddommelig kraft som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var et virkekraftig utsagn som ga mennesker del i Guds gode gaver, blant annet hans nåde, beskyttelse og kraft."

Det sier altså de bibellærde.

En velsignelse er altså ikke bare ord. Vi får med oss noe. Noe formidles oss av Guds godhet. Da blir vi nettopp det: velsignet.

Og det var så godt å knele ned sammen med May Sissel. Vi bøyde kne for Kristus en dag på 1970-tallet. Vi bøyde kne når vi giftet oss i 1982. Vi bøyde kne når vi fornyet vårt ektekapsløfte etter å ha vært gift i 25 år. Og nå sammen som ektepar på Grimerud - og så bøyer vi stadig kne når vi ber.

For den teologien jeg har mest tro på er KNEOLOGIEN.

Foto: Linda Askeland

Hva velsignelse er

"En ting er sikkert, at det ene grunnleggende behov i våre liv og tjeneste for Gud, det er at Guds velsignelse hviler over det. Noe annet trenger vi ikke. Hva mener vi med velsignelse? Det er Guds verk som skjer der det ikke finnes noen forutsetning for hans verk. 

For eksempel regner du med at for en krone skal du få tilbake noe som er verd en krone. Men hvis du ikke har betalt ditt kronestykke, og Gud har gitt deg verdier for titusener av kroner, da forsvinner hele grunnlaget for dine beregninger.

Når fem brød blir til nok mat for 5000 og enda gir tolv kurver med stykker til overs - når, for å si det slik, vårt arbeid bærer frukt som langt rikere enn hva våre gaver og vårt anlegg skulle betinge, da er det velsignelse.

Eller, for å gå til en annen ytterlighet, når det ikke skulle finnes frukt i det hele tatt, fordi vi er svake og mislykkede, og det allikevel finnes frukt - da skyldes det velsignelsen.

Velsignelse er frukt som ikke har noen sammenheng med hva vi er, resultater som ikke skyldes årsak og virkning. 

Velsignelse kommer når Gud virker helt og holdent på siden av våre beregninger, for å herliggjøre sitt eget navn."

- Watchman Nee i Brød fra ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 7.

Jeg øver meg stadig

Jeg øver meg stadig på å ta imot hjelp! Jeg har skrevet om hvor vanskelig jeg synes dette er, men der er blitt litt bedre. Man vil jo være uavhengig så lenge man kan.

Nå har jeg fått hjemmesykepleie. Den satt langt inne. Hver morgen kommer det en hjemmesykepleier for å sette min morgendose med langsomtvirkende og hurtigvirkende insulin. Jeg skjelver såpass mye og kroppen er så stiv når jeg våkner, at jeg ikke klarer å sette injeksjonene selv. Utover dagen blir det litt lettere å sette sprøyter. Jeg har litt ambivalente følelser i forhold til dette, fordi jeg tenker at dette burde jeg klare selv. Men så gjør jeg ikke det.

I går kveld brant jeg meg skikkelig. Jeg skulle vaske hendene mine på badet, og klarte ikke å dra hendelen på krana fra varmt til lunkent. Jeg trodde jeg hadde klart det, men bommet og fikk kokende varmt vann over begge hendene. Det var ikke godt.

Men jeg er sta. Jeg skriver disse linjene mens høyrehånda hopper avgårde, og jeg skriver bokstaver som ikke skal være med, eller sletter de som skulle ha stått der. Men jeg skriver!

Men jeg innser jo etter hvert at jeg trenger hjelp, og blir mer avhengig av den. Det gjør noe med meg - på godt å vondt. Jeg lærer mer om hvor avhengig vi er av hverandre, som mennesker. Og at stolthet - ikke bare stahet - hindrer oss fra å gi og ta imot hjelp.

Uavhengighet er nemlig ikke bare av det gode.
Heller ikke stahet..

Hjelpsomhet er en gave.

Salige er de hjelpsomme.
Velsignet er de som tar imot.

Omfavnelsen

For en del år siden leste jeg en historie om en mann, som jeg aldri har klart å glemme. Jeg husker ikke lenger hans navn. Men kort fortalt var det historien om en mann som aldri hadde opplevd å bli elsket. Så fikk han et djup erfaring av å være elsket av Gud. Mannen fikk oppleve Gud som Far, og hans liv ble fullstendig forvandlet.

Grepet av Guds kjærlighet spurte han seg selv og Gud, hva han kunne gjøre for å dele denne opplevelsen med andre. Han følte seg så klosset og dum. Ikke kunne han tale, og ikke kunne han synge. Ikke kunne han lede møter. Så hva kunne han? Da sa Gud til ham: "Du har to hender. Med dem kan du omfavne andre og så kan du fortelle dem at Jeg elsker dem."

Mannen som var god og rund sa til seg selv, at dette kunne han klare. Så han reiste verden rundt med budskapet om Guds farskjærlighet, og i menighet etter menighet stilte han seg frem og tilbød de som ville det en riktig bamseklem.

Og folk kom. Han opplevde at indre sår ble legt, folk ble satt i frihet, andre ble helbredet. I land etter land. Så kom han til et land i Afrika, med mye nød. Som i andre sammenhenger stilte folk seg i kø for å få del i denne mannens omfavnelse og velsignelse, men dette møtet skulle bli annerledes. Mens han sto og holdt rundt en mann som gråt, henter Herren ham hjem. Han dør i denne afrikanerens armer.

Jeg klarer ikke å glemme dette - ikke vil jeg heller. Fremdeles kan jeg tale. Ved hjelp av rullestolen min kommer jeg meg også rundt. Men om det skulle skje at jeg ikke lenger er i stand til å tale - det kan skje med Parkinsons-pasienter - så har jeg sagt til Herren: Jeg har to hender. Så lenge de fungerer, så vil jeg bli som denne mannen. Jeg vil spørre om noen vil å omfavnet og holdt, mens jeg velsigner dem. Så håper jeg at Herren henter meg hjem den dagen Han vil det, mens jeg holder rundt noen og velsigner dem.

Men jeg vil ikke vente til at dette skjer. Også nå, mens jeg ennå kan tale og rulles rundt, vil jeg tilby alle som vil det en omfavnelse og en velsignelse! Noe vakrere og mer betydningsfullt vet jeg ikke om. Og det vakreste og beste av alt er jo at Gud løper oss imøte for å omfavne oss.

"Velsignet være din livsfrukt og grøden av din jord ..."

Det er skuffende at regjeringen og landbruksministeren viser en slik motvillighet og sendrektighet med å levere et forslag til hvordan nye kornlagre skal etableres. Forslaget skal først leveres tidligst neste år. Kostnadene er beregnet til en halv milliard, og skal fordeles over flere år.

Denne våren gikk nemlig Stortinget inn for å gjenopprette beredskapslagre for korn. Det var helt andre og fremtidsoptimistiske forhold som gjorde at Norge avviklet kornlagrene i 2003. Siloene ble omgjort til blant annet studentboliger og hoteller. Spørsmålet var om dette var noe av det dummeste og minst fremtidsrettede våre folkevalgte har gjort. Et av hovedargumentene den gangen - og det gjelder fremdeles i visse kretser - var at Norge får dekket tilgangen på matkorn gjennom import. Vi har dermed gjort oss helt avhengige av andre land som skal fornye oss med det vi trenger. Vi har jo penger på bok, må vite, og Ola Nordmann tror at han kan kjøpe seg ut av det meste.

Så kom hetebølgen og tørken. Det har ikke vært så tørt og varmt i Norge siden 1947.  Noen begynner så smått å våkne. Det er ikke bare Norge som opplever hete og tørke, men våre naboland og Nord-Europa. Vi begynner å forstå at klimaendringene virkelig kan føre til ubehagelige situasjoner også for rike Norge. Bøndene opplever virkelig krisen, med formangel, nedslakting av dyr, og de opplever at prisene på det lille foret som kan skaffes stiger i pris, og gjør det umulig å skaffe for mange av dem. Mange norske bønder er belånt til pipa, og kan ikke gjøre flere låneopptak. Og når inntektene uteblir, så blir det krise.

Det som virkelig var krise for mange nordmenn tidligere i år var at det var vanskelig å skaffe C02, og det kunne føre til at vi ikke fikk øl. Det var krise! Ikke at bøndene i den sørlige delen av landet ikke får regn.

Men det er ikke bare klimsendringer som kan føre til at en krise også rammer Norge. En ulykke i et av kjernekraftverkene i de landene hvor vi importerer korn fra, kan skape store utfordringer. Det kan også politisk uro.

Norge må bli mer selvhjulpen når det gjelder mat. Vi har alle forutsetninger om å lykkes om vi bare ville satse på norsk landbruk. Bøndene må fremsnakkes! Vi burde alle vise større takknemlighet for de som jobber så iherdig med å skaffe oss ren mat.

Kanskje du synes at det er litt underlig at jeg er opptatt av dette? Det har sin sammenheng at jeg opplevde en klar tiltale fra Herren for noen år siden. Det skjedde i sammenheng med at kornlagrene våre ble lagt ned. Da kjente jeg en spesiell bønnebyrde om å be for Norge og landbruket vårt. Som nasjonal bønneleder føler jeg også et tungt ansvar for dette. Det burde alle bedende mennesker gjøre. Jeg har begynt å velsigne bøndene våre. Ikke snakke stygt og nedlatende om dem. Men fremsnakke dem. Jeg velsigner Norge: la det bli et grøderikt land! Et land som bærer mye frukt, både bokstavelig og i overført betydning. Jeg har begynt å be ut velsignelsen i 5.Mos 28,1-14 høyt over vårt kjære fedreland, og oppmuntrer andre til å gjøre det samme.

En velsignelse

Ganske ofte får jeg spørsmål om den velsignelsen jeg pleier å lyse ved slutten av en gudstjeneste eller et seminar jeg holder. Jeg har hatt lignende keltiske velsignelser i tankene, når jeg formulerte denne. Den lyder slik:

"Herre, takk at når vi går ut av kirken denne formiddagen så har du gått foran oss. Vi ber om at vi må få nåde til å sette beina våre opp i fotefarene dine. Du er alltid foran oss. Det gir stor trygghet. Du er veien.    

Takk for at du er ved min høyre side, såvel som ved min venstre side. Du er bak meg. Du kjenner meg så godt. Du kjenner alle mine skrøpeligheter, mine feil, mine mangler, min angst, min tvil, alle mine spørsmål og min synd. Likevel er du over meg med all din nåde, barmhjertighet og tilgivelse. Og du er under meg med dine evige armer. Og når jeg faller, faller jeg pladask opp i armene dine. Du løfter meg opp på fanget ditt og jeg ber om nåde til å bikke hodet mitt inn til brystet ditt, for å høre hjerteslagene dine og hvert av dem forteller det jeg innerst inne lengter etter å høre: hvor inderlig høyt du elsker meg."

Jeg synes dette bildet med det vakre lyset er en god illustrasjon til denne velsignelsen.

Estland 100 år

I går feiret Estland 100 år. Det er det all grunn til å feire. Lik sine baltiske naboer, Latvia og Litauen, var Estland del av det russiske imperiet før landet erklærte sin uavhengighet i 1918. Landet ble så okkupert av Sovjetunionen i 1940 og av tyskerne i tre år under 2.verdenskrig.

I 1991 ble landet fritt igjen, og i 2004 medlem av nåde EU og NATO. Rett etter frigjøringen fra sovjetveldet i 1991 var jeg heldig å få besøke dette vakre landet. Jeg talte i den gamle metodistkirken i Tallinn. Biskop Olav Pärnamets var min tolk. Det var en stor opplevelse. Jeg trives godt blant metodister! På denne tiden arbeidet jeg som redatør for daværende Ropet fra Øst, og jeg møtte flere av misjonens kontakter i Estland. Den gangen bar de preg av å ha vært forfulgt i mange år av kommunistene.

Men Estland har reist seg og blitt en moderne stat. Estland har klart å ta vare på sin rike kulturarv: arkitektonisk, den rike sangen og musikklivet, de gamle mattradisjonene. Så er da Estland blitt et populært reisemål også for mange nordmenn.

Vår familie har hatt et helt spesielt nært forhold til Estland. Vi ble vertsfamilie for en da 19 år gammel estisk jente, Helina Vatsel, som begynte på Toten folkehøgskole på Lena. I dag er Helina gift med sin kjære Frode, og sammen har de en datter og er bosatt i Kristiansand.

Gjennom årene har vi også hatt kontakt med landets baptister.

Esterne er gjestfrie, kunnskapsrike og rolige. De har mange gode grunner til å være stolte over sin historie. I dag gratulerer vi dem med 100 års jubileet og jeg vil oppfordre bloggens kristne lesere til å velsigne Estland og be for landets fremtid. Landet, som er en republikk med president, har en befolkning på drøy 1,3 millioner.

Å velsigne andre

"Å velsigne er å si gode ord. Vi må velsigne hverandre stadig. Foreldre må velsigne sine barn, barn sine foreldre, menn sine hustruer, hustruer sine menn, venner sine venner. I vår tid, som er så full av forbannelser, må vi fylle hver plass vi kommer til med velsignelser.

Vi glemmer så lett at vi er Guds elskede barn, og vi lar verdens mange forbannelser fordunkle våre hjerter. Derfor trenger vi å minne hverandre på at vi er elsket og minne oss om at andre også er det.

Det være seg om velsignelsen gis med ord eller med gester, høytidelig eller uformelt, trenger vi å leve velsignet.

Vi fristes stadig til å tro at vi lever under en forbannelse. Du eller jeg mister en venn, blir syke, råker ut for en ulykke, utsettes for en naturkatastrofe, krig eller noe som mislykkes som kan få oss til å tro at vi er verdiløse og blir straffet. Denne fristelsen til å tro at livet er fullt av forbannelser blir enda større når media hver dag mater oss med skildringer av menneskelig nød.

Jesus kom for å velsigne oss, ikke for å forbanne oss.

Men vi må velge om vi vil ta imot Hans velsignelse og gi den til andre. Velsignelser og forbannelser står alltid foran oss. Vi har frihet til å velge. Gud sier: Velg velsignelsene!"

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Englevelsignelsen

En lengre tid har noen ord av den nå pensjonerte biskopen av Linköping, Martin Lönnebo (bildet), betydd svært mye for meg. Det har vel noe med min sårbare situasjon å gjøre. Det er den såkalte 'Englevelsignelsen'. Jeg har forsøkt å oversette den til norsk:

'Slik som stjernene lyser i   endeløst rom 
lik fyr på det kosmiske hav,
slik tårnseileren sover på
luftens støtter
som båret av usynlig hånd
slik er Gud med deg.

Slik som solen lyser over dagen
og får jorden til å dufte,
slik som månen gleder natten
og får vannet til å glitre,
slik er Gud med deg.

Slik som snøen beskytter jordens kryp,
slik som vårens regn lokker blomsten,
slik som sommerens varme gir vekst
og høstens himmel gir modning, 
slik er Gud med deg.

Oversatt fra 'Människan som ikon. Sandelin förlag Stockholm. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Foto: Verbum förlag

Å velsigne hverandre

'Å velsigne er å si gode ord. Vi må velsigne hverandre til stadighet. Foreldre må velsigne sine barn, barn sine foreldre, menn sine hustruer, hustruer sine menn, venner sine venner', skriver Henri Nouwen i boken 'Bread for the Journey'.

Så legger han til:

'I vår tid, som er så full av forbannelser, må vi hver plass vi kommer til med velsignelser.

Vi glemmer så lett at vi er Guds elskede barn, og vi lar verdens mange forbannelser fordunkle våre hjerter. Derfor trenger vi å påminne oss om at vi er elsket og minne andre på det samme.

Være seg at velsignelsen gis med ord eller med gester, høytidelig eller uformelt, trenger vi å leve velsignet'.