En uvanlig velsignelse

Når Brennan Manning (bildet) skulle vigsles til prest fikk han med seg denne velsignelsen. Her i min oversettelse:

"Må alle dine forventninger frustreres. Må alle dine planer forpurres. Må alle dine begjær visne til ingenting - slik at du erfarer kraftløsheten og fattigdommen til et barn og kan synge og danse i Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds kjærlighet."

Vår Far, del 2

Hva slags farsbilde er det Jesus presenterer for oss når Han lærer disiplene sine til å be til Gud som far?

Nå er jeg så heldig at jeg har hatt en god far. Han hadde alltid tid for meg, og favortittplassen min var fanget hans. Å sitte der lent mot brystet hans, mens han leste eventyr eller fortalte fra sin barndom, ga trygghet og ro. Skogsturene, hvor vi gikk hånd i hånd, langs velkjente og ukjente stier, hvor vi lyttet og observerte skogens dyr og fugler, er gode barndomsminner - eller da vi sparket fotball på løkka like i nærheten av mitt barndomshjem.

Jesus er inne på farsbilder når Han underviser sine disipler om bønn:

"Be så skal dere få ...Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?" (Matt 7,7 og v.9-10)

Svaret er underforstått: ingen virkelig far ville ha gjort noe slikt.

Så sier Jesus: "Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, HVOR MYE MER skal ikke deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham." (v.11)

Gud, vår Far, overgår med andre ord, jordiske fedre i sin godhet mot sine barn! Dette er det bildet av Gud som far, Jesus presenterer oss for!

Vi ser dette ikke minst i lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Det er denne lignelsen Henri Nouwen faller: lignelsen om den ventende faren! Jeg elsker det uttrykket, for lignelsen handler jo egentlig verken om den bortkomne eller den hjemmeværende sønnen, men om faren som venter! Og det er mot slutten av denne lignelsen vi får presentert farsbildet:

"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, OG HAN FIKK INDERLIG MEDFØLELSE med ham. HAN LØP SØNNEN I MØTE, KASTET SEG OM HALSEN PÅ HAM OG KYSSET HAM..." (Luk 15,20)

Det er til en far lik denne Jesus viser til når Han lærer dem å be: "Vår Far i himmelen ..."

Jesus hadde et slikt intimt, raust kjærlighetsforhold til sin himmelske Far, og det var til Far Han ba når Han ba. Vi ser dette, for eksempel, i det som kalles Jesu øversteprestelige bønn, i Joh 17. Her bruker Han ordet far hele seks ganger:

"Far, timen er kommet ..." (v.1)
"Far, gi meg nå din herlighet ..." (v.5)
"Hellige Far, bevar dem ..." (v.11)
"Må de alle være ett, slik du Far, er i meg og jeg i deg..." (v.21)
"Far, du har gitt meg dem..." (v.24)
"Rettferdige Far..." (v25)

I alle disse versene er det det greske ordet: pater, som brukes. Den bokstavelige betydningen av dette ordet er: beskytter, opprettholder.

Men Jesus bruker også et annet ord for å beskrive sin himmelske Far, og det er det arameiske ordet Abba. Han bruker dette uttrykket når Han er i sin djupeste fortvilelse, gru og angst: i Getsemane.

"Abba, Far..." (Mark 14,36)

Han bruker faktisk begge ordene; Abba og Pater.

"Det arameiske abba tilsvarer det hebraiske ab, og er et følsomt og fortrolig tiltaleord, i likhet med f.eks pappa. Opprinnelig er abba, likesom den feminine ekvivalent 'imma', et ord hentet fra barnespråket." (Studiebibelen, bind V, side 7).

Nå skal du få høre noe veldig interessant: "Hverken i GT eller i jødedommen ble 'abba' brukt i tiltaleform overfor Gud. Dette ville oppfattes som uforenelig med den respektfulle avstand i gudsforholdet..." (Studiebibelen, bind V, side 7)

Men Jesus brukte det! Han tiltaler sin himmelske Far med barnets språk. Den mest nære, intime forbindelsen. Han gjør det i forbindelse med sin lidelse.

Paulus, som skriver på gresk låner dette arameiske uttrykket i to av sine brev: Romerbrevet og Galaterbrevet.

"Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen, skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far!" (Rom 8,15)

Jeg elsker det verset! Som Guds barn kan vi tiltale Gud med det respektfulle: Pater - far! Men jeg kan også bruke barnets tillitsfulle språk: Abba!

Derfor elsker jeg tittelen på en av Brennan Mannings bøker: Abba's Child.

Det er det jeg vil være. Abbas barn.

Vi finner det samme i Galaterbrevet:

"Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far! Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud." (Gal 4,6-7)

(fortsettes)

Ærlig, sårbart levd liv i dansen for Guds ansikt

En god venn av meg - pastor Pål Kristian Helmersen - delte en velsignelse med meg rett før jeg skulle legge meg i går kveld. Den er skrevet av Brennnan Manning, en mann vi begge setter stor pris på. Velsignelsen lyder slik i min oversettelse:

"Måtte du bli frustrert over dine forventninger, måtte alle dine planer bli forpurret, måtte alle dine ønsker visne til ingenting, slik at du opplever et barns avmakt og fattigdom og kan synge og danse i Guds kjærlighet, en kjærlighet som er Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds."

Livene våre kan ofte bli kompliserte. Så innviklede at vi mister barnet i oss. Barnet som leker for Guds ansikt. Selv det gode kan bli det aller bestes fiende.

Og det er mye ugjennomsiktighet i våre fellesskap, som det er det i våre egne liv. Mange ting som forhindrer Ånden til å leve fritt. Men jeg vet også at Jesus kom for å helbrede og tilgi oss.

I en tid som vår trenger vi mennesker som våger å la seg elske av Gud midt i deres skrøpelighet og sårbarhet, og som viser denne sårbarheten i eget levd liv.

Jeg ber om at jeg i min kroppslige svakhet, som jeg kjenner veldig på i disse dager, med opplevelser av store begrensninger og mislykkethet i å lykkes med det jeg har satt meg fore, får bli som et barn som kan synge og danse favnet av Guds kjærlighet. Jeg ber om å få leve hver dag i gjensidig kjærlighet og aksept, slik at jeg kan møte de mest sårbare, med den raushet jeg selv har fått i møte med den jeg vet elsker meg.

Jeg vil gjerne få gjenta noe jeg skrev i 2013 som handler om den livsregel som medlemmene av Northumbria Community lever etter, og som setter ord på det jeg selv ønsker å leve etter i mine hverdager:

'Den regel vi omfavner og holder er den som handler om tilgjengelighet og sårbarhet', heter det i Livsregelen som medlemmene av Northumbria Community følger.

Slik utdyper de dette:

1) Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og andre.

Først av alt er vi tilgjengelige for Gud i vårt hjertes egen celle, hvor vi kan vende oss mot Ham og søke Hans ansikt. Så være tilgjengelige for andre i det kall som går ut på at vi viser gjestfrihet, i det vi forstår at ved å ønske andre velkommen ærer vi og ønsker Kristus selv velkommen. Vi er tilgjengelige for andre når vi gjennom deltagelse i Hans omsorg for dem, ber for det de opplever i Den Hellige Ånds kraft. Dernest er vi tilgjengelige når vi tar del i ulike misjonsoppgaver i følge Hans kall og etter Åndens initiativ.

2. Vi er kalt til en ærlig sårbarhet

Vi omfavner den sårbarheten som handler om å lære seg betydningen av en bønne-disiplin, av å eksponere seg for Bibelen, samt en villighet til å bli ansvarliggjort overfor andre i den hensikt å finne retning for våre liv og vårt hjerte, slik at vi forandres.

Vi omfavner ansvaret ved å tale når det er nødvendig eller stille merkelige spørsmål som ofte vil utfordre status quo; ved å gjøre relasjonsbygging vår prioritet, og ikke vårt rykte.

Vi omfavner utfordringen ved å leve som en kirke uten vegger, leve åpent blant ikke-troende, og andre troende på en måte som gjør at Gudslivet vårt kan være synlig, utfordret eller stilt spørsmål ved. Dette vil innebære at vi bygger vennskap med mennesker utenfor de kristne ghettoene eller klubb-mentaliteten, ikke med skjulte evangeliserende motiver, men fordi vi genuint bryr oss.

Min tillit til Gud

"Min tillit til Gud strømmer ut fra min erfaring av at Han elsker meg, dag ut og dag inn, uansett om det stormer eller er blikkstille, uansett om jeg er syk eller ved god helse, om jeg opplever nåde eller unåde.

Han kommer til meg der jeg lever og elsker meg som jeg er."

Brennan Manning (1934-2013) (her mot slutten av sitt liv, sterk svekket av sykdom). Foto: YouTube.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Forvrengningen av nåden

'Denne verdens krefter har korrumpert sinnene, vridd nådens evangelium til et religiøst fangenskap og forvrengt bilde av Gud til en evig, trangsynt bokholder. Det kristne samfunnet ligner en arbeidsutveksling på Wall Street, der elite hylles, og de ordinære ignoreres. Kjærligheten kveles, friheten knebles og selvrettferdigheten fester seg. Den institusjonelle kirken skader helbrederne fremfor å helbrede de skadede.

For å si det rett ut aksepterer dagens amerikanske kirke nåden i teorien, men fornekter den i praksis. Vi sier at vi tror at virkelighetens fundamentale struktur er nåde, ikke gjerninger - men livet vårt motbeviser troen vår. I det store og hele blir nådens evangelium verken proklamert, forstått eller levd ut.

Alt for mange kristne bor i fryktens hus og ikke i kjærlighetens...

Før eller siden konfronteres vi med den smertefulle sannheten om vår vanmakt og utilstrekkelighet... Vår pusting og pesing for å imponere Gud, vår streben etter poeng, vårt stress og kav for å fikse oss selv mens vi skjuler vår smålighet og velter oss i skyldfølelse, er en styggedom for Gud og en direkte fornektelse av nådens evangelium'.

(Brennan Manning i De elendiges evangelium. Hermon forlag 2013)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 11

'Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mer enn Han allerede gjør. Og det er heller ikke noe jeg kan gjøre for at Han skal elske meg mindre enn Han allerede gjør'.

Ordene tilhører Brennan Manning (bildet).

En mann som har hjulpet meg, og tusener andre, til å erfare Guds farskjærlighet.

Ordene ovenfor kan lett bli 'bare' ord. En teori. Noe ganske annet er det å erfare disse ordenes realitet. At Gud, min Far, virkelig elsker meg.

Guds ord er realisme, og en sann tro skjuler ikke realitetene. Den pynter ikke på virkeligheten. Apostelen Paulus skriver rett frem, og helt usminket: 'for dagene er onde'. (Ef 5,16) Og apostelen opplevde mange av dem:

* i fengsel flere ganger
* ofte vært i dødsfare
* pisket og slått
* lidd skibbrudd
* opplevd frykt og angst
* vært i mange farlige situasjoner
* vært sliten og strevd mye
* vært sulten og tørst
* ofte i nattevåk
* frosset og vært uten klær

Dette er bare noe av det Paulus ramser opp når han forteller om sitt liv i 2.Kor 11,23 flg.

Likevel, den samme mannen, kommer med følgende beskrivelse av den Gud han tjener, slik:

'Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud ...' (2.Kor 1,3)

For apostelen Paulus er ikke dette 'bare ord', men noe han har erfart. I det neste verset, skriver han: 'han som trøster oss i all vår trengsel ...'

'Salig,' sier Jesus, 'er de som sørger, for de skal trøstes'. (Matt 5,4)

Hvem trøster: 'Barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'!

Har jeg erfart denne siden av Gud? Er det dette som du tenker på først når du tenker på Gud? At Han er barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'? Om ikke så er kanskje dette noe du bør be Gud om å la deg erfare? At Gud viser seg for deg i all sin barmhjertighet? Og du lar Ham slippe til med sin trøst og sin legedom?

Da må du også våge å være sårbar, og slippe tak i eget levd liv og overlate seg selv i Guds armer, slik at Han kan favne deg og elske deg. Det er den øvelsen jeg selv er midt oppe i nå i min kroppslige svakhet. Dagene er virkelig onde, med mye smerter. Natten i natt er en av de tøffeste jeg har hatt hva smerter angår. Men det er dager også fulle av barmhjertighet og nåde, fordi jeg også lærer denne siden ved Gud å kjenne.

(fortsettes)

Han som gjorde meg kjent med Pappa er død

En av de som har betydd så mye for mitt åndelige liv de senere år, ja jeg vil si: har hatt avgjørende betydning, Brennan Manning (bildet), døde i går, 79 år gammel.

Brennan Manning lærte meg dette: 'Definer deg radikalt som en som er elsket av Gud. Dette er ditt virkelige jeg. All annen identitet er illusjon'.

Etter en livskrise - både åndelig og menneskelig - kom Brennan Manning meg til hjelp. Hans egen sårbarhet, hans totale utlevering av seg selv og sine egne feil og synder, hans ærlighetsteologi, snudde fortvilelse til håp i mitt eget liv. Undervisningen gitt gjennom hans bøker gav livsmot, og jeg bestemte meg for at jeg ville være ærlig med egen sårbarhet.

Brennan Manning var en mann som hadde levd et røft liv. Det ble en krokete livsvei: han var den katolske presten som la prestesnippen på hylla, han giftet seg, og ble skilt, han la ut på landeveien, og ble alkoholiker, han var edru innimellom, for så å finne fattig trøst i flaska på nytt - før han ble møtt av Guds store favnende kjærlighet, og ble kjent med Gud som sin PAPPA.

Med det sprukne leirkaret han var, og med en djup livsforvandlende erfaring av Guds rause nåde, ble han til stor hjelp for andre. Hans gode bok: "Ragamuffin gospel", kanskje den beste oversettelsen til norsk er 'Fillefrans evangeliet', brettet han ut eget liv og fortalte overbevisende om hvordan Gud tar det som ingenting er og forvandler det til gull. Ofte var han å se i en lappete bukse, for virkelig å vise at han var ingenting annet enn filler, men hvis liv var skapt i Guds bilde. Og Kristus formet skikkelse i ham. Å se Brennan Manning var å se noe av Kristus.

Jeg er sikker på at forfatterskapet hans - ikke minst hans bøker om Abba, Gud som Far, fortsatt vil være til stor hjelp for mange, mange mennesker.

Jeg anbefaler deg å ta en titt på denne:

http://www.youtube.com/watch?v=j73mYgpxhTY

Jeg undrer meg på hva som skjedde når Manning kom hjem til Gud i går? Jeg tror Han ble møtt av Pappa som omfavnet ham og sa: Velkommen hjem, Fillefrans!

Jeg kjenner at jeg allerede savner ham.

Jeg definerer meg selv som 'Den som er elsket av Gud'

"Definer deg selv radikalt som 'Den som er elsket av Gud'. Det er ditt sanne jeg. All annen identitet er en illusjon."

Ordene tilhører Brennan Manning, tidligere soldat i det presitsjetunge US Marine Corps, tidligere alkoholiker, tilbrakte noen måneder som eremitt i en hule i Zaragosa ørkenen, medlem av Jesu Lillebrødre, forfatter og en Herrens vagabond.

De ordene gjør noe med meg. De skaper trygghet, hvile. Jeg er ikke elsket fordi jeg gjør, men fordi jeg er. Stadig er jeg i behov av Guds ømhet og kjærtegn. Hans bekreftelser. Hans favn. Jeg har oppdaget at jeg ikke klarer meg uten.

Han som kaller seg selv: 'Den disippelen Jesus elsker,' skriver: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10)

Denne mandagen vil jeg la dette ordet synke djup inn i min bevissthet.

Min identitet i dag - juli 2011

En norsk evangelist går nå ut på ain web-side og advarer mot meg. Han skriver: "Bjørn Olav Hansen er en slik farlig mann som en må avsky da han ikke selv er fri." Jeg vil gi denne evangelisten rett. Kristus setter fri, men jeg er ennå underveis, og ikke ferdig. Jeg er en synder, desperat avhengig av Guds nåde og barmhjertighet. Det er mye med meg som er ufullkomment, uferdig, underveis.

Jeg erkjenner at jeg har vært altfor påståelig og hard gjennom årenes løp. Det ber jeg om tilgivelse for. Ja, jeg ber om tilgivelse til alle jeg har såret med mine ord og med mine holdninger. Da jeg var ung - både i alder, og som kristen, trodde jeg at jeg visste svaret på det meste. Jeg hadde ingen problemer med å legge ut Åpenbaringen, og forklare alt som jeg leste der, eller vite rekkefølgen på endetidsbegivenhetene. I dag er jeg fornøyd med at jeg ikke har alle svarene. Jeg tror at jo mer vi tilbringer tid sammen med Jesus, jo mer overveldende er det, og man forstår at man ikke forstår så mye. Gud er og blir et mysterium. Og godt er det. Gud er Gud, ikke en gud skapt i vårt bilde. Jeg tror fortsatt Bibelen er sann, at den er guddommelig inspirert, autoritativ og eneste rettesnor for liv og lære, men jeg ser stykkevis og delt. Derimot bekjenner jeg meg til de historiske trosbekjennelsene. De uttrykker min tro bedre enn jeg kan.

Jeg ønsker å høre Jesus til, og leve for Ham. Hver dag ber jeg: 'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder.' Jeg trenger dette: At Herren ser i nåde til meg. Lenger enn dette kommer jeg ikke. Jeg hører hjemme blant Guds enkle vandringsmenn, i en ufullkommen kirke, hvor hver eneste en av oss er avhengig av den andre.

Jeg vil være bundet til Jesus, det er min bønn. Men jeg vet også at det er Han som holder meg, ikke jeg Ham. Jeg ber: 'Far, i Dine hender overgir jeg min ånd.' Og lik Peter erkjenner jeg: 'Herre, Du vet alt.' Han kjenner meg helt og fullt, alle mine feil, alle mine tilkortkommenheter, alle mine synder.

En som har vært til stor hjelp for meg gjennom en vanskelig sykdomsperiode jeg har vært i er Brennan Manning (den eldre mannen på bildet). Jeg tar med to ting her som han har sagt og som har vært forløsende for meg:

"Den djupeste bevissthet om meg selv er at jeg er djupt elsket av Jesus Kristus og jeg har ikke gjort noe for å fortjene det."

"Å leve av nåde betyr å vedkjenne seg hele mitt livs historie, den lyse siden såvel som den mørke. Ved å vedkjenne seg skyggene i mitt liv lærer jeg hvem jeg er og hva nåden gjør."

Vi er elsket av Gud som vi er, ikke som vi burde være.

Gud liker at jeg vil være sammen med Ham

Psykologen, bibellæreren og forfatteren Larry Crabb forteller i en av sine bøker om et møte med Brennan Manning (bildet) som har gjort et sterkt inntrykk på meg.

De to møtte hverandre i forbindelse i forbindelse med en konferanse, hvor de begge var talere.

- Hvor skal du hen når du reiser herfra?, spurte Larry Crabb.

- Om to dager begynner jeg på en ukelang bønneretreat med meg selv.

Larry Crabb forteller at noe slikt hadde han aldri gjort selv, så han var nysgjerrig.

- Hva betyr en slik uke for deg? Hvordan responderer Gud på de bønnene du ber i en hel uke?

Larry Crabb forteller at Brennan Manning så litt overrasket ut, og så svarte han:

- Jeg har aldri tenkt på hva jeg får ut av det. Jeg tenker bare at Gud liker det når jeg vil være sammen med Ham.

Sterkt!

Skulle du være ukjent med hvem Brennan Manning er, så er han en tidligere katolsk prest som sluttet seg til Jesu små brødre for å leve et kontemplativt liv blant de fattige. Han har jobbet som oppvaskthjelp i Frankrike, og har tilbrakt seks måneder i en avsidesliggende hule et eller annet sted i Zaragoza ørkenen. Han har skrevet en rekke bøker, særlig om Guds Farshjerte.

Et berømt Brennan Manning sitat er dette:

"Den største enkeltårsaken til atismen i verden i dag, er kristne som anerkjenner Jesus med sine lepper og går ut døra og fornekter Ham med sin livsstil."

Om den medlidenhet og forståelse som finnes i Jesus

Dette er sjelden vare! Brennan Manning, deler sitt hjerte om den medlidenhet og kjærlighet som finnes i Kristus. Dette er radikalt, utfordrende, innsiktsfullt, morsomt, og har berørt meg veldig djupt. Talen er noe skjemmet av at Manning "snøvler" en del, så det er av og til litt vanskelig å få med seg hva han sier. Men ikke heng deg opp i dette, lytt til mannens sterke budskap. Jeg har skrevet om Brennan Manning på bloggen tidligere. Om du klikker på navnet hans under etiketter, vil du få litt mer bakgrunnsinformasjon om hvem han er.

Behovet for åndelige fedre

Jeg har ikke helt klart å summe meg etter møtet med den filippinske pastoren Jerome Ocampo, som jeg hørte tale i Filadelfia Hamar i går. Sammen med mine mennonittiske venner fra USA, som nå er kommet tilbake til Gjøvik, for å være sammen med oss denne uken, lyttet vi sammen med et nesten fullsatt pinselokale, til denne inspirerende taleren som er pastor for menigheten Jesus Flock. Det var etter sterk anbefaling fra en venn av familien, bosatt i Bergen, at vi dro til dette møtet, og jeg er veldig glad hun overtalte meg til å gjøre det.

Jerome Ocampo, som også er grunnleggeren av ungdoms- og bønnebevegelsen 'JesusRevolutionNOW!' på Filippinene talte om hvordan Gud er i ferd med å reise opp en ny generasjon av unge mennesker, som Gud vil bruke på en sterk og radikal måte for at verden skal få høre evangeliet. Gud er i ferd med, ennå en gang, å oppfylle ordene fra profeten Malaki: "Se, Jeg skal sende dere profeten Elia før den store og fryktinngytende Herrens dag kommer. Han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til deres fedre, så Jeg ikke skal komme og lyse jorden i bann." (Mal 4,5)

Det er mange ting som en kunne ha trukket fram fra Jerome's tale, men det jeg først og fremst ble sittende igjen med er hans sterke betoning av behovet for åndelige fedre og mødre. Dette temaet har opptatt meg lenge, og jeg kjenner mer og mer at vi trenger å be frem mennesker som er i stand til å være gode forbilder og mentorer for den generasjonen som nå vokser opp.

En som har vært som en åndelig far for meg, John Noble fra England, skriver i sin bok "Rystelsen": "Fedre og farskap er vår tros grunnvoll. Det er helt sentralt for livet og er sterkt knyttet til lederskap fra apostler, profeter og pastorer (hyrder). I brevet til romerne skriver Paulus om Abraham som 'far til alle uomskårne som har troen...' (Rom 4,11), og Guds løfte var at han skulle bli 'far til mange folk.' (1.Mos 17,4) Slik ser vi at farskap er et grunntema som går igjennom hele Bibelen." (John Noble: Rystelsen. Prokla Media, 2002, side 138)

Går vi til det brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Efesos, skriver han noe svært viktig i denne sammenhengen. Han skriver om en side ved Guds karakter og personlighet:

"Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far, - fra Ham som ethvert farsforhold i himlene og på jorden har fått sitt navn - ...." (Ef 3,14-15)

Det hebraiske ordet ab betyr "forfar", og dette ordet har dermed av historie og kontinuitet i seg. Israel med sine 12 fedre som har vært grunnleggere, og menigheten med sine 12 apostler, har gitt oss en sammenheng der hver eneste familie på jorden kan finne sin plass og sin bestemmelse.

Men ordet "ab" kan også oversettes "kilde", mens det greske og latinske ordet 'pater' betyr "beskytter", en som gir næring, fostrer, holder oppe. Det arameiske "abba" betyr "pappa".

Teologen og forfatteren Brennan Manning, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere, er overbevist om at Jesus alltid henvendte seg til sin Far, med det arameiske ordet "pappa", siden det var det språket Han snakket.

Alt dette sier noe om hva det ligger i begrepet "åndelige fedre". En åndelig far skal vise denne siden av Guds karakter som handler om identitet, trygghet, oppmutring. Det handler om å gi videre erhvervet åpenbaringskunnskap - det man har lært i sin vandring med Gud. Det handler om å være et eksempel i ord og i gjerning. Det handler om å gjøre disipler.

Dette kjenner jeg at jeg vil gi mitt liv til.

Simon Peter i nytt lys

I går begynte jeg på et nytt personlig bibelstudium med utgangspunkt i Simon Peters liv. Det var Brennan Manning (bildet) som satte meg på tanken. Jeg har skrevet om Manning før, på denne bloggen. Brennan Manning har bakgrunn som fransiskaner og som medlem av Jesu små brødre, som ble grunnlagt av en som har påvirket min teologi sterkt, Broder Charles av Jesus. Manning sier i en av sine mest kjente bøker: "Abba's child", som er solgt i over 100.000 eksemplarer: "I prosessen med å studere teologi og søke om å bli ordinert som prest, oppdaget jeg at det jeg virkelig ønsket aller mest i mine år med stillhet og studier var å bli forelsket i Gud." Brennan Manning er i dag en meget lest forfatter og taler som leder retreater for mennesker i alle aldre og med alle slags bakgrunner. Men det var dette med Simon Peter da. Jeg ønsker å studere hans liv med et annet utgangspunkt enn det som er mest vanlig. Jeg ønsker å se på denne mannens følelsesmessige kompleksitet. Mens det vanlige måten er å presentere Peter som en heftig, stri, hissig, uvørn og sta mann, ønsker jeg å se hans liv i lys av hans møte med Jesus i ulike faser av hans liv. Jeg vil gjerne vise Peters svakhet, for å vise hvordan han finner styrke hos Gud. Jeg tror det vil vise sider ved Peters liv som er helt annerledes enn det nesten karikerte bildet som er blitt gitt av ham. Jeg gleder meg til dette studiet, og vil sannsynligvis dele noe av det jeg finner, med bloggens lesere. Det er ikke uten grunn at jeg nå velger å studere Peters liv, fordi det er sider ved det som taler rett inn i mitt liv for tiden. Fortsatt må jeg spare på kreftene. Det er ikke mye jeg klarer nå om dagen. Hjerterytmeforstyrrelsene er veldig plagsomme. Klarer ikke å gå særlig langt, før jeg hiver etter pusten. Ber om å få styrke til lørdagen. Da skal jeg ha et seminar i forbindelse med Pinse for alle jubileet. Tema er: Den Hellige Ånd og vårt bønnliv. Neste uke er det meningen at jeg skal til Evenkjær, hvor jeg skal lede en retreat for alle retreatlederne i Nord-Norge. Jeg takker alle dere som ber for meg.