Åndelige mødre og fedre

 Jeg har tenkt mye på dette: Det er et morshjerte gjemt i Guds hjerte!

Behovet for åndelige mødre er stort. Ikke minst med tanke på alle ungdommene som kommer til tro i Norge akkurat nå. De trenger veiledning, åndelige mødre - og fedre - som gjennom levd liv kan dele sine erfaringer med det å vandre med Gud. 

En slik kvinne var Non, som ble mor til David, han som skulle bli en av de markante åndelige skikkelsene i Wales. Noen ble sett på som kirkens mor i Wales.

Historien om hennes svangerskap kunne ikke vært mer dramatisk og nedverdigende. Vakker som hun var, av kongelig ætt, gudfryktig, ble hun iakttatt av kong Sanctus. Han så på henne med lyst og begjær og det endte med at kongen forgrep seg på Non og voldtok henne. Resultatet av voldtekten var at Non ble med barn.

Med et nytt liv spirende i magen fortsatte Non å leve et hellig liv hengitt til Gud. En dag hadde hun en så sterk lengsel og hunger etter å høre Guds ord. Hun oppsøkte en lokal kirke, satte seg og da presten skulle til å tale fikk han ikke fram et eneste ord. Gudstjenestedeltagerne måtte gå hjem, men Non gjemte seg i kirken. Så desperat var hun etter å høre Guds ord, at hun ville vente i kirken til at presten fikk talens evne tilbake! Presten prøvde igjen ved neste gudstjeneste, men det samme skjedde. Det var ikke før Non forlot kirken at presten kunne tale igjen. Det barnet Non bar hadde med seg en slik grad av hellighet og Gudsnærvær at presten ikke var i stand til å tale. 

Hva kan vi lære av Non?

Non bar fram barnet. Hun fostret det, ga det næring og husrom, og lot det vokse opp som et fritt og selvstendig menneske, Når det ble voksen lot hun barnet flytte ut og hun lot barnet leve ut sitt eget kall og utforske livet på egen hånd. Slik gjør også en åndelig mor. 

Den skremmende mangelen på åndelige fedre - en drøm

Jeg er fremdeles rystet av drømmen! I en drøm oppsøkte jeg en kristen leder som hadde vært mye i offentlighetens lys. Han var kjent for bygget opp en stor virksomhet. Så hadde han falt i synd. Han måtte gå av som pastor, og hadde flyttet til et lite sted. Da jeg fant ham var han bare skyggen av seg selv. Jeg så ham bak et vindu i et alt for stort hus, der han satt bak et bord. Det var bare ham i det store huset, et hus med mange tomme rom. På bordet lå det en haug med t-skjorter, og mannen holdt på å sette noen merkellapper på dem. Etter hvert forstod jeg at dette var hans måte å livnære seg på. 

Jeg banket på døren, og lukket den forsiktig opp.

"Kan jeg komme inn," spør jeg forsiktig.

Mannen svarer ikke. Den tidligere pastoren ser redd ut. Forsagt. Det er tydelig at han ikke setter pris på besøket. Det virker som om han er redd for at han skal få kjeft. Jeg velger likevel å gå inn i rommet. Mannen er taus. Jeg setter meg på en liten krakk. Vi ser på hverandre, og er tause sammen lenge. Så begynner han å snakke, om hverdagslige ting. Men jeg merker meg sorgen i stemmen hans.

Så sier jeg plutselig: "Du har vært farløs, som meg!"

Det er som om en demning brister. Den tidligere pastoern skaker og rister i høylydt gråt. Så stotrer han fram: "Ja, jeg har vært farløs. Jeg har bare hatt meg selv å klamre meg til!"

Vi omfavner hverandre og gråter sammen.

Så kommer det et ord til meg: "For selv om dere skulle ha ti tusen læremestre i Kristus, så har dere ikke mangee fedre. For meg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet. Jeg formaner dere altså: Bli mine etterfølgere!" (1.Kor 4,15-16)

Så modellerer apostelen Paulus det å være en åndelig far, i relasjonen han har til Timoteus, som han kaller "mitt kjære og trofaste barn i Herren", v.17.

Det er en stor, stor tragdeie at det finnes så mange farløse - og morløse - pastorer, ledere og lekfolk der ute, som også er opplærte til at de skal klare seg selv. De er utrygge, skjelvende og redde og eroverlatt til å klare seg som best de kan selv.

Hvem er din åndelige far eller mor?

Hedre din far og din mor

'Hedre din far og din mor, så dine dager skal bli mange i det landet Herren din Gud gir deg'. leser vi i Guds 10 bud, slik det gjengis i 2.Moa 20,12 og de fleste oss tenker nok automatisk på våre kjødelige foreldre. Og med rette. Men det siste året har jeg tenkt tanken at foreldrebegrepet forstått som ens mor og far, er for snevert. Jeg har lurt på om det i dette ordet også menes våre historiske røtter og våre åndelige fedre og mødre.

Gud presenterer seg ofte som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud - tre generasjoner Gud. For hver av disse gammeltestamentlige patriarkene skjuler det seg et levd trosliv med sine forbilder for neste generasjon. Som folket den gang og nå kan ta lærdom av. Og Bibelen er full av troshistorier om menn og kvinner vi har mye å takke for, og vi forsøker å følge deres eksempler.

Hebreerbrevets forfatter ber oss om å huske 'veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.' (Hebr 13,7)

Jeg tror det også er viktig å hedre de som har gått foran, og følge deres tro. Tro om ikke dette også innebefattes av budet om å hedre sin far og mor? Snakke vel om dem, takke Gud for dem. Alle de som tjente Gud i sin samtid, enten det er bibelske skikkelser, eller menn og kvinner fra de øvrige hellige historien. Vi trenger å hedre vår åndelige far og mor. De som forkynte Guds ord for oss, fostret oss og tok seg av oss. De som lyttet til våre spørsmål, de som forbandt våre sår de som tok seg bryet med å rettlede og formane oss.

Det er er løfte knyttet til det å hedre sin far og sin mor', dette: 'så dine dager skal bli mange...' Det fører velsignelser med det å hedre andre. 

Når apostelen Paulus skal undervise den unge Timoteus om hvordan han og menigheten skal forholde seg til menighetens eldste, skriver han: 'Du skal ikke ta imot en anklage mot en eldste uten at den blir støttet av to eller tre vitner.' (1.Tim 5,19) Hvorfor ikke? Det er flere grunner for dette, som jeg ikke skal nevne nå, men i denne sammenhengen jeg skriver nå, handler det om respekt overfor den eller de som er innsatt til å tjene i menigheten. To vers forut for det jeg siterte nå skriver Paulus: 'De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.' (v.17)

Billedtekst: Menno Simons, en av fedrene som vi skal hedre.

Åndelig visdom og modenhet

Visdom kommer ikke nødvendigvis med alder. Det finnes noe som kalles 'gammelmannstale', og det er ikke nødvendigvis klokskap.

Men det finnes en åndelig visdom som erverves gjennom en personlig relasjon med Kristus, gjennom en tro prøvet som gjennom ild, som er som forklaret, gammel vin. Det er en visdom som kommer gjennom å gjøre seg pers
onlige erfaringer med Gud, ved å gå gjennom dødsskyggens dal.

'Hvordan ser åndelig modenhet ut,' spør metodisten Tony Horsfall, en mann som har blitt mye brukt som åndelig veileder for mange de senere årene.

Han svarer: 'Det ligner det å bli en far eller mor i troen. dette er vårt kall i den andre halvdelen av livet, å bli eldste. Det handler ikke så mye om det vi gjør, som den vi er.'

Et  av våre aller største behov er ikke mer flinke mennesker, ikke flere med suksess, men djupe mennesker. Vi har et stort behov for åndelige fedre og åndelige mødre. Mennesker som ikke bare kjenner Bibelen, men som gjennom levd liv erfarerer dens sannhet.

Hedre din åndelige far og mor

Begge mine foreldre er døde. Far, Aksel Olav, allerede i 1971. Mor, Ruth, i 1995. Jeg savner dem fremdeles. De siste dagene har jeg tenkt mye på ordene vi leser fra 2.Mosebok: "Du skal hedre din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg." (2.Mos 20,12) Det er det eneste av De ti budene med løfte. Men jeg har tenkt på de ordene også som ord som gjelder våre åndelige fedre og mødre. De trenger vi også å hedre! Guds ord sier oss:

"Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd." (Hebr 13,7)

Vi lever i en tid og i et samfunn med manglende respekt. Manglende respekt for Gud, det hellige, for tradisjoner, for mennesker - og da særlig de som er gamle. Vi lytter sjeldent til deres råd og deres visdom. Men de har alltid noe å lære oss i kraft av at de har levd lenger enn oss! Og mange har lært mye underveis. Om dette har faktisk Bibelen noe viktig å si oss!

"Du skal reise deg for de grå hår og vise en gammel mann ære. Frykt din Gud! Jeg er Herren." (3.Mos 19,32)

"Et gråhåret hode er ærens krone; den er å finne på rettferdighetens vei." (Ord 16,31)

Hvem har du å takke Gud for i dag? Hvem har vært dine åndelige fedre og mødre? Hvem er din åndelige mor og far i dag? Hvor og fra hvem henter du din åndelige næring fra?

Billedtekst: En gammel mennonit med sin Bibel.

Mikael Hallenius og åndelige foreldre

Mikael Hallenius er et nytt bekjentskap for meg. 48 åringen, som opprinnelig kommer fra Columbia og som ble adoptert i Sverige, er i dag pastor, menighetsplanter og lærer i kirke- og misjonsstudier ved Örebro teologiske høgskole. Han var en av hovedtalerne på Pastor- og lederdagene til Det Norske Baptistsamfunn i forrige uke, og det var her jeg fikk anledning til å lytte til ham og snakke med ham. Det var en ubetinget glede.

Jeg ble så grepet av hans undervisning om 'åndelige foreldre', et tema jeg selv har vært opptatt av lenge og som jeg selvu har talt om i ulike sammhenger. Jeg anser nemlig temaet som, ikke bare interessant, men særdeles viktig. Jeg skal forklare hvorfor, men først dette:

Mikael Hallenius innledet sitt seminar med å fortelle om Hans Johansson (1950-2008). Hans skulle nemlig bli en far for Mikael Hallenius. Det ble spesielt for meg. Jeg har tidligere fortalt mine blogg-lesere om hvordan jeg traff Hans Johansson på Bjärka Säby, og om hvordan dette møtet skulle få en helt avgjørende betydning for meg i en utfordrende og viktig fase av mitt liv. Hans Johansson så meg. Da mener jeg: virkelig så meg. Hans enorme tilstedeværelse, hans evne til å lytte og hans åndelige råd hjalp meg virkelig.

Å få møte en av Hans sine åndelige sønner var derfor en stor og svært gledelig overraskelse.

Mikael Hallenius var en så ekte, ærlig og ydmyk forkynner som jeg setter pris på. En mann med en ømhet og et stort hjerte som vitner om sant levd liv. Dette var ikke en forkynner som presenterte en teori, men noe han selv levde.

Vår tid trenger desperat åndelige foreldre. Både åndelige fedre og mødre.

Vi kurses jo i alt i dag, men det åndelige livet skal vi klare å leve på egenhånd. Tror vi. Men det går s mye lettere om vi har en medvandrer, en moden kristen som har gjort seg erfaringer med livet - og  med Gud. Dyrkjøpte erfaringer.

Når jeg har fått lest 'Spår av den osynlige', skal jeg komme tilbake til den. Nå ville jeg bare introdusere deg for Mikael Hallenius. Han er defintivt en mann jeg kommer til å lytte til fremover.

Om å bli fedre og mødre

"Hva skal vi gjøre når vi kommer hjem? Når begge sønnene i lignelsen om den bortkomne sønnen er kommet tilbake til far, hva da? Svaret er enkelt: De må selv bli fedre. Sønner må bli fedre; døtre må bli mødre.

Å være Guds barn er å vokse opp og bli Gud lik. Det er ikke til å misforstå når Jesus sier: 'Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.' (Matt 5,48 og Luk 6,36) Hvordan?

Gjennom å ønske velkommen alle bortkomne søsken hjem, slik som vår Far ønsket oss velkommen hjem."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Et maleri som fremstiller den hellige Sergius av Radonezh.

Det store behovet for åndelige fedre og mødre

"For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere i mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet." (1.Kor 4,15)

Mange mennesker i våre menigheter har sønderknuste liv og har erfart mer avvisning og smerte enn de fleste kan forestille seg. Disse kjempende krigerne har ingen aldersbegrensning; de kommer fra alle deler av livet, og de er desperate etter åndelige foreldre som kan pleie dem; noen som virkelig bryr seg og som kan hjelpe dem til å finne deres identitet og seier i Kristus. Mange sliter med at de tviler på seg selv, frykt, ja, til og med skam over ting fra fortiden som har plaget dem. De ønsker å sole seg i den varme gløden fra Guds kjærlighet, men de føler seg uverdige. Hvem vil hjelpe dem?

Som åndelige fedre og mødre skulle vi ikke være så redd for å tilby dem den oppmuntring, kjærlighet og støtte som de er så desperat i behov av.

Faktisk kommer vår største glede når vi løfter opp de falne, oppmuntrer de sønderknuste, og berører andre slik Jesus gjorde - vi skal være Jesus med hud på, i den verden vi lever. Det er årsaken til at vi er her.

Husk at Jesus selv fungerte som en åndelig far overfor den falne kvinnen, en ung kvinne med en syndig fortid. Han ville ikke kaste stein og fordømme henne, fordi Han i sin store kjærlighet ville gjenopprette henne. Bibelen er full av eksempler på gode mennesker som for en tid rotet det til for seg, men som ble gjenopprettet - mennesker som Peter og kong David, bare for å nevne to eksempler.

Mange av dagens bortkomne Guds barn føler seg sikker på at Han aldri vil kunne tilgi det de har gjort. Som et resultat, vender de seg bort fra kirken og Herren, og føler seg uverdige til å søke den hjelp som de så desperat er i behov av. Og tro det eller ei, noen er blitt avvist av kirkens folk når de faktisk tok mot til seg for å få tilgivelse.

Dette er en uholdbar situasjon - en Gud hater. Faktisk er det slik at Han akkurat nå ønsker å reise opp åndelige fedre og mødre til å være mentor for de sønderknuste og fortapte, for å bringe helbredelse og håp, til å berøre, lege og hjelpe dem til å modnes. Denne nye generasjonen av åndelige foreldre mener at ethvert Guds barn er for verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller kaste dem bort.

I 1.Kor 4,15 sier Paulus dette: "at selv om dere skulle ha ti tusen læremestere i Kristus, så har dere ikke mange fedre ..." Selv etter 2000 år, er vi fortsatt i et stort behov av åndelige fedre og mødre i kirken. Hvor er de?

Det er ikke vanskelig å tjene disse dyrebare sårede krigerne. Faktum er at de er ivrige til å suge opp all den kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, medfølelse, veiledning og tilgivelse vi kan gi.

Jesus Kristus er den opprinnelige og fullstendige åndelige far. Han hadde alle kvalitetene som er nødvendige, og til en viss grad har vi også disse kvalitetene. Tross alt, vi er skapt i Hans bilde. Sanne åndelige foreldre vil ofre sine liv for sine barn, og er alltid villige til å bygge et barns karakter, løse ting, klar til å gi næring til de spesielle gavene og kvalitetene som de andre ikke klarer å se. Åndelige foreldre oppmuntrer disse sårede krigerne til å gjøre bruk av sine gudgitte gaver, og svært ofte også vise dem hvordan. I dag reiser ikke Gud bare opp pastorer som har et sant hyrde-hjerte. Han ønsker også at alle i Kristi kropp skal veilede noen andre. Dette er hva et fellesskap burde handle om.

Som åndelige foreldre har vi en ekte Kristus-lignende kjærlighet til andre, og ønsker ikke noe annet enn å løfte opp andre og heie dem fram til åndelig modenhet. En mentor har den unike visjonen og innsikten for hvordan man best kan få kontakt med de sønderknuste. Når Den Hellige Ånd kaller deg, ta hintet. Ikke vær redd for å gå ut i tro. Når du aksepterer din nye rolle som en åndelig far og mor, som en mentor, så vil Gud være med deg hvert skritt på veien.

Det kan forekomme at en du har åndelig omsorg for vakler eller vandrer vekk fra veien. Men ditt kall er å være tålmodig, til å være støttende, mens du varsomt trekker dem tilbake, og til å elske dem betingelsesløst, idet du minner dem om deres identitet i Kristus. Mange snubler på vei mot modenhet, men Gud vil være der for å støtte deg, for å gi deg styrke til å bære, og mot til å se et gjennombrudd, hvis du er villig til å stå løpet ut.

Hvis din åndelige sønn eller datter faller må du tilby dem en fast men kjærlig korrigering mens du alltid kommuniserer din kjærlighet og ditt håp til dem. Bli det forbildet de så sårt trenger ved å vise medfølelse, i stedet for en hard dom, mens du demonstrerer din urokkelige tro på at Gud ser dem som vinnere, seirende på alle områder. De trenger bare en 'cheerleader' som oppmuntrer dem og forteller at de kan klare det.

Husk at Paulus sa dette: "Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus." (1.Kor 11,1)

Når de faller fra, be for dem og tro at Gud ikke vil gi dem opp, men vil ta tak i deres hjerter og gjenopprette dem, så lenge de omvender seg og søker sann gjenopprettelse. Han vil helbrede deres sår, omgjøre deres arr til stjerner og gi dem en ny sjanse som de så desperat trenger. Omfavne dem og vis dem Kristi kjærlighet, gråt med dem og lytt til dem som få andre gjør.

Du trenger ikke å være biologiske foreldre for å være en åndelig far og mor. Paulus hadde ingen egne barn, men han fortsatte med å være det største eksemplet på en far som verden noensinne har sett. Bruk de erfaringene du har gjort deg i livet og tilby støtte og kjærlighet og veiledning til noen som er i nød.

Til slutt: det finnes ingen bedre investering du kan foreta enn å gi deg selv til å oppreise de falne og gjenopprette dem til liv i Gud. Bandasje på et sår, en klem, og kjærlighet til de som ligger nede. Og du vil bli overrasket over hvor mye velsignelse som ligger i denne prosessen, idet du gjør noe som virkelig teller for evigheten.

Herre, hjelp meg å tjene disse dyrebare barna. Gi meg kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, oppmuntring, medfølelse, veiledning og tilgivelse for disse kjære. Tillat meg å være en åndelig far eller mor med et ømt hjerte til de åndelige barna som ingen elsker. Hjelp meg til å korrigere dem i kjærlighet. Jeg nekter å gi dem opp eller å la dem gå før de er helbredet og hele. Hvert eneste Guds barn er altfor verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller avvise dem. Herre, du har ingen mistilpassede.

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Farløse profeter i en farløs generasjon

R. Loren Sandford (bildet) holder på å skrive en ny bok. Denne gangen sammen med Jeremiah Johnson som medforfatter. Boken får tittelen "The Micaiah Company. A prophetic reformation", og i dag deler Sandford, som er en anerkjent profetisk stemme i vår tid, noe han har skrevet og som jeg synes er svært passende i en tid som vår. Hør bare,  her i min oversettelse:

"Mens jeg ser et voksende antall pastorer og ledere hvis karakter utstråler Fars hjerte i relasjon til det folk de leder, så lytter jeg også til et stadig økende antall historier som forteller om misbruk, mangel på kjærlighet, dominans og kontroll. Farløse ledere leder ikke som fedre. 

Farløse profeter profeter billig og unøyaktig. Resultatet blir at uten åpenbaring, blir folket ustyrlig. Vi har tapt en generasjon på grunn av angrepene på institusjonen far, og nå betaler vi prisen både når det gjelder lederskap i det offentlige, skoleverket, bedriftene og kirken på grunn av manglende fedre.

Vi ender opp, slik Paulus så treffende beskriver det i 1.Kor 13,1: som "... drønnende malm eller en klingende bjelle."

Fordi det ikke finnes fedre, blir livet kuttet av, kaoset vokser og samfunnet lider. Hvis det noen gang er en tid for at ordene fra Malaki 4,5-6 skulle bli oppfylt så er det nå:

"Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende. Han skal vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerter til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann." 

Vi trenger gode åndelige forbilder

Det er viktig å ha gode åndelige forbilder. Mennesker med levd liv, som har stått sin prøve. Som ikke bare snakker teori, men som har gjort seg erfaringer med Gud. Som ikke bare snakker om bønn, men som ber.

Jeg har både nålevende forbilder, og forbilder i dem som har gått foran, og som nå er hjemme hos Herren og hører til den himmelske skaren av vitner. Når jeg tenker på deres liv, og ser hvordan de har levd utfordres jeg til å leve mer helt for Jesus, og jeg inspireres av hvordan de levde og lever. De gir meg mot til å fortsette.

Hebreerbrevets forfatter skriver: 'Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!' (Hebr 13,7)

I Norsk Bibel 88 brukes ordet 'veiledere', jeg synes det i denne sammenhengen er bedre. Det greske ordet som er brukt er 'hegeomai' som betyr 'å lede videre, eller framover, ofte brukt i betydningen 'å lede an'. 

Det er det gode veiledere gjør. De leder an - de viser gjennom egne liv hvordan det kan gjøres, og på den måten viser de veien videre for oss selv. I vår sterkt invididualistiske tid, hvor vi aller helst skal gjøre alt selv, så er dette kanskje en fremmed tanke. Men skal vi følge Jesus trenger vi å lære av de som allerede har fulgt Ham - og som nettopp gjennom dyrkjøpte erfaringer, kan hjelpe oss når vi trenger det.

Kjennetegnet på åndelige fedre og mødre

Jeg er blitt så glad i dette bildet. Det taler uten ord. Den gamle mannen på bildet er den nå avdøde pave Shenouda III, den koptiske paven. Bildet illustrerer veldig godt det jeg ønsker å skrive om i denne bloggartikkelen, om åndelige fedre og mødre - kanskje menighetens største behov.

Apostelen Johannes gir oss kanskje den beste definisjonen på hva en åndelig far eller mor er, når han skriver i 1.Joh 2,13: 'Jeg skriver til dere, fedre, for dere kjenner ham som er fra begynnelsen'. Dette er det aller vitigste i all åndelig veiledning: Ikke kunnskapen om Gud, selv om boklig lærdom er viktig, men det å kjenne Gud.

Kong Salomo sier det slik: 'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'. (Ord 9,10)

Kjennskap får vi bare ved å tilbringe tid i Gud nærvær. Vi gjør oss erfaringer med Gud i stillheten, og vi modnes gjennom lidelsen. Det tar tid å bli en åndelig far eller mor. Det handler ikke nødvendigvis om fysisk alder, men det handler mer om karakter enn karisma. Karisma uten karakter er livsfarlig for sunn tro. Modenheten utvikles, og en åndelig far har lært å lytte til Gud, og vet at nådegaver kan misbrukes.

Shenouda III var en moden og klok åndelig far. Mange er de som fikk del i hans åndelige veiledning når han holdt sine ukentlige møter hvor han bevarte spørsmål fra de som kom til samlingen i kirken.

Jeg ber om at Gud skal reise opp mange nye åndelige fedre og mødre. I vår tid trenger vi de mer enn vi kanskje aner.

En far i troen

Flere steder i Det nye testamente kan vi lese om "åndelige fedre". Et av disse stedene er 1.Kor 4,15: "For selv om dere skulle ha ti tusen læremestere i Kristus, så har dere ikke mange fedre. For jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet."

En åndelig far for meg i troen er John Noble, som du ser på filmen her. Som jeg har fortalt før ble jeg frelst i 1972. Tidlig kom jeg med i en husmenighet som hadde gode relasjoner til England. Ganske jevnlig fikk vi besøk derfra, og John var en av de som kom ofte. Både for å være sammen med oss, og for å dele Guds ord. John var også den som døpte meg, 25. september 1979 i Mjøsa. Opp gjennom årene har vi hatt jevnlig kontakt med hverandre. Av John har jeg lært mye. Hans undervisning om menigheten og om Guds rike har vært helt grunnleggende for meg. Men det som har betydd mest er at han har vist meg så mye av Jesus. Både gjennom sitt eget eksempel, og gjennom sin genuine bibelundervisning.

I går var jeg på et husmøte her på Gjøvik og fikk høre John igjen. Det var et beveget øyeblikk for meg. Det var så godt å se ham igjen. Han er blitt 70 år nå, men det er ikke lett å se. Like livsfrisk som før. Undervisningen i går gikk rett hjem hos meg. Han underviste om det å krysse grenser, gjøre nye ting for Herren, våge å bryte nytt land. Han understreket at når vi krysser grenser så er det en omkostning. Ofte må noe legges bak oss. Vi må gjøre oppbrudd.

Jeg er der i livet nå da dette budskapet er viktig for meg. Dessuten var det så trosstyrkende å høre om alt det Gud gjør gjennom Johns tjeneste. Han har alltid vært en person som våger store ting for Gud.

Filmen er ikke fra husmøtet i går, men er en film fra Greenford Baptist Church i 2008.

Menigheten trenger flere fedre enn lærere

Jeg fikk en epost av Graham Cook i går. Graham og hans team befinner seg for tiden i Australia. I eposten beskriver Graham, som har en anerkjent profetisk tjeneste, noen av de behovene han ser i Kristi kropp for tiden.

Han snakker om et paradigmeskifte når det gjelder synet på lederskap. Nå er Graham tydelig på at Gud har innsatt tjenestegaver i Kristi kropp, som også har som oppgave å lede. Men som Graham skriver: "I menigheten har det vært en rådende oppfatning at mennesker er sauer som trenger å ledes, mer enn mennesker som trenger fedre." Graham skriver om at forståelsen av hvem en leder er, er hentet fra styrelederens rolle, enn noe som gjenspeiler Guds hjerte eller Guds rike. Graham skriver:

"I vår relasjon med Faderen så er vi barn som lærer hvordan vi skal bli sønner. Vi vokser i vår avhengighet av Faderen og i vår felles avhengighet av hverandre. Vi har alle et personlig kall og utrustning, som kommer til oss gjennom vår relasjon til Herren. Dette bekreftes av mennsker, men kontrolleres ikke av dem."

Så skriver Graham følgende:

"Menigheten trenger flere fedre enn lærere."

Her tror jeg Graham er inne på noe særdeles viktig. Dette er kanskje vårt aller største behov i våre forsamlinger i dag: åndelige fedre og mødre.

Apostelen Paulus skriver følgende i 1.Kor 4,14-16:

"Jeg skriver ikke dette for å gjøre skam på dere, men som mine elskede barn formaner jeg dere. For selv om dere måtte ha ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere."

Selv om apostlene var tydelige ledere, omtaler de folket som de representerer som brødre, søsken, venner, elskede barn, sønner i troen.

Vi trenger fedre og mødre som gjennom sine liv modellerer et eksempel for andre. Legg merke til at apostelen Paulus frimodig brukte seg selv og sitt eget liv som eksempel: Vær mine ettefølgere!

Har du noen åndelige barn? Noen du lærer opp?

Her har noen og enhver av oss noe å lære.

Apostler idag, hvorfor ikke? del 3

I postkassen i går lå siste nr av Ropet fra Øst, som jeg var redaktør for i fire år. På førstesiden står det: "En apostel i fjellene". Inne i bladet kan man lese om Chi Dung (fingert navn) fra Vietnam, som i snart 20 år har reist fra landsby til landsby og startet nye menigheter i de vietnamesiske fjellene. Jeg finner det veldig interessant at man velger å tiltale denne mannen som apostel. Det stemmer godt overens med min forståelse av at denne tjenestegaven fortsatt eksisterer i beste velgående, og at det er på tide at vi våger å bruke denne benevnelsen igjen. La oss se nærmere på hva som karakteriserer den nytestamentlige apostelen, den aposteltjenesten som er beskrevet blant annet i Efeserbrevet kapitel 4. Som jeg skrev i går skiller denne aposteltjenesten seg fra tjenesten til de 12 apostlene, som står i en særstilling.


1. Apostler er åndelige fedre
I det første århundre var det viktig for menigheten å gjenkjenne og anerkjenne de lederne som var ordinert av Herren. Det var også slik at det er viktig at de apostoliske lederne gjenkjente og støttet det arbeidet som Herren anerkjente gjennom andre tjenestegaver. Vi ser dette blant annet det som skjer i Samaria. I Apgj 8 kan vi lese om tjenesten som evangelisten Filip utførte i denne byen, hvor en vekkelse brøt løs og mange mennesker kom til tro. Når den kristne forsamlingen i Jerusalem får høre om dette sender de to apostler til Samaria, for å hjelpe Filip til å legge et solid fundament blant de troende der. Det samme skjer når hedningene blir frelst i Antiokia, da blir Barnabas sendt for å hjelpe, oppmuntre og grunnfeste dem.


Det som skjedde gjennom dette var at Kristi legeme ble bygget opp. Dette skjedde ikke bare gjennom undervisning i Guds ord, selv om det var avgjørende viktig. Men like mye gjennom det eksemplet man kunne se i apostlenes egne liv. De var levende eksempler på hvilke konsekvenser troen fikk for den som hadde Jesus som herre i sine liv.


Til forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus om åndelige fedre:


"For selv om dere måtte ha ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere." (1.Kor 4,15-16)


Nå var ikke mangelen på åndelige fedre karakteristisk for den første menighet. Dette er karakteristisk for vår tid også. Det finnes mange fremragende predikanter og lærere, men få fedre.


En åndelig far reproduserer sin tjeneste i andre. Han øser av sin kunnskap og sitt liv inn i andre og investerer i enkelt personer. Det er veldig få som gjør dette i dag - dessverre.


En som driver med disippeltrening, for det er det dette handler om, er ikke nødvendigvis en apostel, men en apostel driver med disippeltrening! Å være apostolisk er mer enn bare det å reprodusere ens tjeneste, det er mest av alt dette: Å se Kristus bli formet i hele kirken.


I neste artikkel skal vi se nærmere på apostelen som pioneren.


Bildet er av Andrew og Mo Shearman. Andrew har en anerkjent apostolisk tjeneste, og har hatt det i mange år.

Behovet for åndelige fedre

Jeg har ikke helt klart å summe meg etter møtet med den filippinske pastoren Jerome Ocampo, som jeg hørte tale i Filadelfia Hamar i går. Sammen med mine mennonittiske venner fra USA, som nå er kommet tilbake til Gjøvik, for å være sammen med oss denne uken, lyttet vi sammen med et nesten fullsatt pinselokale, til denne inspirerende taleren som er pastor for menigheten Jesus Flock. Det var etter sterk anbefaling fra en venn av familien, bosatt i Bergen, at vi dro til dette møtet, og jeg er veldig glad hun overtalte meg til å gjøre det.

Jerome Ocampo, som også er grunnleggeren av ungdoms- og bønnebevegelsen 'JesusRevolutionNOW!' på Filippinene talte om hvordan Gud er i ferd med å reise opp en ny generasjon av unge mennesker, som Gud vil bruke på en sterk og radikal måte for at verden skal få høre evangeliet. Gud er i ferd med, ennå en gang, å oppfylle ordene fra profeten Malaki: "Se, Jeg skal sende dere profeten Elia før den store og fryktinngytende Herrens dag kommer. Han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til deres fedre, så Jeg ikke skal komme og lyse jorden i bann." (Mal 4,5)

Det er mange ting som en kunne ha trukket fram fra Jerome's tale, men det jeg først og fremst ble sittende igjen med er hans sterke betoning av behovet for åndelige fedre og mødre. Dette temaet har opptatt meg lenge, og jeg kjenner mer og mer at vi trenger å be frem mennesker som er i stand til å være gode forbilder og mentorer for den generasjonen som nå vokser opp.

En som har vært som en åndelig far for meg, John Noble fra England, skriver i sin bok "Rystelsen": "Fedre og farskap er vår tros grunnvoll. Det er helt sentralt for livet og er sterkt knyttet til lederskap fra apostler, profeter og pastorer (hyrder). I brevet til romerne skriver Paulus om Abraham som 'far til alle uomskårne som har troen...' (Rom 4,11), og Guds løfte var at han skulle bli 'far til mange folk.' (1.Mos 17,4) Slik ser vi at farskap er et grunntema som går igjennom hele Bibelen." (John Noble: Rystelsen. Prokla Media, 2002, side 138)

Går vi til det brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Efesos, skriver han noe svært viktig i denne sammenhengen. Han skriver om en side ved Guds karakter og personlighet:

"Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far, - fra Ham som ethvert farsforhold i himlene og på jorden har fått sitt navn - ...." (Ef 3,14-15)

Det hebraiske ordet ab betyr "forfar", og dette ordet har dermed av historie og kontinuitet i seg. Israel med sine 12 fedre som har vært grunnleggere, og menigheten med sine 12 apostler, har gitt oss en sammenheng der hver eneste familie på jorden kan finne sin plass og sin bestemmelse.

Men ordet "ab" kan også oversettes "kilde", mens det greske og latinske ordet 'pater' betyr "beskytter", en som gir næring, fostrer, holder oppe. Det arameiske "abba" betyr "pappa".

Teologen og forfatteren Brennan Manning, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere, er overbevist om at Jesus alltid henvendte seg til sin Far, med det arameiske ordet "pappa", siden det var det språket Han snakket.

Alt dette sier noe om hva det ligger i begrepet "åndelige fedre". En åndelig far skal vise denne siden av Guds karakter som handler om identitet, trygghet, oppmutring. Det handler om å gi videre erhvervet åpenbaringskunnskap - det man har lært i sin vandring med Gud. Det handler om å være et eksempel i ord og i gjerning. Det handler om å gjøre disipler.

Dette kjenner jeg at jeg vil gi mitt liv til.