60.000 ungdommer gav tre millioner dollar for å gjøre slutt på slaveriet

Pastor Louie Giglio (bildet) er en av drivkreftene bak en verdensvid kampanje for å gjøre slutt på slaveriet.

I går dro de igang en aksjon hvor de ønsker å få alle som skriver på sosiale medier til å bruke en dag til å sette profilen sin på vent, og i stedet legge ut en liten video som retter oppmerksomheten mot de 27 millioner mennesker som lever som slaver i dag.

Louie Giglio er pastor for Passion City Church i Roswell i Georgia, USA. Nylig holdt han sin populære 'Passion 2013 Conference'. 60.000 ungdommer deltok på Georgia Dome Stadium. De samlet inn over tre millioner dollar som skal brukes for å få menn, kvinner og barn ut av slaveriet verden over.

Forsvunnet
De som oppsøkte websiden til Louie Giglio i går eller alle de som har sluttet seg til kampanjen møtte en svart nettside, med følgende tekst: 'I dag har vi forsvunnet. I bordeller og fabrikker. Vi arbeider som slaver. I 161 land, inkludert vårt eget. Vi står sammen med dem og våre stemmer er tause på sosiale medier og på vår web-side. I morgen er vi tilbake for å skinne som et lys i mørke. Og gjøre slutt på slaveriet'.

Pastor Louie Giglio er nå på en turne rundt i USA sammen med lovsangerne Chris Tomlin og Kari Jobe for å rette oppmerksomheten mot slaveriet i sexindustrien og i fabrikker verden over.

Videoen kan du se her:

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=11d5Z_hPlto

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 7

Jesus var veldig tydelig når Han sa: Ingen kan tjene to herrer! Eller når Han sa: Samle dere ikke skatter på jorden! Ordene er ikke til å misforstå.

Like fullt: Den etter-konstantinske kirke klarte å sammenføye det Mesteren sa ikke lot seg sammenføye: Den blandet stat og kirke. Den klarte også det mesterstykke å få det til å virke helt uproblematisk at kirken ble en av de største - kanskje den største eiendomsbesitter i verden, med enorme rikdommer.

Men det skjedde ikke uten reaksjoner og protester. Når kirken ble institusjonalisert, og søkte jordisk makt, søkte de som hadde latt seg fascinere av Jesu radikale undervisning i evangeliene, ut i ørkenen. Ørkenvekkelsen på 200-300 tallet var en direkte følge av at kirken var i ferd med å miste sin vitalitet og åndelige kraft.

Antonios den store solgte alt han eide, og gav det han tjente til de fattige og gav seg ut i ødemarken. Og det gjorde andre med ham. De vendte den institusjonaliserte kirken ryggen. Et liv i bønn og enkelhet ble et kraftig profetisk korrektiv til de som ville forgylle kirkebygg og blande seg med stat- og keisermakt.

Benedikt av Nursia var en annen profetisk røst som talte institusjonskirken midt imot. Hans levde liv var et kraftig korrektiv til de kreftene i kirken som fjernet seg fra Jesu radikale budskap.

Ivan J. Kauffman
En av de som har dokumentert dette, og vist til den fornyelsen som kom gjennom de monastiske kommunitetene er Ivan J. Kauffman i boken: "Follow me". Kauffman har en noe uvanlig bakgrunn. Han kommer fra en familie som har røtter i Døperbevegelsens grupper som Amish og Mennonitene helt tilbake til 1700-tallet. Hans far var mennonite-pastor. På 1960-tallet førte en serie med ulike begivenheter til at Ivan Kauffman ble medlem av Den romersk-katolske kirke, og har vært det de siste 40 årene.

Kauffman skriver kirkehistorie på en annen måte enn det vi vanligvis er vant med. Han går tilbake til urkirken og dens praksis, og så beskriver han tiden fra Antonios til Benedikt, fra Martin av Tours til Cluny, fra Bernard av Clairvaux til Martin Luther, han skriver om den monastiske arven, om anabaptister til baptister. Om alle disse ulike strømningene - som alle er med på å vise vei tilbake til utgangspunktet.

Hensiktsmessige fellesskap
Han er også tydelig kjent med det som kalles for den ny-monastiske bevegelsen og dens vektlegging av kommuniteter. Denne bevegelsen snakke om 'intentional community' som en motsetning til 'institutional community'. Jeg har strevd med å finne en god norsk oversettelse til begrepet 'intentional community', men en venn av meg foreslo 'hensiktsmessige fellesskap' og det er en veldig god oversettelse av hva dette er.

Nok en gang legger Gud ned i mennesker en drøm om å vende tilbake til den kristne tro i original form så langt det er mulig. Man ønsker å leve troverdige liv, i enkelhet, som en stille protest mot vår tids materialisme og Mammondyrkelse. Man utfordres av Jesu radikale ord i Bergprekenen. Man engasjerer seg for sosial rettferdighet og stiller seg på de fattiges side.

Menigheten i Jerusalem med sin vektlegging av å dele det de hadde er en stor inspirasjonskilde. Mange av dagens nymonastiske kommuniteter finner du i de fraflyttede delene av storbyene i USA, Canada og Europa, hvor unge mennesker flytter inn i falleferdige hus for å bringe Guds rike til disse stedene! Disse små kommunitetene som ber tidebønner, bryter brødet, serverer suppe og hjelper til med praktiske gjøremål blir lyset som skinner på et mørkt, mørkt sted. Deres blotte liv er blitt en stille protest mot institusjonskirken og dens materielle rikdom.

(fortsettes)

Nytt menighetslokale for Hmong-folket inne i thailandsk jungel

I den thailandske landsbyen Nahongtai på grensen til Burma, ble ett nytt menighetslokale for kristne av Hmong-folket innviet for kort tid siden. Forsamlingen har fått menighetslokale takket være et internasjonalt samarbeide. Hmong-folket er en etnisk gruppe fra fjellområdene i det sørøstlige Asia.                                                                  

I USA og Canada finnes det et halvt dusin mennonite forsamlinger blant Hmong-folket som har emigrert dit. Det er disse menighetene som nå har gått sammen om å skaffe til veie de midlene som trengtes for å få bygget dette lokalet.

Menighetslokalet er bygget midt inne i jungelen, og mursteinene som ble brukt måtte lages og brennes på stedet.  Hit inn er det ikke mulig å frakte noen bygningsmaterialer i det hele tatt. Byggingen skjedde ikke uten problemer. Det er sterke restriksjoner fra myndighetenes side for å bygge kirker. Skal man få menighetenes godkjennelse, må blant annet menighetene ha en viss størrelse. Men det er vekkelse blant Hmong-folket, og menighetene øker i antall og størrelse.

Menigheten i Nahongtai har holdt kurs for sine medlemmer, hvor de har studert anabaptistisk historie og teologi. Bildet er fra innvielsen av lokalet.

Anabaptistiske menigheter i Latin-Amerika i vekst

Endelig ble det en realitet! Etter to års pause, mest på grunn av det massive jordskjelvet i 2010, kunne mennonitene på den sørlige halvkule sette hverandre stevne i Chile i tiden 23.-27. januar.

Over 100 anabaptister fra Bolivia, Argentina, Uruguay, Paraguay, Chile og Brasil deltok. Besøkende kom også fra Sentral- og Nord-Amerika sammen med en offisiell delegasjon fra Mennonite World Conference. I vertslandet Chile finnes det et 20 talls anabaptistiske forsamlinger.

Den evangeliske mennonite-kirken i Chile, som ble tatt opp som medlem nr 100 i Mennonite World Conference i 2011, organiserte konferansen. Med sine 20-talls forsamlinger rundt om i landet representerer den chilenske døperbevegelsen misjonsfokuset til de latin-amerikanske anabaptistene.

Doblet medlemstallet fire ganger 
Titus Guenter, en canadisk professor med røtter fra Paraguay, henledet oppmerksomheten mot den misjonsgløden som finnes blant latin-amerikanske anabaptister. De har doblet medlemstallet fire ganger de siste 30 årene.

En av talerne var den tidligere generalsekretæren for Mennonite Church Canada, Robert J. Suderman, Han har arbeidet med menigheter i Latin-Amerika i flere tiår. Suderman talte om "Incarnating Now Glimpses of the Future: Biblical Foundations of Shalom.” 

Han brukte Ef 6,12 som utgangspunkt: 'For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet'.

Disse åndskreftene bruker urettferdighetens undertrykkende ideologier for å fremme sin sak, sa Robert J. Suderman, blant annet. 

En annen taler var Alfred Klassen, som er pastor i Paraguay. I 2009 ble han angrepet og knivstukket i sitt hjem. Klassens vitnesbyrd er sterkt: Når angriperen til slutt meldte seg for politiet, tilgav Klassen ham og fulgte ham gjennom hele rettsprosessen. De er i dag bestevenner!

Forsoning mellom anabaptister og lutheranere
Representantene fra Mennonite World Conference, Danisa Ndlovu of Zimbabwe og Janet Plenert of Canada, delte inntrykk fra forsoningskonferansen i Stuttgart i Tyskland i 2010, mellom lutheranere og anabaptister. Hva kan latin-amerkanske anabaptister lære av denne prosessen?

Et seminar som ble svært høyt verdsatt var seminaret til Monica Parada. Hun var invitert av Anabaptist Women Theologians of Latin America, og snakket om hvordan man kan avsløre vold, særlig vold rettet mot kvinner.

På bildet ser vi gruppen Los del Huerto, som i ført sine bondeklær og nasjonaldrakter, sang og danset seg inn i hjertet til deltagerne. 

Siste dagen i konferansen ble tre personer fra Chile døpt på bekjennelsen av sin tro.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 6

Fra å være en menighet som levde i eiendomsfellesskap og hadde alt felles, og som delte det de har med de fattige, utvikler Kirken seg til å bli en institusjon med kolossal rikdom som undertrykker de fattige og besitter en enorm eiendomsmasse. Etter hvert ble det innført en kirkeskatt, mange steder og for å inndra denne tvang Kirken med sine embetsmenn vanlige folk fra gard og grunn, om de ikke var i stand til å betale for seg.

Jeg leste nylig en artikkel som kom med et forslag nå i fastetiden, om at biskopene og prestene skulle ta av seg sine svære gull- og sølvkors, og henge på seg enkle trekors i stedet. Så kunne de henge gull- og sølvkorsene rundt nakken igjen etter at fastetiden var over!

Hvordan kunne det gå så galt? Hvordan er det mulig å fjerne seg så langt fra originalen?

Alt felles
Var praksisen med eiendomsfellesskap unikt for menigheten i Jerusalem, eller var dette en praksis også i de andre menighetene? De nytestamentlige skriftene er taus når det gjelder dette spørsmålet. Vi kjenner ikke til om de andre menighetene praktiserte dette, men det er ting som tyder på det. Praksisen med eiendomsfellesskap fungerte i hvert fall frem til slutten av det andre århundre.

Tertullian, som levde ca 160 til ca 225 e.Kr, og som regnes som en de fremste apologetene eller trosforsvarerne i den tidlige kirkens historie, skriver 'vi har alt felles, bortsett fra våre koner'. (FF Bruce: The Church of Jerusalem/Christian Brethren Reseach Fellowship Journal nr 4, April 1964, side 7)

Sannsynligvis kommer endringen med keiser Konstantin. Som med så mye annet i Kirkens historie. Man begynner å bygge kirkebygg, som etter hvert blir svært kostbare bygg, ikke minst på grunn av utsmykningene.

Fra enkle husforsamlinger til katedraler. Det er utviklingen slik vi ser den gjennom kirkehistorien. Ikke bare blir Kirken en stor eiendomsbesitter - den blir kanskje den største ved siden av keisermakten. Bispesetene blir enormt rike, og historien gir oss nok av grelle eksempler på paver, biskoper og prester som velter seg i luksus. Det er vanskelig å kjenne igjen de enkle fiskerne fra Galilea og urkirken i Jerusalem.

Mammon og Kirken
Jesus talte veldig tydelig om det Han kalte en umulighet! Han sa: 'Ingen kan tjene to herrer. Han hate den ene  og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon'. (Matt 6,24) Likevel er det nettopp dette Kirken har gjort seg skyldig i. Den har blandet sammen kirke og statsmakten, og den eiendomsløse kirken er blitt rik på andre menneskers bekostning. Gjerne de fattigste av dem. Og forført av rikdom har den gjort forskjell på rik og fattig, slik Guds ord advarer oss mot. Og det med sterke ord:

'Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham i staselige klær og sier: 'Vær så god, her en god plass', men til den fattige: 'Du kan stå der!' eller: 'Sett deg ved føttene mine!' Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten?  Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?' (Jak 2,1-7)

Radikale etterfølgere
Men det fantes de som ikke ville ha med Mammon å gjøre. Opp gjennom kirkens historie reiste Gud opp profetrøster, som en Frans av Assisi, som talte Roma midt i mot. Han tok et særdeles kraftig oppgjør med Kirkens holdning til rikdom.

Men Frans var ikke alene. Opp gjennom Kirkens historie har det vært ulike grupper som ønsket å leve radikalt med Jesus, og som fant velsignelsene i eiendomsfellesskapet. Når vi kommer til Reformasjonstiden møter vi også Døperbevegelsen - anabaptistene. En gren av den går under navnet Hutterianerne, og om dem kan du lese i en av de neste artiklene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 5

Her fortsetter serien om gudstjenesten og disippellivet i de første kristne forsamlingene. Forrige artikkel ble publisert 14.februar, og i de foregående artiklene har vi sett på hvordan de første kristne feiret Agapemåltidet eller Kjærlighetsmåltidet.

Et annet særtrekk ved menigheten i Jerusalem var at dens medlemmer hadde alt felles:

"De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse". (Apg 2,42-47)

"Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte". (Apg 4,32-35)

Unikt fellesskap
Det er ting ting å si om dette: Menighetsfellesskapet i Jerusalem var unikt. Ordet menighet, som er en oversettelse av det greske ordet "ekklesia" og betegner 'et folk som er uttatt, innvidd og tilhørende Herren". I Jerusalem gav dette seg uttrykk blant annet i at menighetens medlemmer 'hadde alt felles'. Det fantes en bemerkelsesverdig radikalitet og overgivelse til Jesus. Han var Herre også over deres eiendeler.

Menigheten i Jerusalem fikk en eksplosjonsartet vekst. Den begynte med 120 personer, for så å vokse til 3000 og så til 5000. Det skaper utfordringer! Ikke minst med logistikken! Hvor skal alle disse folkene bo? Hva skal de gjøre for livets opphold? For mange av dens medlemmer kom jo ikke bare fra byen Jerusalem. Det var pinsefestens dag og fromme jøder fra hele Israel og fra en rekke land var tilstede for å feire høytiden.   Om ikke 3000 nye medlemmer hadde skapt utfordringer for de 120, så ble det ikke mindre utfordringer av at 2000 nye kom til tro!

Det trengtes husrom, det trenges mat. Det trengtes organisering. Blant disse 5120 medlemmene fantes det også fattige mennesker. Og det fantes enker. Dem hadde man i følge jødisk tradisjon et spesielt ansvar for. Dette ansvaret tok også den første menigheten på seg.

For å dekke noen av de presserende utfordringene den sto ovenfor begynte menigheten i Jerusalem med suppekjøkken: "På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen". (Agj 6,1)

Unikt menighetsfellesskap i 40 år
Det unike menighetsfellesskapet i Jerusalem varte i nærmere 40 år. I år 70 invaderes byen og både jøder og kristne fordrives. Før dette skjer leser vi i Apostlenes gjerninger også om en forfølgelse i etterkant av drapet på diakonen Stefanus: "Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria" (Apg 8,1). Men dette var bare for en tid. De kom tilbake til Jerusalem, og det unike fellesskapet der varte frem til år 70.

Når så Jerusalem blir re-etablert som en hedensk by i år 135 e.Kr gjenopprettes også menigheten i Jerusalem. Om dette skriver F.F Bruce, en meget anerkjent professor i Det nye testamente: "Men denne menigheten bestod utelukkende av medlemmer av hedensk opprinnelse og hadde ingen kontinuitet med menigheten i Jerusalem på aposteltiden". (The Church in Jerusalem. Christian Brethren Research Fellowship Journal no 4. April 1964, side 5)

Hva skjedde så med det unike menighetsfellesskapet som man hadde i Jerusalem? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Ny bok forteller den gripende historien til de russiske baptistene

En viktig bok utkom i Russland i går. Vi snakker om andre bind av historien til landets baptister, redigert av Alekseij Valerievitsj Sinichikina og Mikhail V. Ivanov.

Boken er utgitt i forbindelse med 145 års jubileet for dåpen av NI Voronin, den første baptisten som ble døpt i Russland, og 130 års  jubileet for organiseringen av Den russiske unionen av Evangeliske kristne/Baptistene. Boken inneholder den fullstendige historien til de russiske baptistene helt opp til vår egen tid, og er skrevet av baptistenes fremste russiske historikere: Sergeij Nikitovitsj Savinskij, Marina S, Karetnikova, Vladimir Popov og Konstantin Prokhorov.

I 145 år har russiske baptister vært gudfryktige og hengitte kristne, som trofast har forkynt Guds ord. Mesteparten av tiden ble de forfulgt: De ble ansett som en trussel mot den statlige russisk ortodokse kirke under Det russiske imperiet, og ble forfulgt. Under det despotiske kommunistiske regimet som statens fiender. Og ble forfulgt. Selv ikke i dag er det alltid stuerent å kalle seg baptist i Russland.

Boken vil hjelpe russerne til å bli kjent med sin egen historie, og den trosarven de er satt til å ivareta og føre videre, gjennom trofaste Herrens vitner - mange av dem gav sitt eget liv - for å forsvare Guds ord. Den inneholder 150 unike historiske fotografier. Om den noensinne kommer på norsk er vel heller tvilsomt - dessverre.

Ny skandale ryster Vatikanet

Det ser ikke ut til å bli en ende på skandalene som ryster Vatikanet. I dag gikk Storbritannias fremste katolske leder, kardinal Keith O'Brian av, etter å ha blitt anklaget for 'upassende oppførsel' mot andre prester.

Det er pave Benedikt som har bestemt at kardinalens avgang skal gjelde fra og med i dag.

Flere britiske prester har rapportert at Kardinal O'Brian har gjort seksuelle tilnærminger mens de var under utdanning. Det er avisen The Observer som melder dette i dag. Kardinalens avgang kommer bare få dager etter at italienske aviser har spekulert om pave Benedikt XVI valgte å gå av etter at en rapport om homofile prester i Vatikanet ble lekket til pressen. Rapporten viser at de homofile prestene skal ha vært utsatt for utpressing og korrupsjon. Rapporten var i følge avisene The Panorama Weekly og Repubblica Daily laget kun for at pave Benedikt skulle lese den, men innholdet skal ha blitt lekket i januar i år. Vatikanet på sin side avviser disse påstandene fullstendig.

Pastor Saeed Abedini blir fysisk og psykisk mishandlet i Evin fengslet i Tehran

Jeg har skrevet om pastor Saeed Abedini, den amerikanske statsborgeren, som var på besøk i hjemlandet Iran, og som ble arrestert og dømt til åtte års fengsel. Pastor Abedini sitter i det beryktede Evin fengselet i Tehran under særdeles vanskelige forhold. Iranske myndigheter forsøker med ulike taktikker å få ham til å frasi seg sin tro på Jesus, men pastor Abedini holder fast ved troen.

Baptist Press gjengir i dag et brev som pastor Abedini har skrevet i fengelet:

'De forsøker å utsette meg for et slikt grusomt press, noen ganger er det ikke til å bære, slik at de kan vise at troen min ikke er virkelig, men at den er tom.' skriver Saeed Abedini. Så legger han til:

'Etter alt dette presset, etter alle spikerne de har presset mot hendene og føttene mine, så venter de bare på en ting: At jeg skal fornekte Kristus. Men de vil aldri få meg til å gjøre dette'.

I brevet er skrevet 22. februar fremgår det også at ulike grupper av innsatte i fengslet - Abedini kaller dem 'bøller' - driver med psykologisk krigføring, som består i at de snakker om at han ikke kommer til å se familien sin igjen, de utøver psykisk vold mot ham ved å håne og mobbe ham og true med å drepe ham. Han utsettes også for å møte ekstremister som sitter fengslet, i den hensikt å skape frykt.

Midt oppe i denne svære prøvelsen snakker pastor Abedini om at dette er 'gyldne anledninger til å åpne dører til å tjene. Han kaller de som mishandler ham for 'tomme beholdere som tørster etter Det levende vann, og vi kan slukke tørsten deres ved å gi dem Jesus'.

I brevet er han opptatt av å trøste andre iranere som opplever å bli forfulgt for sin tro på Jesus:

'Kanskje du også befinner deg i en slik situasjon, så be og søk Gud slik at Han kan bruke deg i de vanskelighetene og prøvelsene som livet har gitt deg'.

Abedini er 32 år gammel, og gift med Naghmeh, sammen har de to barn. De oppholder seg i USA og er djupt fortvilet over det som skjer med ektemannen og faren. La oss storme himmelen i bønn og be for denne familien i den særdeles vanskelige situasjonen de befinner seg i.

Vår keltiske kristenarv, del 8

Her følger en ny artikkel i serien om vår keltiske kristenarv. Den forrige artikkelen i serien ble publisert onsdag 6.februar:

Kvinnene hadde en særskilt plass i de keltiske kirkene. De var nyskapende pionerer. Bare menn kunne ordineres til prester, men siden den keltiske kirken var lite prestedominert, førte ikke dette til at kvinner ble marginalisert. For de kunne bli ledere av kommuniteter og fellesskap for både menn og kvinner.

Kelterne visste nemlig å verdsette både den fysiske og åndelige morsrollen. En rolle vår tids kirke trenger minst like mye. Det er en stor mangel på åndelige mødre.

En av de mest kjente åndelige mødre i den keltiske tradisjonen er Brigid av Kildare. Hun er blitt kalt 'den åndelige jordmor som hjalp til da det kristne Irland ble født', og for 'den gæliske Maria'.  Som abbedisse i Kildare ledet Brigid et kloster med både menn og kvinner, det samme som to andre åndelige mødre i Irland: Hl.Hilda og Hl.Ebba.

Historikeren Bede forteller at alle som kjente Hl.Hilda, som var abbedisse i Whitby, 'pleide å kalle henne mor på grunn av hennes fremragende fromhet og nåde'. Hl.Aidan og andre ledere bevarte et godt og nært vennskap med henne, og Bede forteller at de 'elsket henne inderlig på grunn av hennes medfødte visdom og hennes iver i tjenesten for Gud'.

(fortsettes)

Om du vil lese mer om Brigid av Kildare, har jeg skrevet en artikkel om henne som jeg har publisert på bloggen Monastisk. Du finner artikkelen her:

http://www.monastisk.blogspot.no/2013/02/brigid-av-kildare.html

Mange gode grunner for å feire Purim!

Det finnes vel knapt noe mer viktig enn å feire Purim i 2013! Ikke siden staten Israels gjenopprettelse i 1948 har jødehatet vært sterkere. Ikke nok med at antisemittismen brer om seg, og fortsatt har en sterk posisjon i visse deler av kirken, så truer Iran med utslettelse av landet, og palestina-araberne vil ha et jøderent Palestina.

Derfor feirer jødene Purim! Selve minnedagen om utfrielsen av det jødiske folk fra det eldgamle persiske imperiet og planene til den onde Haman om å utrydde alle jødene. Herren, Israels vokter, sover ikke, og slumrer ikke! Han våker over sitt ord og setter det i verk! Løftene til det jødiske folk har Han ikke glemt, og heller ikke trukket tilbake. De er evige.

I dag heter ikke Israels fiende Haman, men Hamas med sine mange 'slektninger'. Historien om Purim kan du lese i Esters bok. Kanskje en bok å lese nå i Fastetiden? Boken forteller oss om hvordan jødene reagerte på Haman's planer om å utrydde dem. Dronning Ester fastet før hun gikk inn til kongen, og derav har vi begrepet 'Esterfaste', en faste som varer i tre dager. I jødisk tradisjon er dagen før 'Purim' Ta'anit Ester, som nettopp skal minne dem om disse tre dagene.

Purim derimot er fest! Ikke minst for barna. De kler seg ut i karnevalsdrakter, som oftest skal helter og skurker fra historien om dronning Ester. På Purim hører man Esters bok lest høyt, og det er vanlig å trampe med beina, rope og svinge med 'skraller' eller lage annet bråk når navnet Haman nevnes. Tanken er at man på denne måten 'visker ut hans minne'. Man spiser, drikker og er glade.

Velsignede dager på Grimerud

Når disse linjene skrives har jeg nettopp kommet hjem fra begivenhetsrike og viktige dager på Grimerud, Ungdom i Oppdrags hovedbase utenfor Hamar.

Onsdag til fredag var jeg sammen med bønneledere fra Finland, Sverige, Danmark, Færøyene, Island, Nederland og Norge til en nordisk bønnekonferanse. Fredag, lørdag og søndag har vi vært samlet om Den nasjonale bønnekonferansen. Det har vært godt å be sammen med bedere fra alle disse nasjonene, og lytte til hva Gud sier og be ut det som ligger på Hans hjerte for våre land i en tid som denne. Det var inspirerende å møte bønnelederne fra de nordiske landene, og en av de tingene som kommer ut av denne samlingen er et tettere samarbeide mellom de nordiske land hva målrettet bønn angår. Vi er alle nasjoner med korsmerkede flagg! Og Gud har planer for Norden! Den nordiske bønnekonferansen ble ledet av Gunnar Brudeli, og vi er ham stor takk skyldig for at han la til rette for denne konferansen. Senere i år skal det være en ny nordisk bønnekonferanse på Island. Jeg kommer tilbake til dette senere på bloggen.

De nordiske land skal spille en rolle i re-evangeliseringen av Europa! Det lå på manges hjerter, og ble også understreket gjennom undervisningen som ble gitt. Lørdag kveld var det spesiell forbønn for Israel, hvor Alv Magnus talte.

Dagen i dag har vært spesiell for meg og min kone: Sammen med alle deltagerne på konferansen feiret vi nattverdgudstjeneste slik den feires i Kristi himmelfartskapellet. Det ble veldig godt mottatt, vi fikk mange  positive tilbakemeldinger etterpå. Jeg talte deretter om Guds kall til forbedere og til den profetiske tjenesten.

Her sa jeg blant annet:

'Ikke alle forbedere er profetiske, men alle profeter er forbedere!'

'Definisjonen på en forbeder er en som identifiserer seg med den man ber for'. 

Jeg skal komme tilbake til det jeg talte om senere. Nå må jeg roe ned. Det har vært hektiske dager. Men jeg er blitt veldig velsignet.

Bønn når vi lider

I dag vil jeg gjerne dele to av bror Roger (bildet) av Taize's bønner med bloggens lesere:

Alt livs frelser, Du vil ikke at noe menneske skal bli grepet av angst. Over lidelsens mysterium i menneskenes liv, kommer Du og sprer et lys. I dette lyset åpner Du en vei til et fortrolig fellesskap med Gud.

Jesus vårt håp, selv om vi er svake og skrøpelige, ønsker vi mer enn noe annet å kjenne at vi er elsket av Deg. Du som lyser opp den veien som leder til medfølelse og kjærlighet. Du sier til oss, som Du sa til Dine disipler: Omvend deg og tro på evangeliet.

Noen ord om askesen i fastetiden, del 3

Her følger tredje og siste del av artikkelen jeg har oversatt, som Enzo Bianchi (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten Bose, har skrevet:

Vi kan sammenfatte askesens kristne dimensjon på denne måten: frelsen kommer fra Gud gjennom Jesus Kristus. Askese er ikke noe annet enn at jeg aksepterer meg selv som den jeg er, takket være nåden som kommer til meg fra den Andre, som er Gud. Det innebærer et samtykke når jeg har imot min egen identitet i relasjonen til den Andre. Det er av betydning at vi involverer hele vårt jeg, både kropp og sjel, for å få en rett teologisk forståelse - at den kroppslige askesen ofte beskrives i negative termer og som skadelig for kroppen, handler først og fremst om det vidt aksepterte dualistiske bildet av mennesket. Uten den kroppslige dimensjonen reduseres kristendommen til en intellektuell øvelse, til gnosis eller kun til et moralsk program.

Askesen står i den kristne åpenbaringens tjeneste og bekrefter at vår virkelige frihet viser seg i vår evne til å gi oss selv til Gud og vår neste. Det er en askese som hjelper oss til å bli fri fra vår selviske kjærlighet og egosentrisitet og forvandler oss til mennesker i fellesskap med andre - som gaver til hverandre i kjærlighet.

Den tidlige kristne tradisjonen viser nok et eksempel på selvkritikk når en av ørkenfedrene konstaterer:

"Mange har bøyd sine kropper uten noen dømmekraft, og de har senere gått sin vei uten å finne noe i det hele tatt. Vår munn stinker på grunn av vår faste, vi kan Bibelen utenat, vi siterer Salmene - men vi har ikke det Gud søker hos oss: kjærlighet og ydmykhet".

Bare en fornuftig askese med dømmekraft gleder Herren og lar oss utvikle oss til å bli mer menneske, ikke mindre. Den leder oss også slik at vi kan gjøre vårt liv til et mesterverk - et kunstverk. Det er kanskje ikke en tilfeldighet at ordet askese også brukes i den antikke greske litteraturen om det kunstferdige arbeidet. Men askesens høydepunkt er å sette sitt liv under skjønnhetens tegn, som i kristendommen bærer navnet hellighet.

Fastetiden - en tid for å kaste?

Fastetiden er en tid for forenkling! Og jeg lar meg utfordre av den evangelikale lederen John Stott's (bildet) enkle regel for et enkelt liv:

'Hvis du ikke bruker det, trenger du det ikke!'

Det er noe å tenke over, ikke sant. Jeg har mye jeg ikke bruker. Og jeg oppdager stadig ting jeg har under opprydding som jeg ikke en gang husker at jeg har.

Kanskje jeg er alene om dette? Jeg har vel tenkt slik at jeg ikke er det. Men jeg tenker kanskje at jeg kan få bruk for det en dag? Kjekt å ha.

Kanskje denne fasten er en tid for å rydde opp i ting? Forkynneren sier:

'Det er en tid ... for å bevare, en tid for å kaste' (For 3,6)

Så var de ikke Amish likevel

Saken fikk stor mediaoppmerksomhet: Amish medlemmer i slagsmål som ender opp med at noen får klippet av seg skjegget, og får sin tro og verdighet krenket.

Nå viser det seg at de som ble arrestert og senere dømt, ikke tilhører Amish i det hele tatt.

Jo, de har skjegg og de reiser rundt med hest og kjerre. Men der stopper også likheten.

Det hevder verdens ledende Amish forsker, David B. Kraybill, forsker ved Elisabethtown College Center for Anabaptist and Pietist Studies.

'Bergholz sekten opphørte å være Amish ved at de for lenge siden sluttet med regelmessige gudstjenester, og ved at de tok i bruk voldelige straffemetoder', sier professor Kraybill. Som kaller dem en klan eller en sekt, og ikke anser dem for å ha noe med Amish å gjøre i det hele tatt. Professor Kraybill var innstevnet som fagvitne i saken.

David B, Kraybill har intervjuet 15 personer, av dem flere ofre for Bergholz sekten, samt Amish ledere som har vært involvert med lederen for gruppen Sam Mullet.

Bergholz sekten bruker heller ikke Det nye testamente som sitt læregrunnlag, kun Det gamle testamente. Og sektlederen ansees å være lik en av Det gamle testamentes profeter.

Dessverre vil nok ikke media i like stor grad spre nyheten om at denne sekten likevel ikke var Amish.

Bildet viser medlemmer av Bergholz.

53 etiopiske kristne arrestert i Saudi-Arabia

53 etiopiske kristne ble arrestert 8.februar i den saudi-arabiske byen Dammam, i den østlige provinsen av landet. Da var de samlet i et privat hjem for å holde gudstjeneste. Huset er eid av etiopisk troende.

Det er Religionsfrihetskommisjonen til Den evangeliske allianse som melder dette. De har det fra  pålitelige kilder som befinner seg inne i dette arabiske kongedømmet.

Det er 48 kvinner og seks menn, og blant dem tre menighetsledere, som er arrestert. De tre menighetslederne - to av dem kvinner - ble fremstilt for en islamsk rett i Dammam, samme dag som landets myndigheter anklaget dem for å omvende muslimer til kristen tro. Den evangeliske allianse tror to av de arresterte, som har midlertidig oppholdstillatelse i landet vil bli løslatt, mens de øvrige vil bli forvist fra Saudi-Arabia. La oss huske våre trossøsken i våre forbønner.

Liturgi- og bønneheftet endelig ferdig og klar til bestilling

Det er en stor dag for oss i dag! Endelig er vårt lenge etterlengtede hefte med nattverdliturgien slik den feires i Kristi himmelfartskapellet ferdig. Heftet inneholder også tidebønner som kan bes om morgenen, midt på dagen og kvelden og det inneholder en del med bønner som kan brukes ved ulike anledninger.

Vi håper at heftet skal bli til velsignelse og hjelp for mange.

Inntektene av salget går uavkortet til arbeidet med Kristi himmelfartskapellet. Vi selger det for 100,- kroner, pluss eventuell porto.

Ønsker du å bestille det, send en epost til: bjornolav58@gmail.com

Dager i bønn på Grimerud med bedere fra hele Norden

De kommende dagene blir preget av mye bønn. Det starter allerede i kveld. Da skal jeg møte en gruppe med nordiske bønneledere på Grimerud. Vi fortsetter samling tordag på dagtid. På kvelden tar jeg en liten pause fra den nordiske samlingen for å lede nattverdgudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet.

Fredag fortsetter vi på Grimerud, først med samling i Nasjonalt bønneråd, og på kvelden starter Den nasjonale bønnekonferansen som varer frem til søndag. Søndag formiddag skal jeg tale på det avsluttende møtet.

Jeg ser frem til dager med bederne - i bønn, seminarer, gruppesamlinger. For å lytte, dele erfaringer, bønnesvar og bønneemner. For å lære av andres erfaringer med bønn. Det har skjedd mye spennende siden Alv Magnus og jeg tok initiativet til Nasjonalt bønneråd for noen få år siden, og jeg gleder meg over at de nordiske bederne blir sammen med oss. Innfor Guds trone henter vi inspirasjon, vi vil gjerne høre fra himmelens hovedkvarter.

Bloggen vil bli oppdatert som vanlig. Be gjerne for oss.

Anabaptistiske grupper øker i antall verden over

Medlemsskapet i anabaptistiske grupper verden over opplever økt vekst.

Siden forrige måling i 2009 og frem til siste måling i 2012 snakker vi om en vekst på hele 9,8 prosent. Fra 1.616.126 til 1.774.720 døpte medlemmer. Også i årene 2006-2009 kan man se tilbake på vekst.

Tallene vi her snakker om er menigheter knyttet til Mennonite World Conference. I tillegg til disse kommer alle de menighetene som ikke er tilsluttet dette nettverket.

Den største veksten finner sted i Afrika, med hele 38,3 prosent, etterfulgt av Nord-Amerika som har en vekst på 29,8. Så følger Asia med 17,8 prosent, og Latin-Amerika med 10,5 prosent. Omkring to tredjedeler av de døpte er afrikanere, asiater eller latin-amerikanere.

The Meserete Christos Church i Etiopia, som vokste med 30,2 prosent til 224.396 medlemmer, fortsetter å utgjøre den største sammenslutningen av anabapstistiske menigheter. Den nest største gruppen er Old og New Order Amish i USA, som oppgir å ha 114.200 medlemmer i 1.877 menigheter. Den nest største av de konservartive gruppene er Mennonite Church USA med 103.245 medlemmer.

Kirke i Egypt stukket i brann og koptere skadet av steinkasting

Muslimske landsbybeboere i Fayoum provinsen (bildet) i Egypt angrep en koptisk kirke i helgen, som ble stukket i brann. De rev også ned et kors fra taket av kirkebygget, og fire kristne ble pepret med steiner.

Dette er det andre angrepet på kirkens eiendommer i denne provinsen på litt under en måned. Angrepet på Mar Girgis kirken i  byen Tamiyyah, som ligger 103 kilometer sørøst for Kairo.

'Det hele begynte som en ganske så alminnelig søndag med feiringen av liturgien og søndagsskole', forteller en 30 år gammel koptisk-ortodokse kristen som er medlem av denne menigheten, til Morning Star News. 'Som vanlig forlot folk kirken rett etter at gudstjenesten var over, men noen få ble sittende igjen. Mens vi satt der så vi en stor folkemengde komme gående, akkurat slik vi har vært vitne til på TV fra Tahrir gaten i Kairo, for å angripe kirken vår'.

Omlag 30 muslimer samlet seg utenfor selve kirkebygget. De begynte å kaste steiner og ødelegge vinduene. Rett etter dette ble det kastet flasker med brennende veske som eksploderte inne i kirken. De som var inne i kirken forsøkte å kaste det brennende materialet ut av kirkebygget. Så brøt angriperne seg inn i selve kirkerommet og startet med å ødelegge ikoner, kors og begynte å rive ned inventar og bærende bjelker. Deretter satte de fyr på kirken, men brannen ble raskt slukket.

En prest og tre andre kom til skade etter at de ble utsatt for et skur av stein.

La oss huske våre venner i Egypt i våre daglige forbønner.

Takket nei til å bli biskop for å fortsette som beder

Historien du er i ferd med å lese er ikke unik i kirkens historie, men den er ikke mindre gripende av den grunn:

Hegumen Rafael Ava Mina (til høyre på bildet) har fått en formell forespørsel om å bli biskop i Den koptiske ortodokse kirke. Forespørselen kommer fra pave Tawadros II, og ble kjent i går.

Hegumen Rafael Ava Mina takket pave Tawadros II for hans store kjærlighet mot ham, likevel takket han nei til å bli hovedbiskop for Det gamle Kairo, en ansvarsfull stilling, som mange ville ha ettertraktet.. Pave Tawadros innkalte derfor fader Mina for å snakke nærmere om dette, og selv om paven forsøkte å overtale fader Mina til å takke ja, bestemt, men vennlig, fastholdt fader Mina sitt standpunkt.

Fader Mina insisterer på at hans liv handler om å leve sammen med munkene i det klosteret han tilhører. Det i seg selv taler mer enn ord. Fader Mina handler på Jesu ord om å sette seg nederst ved bordet, når du blir invitert som gjest, og som mange av ørkenens bedere søker han stillheten, fremfor offentligheten. Han forblir i sitt kall.

Det hører med til historien at fader Mina var blant de som kunne ha blitt valgt til ny pave etter Shenouda III's død.

Kristent rehabiliteringssenter i Novosibirsk brant ned til grunnen

Et kristent rehabiliteringssenter for alkoholikere og narkomane i Novosibirsk brant ned til grunnen natten mellom den 6.-7.februar.

10 personer som bodde i rehabiliteringssenteret klarte å komme seg ut, og ingen av dem ble skadet. Men bygningen brant ned til grunnen. Utendørs var det minus 25 grader!

Den svenske misjonsorganisasjonen Ljus i Öster ber om forbønn for senteret, de som bodde der og ikke minst for Slava Ostanin, som har kjempet for at rehabiliteringssenteret skulle bli en virkelighet og som tar dette veldig tungt.

Keltisk biskop ville beholde de jødiske påsketradisjonene

Bloggen Monastisk er oppdatert med flere artikler: I dag finner du en artikkel om Hl.Colman av Lindisfarne, en uredd munk og biskop, som talte Roma midt i mot, og kjempet for at kelterne skulle få feire påske i tråd med den jødiske tradisjonen. Du finner også en artikkel om Hl.Finian av Lindisfarne.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Armenia hjelper kristne armenere med å flykte fra Syria

Nye rapporter anslår at så mange som 7.000 kristne armenere har emigrert til Armenia (bildet) fra Syria siden borgerkrigen startet. Det er avisen USA Today som skriver dette.

På tirsdag i forrige uke ble en ortodoks og en armensk prest kidnappet i byen Aleppo. Prestene har blitt igjen i den mer eller mindre utbombede byen for å støtte sine forsamlinger. De viser et sant hyrdesinn, men prisen er høy.

Aleppo, som er Syrias største by er hjembyen til 80 prosent av Syrias armenske befolkning. I månedsvis har den vært krigsskueplass for kamphandlinger mellom regjeringshæren og opprørerne. Forferdelige tragedier har funnet sted. De som er igjen lider av mangel på mat, vann og medisiner. Snikskyttere finnes over alt, og med jevne mellomrom bombes byen eller beskytes med tungt artilleri.

Siden borgerkrigens begynnelse har Syria fått mer enn to millioner internflyktninger, og mer enn 650.000 er tvunget på flukt ut av landet. De har søkt tilflukt i Tyrkia, Libanon og Jordan og nå er det Armenia som gjør sitt til for å hjelpe de som er i nød.

Den kristne armenske befolkningen som er bosatt i Syria er relativt liten. Man antar at det dreier seg om 60.000 til 100.000 mennesker.

Noen ord om askesen i fastetiden, del 2

Her følger andre del av artikkelen av Enzo Bianchi, om askesen, som jeg har oversatt. Enzo Bianchi (bildet), er prior for den økumeniske kommuniten Bose i det nordlige Italia. Første del ble publisert lørdag:

Naturligvis må det gjøres klart at den kristne askesen er og forblir en metode som er fokusert mot et mål, det eneste mål vi kan ivre etter i det åndelige livet - kjærligheten til Kristus og til vår neste. Det er ikke mulig å utøve askese uten en pågående erfaring av å miste feste, av å mislykkes og av 'synder'. Den hjelper oss til den innsikten at en rett kristen askese alltid er uadskillelig forbundet med Guds nåde.

'Det er umulig å vinne over sin egen natur,' skriver Johannes Klimakos.

I kristendommens historie finnes det mange eksempler på asketiske overdrivelser og avvik, men man har også alltid kunne avvise slike ytterligheter som noe som reduserer det kristne livet til en rekke med historiske bragder. Det har man også kunnet gjøre med en viss grad av humor.

'Om du faster regelmessig, så skryt ikke av det. Om du blir hovmodig av det, så spis i det minste kjøtt. Det er bedre å spise kjøtt enn å gå til overdrivelser og skryte av seg selv'. (Isidor presbyteren)

Målet med den kristne askesen er ikke at vårt jeg skal bli perfekt, men det handler om å forme vårt jeg i frihet og i relasjon til andre - askesens virkelige mål er kjærlighet og barmhjertighet.

Askesen tar på alvor ordene om at vi ikke kan tjene to herrer og at alternativet til å lyde Gud er å tjene avguder. Også vårt indre må formes, vår kjærlighet må alltid slipes og vi må fortsette med å skape enda mer fornuftige og respektfulle relasjoner - dette er hva askesen lærer oss.

'Innsatsen og vanskelighetene i våre asketiske anstrengelser åpner oss for Guds gaver, de forbereder oss til fullstendig å ta imot Guds nåde'. (Nikolaos Kabasilas)

(fortsettes)

Når menigheten tier og kaoskreftene brer om seg

For 77 år siden - i 1936 - ble det undertegnet et viktig manifest i Amsterdam. 4. juli dette året - i Fredeshiem - tok Jacob ter Meulen initiativet til det som skulle bli 'Mennonitenes Freds Deklarasjon'.

Det skjedde i et Europa på bristepunktets rand. Med stor sosial nød og uro, nasjonalismens fremvekst og med økt militarisering. Ikke ulikt vår egen tid. Kanskje bør et nytt manifest - likt det i 1936 - skrives, og kristne utfordres enda en gang til å ta avstand fra de ekstreme nasjonalistiske kreftene, som på nytt vinner terreng på europeisk jord?

Jeg tror det. Jeg savner en tydeliggjøring fra kristne som ser det som er i ferd med å skje, og som viser med levd liv at de søker Guds rike som alternativet til kaoskreftene, og til hatideologien i land som i dag sliter med massearbeidsløshet og fremmedfiendtlighet.

Men de som ønsket seg et slikt fredsmanifest møtte uventet motstand på Mennonitenes Verdenskonferanse som dette året ble holdt i Amsterdam, med 400 nederlandske og tyske deltagere, sammen med en håndfull amerikanere. Motstanden kom fra de tyske mennonitene. De var ikke rede til å stå opp mot naszistene, og faktum var at det var en stilltiende avtale om at man ikke skulle snakke om politikk på denne samlingen i Amsterdam. Så fjernt fra virkeligheten kan også kristne være! Ikke ulikt det som skjer i dag, hvor kirken som helhet stort sett forholder seg taus til det som holder på å skje i dagens Europa. Massearbeidsløsheten vil være en av faktorene som øker fremveksten av de sterke nasjonalistiske bevegelsene vi ser i Hellas, Ungarn og til dels også i Spania. Etter hvert som dette brer om seg, vil man ønske seg en sterk fører, og vi skal ikke se bort fra at Europa er i ferd med å forberede seg for Antikrist.

Bruderhof og fredsarbeidet
To som deltok på Mennonitenes Verdenskonferanse i Amsterdam i 1936 var Emmy Arnold (bildet) og Hans Zumpe. De deltok som representanter for Bruderhof, en gren av Døperbevegelsen, grunnlagt i 1920 av Eberhard Arnold, kona Emmy og hennes søster Else von Hollander.

Bruderhof kommuniteten hadde allerede fått smake hva de sterke nasjonalistiske kreftene representerer. Siden 1933 hadde Bruderhof blitt overvåket av nazistene og kommunitetens eiendom i Sannerz hadde blitt stormet av sikkerhetspolitiet. Skolen de drev var blitt stengt av myndighetene, og flesteparten av kommunitetens unge menn hadde måttet flykte fra Tyskland for å unnslippe å bli innrullert i landets militære styrker.

Emmy Arnold og Hans Zumpe hadde håpet å finne likesinnede. Men i stedet møtte de en mur av taushet rundt samtidens viktige spørsmål. Hanns Zumpe forsøkte å bryte tausheten, ved å tale til konferansen. Han minnet den om og utfordret dem med bakgrunn i de tidlige anabaptistiske prinsippene som handlet om Guds rikes prinsipper slik den er nedfelt i Bergprekenens radikale budskap. Men han talte stort sett for døve ører.

Fredsdeklarasjonen
Stor var derfor gleden når den nederlandske Jakob ter Meulen tok initiativet til å samle noen likesinnede til et møte i Fredeshiem, 4. juli. De ønsket å snakke om den dagsaktuelle politiske situasjonen. I løpet av dagen kom de frem til enighet om teksten til en deklarasjon om fred. Gruppen inkluderte alle de amerikanske delegatene, flere nederlandske, en polakk, en tysker og de to fra Bruderhof.

Fredsdeklarasjonen har følgende ordlyd:

Vi, Mennonitene som har undertegnet; grupper, organisasjoner og individer fra hele jorden:

* som har satt vår lit til Jesu Kristi evangelium, som kaller mennesker til fredens sak og til å bekjempe krigens synd.

* og som er overbevist om at krigens forferdelige følger og rekkevidde som en stadig strøm av nasjoner nå gjøres klar for, vil bli dømt av Gud

* utfordret av verdens Mennoniter til å fullføre den oppgave som Gud har betrodd oss gjennom historien til våre mennonitiske forfedre, som er proklamasjonen av fredens evangelium.

Vi vender oss derfor til alle våre brødre og søstre med det håp at de alle vil, i hver forsamling, utrettelig vitne om våre fredsprinsipper og proklamere til hele verden vår villighet til å tjene i Kristi Ånd. Vi ønsker å arbeide sammen slik at vi kan utføre denne tjenesten med kjærlighetens gjerninger og gi åndelig og materiell hjelp til alle de av våre brødre som bærer den overbevisningen at Gud har kalt dem til å avvise militær tjeneste, og som av denne grunn vil måtte lide for deres fredsstandpunkt.

L.D.G Knipscheer
Frits Kuiper
Harold S. Bender
Hans Zumpe
C.F. Klassen
D.Attema
Jakob ter Meulen
P.C Hiebert
Orie O. Miller
P.R Schroeder
David Toews
Emmy Arnold
H. Brouwer
Richard Nickel
W. Mesdag
J.C Dirkmaat
Jan Gleysteen
C.Henry Smith
T.O Hylkema
J.M Leendertz

Vår jødiske arv og menighetens DNA

I siste nr av Misjonsblad for Israel, som utgis av Den norske Israelsmisjon, og som utkom denne uka, skriver generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann, en svært interessant leder.

Den handler i hovedsak om den han kaller Den Norske Israelsmisjons DNA, men samtidig berører den også alle kristnes forhold til Israel og Guds evige pakt med jødene. Og det forholdet bør vi akte på. Det handler nemlig også om vårt DNA. Hør bare:

' Et lite kjemisk stoff finnes i alle cellene våre. Det bestemmer våre egenskaper og avspeiler hvem vi er. Det går i arv til våre barn. Vi kjenner det ved bokstavene DNA ... Jøden Paulus lærer oss at vi som fremmede og utlendinger i forhold til Israel , er blitt medborgere og del av Guds familie ved Jesu forsoningsverk. Dermed har vi også 'del i samme arv, samme kropp og samme løfte' (Ef 3,6). Vi har ikke overtatt en arv fra et folk som er gjort arveløs eller har forsvunnet, men vi er genetisk knyttet sammen med Israel i èn kropp og slik sett medarvinger til noe som er åpenbart og skjult på samme tid.

En annen jøde, Simon Peter, minner oss om at arven i sin totale verdi, renhet og udødelighet er gjemt i himmelen, men samtidig gjort kjent som et levende håp ved Jesu oppstandels. (1.Pet 1,3) I den verdensvide kirke har dette jødiske perspektivet ofte gått tapt. Det jødiske folk settes på sidelinjen, og spiller ikke lenger noen rolle verken i Guds eller kirkens selvforståelse og identitet. Vi har glemt våre egenskaper ...

Et ganske alminnelig liv i tjeneste for Jesus

I dag vil jeg skrive om et skinnende smil! Om Sarah Maendel (bildet), som tilhørte den anabaptistiske kommuniteten, Bruderhof. 82 år gammel går hun hjem til Herren, 22.oktober i fjor. Hennes livshistorie kan kanskje bli til like stor velsignelse som den har vært det for meg:

Sarah Maendel var den første i en søskenflokk på 14 barn. Mye ansvar blir det første barnet til del når søskenflokken blir så stor. Sarah måtte derfor lære seg til å arbeide i riktig ung alder. Blant annet med å se etter sine søsken, og hjelpe sin mor på ulike måter. Helt til siste slutt arbeidet Sarah utrettelig med alt hun kunne bidra med, selv etter at hun ble syk.

Selv så hun på seg som uutdannet. Skolegangen tok slutt når hun var 14 år. Men hun elsket bøker. Hun hadde ansvaret for biblioteket i kommuniteten, og når forlaget, The Plough Publishing Company, gav ut en ny bok var hun den aller første til å lese den.

Sarah Maendel var enslig. Noen synes synd på enslige, eller undres på hvorfor de ikke ble gift, eller synes at de har gått glipp av noe i livet. Men Sarah var enslig av en god grunn! Årsaken var Jesus! Som en ung kvinne vurderte hun å gifte seg, som det kulturelt riktige å gjøre. Men hun ombestemte seg når hun gikk en henvendelse fra en ung mann. Sarah ønsket å gi livet sitt til Jesus, den unge mannen ville ikke det. Hun visste at hun ved å bestemme seg for dette, ville gå glipp av mange gleder, men hun valgte 'den kostbare perlen'. Hun angret aldri på den beslutningen. Faktisk uttrykte hun ofte takknemlighet for at hun kunne bruke livet sitt i tjeneste for andre.

Og dette gjorde hun med en energi og en dedikasjon som selv 20 år yngre mennesker ikke klarte å følge! Selv om Sarah ikke hadde egne barn, så ble hun mor for flere enn noen naturlig mor kunne klare. Frivillig meldte hun seg til tjeneste for å hjelpe en familie hvor en av foreldrene var bortreist, eller hun hjalp en ung mor som ikke klarte å ta seg av barna sine. Når klær ble ødelagt, bøtet hun dem. Var barna sultne laget hun mat til dem. Var huset skittent, ja da skrubbet hun dem! Alt som trengtes å bli gjort, det var Sarah's oppgave.

Og hjelpsomheten handlet ikke bare om den kommuniteten hun var medlem av. Hun elsket også sine naboer. Helt opp til de siste månedene av hennes liv besøkte hun og hennes søster Rachel et lokalt sykehjem ukentlig, og brakte håp, oppmuntring og gode bøker med seg! Sarah hadde god humor, og den krydret hun samtalene med.

Søndagen før hun døde
Den siste søndagsgudstjenesten Sarah deltok på var hun svært syk. Hun ble brakt dit i rullestol og kunne knapt puste. Men hun kom seg i løpet av gudstjenesten, men det var siste gangen kommunitetens medlemmer så hennes skinnende smil. Hun hilste på alle som var tilstede.

Som Jesus elsket Sarah alle. Hun levde for Jesus og Guds rike - hele livet. Det er noe å takke Gud for.

Noen ord om askesen i fastetiden, del 1

Enzo Bianchi (bildet), er lederen for den økumeniske kommuniteten i Bose, i det nordlige Italia. Hans artikkel om askesen passer godt nå i fastetiden, derfor har jeg valgt å oversette den slik at bloggens lesere kan få del i den:

'Man fødes ikke kristen, men blir det'. (Tertullian) Dette 'blivende' er rom i hvilket kristen askese befinner seg. Ordet askese er i dag et suspekt ord. Det er ikke bare absurd og uforståelig for de fleste men også for mange kristne. Begrepet "askese" kommer fra det greske ordet "askein" som betyr "øve", "praktisere" og betyr egentlig en form for metodisk trening. En øvelse som gjentas gang på gang, en anstrengelse for å oppnå en ferdighet og særskilt kompetanse. Idrettsutøveren, kunstneren og soldaten må øve seg; trene og atter trene bevegelser og gester for å kunne oppnå høye prestasjoner.

Askesen er derfor nødvendig for mennesket. Vår utvikling og vår 'menneskeblivelse' krever at vår indre utvikling er samsvar med vår fysiske utvikling. Vi må kunne si 'nei' om vi skal kunne si 'ja'. 'Da jeg var et barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige', skriver Paulus. (1.Kor 13,11)

Det kristne livet som er å bli født på ny til et nytt liv, til et liv i Kristus, og som innebærer en tilpassning av ens eget liv til et liv i Gud, krever at vi lærer oss 'unaturlige' ting som bønn og kjærlighet til fienden - men dette er umulig uten praksis, uten øvelse og uten uopphørlig anstrengelse.

Den rådende forestillingen om evig ungdom og spontanitet - der anstrengelse og ekthet settes i et motsetningsforhold til hverandre - er et alvorlig hinder for modenhet og gjør det vanskelig for oss å forstå hvorfor askesen er vesentlig for åndelig vekst.

(fortsettes)

Den romersk-katolske kirke i Argentina dømt for å ha sviktet ofrene for militærdiktaturet

En argentinsk rett i den vestlige provinsen La Rioja har funnet den romersk-katolske kirken i Argentina skyldig i kjenne til de kriminelle handlingene begått av det argentinske diktaturet mot venstreorienterte i perioden 1976-1983. Det er BBC som melder dette.

Dommen som falt 13.februar slår fast at kirkens lederskap vendte ryggen til det kirken visste fant sted, mens andre i hierarkiet medvirket mer aktivt. Dommen slår også fast at dagens ledelse ikke har forandret seg i det hele tatt.

Dommen er en del av en sak ført for argentinsk rett vedrørende drapene på Carlos de Dios Murias og Gabriel Longueville, to medlemmer av Movement of Third-World Priests, en gruppe av venstreorienterte katolske prester, som forsvant sporløst i 1976. Deres sønderslåtte kropper ble senere funnet nær en jernbanelinje. Tre pensjonerte offiserer er dømt til fengsel for livstid for disse drapene.

Bildet er fra en av de romersk-katolske kirkene i landet.

Kristen fra Algerie dømt til betale kjempebot

Mohamed Ibaouene ble onsdag dømt til å betale 100.000 algeriske dinars, hvilket er en ekstremt høy sum, i bot for å ha fortalt om Jesus til en tidligere arbeidskollega. Beløpet tilsvarer noe i overkant av 6500 norske kroner.

Ibaouene er en tidligere muslim som er kommet til tro på Jesus i Algerie. Dommen er et tydelig angrep på religionsfriheten i et land som norske myndigheter gjennom blant annet Statoil har store interesser i, og saken bør få utenriksministerens og næringsministerens oppmerksomhet.

Saken mot Ibaouene begynner allerede i februar 2012 da Ibanouene fortalte sin tidligere arbeidskollega om sin kristne tro. Abdelkrim Mansouri, som arbeidskollegaen het, anmeldte forholdet. Han mente at Ibaouene forsøkte å overtale ham til å forlate Islam. For dette ble Ibanouene dømt til å betale 50.000 dinars og et års fengsel. Han nektet å vedta straffen. Saken var tvert om. Det var Abdelkrim Mansouri som forsøkte å få Ibanouene til å oppgi sin kristne tro og vende tilbake til Islam. Når han ikke lykkes med dette meldte han Ibanouene til politiet.

Nå er straffen fordoblet.

La oss huske vår bror i våre forbønner.

Bildet er et gammelt prospektkort fra den tiden Frankrike hadde herredømmet over dette området.

Bønner i fastetiden

I dag vil jeg gjerne dele disse bønnene av bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, med deg:

'Jesus, vår fred. 
Ved Den Hellige Ånd kommer Du alltid til oss. Og i djupet av vår sjel finnes nærværets under. Vår bønn kan være ganske fattig, men Du ber i oss'.

'Jesus, vår glede,
gjennom Ditt uopphørlige nærvær i oss leder Du oss til å gi våre liv. Selv om vi skulle glemme Deg, blir Din kjærlighet stående,
og Du sender Din Hellige Ånd over oss'.

'Jesus Kristus,
når vi tror at vi er alene, er Du der. Dersom tvilen ser ut til å ta tak i oss, elsker Du oss ikke mindre av den grunn. Gjerne skulle vi ha våget å kaste oss ut i det ukjente Din skyld, Kristus. Derfor lytter vi til Dine ord: Den som gir sitt liv av kjærlighet til Meg, skal finne det'. 

'Hellige Ånd, nærværets mysterium
Du overstrømmer oss med en godhet som aldri tar slutt.
Denne godheten lar et liv få blomstre inni oss,
et liv i ydmyk tillit  ... Og vårt hjerte blir lettere.

10 års jubileum for kommunitet i Tyskland

I fjor kunne den anabaptistiske Bruderhof-kommuniteten i Sannerz (nær Fulda) i Tyskland feire 10 års jubileum. Jubileet samlet 200 gjester med Markus Baum, som hovedgjest (bildet).

Markus Baum er en anerkjent radio journalist, historiker og er biografen til Eberhard Arnold, grunnleggeren av Bruderhof-bevegelsen.

For 10 år siden var huset hvor kommuniteten nå holder til tomt og lå ute for salg. Det er pusset opp og gir nå husrom til 20 kommunitetsmedlemmer, flere av dem er barnebarn av de første kommunitetsmedlemmene i Sannerz. For på dette stedet har det eksistert en slik kommunitet tidligere.

Bruderhof
Bruderhof ble grunnlagt i 1920 i Tyskland av den protestantiske teologen Eberhard Arnold, hans kone Emmy, og hennes søster Else von Hollander. I det de søkte svar på utfordringene etter 1.verdenskrig, og frustrert over tausheten fra den etablerte kirke i kaos som eksisterte og bredte om seg, forlot de Berlin og flyttet til den gangen så avsidesliggende landsbyen Sannerz.

Der, inspirert av de første kristne i Jerusalem, startet de en kommunitet bestående av en liten gruppe kristne.

Etter hvert kom det til flere kommuniteter i USA, Canada, Paraguay, Storbritannia. En tid var de også knyttet til den hutterianske grenen av Døperbevegelsen, men er nå en selvstendig gren. Bruderhof lever i eiendomsfellesskap, og er den av gruppene innen Døperbevegelsen jeg har hatt mest kontakt med, en kontakt som går helt tilbake til 1975.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 4

Det er bred enighet blant bibelforskerne og teologene at praksisen med å holde Agapemåltid eller Kjærlighetsmåltid opphørte fra midten av det tredje århundre. En kilde for dette er The Encyclopedia of Early Christianity, anerkjent oppslagsverk som gjengir både romersk-katolske og protestantiske synspunkter.

Hva er så årsaken til at man ikke lenger  holder Agapemåltidet? Det finnes ikke en årsak alene, de er flere. Generelt kan det sies at utgangspunktet er at Agapemåltidet var en integrert del av den gudstjenesten som fant sted i aposteltiden, og at man fra midten av det tredje århundre begynte å fjerne seg fra apostolisk praksis på ulike punkter. Kirken var ikke lenger under press på grunn av forfølgelse, den var under press fra en keiser som ville undertvinge den sin kontroll. Et moment i sakens anledning er den keiserlige forordningen om å forby hemmelige selskaper. Fra keiserens side hørte slike måltider inn under denne benevnelsen, og man kunne bruke denne for å sette en stopper for kristne som møttes for å feire Agapemåltidet. En slik måte å komme sammen på kunne lett bli en trussel for den kontrollen keiseren ønsket å ha med kirken. Det geniale med keiser Konstantins måte å tenke på, slik flere kirkehistorikere ser det, er jo at mens hans forgjengere ikke klarte å bekjempe kirken ved forfølgelse, så klarte han det ved å få kirken som en del av sitt maktapparat. Til det trengtes det en fullstendig oversikt over det som skjedde i menighetene, og det var ikke lett om de kristne skulle fortsette å komme sammen i hjemmene.

Endringene var likevel ikke ensartede. Den begynte i noen av menighetene, for så å spre seg til de andre, og endringen kom først ved at man delte de to måltidene i to. Utgangspunktet fra begynnelsen av var at først feiret man Agapemåltidet, og som en del av dette, feiret man Eukaristien eller Brødsbrytelsen. Nå begynte enkelte menigheter å feire Eukaristien i forbindelse med morgengudstjenesten på søndag, og så kom man sammen for å ta del i Agapemåltidet om kvelden.

Kildematerialet
I The Encyclopedia of Early Christianity kan vi lese følgende: 'Misbruk kombinert med keiserlige restriksjoner som forbød måltider i hemmelige selskaper, førte til en atskillelse av Agapemåltidet og Eukaristien, men ikke over alt og ikke på samme tid. Hos Ignatios (ca 110), for eksempel, er feiringen av Agape relatert til, men forskjellig fra, Eukaristien. Det samme er det hos Didache. Hos Justin Martyr synes Eukaristien å ha absorbert særpreget ved Agapemåltidet, mens det hos Klement av Aleksandria (ca 200) feires Agapemåltidet og Eukaristien sammen, og det til tross for de misbruk som Klemens påpeker'.

I The International Standard Bible Encyclopedia kan vi lese: 'Hos Didache finner vi ikke noe tegn på atskillelse. Den andre eukaristiske bønnen skulle her bli ofret 'etter å ha blitt fylt' synes å indikere at et vanlig måltid var blitt fortært i forkant av sakramentet. I brevene til Ignatios (ca 110) ser vi at Herrens måltid og Agapemåltidet fremdeles eksisterer i kombinasjon. Når vi så kommer til Justin Martyr (150 e.Kr) finner vi i hans opptegnelser at Agapemåltidet ikke beskrives i det hele tatt, men at eukaristien følger etter en gudstjeneste som bestod av lesninger fra Skriften, bønner og formaninger. Tertullian (ca 200 e.Kr) bevitner at Agapemåltidet fremdeles eksisterer, men viser tydelig at for Vestkirkens vedkommende, var ikke eukaristien forbundet med det. I Østkirken derimot holdt man fast ved den opprinnelige ordningen mye lenger'.

Konklusjon
Det er mye som tyder på at man fortsatte å feire Agapemåltidet lenge, men da som en separat del av gudstjenesten, ikke slik det var fra begynnelsen av. At man forlot den apostoliske praksisen skyldes flere ting: Først og fremst har dette hatt med de keiserlige forordninger og kontrollen av menighetene å gjøre, dernest har det hatt å gjøre med et misbruk, som apostelen Paulus redegjør for i 1.Korinterbrev. Dette misbruket har likevel ikke vært hovedårsaken fordi man fortsatte å feire Agapemåltidet lenge etter at apostelen beskrev misbruket. En annen årsak er nok også det forhold at man måtte ha ordinerte prester til å feire eukaristien, og den endret også noe av måten den ble feiret på.

Jeg er redd jeg må skuffe de av mine lesere som mener at nattverden kun er et minnemåltid. Vi har ikke et eneste dokument eller skriv fra den første kristne tiden som viser at de første kristne så på nattverden kun som et minnemåltid. Alt det materialet som finnes - og vi snakker om et betydelig antall skrifter - viser med all tydelighet at de første kristne trodde på realpresensen.

En av de som nøye har gjennomgått dette tekstmaterialet og som konkluderer slik er den anabaptistiske kirkehistorikeren, David Bercot. Og så ærlige må vi være med kildematerialet vi har.

(fortsetter)

Syv ransakende spørsmål ved fastetidens begynnelse

Nå ved fastetidens begynnelse har jeg latt meg utfordre av noen ransakende spørsmål, som kanskje kan være til hjelp for andre enn meg? De 40 fastedagene før vi skal feire det som er blitt kalt for 'festenes fest' - 1.påskedag - er en gave til oss. Hvordan bruker vi dem?

Her er spørsmålene:

1) Når jeg våkner opp 1.påskedags morgen, hvor forandret vil jeg da være?

2) Er det en vane i mitt liv som gjentatte ganger kommer i veien for meg, slik at jeg ikke kan elske Gud av hele mitt hjerte, av hele min sjel og av all min forstand og min neste som meg selv? Hvordan forholder jeg meg til den vanen de neste 40 dagene?

3) Er det noen jeg trenger å forsone meg med eller be om tilgivelse fra?

4) Er det noen jeg trenger å tilgi?

5) Er det noe disse 40 dagene jeg skal legge fra meg, eller ta opp?

6) Er det noe jeg ikke trenger lenger og som jeg kan kvitte meg med?

7) Minner Gud meg om noen jeg skal be for, lage middag til, eller gjøre en tjeneste?

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 3

Det hører jo med til sjeldenhetene - men nær sagt alle bibelforskere, og de som arbeider med patristikk, som er en teologisk disiplin som tar for seg kirkefedrenes skrifter  - katolske så vel som protestantiske, liberale som konservative er enige om dette: Gudstjenesten slik den beskrives i Det nye testamente bestod av kjærlighetsmåltidet, etterfulgt av preken og eukaristi.

Jeg skal dokumentere dette på følgende måte:

Fra den konservative 'Evangelical Dictionary of Theology' har jeg hentet følgende: 'Når Paulus skrev til Korinterne (ca år 55 e.Kr) kan vi med sikkerhet si at menigheten hadde den praksis at når de kom sammen så var det for et vanlig måltid mat før de tok del i Herrens måltid (1.Kor 11,17-34)'. (s.660)

The Oxford Dictionary of The Christian Church, som representerer et anglo-katolsk perspektiv, omtaler kjærlighetsmåltidet eller det urkristne Agapemåltidet slik: 'Begrepet (agape) er anvendt om det ordinære religiøse måltid som synes å ha vært i bruk i den tidlige kirke i et nært forhold til eukaristien. Den klassiske referansen i NT er 1.Kor 11,17-34, hvor misbruket som fulgte dette ordinære måltidet som fant sted forut for eukaristien blir fordømt'. (s.23)

Den liberale Oxford Companion of The Bible skriver følgende: 'Kjærlighetsmåltidet er det vanlige måltidet i hvilket de kristne først fulgte Kristi befaling ved 'det siste måltid' når Han ba dem gjøre dette til minne om Ham'. (s.469)

International Standard Bible Encyclopedia, som representerer et protestantisk syn, skriver: 'Den store majoriteten av fagteologer er enige om at kjærlighetsmåltidet var et måltid som ikke bare bestod av brød og vin, men hvor all slags proviant ble brukt, et måltid som hadde en dobbel funksjon ved å stilne sult og tørst og gi uttrykk for en følelse av kristent brorskap. Mot slutten av måltidet tok man så del i brødet og vinen i følge Herrens egen befaling, og etter takksigelse til Gud spiste man og drakk man for å minnes Kristus, som en spesiell måte å ha fellesskap med Herren selv og gjennom Ham med hverandre. Agapemåltidet er på denne måten forbundet med Eukaristien som Kristi siste påskemåltid til den kristne rite som den er podet inn i. Dette måltidet fant sted forut for eukaristien, og var forskjellig fra dette'. (Vol 1, side 66)

Den siste kilden jeg henviser til er The Encyclopedia of Early Christianity, som representerer både romersk-katolsk og protestantiske synspunkter: 'I den tidlige kirkens praksis representerte også Agape en liturgisk term. Oversatt med 'kjærlighetsfest' (Jud 12) springer det ut av det måltidet som NT omtaler som Brødsbrytelsen (Apg 2,42-46 og 20,7-12) og Eukaristien (1.Kor 11,20-24). En hovedtradisjon i den tidlige kirken, er at måltidet spesielt gjenskaper måltidet som Jesus feiret sammen med sine disipler, spesielt i forbindelse med Det siste måltidet og i måltidene som ble inntatt etter oppstandelsen omtalt i Luk 24 og Joh kapitel 20 og 21'. (side 17)

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som førte til at man sluttet å feire kjærlighetsmåltidet.

(fortsettes)

Illustrasjonsfoto: Et kjærlighetsmåltid feiret i et husfellesskap i dag.

Askeonsdag og pavens abdisering

Jeg hadde ikke ment at jeg skulle kommentere pavens beslutning om å gå av. Så mange andre har skrevet om dette.

Men i dag - på Askeonsdag - hvor fastetiden som munner ut i den vidunderlige påskedagen - begynner, har jeg tenkt at med sitt liv er pave Benedikt en fantastisk illustrasjon på forsakelsen, som fastetiden nettopp handler om.

Han setter noe høyere enn sitt eget liv, og er modig nok til å innse at han ikke lenger er der i livet hvor han har de legemlige kreftene til å utføre sin tjeneste. For det skal sannelig mot til for å ta den avgjørelsen paven har tatt. Det er tross alt noen hundre år siden det skjedde at en pave abdiserer.

Pavens avgang minner meg om at 'alt har sin tid', og at det er viktig å leve med Gud i den tiden som er gitt oss, og når Gud kaller oss til oppbrudd, og vi inviteres av Ham til å tre inn i neste årstid som gjelder vårt liv, gi slipp på den tid som var. Se det, det er ikke enkelt. Å gi slipp på noe som har hatt stor betydning for oss, er vel kanskje noe av det vanskeligste vi gjør. Kanskje det er en av grunnene til at vi i vår tid ikke snakker så mye om forsakelsen?

Men for en som vil følge Jesus er disse oppbruddene viktige - når Herren kaller. Jeg ber: Gi meg mot! Mot til å gi slipp, mot til å la noe ligge, og tro til å gå videre med Gud.

Og det er her pave Benedikt XVI viser vei. Han våger. Han slipper tak og griper Kristi hånd og går videre. Så kan vi mene forskjellig om paven og pavedømmet. Men i den tiden han var pave, sto Benedikt opp for livet og kan vek ikke av fra viktige trossannheter eller spørsmål om lære. Det kan dessverre ikke sies om alle biskoper. I hvert fall ikke noen av de norske.

Om Askeonsdagen kan du lese her:
http://www.monastisk.blogspot.no/

Fem prinsipper for å tolke Bibelen, del 1

I denne nye serien på bloggen skal vi se nærmere på fem gode prinsipper vi kan benytte når vi skal tolke Bibelen. Bakgrunnen for denne serien er utdrag fra undervisningen til den kjente bibellæreren T.Austin-Sparks, som fikk stor betydning blant annet for Watchman Nee:

1. Guds evighet
Det første prinsippet for å tolke Bibelen er å tolke den i lys av Guds evighet. Vi må alltid huske at tiden er nå-tid for Gud. Det er ingen fortid eller fremtid med Gud: alt som er fortid og fremtid med oss har hele tiden vært der for Gud. Et hvilket som helst øyeblikk i tiden for oss, handler om evigheten for Gud.

En arkitekt har den fullstendige tegningen foran seg hele tiden. Hvis det er en stort hus han skal bygge, så har han laget en modell på forhånd før noe annet er bygget. I modellen ser han hele fullførelsen av hele objektet, nøyaktig hvordan det vil bli når det endelig står ferdig. Arkitekten tegner modellen i mindre målestokk, og ser i denne modellen nøyaktig hvordan bygningen, eller en hel by vil bli, når den står ferdig. De som bare ser de enkelte delene kan ikke forstå, og må ikke ta den enkelte delen for å være det som skal bygges. Noen ganger når du ser en del av en bygning, så kan du ikke i din villeste fantasi forestille deg hva det en dag skal bli. Det er bare når tingen er fullført at du kan forstå delene.

(fortsettes)

Den fullstendige oversikten over Jesu bud og befalinger, del 6

Her følger den sjette og siste delen av den fullstendige oversikten over Jesu befalinger og bud slik vi finner dem i Det nye testamente:

Elsk brødrene
101: Elsk hverandre slik jeg har elsket dere (Joh 15,12) 
102: Forakt ikke en av disse mine minste (Matt 18,10-14)
1o3: Lev i fred og forsoning med din bror (Mark 9,50 og Matt 5,24)
104: Hvis din bror synder mot deg, gå til ham (Matt 18,15)
105: Om bror synder mot deg mange ganger, tilgi ham (Luk 17,3-4)
106: Døm ikke etter utseende (Joh 7,24 og Matt 7,3-4)
107: Fordøm ikke (Luk 6,37)

Fullkommen kjærlighet
108: Vær fullkomne (Matt 5,48)
109: Selg alt du har og gi almisser (Matt 19,21; Luk 12,33)
110: Elsk dine fiender (Matt 5,44 og 26,52)
111: Gjør godt mot dem som hater dere (Luk 6,27-28)
112: Lån bort og forvent ikke å få det tilbake (Luk 6,35)
113: Motstå det onde (Matt 5,39-41)
114: Hold ut, så skal dere vinne livet (Luk 21,19)

Trofast inntil døden
115: Vær tro inntil døden (Åp 2,10)
116: Hold fast på det du har (Åp 3,11)
117: Når du blir forfulgt, fryd deg! (Luk 6,23)
118: Ikke bekymre deg for hva du skal si når du blir arrestert (Matt 10,19)
119: Hold opp med å murre (Joh 6,43)
120: Se opp, løft deres hoder (Luk 21,28)

Forkynn evangeliet
121: Forkynn evangeliet for all skapningen (Mark 16,17 og Matt 10,7)
122: Forkynn omvendelse (Luk 24,46-47)
123: Døp disipler (Matt 28,19)
124: Undervis dem (Matt 28,20)
125: Forkynn det jeg sier (Matt 10,27 og Mark 4,22)
126: Fø mine lam (Joh 21,15-17)
127: Helbred de syke (Matt 10,8)

Visdom
128: Vær kloke som slanger og troskyldige som duer (Matt 10,16)
129: Ta dere i vare for menneskene! (Matt 10,17)
130: Bry dere ikke om blinde veiledere (Matt 15,12-14)
131: Gi ikke hundene det hellige (Matt 7,6)
132: Bli værende hos de som er verdige til det (Matt 10,11)
133: Rist støvet av føttene der de ikke tar imot dere (Luk 9,5 og 10,10-11

"Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord ... Matt 14,23)