lørdag, februar 16, 2013

Noen ord om askesen i fastetiden, del 1

Enzo Bianchi (bildet), er lederen for den økumeniske kommuniteten i Bose, i det nordlige Italia. Hans artikkel om askesen passer godt nå i fastetiden, derfor har jeg valgt å oversette den slik at bloggens lesere kan få del i den:

'Man fødes ikke kristen, men blir det'. (Tertullian) Dette 'blivende' er rom i hvilket kristen askese befinner seg. Ordet askese er i dag et suspekt ord. Det er ikke bare absurd og uforståelig for de fleste men også for mange kristne. Begrepet "askese" kommer fra det greske ordet "askein" som betyr "øve", "praktisere" og betyr egentlig en form for metodisk trening. En øvelse som gjentas gang på gang, en anstrengelse for å oppnå en ferdighet og særskilt kompetanse. Idrettsutøveren, kunstneren og soldaten må øve seg; trene og atter trene bevegelser og gester for å kunne oppnå høye prestasjoner.

Askesen er derfor nødvendig for mennesket. Vår utvikling og vår 'menneskeblivelse' krever at vår indre utvikling er samsvar med vår fysiske utvikling. Vi må kunne si 'nei' om vi skal kunne si 'ja'. 'Da jeg var et barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige', skriver Paulus. (1.Kor 13,11)

Det kristne livet som er å bli født på ny til et nytt liv, til et liv i Kristus, og som innebærer en tilpassning av ens eget liv til et liv i Gud, krever at vi lærer oss 'unaturlige' ting som bønn og kjærlighet til fienden - men dette er umulig uten praksis, uten øvelse og uten uopphørlig anstrengelse.

Den rådende forestillingen om evig ungdom og spontanitet - der anstrengelse og ekthet settes i et motsetningsforhold til hverandre - er et alvorlig hinder for modenhet og gjør det vanskelig for oss å forstå hvorfor askesen er vesentlig for åndelig vekst.

(fortsettes)

Ingen kommentarer: