En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 4

Den dåpspraksis som utviklet seg under Cyprian fortsatte under Augustin (bildet). Dåp av spedbarn blir på en måte en logisk konskvens av Augustins (354-430) arvesyndslære. Om spedbarna sa Augustin "Nettopp fordi de er bebyrdet med arvesynd skal de døpes for derved å bli delaktige i nåden." Augustin mente også at Kirken gjennom sine sakramenter formidler denne nåden.

Men det skjer mer med spedbarnsdåpen under Augustin. Fra nå av finner man eksempler på dåp av spedbarn av ikke-kristne foreldre, og det varer ikke lenge før jødiske barn tvangsdøpes.

Augustins lære fikk djuptgående følger for Vestkirken. I Østkirken derimot, var den teologiske situasjonen noe annerledes enn i Vest. Når det gjelder dåpen, understreket Østkirken dåpens rolle som en handling som satte den døpte inn i barneforholdet til Gud, og de la også vekt på den framtid som åpnet seg for barnet. Dermed kom Augustins arvesyndslære ikke til å møte det samme behov i Østkirken som i Vestkirken, og denne lære fikk da heller aldri noe fotfeste i Østkirken. Andre trekk som imidlertid var karakteristiske for Østkirken, var at man der tilla den døptes forhold til Kirken stor betydning og tanken på dåpen som et motstykke til omskjærelsen, fikk et visst gjennomslag.

Da var ikke veien lang til den teologi som utviklet nasjonal- og folkekirketanken. Med arvesyndsteologien leverte Vestkirken det teologiske hovedargumentet for spedbarnsdåpen, mens dannelsen av folke- og nasjonalkirker hadde sitt grunnlag i den utvikling som foregikk i den østlige kristenhet. Latinsk teologi og Østkirkens erkjennelse av de følger som spedbarnsdåpen innebar sosiologisk og politisk, var den arv som dannet basis for den nå stadig mer utbredte spedbarnsdåpspraksis.

Gud har svart våre bønner: Said Musa er løslatt!

Endelig har vi noe godt å melde fra Afghanistan! Norsk Misjon i Øst kan melde at den kristne konvertitten Said Musa (bildet), som jeg har omtalt tidligere på bloggen, er løslatt fra fengsel. Det er fortsatt uklart om han befinner seg i Afghanistan, eller om han har forlatt landet. I pressemeldingen fra Norsk Misjon i Øst heter det:

Diplomati. Said Musa, en afghansk kristen som ble arrestert i mai 2010 og truet med henrettelse fordi han hadde konvertert til kristendommen, ble løslatt fra fengsel forrige uke etter massivt internasjonalt diplomati overfor Afghanistans regjering. Den gode nyheten kommer fra International Christian Concern (ICC), som har vært sterkt engasjert i saken.

Presset til å «angre». I et brev datert 13. februar skrev Said Musa om et besøk av representanter for de amerikanske og italienske ambassader, som tilbød ham asyl. Etter at de utenlandske representantene forlot rommet, fikk Musa besøk av tre afghanske tjenestemenn som fortalte at han ville bli løslatt innen et døgn, hvis han skrev en erklæring om at han angret sin konvertering til kristendommen. Musa skriver om dette i brevet:

Nektet. «Jeg lo og svarte: 'Jeg kan ikke fornekte min Frelsers navn.' For livet mitt er en tjeneste for Jesus Kristus, og min død betyr at jeg kommer til himmelen der Jesus Kristus er. Jeg er ett hundre prosent klar for å dø. De presset meg stadig mer. Jeg nektet å oppfylle deres krav.»
Telefonsamtalen. Musa ble deretter ført tilbake til fengselscellen. Likevel fortsatte ICC sine kilder i Afghanistan å håpe på en snarlig løslatelse. Og den 21. februar kom telefonsamtalen fra en embetsperson ved USAs ambassade i Kabul: Vedkommende kunne bekrefte at Said Musa var løslatt og ført i trygghet ut av Afghanistan.

Takknemlig. – Jeg er så takknemlig til Herren for at Said Musa er fri, og jeg vet at det var en samordnet innsats fra mange mennesker, sier en ICC-representant i Kabul.
– Herren har tillatt oss å ta del i denne betydningsfulle begivenheten, og jeg takker Ham for at det endte med at Said ble satt fri. Gjennom sine brev har Said snakket offentlig til verden med et sterkt vitnesbyrd om tro og utholdenhet.

Fremdeles fengslet. Men Shoaib Assadullah, en afghansk kristen som ble arrestert i oktober 2010 etter å ha blitt angitt til myndighetene, er fortsatt fengslet. Assadullah står overfor samme apostasianklage som Musa nå er blitt reddet fra. I et brev datert 17. februar, og smuglet ut av Qasre Shahi-fengselet i Mazar-e Sharif, uttrykte Assadullah frykt for at en henrettelse er nært forestående. Hele brevet fra Shoaib Assadullah kan du lese her.

Fortsetter presset. Aidan Clay, regionsleder for ICC i Midtøsten, sier:
– Det er oppmuntrende å se det internasjonale samfunn, inkludert kirker, journalister og offentlige tjenestemenn i Europa og Nord-Amerika, jobbe sammen mot det felles mål å frigjøre Said Musa. Søvnløse netter, bønner og tårer har nå betalt seg. Imidlertid er kampen ennå ikke vunnet. Shoaib Assadullah er fortsatt fengslet i Nord-Afghanistan og frykter dødsstraff. Vi har fortsatt en lang vei å gå før vi får se tros- og religionsfrihet i Afghanistan. Vi må være årvåkne og holde presset ved like og fortsette å rope med felles stemme for Shoaib Assadullah, inntil vi sammen kan feire også hans løslatelse.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 15

Apostelen Peter forklarer hva det vil si å tale profetisk i 2.Pet 1,21: "For aldri er noen profeti kommet fram ved et menneskes vilje, men Guds hellige mennesker talte drevet av Den Hellige Ånd."

Profetisk tale i dag kan ikke likestilles med det skrevne ord slik vi har det nedskrevet i Bibelen. Det som står skrevet i vår Bibel er fullkomment, kan ikke endres og heller ikke noe kan legges til. Og all profetisk tale som gis til menigheter eller enkeltpersoner må tåle å prøves på Guds skrevne ord. Tåler det ikke den prøven, skal slike ord alltid avvises.

Det er interessant å merke seg at apostelen Paulus formaner oss til å søke med iver etter at menigheten skal bli velsignet med nådegavene, men særskilt en ting som vi skal strebe etter å få:

"Jag etter kjærligheten! Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk." (1.Kor 14,1)

Hvorfor det? Hva er det med den profetiske gaven som er så viktig for Kristi kropp? Ordet Paulus bruker er "zeloo", et gresk ord som betyr "å være ivrig etter, å brenne av begjær, å strebe etter noe på en iherdig måte, å ønske noe ivrig eller intenst".

Svaret finner vi i 1.Kor 14,3: "Men den som taler profetisk, taler til mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst."

Dette trenger jo Kristi forsamling hele tiden. Vi leser om Judas og Silas, som ikke bare talte profetisk, men som var profeter: "Judas og Silas, som også selv var profeter, formante og styrket brødrene med mange ord." (Apg 15,32) Her kan ordet "formane" også oversettes "trøstet".

Det finnes flere eksempler i Guds ord på hvordan Guds menn og kvinner er blitt oppbygget, formanet og trøstet gjennom profetiske ord. Her finner du en oversikt:

1.Krøn 17,7-15
Apg 9,10-18
1.Tim 1,18
Luk 2,27-33

Når apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Tessaloniki så understreker han behovet for at menigheten oppbygges, og da også i betydningen oppmuntres: "Derfor, trøst hverandre og oppbygg hverandre, slik dere også gjør." (1.Tess 5,11) I Efeserbrevet skrivver Paulus at når Kristi kropp blir oppbygget og oppmuntret, "vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet."

Det greske ordet "oikadome" blir ofte oversatt med oppbyggelse på norsk. Mange andre steder oversettes det med bygning. Disse to ordene er derfor likeverdige gjennom hele Det nye testamente. Hele tiden brukes disse to ordene om å bygge opp, oppreise, etablere og forbedre. Ordet brukes f.eks når det tales om de levende steinene som skal oppbygges til en bolig for Herren.

Men profetisk tale er også formaningens tale. Ordet formane er nær beslektet med ordet oppbyggelse. I bibelsk forstand er formaning "en handling av å rope ut, påkalle eller tilkalle" (Strongs bibelordbok). Og det vi formanes til er først og fremst dette: "å holde fast ved Herren" eller "holde fast ved troen". Se Apg 11,23;Tit 2,6;1.Tim 2,1;Apg 14,22.

Og sist, men ikke minst, skal den profetiske tale være til trøst. I Guds rike er det en høyt skattet dyd å trøste de nedbrutte. Gjennom hele Bibelen ser vi at profetene uttalte Guds kjærlige omsorg for sitt folk: "Trøst, trøst Mitt folk, sier deres Gud. Tal kjærlig til Jerusalem ..." (Jes 40,1-2a) I den profetien Jesus leser i templet og som er Hans programtale, i Jes 61,1-2, heter det blant annet: "... for å trøste alle som sørger."

I Det nye testamente leser vi at Gud er "all trøsts Gud" (2.Kor 1,3-4). Vi får beskjed om å "trøste de motløse, hjelpe de svake og være tålmodige med alle." (1.Tess 5,13)

I neste artikkel skal vi se nærmere på nådegaven til å prøve ånder.

(fortsettes)

Frikirkelige i ferd med å gjenoppdage betydningen av kirkeåret

1.påskedag, feiringen av Kristi oppstandelse, er for mange kristne verden over selve kulminasjonen av deres gudstjenesteliv, selve uttrykket for hjertet i deres tro. Men for mange evangeliske kristne er forberedelsen til påsketiden nærmest å betrakte som fraværende. I motsetning til adventtiden og juleforberedelsene.

Men noe positivt holder på å skje. Flere baptister og evangelikale menigheter i USA holder nå på å våkne opp for betydningen av fastetiden. For pastoren i den ærverdige Tabernacle Baptist Church (bildet) i Richmond, Virginia, USA, Sterling Severns (bildet) ble oppdagelsen av betydningen av kirkeåret en øyeåpner. Enkelte som leser dette rister vel på hodet av slik uvitenhet, men faktum er at mange frikirkelige mener at kirkeåret er noe "katolsk". Dermed går de glipp av en rytme hvor man følger Jesus og hendelsene i Hans liv gjennom et år, og som er veldig berikende for den som tar aktivt del i det.

Tabernacle Baptist Church i Richmond forbereder seg nå på å legge til rette for at medlemmene kan ta del i fastetidens 40 dager som munner ut i den store feiringen av Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. De tar også Askeonsdagen tilbake, og inviterer menighetens medlemmer denne dagen til en botsgudstjeneste hvor medlemmene for tegnet et kors i aske på pannen. Selve påskeuken legges det opp til gudstjenester med mye stillhet, og kontemplativ bønn. Denne baptistkirken har også innført perioder av stillhet på opptil fem minutter i alle sine gudstjenester, slik at deltagerne skal få anledning til meditasjon.

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 1

Året 1611 var det tidsskille for den kristne kirke. Det var året da den såkalte King James Bibelen kom på markedet, og gjorde det mulig for alle som kunne lese det engelske språk å få tilgang på Guds ord i en langt større utstrekning det det som var tilfelle med noen tidligere engelsk oversettelse. Dermed kunne allmenheten få lese hva Guds ord selv sier.

I år feires 400 års jubileet ikke bare i Storbrittania, men verden over. Ingen annen engelsk bibeloversettelse har hatt en slik innflytelse som King James. Men i år feires også et annet jubileum. 11.april 1611 ble den første baptistmenigheten grunnlagt i England. Den ble grunnlagt av Thomas Helwys (ca 1575-ca1616) sammen med John Smythe.

I en serie artikler skal vi se nærmere på bakgrunnen for denne menighetsdannelsen, og hvilken betydning den skulle få for evangeliets fremme og for den baptistiske tro og overbevisning senere i historien. Vi vil gå tilbake til striden mellom Jean Calvin og Jacob Arminius, hvis teologiske syn fremdeles er gjeldende for millioner av kristne verden over. Men før vi går ser nærmere på den striden, la oss skissere litt av bakgrunnen for menighetsdannelsen i 1611.

Vi starter med puritanerne. De følte at den engelske reformasjonen ikke hadde vært gjennomgripende nok, og de arbeidet til å begynne med for å få til endringer innenfor den engelske statskirken. Men det skulle ikke gå lenge før man innså at denne måten å arbeide på ikke førte frem slik de ønsket. Mange puritanere innså at den eneste riktige måten å forstå kirken på, var som en frivillig forsamling av troende mennesker som inngikk pakt med hverandre. Dette synet var også det synet anabaptistene hadde. De puritanerne som mente dette ble kalt separatister, og ble de første uavhengige eller såkalte kongregasjonalister. Etter en stund begynte disse å se på troende dåp som den dåpen som er beskrevet i Det nye testamente.

I 1602 dannet en gruppe engelske separatister en menighet som ble ledet av en tidligere anglikansk prest, John Smythe (1570-1612). Det skjedde i Gainsborough. Om denne menighetsdannelsen heter det:

"... som Herrens frie folk sluttet de seg sammen i en Herrens pakt til en menighet som bestemmes av evangeliets fellesskap, å vandre på Herrens veier, som er gjort kjent eller som skal gjøres kjent for dem (etter deres beste evner), hva det enn skulle koste dem, ved Herrens hjelp."

På grunn av forfølgelse flyktet Gainsborough-gruppen til Holland, og slo seg ned i Amsterdam, i bakeriet til Jan Munter, en ledende anabaptist. I Amsterdam brukte Smythe tiden til grundige bibelstudier, og som et resulat av disse studiene kom han i 1609 til den konklusjonen at troende dåp var den nytestamentlige norm for å bli medlem i en menighet. Han døpte først seg selv, så Helwys og så de andre i gruppen.

(fortsettes)

Amerikansk misjonær skutt og drept i Mexico

Nancy Davis (59), døde på et sykehus i sør-Texas onsdag, omlag 90 minutter etter at hun ble skutt i hodet, da hun og hennes mann passerte en illegalt oppsatt veisperring 70 mil sør for den mexikanske grensebyen Reynosa. Av en eller annen årsak valgte ektemannen Sam ikke å stanse. De kjørte igjennom et område som har vært utsatt for biltyverier og vold den siste tiden.

Nancy og Sam Davis har drevet et misjonsarbeid i et område av Mexico som er svært risikofylt. Ekteparets sønn, Joseph Davis, forteller til The Associated Press at hans foreldre var fullt klar over hvor farlig deres arbeid var, og at de også tidligere har vært jaget av bevæpnede menn. Hans mor pleide å sende tekstmedlinger for å fortelle sønnen at de var trygt tilbake i USA. Denne gangen gikk det forferdelig galt.

Området ekteparet Davis har arbeidet i kontrolleres av Mexico's farligste narkotikakartell, Zetas. Det er i det samme området at 72 immigranter fra Sør- og Mellom-Amerika ble funnet myrdet i August.

Nancy og Sam Davis grunnla The Methodist Gospel Proclaimers Missionary Association in Weslaco, Texas, hvor de også hadde sitt hjem. De tilbrakte 80-90 prosent av sin tid i Mexico.

La oss huske ektemannen og ekteparets sønn og familie i våre forbønner.

Vern mot vranglære

I møte med allskens merkelige lærdomsvær som florerer i vår tid, hvor sannheten i ordene fra 2.Tim 4,3-4 virkelig bekreftes, er det godt å bekjenne seg til den overleverte tro som får sin uttrykk i Trosbekjennelsen fra Nikea (325) og Konstantinopel (381).

Apostelen Paulus forutsier profetisk vår tid med disse ordene til Timoteus:

"For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og vende seg til eventyr."

"Jeg tror på èn Gud, den Allmektige Fader, Skaper av himmel
og jord, av alt synlig og usynlig.

Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født
av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud,
født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses
skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd
og Jomfru Maria og ble menneske.
Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus,
led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen
ifølge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens
høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme
levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver,
som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen
med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene.

Og på èn, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner
èn dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse
og livet i den kommende verden. Amen."

Bekjenner vi dette av hele vårt hjerte er vi trygge. Da bekjenner vi apostolisk kristendom.

Bildet er hentet fra den vakre klosterkirken i Hl.Trions skita i Hurdal.

Ny spennende bok om Efraim Syreren - en bok for fastetiden

I år skal jeg lese "Det upplysta öget" av Sebastian Brock i fastetiden. Boken har undertittelen: "Världen sedd genom den helige Efraim syriern". Hvert år velger jeg meg en bok som skal følge meg gjennom fastetiden, og i år ble det denne.

For både Efraim Syreren og Isak Syreren har opptatt meg i mange år, og jeg har hatt stort utbytte av å lese deres innsikt i Guds mysterier.

Efraim Syreren (306-373) levde under Den udelte kirkens tid og tilhører dermed vår felles kristne arv. For Efraim er både jorden og Skriften vitner om det store guddommelige mysteriet. Og i denne boken lar forfatteren, som er professor i Oxford og en av verdens fremste kjennere av syrisk litteratur, oss se med Efraims øyne, og oppdage de bilder og symboler som leder oss til Gud.

Boken har et særdeles innsiktsfullt forord av Philoxenus Mattas Nayis, som er patriarkal metropolitt og rektor for Den hellige Efraims teologiske seminar i Damaskus. Han skriver blant annet:

"Uten tvekan är den helige Efraim syriern - på syriska Mor Afrem Suryaya - ett av den syrisk-ortodoxa kyrkans mest berömda helgon. Även om han levde som en enkel munk-diakon, har hans liv och dikter inspirerat kristna i snart 1700 är. Kyrkans fäder har gett honom olika namn. Till exempel kallade Johannes Chrysostomos honnom för "den heliga Andens harpa" och "syriernas sol". Av den heliga Jakob av Surag fikk han namnen "dikternas hav", "den goda källan" och "armeenernas krona". Andre har gett honom beämingar som "de goda tankarnas fader", "syriernas profet", "kyrkans pelare", "kyrkan lärare" och "undervisningens ljusstråle".

Jeg gleder meg virkelig til å ta fatt på denne boken, og ser frem til at vi snart går inn i fastetiden - tiden i påvente av den herlige påskedagen! For selv om det er en avstand på 1700 år har Efraim Syreren mye å si oss i dag - om å lese og tolke Bibelen, om det kvinnelige og det mannlige, om naturens samspill, om troens og fornuftens rolle i vårt forhold til Gud og skapelsen. Og ikke minst om det indre livet - det skjulte livet med Kristus i Gud.

Åndens kunnskap

Disse ordene av Isak Syreren burde få oss til å tenke på hva som virkelig er viktig å søke:

Ingen verdslig kunnskap kan formidle åndens kunnskap. Åndens kunnskap blir aldri gitt den som søker den gjennom studier alene. Vil man nærme seg den, må man gi opp studiene, gi opp forskningens spissfindigheter og kompliserte metoder, og la sitt hjerte bli som barnets.

De vaner og de tanker som er en følge av studiene, utgjør en stor hindring hvis man ikke har greid å utrydde dem etter hvert. For den åndelige kunnskap er enkel. Den gir ikke sitt lys gjennom tanker av denne verden. Så lenge sjelen ikke er befridd fra de mange tankene. så lenge den ikke har oppnådd renhetens enkelhet, kan den ikke erfare den åndelige kunnskap.

Når du en gang for alle har overgitt deg til Herren som gir deg den beskyttelse du har behov for, så la ikke din sjel uroes av noe annet, men si: 'Han er nok for meg, Han som jeg en gang for alle har overgitt meg til. Jeg er ikke her, men hos Ham. Han er den som vet.'

Da skal du få se Guds store verk, hvordan Han alltid er nr den som frykter Ham, og befrir dem. Og du skal få se hvordan Hans forsyn omgir dem, om enn usynlig."

70 år gammel kristen mann knivstukket og drept i sitt hjem i Baghdad

Den sterkt pressede og prøvede kristne befolkningen i Irak har enda en gang lidd et smertelig tap. Torsdag ble en 70 år gammel kristen drept i sitt hjem. Youssif Isho ble stukket ned med kniv av en gruppe bevæpnede menn, som stormet inn i hans hjem i Karrad, et sentral nabolag til Baghdad. Youssif Isho bodde alene, og var ingen trussel mot noen. Ingen av hans eiendeler er stjålet.

La oss huske våre lidende trosbrødre i Irak. De betaler en særdeles høy pris for å bo der. Noen - slik den 70 år gamle mannen - med sitt eget liv.

Bildet er fra begravelsen til en annen kristen som er drept i Irak.

Stor oppslutning om årets bønnekonferanse på Grimerud

Bønnekonferansen i Grimerud som pågår nå tegner til å bli en av de mest vellykkede vi har arrangert. Jeg skriver "vi" fordi Nasjonalt Bønneråd, som jeg er en del av, står som arrangør. Årets konferanse har samlet flere enn vi har vært på lenge, og det mest gledelige er at det er mange ungdommer her! På fredagens kveldsmøte var møtesalen fullsatt, og antall fremmøtte går at kjøkkenkapasiteten på Grimerud er sprengt. På seminaret jeg hadde i dag var det ikke plass til flere, så flere måtte stå.

Ioan Peia, den tidligere generalsekretæren for Den evangeliske Allianse i Romania og medlem av International Prayer Council talte fredag kveld. Hans budskap la grunnen for det som er årets hovedtema, nemlig at Gud bringer generasjonene sammen og hvilken velsignelse som kommer når enheten blir til virkelighet mellom de ulike generajonene. Det var et sterkt budskap som berørte mange. Det gjorde også lovsangen ledet av lovsangsteamet til Marie Hognestad.

I dag har det vært tre bolker med seminarer. Jeg tolket Ioan Peias budskap fredag kveld og hans seminar i dag, hvor han i dag talte om Guds herlighet manifestert gjennom oss. Arnt Jakob Holvik fra Osfellesskapet hadde seminar om "En livsstil med Jesus", mens tema for Henning Schikoras seminar var "Profetisk gjennombruddsbønn for hovedsteder". Henning Schikora har vært misjonær i Frankrike i mange år.

Lederen for 24/7 bønneinitiativet i Europa, Ian Nicholson, holdt seminar om "Moderne klosterbevegelser og 24/7 historien i Europa", Gunter Krallmann underviste om "Lærdom fra tidligere vekkelser". I den siste seminarbolken kunne man være med på semiarer med Magritt Brustad som fortalte om bønn for Tromsø, Asbjørn Simonnes hadde seminar om "Bønn og den femfoldige tjenesten ut fra Ef 4,11", mens to søtre fra De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt, søster Mirofora og søster Laetitia hadde seminar om "Jesu bruds betydning".

Et team fra Nrdi School of Supernatural Ministry fra Levanger, holdt seminar om hvordan formidle helbredelse ute blant folk, og som en del av seminaret dro de ut på gatene i Hamar.

Mitt seminar handlet om "Kontemplativ bønn", og var også en liten introduksjon til Jesusbønnen. Responsen på seminaret var veldig god.

Dessverre får ikke May Sissel og jeg anledning til å delta på kveldens møte, hvor Håvard Sand taler om "Forløpertjenesten" og heller ikke søndagens formiddagsmøte hvor Magritt Brustad taler. Det blir også sikkert veldig bra.

Når tiden er kommet for å tynne

Igjen kjenner jeg at det er en tid for å tynne! Du vet: skal du få en plante til å vokse, så trenger den lys, vann og rom rundt seg. Da hender det at en må gå til det skritt å tynne vekk selv andre goder planter for at vekstvilkårene skal bli de beste for den planten som skal vokse opp.

Og Jesus ba oss om å bære mye frukt.

Skal vi gjør det, må det til tynning. Selv de gode kan bli det aller bestes verste fiende. Da kan vi ikke være sentimentale. Da må vi våge å gå til handling. Vi får ikke med oss alt, vi kan heller ikke være alt.

Ennå en gang har den såkalte Flodbergkretsen blitt meg til hjelp. En lyktetender, en skomaker, en tollkontrollør. Alle tilhørte de en åndelig bevegelse der man vandret i landet med de vide grensene. Denne kretsen oppstod i Gamla Stan i Stockholm ved begynnelsen på 1900-tallet. Til denne kretsen sluttet Hjalmar Ekström (bildet) seg. Han skulle senere bli betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veivisere i Sverige. Et typisk Ekström sitat er dette:

"Den som vil møte Ham trenger bare å bli stille, så er det møtet uunngåelig."

I Flodbergkretsen gjaldt dette:

"Lengselen etter hellighet og pasjonen for Kristus var troens lue. Målet, en gjenvunnet gudslikhet. Veien, den eneste nødvendige, korsets."

Jeg kjenner at det er mye som stjeler min tid, derfor må jeg nok en gang tynne. Det vil si for min del at jeg vil begrense meg enda mer og leve for det jeg tror er mitt kall. Så hjelpe meg Gud.

SISTE: Den egyptiske hæren angrep i dag to klostre i Egypt og åpnet ild - 19 munker hardt skadet

For andre gang i løpet av få dager har styrker fra den egyptiske hæren angrepet klostret St. Bishoy i Wadi el-Natroun (bildet), som ligger 110 kilomter fra Kairo. Det er åpnet ild og to koptiske munker og seks koptiske klosterarbeidere er såret i angrepene.

Munk Aksios Ava Bishoy forteller at soldater stormet hovedinngangen fredag morgen. De brukte fire stridsvogner og pansret kjøretøy og en bulldozer for å rive ned et gjerde som ble satt opp rundt klostret siste måned for å beskytte seg mot kriminelle bander som var på ferde.

"Når vi forsøkte å snakke til dem avfyrte de skudd, og skadet fader Feltaows i beinet og fader Barnabas i magen. Seks av våre arbeidere ble også skadet, noen av dem med alvorlige brystskader," forteller munk Aksios.

De skadede er brakt til Sadat sykehuset i nærheten. En av de skadede hadde så omfattende skader at han ble brakt til The Anglo-Egyptian Hospital i Kairo.

Det skal ha vært skutt mot klostret i en halv time.

"Hæren var sjokkert over å se munkene stå der og ba: 'Herre, miskunne deg over oss", uavbrutt uten å rømme fra stedet. Det er dette som virkelig gjorde dem rasende. Soldtatene rev ned gjerdet mens de stadig messet "Allahu Akbar" og "Seier, seier!", forteller fadder Hemanot Ava Bishoy.

Også klosteret St.Makarios av Aleksandria i Wady el-Rayan i Fayoum som ligger 100 kilometer fra Kairo er også blitt angrepet av styrker fra den egyptiske hæren. De stormet klostret og skjøt mot munkene. Fader Mina forteller at en munk er skutt og mer enn 10 andre er skadet etter at soldatene gikk til angrep på dem med batonger. Dette klostret har også satt opp et beskyttelsesgjerde rundt klostret.

Menigheter plantes i Utah for å nå mormonerne med evangeliet

Visste du at bare en prosent av innbyggerne i Utah i USA er evangeliske kristne? Nå samarbeider fem mennointe forsamlinger med tanke på å bringe nåde og sannhet til Utah, hvor minst 60 prosent av befolkningen er mormonere.

I 1998 flyttet Paul Robie og hans familie til Draper i Utah med den visjonen at de ville starte opp en menighet der. "Utah er USA's største misjonsfelt," sier han. Nå har han fått hjelp av Shadow Mountain Community Church i West Jordan, Daybreak in South Jordan og The Springs i St. George; samt en ny menighetsplanting, New Hope Church i West Valley.

På bildet sees medlemmene av Andy Browning Band, en evangeliseringsgruppe som brukes for å nå innbyggerne av Utah med evangeliet.

Nytestamentlig pastortjeneste i fokus da 170 sør-amerikanere satte hverandre stevne

Omkring 170 mennesker var samlet i Rancho Alegre, 26.-30 januar, for å delta på den anabaptistisk konferanse for det sørlige Latin-Amerika. Rancho Alegre er et retreatsenter drevet av fem nasjonale mennonitegrupper i Paraguay, og stedet ligger et stykke utenfor hovedstaden Asunciòn.

Konferansen som arrangeres annethvert år hadde i år sitt fokus på pastortjenesten. På konferansen deltok det anabaptister fra Argenitina, Brasil, Uruguay, Bolivia, Chile, og selvsagt var det mange fra Paraguay.

Werner Frantz, direktøren for Centro Evangélico Menonita de Teología Asunción, beskrev menighetens identitet slik:

"Menigheten er et jordisk fellesskap, den er ikke himmelsk. Hvis vi ønsker å introdusere Jesus til noen, kan vi si: Kom til vår menighet og du skal få se Ham!"

Frantz understreket at en pastortjeneste basert på en nytestamentlig model legger til rette, tilgir, er kreativ og trenger mennesker til å tenke nytt og tillater deltagelse i Guds arbeide. Den søker å bryte ned barrierer og bygge og skape en felles identitet, den utruster, gir trygghet og krever ansvarlighet, den vet hva Gud krever og den respekterer avgjørelser.

Tre menighetsledere presenterte ulike pastormodeller.

I år er det 30 år siden den første konferansen av dette slaget ble arrangert. Det skjedde i Argentina i 1981. Neste samling vil bli holdt i Chile i 2013.

Chilenske gruvearbeidere i Israel for å oppleve de hellige stedene

Vi husker alle dramatikken og den enorme gleden som ble utløst da samtlige av de chilenske gruvearbeiderne ble heist opp fra jordens mørke, etter å ha vært innesperret i 69 lange dager.

Nå befinner de seg i Israel på pilegrimsreise. Josè Henriquez, som tilhører en evangelisk menighet i Chile og som pleide å lede dem i bønn nede i den sammenrasede gruven, sier dette om Israels oppholdet: Det er en velsignelse!

Flere av gruvearbeiderne er kristne, og noen er blitt det. Nå skal noen av dem døpes i Jordan. 31 av de 33 chilenske gruvearbeidere og deres familier vandret i går rundt i Jerusalems gater. De har et hektisk program de åtte dagene de skal være i Israel. De er innbudt av Det israelske turistdepartementet.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=249448

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 7

Selv om det ikke fantes noen store utsikter til en endring av utvisningsdommen fra Göta Hovrätt , klaget F.O Nilsson saken sin inn for Høyesterett i Stockholm. Han begjærte også audiens hos kongen, og fikk den innvilget, 1. juni. Kongen var svært vennlig overfor F.O Nilsson og takket ham for hans innsats i avholdsarbeidet. Når det gjaldt selve saken sa kongen følgende:

«Jag skall följa målet med uppmärksamhet, men kan inte själv göra något, utan dess utgång beror på Högsta domstolen. Dock, om den icke kan ändra domen, får ni inkomma till mig med nådeansökan.»

Men anken til Høyesterett førte ikke fram. F.O Nilsson fikk derimot innvilget noe tid til å ordne sine saker før han ble utvist fra Sverige. 4. juni 1851 forlot Nilsson landet hvor han var født og oppvokst i og hvor den eneste forbrytelsen han hadde gjort seg skyldig i var å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro, og lære andre om det samme.

Han reiste først til Köbenhavn og senere til Hamburg. Snart ble han som nå ble kalt ”den landsförviste pastorn för församlingen i Göteborg och Sverige”, innbudt til å delta på et stort møte arrangert av Den evangeliske Allianse i London, som ble holdt den 20. august til 3. september i 1851. Her ble Nilsson bedt om å redegjøre for sin virksomhet i Sverige og for de forhold som hadde ledet til at han ble landsforvist.

F.O Nilsson ble så pastor for baptistmenigheten i Köbenhavn. Her døpte han presten Anders Wiberg i Östersjøen den 23. juli 1852. Han var prest i Den svenska Kyrkan. Nilsson var pastor for baptistmenigheten i Köbenhavn i bare ett år. Før han avsluttet sin gjerning her besøkte han Sverige og foretok den første frikirkelige vigselen i hjemlandet. Politiet dukket opp i forbindelse med vigselshandlingen og Nilsson måtte love at han forlot Sverige snarest.

I 1853 reiste han til Amerika og bosatte seg i Minnesota. Her dannet han en baptistmenighet sammen med Andrew Peterson. Denne Andrew Peterson er en interessant person, for det var nemlig dennes dagbøker som var inspirasjonskilden til Vilhelm Mobergs romanserie og Utvandrerne.

F.O Nilsen var også med på å grunnlegge den første svenske baptistmenigheten i Rock Island i Illinois, som igjen førte til at The Baptist General Conference i Saskatchewan ble etablert.

Fredrik Olaus Nilsson døde i USA 21.oktober 1861, hans kone i 1903. Han er begravet på Swede Bottom Cemetery i Houston County, Minnesota.

Om F.O Nilsson kan det sies at han levde i tråd med sin tro og overbevisning, og at det ble for mye for datidens svenske myndigheter. Han hadde ikke gjort noen annen forbrytelse enn å være tro mot det han så i Guds ord.

Billedtekst: First Baptist Church i Regina, som indirekte ble etabert som en frukt av F.O Nilssons arbeid.

I dag møtes bønnefolket

I dag samles Det nasjonale bønnerådet for Norge på hovedbasen til Ungdom i Oppdrag, Grimerud gård. Vi skal være i sammen i dag og i morgen i forkant av den nasjonale bønnekonferansen.

Jeg gleder meg til å møte bønnefolket i dag. De siste årene har det utviklet seg et godt samarbeide og vennskap mellom de ulike bønnenettverkene som utgjør Nasjonalt bønneråd. Og når vi kommer sammen er det for å dele bønnebehov for det landet vi er så glad i og for å lytte til hva Gud har å si oss i den situasjonen vi befinner oss i for øyeblikket. Og akkurat det siste skal det bli spennende å se hva er! Gud har alltid noe for oss, Hans rike forråd går aldri tomt og at Han har planer for vår nasjon er jeg helt sikker på.

I morgen starter årets bønnekonferanse, hvor blant annet Ioan Peia fra Romania skal dele det Gud har lagt på hans hjerte. Vi trenger å lytte til våre øst-europeiske brødre som har gjort seg erfaringer med Gud, vi ikke har. De har en prøvet tro på en annen måte enn vi som lever her i vest.

Jeg kommer tilbake med rapporter fra disse samlingene.

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 6

Når F.O Nilsson, lærer og eldste i den første svenske baptistmenigheten, møtte i Göta Hovrätt lød anklagen på følgende:

”Utsprider inländsk eller främmande man villfarande lärosats och efter varning därmed ej avstår, varde och den förvist riket.”

En av de som hadde klaget F.O. Nilsson var en pastor ved navn Joh Ol. Johansson. Vi kjenner ikke noe til hans identitet, men det er interessant at kristne lar seg bruke mot andre kristne og fører dem for retten, selv om Guds ord klart og tydelig sier at vi ikke skal føre slike saker for verdslige domstoler. I dennes anklageskrift, heter det:

”Av vad nu blivit anfört, anser jag mig äga grundade skäl till min farhåga, och vågar jag därför hos höga domkapitlet i ödmjukhet anhålla, att, så vitt domkapitlet ankommer, gör allt för att kungl. maj:s utslag mot föreståndaren för den baptistiska sekten, f. d. sjömannen F. O. Nilsson, måtte med det snaraste gå i verkställighet, att, om möjligt är, ogräset må kvävas.”

I et brev til pastor A.P Förster i Köbenhavn datert den 19. desember 1849 skriver F.O Nilsson om hvordan han opplever at holdningen mot ham er i retten:

"Med avseende på mig själv så är jag, lovad vare Gud, ännu i frihet, men konsistoriet har nu fört saken så långt, att jag skall stå tillrätta inför hovrätten och dömas efter lagen. Lagen är i detta fall så tydlig, att jag icke har något hopp att undgå landsförvisning.”

Til pastor George Scott i England skriver Nilsson et svar på hans brev, følgende den 13. november 1849:

”Den lilla församling som, alltsedan jag blev övertygad om riktigheten av baptisternas åsikter, har varit samlad kring mig vid pass ett års tid, utgöres av sådana, som vilja av kärlek till Herren hålla hans ord. Att dessa personer valde mig, fattig syndare, till sin underherde, var ej underligt. Skulle jag nu av själviska hänsyn eller blott för att undgå lagens arm avsäga mig denna kallelse? Skulle jag ej, genom att handla sålunda, på det svåraste kränka, förbrylla och oroa dessa kära bröder och systrar i tron? Det förbjude Gud! En predikant bland baptisterna är icke församlingens herre, utan han är dess tjänare och har intet annat uppdrag än det att närmast Gud vara dess ledare, så länge församlingen är tillfreds med honom och vill hava honom kvar... Därför kan jag lika litet tvingas genom någon lag att nedlägga mitt kall, som jag kan drivas till att uppgiva min på Guds ord grundade övertygelse... Trohet och lydnad mot Gud måste alltid sättas i första rummet.”

Den 26. april 1850 faller dommen i Göta Hovrätt og den lyder:

”eftersom Nilsson följaktligen gjort sig saker till det brott, varom 11 kap. 4 § 1:sta mom. I missgärningsbalken handlar, prövar kungl. Hovrätten i förmåga av detta lagens bud rättvist döma Nilsson att, för det han sålunda låtit sig till last komma, varad ur riket förvisad.”

(fortsettes)

En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 3

Det skjer mye med Kirken etter at keiser Theodosius den store i år 392 etter Kristus gjør kristendommen til statsreligion og forbød all annen gudsdyrkelse. Det som hadde begynt med keiser Konstantin fullendes med keiser Theodosius den store. Lite er igjen av det den apostoliske kirken stod for. Mens de første kristne ikke ville bøye kne for noen annen enn Jesus, var keiseren nå det virkelige overhode for Kristi forsamling på jord. Når det vest-romerske riket ble oppløst i år 476, får biskopen i Rom en langt mer fremskutt posisjon. Han blir kalt for pave eller pappa. Og pavedømmet vokser i makt og autoritet og når sitt høydepunkt under Innocens III (1198-1216). Pave Innocens III forlangte lydighet også av de verdslige myndigheter og grep inn i mange lands politikk. Selv om paven ikke alltid fikk sin vilje, var hans makt nærmest overveldende og pavedømmet hadde avgjørende innflytelse på den religiøse, politiske og kulturelle utvikling i store deler av Europa og tilgrensene områder av Asia og Afrika gjennom mange hundre år.

I denne perioden blir Kirken mer og mer sentraldirigert og biskopstyrt og i denne sammenhengen blir spedbarnsdåpen viktig. Kirken krevde at alle skulle døpes. Dette ble ikke bare teologisk begrunnet, men også politisk. Spedbarnsdåpen passet inn i dette fordi Kirken så på seg selv som en nasjonal folkekirke. En personlig tro var ikke avgjørende, det som var avgjørende var at Kirken hadde makten.

I skyggen av denne etter min mening skremmende utviklingen fantes det forskjellige frimenighetsbevegelser som tok vare på urkirkens sannheter og enkle former.

Som nevnt i tidligere artikler var det biskop Cyprian som forfektet dåp av spedbarn sterkest. Det er særlig i Nord-Afrika dette pågår. Cyperian får støtte av en bispesynode for sitt syn.

Kurt Aland fremsetter en påstand i sin bok "Taufe and Kindertaufe", (Gütersloch, Tyskland, 1971), som jeg synes er interessant. Aland setter spedbarnsdåpen i sammenheng med at overbevisningen om Jesu snarlige gjenkomst var svekket på den tiden Cyprian levde. Følgelig måtte man interessere seg mer for den oppvoksende slekt. Man begynte også å legge stor vekt på menneskets syndighet. Siden man anså at barna bar syndens vesen i sin natur, gjaldt det å døpe dem så hurtig som mulig.

En avgjørende rolle dette - ikke minst teologisk - fikk Augustin (354-430). Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)

En vekter på Jerusalems murer feirer 80 år

Den kjente messianske forfatteren, profetigranskeren og bibellæreren Lance Lambert (bildet) fyller 80 år i år. Dagen er allerede feiret i forbindelse den internasjonale bønnekonferansen i Jerusalem i januar.

Bibelundervisningen til Lance Lambert har vært avgjørende for min forståelse av Israel og det profetiske ord og menigheten. Lance Lambert tilhører kretsen rundt Stephan Kaung, en av de nærmeste medarbeiderne til den nå avdøde kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. I denne kretsen hørte også T. Austin-Sparks.

Lance Lambert lærte Herren å kjenne da han var 12 år gammel. Da oppdaget han også sine jødiske røtter. Både hans far og mange andre familiemedlemmer døde i Holocaust. I 1980 flyttet Lance til Israel, og han bor nå ikke langt fra Jerusalems murer. Det i seg selv er ganske symbolsk, fordi Lance Lambert er virkelig en av vekterne på Jerusalems murer. Han oppfordrer stadig til forbønn for Israels land og folk. Det skjer ikke minst gjennom hans "Middle East Update", et profetisk nyhetsbrev i form av en kassett/CD. Christian Friends of Israel som utgir denne har nå valgt å legge den ut på sin internettside. Undervisningen til Lance Lambert er et "must" for alle som vil be målrettet og konkret for Israel.

Lamberts favoritt Salme må være Salme 121 og vers 4 som han stadig siterer:

"Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter."

Den som lytter til Lambert vil raskt oppdage hans litt aristokratiske britiske talemåte. Det skyldes at han vokste opp i Richmond i Surrey i England. Han studerte ved African and Oriental Studies ved London University med tanke på arbeid i Kina. Han har studert klassisk kinesisk, mandarin, orientalsk filosofi og historie fra Det fjerne Østen. Men revolusjonen stengte døren for misjonærene i Kina. På 1950-tallet tjenestegjorde Lambert i Royal Air Force i Egypt.

Det var mens han bodde hos to misjonærer i Egypt, at Lambert fikk et spesielt lys over forbønnens tjeneste. Han så at det kom både brev og telefoner fra Syria, Irak og ulike byer i Egypt. Han merket seg at damene ba, og han sammenlignet det med en "etterrettningstjeneste i bønn". Han svarte ja da han ble invitert med i forbønnen. Bønnebegjæringene ble lest, det ble minnet om Bibelens løfter og det ble bedt.

Fra Lance Lamberts tjeneste har det kommet mange bøker: om bønn, om Israel og om menigheten. Han har et spesielt lys over disse temaene. I Norge har vi hatt gleden av å ha besøk av ham flere ganger, og vi håper han kommer igjen om ikke så lenge. Alderen til tross, han er stadig på farten verden rundt for å forkynne Guds ord. Mens han oppholder seg i Jerusalem hygger han seg på eiendommen sin hvor han har mange ulike dyr i forpleining. Her holdes også møter og bønnemøter.

Fortsett å be for Egypt - her er viktige bønneemner

Selv om president Husni Mubarak valgte å tre tilbake 11. februar og hæren overtok i påvente av høstens valg, er det fortsatt mange ting å be for når det gjelder situasjonen i Egypt.

Pastor Mounir Malaty fra Kairo, som er visepresident for Den egyptiske baptistunionen, ber oss om å be om at Gud griper inn i prosessen som nå pågår når en ny konstiusjon skal skrives for landet. Den nye administrasjonen trenger også nye kandidater til å fylle viktige verv. Pastor Malaty ber oss også om å be om en ny åpenhet for evangeliet i Egypt. Han er overveldet over at de nå endelig kan feire gudstjenester igjen.

Søndag 13. februar kunne menigheten Mounir Malaty er pastor for i Kairo feire nattverdgudstjeneste på kvelden.

"Herren gav oss en herlig stund sammen hvor vi ble veldig oppmuntret," forteller han.

En spesiell samling som menigheten har valgt å kalle "Vi skal igjennom dette sammen!" er under planlegging. Samlingen er ment å være til inspirasjon og praktisk hjelp. Det er laget 100 esker med mat som skal deles ut til de fattige som tilhører denne forsamlingen.

Mobil utstilling om forfølgelsen av kristne fra urkirken og frem til 1660

Siden 1989 har et team av kirkehistorikere og forskere arbeidet med å lage en mobil utstilling som viser dokumentasjonen av forfølgelsen av Guds menighet fra urkirken og helt frem til år 1660. Utstillingen bygger på det unike bokverket "Martyrspeilet" av Thielemann J. van Braght, som jeg har skrevet om ved ulike anledninger på bloggen. Utstillingen er i første rekke ment for et amerikansk publikum, men det er også laget en svært informativ nettside og en liten film som det er mulig å laste ned. Jeg vil gjerne anbefale alle bloggens lesere som er interessert i menighetens spennende historie til å ta en titt på denne nettsiden.

Nettsiden finnes her:
http://www.bethelks.edu/kauffman/martyrs/

Filmen kan lastes ned her. Husk at det tar bittelitt tid før den er lastet ned og du kan se den:

http://www.bethelks.edu/kauffman/martyrs/video.html

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 5

Forfølgelsen av baptistene i Sverige rettet seg i første rekke mot F.O Nilsson. Man anså han som en farlig sektleder. Knapt to måneder etter at han hadde kommet hjem fra Hamburg, der han den 6. mai 1849 hadde blitt ordinert til pastor for den nye baptistforsamlingen i Göteborg, ble han innkalt til Göteborg domkapitel. Men man nøyde seg ikke med dette. Saken gikk videre til Sveriges justisminister. Deretter fikk Göta Hovrätt i Jönköping beskjed om at det skulle tas ut anklage mot F.O Nilsson ”för det att han utspritt villfarande lärosatser” og for at han ikke ville rette seg etter Domkapitelet.

Det må ha vært skuffende for Nilsson at ingen pastorer i de andre frikirkelige samfunnene ville støtte ham. Metodistpastor George Scott, som selv hadde forlatt Sverige i 1842 på grunn av politiets forfølgelse av vekkelseskristne, skrev et brev fra England til Nilsson hvor han ”sökte förmå Nilsson att överge eller åtminstone behålla för sig själv sina särskilda åsikter beträffande dopfrågan, för att hans gagnande verksamhet ej måtte avbrytas”.Men Nilsson kunne ikke gå på kompromiss med sin overbevisning.

Den 25. januar 1850 utferdiges en stemning hvor F.O Nilsson får beskjed om at han har å møte i hovretten den 8.mars. Allerede den 21. februar forlater han sitt hjem for å få muligheten til å besøke menighetens medlemmer. På veien til Jönköping forkynte han Guds ord på flere steder, så reisen til Göta Hovrätt ble faktisk en misjonsreise. Til og med når han kom til Jönköping, bare noen dager for han skulle møte i retten, holdt han to foredrag som samlet fulle hus.

I en protokoll fra forhandlingene i Göta Hovrätt skrives dette om F.O Nilsson:

”Hans utseende företedde icke något anmärkningsvärt. Hans växt var medelmåttig, hans uppsyn stilla och lugn. I hans skick och hållning låg ingenting överdrivet eller fanatiskt. Hela hans väsende antydde fromhet.”

I Göta Hovrätt dømmes F.O Nilsson til landsforvisning. Men myndighetene lykkes ikke med å stoppe baptistene. 27 år etter denne landsforvisningen, altså i 1877, fantes det 11.645 baptister i Sverige!

I neste del skal vi se nærmere på det som skjedde under rettsaken mot F.O Nilsson.

Billedtekst: Våpenskjoldet tilhører Göta Hovrätt

(fortsettes)

La oss be for Libya

Hva vet vi om de kristnes situasjon i Libya, landet som nå opplever den samme uro og opprør som Egypt?

Det vi vet er at Libya er et særdeles vanskelig land å være kristen i. Ingen åpen evangelisering er mulig, og den siste misjonsstasjonen ble stengt i 1960.

Den koptiske kirke er landets største, med sine 60.000 medlemmer. Den koptiske kirke eksisterte lenge før muslimene overtok landet. Vi vet at den kristne tro spredte seg fra Egypt til Pentapolis i Nord-Afrika. Synesius av Kyrene (370-414), som var biskop av Ptolomais, mottok instruksjoner fra patrarkatet i Aleksandria, og siden kirkemøtet i Nikea i 325, har Cyrenaica, på den østlige kyststripen av Libya, vært anerkjent som en provins under Aleksandria patriarkatet.

40.000 er knyttet til Den romersk-katolske kirke. Det finnes også enkelte pinsevenner i landet, både i Tripoli og i Misurata. Ingen av disse har noen offisiell status fra myndighetene. Det finnes også undergrunnsmenigheter. Hvor mange de er vet man ikke noe sikkert om. Flere av disse blir forfulgt. Flere av de kristne er utlendinger som arbeider i Libya.

La oss be for Libya i disse dager. Mens dette skrives er det ingen som vet hvor mange som er drept, og hva som skjer videre, om myndighetene bøyer av eller om det kan bli en forferdelig blodbad.

Menighet i vekst i Ukraina - trenger sårt en bil

"Revival Baptist Church" i Ukraina er en av de menighetene som vi de siste årene har fått en vennskapsrelasjon til. Menigheten, som har 98 døpte medlemmer, ligger i Vizhnitsya regionen, og er den eneste baptistmenigheten i denne regionen. Vizhnitsya ligger i Ukrainas vestlige del, ved Karpatene. Medlemmene av menigheten er bosatt i 15 omkringliggende landsbyer, og det blir lange avstander - opptil 60 kilometer - for den unge pastoren, Dudka Paul (27), som ikke har bil, men nå bruke offentlige transportmidler og ta beina fatt for å nå frem til de av medlemmene som bor lengst unna. Menigheten er for tiden i vekst.

Dudka Paul, som vi ser undervise på bildet, ble menighetens pastor i 2008. Før han ble det studerte han teologi. I dag underviser han selv ved en teologisk skole i kirkehistorie. Han holder også fire gudstjenester i uka og deltar på tre bibelstudiegrupper, noen av dem i fjellandsbyer som det kan ta et par dager å nå frem til. Nå ønsker menigheten seg en bil slik at pastoren og hans medarbeidere kan ta seg frem på en enklere og raskere måte. Skulle noen av bloggens lesere ha en bil de vil gi bort, eller støtte menigheten økonomisk, så setter jeg stor pris på om du har høre fra deg. Dette er et stort bønneemne for denne menigheten for øyeblikket.

Menigheten har en egen nettside på engelsk, som du finner her:

http://www.rbcukraine.com/

Pastor Dudka Paul har sin egen blogg som du finner her:

http://pavuk290383.wordpress.com/

Menighetene bør gå foran i integreringen

Svenske pastorer viser vei i integreringsspørsmålet og mener menighetene våre bør gå foran i integreringen. Det skriver pastorene Markus Sand, Theodoros Demetriades, Gjohn-Marko Berisha og Bengt Sjöberg i en debattartikkel i svenske Dagen 16. februar. Disse pastorene er ressurspersoner for Evangeliska Frikyrkan i flerkulturspørsmål.

"Visst finns det utmaningar med att bygga en mångkulturell församling. Visst blir det kulturkrockar, missförstånd och jobbiga situationer, men vi förmodar att Jesus också hade en hel del göra med att forma lärjungar av sin brokiga skara av tolv utvalda män från de mest skiftande sammanslutningar och bakgrunder", skriver forfatterne til debattartikeln, og legger til:

""Den mångkulturella församlingen är välbehaglig i Guds ögon och något som vi bör eftersträva i en tid då hatet och rädslan slår sina klor i människors sinnen. En sammansvetsad mångkulturell församling kan bli ett starkt redskap till en ny väckelse i Sverige och till välsignelse för hela vårt land."

Jeg synes dette er så interessante tanker at også vi i Norge bør få del i dem. Ønsker du å lese hele debattinnlegget finner du det her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=248129#

En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 2

I Tertullian (150-223) møter vi en skarp motstander av spedbarnsdåpen. I sin bok om dåpen skriver han:

"Herren sa virkelig: Hindre dem ikke fra å komme til meg (Matt 19,14). Vel, da kan de komme når de er voksne (dum adolescunt); de kan kan komme når de lærer, når de blir opplært. De kan bli kristne, når de kan kjenne Kristus. Hvorfor ile med den uskyldige til syndernes forlatelse (quid testinat aetas innocens ad remissionen peccatorum)? En viser mer forsiktighet i jordiske ting. Skulle en betro en himmelsk eiendel til en person som en ikke kan betro en jordisk (cui substantia terrens non creditum)? La dem først forstå å be om frelse, så de kan få det ved sin bønn. Når en oppdager dåpens betydning (pondus baptismi) vil en frykte for å tilby den for tidlig heller enn å utsette den (magis timebunt consecutionem, quam dilationem). Bare fullstendig tro (fides integra) hvorved forstanden ikke er utelatt, som i tilfellet med barna, kan være uten bekymring med hensyn til frelsen."

Det var annerledes med Cyprian, biskopen i Karthago (210-258). Som en sann romersk lovlærer, sin loviske tenkemåte som klart kan sees i hans skrifter. I år 253 ble Cyprian konsultert av mer enn seksti biskoper angående spørsmålet om barn skulle kunne døpes etter den tredje eller den åttende dag. Man kom frem til følgende konklusjon:

"Vi synes ikke at noen skal hindres fra å motta nåde, heller ikke ens åndelige omskjærelse være bundet til det samme som den kjødelige, men at enhver må ha tillatelse til Kristi nåde, i henhold til Peters ord: La intet aktes ringe eller urent. Om noe kunne hindre mennesker fra å motta nåde, så måtte det heller være voksnes og eldre menneskers alvorligere synder. Men ettersom de største syndere, som tidligere har begått mange synder mot Gud, om de senere tror, så får de syndernes forlatelse, og ingen utelukker dem fra dåp og nåde, hvor mye mindre da forkaste et barn som, nyfødt ikke har syndet i annet enn med hensyn til dets legemlige avstamning, så det fra fødselen av er infisert av fortidens død, og hvem mottar lettere syndernes forlatelse ettersom det ikke er deres egne synder, men det er andres synder som blir dem ettergitt. I forsamlingen (av biskoper) har vi derfor besluttet at ingen må nektes guddommelig nåde. Ettersom dette har universell betydning, tror vi det særskilt må observeres med hensyn til barna, som har krav på vår hjelp og den guddommelige nåde, enn mer når vi ser at de gråter like fra sin fødsel, og de gjør intet annet enn bønnfaller om hjelp."

I Nord-Afrika begynner de nå også en praksis med å gi nattverden til små barn. Både Cyprian og senere Augustin var forkjempere for dette.

Billedtekst: En kunster har forsøkt å forestille seg Tertullian.

(fortsettes)

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 4

Fra 1849 finnes det altså en baptistmenighet i Göteborg. Det er interessant å merke seg at de poengterer sterkt sin uavhengighet. Menigheten som er grunnlagt er en frimenighet i ordets beste betydning. I menighetsprotokollen fra 22.januar 1850 heter det at de nydøpte medlemmene:

”anses och hålles såsom en oberoende och speciell Kristi församling, med full rätt och frihet att inom sig själv upprätthålla och handha samt avgöra alla sina församlingsaffärer och angelägenheter”.

Så langt det var mulig stilte den nye forsamlingen seg positiv til samfunnets lover, men i spørsmål om hva de skulle sette først: Lyde Gud eller mennesker, var de ikke i tvil. Da valgte de å lyde Gud, selv om det skulle komme til å koste dem dyrt. Det skulle også vise seg. De kirkelige og de verdslige myndighetene i Sverige på denne tiden reagerte sterkt på at Sverige hadde fått en baptistmenighet. Forfølgelsen skulle nå begynne. Baptister som ble foreldre fikk i årene 1849-1850 tvangspålegg om å døpe sine barn. Og baptistene ble skildret som et ”djävulens anslag”. Det spredte seg blant annet et rykte i Göteborg om at det ikke kostet mer enn 18 skilling å slå ihjel en baptist. Grupper med pøbler samlet seg og jaget baptistene gjennom Göteborgs gater. Steinkasting og ødeleggelse av baptistenes eiendom var en vanlig foreteelse.

En dag ved årsskiftet 1849/1850 var noen av baptistene hjemme hos et av forsamlingens medlemmene, Anders Andersson i Berghems sogn, for å feire nattverd. F.O Nilsson forteller om det som skjedde i sin dagbok:

«Medan vi var sysselsatta härmed blev vi plötsligt omringade av en stor pöbelhop, beväpnade med störar, bössor, pistoler och svärd, vilken bröt sig in i huset, slog och sparkade mig på ett hänsynslöst sätt. Slutligen kastade de mig i en kärra, satte sig på mig och körde iväg under fasansfulla svordomar och hotelser, tills de kom fram till en gästgivaregård, där de höll mig i två timmars tid, medan de var inne och söp, under det att jag tvingades att hela tiden sitta i kärran i den starka kölden. Från närliggande byar hade samlat sig en stor massa pöbel, som utspydde sina svordomar, hotelser och sarkasmer mot mig, under det att de blåbultade mig med snöbollar. Slutligen fördes jag till länsmannen, vilken utlöste en flod av ovett över mig samt lämnade mig åt sin dräng, som körde mig till Skene häradshäkte. Vi kom fram klockan 12 på natten. Här låstes jag in i en cell, som var utan både säng och värme. Hungrig och frusen fick jag smaka litet av vad det vill säga att lida för Kristi skull. Hela natten tillbringades med att springa fram och tillbaka i min cell för att rädda mig från att förfrysa. Här i denna usla cell hölls jag i sju dagar.»

Den 7. januar 1850 ble F.O Nilsson ført i en fangetransport til Göteborg i en forrykende snøstorm. Om denne reisen forteller han i dagboken følgende:

”Framkommen till Göteborg fick jag tillåtelse att under vakt gå hem och tala med min hustru några minuter, innan jag skulle kastas i Göteborgs cellfängelse.”

Takket være at hans hustru satte seg i direkte kontakt med kronofogden, ble F.O Nilsson satt fri etter to timer i arresten.

Bildet viser menighetsbygget fra 1849.

(fortsettes)

Når noen påstår å vite når Jesus kommer igjen burde det ringe en alarmklokke

Det er skremmende å se utviklingen hos enkelte i den "nye" såkalte "hebraiske bevegelsen" i Norge. Nå er den ikke en enhetlig bevegelse, det spriker i mange retninger, noen mer toneangivende enn andre.

For noen dager dukket det opp en som mener seg å vite når Jesus kommer igjen, når dommen faller og når Lammets bryllupsmåltid skal feires. Han sier med rene ord dette:

"Jesus kommer igjen på Yom Teruah; han holder dom på Yom Kippur, Han feirer lammets brylløpsfest under Succot."

Dette er rene spekulasjoner, og det rammes av det Jesus sier så klart og tydelig at det ikke er til å misforstås:

"Men den dag kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far." (Matt 24,36)

"Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer. Men det skjønner dere, at dersom husbonden visste hva for en nattevakt tyven kom i, så ville han våke og ikke la ham bryte inn i sitt hus. Vær derfor beredt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker." (Matt 24,42-44)

I forbindelse med et offentlig ordskifte med denne personen uttale han at han er sikker på at Jesus ikke kommer igjen i år eller i 2012, men så åpner han for at det kan skje. Dermed åpner han for at det skal skje på høsten, under Yom Teruah. Og ikke nok med at han vet at Jesus kommer igjen på Yom Teruah, han vet også når dommen skal falle og når Lammets bryllupsmåltid skal feires.

De fleste vil nok forstå at dette er bare spekulasjoner, men det som er skremmende er at mennesker knyttet til dette miljøet reagerer så sterkt når de konfronteres med hvor farlig slike spekulasjoner er. Lik alle sekteriske miljøer havner man i forsvarsposisjon og nærmest blåøyd forsvarer selv det underligste læreavvik. Dermed kan ubefestede mennesker dras inn i en villfarelse som kan være ødeleggende for deres liv og tro.

Denne personen påstår altså å vite noe bare Gud vet. Når noen påstår noe slikt burde alarmklokkene ringe. Dessverre er det ikke slik.

30 års utrettelig kamp for de fattige, hjemløse og fengslede

La meg presentere enda en ny kommunitet i serien som jeg har skrevet om her på bloggen:

Murphy Davis (bildet) og The Open Doors Community i downtown Atlanta,Georgia, USA, er en protestantisk kommunitet som utrettelig har kjempet for de fattige, hjemløse og de som venter på dødsstraff i amerikanske fengsler de siste 30 årene. Kommuniteten består av tidligere hjemløse, tidligere innsatte og andre som har sluttet seg til for å rettferdighet for de undertrykte i samfunnet.

Da Murphy Davis opplevde å bli rammet av kreft og havnet på et sykehus for de uten forsikringsavtaler, at Gud brukte dette til å åpne hjertene til de fattige og hjemløse på en ny måte. Plutselig var hun en av dem som ikke hadde noen form for sikkerhet rundt seg.

Open Doors Community serverer frokost og lunsj til de trengende, tilbyr en dusj og klesskifte, driver en egen medisinsk klinikk, besøker fanger i fengsler, og holder åpne gudstjenester.

Det finnes en egen video som viser noe av arbeidet, laget til 25 års jubileet, som du kan se her:

http://opendoorcommunity.org/resources/25th-anniversary-video

Arbeidet drives videre selv om Murphy Davis har terminal kreft og nå er over 60 år gammel.

Nettsiden til kommuniteten finner du her:

http://opendoorcommunity.org/

Et svært interessant intervju med Murphy Davis finner du Iconocast nr episode nr 24, som du finner til høyre på denne nettsiden:

http://www.jesusradicals.com/

En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 1

Dåpsspørsmålet er svært aktuelt for tiden. Det samtales om dåp i mange ulike fora, og ulike menigheter og kirkesamfunn er inne i prosesser for å finne veien videre. Her følger en historisk oversikt over spedbarnsdåpen og troende dåp, som kanskje kan være til hjelp i samtalene. Jeg berører ikke tekstmaterialet i Det nye testamente i denne artikkelen, her ser vi kun på hva vi vet om dåpspraksisen rent kirkehistorisk.

Justin - en filosof og kristen martyr som døde i Roma i år 165 e.Kr - har gitt oss en interessant skildring av en dåpshandling som fant sted i Roma år 150 e.Kr:

"Alle som er blitt overbevist om sannheten og som har besluttet seg til å leve i overensstemmelse med den, blir først oppfordret til bønn, faste og bot. Siden tar vi dem med til et sted der det finnes vann, der blir de dukket ned i vann og døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Fra å ha vært trelldommens og uvitenhetens barn blir de på denne måten utvelgelsens barn med innsikt i guddommelige ting og delaktighet i syndenes forlatelse. Dåpen kalles hos oss også opplysning, fordi vår ånd gjennom det blir opplyst til kunnskap om Gud og det som angår hans rike."

Det er ingenting i skriftene til Justin som tyder på at han kjente til spedbarnsdåpen.

Tertullian, kristen apologet og forfatter i Kartago (Nord-Afrika), som døde år 225 e.Kr advarer mot for tidlig dåp i boken "De baptismo" (Om dåpen). Bakgrunnen for dette var at en pike på åtte år var blitt døpt. Dette reagerte Tertullian på. Begrunnelsen for dette var at Tertullian hevder at den som døpes, først må ha fått undervising, så bekjenne seg til Jesu navn og dernest selv be om å bli døpt. Sannsynligvis har hans anbefaling av sen dåp sammenheng med de sterke etiske kravene som han forbandt med dåpen, krav som barn ikke hadde noen mulighet til å kunne oppfylle.

Skal man dømme etter skriftene til Origines, kirkelederen og forfatteren, som døde år 250 e.Kr, døpte man barn på 200-tallet. Men vel og merke barn som hadde fått undervisning! Dåpens velsignelse var ifølge Origines avhengig av den frie og frivillige overgivelse hos dåpskandidaten. Origines understreker at dette var viktig siden det var viktig å huske hva som skjedde og hva som ble sagt under selve dåpshandlingen.

Det er først når vi kommer til Cyprian, biskopen av Kartago, som døde i år 260 e.Kr, at vi finner en som forsvarer dåp av spedbarn. Han mener at barn må døpes så hurtig som mulig etter fødselen slik at de kan få del i Guds nåde. Det ser ut som om man i Nord-Afrika på 200-tallet døpte barn i stadig yngre alder. Dette var en utvikling som også ble godkjent av 60 biskoper i år 253. Denne bispesynoden slo fast at barn ikke måtte nektes den guddommelige nåde som ble gitt i dåpen.

Ut fra de skriftlige opplysningene som finnes kan det slås fast at dåp av spedbarn, større barn og voksne eksisterte side om side av hverandre i det 3. og det 4. århundre. Noe eksempel på at dette skjer et tidligere tidspunkt i kirkens historie har vi ikke. Spedbarnsdåpen fikk så stadig større utbredelse. Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 14

Det er forskjell på å profetere og det å være profet. Det første er noe alle kristne kan gjøre, i følge Guds ord, det andre er noe Herren kaller spesielt til.

Den nådegaven vi nå skal se nærmere på beskrives slik i 1.Kor 12,10: "en annen gave til å tale profetisk..."

Men la oss først se litt på profettjenesten i Det nye testamente. En av de som nevnes med navn er Agabus. Vi møter ham i forbindelse med to anledninger, og begge gangene har han dramatiske ting å formidle. Første gang er i Apg 11,27-29 hvor han profeterer om en hungersnød som skal inntreffe. Legg merke til at Agabus ikke er den eneste profeten, han er den eneste som nevnes ved navn, men det er flere. Her opererer de samlet, som et team. Det er tydelig at de tilhører menigheten i Jerusalem.

"På den tiden kom det noen profeter fra Jerusalem til Antiokia. En av dem, han som het Agabus, sto fram og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle ramme hele verden. Det var den som kom under keiser Claudius."

Den andre anledningen hvor Agabus nevnes er i Apg 21,10-14:

"Da vi hadde vært der i flere dager, kom en profet som het Agabus ned fra Judea. Han oppsøkte oss og tok beltet til Paulus, og med det bandt han hendene og føttene sine. Så sa han: «Dette sier Den hellige ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet og utlevere ham til hedningene.» Da vi hørte dette, formante både vi og folket der på stedet Paulus og sa at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. Men han svarte: «Hvorfor gråter dere og gjør meg tung om hjertet? Selv er jeg villig, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.» Siden vi ikke klarte å overtale ham, slo vi oss til ro og sa: «La Herrens vilje skje!»

Her ser vi at Agabus ikke bare formidler det profetiske budskapet gjennom ord, men også gjennom profetiske handlinger.

Filip omtales som evangelist i Apostlenes gjerninger. Denne Filip har noen døtre med profetisk gave. Om dem leser vi i Apg 21,8: "Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave."

En annen kvinne som omtales med en profetisk tjeneste er Anna, Fanuels datter:

"Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme..." (Luk 2,36)

I menigheten i Antiokia fantes det profeter, jfr Apg 13,1. Og i Apg 15 møter vi to profeter med navns nevnelse: "Judas og Silas, som selv var profeter, talte meget til oppmuntring og styrke for brødrene." (v.31)

(fortsettes)

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 3

Når F O Nilsson kom hjem til Sverige var det først og fremst hans nærmeste som sluttet seg til ham. Men mange dører som tidligere hadde stått åpne for ham ble nå stengt. Årsaken var enkel: han hadde latt seg døpe og var blitt baptist. Slikt gikk ikke upåaktet hen. Slikt ble det sterke reaksjoner av. Han fortsatte å virke blant sjømenn på havna i Göteborg, slik han tidligere hadde gjort, og han reiste også på noen forkynneroppdrag andre steder. Snart var hans hustru, Sophia, og to av hans brødre klar til å la seg døpe på bekjennelse av sin tro på Jesus som Frelser og Herre.

Den 18. september 1848 kom baptisten A. P Förster fra Köbenhavn til Göteborg på oppdrag fra Johann Gerhard Oncken. Han skulle utføre en «hemmelig» dåpshandling. Så betent var dette at man ikke kunne døpe i full offentlighet! Åtte personer hadde meldt seg til dåp, men da dagen kom trakk tre av dem seg. Men fem stykker avla den gode bekjennelsen i vitners nærvær: Sara Ulrika Nilsson (F. O. Nilssons hustru), Sven Kristian Nilsson og Bernt Nicklas Nilsson (F. O. Nilssons brødre), Anders Wång fra Göteborg og Abraham Lindström fra Värö.

Selve dåpshandlingen fant sted 21. september 1848 i Vallersvik, som er en vik av Kattegat omtrent en kilometer fra Frillesås, jernbanestasjonen i Halland. De som kom fra Göteborg kom seg dit med hest og kjerre. Etter dåpen feiret de Herrens nattverd i et hus i nærheten og F. O Nilsson ble valgt til diakon for å ta vare på den lille forsamlingen i Göteborg.

Under enkle former og med enkle mennesker hadde den første svenske døperforsamlingen blitt grunnlagt. Den hadde seks medlemmer, med F.O Nilsson som sin leder. Den 30. desember ble ytterligere fire menn døpt. Denne gangen var det F.O Nilsson selv som forrettet dåpen, som fant sted i Göta Älvs utløp i Göteborg. I løpet av vinteren økte skaren av mennesker som ville la seg døpe. I mars 1849 skrev Nilsson et brev til pastor Ira R. Steward i New York:

«Vi är nu 28, märk 28 troende och döpta i Sverige. För två år sedan, då jag och min hustru talade om baptisternas läror, sa vi till varandra: ’Visst är det rätt, om bibeln är sann, att baptisternas läror är de enda apostoliska och de enda sanna, men inga mer än vi i Sverige kommer att omfatta dem’, ”men lovad vare Gud, vi hade tagit fel.”

Den 10. april 1849 ble det holdt et møte av de troende og døpte som nå utgjorde 35 personer. Fra dette møtet ble det sendt et brev til pastor Oncken i Hamburg, med ønske om at F O Nilsson skulle ordineres til lærer og eldste i den svenske baptistforsamlingen. Pastor Oncken sa ja. 6. mai 1849 var Nilsson på plass i Hamburg, og gjennom bønn og håndspåleggelse ble han ordinert til sin gjerning. I et brev han fikk med seg hjem fra lederne i baptistforsamlingen i Hamburg: J. G. Oncken, J. Köbner og Alb. Schauffler, skrev de at de ønsket seg i retur: «att Herren måtte låta denna handling tjäna till välsignelse för många dyrbara själar i Sverige”.

Navnet på den nye menigheten er det visse uklarheter om. I ulike protokoller finnes disse: «”Baptistförsamlingen”, ”Första Svenska Baptist Församlingen”, ”Baptistförsamlingen av döpta kristna” og ”En speciell och oberoende apostolisk Kristi församling”.

I neste artikkel skal vi se nærmere på den forfølgelsen denne menigheten ble utsatt for.

Billedtekst: En dåpshandling fra den tiden som her omtales. Legg merke til at dåpen forrettes i isvann! Det kan være fra dåpen 30. desember som omtales i artikkelen.

(fortsettes)

170 år siden den første troende dåp i Litauen

I oktober i år er det nøyaktig 170 år siden den første dåp med full neddykkelse ble praktisert i Litauen.

Det var sent om kvelden den 2. oktober 1841 at 16 kvinner var samlet langs elvebredden til elven Danè ved byen Memel (dagens Klaipeda). De skulle døpes på deres bekjennelse av troen på Jesus Kristus. Vi ser den høytidelige dåpshandlingen på bildet her. Dagen etter ble ni menn døpt i byen Kurisch Lagoon. Dåpen ble utført av den nå legendariske tyske baptistpastoren Johann Gerhard Oncken. Han var blitt invitert til Litauen av E. Grimm, en borger av byen Memel.

Memel (eller Klaipeda) ligger i den vestlige delen av Litauen, som var under tysk styre siden begynnelsen av det 13 århundre. Majoriteten av befolkningen var likevel en blanding ulike nasjonaliteter og kulturer, og representerte en unik subkultur både i tysk og litauisk henseende.

Etter dåpen av de første etniske litauerne i 1841begynte misjonsarbeidet for fullt blant etniske litauere flere steder i landet. Dette resulterte i etableringen av ni baptistmenigheter ute på en litauiske landsbygda. Flesteparten av disse menighetene forsvant etter 2. verdenskrig. I 1860, da Memel Baptistmenighet var grunnlagt, kunne de feire dåp på nytt. De første russerne som ble døpt med troendes dåp ble døpt av et medlem av denne menigheten. Hans navn var Martin Kalweit og det skjedde i byen Tiflis, dagens Tiblisi i Georgia.

I 1875, 15 år etter at Baptistmenigheten i Memel var grunnlagt, hadde den 2200 medlemmer og drev misjonsarbeid 27 steder i nabolandet Latvia!

I 1889 ble den første lettisk-talende baptistmenigheten grunnlagt i Litauen, og rett før to andre lettisk-talende baptistmenigheter ble grunnlagt i 1902 og 1907, ble en tysktalende baptistmenighet grunnlagt i Kaunas (tidligere Kovno). Det skjedde i 1889. I denne menigheten begynte man også et arbeid blant litauere og russere.

I Vilnius, dagens hovedstad, ble den første baptistmenigheten grunnlagt i 1912, etter initiativ fra hertuginne V.F Gagarina. Denne menigheten var russisktalende og arbeidet bare blant innbyggerne i Vilnius-regionen. Denne regionen var på dette tidspunktet okkupert av Polen. På grunn av disse omstendighetene kunne ikke denne menigheten slutte seg til de andre baptistmenighetene i landet. I 1933 ble Baptistunionen i Litauen etablert. Det skjedde i Klaipeda.

Etter 2. verdenskrig gikk arbeidet i baptistmenighetene i Litauen sakte fremover, men ikke uten store problemer. En av de få bygningene som stod uskadet i Klaipeda etter 2. verdenskrig var Baptistkirken, men de i hovedsak tysktalende medlemmene hadde immigrert til Tyskland. Etter kommunistenes maktovertagelse opplevde mange av menighetene forfølgelse. Baptistunionen i Litauen ble formelt reetablert og registrert hos myndighetene i 1998, og fikk i 2001 status som en religiøs organisasjon av staten.

Baptistunionen i Litauen har i dag åtte menigheter med tilsammen 363 medlemmer. I tillegg kommer de uregistrerte baptistene og deres medlemmer og menigheter.