Nestekjærligheten seirer

 Endre hjertet ditt, og du vil endre dine veier. Rydd opp i grådigheten og plant veldedighet. Akkurat som grådighet er roten til alt ondt, er roten til alt godt nestekjærlighet.

- Hellige Augustin av Hippo/Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Avstå fra lange utlegninger

Det fortelles om ørkenfedrene i Egypt at de ba svært ofte, men at deres bønner var særdeles korte og ble slynget ut som spyd for at ikke den spente oppmerksomheten - som er helt nødvendig for den som ber - skulle bli slapp og avstumpet under lange bønnestunder. På den måten viser de også at denne konsentrasjonen, som ikke må strekkes lenger enn den kan holdes spent, ikke må avbrytes om den skal beholdes.

Mye snakk må renses bort fra bønnen, men slett ikke megen bønn, dersom oppmerksomhet får beholde sin intensitet. Å snakke mye er å legge frem et viktig anliggende i bønnen med overflødige ord, men å be mye med hengivenhet og stadig iver å banke på hos den vi ber til. Her betyr som oftest klagerop mer enn utlegninger, tårer mer enn tale. Men Gud samler våre tårer i sin flaske, og våre sukk er ikke skjult for Ham som har skapt alt ved sitt Ord og som ikke spør etter menneskers ord.

- Augustin (354-430 ), født i Thagaste i Nord Afrika og biskop av byen Hippo. Sitatet er hentet fra: Kysse spor av Peter Halldorf. Luther Forlag 2002, side 306

Enda en gang

'Kom til meg, min Gud, kom til meg enda en gang!

Jeg elsker deg, og om min kjærlighet skulle være for svak må du gi meg mer!

Jeg kan ikke måle hvor mye kjærlighet jeg ennå mangler før hele mitt liv favner deg og aldri mer skilles fra deg - før det er skjult i dine gjemmer.

Jeg vet bare en ting, - jeg er bunnløst fattig uten deg.

Hver rikdom som ikke finnes i deg, min Gud er ikke annet enn skrikende fattigdom.'

- Augustin av Hippo, 354-430, sitert i De første kristnes bønner. Luther forlalg 1990, side 87.

Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg

En bønn av Augustin følger med meg disse dagene. Jeg fikk den fra en kjær venninne av May Sissel og meg: Be den gjerne sammen med meg. Denne vakre bønnen betyr så mye for meg.

"Sent kom jeg til å elske deg, du skjønnhet så gammel, så evig ny. Sent kom jeg til å elske deg. Der ute søkte jeg deg, men du var i meg - selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene.

Gi hva du krever, og krev så hva du vil. Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg."

Jesu lys og vårt eget mørke

'Jesus, mitt hjertes lys, la ikke mitt mørke tale til meg.'

Da Augustin skrev denne bønnen, hadde han en umiddelbar erkjennelse: Når vårt eget indre mørke innbyr til samtale, blir det ingen samtale med den oppstandne Kristus, men med alt det som gjør vondt, både i oss selv og i andre. Hvor leder det hen? Ingen steder.

Kristus gjør oss ikke til mennesker som allerede har nådd målet. Han holder oss nær til seg, gjennomskinnelige som himmelen om våren, en vår som er i ferd med å folde seg ut.

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede.

Lukk meg opp!

"Min Gud, min Herre, mitt eneste håp, gi at jeg aldri opphører å søke Deg, at jeg brennende, uten opphør søker Ditt åsyn.

Du som har gitt meg å søke Deg, gi meg mot til å søke Deg videre og håp om å finne Deg stadig mer. 

Innfor Deg ligger min fasthet, bevar den, innfor Deg min skjørhet, leg den, innfor Deg all min kunnskap og min uvitenhet. 

Der Du har lukket opp for meg, ta meg imot. Der Du har lukket til for meg, roper jeg: lukk meg opp."

- Augustin (354-430) sitert i: Peter Halldorf: Kysse spor. Luther Forlag, 2002, side 269.

Avstå fra lange utlegninger

"Det fortelles om ørkenfedrene i Egypt at de bad svært ofte, men at deres bønner var særdeles korte og ble slynget ut som spyd for at ikke den spente atmosfæren - som er helt  nødvendig for den som ber - skulle bli slapp og avstumpet under lange bønnestunder. På den måten viser de også at denne konsentrasjonen, som ikke må strekkes lenger enn den kan holdes spent, ikke må avbrytes om den skal beholdes.

Mye snakk må renses bort fra bønnen, men slett ikke megen bønn, dersom oppmerksomheten får beholde sin intensitet. Å snakke mye er å legge fram et viktig anliggende i bønnen med overflødige ord, men å be mye er med  hengivenhet og stadig iver å banke på hos den vi ber til. Her betyr som oftest klagerop mer enn utlegninger, tårer mer enn tale. Men Gud samler våre tårer i sin flaske, og våre sukk er ikke skjult for Ham som har skapt alt ved sitt Ord og som ikke spør etter menneskers ord.

- Augustin (354-430). Hentet fra boken: Peter Haldorf: Kysse spor. Luther Forlag 2002, side 306

Du er sett

Når vi ser på Gud og virkelig møter ham, merker vi at han alltid ser på oss først og møter oss med et blikk fullt av kjærlighet. "Videntem videre", sier Augustin: Vi ser ham som ser på oss. Blikket hans kommer først, og det omfatter alt. Jeg er alltid kjent av Gud før jeg kjenner ham. Vi lærer ikke Gud å kjenne ved å se på ham, men ved å la ham se på oss og holde ut under blikket hans. Vi blir ikke kjent med sola ved å stirre rett inn i lyset, men ved å slå blikket ned og utsette oss for solstrålene. Det er Guds blikk som gjør oss til det vi er. Han er alltid først.

Hvert eneste menneske bærer i seg en dyp lengsel etter å bli sett og møtt med kjærlighet av en annen. Det hører med til kjærlighetens vesen at man ikke vil skjule noe for den man elsker. Man vil avsløres fullstendig, med lys og mørke, og bli bekreftet med kjærlighet slik som han er.

Det ligger en helt spesiell glede i å la seg gjennomlyse av Gud og bevisst oppgi all motstand. Hans lys er fylt av kjærlighet og gjør oss helt gjennomsiktige.

Vi kan si at det kristne livet ikke er noe annet enn å leve under Guds kjærlige blikk, øyeblikk for øyeblikk. Der kan intet urent bestå. Hvis du våger å utlevere deg til hans blikk og lar ham se ned i ditt innerste dyp, da blir du ren uten at du selv vet hvordan. Men alt avhenger av om du virkelig lar ham få se alt.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 28. 

Når den moderne kirke lærer noe annet enn urkirken

Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - burde vi stanse opp og spørre oss om det vi tror på er i overensstemmelse med det apostoliske vitnesbyrdet slik det finnes nedfelt i Det nye testamente. Jeg holder for tiden på med å lese en ganske utfordrende bok: "Empire baptized" med den svært så talende undertittelen: "How the Church Embracaed What Jesus Rejected" (Wes Howard-Brook) - hvordan kirken omfavnet det Jesus avviste - i det 2 til det 5 århundre.

Men det er en annen bok jeg gjerne vil løfte frem i dag, nemlig: The Early Church on Killing, av Ronald J. Sider. Jeg skal komme tilbake til den førstnevnte når jeg har lest den ferdig.

Sider har gjort jobben sin. Og det han har funnet burde uroe alle som tar lettvint på spørsmålet om kristne og krigstjeneste. Det er nærmest tabu å berøre i mange av dagens evangeliske menigheter. Det som før var selvsagt - helt fra begynnelsen av - at kristne ikke kan drepe eller ta del i militærtjeneste - er blitt tvert om i vår tid.

Med alt det materialet vi sitter på i dag - både de apostoliske skriftene i Det nye testamente og den tidlige kristne litteraturen - er det ikke til å ta feil av. Likevel fristiller vi oss fra dette og hevder med stor selvfølge det motsatte enn det dette materialet viser oss:

1. Det finnes ikke et eneste kirkelig dokument som sier at kristne kan drepe eller ta del i militærtjeneste før år 313.

Det skal altså gå hele 313 år siden menighetens grunnleggelse før dette synet endres! Hva endres i år 313? Jo, det er året da menigheten endres fra å være et fellesskap av mennesker som samles rundt et kjærlighetsmåltid til å bli å bli en herskende politisk stormakt.

2. Det finnes 28 før-konstantinske lærere som i 57 dokumenter sier at kristne "ikke må drepe" eller "bli en del av militæret". 

Ni av disse forfatterne skriver at det å ta liv er feil. Dette er gjengitt i 16 av disse dokumentene. Fire av forfatterne skriver at det å ta del i militæret er galt. Dette er gjengitt i 5 av disse dokumentene. Fem av forfatterne gjengir Jesaja 2,4: "De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig". Dette finnes gjengitt i åtte av dokumentene. 10 av forfatterne refererer til Kristi undervisning om å elske sine fiender. Dette er gjengitt i 28 av skriftene. Og 10 av forfatterne skriver at kristne skal være fredelige, ukjente med krig og angrep på andre. Dette er gjengitt i ni av dokumentene.

3. Alle former for drap avvises i disse kirkelige dokumentene

I sine skrifter avviste Origenes alle former for drap. Tertullian avviste "en hver form for drap på mennesker" og Lactanius skrev at det "ikke er tillatt å drepe på noen måte".

Etter å ha gått gjennom dette materialet konkluderer Ronald Sider: "Den omfattende avvisningen av drap, omfatter abort, dødsstraff, gladiator konkurranser (selv det å se på dem), barnemord og krigføring.

4. Hovedargumentet for de tidlige menighetens avvisning av militærtjeneste handlet ikke om avgudsdyrkelse

Dette argumentet er nemlig ofte brukt for å rettferdiggjøre militærtjeneste og for å tone ned Jesu undervisning om ikke-vold. Både Jesus og de nytestamentlige forfatterne trodde alle på budskapet om å elske sine fiender var den eneste etikken for de som ville være Jesu disipler.

Når det gjelder avgudsdyrkelse:

Tertullian skrev ofte om avgudsdyrkelse. Han gav også andre grunner enn avgudsdyrkelse for å avvise militærtjeneste. For eksempel skrev han at Kristus "løste beltet av hver soldat". De fleste som leser Tertullian tolker dette som at Tertullian avvæpnet hver voldelig person hans kamputstyr. Bokstavelig talt: Jesus fjernet våpenbeltet fra hver soldat.

Origenes lærte at alle kristne må avvise militærtjeneste av tre grunner:

1) Disipler må elske sine fiender
2) Disipler må avvise enhver for for hevn
3) Disipler må ikke utøse blod

Kristne i det første århundre forkastet militærtjeneste. De gjorde det fordi Jesus avviste drap av mennesker. Avgudsdyrkelse var altså ikke den primære grunnen til at kristne valgte å avvise militærtjeneste.

5. Den tidlige kirken var ikke delt og tvetydig når det gjaldt spørsmålet om drap og militærtjeneste

Det er få om noen beviser for argumentet om at den tidlige kirken var delt og uklar når det gjaldt disse spørsmålene.

Til dette skriver Sider: "Ingen av disse forfatterne hevder at det å drepe eller ta del i militærtjeneste er tillatt for kristne. I disse spørsmålene tar hver forfatter som nevner dem det samme standpunkt."

6. Augustins teori om "rettferdig krig" kom ikke fra de før-konstantinske kirkelederne

Mange tidlige kristne teologer gir uttrykk for at de verdsetter freden under det romerske styret. Men, "Origenes er helt klar på at den nye loven som Kristus underviser eksplisitt forbyr drap og krigføring for kristne."

Det er også et faktum at soldater ikke kunne bli medlem av de første kristne menighetene. Var de soldat kunne de ikke ta del i Herrens måltid. Det er først i det fjerde århundre at kristne begynner å bære sverdet, og den kirken som nå skapes blir en kirke som forfølger kristne som mener noe annet enn den.
-----
Disse notatene bygger delvis på en bloggartikkel skrevet av Darnell Barkmann, og delvis på mine egne notater. Jeg har redegjort og dokumentert den tidlige kirkens syn på militærtjeneste i boken: En tro verd å dø for, som jeg skrev i 2012 og som er utgitt på Frihet forlag.

Guds lys vokser i deg

Måtte altså Gud vokse i oss og vi selv avta, slik at vi også kan vokse i Gud. Apostelen og Skriften sier det samme: "Den som roser seg, skal rose seg av Herren." (1.Kor 1,31, Jer 9,23)

Du vil være stolt i deg selv? Du vil gjerne vokse, men på grunn av det onde inni deg vokser du smått. Den som vokser smått, blir faktisk mindre. Må altså den Gud som alltid er fullkommen, vokse; må Han vokse i deg. Når du bedre forstår hvem Gud er og når du bedre fatter Ham, er det som om Gud vokser i deg, men i deg selv vokser Han ikke, for er alltid den fullkomne.

Forstod du lite i går, forstår du mer i dag, og i morgen vil du forstå enda mer. Det er Guds eget lys som vokser i deg. Det er som om Gud selv vokser, Han som alltid er og blir den fullkomne. Det er som når et menneskes øyne blir helbredet av sin blindhet og det begynner å se litt av lyset, og neste dag ser mer og den tredje dag enda mer: det synes for ham som om lyset vokser.

Likevel er lyset fullkommet, være seg om man ser det eller ikke. Slik forholder det seg også med det indre mennesket. Det gjør fremskritt i Gud, og Gud synes å vokse i det, Allikevel er det slik at det i stedet blir mindre, for at det skal falle ned fra sin egen berømmelse og reise seg og forherlige Gud."

- Augustin.

Fra Kysse spor/Peter Halldorf/Luther forlag, side 390.

Skriften synger om Kristus

'Da Herren etter sin død viste seg for de elleve disiplene trodde de at de så en ånd. Jesus lot dem røre ved seg; Han som hadde latt seg korsfeste. Men det var ikke tilstrekkelig for Ham å la dem røre ved seg. Han ville viste til Skriftene for å befeste troen i deres hjerter og fordi Han så oss som ennå ikke var født; vi som ikke har mulighet til å røre ved Kristus, men som kan få lese om Ham.

Apostlene trodde fordi de fikk røre ved Ham. Men hva kan slike som oss gjøre? Kristus for opp til himmelen og skal ikke komme igjen før ved tidenes ende for å dømme levende og døde. På hvilken grunn kan vi bygge vår tro, hvis ikke ved hjelp av Skriftene som Herren viste til for å styrke troen hos dem som rørte ved Ham?

Han åpenbarte for dem meningen med Skriftene som viser at Kristus måtte lide og oppfylle alt som sto skrevet om Ham hos Moses, profetene og i Salmene. Herren gjennomgikk hele Det gamle testamente. Han synes å favne hele dets bredde.

Velg et hvilket som helst avsnitt, og vi kan få høre hvordan Skriften synger om Kristus - forutsatt at vi har ører som kan fange opp tonen. Herren åpnet apostlenes sanser slik at de forsto Skriftene. Det er vår bønn at Han også skal åpne våre sanser'.

Augustin (354-430), biskop i Hippo, gjengitt i Kysse spor av Peter Halldorf, Luther forlag 2002, side 44.

Avstå fra lange utlegninger i bønnen

'Det fortelles om ørkenfedrene i Egypt at de ba svært ofte, men at deres bønner var særdeles korte og ble slynget ut som spyd for at ikke den spente oppmerksomheten - som er helt nødvendig for den som ber - skulle bli slapp og avstumpet under lange bønnestunder.

På den måten viser de også at denne konsentrasjonen, som ikke må strekkes lenger enn at den kan holdes spent, ikke må avbrytes om den skal beholdes.

Mye snakk må renses bort fra bønnen, men slett ikke megen bønn, dersom oppmerksomheten får beholde sin intensitet. Å snakke mye er å legge frem et viktig anliggende i bønnen med overflødige ord, men å be mye er med hengivenhet og stadig iver å banke på hos den vi ber til. 

Her betyr som oftest klagerop mer enn utlegninger, tårer mer enn tale. Men Gud samler våre tårer i sin flaske, og våre sukk er ikke skjult for Ham som har skapt alt ved sitt Ord og som ikke spør etter menneskenes ord.

Augustin - det koptiske ikonet forestiller ham.

En karikatur av den sanne kirke

Det er uendelig trist når en prest blir en karikatur av seg selv, og lar seg bruke av nasjonalistiske krefter. Som her i Russland hvor en russisk-ortodoks prest bryter med alt hva Jesus underviste om Guds rike, og velsigner våpen.

Men dette er ikke noe nytt. Vi har sett det før, ikke minst under krigen på Balkan og røttene finnes i den kirke som fremsto under keiser Konstantin og keiser Theodosios. Sistnevnte er jo den keiseren som gjorde kristendommen til Romerrikets statsreligion. Tankegodset fremmes også av Augustin som selv var tilhenger av å bruke makt og tvangskonvertering av hedninger og ikke-kristne, slik det kommer til syne i hans 93. brev til biskop Vincentius som ble skrevet i år 408.

'Salige er de som skaper fred', sa Jesus.

Urkirken var preget av Jesu ikke-volds prinsipper slik de kommer til uttrykk i Bergpreken. For dem handlet Guds rike om å bringe himmelens atmosfære ned til jorden. Og leve ut dette rikets prinsipper og lover her i tiden.

For dette riket gav de sine liv.

Og slik fortsatte mennesker å gi sitt liv opp gjennom kirkens historie av mennesker, som ofte sto på utsiden av Storkirken, og ble selv forfulgt av den.

Å lese seg til noe er noe ganske annet enn å erfare det du leser!

En av de vanligste og mest utbredte misforståelsene særlig i vestlig kristenhet, er at i det øyeblikket man har lest om noe i Bibelen, så har man også forstått det og tilegnet seg det!

Det får mange uante følger.

Blant annet at man får et svært teoretisk forhold til det man leser om i Bibelen. For eksempel: Guds kjærlighet. Man leser ordene til apostelen Johannes: 'Gud er kjærlighet' (1.Joh 4,16), men det er noe ganske annet å erfare at Gud elsker meg. At jeg er gjenstand for Hans ømme blikk, at jeg er den han har sin glede i.

Jesus kom for å åpenbare hvem Far er: 'Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du ga meg fra verden'. (Joh 17,6) Hvilket navn er dette? Det åpenbarer Jesus for oss når Han lærer oss Herrens bønn: 'Slik skal dere da be: Vår Far i himmelen'. (Matt 6,9)

Augustin har sagt: 'Hele Bibelen gjør ikke noe annet enn å fortelle oss om Guds kjærlighet. Dette er det budskapet som støtter og forklarer alle andre budskap ... Hvis det skrevne ord i Bibelen kunne bli samlet i et eneste ord og bli èn stemme - da ville denne stemmen være mer kraftfull enn det brølende hav og rope ut: Far elsker deg'. (Oversatt fra James Jordan: Sonship - a journey into Father's heart. Tree of Life Media 2012, side 7)

Men dette må altså erfares.

Mitt personlige ønske for 2014 er at jeg skal erfare Fars kjærlighet på en enda djupere måte, og at jeg gjennom denne erfaringen får fordjupet opplevelsen av å være Guds venn.

Uansett hva vi har erfart av å være elsket av Gud tidligere, er det stadig mer å få av Guds uendelige kjærlighet.

Å kjenne Jesus er ikke det samme som å kjenne Faderen. Men det er bare gjennom Jesus at vi kan komme til Gud Faderen. For mange av oss har vi et forhold til Jesus, men vi kjenner ikke Faderen. Hvordan vil du bli kjent med Ham? Da må du oppdage og erfare at Faderen elsker deg like mye som Han elsker Sønnen. Det kan bare Den Hellige Ånd åpenbare for deg.

Måtte 2014 bli året da du virkelig erfarer at Guds velbehag hviler over deg!

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 3

Som jeg allerede har nevnt er det Augustin (354-430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Han tilpasset tanken om Guds rike til Kirken, med stor K, som institusjon og den himmelske staten, som skal opprettes på jorden.

Ca år 430 holder Augustin en preken om jødene. Her mener han å påvise at jødens spredning blant folkeslagene er et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med jødene skulle tjene som et skrekkens eksempel på det som vil skje med de som forlater Kirken. I 'Preken mot jødene' heter det:

'De uintelligente (jødene) har i eie de intellektuelle bøker'.

I et annet skrift: "Jødene og deres fornedrelse" heter det:

'Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og vår sannhet'.

I sin traktat 'Mot jødene' anser Augustin de daværende jødene som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus, og i dette skriftet gir han uttrykk for både sin antijødiske teologi og sin antisemittisme.

Kirkehistorikeren Eusebios
I år 310 skriver kirkehistorikeren Eusebios, en mann som lovpriste keiser Konstantin:

'Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og Tempelet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten og inntil tidens ende vil dette ikke endres'.

Det tredje og fjerde Lateranråd
Det tredje og fjerde Lateranråd, fra årene 1179 og 1215, beordret at alle jøder skulle bo atskilt fra andre folk, og de skulle ha bestemte klær som skilte dem ut fra de andre. Det er dette som senere banet veien for  jødeghettoene og den gule stjernen før og under nazi-regimet som sendte seks millioner jøder til tilintetgjørelse.

(fortsettes)

Tegnet på at vi har gått over fra døden til livet

Jeg utfordres av ordene til apostelen Johannes for tiden:

'Vi vet at vi har gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden. Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg. På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for brødrene. Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham? Mine brødre, la oss ikke elske me ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!' (1.Joh 3,14-18)

Ubehagelige ord, ikke sant? Men sanne. Kjennetegnet - sier Johannes - på at vi er en kristen er at vi elsker brødrene! Det er ikke abstrakt. Det er veldig konkret. Og målgruppen for vår kjærlighet er i følge den samme apostelen: de som lider nød.

Jeg leste noen ord av Hl.Augustin her om dagen, som jeg har oversatt:

'Hvordan ser kjærligheten ut? Den har hender som hjelper andre. Den har føtter som er raske til å hjelpe de fattige og trengende. Den har øye til å se elendigheten og behovene. Den har ører til å høre lydene fra sorgens mennesker. Slik ser kjærligheten ut'.

Augustin er konkret. Kjærlighet er ikke bare følelser, men handling.

Den skotske evangelisten Henry Drummund (1851-1897), forfatteren av den kjente boken: 'Det største i verden', har sagt det slik:

'Du vil en dag finne - når du ser tilbake på livet - at de øyeblikkene da du virkelig levde var de øyeblikkene da du gjorde ting i kjærlighetens ånd'.

Kirkehistoriens kjente menn og kvinner vokste opp i kristne familier - men ble ikke døpt som barn

På Facebook pågår det nå en interessant dåpsdebatt. I den forbindelse kom jeg over noe som kanskje ikke så mange er klar over, nemlig at mange av de mest kjente skikkelsene i Oldkirken ble døpt som voksne, og det til tross for at de kom fra gudfryktige kristne familier.

Her er dokumentasjonen:

Ambrosius (død 397). Hans foreldre var kristne. Familien hadde stiftet bekjentskap med den kristne tro et århundre tidligere. En av deres forfedre var den kvinnelige martyren Sotharis, som led martyrdøden under keiser Diokletian. Far til Ambrosius, døde i år 350, og moren flyttet da til Rom sammen med sønnen. Hans eldre søster Marcelina var en hengitt kristen. Men Ambrosius ble ikke døpt som barn. Først 30.november 374, da han er minst 34 år gammel blir han døpt.

Hieronymus (død 420) er blitt kalt 'den lærdeste av de latinske kirkefedrene', oversetteren av Bibelen til latin, ble født av kristne foreldre i Stridon i Dalmatia omkring år 340. Først når han var omlag 20 år blir han døpt av pave Liberius i Rom.

Augustin (død 430), den mest berømte kirkelærer på sin tid, født i år 354 i Tagaste, Numidia, Nord-Afrika. Hans mor var den gudfryktige Monica, som selv kom fra en kristen familie. Han ble ikke døpt som barn. Han blir døpt 33 år gammel i Milano av Ambrosius. Det skjer i år 387.

Gregorios (død 390), den store kappadokier, biskop av Nazianz i Lille-Asia, ble født i år 350. Han var sønn av en biskop, Hans gudfryktige mor, Nonna, kom fra en ærverdig gammel kristen slekt, og han fikk en god kristen oppdragelse. Hun gav sin sønn til Herren før han ble født, men hun lot ham ikke døpe. Han var 30 år gammel da han ble døpt.

Gorgonia, søsteren til Gregorios, ble ikke døpt før like før sin død.

Basilios den store (død 379), biskop av Cæsarea i Kappadokia, kom fra en gudfryktig kristen familie. Hans to brødre var like kjente: Gregor av Nyssa og Peter av Sebaste. Hans bestemor, Macarina, og hans mor, Emmelua, var datter av en martyr. Men Basilios ble ikke døpt som barn. Det ble han først etter at han hadde vendt hjem fra universitetet i Jerusalem.

Efraim Syreren (død ca år 373), kirkelærer, historiker og dikter, født ca år 300 i Nisibis i Messopotamia. Hans foreldre var kristne. Familien hadde mange martyrer. Efraim ble ikke døpt som barn.

Johannes Chrysostomos (død 407), kanskje den mest kjente av dem alle. Han kom fra en kristen familie. Hans mor leste Bibelen for ham når han var liten, men hun døpte ham ikke. Først etter tre års opplæring, da han var utdannet advokat ble han døpt.

En gudfryktig mors inderlige bønnekamp

Gudfryktige mødre spiller alltid en viktig rolle i barnas liv, synlig eller usynlig. Det er en enorm kraft i en bedende mors bønner. Vi trenger bare å minne hverandre om lignelsen Jesus forteller om enken og den urettferdige dommeren, og hvordan hun fikk bønnesvar fordi hun var pågående og utholdende. I dag feirer vi minnet om Hl.Monica, mor til Augustin. Hun var en ivrig forbeder, og det var takket være hennes inderlige bønner at Augustin ble reddet ut av en av datidens nyåndelige gnostiske grupper.

Du kan lese mer om bønnesvaret Monica fikk når sønnen ble døpt en påskenatt i Milano, her: http://www.monastisk.blogspot.com

"... som om jeg alene er gjenstand for din kjærlighet"

I dag møtes jeg av noen trøsterike ord fra Forkynneren:

'Hundre ganger gjør synderen det som ondt er, og likevel lever han lenge. Likevel vet jeg jo at det skal gå de gudfryktige vel, de som frykter Gud'. (For 8,12)

Augustin har sagt det slik:

'Du våker over meg, som om du har glemt hele skapelsen! Du gir meg dine gaver, som om jeg alene er gjenstand for din kjærighet'.

Uansett hvilken situasjon man befinner seg i: hvor godt det er å høre Herren til. Han er skjold og vern, Han er vårt tilfluktsted. Ikke minst er det godt å vite i dager av sykdom. Når man ikke har svar eller forstår. Da er det godt å være favnet. Holdt. Berørt. Sett. Av Gud.

Jeg hadde vært fortapt - om Du ikke hadde kommet!

En av antifonene til Magnificat Lille-julaften, passer også i dag på selveste julaften:

'Hør, Immanuel! Vår konge og lovgiver, og all verdens redningsmann, som folkene bier efter: Kom for å frele oss, Du vår Gud og Herre!'

Dagens julepreken er fra år 430:

'Jeg hadde vært død for evig, om Du ikke var født i tiden. Jeg var aldri blitt fridd fra syndens kjød, om Du ikke var blitt til synd for oss. Jeg hadde vært offer for en elendighet uten ende, om Du ikke hadde øvet Din miskunn. Jeg hadde aldri gjenfunnet livet, om Du ikke hadde forenet Deg med meg i døden. Jeg var gått under, om Du ikke hadde kommet meg til hjelp. Jeg var fortapt, om Du ikke hadde kommet'. (Augustin 354-430)