Han som slo opp sitt telt iblant oss

Når Johannes sier at frykt drives ut av fullkommen kjærlighet, peker han på en kjærlighet som kommer fra Gud, en guddommelig kjærlighet. Han snakker ikke om menneskelig hengivenhet, psykologisk kompatibilitet, gjensidig tiltrekning eller dype mellommenneskelige følelser. Alt dette har sin verdi og skjønnhet, men den perfekte kjærligheten som Johannes taler om, omfatter og overskrider alle følelser, følelser og lidenskaper. Den perfekte kjærligheten som driver ut all frykt er den guddommelige kjærligheten som vi er invitert til å delta i. Hjemmet, det intime stedet, stedet for sann tilhørighet, er derfor ikke et sted laget av menneskehender. Den er laget for oss av Gud, som kom for å slå opp sitt telt blant oss, invitere oss til sitt sted og gjøre i stand et rom for oss i sitt eget hus.

- Henri J.M. Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Huset med de mange rom

Ordene fra Joh 14,1-2 fikk en spesiell betydning for meg denne helgen:

"La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?"

Helga har vært spesiell tøff på grunn av mye smerter og svimmelhet, uro og lite søvn.

I stor kroppslig skrøpelighet kjente jeg på en djup takknemlighet over å ha et hjem hvor jeg kunne få lov å være svak. Et trygt sted å søke ly. Og jeg tenkte over hvor lett det er å betrakte sitt eget hjem som noe selvsagt. Egentlig er det jo virkelig noe å takke Gud for. Det er ikke selvsagt for mange mennesker jorden rundt.

Og jeg tenkte på det Jesus sier: at Han har gjort et sted for oss den dagen vi flytter herfra. Jeg elsker dette: "I min Fars hus er det MANGE rom."

Ikke et hvilket som helst sted, men "Min Fars hus". Huset til den Far som Jesus har presentert for oss. Huset hvor det er plass til mange. Oss alle.

Den ukjente salmisten som skrev Salme 91 hadde forstått dette:

"Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til." (v.1-2)

Det er det jeg har gjort denne helgen: funnet nattely i skyggen av Den veldige. Det gir ro til en urolig sjel.

Billedtekst: Rommet til bror Roger, grunnleggeren av kommuniteten i Taize.

"... som om jeg alene er gjenstand for din kjærlighet"

I dag møtes jeg av noen trøsterike ord fra Forkynneren:

'Hundre ganger gjør synderen det som ondt er, og likevel lever han lenge. Likevel vet jeg jo at det skal gå de gudfryktige vel, de som frykter Gud'. (For 8,12)

Augustin har sagt det slik:

'Du våker over meg, som om du har glemt hele skapelsen! Du gir meg dine gaver, som om jeg alene er gjenstand for din kjærighet'.

Uansett hvilken situasjon man befinner seg i: hvor godt det er å høre Herren til. Han er skjold og vern, Han er vårt tilfluktsted. Ikke minst er det godt å vite i dager av sykdom. Når man ikke har svar eller forstår. Da er det godt å være favnet. Holdt. Berørt. Sett. Av Gud.

Han slo opp sitt telt iblant oss

Nå - midt under Løvhyttefesten - er det interessant å lese den såkalte prologen i Evangeliet etter Johannes, hvor Johannes, inspirert som han er av Den Hellige Ånd, skriver:

"Og Ordet ble kjød, og tok bolig iblant oss." (Joh 1,14)

Apostelen Johannes bruker et verb fra gresk som brukes for å oversette det hebraiske ordet sukkah. Det oversettes på norsk med "bolig", men kan også oversettes: "slo opp sitt telt" iblant oss, eller "tabernakelerte". På Løvhyttefesten feirer vi Messias som en gang "slo opp sitt telt" iblant oss, og som en dag igjen skal bo midt iblant sitt folk. "Og jeg så den hellige stad, der nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud skal selv være hos dem og være deres Gud." (Åp 21,2-3)

Nå - mens vi venter på Hans gjenkomst, har Han sin bolig i sin menighet. Det er noe å tenke over når vi kommer sammen som menighet.

"Dere er Kristi kropp..." (1.Kor 12,27)

Gud har sans for bygninger og lengsel etter et hvilested

Som jeg har nevnt i en tidligere bloggartikkel vil du finne at fra begynnelsen av Den Hellige Skrift til siste punktum settes i Åpenbaringen finnes det en rød tråd som omhandler det vi kan kalle Guds bygning. Det handler om det Han kan kalle sitt hvilested, der hvor Gud bor. I begynnelsen av 1.Mosebok ser vi materialene det bygges med - gull, perler og edelsteiner, og mot slutten av Åpenbaringen ser vi Det nye Jerusalem, som består av disse materialene. Mellom disse to ytterpunktene stifter vi også bekjentskap med byggverk som reises som ikke har noe med Gud å gjøre.

Umiddelbart etter syndefallet leser vi om Babel, hvor det himmelhøye tårnet ble reist, om byen Sodoma som var full av synd og ondskap. I sterk kontrast til disse to stedene leser vi om Noah som levde i telt, og senere Abraham som også levde i telt på motsatt side av både Babel og Sodoma. Så har vi historien om Jakob, en mann som drømmer så vidunderlig en natt. Når han våkner opp, så tar han steinen han har hatt til pute, reiser den opp, heller olje over den og sier: "Her er sannelig Guds hus." (1.Mos 28,17)

2.Mosebok forteller oss om Jakobs etterkommere, Israels folk, blir holdt som fanger i Egypt. Som faraos slaver arbeider de med å bygge to byer for ham. Men i stedet for å bruke Guds bygningsmateriale - gull, perler og edelsteiner, brukes de leire. De bruker materiale som er jordisk. Faraos to byer ble bygget av jordisk materiale. Gud utfrier så Israels barn, og vel ute av Egypt ber Han dem om å reise et tabernakel. Om vi kunne ha kikket inn i dette tabernaklet ville vi ha sett en prest vandre omkring med en brystplate full av edelsteiner. Her fantes også gjenstander av gull. Her fantes ikke høy, strå eller leire. Tabernaklet var selve senteret for Israel under deres vandring i ørkenen.

Da de erobret Kanaan, reistes Templet, som så ble senter for deres gudsdyrkelse. Årene gikk, fienden angrep, landet ble inntatt, og Templet ødelagt. Etter 70 år i fangenskap startet et gjenreisningsarbeid, hvor hovedmålet var å bygge opp igjen Templet.

Den første fremstående begivenhet i Det nye testamente er inkarnasjonen. Joh 1,14 sier det slik: "Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss." På gresk står det: "og slo opp sitt telt iblant oss." Gud selv ble inkarnert som tabernaklet, Han var Guds hus personifisert. Djevelen satte nå alt inn på å ødelegge dette tempel. Men Jesus hadde sagt: "Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager." (Joh 2,19)

Templet i den nye pakt handler ikke om Templet i Jerusalem. Det handler om Kristi kropp. Hans kropp ble ødelagt på korset, men reist opp igjen tre dager senere. Menighetens første martyr, diakonen Stefanus, sier det rett ut: "Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd." (Apgj 7,48)

I brevet til menigheten i Efesos blir vi fortalt at menigheten er Guds hus, Guds tempel. Så menigheten er Guds bygning. Så, helt mot slutten av Bibelen, så leser vi om nok en bygning, en by, det som er selve fullendelsen av Guds plan gjennom generasjonene. Dette er den hellige by, Det nye Jerusalem, hvor navnene på Israels 12 stammer og navnene på de 12 apostler er inngravert. Disse to gruppene representerer alle Guds gjenløste gjennom tidene.

Som kristne kan vi ikke gi vår støtte til at et jødisk tempel skal gjenreises. At det vil bli gjenreist er det ingen tvil om. Antikrist skal sette seg der og vanhellige det. Men, Gud bor ikke lenger i noe jordisk byggverk, Han bor i Kristi kropp og vi venter på et himmelsk Jerusalem. Om dette heter det:

"Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem og de skal være hans folk, og Gud skal selv være hos dem. Han skal være deres Gud...." (Åp 21,2-3)

Du er min øy i havet

Herre, Du er min øy i havet. I Ditt fang bygger jeg rede. Du er havets ro. I den freden hviler jeg. Du er bølgeme som vasker mot strandsteinene. Bølgesuset er min hymne. Du er fuglesangen over sjøen. Jeg synger med fuglene. Du er bårene som bryter mot berget. Jeg priser Deg i bruset. Du er havet som omgir hele meg. Jeg hviler i Deg.

(Ray Simpson, leder for det økumeniske fellesskapet Aidan- og Hildakommuniteten på Lindisfarne)

Guds bolig - Guds lengsel, del 4

Vi har nå sett hvordan Guds lengsel etter en bolig på jorden, fikk sine bestemte uttrykk under Den gamle pakt. I Den nye pakt er alt annerledes. Diakonen Stefanus, menighetens første martyr, sier det slik: "Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender." (Apgj 7,48) Tabernaklet og det storslagne Templet er likevel bare skyggebilder av det som skulle komme! "For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse." (Hebr 10,1a)


Frem til Den nye pakts inntreden har Gud bodd i hus gjort av mennesker, men med Kristus så skjer det noe nytt. "For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld." (Hebr 9,24) Den gamle pakt avløses av Den nye, som er bedre: "Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, likesom han også er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter." (Hebr 8,6) Går vi til kap 9,1 i det samme brevet ser vi dette enda tydeligere: "Nå hadde jo også den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten, og den hadde sin jordiske helligdom ..," og så i vers 7: "Men i det andre teltet.." Det andre teltet det her er snakk om er menigheten. Det står i vers 11 at "Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme ...."


Det nye templet er bygget av Gud selv, av levende steiner. Det er menigheten: " ... og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus ..." (1.Pet 2,5a) I Den nye pakt er det ikke snakk om et vanlig hus, men om et åndelig hus, det er snakk om mennesker. Det er mennesker som utgjør menigheten.


Derfor blir det helt feil når vi sier: "Velkommen til Guds hus", når vi er inne i en kirke eller et forsamlingslokale. Det er ikke kirkebygget eller forsamlingslokalet som er Guds hus. Det er menneskene som er samlet der! Om de hadde møtt hverandre under åpen himmel, så hadde de vært Guds hus!


Tenker vi nøyere etter så er dette ganske revolusjonerende. Den gamle pakts tempel har hatt sin tid. Nå er det de som har omvendt seg fra sin synd, tatt imot Jesus som sin frelser og lever med Ham som sin Herre, som er Guds tempel. "Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv." (1.Kor 6,19)


(fortsettes)

Guds bolig - Guds lengsel, del 3

Det mobile tabernaklet brukt i ørkenen blir byttet ut med Templet i Jerusalem, da Israelsfolket hadde erobret det lovede land. Med dette ser vi en ytterligere progresjon i åpenbaringen av hva som er Guds lengsel. Når kong Salomo hadde fullført det omfattende byggearbeidet, etter Herrens konkrete planer og skisser, så leser vi:


"Så skjedde det da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus." (1.Kong 8,10-11)


Når Salomo ser det storslagne byggverket, sier han:
"Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid." (1.Kong 8,13)


Ser du tråden fra 1.Mosebok:


Steinen: Guds hus.


Teltet: Guds hvilested


Tempelet: Guds bolig.


Alle steder kjennetegnes av: Guds nærvær. Og Guds uttrykte ønske om å bo midt i blant sitt folk.
Først èn stein, så mange steiner, så mange at det blir til et tempel. Først èn mann, nå hele slekter. Gud er blitt himmelens og jordens Gud.


Men legg nå merke til noe forunderlig: Når dette første tempel blir ødelagt, og folket ført i fangenskap til Babylon, skjer det noe. Gud blir ikke lenger kalt for himmelens og jordens Gud, kun for himmelens Gud. Se etter i Skriften så skal du få se.


Hvorfor? Fordi Gud ikke lenger har noen bolig på jorda. Hans bolig er ødelagt. Hans hus ligger øde, og Hans folk er i fangenskap.


Derfor blir gjennombyggingen av Templet og byen Jerusalem, også omtalt som Sion, det sentrale og viktige når folket så smått begynner å vende tilbake etter fangenskapet. All oppmerksomheten rettes mot dette ene: gjenopprettelse, gjenoppbygging av Herrens hus - for Herrens skyld!


Gud kaller og utruster profetiske røster som skal åpenbare, tale og oppmuntre til å ta fatt på gjenoppbyggelse og restaurering. Profetene Haggaj og Sakarja er restaurasjonalister! Disse to profetene oppmuntrer folket hele tiden under oppbyggingsfasen: "Profetene Haggaj og Sakarja, sønnesønn til Iddo, som også var profet, profeterte for jødene i Juda og Jerusalem. I Israels Guds navn profeterte de for dem. Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, begynte da å bygge på Guds hus i Jerusalem. Og Guds profeter var med dem og støttet dem." (Esra 5,1-2)


Dette var budskapet de bar frem: "Jeg er meget nidkjær for Jerusalem og Sion." (Sak 1,14)


Gud er en nidkjær Gud, Han er sjalu. Slik fremstiller Han seg selv, for eksempel i 2.Mos 20, hvor vi kan lese om Guds 10 bud. Men her får vi konkretisert hva Han er nidkjær for: For Sion, byen, templet. Sitt hvilested, sin bolig. Åpenbaringen blir tydeligere om hvilket Sion dette er, når vi trer inn i Det nye testamente, og den nye pakt. Men mer om det i neste artikkel.


(fortsettes)

Guds bolig - Guds lengsel, del 2

Første gang Gud gir til kjenne sin lengsel etter en bolig blant menneskene, var i drømmen Han gir patriarken Jakob i Betel. Neste gang vi støter på dette tema i Den Hellige Skrift er i 2.Mos 25,8. Da kaller Han Moses til å bygge et tabernakel etter sine egne anvisninger:


"La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem."


Som jeg skrev i forrige bloggpost: Himmelens Gud vil ikke bare ha en bolig i himmelen, men lengter også etter å bo på jorden. Det startet med en minnestein som det ble helt olje over. Neste fase omfatter både et telt, med konkrete områder rundt, inventar, alter, ofringer. Som du vil se er den snakk om en progressiv åpenbaring av Guds lengsel, som kulminnerer i åpenbaring om menigheten i Det nye testamente, og den nye pakt.


Når vi leser de første kapitlene i 1.Mosebok finner vi noe interessant som forteller oss noe om dette. Allerede fra begynnelsen av taler Gud om en bygning, et hvilested for seg. Han taler om tre kostbare substanser: gull, bdellium og onyks-sten. (se 1.Mos 2,12) Jeg har undret meg på hvorfor dette nevnes. Hvilken betydning har det? Jeg fant ut at bdellium betyr perle. Så leste jeg Åpenbaringen 21 om Den Hellige stad, Det nye Jerusalem. Der finner vi igjen de samme tingene som nevnes i 1.Mosebok. Denne byen består av gull, perler og kostbare steiner.


I 2.Mosebok har åpenbaringen av Guds lengsel etter å bo blant menneskene fått sitt uttrykk i et telt:


"Jeg vil bo midt iblant Israels barn, og jeg vil være deres Gud. Og de skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, som førte dem ut av landet Egypt for å bo midt iblant dem. Jeg er Herren deres Gud." (2.Mos 29,45-46)


Når Moses har gjort som Gud har bedt han om, og Tabernaklet står ferdig, salves det med olje, slik patriarken Jakob salvet steinen i Betel:


"Deretter skal du ta salingsoljen og salve tabernaklet og alt som er i det. Og du skal hellige tabernaklet og alt som hører det til, så det blir hellig." (2.Mos 40,9)


Deretter tar Gud bolig i Tabernaklet slik Han har gitt lovnader om. og Hans herlighet fyller det:


"Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet. Moses kunne ikke gå inn i sammenkomstens telt fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte tabernaklet." (2.Mos 40,34-35)


Det neste som skjer i Guds åpenbaring handler om Templet.


(fortsettes)

Guds bolig - Guds lengsel, del 1

I visse sammenhenger snakkes det til deles mye om husmenigheter, og behovet for en annen type menighet, men det som skrives om dette tema handler stort sett om ytre forhold. Om behovet for å møtes, om organisering eller ikke organisering, om lederskap eller tjenerskap, om hierarki eller ikke. Nærmest fraværende fra denne debatten er spørsmålet om hva menigheten egentlig er for noe. Det tales og skrives også mye om fellesskap, men hva er så utgangspunktet for oss for å snakke om det? Og hva er målet? Søker jeg det kristne fellesskapet for å dekke mitt eget behov, eller søker jeg å bli ført inn i et nært fellesskap med andre fordi jeg har oppdaget at Gud lengter etter dette? Vi må våge å spørre oss selv: Hva er målet for mine handlinger? Er det meg selv, eller handler det om Gud? Handler det om mine egne behov eller handler dette om Guds rike?


Jeg har startet på et bibelstudium som jeg synes er spennende. Jeg vil få tak på hva Guds ord har å si om Guds bolig og om Guds lengsler. For det aner meg at Gud har noe ganske annet i tankene enn bare en ny form for å møtes! Gjennom noen bloggartikler vil jeg la bloggens lesere få et lite innblikk i hva jeg har kommet frem til gjennom dette dypdykket i Skriften.


Første gang vi hører om Guds bolig blant menneskene, eller Guds hus om du vil, er i 1.Mosebok kapitel 28. Der kan vi lese om patriarken Jakob som våkner av en merkelig drøm. I drømmen har han sett en stige som var stilt opp på jorden. Den nådde like inn i himmelen, og Guds engler steg opp og steg ned på den. Øverst sto Herren selv, og talte til Jakob. Forferdet over synet utbryter Jakob:


"Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke." (1.Mos 28,16)


Så sier Jakob:


"Hvor forferdelig er ikke dette sted: Her er sannelig Guds hus, her eller himmelens port." (v.17)


Tidlig neste morgen handler Jakob på det han har sett i drømmen. Han reiser opp steinen han har brukt som hodepute, heller olje over den, og så leser vi: "Han gav stedet Betel. Før hette byen Luz. Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd, og vil gi meg brød å ete og klær å kle meg med og jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, så skal Herren være min Gud. Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus..." (1.Mos 28,19-22a)


Jakob opplever sitt første møte med Gud, med Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Gjennom denne drømmen, eller dette synet, deler Gud sin lengsel med Jakob. Gud ønsker sitt nærvær og sin velsignelse ikke bare i himmelen, men også på jorden - i Guds hus. Han lengter etter en bygning hvor Han kan bo og som Han kan uttrykke seg gjennom.


Stigen nådde til himmelen og var plassert på jorda. Engler steg opp og ned. Her var himmelens port. Her var Guds bolig blant menneskene, her var Guds hus. Derfor kaller han stedet Betel, som betyr Guds hus.


Legg nå nøye merke til en ting! Jakob peker ikke opp mot himmelen, eller mot toppen av stigen og sier: DER er Guds hus. Nei, han peker på jorden, og reiser senere steinen opp og teller olje over den, og sier: HER er Guds hus.


Her åpenbares nærmest en overveldende sannhet: Gud har ikke sin bolig bare oppe i himmelen. Guds hus er på jorda!!!


(fortsettes)