Lærdommer fra våre jødiske røtter med hensyn til påsken, del 3

Utgangen fra Egypt får sin fullendelse for Israels barns vedkommende i byggingen av Templet i Jerusalem. Vi leser om dette i 1.Kong 6,1:

"I det fire hundre og åttiende år etter Israels barns utgang av landet Egypt, i måneden siv, det er den andre måneden, i det fjerde året etter at Salomo var blitt konge over Israel, da begynte han å bygge huset for Herren."

Slutten på utvandringen er flerfoldig:

1) Herren skulle fri dem ut fra slaveriet.
2) Herren skulle få dem ut av Egypt.
3) Herren skulle bringe dem til seg selv
4) Åpenbare sin visdom og vilje for dem
5) Regjere over dem som deres konge og elske dem som deres ektemann
6) Bo i deres midte som deres Gud

Og det er her Tempelet kommer inn i bildet. Tabernaklet var en midlertidig bolig for Den Hellige Gud. Utgangen fra Egypt får sitt klimaks 430 senere når Templet bygges, og Arken som inneholder paktens tavler som ble skrevet på Sinai blir plassert på det hellige sted, og K'vod Adonai, Guds herlighet fyller helligdommen som er konstruert for Ham. Og denne helligdommen var blitt et bønnens hus for alle folk.

Gud har sans for bygninger og lengsel etter et hvilested

Som jeg har nevnt i en tidligere bloggartikkel vil du finne at fra begynnelsen av Den Hellige Skrift til siste punktum settes i Åpenbaringen finnes det en rød tråd som omhandler det vi kan kalle Guds bygning. Det handler om det Han kan kalle sitt hvilested, der hvor Gud bor. I begynnelsen av 1.Mosebok ser vi materialene det bygges med - gull, perler og edelsteiner, og mot slutten av Åpenbaringen ser vi Det nye Jerusalem, som består av disse materialene. Mellom disse to ytterpunktene stifter vi også bekjentskap med byggverk som reises som ikke har noe med Gud å gjøre.

Umiddelbart etter syndefallet leser vi om Babel, hvor det himmelhøye tårnet ble reist, om byen Sodoma som var full av synd og ondskap. I sterk kontrast til disse to stedene leser vi om Noah som levde i telt, og senere Abraham som også levde i telt på motsatt side av både Babel og Sodoma. Så har vi historien om Jakob, en mann som drømmer så vidunderlig en natt. Når han våkner opp, så tar han steinen han har hatt til pute, reiser den opp, heller olje over den og sier: "Her er sannelig Guds hus." (1.Mos 28,17)

2.Mosebok forteller oss om Jakobs etterkommere, Israels folk, blir holdt som fanger i Egypt. Som faraos slaver arbeider de med å bygge to byer for ham. Men i stedet for å bruke Guds bygningsmateriale - gull, perler og edelsteiner, brukes de leire. De bruker materiale som er jordisk. Faraos to byer ble bygget av jordisk materiale. Gud utfrier så Israels barn, og vel ute av Egypt ber Han dem om å reise et tabernakel. Om vi kunne ha kikket inn i dette tabernaklet ville vi ha sett en prest vandre omkring med en brystplate full av edelsteiner. Her fantes også gjenstander av gull. Her fantes ikke høy, strå eller leire. Tabernaklet var selve senteret for Israel under deres vandring i ørkenen.

Da de erobret Kanaan, reistes Templet, som så ble senter for deres gudsdyrkelse. Årene gikk, fienden angrep, landet ble inntatt, og Templet ødelagt. Etter 70 år i fangenskap startet et gjenreisningsarbeid, hvor hovedmålet var å bygge opp igjen Templet.

Den første fremstående begivenhet i Det nye testamente er inkarnasjonen. Joh 1,14 sier det slik: "Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss." På gresk står det: "og slo opp sitt telt iblant oss." Gud selv ble inkarnert som tabernaklet, Han var Guds hus personifisert. Djevelen satte nå alt inn på å ødelegge dette tempel. Men Jesus hadde sagt: "Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager." (Joh 2,19)

Templet i den nye pakt handler ikke om Templet i Jerusalem. Det handler om Kristi kropp. Hans kropp ble ødelagt på korset, men reist opp igjen tre dager senere. Menighetens første martyr, diakonen Stefanus, sier det rett ut: "Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd." (Apgj 7,48)

I brevet til menigheten i Efesos blir vi fortalt at menigheten er Guds hus, Guds tempel. Så menigheten er Guds bygning. Så, helt mot slutten av Bibelen, så leser vi om nok en bygning, en by, det som er selve fullendelsen av Guds plan gjennom generasjonene. Dette er den hellige by, Det nye Jerusalem, hvor navnene på Israels 12 stammer og navnene på de 12 apostler er inngravert. Disse to gruppene representerer alle Guds gjenløste gjennom tidene.

Som kristne kan vi ikke gi vår støtte til at et jødisk tempel skal gjenreises. At det vil bli gjenreist er det ingen tvil om. Antikrist skal sette seg der og vanhellige det. Men, Gud bor ikke lenger i noe jordisk byggverk, Han bor i Kristi kropp og vi venter på et himmelsk Jerusalem. Om dette heter det:

"Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem og de skal være hans folk, og Gud skal selv være hos dem. Han skal være deres Gud...." (Åp 21,2-3)

Menigheten i Jerusalem - et apostolisk fellesskap, del 2

Det hele begynte på Øvresalen, med dager i bønn for så å flyttes ut på gatene i Jerusalem. Når menigheten var grunnlagt kom den sammen både i hjemmene og i Salomos bueganger på Tempelområdet. En forunderlig tid begynner, en ny tidsepoke. Med ett er menigheten her, denne nye skapningen som Gud så lenge har lengtet etter, ja helt fra før verdens grunnvoll ble lagt. Ikke noe utenom menigheten kan tilfredsstille Guds begjær. Kristi menighet grunnlegges i forbindelse med - ukenes høytid - pinse. Det er ingen tilfeldighet. Ingenting er tilfeldig i Guds planlegging. Pinse er førstegrødens tid. Denne høytiden ble symbolisert med et rituale som ble gjennomført tre dager etter påske. Men la oss ta alt i riktig rekkefølge:


Da Jesus ble kryssforhørt i retten, skjedde noe samtidig. En gruppe prester gransket omhyggelig et lam for å forsikre seg om at det var lyteløst, slik Loven krevde. Disse to hendelsene - henrettelsen av Jesus og slaktingen av påskelammet - skjedde nøyaktig samtidig. I det Jesus blir ført til retterstedet, blir også det lyteløse lammet brakt til templet og gjort i stand til slakting.


Neste dag var det lørdag - alle respekterte sabbatshvilen. Søndagen nærmet seg. Da skulle feiringen av det som kalles førstegrøden finne sted. Like før soloppgang søndag morgen dro en av prestene ut fra templet ut til en åker utenfor Jerusalem. Der gransket presten omhyggelig jordsmonnet for å se om noen spirer hadde brutt jordskorpa. Presten nådde frem idet sola sto opp og de første morgenstrålene lyste over åkeren framfor ham. Da han bøyde seg ned ved randen av åkeren, så han det! Like ved føttene hans hadde en spire brutt igjennom. Førstegrøden av årets avling hadde vist seg! Presten bøyde seg, avdekket spiren omhyggelig og begynte å løfte den ut av jorda.


Presten bar spiren tilbake til Templet. Der gjennomførte han ritualet for førstegrøden. Med løftede hender holdt han spiren foran alteret. Så svingte han den fram og tilbake foran Guds ansikt. På denne måten ofret han det spirende kornet til Gud. Det var et takksigelsesrituale for å at såkornet hadde brutt fram fra jorda.


I mellomtiden går ryktene om at Jesu grav er funnet tom.


Slik ble avslutningen av den andre store høytiden markert, feiringen av det førstegrødens fest.


Nøyaktig 40 dager senere, om syv uker, vil den neste store høytid finne sted. Den dagen vil presten vende tilbake til åkeren der han tidligere har funnet spiren. Da vil kornet være modent, og han vil ta med seg et fange hvete. Den dagen er pinsedag. Såkornet var sådd i påsken, og var nå blitt en rik kornhøst, moden til å skjæres. Presten samler nok til to kornbånd, og vender så tilbake til Jerusalem.


Inne i templet går han bort til et bord og begynner å treske kornet. Så tar han en rund, glatt stein og knuser kornet omhyggelig. Han maler det inntil han har en liten haug med finmalt mel. Så heller han forsiktig vann over og knar det til en deig. Deigen formes til et brød, og brødet settes inn i en oppvarmet ovn. Presten venter. Ovnen var svært varm, det gløder der inne.


Om et øyeblikk vil presten åpne ovnsdørene og tar brødet ut av ovnen. Samtidig på Øvresalen er 120 menn og kvinner samlet i bønn. Med ett er det som om et veldig stormvær fyller huset. Noe slikt som dette hadde aldri skjedd før. I templet tar presten det ferdigstekte brødet ut av ovnen. Et guddommelig såkorn har spirt. Dette guddommelige liv hadde engang bodd i bare ett menneske, i dag er såkornet knust, det er blitt til et brød. Det guddommelige liv er blitt mange til del.


Presten løfter brødet frem foran Herren. Pinsefestens dag er kommet. Nei, mer enn det: Den er oppfylt. Den guddomelige hensikt med universets eksistens var blitt åpenbart. Guds høyeste tanke var blitt synlig på jorda. Himmelen rørte bokstavelig ved jorda, i det menigheten trer frem. Det skjer i Jerusalem. Og jordens historie er aldri blitt den samme siden.

(fortsettes)

Guds bolig - Guds lengsel, del 3

Det mobile tabernaklet brukt i ørkenen blir byttet ut med Templet i Jerusalem, da Israelsfolket hadde erobret det lovede land. Med dette ser vi en ytterligere progresjon i åpenbaringen av hva som er Guds lengsel. Når kong Salomo hadde fullført det omfattende byggearbeidet, etter Herrens konkrete planer og skisser, så leser vi:


"Så skjedde det da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus." (1.Kong 8,10-11)


Når Salomo ser det storslagne byggverket, sier han:
"Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid." (1.Kong 8,13)


Ser du tråden fra 1.Mosebok:


Steinen: Guds hus.


Teltet: Guds hvilested


Tempelet: Guds bolig.


Alle steder kjennetegnes av: Guds nærvær. Og Guds uttrykte ønske om å bo midt i blant sitt folk.
Først èn stein, så mange steiner, så mange at det blir til et tempel. Først èn mann, nå hele slekter. Gud er blitt himmelens og jordens Gud.


Men legg nå merke til noe forunderlig: Når dette første tempel blir ødelagt, og folket ført i fangenskap til Babylon, skjer det noe. Gud blir ikke lenger kalt for himmelens og jordens Gud, kun for himmelens Gud. Se etter i Skriften så skal du få se.


Hvorfor? Fordi Gud ikke lenger har noen bolig på jorda. Hans bolig er ødelagt. Hans hus ligger øde, og Hans folk er i fangenskap.


Derfor blir gjennombyggingen av Templet og byen Jerusalem, også omtalt som Sion, det sentrale og viktige når folket så smått begynner å vende tilbake etter fangenskapet. All oppmerksomheten rettes mot dette ene: gjenopprettelse, gjenoppbygging av Herrens hus - for Herrens skyld!


Gud kaller og utruster profetiske røster som skal åpenbare, tale og oppmuntre til å ta fatt på gjenoppbyggelse og restaurering. Profetene Haggaj og Sakarja er restaurasjonalister! Disse to profetene oppmuntrer folket hele tiden under oppbyggingsfasen: "Profetene Haggaj og Sakarja, sønnesønn til Iddo, som også var profet, profeterte for jødene i Juda og Jerusalem. I Israels Guds navn profeterte de for dem. Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, begynte da å bygge på Guds hus i Jerusalem. Og Guds profeter var med dem og støttet dem." (Esra 5,1-2)


Dette var budskapet de bar frem: "Jeg er meget nidkjær for Jerusalem og Sion." (Sak 1,14)


Gud er en nidkjær Gud, Han er sjalu. Slik fremstiller Han seg selv, for eksempel i 2.Mos 20, hvor vi kan lese om Guds 10 bud. Men her får vi konkretisert hva Han er nidkjær for: For Sion, byen, templet. Sitt hvilested, sin bolig. Åpenbaringen blir tydeligere om hvilket Sion dette er, når vi trer inn i Det nye testamente, og den nye pakt. Men mer om det i neste artikkel.


(fortsettes)

Guds bolig - Guds lengsel, del 2

Første gang Gud gir til kjenne sin lengsel etter en bolig blant menneskene, var i drømmen Han gir patriarken Jakob i Betel. Neste gang vi støter på dette tema i Den Hellige Skrift er i 2.Mos 25,8. Da kaller Han Moses til å bygge et tabernakel etter sine egne anvisninger:


"La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem."


Som jeg skrev i forrige bloggpost: Himmelens Gud vil ikke bare ha en bolig i himmelen, men lengter også etter å bo på jorden. Det startet med en minnestein som det ble helt olje over. Neste fase omfatter både et telt, med konkrete områder rundt, inventar, alter, ofringer. Som du vil se er den snakk om en progressiv åpenbaring av Guds lengsel, som kulminnerer i åpenbaring om menigheten i Det nye testamente, og den nye pakt.


Når vi leser de første kapitlene i 1.Mosebok finner vi noe interessant som forteller oss noe om dette. Allerede fra begynnelsen av taler Gud om en bygning, et hvilested for seg. Han taler om tre kostbare substanser: gull, bdellium og onyks-sten. (se 1.Mos 2,12) Jeg har undret meg på hvorfor dette nevnes. Hvilken betydning har det? Jeg fant ut at bdellium betyr perle. Så leste jeg Åpenbaringen 21 om Den Hellige stad, Det nye Jerusalem. Der finner vi igjen de samme tingene som nevnes i 1.Mosebok. Denne byen består av gull, perler og kostbare steiner.


I 2.Mosebok har åpenbaringen av Guds lengsel etter å bo blant menneskene fått sitt uttrykk i et telt:


"Jeg vil bo midt iblant Israels barn, og jeg vil være deres Gud. Og de skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, som førte dem ut av landet Egypt for å bo midt iblant dem. Jeg er Herren deres Gud." (2.Mos 29,45-46)


Når Moses har gjort som Gud har bedt han om, og Tabernaklet står ferdig, salves det med olje, slik patriarken Jakob salvet steinen i Betel:


"Deretter skal du ta salingsoljen og salve tabernaklet og alt som er i det. Og du skal hellige tabernaklet og alt som hører det til, så det blir hellig." (2.Mos 40,9)


Deretter tar Gud bolig i Tabernaklet slik Han har gitt lovnader om. og Hans herlighet fyller det:


"Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet. Moses kunne ikke gå inn i sammenkomstens telt fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte tabernaklet." (2.Mos 40,34-35)


Det neste som skjer i Guds åpenbaring handler om Templet.


(fortsettes)

Syv kjennetegn på Antikrist

Som jeg skrev i den forrige bloggartikkelen var det i går 75 år siden Adolf Hitler kom til makten i Tyskland. Han var en av historiens mange anti-krister, alle eksempler på den virkelige Anti-Krist som en dag vil stå frem på verdensarenaen. Som jeg skrev i går finnes det enkelte kjennetegn på han som en dag skal komme. I Bibelen har Anti-krist fått syv forskjellige titler som illustrerer hans vesen, karakter og virksomhet:

Han kalles først og fremst for Anti-Krist. Det forteller oss at han vil imitere Kristus. Mye tyder på at Antikrist vil fremstå som en fredens mann, og dermed vil mange la seg forføre. Kanskje vil han lykkes med å skape fred i Midt-Østen. Årsaken til at jeg sier dette er at Templet i Jerusalem skal bygges opp igjen, for Bibelen sier jo at Antikrist skal sette seg i Templet, og da må jo nødvendigvis det tredje templet bli bygget opp igjen. "Han (Antikrist) er den som står imot og opphøyer seg over alt det som kalles gud eller om blir tilbedt, slik at han sitter som om han var Gud i Guds tempel og viser seg selv fram som om han er Gud." (2.Tess 2,4) På grunn av at han fremstår som en fredens forkjemper, vil mange ta feil av ham, og mange vil vise ham uinnskrenket tillit og tro at han vil være den rette til å skape fred og orden i en verden preget av økende vold og kaos. Han er utrustet av djevelen selv, og derfor skal det gjennom hans "svikefulle ferd" lykkes for ham. (Dan 8,25) Det er underlig å lese i Åpenbaringen at det var "det lille horn" som skulle stå frem med en slik overveldende maktstilling etter hvert. I Åp 6,2 står det om en som rir på "en hvit hest" og som dro ut "med seier til seier". I denne sammenhengen er ikke dette Jesus, selv om Han opptrer på en hvit hest senere i endetidsbegivenhetene. Dette er snarere han som omskaper seg til en lysets engel.

I 2.Tess 2,3 og v.8 finner vi tre andre titler på Antikrist. Det første er "syndens menneske". Som renheten og helligheten var personifisert i Jesus - hele guddommens fylde hadde jo fullkomment tatt bolig i Ham, så vil Antikrist ha syndens fylde. Synden har gjennomtrengt og forenet seg med alt i hans person. Jeg er personlig overbevist om at Antikrist kommer til å være homoseksuell. Det begrunner jeg med Dan 11,37 hvor det står at Antikrist ikke kommer til å ha "kvinnenes lyst", og homoseksualitet kommer i endens tid til å bli mer og mer akseptert, og åpenbar og denne synden kommer til å bli hyllet mer og mer. For Herren er dette en vederstyggelighet.

Antikrist kalles også "fortapelsens sønn". Som Jesus var fra himmlen, kommer Antikrist til å være fra avgrunnen.

For det tredje kalles han "den lovløse". Det er i forbindelse med Antikrist at det tales om "lovløshetens hemmelighet". Jeg tror dette har to betydninger. Den ene handler om lovløsheten i Guds menighet, hvor man forlater den ene trossannheten etter den andre, og man viker av fra sannhetens ord. Misbruket av nåden kommer til å bli stort. Det andre er det som skjer i samfunnet. Der hvor man før har bygget på De 10 bud, og den jødisk-kristne tradisjonen, kastes dette over bord, og man lovpriser relativismen, hvilket man også gjør i flere kristne sammenhengene. Føles det riktig og godt for deg, så er det bra, uansett om Guds ord sier noe annet. Dette handler om å sette humanismen i høysetet, ikke Bibelen.

1.Joh 2,22 kaller Antikrist for "løgneren". Gjennom sine løgner vil han forføre menneskene, derfor kalles han da også for "forføreren". Han skal med list og løgn forføre "dem som bor på jorden." "All jorden undret seg og fulgte dyret," heter det i Åp 13,3. Der finner vi også den siste uhyggelige tittel på ham: "dyret". Det dyriske har da fått fullstendig makt i menneskeheten og i den personen som representerer denne.

Vi skal i neste artikkel se nærmere på det som kalles den sataniske treenighet.