Guds djupe lengsel

'Ikke vær så visjonær når det gjelder din fremtid slik at du mister øyeblikkets herlighet,' sier Bob Sorge og legger til: 'vær nærværende i det nærværende.'

Det er lett å bli distrahert i det Gud holder på med i livene våre. Vi vil så gjerne se kortsiktige,  umiddelbare resultater, og forstår ikke alltid at Gud har lagt opp til et landistanseløp. Gud har bedre tid enn det vi tror.

'Den som tror haster ikke', heter det hos profeten Jesaja. På nynorsk oversettes dette slik: 'Den som trur tek det med ro.' (Jes 28,16)

Det er et ord det ikke alltid er like lett å forholde seg til. Vi blir - jeg blir - ofte utålmodig.

Jeg har dvelt en stund ved noen ord av Madame Guyon, her i min oversettelse:

'Hvil. Det eneste arbeid som kreves av deg nå er at gir din mest intense oppmersomhget til Hans stemme, lyden av den skjøre stillheten.'

Hva er Gud ute etter i livene våre?

Enkelte vil kanskje svare: vår lydighet. Andre vil kanskje svare: vår tro, tilbedelse, kjærlighet.

Jeg tror at Gud, når alt kommer til alt, er ute etter noe annet. Et vers fra Jakobs brev har fulgt meg i mange år: 'Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har lett bo i oss.' (Jak 4,5) Det Gud lengter etter, det som er hans brennende iver, er å reprodusere sin Sønns liv i oss.

La meg få minne deg om to skriftsteder:

'Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken.' (Rom 8,29)

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.' (2.Kor.3,18)

Hvem venter du på?

"Alle mennesker venter på noe. Hele verden er full av ønsker. 

Du tror du vet hva som kan stille denne lengselen. 'Bare jeg får det eller de, så kommer jeg til å bli fornøyd.' Men jordiske ting kan aldri tilfredsstille din innerste sult. Når du prøver å bli mett av noe annet enn Gud og hans kjærlighet, viser du bare at du ikke kjenner ditt eget hjerte. Mennesken er skapt med en brennende lengsel. Mange tror at denne lengselen kan bli oppfylt bare de får bedre råd og litt mer fremgang, bare andre mennesker oppfører seg litt bedre. Hvis du tenker slik, kommer du helt sikkert til å bli skuffet.

Du er skapt for Gud. Han er ditt hjem. Bare i ham kan din lengsel finne ro. Kroppens stadige sult og tørst er et bilde på ditt hjertes stadige hunger etter ham som har skapt deg.

All lengsel har sitt endelige mål i Gud. Det tragiske er at menneskene prøver å bli mette av all slags surrogater. 'Søk det du søker, men ikke der du søker det,' sa Augustin.

Jesus kom til verden for å vise hvor du skal lete og hvem du skal lengte etter. 'Vent på meg,' sier han. 'Lengt etter meg og jeg skal gi deg ro. Du er skapt til å være ett med meg.'

Din egen lengsel, hele menneskehetens og skaperverkets lengsel sammenfattes i denne bønnen: 'Kom, Herre Jesus!'

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 372

Guds nærvær og tid tilbrakt i bønn

'Flesteparten av oss kjenner til de trosheltene gjennom historiens løp som ba mange timer hver dag. Vi har undret oss over dette i misunnelse og noen ganger kjent på en utilstrekkelighet eller svikt i forhold til dette.

I den siste tiden har jeg tenkt på at de ikke gjorde dette for å få noe til å skje eller som et resultat av hard disiplin, men fordi de hadde hatt et møte med Gud som øvet en slik innflytelse på deres liv at de ble dratt mot og drevet til å tilbringe så mye tid som mulig i nærværet til Den ene som som de hadde erfart så djupt - ikke slik at noe måtte skje - men fortsettende i flyten av noe som allerede hadde skjedd. Kom Hellige Ånd!'

R. Loren Sandford, pastor for New Song Church i Denver, Colorado og en anerkjent profetisk røst. Sønn av John og Paula Sandford.

Hellighet og ærbødighet, del 4

Her fortsetter artikkelserien 'Hellighet og ærbødighet'. Forrige del ble publisert mandag 29.september:

Vi lever i en veldig rastløs tid. Mange har problemer med å slå rot. Ringvirkningene av dette setter også sitt preg på vårt åndelige liv. Vi går lett lei, vil prøve noe nytt. Rotløsheten er kanskje samtidens største problem.

Hellighet og stabilitet er lenket sammen. I Guds rike modnes ting fram. 'I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler'. (Joh 15,8)

Det tar tid før et tre bærer frukt.

Den åndelige veiens mål er 'stedet der Gud finnes', sa Evagrios av Pontos, som på 300-tallets slutt ble den åndelige veiledningstradisjonens store mester.

Å være en kristen er å leve med en dualitet: På den ene siden er man en pilegrim - på vei mot et hellig sted, samtidig som man med full tillit har slått seg ned - på nettopp det stedet.

Dette beskrives med to uttrykk:

Peregrinatio pro Christo
Stabilitas loci

La meg forsøke å forklare:

Peregrinatio pro Christo - oppbruddet ut i det ukjente til en veiløs vandring i Kristi etterfølgelse
Stabilitas loci - troskapen mot det som er gitt, det rotfestede livet på det stedet som er gitt meg.

Det finnes mange i dag som søker opplevelsene - også de åndelige. For dem er den åndelige søkingen til slutt blitt en tvang. De ender ofte opp frustrerte, desillusjonerte, fragmenterte.

Den som våger å bli, slå rot, vokse sakte, oppdager noen av 'dybdene i Gud' (1.Kor 2,10)

Benedict av Nursia kom med følgende radikale råd:

'Bli på det stedet der du er'.

Det er i hverdagene, i trofastheten mot stedet hvor du bor, i stabiliteten at Guds hellige Ånd former og danner oss til Kristi bilde.

Mange søker råd i dag og stemmene er mange.

Men de er ofte grunne.

For de man spør om råd lever selv ikke det budskapet de formidler.

I neste del av denne serien skal vi se nærmere på den åndelige veiledningens og den åndelige veilederens rolle.

(fortsettes)

Hellighet og ærbødighet, del 3

Troen setter spor. Et menneske som lever med Gud, i Hans nærhet, preges av det og bærer noe med seg fra den evige verden.

Vi har møtt dem, mange av oss. De gjør ikke så stort nummer av seg. Stillferdige, mennesker som er bærere av en djup fred og når de har gått igjen har de etterlatt seg noe.

Et atmosfære som av og til er til å ta og føle på. Man kjenner seg oppløftet, beriket. Deres besøk har velsignet oss.

De er mennesker av få ord. Med ordene har tyngde. De er veloverveid. De snakker ikke om andre. De snakker om Jesus. Ikke som en teori, men som levd liv. Sammen med dem forstår man at man selv har mye å lære, og at Herren har forunt oss at slike mennesker finnes. Som forbilder. Men de gjør oss ikke små. Tråkker aldri på oss. Livene deres løfter, og skaper en djup lengsel hos den som møter dem, etter å leve som dem.

De er ikke spart for lidelser. De har smakt mer enn andre. Deres tro er prøvd.

Og dermed blitt kostbar. Som rent gull.

De kommer fra stillheten. I ørkenlandskapet er de formet og dannet. Mye tid alene med Gud, gjør at de kjenner Hans røst, og vet å skjelne den fra andre.

Deres liv, denne hellighet de bærer med seg, dufter. De har vært mye sammen med Jesus. Dette er bedere i ordets rette forstand. Mennesker som vet å utløse sitt hjerte.

Nei, de er ikke fullkomne.

De bærer sår. Spor etter lidelsene de har vært igjennom. Det er nettopp det som gjør dem troverdige.

Når man ser dem tenker man på ordene fra 2.Kor 4,6:

'For Gud, som sa: Lys skal stråle fram fra mørket', han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram'.

Dette er hellighet.

(fortsettes)

Guds lengsel - Menigheten

Guds lengsel er Menigheten. Ikke en institusjon, men 'levende steiner som bygges opp til et åndelig hus', for å sitere apostelen Peter. (1.Pet 1,5)

Guds lengsel kolliderer med vår tids individualisme, hvor mange kristne er preget av å konsumere møter, om disse møtene passer deres behov for øyeblikket. Om så ikke skjer lar de heller være å være sammen med andre kristne, og er heller 'kristen på egen hånd'.

Jeg husker jeg leste boken 'The Glorious Church' av Watchman Nee i 1974, og merket meg setningen: 'Gud søker en kropp, ikke en enslig, isolert kristen'.

Det er menigheten Kristus elsker. I Efeserbrevet leser vi disse ordene, ført i pennen av apostelen Paulus, inspirert som han er av Den Hellige Ånd: 'Kristus elsket kirken, og gav seg for den, for å gjære den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være'. (Ef 5.25b-27)

Det åpner opp veldige perspektiver når apostelen Paulus skriver:

'... slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet ...' (Ef 3,10)

Ikke gjennom en enkelt kristen, men gjennom Kristi kropp. Det nye mennesket, som består av jøder og hedninger:

'I en kropp forsonte han begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet, Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dem som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i en Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden'. (Ef 2,16-22)

Legg merke til at ordene Paulus anvender:

* Guds familie
* Bygningen
* Hellig tempel
* En bolig for Gud

Ikke mye individualisme i dette.

Jesus, vårt hjertes lys

I dag vil jeg gjerne dele tre bønner skrevet av bror Roger av Taize, som betyr mye for meg:

Jesus, vårt hjertes lys, Du legger ned i oss en lengsel tilgjengelig for vår menneskelige skrøpelighet - lengselen etter Ditt nærvær. Selv om vi ikke alltid forstår, ønsker vi å leve ut fra evangeliets vakre håp og der finne kraften til å begynne på nytt.

Hellige Ånd,
i Ditt nærvær oppdager vi at vi aldri er alene. Ja, mer enn det: idet vi overgir oss selv til Deg, forstår vi at Du gir nytt liv til vår lengsel.

Alle menneskers frelser,
Du åpner våre øyne for et under:
Din barmhjertighet.
Den helbreder våre hjerter. 
Og vi tar imot Ditt kall,
Du som sier til hver og en av oss:
'Kom og følg Meg, i meg vil du finne hvile, kom'.

Hvorfor skjuler vi oss for Gud? Del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen til Christine Sine:

4. Vår Gud er altfor liten: Mange av oss er tilfreds med en veldig liten åpenbaring av Gud, men vi skulle aldri være tilfreds med å hvile i vår nåværende kunnskap om Gud. Vi skulle alltid søke å lære mer om Guds kjærlighet, absorbere mer av Guds sannhet og oppdage nye veier til å følge Ham. Gud er langt, langt større og mer ærefrykt-inspirerende enn noen av oss kan forestille seg.

5. Vi leter på feil steder: Hvordan kan vi lete på feil steder, spør du kanskje, om det er slik at Gud er alle steds nærværende? Problemet er at flesteparten av oss søker Gud i hodet vårt og ikke i våre hjerter, med vår kunnskap og ikke med vår forestilling, med vårt resonnement, og ikke vår bevissthet. Og hvis vi ikke møter Gud raskt blir vi desillusjonert og trekker oss tilbake. Profetene i Det gamle testamente sa ofte at du ikke kan se Gud ansikt til ansikt og leve. Guds storhet overgår all vår forestillingsevne. Det samme med Guds kjærlighet og hellighet. Selv et lite glimt av hvem denne Gud egentlig er vil få oss til å ligge flat på gulvet i ærefrykt og omvendelse.

Vi må vokse lik Gud, bli Guds bilde, bli forvandlet til det folk som Gud ønsket at vi skulle bli før vi virkelig kan se Gud og leve. Bare når vi absorberer Guds kjærlighet djupt i vårt indre og tillater Guds liv å flyte gjennom hvert ord og handling og tanke er vi i stand til til å dra oss nær til den evige elskende Gud. Dette er opplagt en reise som aldri tar slutt. Jeg håper du fortsatt vil slå deg i lag med oss.

Hvorfor skjuler vi oss for Gud? Del 2

Her er andre del av Christine Sine's svært aktuelle artikkel, med tittelen 'Hvorfor gjemmer vi oss for Gud'. På bildet er hun sammen med sin mann Tom:

2. Vi søker ikke Gud med hjerter som vil omvende seg. Bekjennelse og omvendelse er noe som synes å ha gått av moten. Hvor mange av oss tar oss tid regelmessig granske våre hjerter og stille oss det vanskelige spørsmålet: Hva skiller meg fra Gud? Hva trenger jeg å omvende meg fra og søke tilgivelse for? Det er så mange ganger i livet at jeg har klynget meg til ting som jeg vet Gud vil at jeg skal slippe tak i - eiendeler, holdninger, følelser som gjør det umulig for med å komme nærmere min sjels elsker. Noen ganger har jeg kommet til Gud i sinne i stedet for omvendelse, eller med selvrettferdighet og arroganse i stedet for ydmykhet, Noen ganger vil jeg ikke gi slipp på min motstand og min engstelse, Det er lettere å holde fast ved dem eller å stå ansikt til ansikt med Gud som er kjærlighet, og likevel så undrer jeg jeg over hvorfor Gud synes så langt borte!

3. Vi ser etter feil Gud. Gud er elskelig, tålmodig og snill, sen til vrede og rask til å vise nåde. Gud er rettferdig, men også tilgivende. Gud er generøs og medlidende, Han sørger for overflod, og bringer fred. Og vi kan ikke komme nær til denne Gud uten at vi utvikler noen av de samme karakteristika. Det er ikke merkelig at Gud synes langt unna når vi konstant  søker selvisk for vårt eget fremme, komfort og at ting skal oppleves lett. Vi går så opp i oss selv at vi kan ikke gjenkjenne Gud eller så er Guds åpenbaring så strålende at vi blir forblindet av den og klarer ikke å utstå den.

(fortsettes)

Hellighetslengsel, del 3

I Romerbrevet skriver apostelen Paulus:

"Den som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde..." (8,29)

Dette er Guds mål med oss.

Vi finner det samme i 2.Kor 3,18: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

Formålet med det kristne livet - om vi kan bruke et slikt uttrykk - er å bli Kristus-lik. De ortodokse har et ord for dette: theosis eller guddommeliggjørelse.

Det er interessant å merke seg hvordan theosis-læren, som er konstituerende for ortodoks kristen tro og lære, skiller seg fra både katolsk forsoningslære og luthersk rettferdiggjørelseslære. Begge disse handler om Guds tilgivelse over for det av synden trellebundne menneske, og ved den 'frifinnelsesdom' som kommer av Kristi forsoningsverk. Læren om guddommeliggjørelsen dreier seg derimot overveiende om den forvandling, både på det indre og ytre plan, som mennesker gjennomgår ved å komme Gud nær og bli forent med Ham.

Apostelen Peter skriver om theosis:

"Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur når dere har sluppet unna forfallet, som kommer fra lystene i verden." (2.Pet 1,4)

Guddommeliggjørelsen - denne gjennomgripende forvandling av mennesket og alt det skapte, er en prosess. Vi snakker om en gradvis forvandling av hele vår måte å være på. Denne forvandlingen skjer ikke 'automatisk', og heller ikke ubevisst. Den finner helle ikke sted mot vår vilje. Tverimot: Frelse er, slik de ortodokse ser det, resultatet av en bevisst, frivillig samvirke mellom Gud og menneske.

(fortsettes)

Hellighetslengsel, del 2

"Det største behovet mitt folk har er at jeg lever et hellig liv."

Ordene tilhører Robert Murray McCheyne. Legg merke til at han skriver: jeg, ikke de.

Apostelen Peter setter det hele i rett perspektiv når han skriver, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

"Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede... Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer." (1.Pet 1,15-17 og 2,12)

Vi lever i en sterkt invidualistisk tid, som også preger de kristne. I møte med den tidlige kirkens historie har det vært til stor hjelp for meg å se den tyngdeforskyvningen som finnes der. Den tidlige kirken var mer opptatt av det som Det nye testamente omtaler som Kristi kropp, mer enn den enkelte troende.

I ortodoks tradisjon handler Kirkens hellighet om det å være Kristi kropp. Det er som Kristi kropp at Den treenige Gud har gjort sin hellighet tilgjengelig for den menneskelige natur. Hellighet er noe Gud eier, og denne helligheten kommuniseres til oss gjennom Kirken, som er Kristi kropp, gjennom Den Hellige Ånds gjerning.

Kristi kropp er primært Kristi menneskelighet, men den er også et apostolisk fellesskap, som Han har samlet rundt seg og forent med seg selv, og som er forlenget gjennom historien som den historiske Kristi kropp, som består av alle troende som er døpt inn i denne kroppen, fra generasjon til generasjon.

Denne kroppen, den synlige kirken på jorden, uttrykker på det historiske plan det som eksisterer i det himmelske, i Kristi inkarnerte person. Hellighet er primært en medfødt kvalitet som Kirken eier fordi den er Kristi person inkarnert. Apostelen Paulus uttrykker det slik i Ef 5,25-27:

"Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være."

Denne overføring av hellighet fra Kristus til det apostoliske fellesskap som er Kirken, blir erfart gjennom Den Hellige Ånd, som er gitt Kirken.

(fortsettes)

Gud lengter etter å være sammen med oss

Endelig kom dagen da jeg kunne ta meg inn til bønnekoia igjen. Selv her oppe i høyden er snøen borte nå, og jeg har kommet meg såpass at det var mulig å gå inn hit. Jeg kjenner på en dyp takknemlighet for at jeg nå kan tilbringe tid her inne i min "ødemark". I Mamre er det godt å være. Her finnes en stillhet, en ro som er en gave i seg selv.

Uten sammenligning forøvrig kom jeg til å tenke på det møtet Moses har med Den Allmektige, tre ganger hellige Gud, i nærheten av fjellet Horeb (bildet). Vi leser om dette i 2.Mosebok kapitel 33: "Moses tok teltet og slo det opp utenfor leiren, langt borte fra leiren, og kalte det Åpenbaringsteltet. Da skjedde dette: Alle som søkte Herren, gikk ut til Åpenbaringsteltet, som var utenfor leiren.." (v.7) Så leser vi videre om det møtet Moses har med Gud. Jeg skal ikke komme inn på detaljene rundt dette, bare understreke at folket, såvel som Moses, søkte Herren på et sted hvor Gud selv gjestet dem! Ordene fra 2.Mos 33, minner oss sterkt om ordene fra Hebreerbrevet:

"Derfor led også Jesus utenfor porten, for at Han kunne hellige folket med sitt Eget blod. La oss derfor gå bort til Ham, utenfor leiren, for å bære Hans vanære. For her har vi ingen blivende stad, men vi søker den kommende. La oss derfor ved Ham, alltid bære fram lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som lover Hans navn." (Hebr 13,12-15 uth. mine)

Gud lengter etter å tilbringe tid med oss. Derfor kaller Han oss avsides, for der å kunne ofre lovprisningsoffer til Ham.

I går tok jeg fatt på den nye boken til Bill Johnson, hovedpastor i Bethel Church i Redding, California. Den heter "Ansikt til ansikt med Gud." Der skriver Johnson blant annet:

"Det var Gud selv som skapte i oss et hjerte som søker etter ham. Slik som alle lengter, er det ikke noe som kan lovfestes eller tvinges, men derimot vokser det i oss etter hvert som vi oppdager mer av Guds karakter. Han skapte i oss en appetitt på ham gjennom å overøse oss med virkeligheten av hans godhet - hans uimotståelige kjærlighet..... Drivkraften bak den kristnes liv er ikke behovet for å prestere for Gud, men behovet for å ha fellesskap med ham. Bare når vi ser inn i ansiktet til ham som skapte oss i sitt bilde, blir vi kjent med hvem vi er og med ham vi er skapt for. Og på grunn av hvem han er, er det umulig å se inn i hans ansikt å forbli den samme. Når han smitter oss med sitt nærvær, dras vi inn i et vedvarende oppdrag av ham som elsker oss. Dette oppdraget er rett og slett å bli mer og mer i stand til å se ham i hans fylde. Sannheten er at vi i samme grad som vi forstår viktigheten og verdien av å tilbringe tid i hans nærvær, vil vi overgi oss til Den Hellige Ånds forvandlende verk i oss, og til å bli mer lik Jesus."

Jeg kjenner på en fornyet trang og lyst til å tilbringe mye tid bare med å være sammen med Herren. Måtte det bli min altoppslukende lidenskap! Det ber jeg om. Kom Hellige Ånd!

Bill Johnson skriver videre:

"Det å søke Guds ansikt er vårt aller største oppdrag. For å fullt ut kunne gripe tak i dette oppdraget som er å etterjage Herrens nærvær, må man være rede til å dø. Derfor er dette ikke en reise for de som er engstelige av natur, og den er altfor kostbar til at man drar ut bare av nysgjerrighet. Likevel vegrer jeg meg for å advare for prisen ved å søke Herrens nærvær. Jeg vil ikke at noen skal tenke at prisen skulle være for høy - ikke fordi prisen ikke er reell, det koster virkelig alt. Jeg nøler fordi realiteten er at sammenlignet med det en person får igjen, er prisen man betaler flaut liten. Når alt kommer til alt, handler det om vi gir alt av oss selv, for til gjengjeld å få alt av ham. Det har aldri eksistert en bedre byttehandel. Når vi gjør byttehandelen, finner vi ut at det som pleide å bety noe for oss, ikke betyr noe lenger."

Guds bolig - Guds lengsel, del 4

Vi har nå sett hvordan Guds lengsel etter en bolig på jorden, fikk sine bestemte uttrykk under Den gamle pakt. I Den nye pakt er alt annerledes. Diakonen Stefanus, menighetens første martyr, sier det slik: "Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender." (Apgj 7,48) Tabernaklet og det storslagne Templet er likevel bare skyggebilder av det som skulle komme! "For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse." (Hebr 10,1a)


Frem til Den nye pakts inntreden har Gud bodd i hus gjort av mennesker, men med Kristus så skjer det noe nytt. "For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld." (Hebr 9,24) Den gamle pakt avløses av Den nye, som er bedre: "Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, likesom han også er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter." (Hebr 8,6) Går vi til kap 9,1 i det samme brevet ser vi dette enda tydeligere: "Nå hadde jo også den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten, og den hadde sin jordiske helligdom ..," og så i vers 7: "Men i det andre teltet.." Det andre teltet det her er snakk om er menigheten. Det står i vers 11 at "Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme ...."


Det nye templet er bygget av Gud selv, av levende steiner. Det er menigheten: " ... og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus ..." (1.Pet 2,5a) I Den nye pakt er det ikke snakk om et vanlig hus, men om et åndelig hus, det er snakk om mennesker. Det er mennesker som utgjør menigheten.


Derfor blir det helt feil når vi sier: "Velkommen til Guds hus", når vi er inne i en kirke eller et forsamlingslokale. Det er ikke kirkebygget eller forsamlingslokalet som er Guds hus. Det er menneskene som er samlet der! Om de hadde møtt hverandre under åpen himmel, så hadde de vært Guds hus!


Tenker vi nøyere etter så er dette ganske revolusjonerende. Den gamle pakts tempel har hatt sin tid. Nå er det de som har omvendt seg fra sin synd, tatt imot Jesus som sin frelser og lever med Ham som sin Herre, som er Guds tempel. "Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv." (1.Kor 6,19)


(fortsettes)

Guds bolig - Guds lengsel, del 3

Det mobile tabernaklet brukt i ørkenen blir byttet ut med Templet i Jerusalem, da Israelsfolket hadde erobret det lovede land. Med dette ser vi en ytterligere progresjon i åpenbaringen av hva som er Guds lengsel. Når kong Salomo hadde fullført det omfattende byggearbeidet, etter Herrens konkrete planer og skisser, så leser vi:


"Så skjedde det da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus." (1.Kong 8,10-11)


Når Salomo ser det storslagne byggverket, sier han:
"Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid." (1.Kong 8,13)


Ser du tråden fra 1.Mosebok:


Steinen: Guds hus.


Teltet: Guds hvilested


Tempelet: Guds bolig.


Alle steder kjennetegnes av: Guds nærvær. Og Guds uttrykte ønske om å bo midt i blant sitt folk.
Først èn stein, så mange steiner, så mange at det blir til et tempel. Først èn mann, nå hele slekter. Gud er blitt himmelens og jordens Gud.


Men legg nå merke til noe forunderlig: Når dette første tempel blir ødelagt, og folket ført i fangenskap til Babylon, skjer det noe. Gud blir ikke lenger kalt for himmelens og jordens Gud, kun for himmelens Gud. Se etter i Skriften så skal du få se.


Hvorfor? Fordi Gud ikke lenger har noen bolig på jorda. Hans bolig er ødelagt. Hans hus ligger øde, og Hans folk er i fangenskap.


Derfor blir gjennombyggingen av Templet og byen Jerusalem, også omtalt som Sion, det sentrale og viktige når folket så smått begynner å vende tilbake etter fangenskapet. All oppmerksomheten rettes mot dette ene: gjenopprettelse, gjenoppbygging av Herrens hus - for Herrens skyld!


Gud kaller og utruster profetiske røster som skal åpenbare, tale og oppmuntre til å ta fatt på gjenoppbyggelse og restaurering. Profetene Haggaj og Sakarja er restaurasjonalister! Disse to profetene oppmuntrer folket hele tiden under oppbyggingsfasen: "Profetene Haggaj og Sakarja, sønnesønn til Iddo, som også var profet, profeterte for jødene i Juda og Jerusalem. I Israels Guds navn profeterte de for dem. Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, begynte da å bygge på Guds hus i Jerusalem. Og Guds profeter var med dem og støttet dem." (Esra 5,1-2)


Dette var budskapet de bar frem: "Jeg er meget nidkjær for Jerusalem og Sion." (Sak 1,14)


Gud er en nidkjær Gud, Han er sjalu. Slik fremstiller Han seg selv, for eksempel i 2.Mos 20, hvor vi kan lese om Guds 10 bud. Men her får vi konkretisert hva Han er nidkjær for: For Sion, byen, templet. Sitt hvilested, sin bolig. Åpenbaringen blir tydeligere om hvilket Sion dette er, når vi trer inn i Det nye testamente, og den nye pakt. Men mer om det i neste artikkel.


(fortsettes)

Guds bolig - Guds lengsel, del 2

Første gang Gud gir til kjenne sin lengsel etter en bolig blant menneskene, var i drømmen Han gir patriarken Jakob i Betel. Neste gang vi støter på dette tema i Den Hellige Skrift er i 2.Mos 25,8. Da kaller Han Moses til å bygge et tabernakel etter sine egne anvisninger:


"La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem."


Som jeg skrev i forrige bloggpost: Himmelens Gud vil ikke bare ha en bolig i himmelen, men lengter også etter å bo på jorden. Det startet med en minnestein som det ble helt olje over. Neste fase omfatter både et telt, med konkrete områder rundt, inventar, alter, ofringer. Som du vil se er den snakk om en progressiv åpenbaring av Guds lengsel, som kulminnerer i åpenbaring om menigheten i Det nye testamente, og den nye pakt.


Når vi leser de første kapitlene i 1.Mosebok finner vi noe interessant som forteller oss noe om dette. Allerede fra begynnelsen av taler Gud om en bygning, et hvilested for seg. Han taler om tre kostbare substanser: gull, bdellium og onyks-sten. (se 1.Mos 2,12) Jeg har undret meg på hvorfor dette nevnes. Hvilken betydning har det? Jeg fant ut at bdellium betyr perle. Så leste jeg Åpenbaringen 21 om Den Hellige stad, Det nye Jerusalem. Der finner vi igjen de samme tingene som nevnes i 1.Mosebok. Denne byen består av gull, perler og kostbare steiner.


I 2.Mosebok har åpenbaringen av Guds lengsel etter å bo blant menneskene fått sitt uttrykk i et telt:


"Jeg vil bo midt iblant Israels barn, og jeg vil være deres Gud. Og de skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, som førte dem ut av landet Egypt for å bo midt iblant dem. Jeg er Herren deres Gud." (2.Mos 29,45-46)


Når Moses har gjort som Gud har bedt han om, og Tabernaklet står ferdig, salves det med olje, slik patriarken Jakob salvet steinen i Betel:


"Deretter skal du ta salingsoljen og salve tabernaklet og alt som er i det. Og du skal hellige tabernaklet og alt som hører det til, så det blir hellig." (2.Mos 40,9)


Deretter tar Gud bolig i Tabernaklet slik Han har gitt lovnader om. og Hans herlighet fyller det:


"Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet. Moses kunne ikke gå inn i sammenkomstens telt fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte tabernaklet." (2.Mos 40,34-35)


Det neste som skjer i Guds åpenbaring handler om Templet.


(fortsettes)

Guds bolig - Guds lengsel, del 1

I visse sammenhenger snakkes det til deles mye om husmenigheter, og behovet for en annen type menighet, men det som skrives om dette tema handler stort sett om ytre forhold. Om behovet for å møtes, om organisering eller ikke organisering, om lederskap eller tjenerskap, om hierarki eller ikke. Nærmest fraværende fra denne debatten er spørsmålet om hva menigheten egentlig er for noe. Det tales og skrives også mye om fellesskap, men hva er så utgangspunktet for oss for å snakke om det? Og hva er målet? Søker jeg det kristne fellesskapet for å dekke mitt eget behov, eller søker jeg å bli ført inn i et nært fellesskap med andre fordi jeg har oppdaget at Gud lengter etter dette? Vi må våge å spørre oss selv: Hva er målet for mine handlinger? Er det meg selv, eller handler det om Gud? Handler det om mine egne behov eller handler dette om Guds rike?


Jeg har startet på et bibelstudium som jeg synes er spennende. Jeg vil få tak på hva Guds ord har å si om Guds bolig og om Guds lengsler. For det aner meg at Gud har noe ganske annet i tankene enn bare en ny form for å møtes! Gjennom noen bloggartikler vil jeg la bloggens lesere få et lite innblikk i hva jeg har kommet frem til gjennom dette dypdykket i Skriften.


Første gang vi hører om Guds bolig blant menneskene, eller Guds hus om du vil, er i 1.Mosebok kapitel 28. Der kan vi lese om patriarken Jakob som våkner av en merkelig drøm. I drømmen har han sett en stige som var stilt opp på jorden. Den nådde like inn i himmelen, og Guds engler steg opp og steg ned på den. Øverst sto Herren selv, og talte til Jakob. Forferdet over synet utbryter Jakob:


"Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke." (1.Mos 28,16)


Så sier Jakob:


"Hvor forferdelig er ikke dette sted: Her er sannelig Guds hus, her eller himmelens port." (v.17)


Tidlig neste morgen handler Jakob på det han har sett i drømmen. Han reiser opp steinen han har brukt som hodepute, heller olje over den, og så leser vi: "Han gav stedet Betel. Før hette byen Luz. Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd, og vil gi meg brød å ete og klær å kle meg med og jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, så skal Herren være min Gud. Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus..." (1.Mos 28,19-22a)


Jakob opplever sitt første møte med Gud, med Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Gjennom denne drømmen, eller dette synet, deler Gud sin lengsel med Jakob. Gud ønsker sitt nærvær og sin velsignelse ikke bare i himmelen, men også på jorden - i Guds hus. Han lengter etter en bygning hvor Han kan bo og som Han kan uttrykke seg gjennom.


Stigen nådde til himmelen og var plassert på jorda. Engler steg opp og ned. Her var himmelens port. Her var Guds bolig blant menneskene, her var Guds hus. Derfor kaller han stedet Betel, som betyr Guds hus.


Legg nå nøye merke til en ting! Jakob peker ikke opp mot himmelen, eller mot toppen av stigen og sier: DER er Guds hus. Nei, han peker på jorden, og reiser senere steinen opp og teller olje over den, og sier: HER er Guds hus.


Her åpenbares nærmest en overveldende sannhet: Gud har ikke sin bolig bare oppe i himmelen. Guds hus er på jorda!!!


(fortsettes)

Guds lengsel etter oss, og vår lengsel etter Ham

Måtte Herren - Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, Jesu Kristi Far, lyse sin velsignelse over vår livsvei for året 2008 som Han i sin store nåde har gitt oss!


Hver gang jeg har våknet denne natt til 1.nyttårsdag, har et ord fra Jakobs brev stått så levende for meg: "Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss." (Jak 4,5)


Gud har en lengsel etter samfunn med sine barn, og ved Den Hellige Ånd skapes det den samme lengsel i oss. Det brukes sterke ord om denne lengselen fra Guds side. Det står at Han lengter etter oss med nidkjærhet, altså med en sterk og dyp iver. Den er brennende. Den er full av ømhet. Det er først og fremst gjennom omgangen med Herren i bønn at vi utvikler dette fortrolige samfunnet eller fellesskapet med Gud, og til det kreves det en innvielse. Og vi må lære oss til å vente, vente på at Gud skal tale. Ofte så er det vi som fører ordet, og vår bønn blir oftest ordgyteri. Av og til er det nødvendig. Vi må utøse vårt hjerte til Herren. Men ikke alltid, og ikke så ofte som vi tror. Herren kjenner vårt hjerte. Bønnen må langsomt overgi disse enkle formene for bønn og bli til en venten etter Gud.


Den hellige Makarios skriver i sine homilier, og viser en hver av oss at vi stadig har noe nytt å lære om bønn:
Man behøver verken gester, rop, stillhet eller knefall for å be. På en gang ordnet og intensiv, bør vår bønn være dette å vente på Gud, til Han kommer og trenger inn i den gjennom alle dets åpninger og veier og sinn. Nok med alle klager: la oss ikke søke annet i bønnen enn Guds ankomst. Bruker vi ikke hele kroppen vår når vi arbeider? Samvirker ikke alle våre lemmer da? Måtte også vår sjel vie seg helt til sin bønn og kjærligheten til Herren, og ikke la seg forvirres av tankene eller slite mellom dem. Enda en gang sier jeg: måtte den bli til en venten etter Kristus. Da skal Kristus opplyse den, Han skal lære sjelen den sanne bønnen, Han skal gi den en tilbedelse i 'ånd og sannhet'. (Joh 4,24) Herren kommer til den hengivne sjel, Han gjør den til sin herlighetstrone, Han setter seg der og forblir der. Esekiel taler om fire levende vesener som er spent for Herrens vogn. Han sier at de hadde en uregnelig mengde øyne likesom sjelen som søker Gud, eller snarere som sjelen, når den er søkt av Gud og er ikke noe annet enn øye.


La meg også ta med noe Johannes Chrysostomos skriver i sin bok "Om Guds ubegripelighet": "Med bønn forstår jeg det som strømmer ut av hjertets djup, ikke det som er i munnen. Likesom tre med djupe røtter ikke knekker eller rykkes opp av stormen, slik er det med bønner som har djupe røtter: de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindres av tankenes innfall. Det er derfor som salmisten sier: Av det dype kaller jeg på deg, Herre! (Salme 130,1)


Fra Den ortodokse kirkes bønnebok henter jeg denne bønnen av den hellige Basilios den store innfor det nye årets begynnelse. Kanskje du vil be den sammen med meg?:


Allmektige Herre, alle ånders og alt kjøds Gud, Du som bor i det høye og ser ned til de ringe. Du som ransaker hjerte og nyrer og avslører menneskenes hemmeligheter. Du evige lys uten begynnelse, uforanderlig og uomskiftelig, ta Du selv, udødelige Konge, imot våre bønner som vi i denne stund frembærer med urene lepper i visshet om Din store barmhjertighet. Forlat oss våre overtredelser, våre bevisste og ubevisste synder i gjerning, ord og tanke, og rens oss fra alt ondt som besudler vårt kjød og vår ånd. La oss få gjennomvandre denne livsnatt med årvåkent hjerte og nøkternt sinn i forventning om Din enbårne Sønns komme, vår Herre og Gud og Frelser Jesu Kristi åpenbarelsesdag, da alles Dommer skal komme i herlighet for å gi hver og en etter hans gjerninger, så Han ikke finner oss sovende og late, men våkne og rede til gjerning og til å stige inn i Hans herlige og guddommelige bryllupssal, hvor gjestenes jubel alltid lyder, og hvor det er usigelig godt for dem som skuer Ditt usigelig gode åsyn. For Du er det sanne lys som opplyser og helliger alt, og Deg lovsynger all skapning i evighet. Amen.

Menigheten - for Guds skyld!

I flere blogg artikler har jeg skrevet om menigheten, om koinonia - fellesskapet, samfunnet. Og det tales idag en god del om det kristne fellesskapet, i ulike sammenhenger og på ulike måter. Hva er så mitt utgangspunkt for å snakke om det kristne fellesskapet? Jeg har spurt meg selv, mange ganger, om hvorfor vi søker det kristne fellesskapet? Er det for å dekke mine egne behov? Eller søker jeg det kristne fellesskapet fordi det står klart for meg at Gud lengter etter dette? Hva er målet for mine handlinger? Er det meg selv, eller Gud? Er det mine behov som skal dekkes, eller søker jeg først Guds rike?

Det er nok slik at dersom jeg søker et kristent fellesskap på grunn av mine egne behov, så vil mange av oss velge ut mennesker som vi liker, er på min egen alder, liker samme slags musikk, er lette å være sammen med, osv.

Men dersom Gud har fått åpenbare for meg hvilken lengsel HAN har, og jeg elsker Ham, vil jeg søke alt for Hans skyld, lengte etter det som tilfredsstiller Ham og som fremmer Hans sak. Dette vil være mitt liv.

Guds lengsel er menigheten. Den har Han lengtet etter fra evighet av. Han lengter etter at de hellige på ethvert sted skal bli ført inn i et slikt samfunn med hverandre at Han gjennom dem - menigheten - skal vise verden hvem Han selv er. Gud lengter etter menigheten. For at Han bo i den og åpenbare seg gjennom den. Ikke gjennom arbeid og masse aktiviteter, men gjennom det livet de hellige har sammen!

Jeg blir mer og mer klar over dette: Menigheten er i første rekke til for Guds skyld.

Da blir spørsmålet: Hvis menigheten er til for Guds skyld, og Han har lengtet etter den siden evigheten, vil vi da legge ned våre liv, slik at Han skal få det Han lengter etter? Eller vil det sies om oss, det vi leser i Fil 2,21: "For alle søker sitt eget, ikke de ting som hører Kristus Jesus til."

La det heller bli sagt om oss: "Når dere kommer til Ham som er Den Levende Stein, som ble forkastet av mennesker, men er utvalgt av Gud og dyrebar, da blir også dere, som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus, et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, som er til behag for Gud ved Jesus Kristus." (1.Pet 2,4-5)