Å falle ned for Kristus og tilbe

Kom, la oss tilbe vår Konge og vår Gud. Kom, la oss tilbe og falle ned for Kristus, vår Konge og vår Gud. Kom, la oss tilbe og falle ned for Kristus selv, vår Gud og vår Konge. Denne trefoldige oppfordringen til å tilbe, som er hentet fra ortodoks liturgi, lever på en måte sitt eget liv i meg. Gud har selv skapt en lengsel etter å tilbe Ham. Når vi får se og oppleve noe av Hans herlighet, - vår Konges herlighet og glans - så overveldes vårt hjerte av Gud og Hans veldige gjerninger, og da antennes en kjærlighet som brenner og ikke kan slokne. Den overlever under alle forhold og klarer seg gjennom alle prøvelser. I møte med den tre ganger hellige Gud, er det mest naturlige av alt, å falle ned på sitt ansikt i tilbedelse. Jeg leser Åpenbaringsboken for tiden, og der møter vi dette, som er den bibelske formen for tilbedelse, til stadighet. Når apostelen Johannes gir oss et gløtt inn i den himmelske verden, beskriver han Guds trone for oss. Rundt denne tronen pågår det en stadig tilbedelse av Gud. "Natt og dag roper de uten stans: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer. Hver gang de fire skapningene priser og ærer og takker ham som sitter på tronen, og som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned for ham som lever i all evighet. De kaster sine seierskranser fram for tronen og roper: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få pris og ære og makt. For du har skapt alt, ved din vilje ble alt til, skapt av deg." (Åp 4,8-11) I det neste kapitlet ser vi det samme: "Da det (Lammet) tok boken, falt de fire skapningene og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner. De sang: Verdig er du..." (Åp 5,8-9a)

Jeg savner denne Gudsfrykten, ærefrykten og tilbedelsen i våre forsamlinger. I stedet møtes vi ofte av uro, mennesker som snakker sammen, en "morsom" møteleder, ukonsentrerte sangere og en rastløshet som gjør at folk ser på klokka til stadighet og bare venter på å få komme hjem til et eller annet TV program. Vi trenger en åpenbaring av hvem Gud er, i all sin skjønnhet og majestet, en åpenbaring av Hans farskjærlighet, for da vil kjærligheten til Ham selv flamme opp i våre hjerter. I Høysangen kan vi lese: "...for kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. Ingen vannflom slokker kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort..." (Høy 8,6-7) En åpenbaring av Kristus er brenselet vi trenger for å kaste oss ned for Ham i tilbedelse og leve i denne daglige tilbedelsen av Ham.

Bønneskolens ulike klassetrinn

Det er stadig noe å hente ved å grave i bønneundervisningen til den koptiske munken Matta El-Miskin, eller Matteus den fattige. "Den som inngår en bønne-pakt med Faderen, i Kristi navn, må først skrive seg inn i barnehagen som kalles oppdragelse. Så går man videre i lidelsens grunnskole, før man trer inn i Det høyere akademi for prøvelser. 'For Gud, som er endemål og opphav for alt, han ville føre mange barn til herlighet. Da måtte han la frelsens opphavsmann nå fullendelsen gjennom lidelser.' (Hebr 2,10) Det er umulig å få del i Hans herlighet uten først å få del i Hans lidelser. Men alle dem som er blitt gjort fullkomne gjennom Herrens lidelsesskole er blitt mektige i tro: 'Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holdt til å grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som var bedre for oss: at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.' (Hebr 11,33-29)

Gjort fullkomne av Ånden

Slik må hver og en av oss som ønsker å bli fullkomne i tro først bli fullkomne og renset av Ånden. Han trenger å gå igjennom de ulike måter å bli disiplinert på, slik at han er i stand til å vitne i tro til Gud midt i lidelser og prøvelser, ja foran dødsfare. For som ens lidelser bærer vitnesbyrd om ens herlighets verdighet, så vil Gud gi oss dette vitnesbyrd: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.' (Matt 25,34)"

Jeg er helt enig i Matta Al-Miskins oppfatning av lidelsen. Dette er svært lite påaktet i dagens forsamlinger. Men apostelen Paulus snakket tydelig om det han kaller "samfunnet med hans lidelser", eller som det står i den nye reviderte oversettelsen av Det nye testamente: "får del i hans lidelser." (Fil 3,10). Den bønneerfaring vi gjør er ikke alltid gledelig og behagelig, ikke gir den alltid kraft, eller ikke synlige resultater. Skal vi bli modne troende, som vi er kalt til, gå vi utsettes for utallige stadier av renselse og disiplin. Gud lar oss dø for så å bringe oss tilbake til livet, Han sønderknuser for å forbinde, Han sårer for å helbrede. Dette er sider ved Gud vi ikke alltid forstår. Er dette bibelsk, spør du kanskje? Ja, les hva profeten Hosea skriver: "Kom, la oss vende om til Herren! For han som rev i stykker, vil lege oss, han som slo, vil forbinde våre sår." (Hosea 6,1)

Meditasjon og Norvald Yri

Jeg har dyp respekt for bibelforskeren, dr.theol Norvald Yri. Jeg deler hans syn på flere læremessige spørsmål. I mandagens utgave av avisen Dagen har han derimot et innlegg som jeg leser med en stor grad av tristhet. Innlegget har tittelen: "Når fantasien tar over plassen for Ordet og Ånden." Stilen Yri har valgt er harselerende mot andre medvandrere, som har stort utbytte av å leve i stillhet og har hjelp av ulike måter å meditere på. Jeg er enig med Yri at det finnes meditasjonsformer som ikke kan forenes med kristen tro, og jeg hører også med blant de som er skeptisk til visse ytringer som har kjennetegnet den såkalte Toronto-velsignelsen. Men de øvrige eksemplene Yri gir i sitt leserbrev, er jeg skuffet over at han trekker frem. Jeg siterer: "Jeg får råd om å sette meg i en krok - på stolen. Sitte der i stillhet. Planlegge noen såkalte bønnemøter i lang, lang stillhet. Lytte til Guds røst i mitt indre. Eller begynne en vandring rundt i lokalet. Kaste noen steiner her eller der. Tenne et lys. Du skal bare gjøre det Gud sier til deg der og da..." Så avslutter han innlegget sitt slik med blant annet disse ordene: "Det er et ordtak som sier at når ølet går inn, går vitet ut."

Jesusmeditasjon

Det finnes et stort antall mennesker i Norge, som gjennom de ulike retreatstedene har fått hjelp med sitt personlige andaktsliv. Ikke minst gjennom den såkalte Jesusmeditasjonen, som riktignok har sin bakgrunn hos Ignatius av Lojola, men som retreatbevegelsens foregangsmann i Norge, Edin Løvås, har introdusert. Jeg benytter selv daglig denne metoden, som har vært til veldig stor velsignelse for meg. Dette dreier seg enkelt fortalt om å leve seg inn i bibeltekstene, som stort sett er tekster fra evangeliene. I min bok: "Å leve i bønn" har jeg beskrevet mange av de bønnestillingene som beskrives i Bibelen, - overraskende mange er det nok for enkelte. Der har jeg også beskrevet ulike måter i be på. Bønn er jo ikke bare ord, men kan uttrykkes på mange måter. Vi er jo et tempel for Den Hellige Ånd. Bruk av lys har jo fulgt Kirken siden dens aller første tid, og er beskrevet i Bibelen, ikke minst i Åpenbaringsboken. Dessuten vet vi at det betyr mye for mange å få tenne et lys. Vi så det ikke minst i forbindelse med Kong Olavs død. Lyshavet foran slottet var gripende. Mange av oss kjenner det er godt å tenne et lys ved en grav, eller bruke lysgloben i kirken eller tenne et lys foran et Kristusikon. Et litt mer moderne praksis er å legge fra seg en stein ved korset. Vi bærer på så mye, og av og til er det godt å kunne ha noe håndfast som symboliserer denne børa vi bærer, og kunne legge den fra seg ved korset. For enkelte kan denne enkle symbolikken være til stor pedagogisk hjelp. Guds stemme hører vi i Ordet, ja det er jeg helt enig med Yri i. Men, Ånden har også lovet å minne oss om alt det Jesus har sagt, og Ånden taler også til vår ånd, og det skjer som oftest når vi er stille og lytter. Joda, det er mange slags stemmer, men Jesus har lovet i sitt ord, at vi skal kjenne Hans stemme igjen. Da trenger vi å øve oss i å bli kjent med den. Jeg synes Yri gjennom sitt innlegg, som jeg opplever sårende og krenkende, tar fra mange muligheten til en levende og spennende vandring med den oppstandne Kristus. Det er mye som skjer innen meditasjon som vi ikke kan være med på, men det finnes trygge rammer for dette, som gjør at mange finner og opplever Guds fred og hvile i en travel hverdag. Jeg kjenner mange av dem, og enkelte av den får daglig veiledning gjennom vårt arbeid som kalles Poustinia.

Benedicte - den velsignede

Det er nesten utrolig å tenke på, men i dag er det 20 år siden vår datter Benedicte ble født. I forrige uke fylte min bror 60 år, og neste år er jeg selv 50! Jeg husker enda den spesielle lykkefølelsen når fødselen endelig var over, og May Sissel og jeg hadde blitt foreldre for første gang. Det var nesten ikke til å tro. Husker jeg måtte kjøre meg en lang biltur etterpå, hvor jeg i pur glede jublet og takket Gud for Hans store godhet mot oss. Vi hadde ønsket oss barn så lenge, og endelig var det vår tur til å bli mor og far. Og hvilken skjønn unge vi hadde fått. Vi hadde egentlig tenkt å kalle henne for Tonje, men det skulle bli Benedicte - som betyr "den velsignede". Og velsignet har hun vært fra første stund, og en velsignelse for oss. Nå skal dagen feires. Først med frokost sammen med mor, så med Joachim og jeg senere i dag. Når jeg ringte Benedicte i dag tidlig sa jeg at det må være litt rart å ikke være tenåring lenger, men en voksen ung dame! Synes ikke det er så veldig lenge siden jeg var 20 år selv, men jeg hører jo nå til den vel voksne generasjonen, attpåtil født i det forrige århundre! Det er et ord jeg stadig vender tilbake til og som er blitt en landingplass i mitt eget liv. Ordet finner du i Salme 31,16: "Mine tider er i din hånd." Dette gir stor trygghet for ens eget liv. Jesus har selv sagt noe om dette å være i Guds hender. Hør bare: "Mine sauer hører min røst; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Men Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen skal rive dem ut av min Fars hånd." (Joh 10,27-29) Det er mangt og mye som kan hende oss i vårt liv, og Benedicte har møtt mange utfordringer og vet hvordan sykdom kan sette begrensninger og være utfordrende. Men uansett hva som skjer, når vi er i Guds hender, så er vi trygge. Når vi overlater oss selv i Guds hender, så kan ikke den onde røre oss. Ingen er større og mektigere enn vår Far i himmelen! Da kan vi gå inn i fremtiden trøstig skritt for skritt, for det er en som har gått foran oss, og merket stien vi går. "Herreveldet er på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste." (Jes 9,6) Som far er jeg begrenset, men Benedictes himmelske Far er ubegrenset. "Skulle noe være for vanskelig for ham?" Nei, ingenting er for vanskelig for Gud. "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken i det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,38-39) Benedicte er så glad i Israel og Guds løftesfolk, og drømmer om å få komme tilbake dit. Hun har vært der tre ganger. Den ene gangen fikk hun en tur i gave av en for oss helt ukjent person. Da var hun sammen med mange andre ungdommer på Løvhyttefesten i Jerusalem. I fjor var hun sammen med mamma og red på kameler i Sinaiørkenen. Hun elsker å reise, og har fått opplevd litt av hvert på disse 20 årene: På Fillippinene, Shetland, Russland, i Spania, Frankrike, Nederland, Belgia, Estland og i Sverige og Danmark. Hvor turen går i år, vet vi ikke, men hun lurer på om hun ikke skal bli med mamma til Bulgaria eller Kroatia. Hvis det ikke blir Israel likevel da. Gratulerer med dagen - og for å bruke navnet du gav deg selv, når du var riktig liten: Dittemor. Det var jo ikke så lett å si Benedicte.

Efim Gerasemovitch Klubniken - mannen som profeterte og advarte mot folkemordet på armenerne

To kvelder på rad har jeg sittet nærmest klistret til TV skjermen og sett et program fra Armenia med operasangerinnen Isabel Bayrakdarian. Hun er armener, oppvokst i Libanon og bosatt i USA. I dette programmet har hun tatt oss med på en liten rundreise i Armenia, verdens første kristne nasjon. Vi har fått sett noen av verdens eldste kirker, klostre og et landskap så vakkert at det nesten tar pusten fra deg. Ikke minst det bibelske Ararat. Mens jeg så dette programmet kom jeg til å tenke på Efim Gerasemovitch Klubniken - eller gutteprofeten som han også ble kalt. År om annet kom en gruppe russiske pinsevenner til den lille landsbyen Kara Kala ved foten av Ararat-fjellet. De kom i lange vogntog, kledd som armenerne, i lange, høyhalsede tunikaer med rep om livet. Gifte menn hadde fullskjegg. Armenerne lyttet med stor interesse til russernes fortellinger om det de kalte "utgytelsen av Den Hellige Ånd". Og som årene gikk var det mange armenske ortodokse kristne som ble døpt i Den Hellige Ånd. Blant russerne som besøkte Kara Kala var Efim. Fra sine tidlige barneår hadde han viet sitt liv til bønn. Ofte fastet han i lange perioder og bad døgnet rundt. 11 år gammel kalte Herren ham til en spesiell bønneperiode. Den varte i syv døgn. I løpet av denne tiden fikk han se et syn. Efim kunne ikke lese eller skrive. men der han satt i det lille steinhuset i Kara Kala, så han foran seg et kart og et budskap skrevet med vakker håndskrift. Efim bad om penn og papir, og i syv dager satt han og kopierte bokstavene og tegningene som han så i synet. Da han ble ferdig ble manuskriptet tatt med til noen i landsbyen som kunne lese. Det viste seg at den lille analfabeten hadde skrevet ned en rekke instruksjoner og advarsler på russisk. En gang i framtiden ville alle kristne i Kara Kala komme i livsfare. Han profeterte om en forferdelig tragedie som skulle ramme hele området. Tusener av kristne, menn, kvinner og barn skulle brutalt bli slaktet ned. Tiden ville komme, advarte han, og alle i området måtte flykte om de ville redde livet. De måtte dra til et land på den andre siden av havet. Selv om han aldri hadde sett en geografibok, tegnet Gutteprofeten et kart som nøyaktig viste hvor de kristne skulle dra. Til sin forskrekkelse så de at havet som var tegnet inn ikke var Svartehavet eller Det Kaspiske Hav, heller ikke det fjerne Middelhavet, men Atlanterhavet! Det var ingen tvil om hvilket land som lå på den andre siden; kartet viste klart og tydelig østkysten av Amerika.

Profetien reddet livet til mange

Mange i Kara Kala smilte av disse profetiene, båret fram av en liten gutt. Andre begynte å kalle ham "Gutteprofeten". De var overbevist om at budskapet var fra Gud. Hver gang nyheter om politisk uro kom til de fredelige åsene ved Ararat, tok de fram de gulnede arkene og leste dem på nytt. Spenningen mellom de tyrkiske muslimene og de kristne armenerne synes bare å vokse i intensitet. Hadde ikke en tyrkisk mobb myrdet seks tusen armenere i Konstantinopel i 1896? Men Konstantinopel var langt borte, og det var mange år siden profetien ble båret fram. Men straks etter århundreskiftet forkynte Efim at oppfyllelsen av profetien var nær. "Vi må flykte til Amerika. Alle som blir igjen her, vil dø," var budskapet. Mange familier i Kara Kala pakket sine eiendeler og forlot det sted som hadde vært i familiens eie så langt tilbake som noen kunne huske. Efim og familien hans var blant de første som reiste. Hver gruppe som forlot Armenia, ble gjort til latter av de som ble igjen. Mange skeptiske og vantro, også blant de kristne nektet å tro at Gud kunne bruke slike detaljerte opplysninger for å lede sitt folk i moderne tid. Men budskapet viste seg å være sant. I 1914 begynte en periode med ufattelige lidelser i Armenia. Med kald beregning drev tyrkerne to tredjedeler av befolkningen ut i den mesopotamiske ørken. Over en million menn, kvinner og barn, døde under disse dødsmarsjene, blant dem alle innbyggerne i Kara Kala. En halv million andre ble massakert i sine landsbyer. Denne forfølgelsen skulle senere inspirere Hitler i hans massedrap på jødene. Verden så på at dette skjedde, men gjorde ingenting. De som hadde tatt Gutteprofetens advarsler alvorlig, og nå var trygge i Amerika, hørte nyhetene med stor sorg i sine hjerter.

Levende kirke

Armenia, med sine 3,5 millioner innbyggere er omkranset av både Tyrkia, Iran, Georgia, Aserbadsjan, - og står overfor store utfordringer i årene fremover. Men det finnes mange brennende kristne her. Den armensk apostoliske kirke er en levende kirke, med rike tradisjoner helt tilbake til 300 tallet. Blant annet finnes det en sterk fornyelsesbevegelse innen denne kirken. Denne fornyelsesbevegelsen teller over 20.000 mennesker. De finnes også mange kristne fra andre sammenhenger i dette fjellrike landet. I de siste årene har mange kurdere bosatt i Armenia blitt kristne. Jeg har en drøm om å komme hit en gang. I fjor var jeg så heldig å bli kjent med en av landets dyktigste ikonmalere, Haik Azarian, nå bosatt i Romania. Han gav meg en invitasjon til å reise sammen med ham til Armenia, for å besøke kirker og klostre der. Hans far, Abraham Azarian, bor fortsatt i Armenia og maler også ikoner. Nå ber jeg om at Herren skal legge det til rette, om det er Hans plan og vilje. Jeg er i hvertfall blitt veldig velsignet av TV programmet jeg så, og det gav meg inspirasjon til å sette meg ned for å lese mer armensk historie. Og til å be - målrettet og konkret. Blir du med og ber?

Hellige kyss

"Hils hverandre med et hellig kyss," leser vi i Rom 16,16;1.Kor 16,20;2.Kor 13,12;1.Tess 5,26 og 1.Pet 5,14, hvor det står.: "kjærlighetens kyss." På denne måten innledet man nattverdfeiringen i den første menighet. Denne skikken med å utveksle fredskyss eller vennekyss er en del av vår jødiske arv, på lik linje med skriftlesningen, bønnene og nattverdfeiringen. Dette ble praktisert i synagogen på Jesu tid, og har sitt forbilde i beretningen i 1.Mos 33,4 hvor vi leser: "Men Esau sprang imot ham (Jakob) og slo armene om ham, kastet seg om halsen hans og kysset ham." Vi finner igjen denne utvekslingen av fredshilsen i Oldkirkens liturgier. Når Justin Martyr skal beskrive hvordan man feirer søndagsgudstjenesten i Rom rundt år 140 e.Kr, så skriver han: "Når vi er ferdige med bønnene, hilser vi hverandre med et kyss. Derpå bringes det ham, som er brødrenes forstander, brød og et et beger med vann og vin, og idet han tar det, sender han lov og pris til alle tings Far ved Sønnen og Den Hellige Ånds navn, og gjør en lengre takksigelse." (Apologien, LXV) I den kirkeordning som finnes hos Hippolyt, som er fra ca år 200 e.Kr, nevnes fredskysset gjentatte ganger i forbindelse med ulike gudstjenestelige handlinger, blant annet som innledning til nattverdfeiringen.

Vi finner igjen elementer fra de første kristnes nattverdfeiring i det brevet apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus. I 2.Tim 4,22 leser vi: "Herren være med din ånd". Dette er det samme uttrykket som brukes i den såkalte katekumengudstjenesten. De som var katekumener var de som gikk i dåpsundervisning, og denne gudstjenesten begynner med at de formelle rammene ble fastslått. Når de ulike lesningene er gjort ferdig, svarer menigheten på prestens hilsen med å si: "Og med din ånd". Dette tilsvaret er også en anerkjennelse fra menighetens side på at presten er "rettelig kalt". I Timoteus' tilfelle beskrives hans kall i 1.Tim 4,14: "Forsøm ikke den nådegaven som du har, den du fikk på grunnlag av profetiske ord da eldsterådet la sine hender på deg." Ved siden av katekumenenes gudstjeneste, fantes også de troendes liurgi. Før feiringen av nattverden tok til ble det stilt krav til at det kristne fellesskapet var riktig beredt. Fredskysset eller vennekysset uttrykte at det var indre fred i forsamlingen. Denne skikken med å utveksle fredskysset eller fredshilsenen før frembæringen av brød og vin begrunnes i Oldkirken med henvisning til Jesu formaning i Bergprekenen: "Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!" (Matt 5,23-24) Allerede i Didache eller De 12 apostlers lære, et skrift som er samtidig med Matteusevangeliet, anvendes Jesu ord som betingelse for rett nattverdfeiring:

"På Herrens dag skal dere komme sammen, bryte brød og feire eukaristi, etter først å ha bekjent deres synder, slik at deres offer kan være rent. Men la ingen som ligger i strid med sin bror komme sammen med dere, før de er forsonet, slik at ikke deres offer blir urent." (Didache XIV) Omkring år 380 e.Kr forklarer biskop Cyril av Jerusalem fredshilsenens betydning for de nydøpte slik: "Så roper diakonen høyt: 'Hils hverandre og la oss kysse hverandre', men forestill deg ikke at dette kyss er på lik linje med dem som vanligvis utveksles blant venner, når de møtes på torget. Dette er annerledes. Dette kyss sammensmelter sjelene med hverandre og oppmuntrer til helhjertet tilgivelse. Kyss er altså et tegn på at våre sjeler er forenet og med hverandre og ethvert minne om urett er fortrengt. Dette er hva Kristus mente," sier biskop Cyril og siterer Matt 5,23 flg. Han sier videre: "Dette kyss er således forsoning og av den grunn hellig, slik salige Paulus inntrengende formante: Hils hverandre med et hellig kyss."

Denne vakre fredshilsenen har jeg møtt da jeg har feiret nattverd med mine venner i Den nordisk katolske kirke, og den har velsignet meg inderlig.

Fra en av Russlands mange martyrer

Du har kanskje aldri hørt om biskop Serafim av Dmitrov før nå. Han hører med blant de tusener av russisk ortodokse biskoper og prester som ble sendt til slaveleire og brutalt myrdet av det sovjetiske gudløse regimet. Hans borgerlige navn var Nikolai Svedinskij og han ble født i Petersburg i 1883. Han var sønn av Ioann Sverdinskij som var prest i Den gammelortodokse kirke. I 1902 ble Nikolai så alvorlig syk at legene hadde oppgitt alt håp. Men det ble gjort forbønn for ham, og han ble helbredet. I 1908, som elev ved akademiet i Trefoldighetsklostret, ble Nikolai innviet til munk, og fikk navnet Serafim, sikkert etter den berømte staretsen Serafim av Sarov. Etter at han var ferdig med akademiet, ble han i 1910 utnevnt til lærer ved Betanien-seminaret. I 1914 fikk han tittelen "arkimandritt", og ble leder for Tsjudovklostret i Kreml. I 1919 ble han viet til biskop av Dmitrov. Han var usedvanlig avholdt i sitt bispedømme. I 1922 ble han arrestert og forvist til Syrjansk i Sibir for to år. Han vendte tilbake til Moskva i 1925, og var stedfortreder for metropolitt Peter. Ble så sendt til ny forvisning en rekke ganger. Blant annet til Alma Ata og så til Gurjev. Siste gang fengslet i 1936. I 1937 ble han skutt, mens de pårørende fikk meldig om at han var dømt til 10 års leir med brevforbud. Biskop Serafim var en åndelig veileder mange lyttet til. Det finnes flere brev som er bevart etter ham, som viser hvilken omsorgsfull sjelesørger han var. Han var en mann med dyp visdom, som også vi har mye å lære av. Et av disse brevene er stilet til hans åndelige datter Jekaterina Andurova. Her skriver han blant annet følgende:

Nå du er støv, trenger du ikke frykte vinden: Uansett hvor støvfnugget blåses hen, så forblir det intakt. Det mektige eiketreet, derimot, når det blåses over ende, skjelver det og blir knust, "og dets fall var stort." (Matt 7,27)

Gud lar tingene skje når og på den måte Han selv vil. Dessverre løper du i forveien, du har det travelt, og du bekymrer deg, du blir urolig og legger dine egne planer. Timen vil komme uten at du blir spurt. Ta deg tid, skynd deg ikke, vær rolig og trygg. Her er det ikke spørsmål om tidsfrister. Et umodent eple smaker ikke godt... Når det er noe som enda ikke er der - vent til det kommer, og gled deg over det du allerede har... Søk stillhet, gi deg tid tid til å tenke. Søk stillhet.

Om eukaristin

Den hellige nattverd har til alle tider vakt djevelens raseri, og gjort ham misunnelig og hevngjerrig. Den falne engel tåler ikke nattverdens stråleglans... Den onde vil ikke tillate at et menneske i konsentrert oppmerksomhet får se inn i Frelserens rolige ansikt, så fylt av uendelig fred... Som med en hammer av jern slår de hellige sakramenter ensomheten i stykker og fyller hjertet med Guds nærvær.

Russlands samvittighet

Minnene strømmer på når jeg leser dagens utgave av Aftenposten. Avisens korrespondent i Russland, Mette Risa, har skrevet en to siders artikkel om Aleksandr Isajevitsj Solsjenitsyn. Min interesse for Russland ble tidlig vakt. I min ungdomstid leste jeg med stor interesse mange av bøkene til Fjodor Dostojevskij, Leo Tolstoj, Leskov, Gogol og favoritten ved siden av Dostojevskij: Boris Pasternak. Så dukket Aleksandr Solsjenitsyn opp - den mest omdiskuterte og innflytelsesrike dissidenten i Sovjetunionen. Jeg leste det jeg kunne komme over, om leirlivet i GULag-arkipelet. Fortsatt sitter innholdet i "En dag i Ivan Denisovitsj liv" i kroppen og sinnet mitt. Filmen så jeg mange ganger. Gjennom bøkene til disse russiske forfatterne ble min store interesse for den russisk ortodokse kirke vakt, og for det som er blitt kalt "Det hellige Russland." Når det gjelder Solsjenitsyn så er det jo først og fremst troen på Gud, som bar han igjennom de forferdelige 10 årene han tilbrakte i sovjetiske fangeleire, hvor så mange mennesker bukket under. Etter 20 år i eksil i USA vendte han tilbake til sitt kjære Russland. Da lå kommunismen med brukket rygg. I 1990 skrev Solsjenitsyn et essay som ble publisert i september samme år. Det het "Hva kan gjøres i Russland" - og ble trykket i 30 millioner eksemplarer! Det ble oversatt til norsk året etter og kom ut på Aventura forlag med en innledning av forfatteren Kaj Skagen. I denne boken understreker Aleksandr Solsjenitsyn nødvendigheten av at Sovjetunionen oppløses som imperium, at kommunistpartiets medlemmer og medløpere tar et oppgjør med fortiden - og at Russland slår inn på en demokratisk vei. Men det er ikke et demokrati av vestlig karakter Solsjenitsyn går inn for. Det bygger derimot på Russlands gamle tradisjoner med lokaldemokrati og selvstyre. Og han tar et oppgjør med den materialistiske gudløsheten. Etter at Solsjenitsyn kom hjem til Russland har han brukt egne penger til å sette i stand kirker som kommunistene ødela. Nå bygges det en ny kirke i tilknytning til det stedet hvor hans mor er gravlagt, en grav som kommunistene sørget for å slette etter at han dro i eksil. Men som nå er gjenfunnet. Artikkelen i Aftenposten i dag gjør at jeg på ny plukker denne boken frem fra bokhylla. Om kort tid setter jeg selv beina på russisk jord igjen. Det skal bli både spennende - og interessant.

Aftenpostens journalist trekker frem forholdet mellom Aleksandr Solsjenitsyn og Russlands president Vladimir Putin. De har møttes flere ganger. Noe som har vakt i uro blant mange liberale i dagens Russland. Nå er det en helsemessig svekket Solsjenistyn som gir Putin råd. Etter det Aftenpostens journalist skriver så skal han være sengeliggende. Han er født i 1918, så han vil bli 90 år den 11.desember 2008, om han lever så lenge. Men fortsatt er Solsjenitsyn en kraft av dimensjoner. Og jeg tror han har ett og annet å hviske i ørene til presidenten. I 2002 kom han med kraftig kritikk av oligarkene - de store forretningsherrene som karet til seg statlige virksomheter på 1990-tallet.

Selv takker jeg Gud for Aleksandr Solsjenitsyn. Han satte ord på lidelsene til et helt folk, og gav ansikt og stemme til de mange som forsvant under Stalin og senere sovjetiske despoter. Ikke minst for at han har vært og er Russlands samvittighet, og for hans uredde tro på Kristus.

Kvinnelige prester? Om manns og kvinnerollen del III

Som jeg nevnte allerede i den første artikkelen, vil det gå litt tid mellom hver gang jeg publiserer en ny artikkel i denne serien. Takk for de mange epostene som er kommet i sakens anledning! La meg begynne med å si at Jesu innstilling til kvinnen slik den fremstilles i evangeliene var revolusjonerende, om man sammenligner med jødedommen og den hellenistiske kulturen på den tiden. Han gir henne samme rettigheter som mannen hadde og stiller henne inn under de samme krav som mannen. Likeverdet blir understreket. Både Det nye testamente og Oldkirken beskriver kvinner i en rekke tjenester i forsamlingen. Både Jesus selv og apostelen Paulus hadde kvinner i sitt følge og gav dem undervisning. Ser vi på Rom 16 og 1.Kor 11 og 14 vil vi finne en rekke kvinner som hilses som medarbeidere, og vi vil se at kvinner har utfoldet seg i gudstjenestefellesskapet med profetiske gaver. Det er åpenbart at kvinner har hatt ulike lederoppgaver og deltatt i både opplæring og undervisning, ikke minst overfor barn og kvinner. I 1.Tim 5 gir apostelen Paulus rettledning når det gjelder forsamlingens enker. Deres tjeneste er knyttet opp til diakonale oppgaver. Det finnes likhetspunkter i kravene til dissse og Kirkens tilsynsmenn og eldste. "Bare den som har fylt seksti år, kan innskrives blant menighetens enker. Hun må ha vært èn manns hustru, være kjent for sine gode gjerninger, ha oppdratt barn, vist gjestfrihet og vasket de kristnes føtter, ha gitt hjelp til dem som er i nød, og i det hele lagt vinn på å gjøre godt." I Apgj 18 møter vi ekteparet Priskilla og Akvilas. Disse møter disippelen Apollos, og ekteparet som har en tjeneste sammen, tar seg av hans manglede kunnskap i den kristne tros grunnsannheter: "De tok seg av ham og gav ham grundigere kjennskap til Guds vei." (Apgj 18,26)

Ikke hyrde eller eldstetjeneste

Men i Det nye testamente vil du ikke finne noen kvinne som hyrde eller i en tjeneste som eldste. Det nye testamente pålegger menighetene å innsette kvalifiserte menn til hyrdetjenesten. Det er ulike årsaker til dette. Hyrdeembedet skal ivareta en åndelig farsfunksjon i menigheten. Oppgaven som er betrodd hyrden er å lede hjorden, bygge den opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og vokte den mot vranglære. "Han må holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot." (Tit 1,9) I Apgj 20 leser vi at apostelen Paulus sender bud til menigheten i Efesos, og kaller til seg menighetens eldste. Til dem sier han blant annet: "Ta vare på dere selv og på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet.." (Apgj 20,17flg) Apostelen Paulus understreker i sin undervisning at mannen er gitt en hode-funksjon i sitt hjem, og på tilsvarende vis også i menigheten. Det er interessant å legge merke til at primærbildet for menigheten i Det nye testamente er bildet av et hjem. "Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?" (1.Tim 2,5) Dette sier han i forbindelse med forskriftene for tilsynsembedet.

Jesus valgte 12 menn, og vi følger linjen videre i valget av Mattias som erstatter Judas, se Apgj 1,15flg. Det samme skjer når de eldste innsettes i hver by (Tit 1,5 og Apgj 14,23) Disse skulle være skikkede menn, og de skulle tjene i et embede som må sees i forlengelsen av apostlenes tjeneste. Peter kaller jo seg selv for "medeldste" i 1.Pet 5,1.

Apostler og biskoper

Det nye testamentes undervisning viser oss at Jesus utvelger 12 menn og innsetter dem til aposteltjenesten. Han innsetter dem til tjeneste for Kirken, og disse 12 står i en særstilling. Apostelembedets overordentlig viktige rolle fremgår blant annet av Jesu ord om Kirken og apostolatet i Matt 16,18: "Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

At Jesus med hensikt har forbeholdt apostlenes embede for menn, det som siden, i følge Det nye testamente og de etterapostoliske skriftene er ført videre og delt opp i ulike tjenester, kan man også forstå av den rolle disse fikk spille i betydningsfulle sammenhenger, som f.eks ved innstiftelsen av nattverden.

Ved Jesu siste måltid var ingen andre enn Jesu 12 apostler tilstede. Dette til tross for at de mest ansette kvinnene i Jesu nærmeste disippelskare, deriblant Jesu mor, befant seg i Jerusalem og hadde fulgt ham dit helt fra Galilea. Dette var jo i utgangspunkt et jødisk påskemåltid, som både kvinner og barn hadde adgang til. Ikke ved noe annet av de mange måltidene vi leser om i Det nye testamente gjør han denne avgrensningen. Hvorfor? Jo dette: Apostlene skulle forvalte det mysterium som ble overgitt dem under dette måltidet, når Jesus innstifter nattverden. Jesus overlater til de 12 fire viktige ting: nattverden, dåpen, læren og nøkkelmakten. Dette gir så apostelene videre til de som innsettes i menigheten som biskoper og eldste.

At det i den første kirke fantes en overlevering, som klart viser at Jesus gav påbud om dette embedet og underviste om det, viser Klemens brev, fra omkring år 90 etter Kristus. Her heter det:

"også våre apostler visste gjennom vår Herre Jesus Kristus at det skulle oppstå strid om biskopembedet. Derfor innsatte de de ovenfor nevnte i embedet, da de i forveien hadde fått nøye beskjed om dette, og gav videre anvisning på at andre prøvede menn skulle overta deres tjeneste når de døde." (Klemens 44,1 flg) Apostlene hadde, i følge Klemens, på forhånd mottatt de grunnleggende prinsippene om embedet fra Jesus. Det er interessant å merke seg at Klemens varsler om at det kommer til å stå strid om biskopembedet! Striden om dette pågår den dag i dag.

Minnedagen for biskop og hellig martyr Polykarp

Dagen i dag er minnedag for biskopen av Smyrna, hellig martyr Polykarp (ca 69-155). Fra ulike historiske kilder vet vi at Polykarp hadde møtt flere av apostlene og andre som hadde sett Herren Jesus. Han er en av de apostoliske fedre og i følge tradisjonen disippel av apostelen Johannes. Han skal ha blitt utpekt av apostlene til å bli biskop. Polykarp er dermed et viktig bindeledd til den apostoliske tid og fremstår som en viktig kirkeleder i Lille-Asia. I de siste årene av sitt liv befant Polykarp seg i Rom og forhandlet med biskop Anicet (154-167) om dateringen av påskefeiringen. Mens han oppholdt seg i Rom, skal han ha vært til stor hjelp for mennesker som hadde rotet seg bort i vranglære, for å få dem på rett vei igjen. Blant annet fikk ham flere av tilhengerne til Valentins gnosis til å omvende seg. Polykarp er også kjent for å ha avvist den farlige vranglæreren Markion. Han endte sitt liv som martyr, trolig i år 156, slik det fortelles i et brev fra forsamlingen i Smyrna, et skrift som vanligvis kalles Polykarps martyrium. Dagens for hans martyrium er satt til 23. februar. Det fortelles at etter at han ble arrestert og ført ut på arenaen hvor han skulle henrettes, kom det en røst fra himmelen som sa: "Vær sterk, Polykarp, vis deg som en mann!" Ingen så den som talte, men de som var rundt Polykarp den dagen hørte stemmen. Den romerske prokonsulen forsøkte flere ganger å få Polykarp til å fornekte troen på Jesus. Han sa blant annet: "Sverg, så skal jeg løslate deg; hån Kristus." Til dette svarte Polykarp: "I 86 år har jeg tjent Ham og Han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?" Senere da Polykarp ble ført til bålet, ville de nagle ham fast til stillaset hvor veden var gjort klar til å tennes. Da sa Polykarp: "La meg stå slik; for Han som gir meg kraft til å utholde ilden, vil også gi meg kraft til å stå i ro på bålet - uten å være naglet fast." Istedet for å bli naglet fast, ble han bundet. Han la hendene på ryggen, så opp mot himmelen og ba:

Herre Gud, du Allmektige, Jesu Kristi Far.
Gjennom din elskede og velsignede Sønn
har vi mottatt kunnskapen om Deg.
Du er Gud over engler og makter, over hele skapningen
og de rettferdiges slekt, de som lever for Ditt åsyn.
Jeg priser Deg fordi Du har funnet meg verdig denne dagen og timen
for å bli regnet blant martyrene og få drikke Kristi beger
for å oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den Hellige Ånds udødelighet.
Måtte jeg i dag bli mottatt blant dem for Ditt åsyn
- som et rikt og velbehagelig offer,
slik som Du på forhånd har gjort i stand, åpenbart og fullført,
Du trofaste og sanne Gud.
Derfor lovsynger jeg Deg for alle ting;
jeg priser Deg, jeg ærer Deg ved den evige og himmelske øversteprest,
Jesus Kristus, din elskede Sønn.
Ved Ham og sammen med Ham og Den Hellige Ånd tilkommer
æren Deg, nå og i de kommende tider. Amen.

Da han hadde sagt "amen" ble bålet tent. En veldig flamme blusset opp. De som stod der fikk se et under. Ilden dannet liksom en hvelving og omsluttet Polykarps kropp som et seil som fylles av vinden. Og han som stod der inne, "lignet ikke kjøtt som brenner, snarere brød som blir stekt eller gull og sølv som blir glødet i en ovn. Og vi kjente en vellukt som av duftende røkelse eller kostbar parfyme," leser vi i Polykarps martyrium. Der leser vi også dette: "Da de lovløse mennene til slutt så at kroppen hans ikke kunne bli fortært av ilden, gav de ordre om at skarpretteren skulle gå bort og støte et sverd i ham. Og da han gjorde det, kom det ut en due og mye blod. Ilden sloknet og hele folkemengden undret seg over at det var så stor forskjell mellom de vantro og de utvalgte. Og blant de utvalgte var nettopp Polykarp, denne beundringsverdige martyr som i våre dager var apostolisk og profetisk lærer, biskop over den allmene (katolske) kirke i Smyrna."

Kirken, tradisjonen og Skriften alene

Etter hvert som tiden går får jeg større og større problemer med den individualistiske konfesjonsløse kristendommen, som særpreger flere av de moderne strømningene norsk kristenliv utsettes for. Tidligere på denne bloggen, skrev jeg at det ikke var de lutherske reformatorenes ønske å starte et nytt trossamfunn. Man ville vende tilbake til den gamle kirkes tro. Dette synspunktet fikk jeg kritikk for av representanter for den nye husmenighetsbevegelsen i Norge. De mente at synspunktene mine ikke holdt. Det til tross for dokumentasjonen fra både en meget anerkjent professor i kirkehistorie, nemlig Carl Fr. Wisløff, og fra reformatorenes egne skrifter. I går begynte jeg å lese dr.theol Ola Tjørhoms bok: "Kirken - Troens mor. Et økumenisk bidrag til en luthersk ekklesiologi", som jeg finner særdeles interessant. I innledningen til denne boken skriver Tjørhom: "Reformatorene tok i utgangspunktet ikke sikte på å danne et nytt kirkesamfunn. Deres målsetning var snarere å fornye den ene kirke i lys av de bibelske og oldkirkelige idealer. På dette grunnlaget er det dekning for å hevde at reformasjonen hadde en økumenisk - eller om man vil en katolsk - intensjon. Det reformatoriske og økumeniske lar seg altså i aller høyeste grad forene." (kursiv ved meg) Ola Tjørhom er cand. theol fra Menighetsfakultetet (1977) og dr. theol fra Universitetet i Oslo (1993) Han har også vært direktør ved Nordiska Ekumeniska Instituttet og professor i dogmatikk og økumenisk teologi ved Misjonshøgskolen. Han er nå forskningsprofessor ved Institute for Ecumenical Research i Strasbourg.

I forordet til Den augsburgske bekjennelse, som er det viktigste lutherske bekjennelsesskriftet, går det klart frem at den striden som har oppstått med Romerkirken, er en strid mellom to parter i Kirken. Med andre ord: Det trekkes ikke konfesjonelle konsekvenser av konflikten mellom Luthers tilhengere og pavens tilhengere. Det snakkes om èn Kirke. I denne kirken har det oppstått strid, og denne striden har sin grunn i at det har sneket seg inn mange misbruk. Striden er altså en strid mellom to parter, ikke to kirker. Læreartiklene i Den augsburgske bekjennelsen, altså artiklene 1 til 21, avsluttes slik: "Dette er omtrent summen av vår lære. Av dette kan en se at det ikke er noe i den som avviker fra skriftene eller fra den alminnelige kirke eller fra romerkirken slik vi kjenner den fra kirkefedrene." (mine uth.)


Skriften alene prinsippet
Så har vi dette begrepet "Skriften alene", som Martin Luther fremhevet som grunnlaget for den kristne lære om troen og det kristne liv. Hva betyr dette utsagnet egentlig? Brynjar Haraldsø skrev i 1985, en liten bok på oppfordring fra litteraturutvalget i Foreningen for Bibel og Bekjennelse. Den het "Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelsen." Jeg tillater meg å sitere følgende fra denne, fordi sitatet gir et glimrende svar på hva som ligger i dette begrepet fra reformasjonstiden:

"Det er en evangelisk-luthersk påstand at en holder seg til Skriften alene, men er det tilfelle? Kommer det ikke noe i tillegg? Den lutherske kirke legger stor vekt på bekjennelsene, og i vår norske sammenheng er det Den augsburgske bekjennelse og Luthers lille katekisme ved siden av Den apostoliske bekjennelse, Den nikenske bekjennelse og Den athanasianske bekjennelse som har spilt og fortsatt spiller en stor rolle som sammenfatning av "Kirkens tro". Prestene i kirken forpliktes på dens bekjennelse, og kommer en eller annen alvorlig strid med den, så kan han ikke lenger være prest i kirken. Det blir sagt at bekjennelsen er underordnet Bibelen, men i virkelighetens verden ser det ut som bekjennelsen er en ufravikelig norm i stedet for å være en norm underordnet Bibelen. Det kan se ut som det var bedre å si: "Skriften er aldri alene". Det har aldri vært luthersk oppfatning ar en kunne eller burde gå til Bibelen og lese den uten noen forutsetninger. Det ble ikke hevdet av reformatorene, og det blir ikke påstått i dag heller. En har tvert imot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer. Den lutherske kirke vil advare mot den oppfatning at det er mulig å lese Bibelen forutsetningsløst."

Dette vil jeg tro er ganske oppsiktsvekkende lesning for de som hevder at Skriften alene må bety at man kan lese Skriften uten å ta hensyn til at den også kommer ut av Kirkens liv. For enkelte virker det som om Skriften nærmest har kommet dalende ned fra himmelen, fiks ferdig. Slik ble ikke Bibelen til, selv om den er en gave fra himmelen. Koranen derimot påstås det kom dalende ned fra himmelen. Haraldsø skriver videre:

"Det er en grov misforståelse å mene at en går til Bibelen som om en er uten noen forutforståelse. En forutforståelse vil en alltid ha med seg enten fra opplæring i den kristne tro, fra den forkynnelse en hører, fra kristelig litteratur en leser, eller fra bekjennelser som er blitt til da det var krisetider i kirken. Spørsmålet er ikke om en går til Bibelen med forutsetninger eller med en forutforståelse, men om en går dit med de riktige forutsetningene og den riktige forutforståelse. Fordi saken stiller seg slik, er det at en i luthersk sammenheng har tatt spørsmålet om kirkens bekjennelse så alvorlig som en har gjort. En slik klargjøre forutsetningene."

Ikke historisk korrekt
"Poenget," skriver Haraldsø, "i den lutherske løsning på dette problemet er at denne forutforståelse må hentes fra Bibelen selv. Når vi sier at Skriften alene er det reformatoriske prinsipp for normeringen av kirkelæren, så er det historisk sett ikke helt korrekt. Det ble nemlig også sagt at Skriften alene måtte forståes ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene. Senere kirketider har med rette skilt mellom disse to ting og kalt Skriften alene for reformasjonens formale prinsipp og Troen alene for reformasjonens materiale prinsipp. Fordi Bibelen får bestemme hva som skal være forutsetningen for forståelsen av den, blir det virkelighet av det om ligger i stikkordet "Skriften alene".

Dermed kan det forsvares det jeg har skrevet, nemlig at Skriften står i en særstilling. (Se de øvrige artiklene på bloggen om dette tema)

Taize - i dyp takknemlighet

I den lille landsbyen Taize, sør i Bourgogne i Frankrike, finnes det et lite himmelrike på jord! Dette er tilholdsstedet for den internasjonale kommuniteten med samme navn, Taize, grunnlagt i 1940 av bror Roger. I dag finnes det over 100 brødre i denne kommuniteten, og de kommer fra både romersk-katolsk og ulike protestantiske kirker. De har viet sine liv til å dele alt, materielt og åndelig og lever enkle liv i sølibat. Tre daglige fellesbønner er selve pulsslaget i Taize. Siden 1950-tallet har tusenvis av unge mennesker nærmest valfartet hit, for å ta del i de ukelange samlingene hvor bønn og bibelstudium står så sentralt. I Taize feirer man liturgien med stor glede, og bringer mennesker med ulik konfesjonell bakgrunn sammen for å tilbe den hellige Gud, slik Han er åpenbart gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Selv ble jeg kjent med Taize for mange år siden, og jeg kjenner på en slik dyp takknemlighet for hva denne kommuniteten har betydd for mitt trosliv. Ikke minst de fantastiske lovsangene. På vei frem og tilbake fra Oslo i går spilte jeg Taize sanger på CD spilleren min og sang med. Det var både godt og oppbyggelig, og skapte en atmosfære hvor Gud kjentes så nær. La meg sitere noe som Bror Roger har sagt. Det er en av bror Rogers mange skrevne bønner, enkle bønner, men dog så dype:

Du Guds kjærlighets pust,
Hellige Ånd.
I dypet av vår sjel har du lagt troen.
Den er som en bølge av tillit
som skyller inn over oss
gjennom hele livet.
Troen kan ikke være annet
enn en ganske enkel tillit,
så enkel at alle kan ta imot den.

Og lytt til disse ordene fra bror Roger om stillhetens betydning:

For å bli forfrisket av det levende vann som veller opp i oss, er det godt å kunne trekke seg tilbake noen dager i stillhet og fred. For lenge siden ga den troende Elia seg av gårde for å lete etter et sted der han kunne lytte til Gud. Han klatret opp på et fjell i ødemarken. Det brøt ut storm. Jorden ristet. En voldsom brann oppstod. Elia visste at Gud ikke var i disse naturkreftenes utbrudd.... Så ble allting stille, det eneste man kunne høre var suset av en stille bris. Elia skjulte sitt ansikt. Han forstod at Guds stemme også kommer til uttrykk i et pust av stillhet.

En tradisjon å slå rot i

Med tanke på vår tids individualistiske kultur og selvforståelse med hensyn til menighet og Guds gjerning, er det faktisk nødvendig å si følgende: Vi var ikke først, har ikke nådd lengst eller forstått mest! Mange av oss, både som enkeltindivider og som forsamlinger, ligner trær som er rykket opp med rot. Vi har mistet kontakt med det jordsmonnet vi er runnet av. Som kristne og som forsamlinger trenger vi en tradisjon å slå rot i. Om dette har Peter Halldorf skrevet noe særdeles viktig: "Den store kristne tradisjonen - Åndens livgivende strøm i løpet av totusenårig kristen historie, eller sagt på en annen måte, den måten som Skriften har blitt levd og bedt gjennom den kristne kirkes tidsalder - utgjør kirkens samlede erfaring av åndelig liv. Tradisjonen er ikke et tillegg til Bibelen, den går heller ikke ut over den, men er selve inkarnasjonen av Skriften i den kristne kirkes liv. Tradisjonen er derfor garantien for en kristendom som bevarer forbindelsen til egne røtter." Jeg ble sittende å tenke på dette i bilen hjemover, etter at jeg i går holdt et seminar for en pinsemenighet jeg er veileder for, i en prosess de har startet for å finne sin identitet som menighet. Planen er at jeg skal følge denne menigheten frem til sommeren, før de skal trekke noen konklusjoner og trekke trådene sammen. Prosessen denne menigheten har innledet er veldig spennende, fordi den ikke har kommet med fasiten først, for så å presentere den for menigheten, men arbeider nå med å finne ut hva den vil og ønsker for fremtiden.

Læren om kirken - ekklesiologien - har dessverre spilt en nokså beskjeden rolle i den norske kirkelige, og særdeles i den norske frikirkelige virkeligheten. Det tomrommet som dermed er skapt skyldes ikke minst den form for privat individualisme som er blitt dyrket frem innenfor både pietismen og liberal teologien. Det viktigste blir her ens eget lønnkammer, og ikke en ytre spiritualitet som er foranket i sakramentene og kirkens liturgi. I visse nykarismatiske sammenhenger ser man på nådegavene som del av en privat utrustning, som man kan bruke etter eget behov og forgodtbefinnende. Men Guds folk er i bibelsk forstand en kollektiv størrelse - et fellesskap - communio - som er forankret vertikalt i Gud og horisontalt i samfunnet med de troende. Jeg synes det er veldig interessant det apostelen Paulus skriver til Filemon: "For jeg hører om den kjærlighet du har til alle de hellige og om din tro på Herren Jesus. Sammen med dem eier du troen..." (v.5-6)

I går hadde jeg også en lang og god samtale med Jan-Aage Torp, som jeg har kjent i mange år nå, om mangt og mye som skjer innen pinsekarismatiske sammenhenger verden over. Det er mye å glede seg over, og det er en del man kan bli bekymret av. Jan Aages mor, Anne, ble begravet tirsdag denne uken. Hans foreldre fikk stor betydning for mitt kristenliv. Deres raushet, omsorg, forbønn og vennlighet var med på å legge et solid grunnlag for min tro. Aage Torp gav meg en forkjærlighet for å lese viktig kristen litteratur, og hjalp meg med å bygge opp mitt bibliotek. Han var jo den drivende kraften bak Filadelfiaforlagets bokhandel i sin tid, og tok meg under "sine vinger" og håndplukket bøker og la dem til side, til jeg kom på Oslo besøk. Det var ikke noe smalsporet eller lett litteratur han sørget for at jeg fikk kjøpt. Det var solide bibelkommentarer, bibelleksikon, faglitteratur av ulike slag. Og av teologer fra ulik kirkebakgrunn. Det var sterkt å høre Jan Aage fortelle at hans mor hadde spurt etter meg en av de siste dagene hun levde. Jeg takker Gud for at Han sendte dem begge i min vei, og lot meg få det privilegium å kjenne dem. Nå er begge disse ildsjelene borte, og jeg kjenner på sorgen og savnet. Vi som sitter igjen er fattigere uten dem, himmelen er blitt rikere.

Gjennom de ulike prosessene jeg står i som veileder, kjenner jeg på en sterk lengsel selv etter å finne rom for å leve ut det liv jeg ser på Bibelens blader som uttrykk for sant, nytestamentlig menighetsliv. Tiden er inne for å ta nye steg i så måte. Noe er i ferd med å finne sin form og sitt uttrykk. Vi tror også at tiden er inne for å "rendyrke" vårt arbeid med POUSTINIA, for å hjelpe mennesker i gang med sitt personlige bønne- og andaktsliv. Blant annet kommer vi til å tilby regionale seminarer om "lyttende bønn" og et kontemplativt liv. Dette kommer vi tilbake til senere på bloggen.

Nå skal jeg krype til køys med dr.theol Ola Tjørholms bok: "Kirken - troens mor. Et økumenisk bidrag til en luthersk ekklesiologi." Det er den hellige Cyprian, ca 251 e.Kr som har sagt følgende: "..man kan ikke ha Gud til far, hvis man ikke har kirken til mor."

Hellig for Herren

En armensk pastor bosatt i Libanon skriver i en nyttårshilsen til meg, som jeg mottok i går, at han har gjort en pakt med Herren for 2007: "Dette året vil jeg fokusere på hellighet i mitt eget liv. Hellighet i mitt sinn, mine tanker, i mine følelser og i mine ønsker. Et liv som kan glede Herren og gi ære til Hans navn. Før vi gikk inn i det nye året sammen med hele familien vår, ba vi Gud tilgi oss våre synder, våre svakheter, våre tilkortkommenheter, og vi ba om at Jesu blod måtte rense oss for all vår skyld, og gjøre oss hellige, slik Han er hellig." Min venn hadde fått Hebr 12,14 som årsord for 2007: "Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren." Jesus sier i sin bergpreken: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Matt 5,8) Det er en lov i Guds rike at før Den Evige kan gjøre noe synlig med sin kraft, gjør Han noe usynlig med sin hellighet. Og på grunn av sitt ønske om å gi sin Sønn en ren brud, renser Faderen forsamlingen fra deres synd. Til forsamlingen i Laodikea sier Jesus: "Du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting. Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se." (Åp 3,17-18)

Alle kristne har et hemmelig rom som må settes i stand for Herren. I følge Den Hellige Skrift skal Kristi kropp være hellig og uten flekk og lyte før Jesus kommer igjen. "Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være." (Ef 5,27) Til sin medarbeider Titus skriver apostelen Paulus: "For han gav seg selv for oss for å kjøpe oss fri fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger." (Tit 2,14) Til forsamlingen i Tessaloniki skriver den samme apostelen: "Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer." (1.Tess 5,23)

Her om dagen leste jeg et ord som fanget min interesse ekstra. I 2.Kor 11,2 beskriver apostelen Paulus sitt oppdrag med å presentere for Kristus en brud som er pyntet for sin brudgom: "For jeg vokter dere med Guds brennende sjalusi. Jeg har forlovet dere med Kristus, og bare med ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru." Apostelen beskriver her hva som er oppgaven til en sann biskop, presbyter, diakon og andre med tjenester i Kirken. Men legg merke til hvordan apostelen beskriver en av Guds egenskaper! Paulus snakker om Guds brennende sjalusi! Dette er en side ved Guds personlighet og karakter som ikke kommer særlig frem i vår tids forkynnelse. I den fokuseres det stort sett på at Gud er nådig og kjærlig. MEN Han er også en nidkjær Gud, som ikke tåler konkurranse, men som vil ha oss helt og holdent som sine. Vi møter denne siden ved Gud når Han presenterer seg selv i forbindelse med at Moses får overbrakt de 10 bud: "For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud." (2.Mos 20,5) Dette sies i sammenheng med at Israels folk, får beskjed om at de "ikke skal ha andre guder enn meg." Gud har ikke forandret seg. Han er den samme i både Den gamle- og Den nye pakt. Og apostelen Paulus understreker dette med å si at Gud har en brennende sjalusi etter sitt eget folk.

Alt det Den Allmektige gjør for oss som enkeltpersoner, vil med tiden velsigne Hans Kirke og Guds forsamlinger og virke for å oppfylle Hans evige hensikter. Så la Han slippe til med å beskjære oss, og hellige oss helt igjennom! Hebreerbrevets forfatter skriver om våre jordiske fedre som av og til måtte irettesette oss når vi gjorde noe galt. Så sier han dette om Gud: "Men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet." (Hebr 12,10) Må Gud få sin vei med oss! Alt skjer ved at vi lever korsfestede liv!

Å angre sine synder

De siste årene har det skjedd en tydelig endring i måten mennesker ber om undskyldning på. Det nye er at man beklager andres reaksjoner på noe man har gjort eller sagt, fremfor å beklage det man faktisk sa eller gjorde. Valla-saken er et godt eksempel på hvordan dette arter seg, men vi finner eksempler på dette også i senere tids debatt mellom kristne. Man kjører friskt ut, sårer andre mennesker - og om man får reaksjoner på det man har gjort, beklager man at andre har følt seg tråkket på. Men man har ingen erkjennelse av hva man selv har gjort. Jeg tror dette har noe med manglende syndserkjennelse å gjøre. I den siste tiden har jeg møtt flere predikanter som mener at man ikke bør snakke om synd offentlig. Møtene skal være preget av noe positivt, noe som bygger opp. Nylig hørte jeg en pastor, i et et frikirkelig trossamfunn her i Norge, si at det var feil å bekjenne synd. Synden hadde Jesus tatt seg av på korset, og verken denne pastoren eller hans forsamling hadde behov for å snakke mer om synd, ganske enkelt fordi de syndet ikke mer! I lys av hva denne pastoren sier er det underlig å lese hva Hebreerbrevets forfatter skriver: "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, OG SYNDEN SOM SÅ LETT FANGER OSS INN, og med utholdenhet fullføre løpet som ligger foran oss..." (Hebr 12,1 uth. er mine) Og Apostelen Johannes er tindrende klar: "Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,10) I dag leser jeg i Vårt Land at man i Den norske kirke arbeider med en annen ordlyd på syndsbekjennelsen som brukes i gudstjenesten, og at man ønsker å flytte dette leddet i den faste liturgien fra begynnelsen av gudstjenesten, til et annet tidspunkt av gudstjenestefeiringen. Årsaken ligger i at mennesker føler seg støtt av fokuseringen på synd!

Guds ord advarer oss sterkt mot syndens bedrag. "Se til, søsken, at ikke noen av dere blir ond og vantro i hjertet og FALLER FRA den levende Gud. Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag så lenge det heter "i dag", SÅ INGEN AV DERE SKAL LA DERE BEDRA AV SYNDEN og bli forherdet." (Hebr 3,12-13) Vi blir bedratt når vi tar lett på synd. Vi må avsløre djevelens løgn når han hvisker i vårt sinn: "Det der er ikke synd", eller "det var ingen stor synd". Synden har en slik karakter at den innhyller vårt sinn i en sky av undskyldninger, som den nymoderne jeg har beskrevet, og i bortforklaringer slik at den ikke blir oppdaget. Den vrir og vrenger på sannheten, og uten noen tanke på omvendelse forsikrer den oss om at "Gud er så forståelsesfull." Dersom en pinlig synd av en eller annen grunn nesten blir avslørt for omverdenen, takker vi Gud at vi klarte å holde den skjult. Men høyst sannsynlig var det ikke Gud som skjulte synden, det var djevelen. Himmelens holdning til synd er nemlig klar og tydelig: "Bekjenn da syndene for hverandre". (Jak 5,16) Apostelen Paulus skriver i sitt andre brev til forsamlingen i Korint dette: "Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord.." (2.Kor 4,2) Når vi bekjenner og avdekker synden, bringes den fram i lyset, og dermed brytes bedragets makt over våre liv.

Skal vi leve et liv som er Gud velbehagelig, må vi ikke forakte omvendelse. Enhver periode med åndelig vekst i vår vandring med Gud, vil bli forsterket dersom vi først lar en sann omvendelse skje i våre liv. Når jeg snakker om omvendelse så mener jeg en hjerteholdning som gjør at vi hele tiden vender oss mot Gud, helt til rettferdighetens frukt kommer til syne i våre liv. For det er slik at omvendelse er alltid en forutsetning for ar Kristuslivet skal bli synlig i våre liv. Omvendelsens hensikt er å "forberede" eller "rydde vei". Husk at den omvendelsen som døperen Johannes forkynte, fikk ikke bare menneskene til å føle sorg over synden. Den fikk dem til å overgi seg til Gud. Sann omvendelse er å pløye opp hjertets jordbunn, slik at det kan plantes en ny virkelighetsoppfatning og vilje til å gå i en ny retning. Det trenger vi virkelig i dag. Skjøgekirken, i motsetning til Martyrkirken, vil i endens tid være en kirke hvor man ikke snakker om synd, og hvor det meste tillates under tåketeppet som kalles "kjærlighet" og "aksept". For ordens skyld la meg understreke at når jeg snakker om "skjøgekirken" tenker jeg ikke på noe bestemt kirkesamfunn.

Å være magnetisert av Gud

I går tilbrakte jeg et par timer på toget, på vei inn til Oslo for å delta på styremøte i Bibelleseringen. Jeg trives veldig godt med å ta toget, for det gir en god anledning til å lese. I sekken min hadde jeg med meg en bok, som blant annet omhandler den spanske mystikeren Johannes av Korset's(1542-1591) liv og undervisning. I sitt første verk: Bestigningen av Karmelfjellet skriver Johannes følgende om Gud: "Vis Deg og vær nær meg, la Din skjønnhet meg til intet gjøre. Elsk meg og fortær meg, la min lengsel inn i smerten føre. Se meg, la Ditt nærvær meg berøre." Johannes av Korset er preget av en sterk lidenskap etter å kjenne Gud. Selv om han ikke kan oppleve alt her på denne siden av evigheten, så mener Johannes av Korset at en allerede her i dette livet kan få et glimt av Gud, høre "den tause musikken", kjenne Guds berøring. Johannes av Korset er "magnetisert" av Gud, han er så fascinert av Guds personlighet og karakter, at han bare ønsker og oppslukes helt av Ham. Hvordan kan man la være å ville erfare Gud når man virkelig elsker Ham? Og hvordan kan Gud, i sin lidenskapelige kjærlighet til oss, la være å ville bli "erfarbar"? Johannes av Korset er opptatt av hva bønn er. Han definerer kontemplasjon som "intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømming av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det."

Allerede på 100-tallet definerer Clemens av Aleksandria (150-216) bønn som "en samtale med Gud." Men en samtale vet vi forutsetter minst to samtalepartnere. Dette er det viktig å huske på når en snakker om bønn, for det er slik at for en del føles bønnen som noe utilfredsstillende og steril. Kanskje er det fordi samtalen er blitt til en enetale, hvor det er jeg som fører ordet hele tiden. Jeg lytter ikke. Jeg er ikke mottakelig, og Gud får ingen anledning til å tale til meg.

For meg har det vært til stor hjelp å tenke på det fellesskap som eksisterer i Treenigheten. Mellom Faderen og Sønnen pågår det ikke bare en utveksling av tanker og ord, men seg selv. Det er slik at Faderen hengir seg helt og holdent, alt Han har og alt Han er. Denne hengivelsen er så total at en annen person gir den skikkelse, nemlig Sønnen. Sønnen som har fått hele sitt vesen av Faderen, har samme behov for å elske som Faderen. Han gir seg selv umiddelbart tilbake til Faderen. Denne bevegelsen frem og tilbake, denne uutsigelige kjærlighetssamtalen, er Den Hellige Ånd. Bernhard av Clairvaux (1090-1153) kaller Helligånden for "selve kjærlighetskysset". Å be er å delta i denne trinitariske samtalen. Å be er å være i denne bevegelsen ut fra oss selv og til Den elskede, som er Sønnen. Når vi forstår dette samspillet, forstår vi også at bønn er ikke noe vi gjør, men noe vi er. Og vi forstår at bønn er mer enn ord. Det er fellesskap, vennskap med den treenige Gud.

Bønn leder inn i Kristusmystikken

Som jeg fortalte på gårsdagens blogg deltok jeg på en inspirasjonssamling for landets retreatledere på Lia gård i Østerdalen lørdag. Foredragsholderen var Yvonne Walker, som har bakgrunn fra Metodistkirken i England. Hun leder ignatianske retreater, og er involvert i de såkalte ”Julian Meetings” i England. På Lia snakket hun om bønn som ”å være med Gud”, om det å ha sin ”hvile i Gud”, og la Ham be i oss gjennom sin Hellige Ånd. I bønnens skole har vi hele tiden noe å lære. For meg ble det Yvonne hadde å si om ”å finne Gud gjennom hjertet”, en ny påminnelse om noen av de tankene jeg har hatt en lang tid nå, om det jeg kaller ”lyttende bønn.” Selv om dette kanskje synes fremmed for enkelte, tror jeg ikke vi kan snakke om bønn uten å tale om mystikk. Jeg er glad for at vi i vår nye reviderte utgave av Det nye testamente har fått dette bibelske ordet tilbake. Blant annet finner vi det i Efeserbrevet. Der snakkes det om Guds ”viljes mysterium”, Ef 1,9. Det er det greske ordet ”mystærion” som er brukt. Før oversatte man med ”hemmelighet”, men det er ikke et ord som er dekkende. Oversetter man med hemmelighet, så betoner det sterkere at den frelsesplanen som apostelen her sikter til, har vært skjult. Oversetter man det med mysterium, så betoner man sterkere det uutgrunnelige ved dette.

Bønnen er noe uutgrunnelig. For enkelte er bønnen bare et middel for å oppnå noe, for andre er den veien inn til en dypere forening med Gud. Hvis man virkelig ber og tar bønnen på alvor, og lærer seg å be uavlatelig, blir man før eller senere en mystiker. Da kobles bønnen sammen med Den Hellige Ånds gjerning, den apostelen Paulus beskriver slik i 1.Kor 2,9-10: ”Men som det står skrevet: Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.”

Jeg tror at man møter Gud best og dypest i stillheten. Ofte er våre private bønner, og de bønnene som bes sammen med andre, for eksempel i en bønnegruppe, mer fokusert på det som skal gjøres, ikke på det man er. Bønnen kan være for mye preget av prestasjon, ikke tilstrekkelig av overgivelse og hvile.

Da trenger vi å oppdage, eller om du vil gjenoppdage Kristusmystikken. Hebreerbrevets forfatter oppmuntrer oss til å ha ”blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.” (Hebr 12,2) Og i det foregående kapitlet, det såkalte troskapitlet, forteller han om Moses, som holdt ut, ”for det var som om han så den usynlige.” (Hebr 11,27)

Ikonet som følger dagens blogg har vært til stor personlig hjelp for meg til å feste blikket på Jesus, når jeg er i bønn.

Signe Maria

For andre gang på kort tid har jeg talt i en pinsemenighet om jomfru Maria! Begge stedene har jeg fått overveldende positiv respons. Overraskende kanskje - for noen. Mange forteller at det er første gangen de noensinne har hørt tale om henne. Mange av de jeg snakker med er godt voksne mennesker, som har gått på møter og gudstjenester størstedelen av sitt liv. Jeg ble selv veldig rørt i dag når to eldre menn kom for å takke meg, etter at gudstjenesten var over. "Det er jo sant," sa de "at vi skal prise henne salig!" I min undervisning om Maria - vår Herres mor, har jeg snakket mye om hennes totale overgivelse til Gud. Hun sier om seg selv at hun er "Herrens tjenerinne". Og til engelen som kommer med bud om at hun skal bli mor til vår Frelser, legger hun til: "La det skje med meg som du har sagt." Se Luk 1,26flg. I dag snakket jeg om at denne overgivelsen for Maria innebar å bli misforstått, avvist, leve med rykter. Jeg snakket om hennes tilbedelse av Gud, og hennes åpenhet for Den Hellige Ånd, for det mirakuløse - og om hennes sorg, over Jesu lidelse og død. Mot slutten av dagens bibelundervisning leste vi fra Apostlenes gjerninger, om bønnemøtet som innledet pinseunderet. Maria var der også, og tok del i Kirkens fødsel, og ble dens mor, i mer enn en forstand. I forsamlingen jeg talte i dag satt det en kvinne min kone og jeg er blitt godt kjent med, og hun og hennes mann betyr mye for oss begge. Hun heter Signe Maria. Derav tittelen på dagens blogg! Hennes navn kunne også stå som overskrift over det jeg talte om idag: Maria, vår Herres mor, er velsignet! Det er også Signe Maria - og alle oss andre.

Lørdag var jeg sammen med landets retreatledere på Lia gård i Østerdalen. Det er et sted jeg er veldig glad i. Der hadde jeg gleden av å lytte til Yvonne Walker, en leg metodist fra England, som blant annet holder retreater i ignatiansk tradisjon. Denne gangen delte hun med oss blant annet om Julian av Norwick, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen. Julian av Norwick er en kvinne hvis undervisning om bønn og kontemplasjon jeg stadig vender tilbake til. I England møtes de til "Julian Meetings", hvor små grupper kommer sammen for å tilbringe tid i stillhet og lytte til Gud. Jeg skal komme tilbake til dette med det første, for her er det mye å hente for alle som lengter etter å leve i Guds nærhet i sine hverdagslige liv.

Å utstråle Kristus

Hjelp meg, Herre Jesus Kristus, å spre Ditt lys hvor jeg enn går. Oppfyll min sjel med Din Ånd og Ditt liv. Gjennomtreng meg og ta hele meg så fullkomment i Din besittelse at mitt liv kun blir en utstråling av Ditt.

Lys gjennom meg og vær i meg så fullkomment at hvert menneske jeg møter kan kjenne Ditt nærvær i min sjel. La dem løfte sitt blikk og ikke lenger se meg, men bare Kristus.

Bli hos meg, så jeg begynner å lyse som Du lyser, lyse så jeg blir et lys for andre, med et lys som bare kommer fra Deg, Herre Jesus, og ikke fra meg. Herre, lys Du for menneskene gjennom meg!

La meg lovprise Deg slik Du vil, ved å utstråle Deg for dem som omgir meg. La meg forkynne Deg uten å forkynne, ikke ved ord men i gjerning, ved den overbevisende kraften i den medfølende, kjærlige handling som springer ut av hjertets fulle hengivenhet til Deg.

Kardinal John Henry Newman. Brukt som daglig bønn av Moder Teresa og søstrene i hennes orden.

Kvinnelige prester? Om manns og kvinnerollen del II

I denne artikkelen skal vi se på noen definisjoner av viktige ord. En del av de jeg samtaler med snakker nærmest foraktelig om tradisjoner, og omtaler meg som en typisk tradisjonalist. Med det mener enkelte at man er gammelmodig, erkekonservativ og står i veien for det progressive og nye. For meg er det derimot slik at det nye er at det gamle holder! Det finnes noe som er uforanderlig. Noen mener at tradisjonene pr definisjon motsier Bibelen. De henviser da til Matt 15,3 og 6: "Og dere, hvorfor bryter dere Guds bud av hensyn til deres egen overlevering? ... Altså har dere satt Guds ord ut av kraft av hensyn til deres egen overlevering." Apostelen Paulus på sin side et tydelig oppgjør med denne form for tradisjonalisme, når han skriver i brevet til forsamlingen i Kollosæ: "Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus." (Kol 2,8) Så i den betydningen som Jesus og Paulus bruker ordet er jeg ikke en tradisjonalist! I sitt andre brev til forsamlingen i Tessaloniki bruker Paulus ordet tradisjon på en annen, og positiv måte. "Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene (tradisjonene, gresk paradosis) vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev." (2.Tess 2,15. Ny revidert oversettelse av 2005) I 2.Tess 3,6 skriver Paulus slik: "Vi pålegger dere, søsken, i vår Herre Jesu Kristi navn: Hold dere unna alle søsken som ikke holder orden på livet sitt, og ikke retter seg etter den overlevering (tradisjon) dere mottok fra oss."

Det andre ordet er underordning. Enkelte feminister mener at dette ordet er symonymt med underlegenhet. Det er det ikke. At enkelte kan misbruke dette ordet, er en annen sak. Det er derfor et stort behov for å gripe den bibelske forståelsen av dette ordet. Da trenger vi å huske at både troende menn og kvinner er underordnet Jesu herredømme. Vi trenger også å påminne hverandre om at Jesus var underordnet sin himmelske Far. Hebreerbrevets forfatter viser oss at Jesus ble bønnhørt fordi Han underordnet seg sin Fars vilje, når Han led. Se Hebr 5,7-8. Det finnes med andre ord en guddommelig underordning, som er motstykket til mye av det opprør vi ser i mange sammenhenger idag, også kristne. Apostelen Peter omtaler denne underordning på ulike områder: "Dere skal for Herrens skyld underordne dere enhver myndighet blant menneskene..." (1.Pet 2,13) "På samme måte skal dere kvinner underordne dere mennene deres." (1.Pet 3,3) En av de fremste teologiske forskerne på området bibelsk underordning, Wayne Grudem, har sagt om dette verset: "I en tid da underordning allment ansees som noe negativt og fornedrende, påminner Peter's ord om underordning under en rettmessig autoritet er noe skjønt og riktig i Guds verden. Peter sier at en slik underordning er dyrebar i Guds øyne. (1.Pet 3,4)

Kvinnelige prester? Om manns og kvinnerollen Del I

I ulike sammenhenger, også her på bloggen, blir jeg utfordret til å si hva jeg mener om forholdet mellom mann og kvinne, og de ulike tjenestegavene. Kan en kvinne være prest eller pastor? Jeg har bevisst vært uvikende i å svare på dette, fordi jeg har hatt mer enn nok av å stå i striden rundt spørsmålene som har med Bibelen og homofili å gjøre. Men tiden er nå inne til å se nærmere på dette. Den katolske teologen Hans Küng mener at spørsmålet om kvinnelige prester snarere er et sosiologisk spørsmål, enn et teologisk. (Why Priests? Fontana 1972, side 72) Jeg tror den godeste liberale Küng tar feil. Det er ikke et sosiologisk, men et teologisk spørsmål, og derfor er det også så viktig å avklare hva Guds ord faktisk sier om dette. Jeg skal forsøke i noen artikler her på bloggen å belyse dette viktige spørsmålet. Fordi emnet er så omfattende, og impliserer så mange ulike ting, så krever det også plass. Spørsmål som måtte reises underveis, kan derfor ikke alltid besvares med det samme, men vil forhåpentligvis bli besvart i forbindelse med de oppfølgende artiklene. Serien vil nok heller ikke bli publisert daglig, i det andre artikler sannsynligvis vil dukke opp innimellom.

Utgangspunktet mitt er følgende:

Gud har skapt oss som mann og kvinne. Begge er skapt i Guds bilde. Den guddommelige ordning gjelder både autoritetsforhold og ansvar, og er fremstilt slik i Bibelen: "Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud." (1.Kor 11,3) Guds vilje er at ekteskapet skal være hetroseksuelt. Ekteskapet er et livslangt fellesskap mellom en mann og en kvinne. Barn skal være ønsket, elsket og gjenstand for omsorg.

Spørsmålene om kjønnsrollene og ordinasjon av kvinner til prester, er først og fremst teologiske, og vi må avvise hvert forsøk på å overføre dette spørsmålet til noen annen vitenskap. De påvirker i høy grad vår tro. Rektor ved St.Vladimirs ortodokse seminar i USA, fader Thomas Hopko, har skrevet at striden rundt disse spørsmålene "avslører et menneskets hele tro." Og det er de som mener at striden rundt disse spørsmålene på 1900-tallet, kan være like viktige som den arianske striden på 300-tallet. Fader Hopko sier det slik: "Jeg tror at selve troen her trues." (Again Magazine, mars 1993, side 7). Det er sterke ord, men jeg tror fader Hopko har rett. Striden rundt kvinnelige prester har nemlig vært starten på en rekke andre stridigheter rundt spørsmålene om Bibelens autoritet. Når man rokker ved en av de apostoliske overleveringene, er det lett å rokke ved andre.

Manfred Hauke har skrevet en viktig bok om ordinasjon av kvinnelige prester. Den heter "Women in the priesthood". Der skriver Hauke blant annet at dette spørsmålet kan ikke behandles isolert ettersom det inneholder en mengde faktorer: "Emnet henger på mange måter sammen med den organiske helheten i kirkens religiøse liv." En annen katolikk, Michael Novak har sagt følgende: "Man kan ikke dra kjønnsulikhetens tråd ut av den kristne troen uten at veven rakner. En svekkelse av Treenighetens mysterier, inkarnasjonen, kirken, det kristne ekteskapet og familielivet, og mye annet vil uvilkårlig bli følgene av dette."

La meg nevne noen av de viktigste tingene som påvirkes av spørsmålene vi drøfter:

1. Forholdet mellom guddomspersonene i Treenigheten. 2. Skaperen, skapelsen av mann og kvinne og de naturlover som regulerer forholdet mellom dem. 3. Inkarnasjonen og Kristi autoritet. 4. Skriftens autoritet. 5. Kirken og dens autoritet i spørsmål som omhandler tro og moral. 6. Kirkens embeder. 7. Den kristne familien og forholdet mellom mann og kvinne, mellom ektefeller, foreldre og barn. 8. Seksualitet, inklusive unaturlige forhold mellom personer av samme kjønn.

La meg understreke at det ikke er et spørsmål om kvinner er kompetente til å bli prester/pastorer. Spørsmålet er om de kan ordineres ut fra Den Hellige Skrift, uten å gå på akkord med Skriftens ord og kompromisse.

Vi lever i en tid hvor omkostningene er store for den som vil stå for sannheten. Den organiserte feministiske bevegelsen er sterk, og påvirker mange kristne. Det er lett å gi etter for tidens krav. Men Guds ord er klart og tydelig når apostelen Paulus skriver: "Innrett dere ikke etter den nåværende verden.." (Rom 12,2a Ny revidert oversettelse av 2005) Det er ikke noe mål at Kirken skal være tidsriktig. Dens kall er å være tro mot Gud, Hans ordninger og Hans ord.

Å røre ved Jesus

Å se Jesus? Nei, mer enn det: å røre ved Ham. "Det vi har sett med våre øyne, det våre hender følte på ... nemlig livets ord... skriver apostelen Johannes. Kvinnen som led av blødninger, sa til seg selv at om hun bare kunne røre ved kappen Hans, ville hun bli helbredet. Fryktsomt berørte hun bakfra Jesu kjortel, og hun ble befridd for sitt onde. Jeg ber om at det ikke må gå en dag uten at en kraft utgår fra Frelseren som pant på min frelse. Å røre ved Jesus: i det tause samværet med Ham, i vår kontakt med de menneskelige lemmene på Kristi legeme, som er Kirken - og i nattverdens mysterium. Man må ikke innbille seg at man har rørt ved Jesus fordi man har nærmet seg Ham. Men det tildeles oss visse benådede stunder da en uforklarlig skjelving, en overveldende visshet får oss til å utbryte: "Jeg rører ved Jesus..." eller bedre: "Jesus rører ved meg". Hvis slike øyeblikk er ekte, vil de slynge oss ned i en avgrunn av ydmykhet. - Herre, jeg er ikke verdig til å løfte mine øyne opp til Deg. Vær meg synder nådig.

I hvor stor grad forvirres vi ikke av hendelsene i Jesu liv! De svarer aldri nøyaktig til det vi forventer. Og dog rekker de langt videre - i en positiv mening - enn vår forventning. Josef av Arimatea gravla Jesus, men Jesus er den som ingen grav kan romme eller holde tilbake. Kvinnene bærer duftende urter til graven, men den Gud de gjør seg rede til å salve, er en allerede oppstanden Gud. En kvinne utgyter en krukke med duftende salve over Frelserens levende legeme til Hans ære, men Jesus sa at hun gjorde det for å forberede Ham til Hans begravelse.

Korset synes å tilintetgjøre forhåpningen. Men oppstandelsen utsletter fortvilelsen. De guddommelige handlingene, som river ned våre forestillinger, rekker langt ut over dem. Slik forholder det seg med enhver inngripen av Jesus i vårt personlige liv: Hver gang er det noe som rives i stykker, men samtidig åpner det seg for sjelen en mulighet til å svinge seg høyere oppover. Jesus hører ikke til innenfor våre rammer. Hans nærvær, Hans ord sprenger dem.

(Fader Lev Gillet - eller som han kalte seg: En munk fra Østkirken)

Kjærlighetens tretthet

Utmattet har Han satt seg på kanten av brønnen. Han venter på den samaritanske kvinnen. Han venter på meg.

Herre, Du er blitt trett i Din søken etter meg. Du har ikke veket tilbake for å dra den lange og besværlige veien. Nå har Du satt deg der Du vet jeg vil komme forbi. For Du vet at jeg på samme tid skal møte Din ømhet og Din tretthet - denne trettheten som så vidunderlig uttrykker Din kjærlighet.

Fader Lev Gillet - eller som han kalte seg selv: En munk fra Østkirken

..at de alle må være ett

Jeg ser ham for meg, selv om det begynner å bli mange år siden. Hvithåret, litt lut i ryggen, en stemme som av og til sprekker. Jeg snakker om doktor Einar Lundby, og stedet er Gjøvik kirke. Han taler med utgangspunkt i Johannes 10 om Den gode hyrde, og verset han dveler spesielt ved er dette: "Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede; de skal høre min røst, og det skal bli en hjord og en hyrde." (v.16) "Jeg undres," sa Lundby, om når vi skal få oppleve dette: "og det skal bli en hjord og en hyrde." Når apostelen Paulus skriver til Filemon, nevner han spesielt den kjærlighet som Filemon hadde for "alle de hellige". Så skriver apostelen en setning som har brent seg inn i mitt hjerte: "Sammen med dem eier du troen." (v.6) I en individualistisk tid som vår, hvor det meste stort sett dreier seg om meg, mitt og mine, er det spesielt viktig å lytte til dette verset. Det er "sammen med alle de hellige", at vi "blir i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja kjenne hele Kristi kjærlighet, som er mer enn noen kan fatte, og bli fylt av hele Guds fylde." (Ef 3,18-19). Jeg er så takknemlig for at Gud har gitt meg så mange venner i ulike kirkelige sammenhenger, og Gud har de senere årene åpnet dører inn til sammenhenger jeg ikke trodde ville være mulig, bare for noen få år siden. I dag strekker vår tjeneste seg inn i både protestantisk, katolsk og ortodokse sammenhenger, i inn- og utland. Det har beriket meg, og gjort meg ydmyk i forhold til medsøsken fra andre konfesjonelle sammenhenger, enn min egen. Jeg har mye å lære. Fader Michael Harper, en svært sentral skikkelse i den karismatiske bevegelsen, og som nå er prest i Den Antiokisk Ortodokse Kirken i England, skrev på slutten av 1970-tallet en bok som het: "This is the day". I denne boken skildrer han tre søstre: Evangelina, Karisma og Roma. Senere skulle han møte den fjerde: Ortodoksia, og finne et hjem hos henne.

Spørsmålet om kristen enhet har vært et brennende anliggende for meg helt siden jeg ble en kristen. Ordene fra Jesu yppersteprestlige bønn i Johannes 17, har fulgt med meg: "Jeg ber om at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (vers 21)

Jeg tror vår verden snart vil se en falsk enhet, en kirke som går på kompromiss, som blander religionene sammen og sier at alle veier fører til Gud, og at enhver blir salig i sin tro, en enhet grunnet på et ønske om å stå sterke sammen, en enhet grunnet på smarte overenskommester og slue kompromiss, en enhet som forakter det svake. Vi ser konturene til denne kirken allerede nå. Det er endetidens skjøgekirke. Den sanne enhet er den enhet som har sin grunn i Den treenige Gud. For enheten finnes i selve Guds vesen. Den er fullkommen mellom Faderen, og Sønnen og Helligånden. Det eneste enhetens grunn finnes i den forsoningen som skjer i Kristus, i den nedrivning av skillemurene som bare Han kan utføre. "Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, ved Kristi blod kommet nær. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett (jøder og hedninger) og rev ned det gjerde som skilte, fiendeskapet." (Ef 2,13-14) Enhetens grunn er apostlenes og profetens grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.

Den eneste kraft som kan virkeliggjøre denne enhet er kjærligheten, den kjærlighet til og lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær ikke bare i hverandres. Hvis vi ikke uforbeholdent overlater oss til Gud, og så lenge vi ser enhet som noe eksternt, et tillegg til noe annet, kan kan vi aldri oppleve å leve i enhet.

Kristi kirke er uendelig mye større enn det vi gjør den til, eller tror at den er! For vi snakker ikke bare om den jordiske gudstjenestefeirende forsamlingen, men den himmelske forsamlingen også! Kirken rommer himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle. Den virkeliggjøres i noe kroppslig: Kristi kropp, som utgjøres av mennesker som har gjort Ham til Frelser og Herre i sine liv.

Men Herren var ikke i stormen

Jeg kom til å tenke på disse ordene fra 1.Kongebok, da jeg kikket ut av vinduet og så herjingene etter den sterke vinden her om dagen. Lokalavisen vår skriver i dag at det ble målt storm i kastene, og det er veldig uvanlig der hvor jeg bor. Huset som jeg bor i skaket og ristet.Et av trærne i den lille skogen bak huset vårt, er knekt som en fyrstikk ved roten. Men det vi har opplevd er jo for ingenting å regne mot det man har opplevd på andre kanter av landet. Når jeg åpner avisen Dagen i dag leser jeg en artikkel av en bekymret hjemmesekretær i Misjonssambandet, som skriver om Torontovekkelsen. Han har ikke vært til stede ved konferansen i IMI kirken som nylig ble arrangert. Så har heller ikke jeg, så jeg skal ikke kommentere hva som har skjedd der. Men jeg legger merke til noe som hjemmesekretæren skriver. Han berører dette folkene i Toronto kaller "soaking". Noe godt ord på norsk for dette har vi ikke, men det betyr vel noe slikt som "gjennomvåt" eller "gjennombløting". Hjemmesekretæren skriver: "Vi forstår det som en øvelse i å lytte til Guds stemme i det stille. En øvelse som kan føre den utøvende inn i en sterk opplevelse av Den Hellige Ånds nærvær med tilhørende kroppsbevegelser av forskjellig art. Det bør ikke forundre at noen av oss vil spørre om dette er svermerisk. Hvor fører det hen om vi skal lytte etter Guds stemme i stillheten? Skulle ikke en kristen leder holde fokus på å lytte til Guds stemme i Skriften? Det har vært et viktig ideal for luthersk kristendomsfortsåelse til alle tider."

Jeg er helt enig med denne hjemmesekretæren i at vi skal holde fokus på Skriften. Men jeg har lagt merke til noe veldig interessant. En journalist fra Dagen har fulgt konferansen i IMI kirken i Stavanger, hvor grunnleggerne for Toronto Christian Fellowship, John og Carol Arnott har vært tilstede sammen med Duncan og Kate Smith fra samme menighet. Denne journalisten, Liv Huse Olsen, har fortalt personlig om hvordan hun har opplevd det som har skjedd der. Og hun sammenligner noe av det som har skjedd med retreater hun har opplevd på Lia gård i Østerdalen! På Lia gård, som på mange av de andre retreatgårdene i Norge, praktiseres Jesusmeditasjon. Denne enkle, men dog så fine måten å leve seg inn i en Jesustekst på. Her lærer man også bevisst å lytte til Guds stemme. Jesus sier jo at vi skal gjenkjenne stemmen Hans. "Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham, fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme." (Joh 10,3b-5 kursiv ved meg)

Skal vi lære Guds stemme å kjenne må vi også våge å lære stillheten å kjenne. Mange av de lederne som var tilstede i Stavanger er jo mennesker som bruker mye tid på å studere Guds ord, både til egen oppbyggelse og for å gi det videre i prekener og undervisning. Mange av dem er slitne, og trenger å få være i Guds nærhet og oppleve å bli berørt av Ham. Det kan skje på så mange måter. I retreatsammenheng skjer det ofte med en åpen Bibel i lønnkammeret, hvor man har lest en Jesustekst, levd seg inn i Jesusfortellingen og vært stille for å lytte til Guds stemme. Profeten Elia, mens han står oppe på fjellet Horeb, opplever jo at Gud kommer til ham i "lyden av en svak susen". (1.Kong 19,12)

Guds skapende ord gikk ut fra stillheten, og vi må lære oss og øve oss i at selve øyeblikket er hellig. Øyeblikket er Guds nærvær, det er selve Guds liv. Derfor er daglig stillhet, en uunnværlig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende at vi ikke finner ord av Jesus før Han fyller 30 år. Og når Han talte, fattet Han seg i korthet. Vi ser også at Han stadig søkte ut i ødemarken, opp i fjellene, for å pleie sitt fellesskap med Gud og leve i Herrens nærhet. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Gud i ødemarken. Det er veldig interessant å legge merke til at da Jesus begynner sin tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Jeg er faktisk mer bekymret for ledere som er så opptatt av aktiviteter at de ikke har tid til å søke Gud i stillheten, enn for de som la seg ned på gulvet i IMI kirken i Stavanger for å lytte til hva Gud hadde å si til dem personlig. Guds ord gir oss følgende råd: "Fall til ro og kjenn at Jeg er Gud," leser vi i Salme 46.11. Og Salme 37,7 forteller oss: "Vær stille for Herren og vent på ham!"

Å slippe Guds egen kraft løs

I dag vil jeg gjerne få dele noen ord av professor Carl Fredrik Wisløff med bloggens lesere. Han skriver her noe meget viktig og sant om Guds ord, som vi trenger å holde frem i dagens debatt. Bildet viser Martin Luthers personlige Bibel.

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr 4,12) "Bare ord," sier vi, Og det er sant nok: Her er mer enn nok av tomme, innholdsløse ord i verden. Men et ord kan ha en veldig virkning. Et ord i kjærlighet kan snu en ond situasjon til fred og glede. Et ord i hat kan løse ut strid og motsetninger - ja, det kan føre til krig. Ord skal en ikke forakte. Og likevel, hva er menneskers ord sammenlignet med Guds ord? Guds ord er levende. Det trenger inn i samvittigheten og stiller oss anklaget og dømt foran den hellige Gud. Det er Guds lovs virkning. Dette ord gir oss en lukket munn og viser oss at vi er skyldige for Gud. Men evangeliets ord er sterkere. Ordet om frelsen i Jesus Kristus kan vekke troens tillit i det hjertet som er dømt og fortapt i seg selv. Du hadde møtt Guds hellige lov, og du hadde kjent hvordan den kunne avsløre deg og avdekke skjulte og bortgjemte steder i din samvittighet. Det var som om du døde for Guds ansikt.

Men så fikk du høre evangeliet om Jesu kors forkynt i kraft og klarhet. Da hendte det største av alt: Du fikk se Jesus som din frelser, du fikk nåde til å komme til ham. Det var Guds ord som virket det.

Vi kan stole på Guds ord. Det vet vi som har kommet til tro på Jesus. Det som Ordet har virket i oss, kan det også virke i andre. Ordet er en kraft. Å forkynne Guds ord - hans lov og evangelium - er ikke bare å holde et foredrag og å fremsette noen meninger. Nei, å forkynne Guds ord, det er - når det skjer i Ånd og sannhet - å slippe Guds egen kraft løs.

Så la oss ikke miste motet om vi synes det er liten fremgang for Herrens sak. La oss ikke begynne å se oss om etter andre ord og andre "virkemidler". La oss sette vår lit til Guds ord. Og la oss bruke mye tid til å lese Guds ord og trenge inn i dets hemmeligheter - slik at det er et lødig og sant Guds ord som lyder i våre forsamlinger. Det skal ikke bli uten frukt.

(Carl Fredrik Wisløff: Daglig brød. Lunde forlag, 5.opplag 2003, side 29-30)