Russlands samvittighet

Minnene strømmer på når jeg leser dagens utgave av Aftenposten. Avisens korrespondent i Russland, Mette Risa, har skrevet en to siders artikkel om Aleksandr Isajevitsj Solsjenitsyn. Min interesse for Russland ble tidlig vakt. I min ungdomstid leste jeg med stor interesse mange av bøkene til Fjodor Dostojevskij, Leo Tolstoj, Leskov, Gogol og favoritten ved siden av Dostojevskij: Boris Pasternak. Så dukket Aleksandr Solsjenitsyn opp - den mest omdiskuterte og innflytelsesrike dissidenten i Sovjetunionen. Jeg leste det jeg kunne komme over, om leirlivet i GULag-arkipelet. Fortsatt sitter innholdet i "En dag i Ivan Denisovitsj liv" i kroppen og sinnet mitt. Filmen så jeg mange ganger. Gjennom bøkene til disse russiske forfatterne ble min store interesse for den russisk ortodokse kirke vakt, og for det som er blitt kalt "Det hellige Russland." Når det gjelder Solsjenitsyn så er det jo først og fremst troen på Gud, som bar han igjennom de forferdelige 10 årene han tilbrakte i sovjetiske fangeleire, hvor så mange mennesker bukket under. Etter 20 år i eksil i USA vendte han tilbake til sitt kjære Russland. Da lå kommunismen med brukket rygg. I 1990 skrev Solsjenitsyn et essay som ble publisert i september samme år. Det het "Hva kan gjøres i Russland" - og ble trykket i 30 millioner eksemplarer! Det ble oversatt til norsk året etter og kom ut på Aventura forlag med en innledning av forfatteren Kaj Skagen. I denne boken understreker Aleksandr Solsjenitsyn nødvendigheten av at Sovjetunionen oppløses som imperium, at kommunistpartiets medlemmer og medløpere tar et oppgjør med fortiden - og at Russland slår inn på en demokratisk vei. Men det er ikke et demokrati av vestlig karakter Solsjenitsyn går inn for. Det bygger derimot på Russlands gamle tradisjoner med lokaldemokrati og selvstyre. Og han tar et oppgjør med den materialistiske gudløsheten. Etter at Solsjenitsyn kom hjem til Russland har han brukt egne penger til å sette i stand kirker som kommunistene ødela. Nå bygges det en ny kirke i tilknytning til det stedet hvor hans mor er gravlagt, en grav som kommunistene sørget for å slette etter at han dro i eksil. Men som nå er gjenfunnet. Artikkelen i Aftenposten i dag gjør at jeg på ny plukker denne boken frem fra bokhylla. Om kort tid setter jeg selv beina på russisk jord igjen. Det skal bli både spennende - og interessant.

Aftenpostens journalist trekker frem forholdet mellom Aleksandr Solsjenitsyn og Russlands president Vladimir Putin. De har møttes flere ganger. Noe som har vakt i uro blant mange liberale i dagens Russland. Nå er det en helsemessig svekket Solsjenistyn som gir Putin råd. Etter det Aftenpostens journalist skriver så skal han være sengeliggende. Han er født i 1918, så han vil bli 90 år den 11.desember 2008, om han lever så lenge. Men fortsatt er Solsjenitsyn en kraft av dimensjoner. Og jeg tror han har ett og annet å hviske i ørene til presidenten. I 2002 kom han med kraftig kritikk av oligarkene - de store forretningsherrene som karet til seg statlige virksomheter på 1990-tallet.

Selv takker jeg Gud for Aleksandr Solsjenitsyn. Han satte ord på lidelsene til et helt folk, og gav ansikt og stemme til de mange som forsvant under Stalin og senere sovjetiske despoter. Ikke minst for at han har vært og er Russlands samvittighet, og for hans uredde tro på Kristus.