Å være magnetisert av Gud

I går tilbrakte jeg et par timer på toget, på vei inn til Oslo for å delta på styremøte i Bibelleseringen. Jeg trives veldig godt med å ta toget, for det gir en god anledning til å lese. I sekken min hadde jeg med meg en bok, som blant annet omhandler den spanske mystikeren Johannes av Korset's(1542-1591) liv og undervisning. I sitt første verk: Bestigningen av Karmelfjellet skriver Johannes følgende om Gud: "Vis Deg og vær nær meg, la Din skjønnhet meg til intet gjøre. Elsk meg og fortær meg, la min lengsel inn i smerten føre. Se meg, la Ditt nærvær meg berøre." Johannes av Korset er preget av en sterk lidenskap etter å kjenne Gud. Selv om han ikke kan oppleve alt her på denne siden av evigheten, så mener Johannes av Korset at en allerede her i dette livet kan få et glimt av Gud, høre "den tause musikken", kjenne Guds berøring. Johannes av Korset er "magnetisert" av Gud, han er så fascinert av Guds personlighet og karakter, at han bare ønsker og oppslukes helt av Ham. Hvordan kan man la være å ville erfare Gud når man virkelig elsker Ham? Og hvordan kan Gud, i sin lidenskapelige kjærlighet til oss, la være å ville bli "erfarbar"? Johannes av Korset er opptatt av hva bønn er. Han definerer kontemplasjon som "intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømming av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det."

Allerede på 100-tallet definerer Clemens av Aleksandria (150-216) bønn som "en samtale med Gud." Men en samtale vet vi forutsetter minst to samtalepartnere. Dette er det viktig å huske på når en snakker om bønn, for det er slik at for en del føles bønnen som noe utilfredsstillende og steril. Kanskje er det fordi samtalen er blitt til en enetale, hvor det er jeg som fører ordet hele tiden. Jeg lytter ikke. Jeg er ikke mottakelig, og Gud får ingen anledning til å tale til meg.

For meg har det vært til stor hjelp å tenke på det fellesskap som eksisterer i Treenigheten. Mellom Faderen og Sønnen pågår det ikke bare en utveksling av tanker og ord, men seg selv. Det er slik at Faderen hengir seg helt og holdent, alt Han har og alt Han er. Denne hengivelsen er så total at en annen person gir den skikkelse, nemlig Sønnen. Sønnen som har fått hele sitt vesen av Faderen, har samme behov for å elske som Faderen. Han gir seg selv umiddelbart tilbake til Faderen. Denne bevegelsen frem og tilbake, denne uutsigelige kjærlighetssamtalen, er Den Hellige Ånd. Bernhard av Clairvaux (1090-1153) kaller Helligånden for "selve kjærlighetskysset". Å be er å delta i denne trinitariske samtalen. Å be er å være i denne bevegelsen ut fra oss selv og til Den elskede, som er Sønnen. Når vi forstår dette samspillet, forstår vi også at bønn er ikke noe vi gjør, men noe vi er. Og vi forstår at bønn er mer enn ord. Det er fellesskap, vennskap med den treenige Gud.