Kunnskapen og ordene må kroppsliggjøres, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Magnus Nordquist om besøket til biskop Thomas i Sverige. Første del ble publisert i går:

'Nå når St. Ignatios lever i eksil så vil jeg tro at det inngår i en plan. Kanskje er vi faktisk her av en bestemt årsak?', sa biskop Thomas og betonte hvor avgjørende det er hvordan St Ignatios blir formet (Biskop Thomas snakker her om det åndelige akademiet i Sverige, oversetterens bemerkning).

'Gjør dette stedet kristosentrisk - ikke etnosentrisk. Bare da kan vi leve her. Til slutt leder denne prosessen til integrasjon i det svenske samfunnet. Hvordan kan vi gjøre det uten å miste vår identitet? Jeg tror at det er å bli en kristosentrisk kirke, for det betyr at vi fører mennesker sammen. Sammenkomster mellom St.Ignatios  og kirkene er naturligvis viktige. Men slike institusjonelle arrangement kan ikke erstatte behovet for å skape et miljø for læring og utdannelse'.

Biskopen henviser det arbeidet med sosial rettferd som den hellige Basilios utførte, og som han nettopp har lest en bok om.

'Det store er at den hellige Basilios ikke bare talte om sosial rettferd, han skapte også et konkret sted for sosial rettferd og en bevegelse fram mot den. Jeg vil oppmuntre dere til ikke bare å tale om utdannelse, men på samme tid å skape en bevegelse for sosial rettferd'.

Mange initiativ
Han forteller at det i den koptiske kirken nå tas mange initiativ for å gi et løft for utdannelse på mange viktige områder ved å opprette særskilte institutter. Kirkene kan ikke bare se på sine egne behov for å overleve når det gjelder utdannelse, forklarte han, fordi behovene er så mye større. Studiene må ha en universell hensikt og være innrettet på de felles problemene vi har. Nivået på utdannelsen må også være universell.

'Den type av nettverk mellom de ortodokse kirkene og deres utdannelses-institusjoner, som dere bygger opp her er et viktig eksempel for andre. Dette kan sikkert utvides til andre land. Jeg ser at det dere gjør for kristen utdannelse er svært viktig for ortodoksien.

Ungdommenes situasjon
Et spørsmål som kom opp i samtalen med biskopen var ungdommenes situasjon i kirkene i Sverige og den kollisjon som ofte oppstår mellom det liv ungdommene lever og kirkens undervisning.

Biskopen la vekt på å se på de eksempler som finnes hos kirkefedrene og i kirkens tradisjon som en ressurs for ungdommene til å møte sin virkelighet, gjennom studier av de aktuelle emnene. Det handler om ikke å formidle en segererende følelse til dem, men en følelse av ansvar for seg selv og for samfunnet rundt dem.

'Ortodoksi er menneskelighet, humanitet. Å ta ansvar er å omfavne og ikke å støte bort. Kristus selv er vårt forbilde. Han forflyttet hele det jødiske samfunnet fra etnosentrum til den universelle kjærligheten til Gud, som ortodoks må jeg aldri glemme det! Dette finnes hos våre kirkefedre. Vi må legge vekt på ungdommenes eget ansvar'.

---
Med hjelp av en bolle med vann og tre glass vann demonstrerte biskopen betydningen av Kristi ord 'Dere skal være i meg, og jeg i dere' og hva det betyr for relasjonene mellom mennesker. Han sa at våre feiltrinn som kristne er at vi har tillatt splittelsen. Vi må arbeide for enheten mellom de ortodokse kirkene som et eksempel for hele den kristne verden. ”Togetherness is the beauty of humanity

Når ordene overtar

Jeg leste noen ord av bror Roger (bildet), grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, som er verd å tenke igjennom:

'Siden 1500 tallet har ordene gradvis invadert kirkene i et slikt omfang at gudstjenesten står i fare for å bli en intellektuell øvelse, ikke gudsfolkets lysende forening med Gud'. (Kilde: Andre brev til Guds folk. Taize. Skrevet i Calcutta/Chittagong, 1.desember 1976)

Jeg tror han har rett.

For min egen del er det noe grunnleggende som mangler vi feirer gudstjeneste, uten samtidig å feire nattverd. For de første kristne var dette en og samme ting. Det ser vi både av Det nye testamentes tekstmateriale, og alt det vi har av skriftlig materiale i tiden rett etter apostlenes død.

Våre gudstjenester blir så ofte prekegudstjenester. Slik også¨våre bønnesamlinger blir. Vi har så mye som skulle vært sagt. Men hvor mange av disse ordene er med på å skape livsforandring hos oss?

Mor med hennes syv barn dømt til 15 års fengsel for å ha konvertert til kristen tro i Egypt

En kriminalrett har dømt en familie på åtte i Beni-Suef, i det sentrale Egypt, til 15 års fengsel for å ha konvertert til den kristne tro.

Det dreier seg om Nadia Mohamed Ali og hennes syv barn. Syv andre som er involvert i saken er dømt til fire års fengsel.

Nadia Mohamed Ali fikk en kristen oppdragelse, men konverterte til Islam for 23 år siden, da hun giftet seg med Mohamed Abdel-Wahhab Mustafa. Etter hans død ønsket hun å vende tilbake til sin oppinnelige tro, sammen med resten av sin familie. Men dette ville ikke det nye regimet til president Mohamed Morsi (bildet) finne seg i og kvinnen og hennes barn er dømt til å tilbringe de neste 15 år i fengsel.

Dette er altså det nye Egypt, og et resultat av den såkalte egyptiske våren. Elementære menneskerettigheter er satt helt til side. La oss be for Nadia og hennes barn, og alle andre av våre lidende trossøsken i Egypt.

En pakke fra Egypt

Forleden dag kom postmannen på døra med en pakke. Den kom fra Hellige Antonios klosteret i Egypt, et av verdens aller eldste klostre. Pakken har jeg ventet på helt siden i fjor vår! På grunn av de kaotiske tilstandene i landet, og den økende forfølgelsen av de kristne, har våre trossøsken i dette klosteret ikke fått sendt ut en eneste pakke på snart et år. Pakken som postmannen kom med til meg, kom via et annet land i Midt-Østen. Fordi dette nå er den eneste måten våre venner kan få sendt ting ut av landet skal jeg ikke røpe hvilket land dette var.

Men jeg er veldig glad for at pakken endelig kom frem. Den inneholdt foruten det vakre gripekorset, som er likt det du ser her på bildet, også en bok om Hl.Antonios, hvis minnedag det er i dag, og et kors som vi har fått i gave til Kristi himmelfartskapellet. Det skal henge ved siden av korset vi fikk fra våre venner i Deir Mar Musa klosteret i Syria. Det korset ble smuglet ut av landet mens krigshandlingene pågikk. Disse to korsene skal minne oss om å be for våre trosvenner som betaler en veldig høy pris for å følge Jesus.

Det er godt å være bundet sammen med likesinnede fra ulike deler av verden. Ikke minst med dagens martyrkirke. Hebreerbrevets forfatter skriver: Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp'. (Hebr 13,3)

Kunnskapen og ordene må kroppsliggjøres, del 1

Norgesvennen, biskop Thomas, er for tiden på besøk i vårt kjære naboland Sverige. Mandag besøkte han St.Ignatios Andliga Akademi och Folkehögskola, utenfor Södertälje. I den forbindelse har Magnus Nordquist gjort et flott intervju med ham, som jeg har fått deres velvillige tillatelse til å oversette. Jeg tror mange av bloggens lesere vil sette pris på dette velskrevne intervjuet, som gjengis i to deler på grunn av lengden:

Mandag hadde vi besøk av biskop Thomas på St.Ignatios. Han kom sammen med vår egen biskop Abakir og fader Kyrillos. Biskop Thomas har lenge arbeidet med spørsmål vedrørende utdannelse - ikke minst for barn og ungdom - og disse spørsmålene inngår nå i hans ansvar som andresekretær for pave Tawadros i Den koptiske kirkes hellige synode. Etter å ha fått del i en presentasjon av St.Ingnatios fortalte han om sitt syn på utdannelsens betydning:

- For meg er utdannelse en sirkulær prosess. Om du bryter den på et eller annet sted kommer den til å tone ut og bli borte. Informasjonen må forvandles til kunnskap. Forvandlingen skjer når informasjoen møter en sjel i en åpen, nysgjerrig, modig, forent og fruktbar prosess. Da finner det sted et ekteskap mellom informasjonen og sjelen som forvandles til kunnskap. Men kunnskapen må i sin tur forvandles til kunnskap. Vi kan ikke nøye oss med kunnskap, for hva er egentlig kunnskap, hva handler den om? Når kunnskap forvandles til modenhet så leder det til for hver enkelt person en klar og tydelig visjon, sa biskop Thomas.

Men det slutter heller ikke med visjonen. For en visjon kan man ikke holde fast ved. Den er det ikke mulig på røre ved og kjenne. Derfor er vi i behov av enda en prosess: inkarnasjonsprosessen. Ordet må bli kjød. I inkarnasjonen blir det som vi virkelig hadde i visjonen konkret, mulig å kjenne og ta på.

- Gjennom inkarnasjonsprosessen får studentene muligheten til å gjøre, til å handle.

Utdannelse handler ikke om informasjon men om evolusjon 
Biskopens syn på utdannelse henger sammen med hans oppfatning om helhetssynet på mennesket og livet som kjennetegner den Ortodokse kirken.

- Slik jeg ser det er ortodoksien en sirkulær skapende prosess. På samme måte som livet, kroppen og naturen består av slike sirkulære prosesser. Den er ikke et prosjekt. En slik sirkulasjon er et tegn på liv, bevegelse, enhet, som former en skikkelse som mennesket kan kjenne, berøre. Utdannelse handler ikke om informasjon men om evolusjon. Om vi ikke kan føre inn et moment av evolusjon i utdannelsen så kommer undervisningen til å bli en intellektuell øvelse. Det svenske samfunnet er et bra samfunn, men det behøver en et åndelig tilsig. Den ortodokse spiritualiteten trengs virkelig. Mennesker trenger eksempler som de kan se og røre ved.

- Den hellige Antonios fant veien til Vesten. Ikke personlig, men fortellingen om ham. Det innebar en stor forandring for menneskenes evne til å forstå Guds gave til oss.

(fortsettes)

Vil nå ut til muslimer med Kristi fred

Eastern Mennonite Mission forsøker nå å gå nye veier for å bygge gode relasjoner med våre muslimske venner. Med Christian/Muslim Relations Team ønsker de å utdanne kristne verden over for å få i stand en livgivende interaksjon med muslimene.

De kaller seg selv: 'Fredstiftere som bekjenner Kristus'.

'Globalisering og immigrasjon har resultert i at verdens 2,4 milliarder kristne og 1,6 milliarder muslimer har en interaksjon eller med hverandre på nye måter', sier teammedlem Jonathan Bomman (til venstre på bildet), som har tilbrakt 10 år av sitt liv sammen med muslimer i Senegal i Vest-Afrika. 'Vi ønsker å utdanne kristne slik at de kan åpne vennskapsdører og skape gode relasjoner til sine muslimske naboer'.

Andre teammedlemmer er David W.Shenk som er konsulent for Eastern Mennonite Missions arbeide for muslimsk-kristen dialog, og Andres Prins, som har 30 års erfaring fra tjeneste  i Nord-Afrika og Midt-Østen.

Utbredt skepsis
Shenk har merket seg den utbredte skepsisen som finnes blant kristne i Nord-Amerika mot å ha muslimske naboer. Han forteller at man møtte den samme skepsis i Neuwied i Tyskland, som han nylig besøkte, for å holde et seminar om hvordan vi kan være gode naboer til muslimer og dele evangeliet med dem.

De som sto bak seminaret besøkte alle moskeene i området og inviterte dem til den siste kvelden i seminaret hvor tema var 'Kristi fred'. Mange muslimer kom, og deltok i samtalene etterpå.

'Jeg var svært glad over å høre at kristne ungdommer mot slutten av seminaret kunne si at de ikke lenger var redd sine muslimske medstudenter, og at de hadde planer om å bli venner med dem,' sier David W. Shenk.

Pastoren for vertsmenigheten som sto bak seminaret forteller også begeistret at etter seminaret har menighetens nye gjestfrihet ført til at flere muslimer fra ulike land har begynt å ta fast del i menighetens gudstjenester.

Ny forståelse av hverandre
De siste 10 årene har David W. Shenk og hans kone, Grace, reist jorda rundt for å tale til kristne og muslimer for å få dem til bedre å forstå hverandres tro, og leve fredelig sammen. I forbindelse med en seks uker lang reise i fjor vår underviste Shenk ved flere muslimske universiteter i Indonesia og Singapore, og fungerte som rådgiver for en dialog mellom muslimer og kristne i Tanzania og ledet et seminar i Nepal om den kristne tro i møte med ulike verdensreligioner.

Det var på flyreisen tilbake fra Nepal at Shenk følte at Den Hellige Ånd ledet ham til å ta kontakt med Andres Prins og Jonathan Bomman.

Andres Prins har reist, studert og arbeidet i Midt-Østen og Nord-Afrika i 30 år. I 1988 ble han og kona utsendt av Mennonite menighetene i Sør-Amerika til å undervise i et seminar for et latin-amerikansk misjonsselskap med fokus på tjeneste i muslimske land.

'Jeg verdsetter virkelig David Shenk's direkte og tydelige Kristus-vitnesbyrd, som han avlegger med glede, kjærlighet og så full av fred', sier Andres Prins.

De tre opplever å møte mange muslimer som har mange spørsmål om den kristne tro, men få kristne er i stand til å svare på dem. Dette vil de nå gjøre noe med.

Jeg hilser tiltaket med stor glede og håp!

Vår keltiske kristenarv, del 5

Kirkeårets rytme betydde mye for de keltiske kristne. Høydepunktene var påskenattens ildvake, Kristi forklarelse, den hellige familiens hjemkomst.

Men selv om de fulgte kirkeåret, var de også frie og skapte sine egne tradisjoner. De hentet inspirasjon fra både østlige, galliske og romerske liturgier. Det er Bonifatius - en britisk misjonær som ivret for romersk orden - som i 817 pålegger de keltiske kirkene kirkelig uniformitet, og dermed forsvinner også mye av det unike gudstjenestelivet skapt av kelterne selv. Dette gjaldt i første rekke keltiske kirker på kontinentet. De britiske øyene og Irland ble overlatt til seg selv litt lenger. For Irlands vedkommende er det først i det 12 århundre at kirkene og klostrene blir pålagt å følge en felles, romersk liturgi.

Dåp og nattverd
Det keltiske gudstjenestelivet var preget av spontanitet, hvor man la vekt på eukaristien - nattverden. Gudstjenestene var bibelbaserte, liturgiske og varierte. Ut fra gudstjenestefeiringen vokste det frem et intenst og nært forhold til Gud.

I Irland skjer dåpen ved full neddykking. Dåpskandidaten ble dukket under tre ganger. På Hl.Patriks tid var opplæring, tro på Gud, omvendelse, anger og botsøvelser forutsetning for at dåpen kunne finne sted. Når man begynte å praktisere spedbarnsdåp er usikkert. Det er flere ting som tyder på at man til å begynne med velsignet barna.

Et annet interessant trekk er at en rekke arkeologiske funn viser at opp til det fjerde århundre brukte man vanlige fat, vinstaup og skåler et brød og vin under nattverdfeiringen. Man la vekt på alminnelighet og enkelhet.

(fortsettes)

Den fullstendige oversikten over Jesu bud og befalinger, del 3

Her følger den tredje delen av den fullstendige oversikten over Jesu befalinger og bud slik vi finner dem i Det nye testamente:

Tro
43 Ha tro til Gud (Matt 11,22)
43 Vær ikke troløse (Joh 20,27)
44 Vær ikke engstelige (Luk 12,29)
45 Vær ikke bekymret (Matt 6,25-34)
46 Bli ikke grepet av angst (Joh 14,1)
47 Vær ved godt mot (Matt 14,27)
48 Vær ikke redde (Mark 5,36)

Gransk skriftene
49 Gransk skriftene (Joh 5,39)
50 Hold fast på mine ord (Joh 15,20)
51 Hør nøye etter hva jeg sier (Luk 9,44)
52 Pass på hvordan dere hører (Luk 8,18)
53 Pass på hva dere hører (Mark 4,24)
54 Pass dere for den farlige surdeigen (Matt 6,6-12)
55 Pass dere for falske profeter (Matt 7,15-17)

La lyset ditt skinne
56 La lyset ditt skinne - la menneskene se deres gode gjerninger - gi Far ære (Matt 5,16)
57 Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke (Luk 11,35)
58 Bær mye frukt (Joh 15 og 16,8
59 Vær barmhjertig som deres himmelske Far (Luk 6,36)
60 Fortell om de gode tingene Herren har gjort for dere (Mark 5,19)
61 Løft øynene og se høstmarkene (Joh 4,35)
62 Vandre mens dere ennå har lys (Joh 12,35)

(fortsettes)

Saeed Abedini dømt til åtte års fengsel i Iran

OPPDATERING AV DENNE SAKEN FINNES NEDENFOR:
Den amerikanske statsborgeren Saeed Abedini, her sammen med sin familie, ble søndag dømt til åtte års fengsel i Iran.

Saeed Abedini, er anklaget for å ha truet Irans sikkerhet, og det er dette han nå summarisk er dømt for! Han besøkte sin egen familie da han ble arrestert.

Abedini er en tidligere muslim, som kom til levende tro på Jesus som sin Frelser og Herre. Han var pastor for en iransk undergrunnsmenighet, hvor også resten av hans familie er medlemmer. Kona og barna oppholder seg for tiden i USA, som er Abedini's nåværende hjemland. La oss huske ham og hans familie i våre forbønner.

Oppdatering
Siden artikkelen ble skrevet har jeg mottatt flere opplysninger: Verken Saeed Abedini eller hans forsvarsadvokat fikk være til stede i rettsalen. Aktor fikk dermed fritt spillerom til å fremføre sine anklager. Dette var ikke en rettssak i ordets rette forstand.

Abedini skal sone i det beryktede Evin fengselet, kjent for sin brutalitet.

100 tidligere narkotikalangere døpt i et og samme møte!

I disse bassengene ble 100 tidligere narkotikalangere døpt denne helgen!

Det skjedde under møteserien med evangelist Sammy Tippit, på et fotballstadion i den brasilianske byen Aracaju. Narkotikalangerne har nylig kommet til tro på Jesus, som deres Frelser og Herre.

Mer enn 20.000 mennesker kom til møtene med Tippit, som er baptist, og er en av de gode, gamle vekkelsesforkynnerne, med stor integritet. Han er fast bidragsyter til The Herold of His Coming, et månedlig blad med oppbyggelsesartikler som spres i stort opplag i den engelsktalende verden. Mange hundre mennesker har tilkjennegitt at de vil følge Jesus etter å ha vært tilstede under møteserien, og disse vil nå bli fulgt opp av lokale menigheter.

Om det vil foreligge bilder fra selve dåpshandlingen senere i dag, så vil jeg forsøke å få de publisert.

Daggryet

Dette bildet ble til slik velsignelse for meg når jeg så det første gangen i går. Daggryet og våren er noe helt spesielt. Det er som om tiden står stille, og alt skapes på nytt. Jeg forstår godt David når han skriver:

'Våkn opp, min ære, våkn opp harpe og lyre! Morgenrøden vil jeg vekke!' (Salme 57,9)

Jeg ser veldig frem til våren. Når snøen og kulden er historie. Når sangens tid er inne. Blomstringen. Duftene. Forundringen over det nye livet som spirer og gror. Det milde regnet. Varmen fra sola. Barnelatteren. Leken. Roen og stillheten. Freden. De lange dagene.

Bildet passer veldig godt sammen med en bønn av Ray Simpson, grunnleggereen av Aidan og Hilda kommuniteten på Lindisfarne:


Tidlig om morgenen venter jeg på Deg, Herre.
Dag etter dag strever jeg for Deg, Herre.
Midt på lyse dagen tenker jeg på Deg. Herre.
Når jeg taler og når jeg hviler, gleder jeg meg over Deg, Herre.
Når jeg ber og leser, lærer jeg av Deg, Herre.
Om natten og i søvne hviler jeg i Deg, Herre.

Vi bøyer oss i stillhet og sørger og hever så røsten mot antisemittismen!

I dag på den internasjonale Holocaust dagen tenner vi våre lys for å minnes.

Vi har ikke lov til å glemme. Vi har ikke råd til å glemme. Det var mulig en gang å utrydde seks millioner jøder. Det er mulig at det samme kan skje igjen.

I sorgen over alle de drepte, over alle de lidende som står igjen, bøyer vi oss i stillhet for så å heve vår røst og tale antisemittismen imot som den himmelropende synd den er.

Kristne i Mali holder fast ved troen tross hard forfølgelse

Kristne i Mali er målskiver for de islamistiske opprørerne.

Det forteller en av sørstatsbaptistenes misjonærer i landet. Av sikkerhetsmessige årsaker kan vi ikke oppgi vedkommendes navn. De kristne utsettes for grusom forfølgelse. Sørstatsbaptistenes misjonærer, i likhet med misjonærer fra alle de misjonsselskapene som har arbeidet i landet, er evakuert til noen av nabolandene.

De islamistiske opprørerne har ødelagt flere kirkebygg og forsøker å slettet ethvert spor av kristen tro i de områdene som de nå har kontrollen over. Siden april i fjor har disse islamistiske gruppene hatt kontroll over omlag halvparten av landet. Det er i nordområdene at kampene mellom islamistene og alliansen mellom maliske og franske styrker pågår med full styrke for tiden.

Omlag 230.000 av landets egne innbyggere er forflyttet internt, mens så mange som 150.000 har flyktet fra dette vestafrikanske landet.

De kristne holder fast ved troen
Sørstatsbaptistene kan fortelle at i en av baptistmenighetene i landet ble det holdt bønnevake forrige helg. Denne menigheten har 20 medlemmer. På bønnevaken deltok 100 kristne. Flere av dem var ikke-kristne. På søndagen kom 40 mennesker til gudstjenesten.

Det oppfordres nå til å be spesielt for Mali, ikke minst for de kristne som oppholder seg innenfor det området hvor de islamistiske opprørerne har kontrollen over.

Vår keltiske kristenarv, del 4

Visste du at den keltiske kirke fulgte en rytme med sabbatshvile på lørdag og gudstjeneste på søndag? At den keltiske kirken fulgte Østkirken som følte for den jødiske rytmen som knytter påsken til månefestene? At både Columba og Patrick hadde torsdagen som fast dag for sin åndelige fordjupning?

Dette og mer til kommer frem i denne artikkelen, i vår serie om vår keltiske kristenarv.

Urkirken fulgte en helt naturlig rytme med daglig bønn, som de tok med seg fra jødedommen. Denne praksisen har så kirken ført videre med sin tidebønnpraksis, med bønner morgen, middag og kveld. Urkirken feiret også ukentlig eukaristien eller nattverden. For dem var det helt unaturlig å feire gudstjeneste, uten at det også brødet ble brutt.

For både urkirken og for våre keltiske trossøsken betydde døgnet og årets rytme mye.

Sabbaten
Man antar at det var Hl.Patrick som formulerte Senchus Mor. den irske 'kristenretten'. Den krevde at den sjuende dagen skulle vies til å tjene Gud med både tiende og tid. I Columbas regel finner vi også at den ekstra matrasjonen som ble gitt fast på søndager også skulle gis på lørdag 'på grunn av den store respekten for sabbaten som man finner i Det gamle testamente' (Whitley Stokes: Thesaurus Paleohibernicus: A Collection of Old Irish Gloses).

Adamnan, som skrev biografien om Columba, behandlet sabbaten med en respekt som ble borte i generasjonene som skulle følge. Det er interessant at den keltiske kirken fulgte jødiske og østlige skikker på dette feltet.

'Gradvis førte innflytelsen fra Roma, som ikke var fri fra antisemittisk og urban mentalititet, til at det ble søndag, og ikke lørdag som skulle være hviledag. Dermed ble lørdagen sekularisert,' skriver Roy Simpson i boken Exploring Celtic Spirituality, 2004.

Torsdagen dagen for åndelig fordjupning
Våre keltiske trossøsken hadde også en egen ukes-rytme. Vi vet at på Iona avsto man for eksempel fra å spise på onsdager og fredager, mens det ennå var dagslys. De ville bruke disse dagene til faste og å leve i askesen. Denne praksisen brakte biskop Aidan med seg til den hellige øya Lindisfarne, og den ble fulgt opp av andre som ville følge hans eksempel. Unntaket fra denne regelen skjedde når man fikk gjester.

Hos historikeren Beda i verket Ecclesiastical History of the English People kan vi også lese at både Columba og Patrick avsatte torsdagen som en fast dag for åndelig fordjupning. Det var nok ikke tilfeldig at denne dagen ble valgt. Det er tross alt dagen hvor Jesus setter disiplene stevne på Øvresalen, og nattverden innstiftes.

I neste artikkel skal vi se nærmere på det keltiske kirkeåret.

(fortsettes)

Kan en kristen sverge lojalitet til et land og et flagg?

Får et lovforslag fra en republikansk gruppe den oppslutning som trengs, vil kristne pasifister i Arizona det vanskelig. Forslaget går ut på at delstatens studenter må avlegge konstitusjonell ed om de skal få avgangseksamen. Og loven skal gjelde fra og med i år.

Forslaget ble lagt frem tirsdag. For mange kristne vil en slik lov komme i sterk konflikt med Jesu ord i Matt 5,33-37:

"Dere har også hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store kongens by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde'.

Spørsmålet er nå om hvem man skal være lojal mot: Staten Arizona og dens lover som strider mot Guds ord, eller Jesus? Om loven går igjennom vil dette bli den store utfordringen for mange.

Individualistiske lovsanger flytter fokus bort fra betydningen av Kristi kropp

Jeg lar meg utfordre av David Janzen (bildet) for tiden. Han har skrevet en bok for 'Idealists, Hypocrites and Wannabe Disciples of Jesus', og har mer enn 40 års erfaring fra kommunitetsliv. Sammen med kona grunnla han New Creation Fellowship i Kansas i 1984, før de flyttet til den anabaptistiske kommuniteten Reba House Fellowship i Evanston i Illinios. Her har han blitt en farsskikkelse for mye av det Gud gjør i nærfellesskap, kommuniteter og nymonastiske grupper i USA og Canada.

Det er mangt og mye jeg kunne ha trukket fram fra boken "The Intentional Christian Community Handbook", og jeg kommer til å gjøre det i kommende bloggartikler, men i denne vil jeg bare nevne noe av det David Janzen skriver om vår tids lovsanger. Han skriver innsiktsfullt om hvordan individualismen har sneket seg inn i kristne sammenhenger på en så sterk måte at flesteparten av disse sangene handler om 'meg' og det i langt større grad enn om 'oss'. Objektet for Guds kjærlighet er 'meg', 'Jesus er min'.

David Janzen skriver: 'Du vil finne at den store majoriteten av disse sangene er fellesskapsfiendtlige i karakter. De reduserer evangeliet til en privat forståelse av Guds gjerning i verden, og er ukjente med at det å være en kristen handler om å være med på lagspill'.

Janzen skriver videre om moderne lovsang som førsteperson entall, og sangene er med på å redusere forståelsen av hva Kristi kropp handler om.

Jeg tror David Janzen berører noe svært vesentlig. Slik jeg - og mange med meg - leser Det nye testamente handler det ikke så mye om 'meg', som det handler om 'vi' og 'oss'. Men dagens forkynnelse handler i all vesentlig grad om hvordan jeg kan bli velsignet, om hvor mye jeg er velsignet, og om hva jeg eier i Kristus. Som om jeg er alene i hele Guds vidunderlige verden!

Dette skyldes i all vesentlig grad en eneste ting: mangelen på åpenbaring av hva menigheten - Kristi kropp - er.

Du kommer til å høre mer fra David Janzen om dette - og meg. :-)

Gjentagelsens hemmelighet inne i skogen

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at vi har kunnet feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag, siden første uken av september i fjor. Og det til tross for det ekstremt kalde været den siste tiden.

Som i går. Dagen før viste gradestokken -28 på Eina. I går var det -10. Slik har vi opplevd det også i andre uker. Det er som om den gode Gud gjør det mildere dagen vi holder vår bønnegudstjeneste, slik at det er mulig å gjennomføre den!

Jeg har hatt en trøblete sykdomsperiode, som også har gjort sitt til at det å skulle komme seg til Eina, har vært et aldri så lite mirakel i seg selv. Men akkurat på torsdagene har det gått greit. Vi begynner etter hvert å bli en liten kjerne som kommer sammen. Ikke en gang har jeg feiret gudstjeneste alene. Det er så godt å se brødre og søstre komme for å be, lovsynge, lytte til lesningen fra Den Hellige Skrift, feire nattverden sammen. Vi setter pris på kontinuiteten i den faste liturgien, og tiden vi bruker til å be for ulike bønneemner, og for de som kommer for å bli bedt for i kapellet. Flere har opplevd Guds inngripen i sine liv her i vårt lille bønnekapell. Noen forteller om forunderlige helbredelser. Æren tilhører Jesus alene.

Denne helgen skulle jeg vært på det årlige Vintermøtet på Bjärka Säby. Det for langt for meg, både på grunn av kulda og på grunn av et hjerte og en kropp som ikke helt vil være med. Skulle så gjerne ha hørt metropolitt Kallistos Ware. Det har jeg sett frem til lenge. Men slik ble det ikke.

Likevel fryder jeg meg over å være på den plassen Gud har kalt meg, og satt meg. Det er her jeg hører hjemme. I dette bønnens fellesskap med mennesker jeg er blitt så glad i.

Bildet er fra vigslingen av Kristi himmelfartskapellet 30. september i fjor.

Den fullstendige oversikten over Jesu bud og befalinger, del 2

Her fortsetter den andre delen av den  fullstendige oversikten over Jesu befalinger og bud slik vi finner dem i Det nye testamente:

Motta Den Hellige Ånd
22 Ta imot Den Hellige Ånd (Joh 20,22)
23 La først barna bli mette (Mark 7,27)
24 Om noen tørster la ham drikke (Joh 7,37-38)
25 Hold mine bud (Joh 14,15-17)
26 Be (Joh 16,24 og Luk 11,5-13)
27 Vent på kraften fra det høye (Luk 24,49)
28 Dere skal vitne (Joh 15,26)

Følg Jesus
29 Følg meg (Joh 12,26)
30 Bli døpt (Matt 3,13 og Matt 28,19)
31 Ta og et (Luk 22,17-19)
32 Vask hverandres føtter (Joh 13,14-15)
33 Ta opp ditt kors hver dag (Luk 9,23)
34 Lær av meg (Matt 11,39)
35 Bli i min kjærlighet (Joh 15,9)

Bønn
36 Be alltid (Luk 21,36)
37 Be om at dere ikke må komme i fristelse (Luk 22,40-46)
38 Be om at Gud skal sende ut arbeidere (Luk 10,2)
39 Be for dem som krenker dere (Luk 6,28)
40 Be til Far i Jesu navn (Matt 6,6; John 16,24-26
41 Be slik (Matt 6,9-13)
42 Når dere ber, ikke rams opp ord (Matt 6,7-8)

fortsettes

Opprørende bibelhistorier som utfordrer våre fordommer!

En liten gruppe mennesker samles i et kjellerrom i en kirke for å spise sammen, synge, lese Bibelen, samtale og be.

Det er ikke noe spesielt med det. Slike samlinger skjer over hele jorden. Men det spesielle med denne gruppen du her skal få høre om, er sammensettingen: her finnes sosiale aktivister, mennesker som er i ferd med å bli hjemløse, studenter, naboer - og de vil gjerne utfordres av tekstene de leser, til praktisk handling. Her erverves ikke bare teoretisk kunnskap. Og her er det åpent for å samtale om alle slags spørsmål. Her er mange tvilere.

Innbyderne er Canadian Mennonite Brethren. Slike grupper finnes nå spredt over store deler av Canada. De er en salig blanding av anabaptistisk teologi, og hjemmebakte brød og kaker hvor oppskriftene er samlet fra den lange mennontiske mattradisjonen - og da snakker vi om virkelig god mat! Man oppmuntrer gjerne deltagerne til å komme med sine spørsmål, man bryter brød og skillelinjer, man omfavner stillheten sammen med tidebønner, og man inspirerer til engasjement.

Det hender ofte at de som deltar sier: 'Jeg finner denne bibelhistorien opprørende! Den utfordrer mine fordommer!'

En tid for å lytte
En av menighetene som arrangerer denne type for sammenkomster er Highland Community Church i Abbortsford i British Columbia i Canada. Ledende eldste, J. Janzen, forteller at disse gruppene er et sted for å lytte til Gud, et sted hvor folk kan dele det de opplever Gud sier til dem gjennom lesningen av Bibelen, gjennom sangene og prekenen.

- Våre gudstjenester er en blanding av det liturgiske, som vi har hentet fra andre kirketradisjoner, og en åpen samling hvor vi deler med hverandre i god anabaptistisk tradisjon, og hvor vi leser Bibelen sammen. Fordi vi lytter til deres tvil og tar deres spørsmål på ramme alvor, så er folk villige til å tenke nøye igjennom hva vi mener når vi hevder at Jesus er Herre, sier Janzen.

Den fullstendige oversikten over Jesu bud og befalinger, del 1

Enkelte mener at Jesus gav oss bare et eneste bud. Man skal ikke lese mye i Det nye testamente før man ser at det ikke stemmer. I denne serien vil du få den fullstendige oversikten over Jesu befalinger og bud. Jeg foreslår at du slår opp skrifthenvisningene!

Omvendelse
1. Omvend dere (Matt 4,17 og Åp 2,5)
2. Kom til meg (Matt 11,28)
3 Søk først Guds rike og Hans rettferdighet (Matt 6,33)
4 Tilgi dem som har noe imot deg (Matt 11,25)
5 Fornekte seg selv (Matt 16,24)
6 Be, søk, bank på! (Matt 7,7)
7.Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør (Luk 13,24)

Tro
8 Tro evangeliet (Mark 1,15)
9 Tro på Gud og tro på meg (Joh 14,1)
10 Tro på Ham som Gud har sendt (Joh 6,28-29)
11 Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg (Joh 14,11)
12 Tro på gjerningene (Joh 10,37-38)
13 Tro på lyset, mens dere ennå har lyset (Joh 12,36)
14. Tro og dere skal motta (Mark 11,24)

Den nye fødsel
15 Dere må bli født på ny (Joh 3,7)
16 Rens først begeret innvendig (Matt 23,26)
17 Treet kjennes på frukten (Matt 12,33)
18 Bli i meg, så blir jeg i dere (Joh 15,5)
19 Ha salt i dere selv (Mark 9,20)
20 Arbeid for det som varer (Joh 6,27)
21 Gled dere over at navnene deres er skrevet i himmelen (Luk 10,20)

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 3

Våre keltiske trossøsken var bønnens menn og kvinner. Det fortelles om Hl.Cuthbert, som bodde i Melrose klosteret (bildet) på 600-tallet, hadde for vane å gå ut og tilbringe natten i bønn, for så å vende tilbake i tide til å delta i morgenbønnen sammen med de andre munkene.

Det er historikeren Bede som forteller om dette. Han forteller også om en episode fra Coldingham. Her skal Cuthbert ha stått ute i sjøen mens han ba, med vann opp til halsen. Det må ha vært et forunderlig, og se bederen ute i havet, hvor han har forent seg med havets bølger og himmelhvelvingen over over, med bølgeskvulp som tonefølge til sin bønnevake gjennom natten. Ved daggry skal et par otere ha kommet og varmet føttene hans.

Johannes Cassian
Johannes Cassian (360-433) som reiste fra Egypt til Gallia for å dele de erfaringene han hadde gjort seg blant ørkenens bedere, har skrevet følgende om bønnespiritualiteten derfra:

'Den strekker seg langt bortenfor alle menneskelige følelser. Den er verken lyden av stemmen eller tungens bevegelser eller uttalte ord. Sjelen, som bades i lys fra det høye, taler ikke lenger med menneskelige ord, som alltid er utilstrekkelige. Som en overfylt kilde flommer alle følelser over og strømmer stadig mot Gud. I dette korte øyeblikk uttrykker bønnen så mye at sjelen, når den kommer til seg selv igjen, verken kan gi uttrykk for det eller kaller det fram fra hukommelsen'. (John Cassian: Conferences IX)

Det var med andre ord djupe erfaringer disse bederne gjorde seg med Gud.

'Noen ba inne i meg'
En annen som gjorde seg slike erfaringer med Gud i bønn var Hl.Patrick. Som slave var han tvunget til å være mye alene mens han gjette sauer på åsene i Antrim. Han ba da Jesusbønnen: 'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, minskunn deg over meg'. Til slutt ble denne bønnen en del av ham selv. Han uttrykker dette selv slik:

'Min kjærlighet til Gud, min ærefrykt for Ham og min tro økte stadig. Min ånd ble beveget til bønn, slik at jeg på en eneste dag kunne si så mange som hundre bønner, og samme antall om natten, også når jeg oppholdt meg i skogen og på fjellet. Jeg pleide å stå opp før daggry for å be, i snø, frost og regn, uten at jeg mistet kreftene eller tok skade av det. Jeg skjønner nå at det var Ånden som glødet i meg'. (Patrick: Confession 16,25)

Senere skulle Hl.Patrick ha en visjon om at det var 'noen som ba inne i meg', helt i tråd med den bønneerfaringen som apostelen Paulus gjør seg, og som han beskriver i Rom 8,26: 'Ånden selv går i forblnn for oss med sukk uten ord'.

Et stille sted
En annen kjent skikkelse blant våre keltiske trosbrødre er Columba. Han kjente ofte behov for å trekke seg tilbake for å be. Noen ganger kunne han gå til kirken om natten for å gjøre det. Eller som da han var på øya Skye, søkte han ut i skogen for å være alene med Gud. På Iona gikk han for et sted hvor han kunne være langt unna folk.

(fortsettes)
 

Mennoniter vurderer å slå seg ned i Tartarstan i Russland

I en rekke artikler har jeg skrevet om hvordan anabaptistiske grupper måtte flykte på grunn av grusom forfølgelse til Russland, hvor Katharina den store sørget for å skaffe dem land. Så kom kommunistene, og anabaptistene måtte flykte til blant annet Canada, USA og Sør-Amerika.

Nå skjer det noe veldig spennende!

En gruppe på 11 mennoniter fra Mexico har nylig vært på en reise i Tartarstan (bildet) i Russland, for å se på mulighetene til å slå seg ned der hvor elven Volga flyter sørøst for Moskva.

Leter etter land
Igjen er det behovet for dyrkningsjord som driver anabaptistene til å søke nye steder for å kunne leve:
- Vi trenger jord for kommende generasjoner, sier Enrique Voth Penner, en bonde fra den mexikanske staten Chihuahua, og far til elleve barn, som var med på reisen. Han føyer til: - Så har vi store utfordringer med hensyn til vann. Vi får ikke tak i det vannet vi trenger. Myndighetene gir oss ikke tillatelse til det.

Brønner som en gang var 30 til 60 meter djupe er tomme, og man må grave seg helt ned til 600 meter. Dette gjelder de nordlige delene av Mexico hvor Penner og hans likesinnede bor. Det har også oppstått sterke spenninger i lokalbefolkningen om hvem som skal ha tilgang til vann, og da handler det mye om hvem som har innflytelse over politikerne. Tidligere har slike konflikter ført til forfølgelse av kristne, og i disse tilfellene har det vært lokale krefter sammen med representanter for Den romersk-katolske kirke som har stått bak.

Mennonitene i Mexico har fått myndighetenes tillatelse til å drive sine egne skoler, og de har vært fritatt militærtjeneste.

100 bønder
Peter Friesen, medlem av gruppen som dro til Tartarstan, forteller at så mange som 100 bønder ser seg om etter nytt land. Men de er ennå usikre om hvor de skal reise, for de har ennå ikke vært i stand til å finne et landområde som er stort nok til å huse dem alle.
- Du vet vi mennoniter liker alltid å vokse, sier Friesen, som selv er far til 13 barn og bestefar til 25. Han legger til: - Vi kan ikke bli her, all jorda er opptatt.

Kritiske røster
Men det finnes også de som er svært kritiske til at mennonitene skal flytte tilbake til Russland. Avisen 'Die Mennonitische Post' stilte følgende spørsmål i en lederartikkel: 'Har Russland allerede blitt tilgitt sin fortid?' Redaktør Kennert Giesbrecht problematiserer høyst berettiget Russlands behandling av kristne under kommunisttiden, og med den økende graden av forfølgelse av kristne fra frikirkelige sammenhenger - og spesielt baptister - er det noe man ikke kan se bort fra. Vi skal ikke lenger tilbake enn et århundre før mennoniter ble forfulgt i Russland. Dessuten trekker Giesbrecht frem Russlands store problem med alkoholmisbruk, og korrupsjon.

Mange av de potensielle immigrantene har besteforeldre eller oldeforeldre som flyktet fra Russland på grunn av Bolsjevik-revolusjonen.

Det ingen nevner som et ankepunkt mot flyttingen til Tartarstan er muslimenes sterke stilling i denne russiske republikken. I 1990 fantes det 100 moskeer i Tartarstan, nå er tallet økt til over 1000. Det store flertallet i Tartarstan er sunni-muslimer.

Men Peter Friesen er overbevist om at Tartarstan er et mulig sted å slå seg ned:
- Dette er et jordbruksland, med store elver og fruktbar mark som bare venter på plogen!

Anabaptister, lutheranere og katolikker går sammen om å studere dåpens betydning

Mennoniter, katolikker og lutheranere har satt av fem år til et nærgående studium av dåpen, slik den fremstilles i Det nye testamente og den tidlige kirkens historie.

Et møte i Roma 9.-10 desember markerte begynnelsen på studiet som har fått tittelen: 'Dåpen og inkorporeringen inn i Kristi kropp, Kirken'.

Det er likevel ikke første gang disse tre kirkesamfunnene møter hverandre til felles samtaler og studier. Mennonite World Congress og The Catholic Pontifical Coucil for Promoting Christian Unity førte samtaler fra 1998 til 2003. Det resulterte i rapporten: 'Called together for peace'. Et studium av hvordan man skal forstå dåpen har stått høyt på ønskelista lenge, både for de romersk-katolske og mennonitene. Det til tross for store forskjeller i teologien. Spørsmålet er likevel hva man kan lære av hverandre, som igjen gir grobunn for en større respekt for forskjellene.

Mennonitene har også ført samtaler med Det lutherske verdensforbundet. Representanter fra begge samfunnene deltok i samtaler fra 2005 til 2008 og dette resulterte i rapporten: 'Healing of memories. Reconciling in Christ'. I kjølvannet av disse samtalene kom man frem til et ønske om videre studier, som skulle handle om sosiopolitiske forhold og om dåpen.

Det er fem representanter for hvert av de tre trossamfunnene som skal møte hverandre til studiene om dåpen.  Temaene som er gjenstand for kommende samtaler handler om: 'Dåpen: Guds nåde i Kristus og den menneskelige synd', 'Dåpen: Kommuniserer nåde og tro' og  'Hvordan leve ut dåpen'.

Bildet viser et baptisterium.

Hvordan finner vi friheten?

I dag møtes jeg av disse utfordrende og frigjørende  ordene til Origenes (185-254), en av de tidlige kristne:

'Hvordan kan vi finne friheten, vi som er treller under verden, pengene og det kjødelige begjær? Jeg anklager meg selv, jeg dømmer meg selv, jeg bekjenner mine synder. Måtte de som hører meg, innse sine egne!

Inntil videre sier jeg at jeg ikke er omvendt til Herren så lenge jeg er slave under noe av dette. Jeg har ikke nådd fram til friheten så lenge slike sysler og bekymringer binder meg, for jeg vet at det står skrevet: "Det en ligger under for, er en også slave av".

Måtte jeg ikke styres av kjærlighet til penger. Måtte jeg ikke være bundet av bekymring for eiendeler og rikdom! Jeg vil gjerne ha ros og jager etter menneskelig ære når jeg legger merke til menneskers miner og ord: hva man tenker om meg, hvordan man bedømmer meg, at jeg ikke vekker anstøt, men blir godt likt. Så lenge jeg trakter etter slike ting er jeg slave under dem.

Jeg ville gjerne i det minste gjøre noe for å bli fri, for å kunne legge vekk disse skjendige trelldomsåk og nå frem til friheten slik som apostelen formaner oss: "Dere er kalt til frihet, brødre; så bli ikke treller av mennesker".

Men hvem kan gi meg denne friheten? Hvem kan sette meg fri fra dette skammelige slaveri, om ikke han som som sa: Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

I dag er det 488 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født

I dag er det på dagen 488 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født.

Det var kaldt denne januardagen i 1525. De som var samlet i huset til en mann ved navn Felix Mantz, satte seg tettere sammen. Men det var ikke bare på grunn av kulden. De var kommet sammen for å samtale om det som byrådet i Zürich hadde bestemt. Tidligere denne dagen hadde nemlig de høye herrer bestemt seg for at alle barn, som ennå ikke var døpt, måtte døpes innen åtte dager.

De som ikke adlød denne ordre ville bli forvist! Som om ikke det var nok: to av de som befant seg i dette huset, en mann ved navn Conrad Grebel og Mantz selv, hadde fått beskjed om at de ikke lenger kunne tale offentlig eller undervise i eller om Bibelen.

Etter å ha samtalt nøye om disse tingene, tok de det steget som skulle føre til at tusener fulgte etter: på bekjennelsen av sin tro på Jesus som Herre og Frelser, lot de seg døpe. Handlingen var i myndighetenes øyne uhørt. Og det fikk sine konsekvenser.

I boken 'En tro verd å dø for' har jeg skrevet historien til de som foraktelig ble kalt for 'gjendøpere' (anabaptister). De hørte til reformasjonens tredje fløy, den radikale. Og de ble forfulgt av både Den romersk-katolske, lutherske og reformerte kirke. Fredsommelige mennesker som tok Guds ord på ramme alvor, og som ønsket å leve i pakt med Bergprekenen og ha Jesus som sitt store forbilde.

Anabaptistene ble ansett som en trussel mot det bestående kirkesystemet. De ble arrestert, måtte gjennomgå harde forhør og grusom tortur. Mange av dem ble brent på bålet, hengt eller druknet. Men vekkelsen de var en del av tellet etter hvert tusener. De bar på en lengsel etter at den nytestamentlige menigheten skulle gjenoppstå.

Boken får du kjøpt her:

http://www.frihet.no

Vi minnes Martin Luther King og fortsetter der han slapp

I dag feirer vi sammen med våre amerikanske venner Martin Luther King dagen. Den markeres tredje mandagen i januar hvert år. Siden det tragiske attentatet i 1968 kjempet amerikanske fagforeninger for å få gjort fødselsdagen til Martin Luther King jr til nasjonal hellig dag. De lyktes med å få samlet inn hele seks millioner underskrifter!

Det skjedde i 1981 og daværende president Ronald Reagen vedtok at en minnedag skulle opprettes for å minnes Martin Luther King. Den ble første gang feiret 20. januar 1986 og ble for første gang feiret i samtlige stater fra år 2000.

Kampen Martin Luther King kjempet er ikke over. Krenkelse av elementære borgerrettigheter skjer fortsatt i USA. Hatet mot den svarte delen av befolkningen er ikke gravlagt. Det lever fortsatt i visse miljøer. Og kampen King kjempet handlet jo ikke bare om Amerika. Kampen er universell og den omhandler alle undertrykte, alle som lider på grunn av hudfarge eller etnisitet. Det er kampen for verdighet, for menneskerettighetene, for fred.

Martin Luther King hentet inspirasjonen fra Bergprekenen og fra sine anabaptistiske og baptistiske forbilder, hvor nettopp kampen for tros- og samvittighetsfrihet har stått så høyt og hvor man har fremhevet menneskets uendelige verdi.

Vi gratulerer hverandre med dagen, med å brette opp skjorteermene og fortsatte kampen!

Kl. 18.00 inviterer Norges Kristne Råd, Det norske baptistsamfunn og Holtekilen Folkehøyskole til feiring av King-dagen 2013. Fokus for dagen er menneskerettighetene; «Å stå opp for urett, uansett hvordan den rammer, bør være en plikt for oss mennesker.» Blant annet Sturla Stålsett og Anne Sender deltar, i tillegg til elever fra Holtekilen Folkehøyskole. Sted: Holtekilen folkehøgskole

Økende bekymring for religionsfriheten i Ukraina og Russland

Det er flere grunner til å følge nøye med på det som skjer med hensyn til religionsfriheten i både Ukraina og Russland.

I fjor kunne Ukraina feire 450 års jubileet for den første utgivelsen av den ukrainske Bibelen. Det ble behørig feiret over hele landet. Men det skjedde mer enn så i fjor i dette landet med sine 45 millioner mennesker, og med grenser til Russland i øst, Hvite-Russland i nord, Polen, Slovakia og Ungarn i vest; Romania og Moldova i sørvest, og til Svartehavet og Azovhavet i sør. En ny religionslov ble vedtatt og nye politiske strømninger har kommet til som gjør at framtiden ser alt annet enn lys ut hva angår frihet for kristne til å utøve sin tro.

Økende kontroll
Det var rett før jul at president Janukovitj undertegnet den nye religionsloven. Den nye loven innebærer at myndighetene vil få større mulighet til å øke kontrollen av landets menigheter. Det finnes en berettiget uro for at registreringen av menighetene vil svekke deres muligheter til å drive virksomhet utenfor kirkens vegger.

Lederen for den ukrainske pinseunionen, Mikhail Panochko, som også er leder for Kirkerådet i Ukraina, mener den nye loven i praksis innebærer at Ukraina tilpasser seg lignende lovgivning som den som nå eksisterer i Russland. På bildet taler Panochko i en av landets mange pinsemenigheter. Det finnes over 1.500 pinsemenigheter i Ukraina, med 104.000 medlemmer.

Den ukrainske pinselederen er bekymret for at den nye loven i forlengelsen kan føre til at utenlandske misjonærers arbeid i landet vil kunne svekkes, likeså mulighetene for å ta imot økonomisk hjelp og humanitære hjelpesendinger.

Samtlige kristne samfunn og muslimske organisasjoner gikk imot den nye religionsloven, og de leverte sågar inn et protestbrev til landets president, uten å bli hørt.

Lyspunkter
Men det finnes også mange lyspunkter i dagens Ukraina. Mange steder pågår det store vekkelser. Og det har vekket oppsikt at lederen for landets pinseunion er blitt valgt til lederen for landets kirkeråd. Det i et land med en ortodoks majoritet. Mikhaiel Panochko fikk også være med da den forrige presidenten, Viktor Jusjtjenko, ble innsatt i embetet.

På den politiske arenaen er det også blitt mer vanlig at man lytter til lokale pastorers synspunkter i samfunnsspørsmål.

Kambodsja opplever samme kirkevekst som Kina! Del 1

Det gjør sterkt inntrykk å lese siste nr av 'Nytt om Bibelen', som utgis av Det Norske Bibelselskap. Hør bare:

'Samme kirkevekst som vi har vært vitne til i Kina, skjer nå i Kambodsja. Tilstrømningen til kirkene i dette landet kan sammenlignes med det vi så i Kina for 15 år siden. Fra Bibelselskapet i Kambodsja får vi fortalt at det dannes nye menigheter nesten hver uke'.

Så gledelig! Jeg minner om at vekkelsen i Kina i dag teller 100 millioner gjenfødte kristne! Vi husker alle det grufulle folkemordet som Røde Khmer og Pol Pot gjorde seg skyldig i. Den gangen var kristne forsamlinger ikke bare forbudt. De var forbundet med fare for eget liv å fortelle noen at du var en kristen. Hvor mange kristne som døde for Jesus i dette landet vet alene Gud. Men det var veldig mange, og mange led forferdelig.

Dagens Kambodsja
I denne serien skal vi se nærmere på vekkelsen som pågår i landet, og vi skal se nærmere på historien bak den. Bildet er hentet fra nettsiden til den kambodsjanske baptistunionen. Den ble etablert i 1995. Den har som mål - hold deg fast nå! - å plante 1000 nye menigheter iløpet av fem år! Det vil de utvilsomt klare. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, og hvordan, men la oss først ta med noen fakta om Kambodsja:

Landet er et kongedømme med 15 millioner innbyggere, med Phnom Penh som hovedstad. Nasjonalspråket er Khmer, men det finnes ogsså 30 minoritetsspråk. Kambodsja er et buddhistisk land, og buddhistene utgjør 85 prosent av befolkningen. 2 prosent er muslimer, mens 8 prosent bekjenner seg til en av mange forskjellige folkereligioner. 1,3 prosent regnes for å høre til den kristne tro, men dette tallet er altså i ferd med å endre seg.

Den kristne tro kom til Kambodsja med romersk-katolske misjonærer i 1555. De første representantene for protestantisk misjon kom ført i 1923, da gjennom amerikanske misjonærer.

Antallet dagens kristne
Det er interessant å se nærmere på veksten i antall kristne. I 1970 var det 5000 kristne. Da regner vi både romersk-katolske og protestantiske. Under det despotiske Røde Khmer-regimet fra 1975-1993 ble den kristne tro nesten utryddet.

Det er i løpet av de siste 20 årene at vekkelsen har bredt om seg og antallet kristne har økt kraftig. Som nevnt regner man med at ca 1,3 prosent av landets befolkning nå er kristne. Av dem er ca 60.000 evangeliske kristne, 20,5 prosent er romersk-katolske, 17,8 prosent går under benevnelsen protestanter og 1,7 prosent tilhører andre kirkesamfunn.

Majoriteten av medlemmene i de kristne forsamlingene er unge mennesker.

La oss se nærmere på det som har skjedd.

(fortsettes)

Frikirkens synodeformann besøkte Kristi himmelfartskapellet

I går hadde vi besøk av synodeformannen i Den evangelisk lutherske frikirke, Arnfinn Løyning, på bønnetunet Øvre Strømstad, hvor Kristi himmelfartskapellet ligger. Han kom sammen med Ivar Johnsen, som nylig har avsluttet sin tjeneste som pastor i Toten frikirke. Ivar sitter i styret for foreningen Kristi himmelfartskapellets venner, som har det formelle ansvaret for vårt bønnekapell.

Løyning, som i kraft av sin stilling er den øverste lederen for Den evangeliske lutherske frikirke, eller Frikirken som dette kirkesamfunnet heter på folkemunne, uttrykte sin begeistring over Kristi himmelfartskapellet. Det var en kald dag i går, men sola tittet så vidt fram og bød på et snødekt og vakkert landskap. Mange blir betatt av stillheten her inne i skogen.

Vi arbeider nå med å gjøre ferdig liturgiheftet vårt, som ved siden av å inneholde vår nattverdliturgi og en bønnedel, også vil inneholde noen tidebønner. Det er meningen å ta ibruk dette heftet på den Nordiske og nasjonale bønnekonferansen på Grimerud siste helgen av februar. Lørdagen og søndagen vil vi invitere til tidebønn der, for de som vil ta del i dem, og på søndagen vil vi bruke nattverdliturgien vår i forbindelse med gudstjenesten der. Dermed får flere en smakebit av denne liturgien som er skapt med bakgrunn i den første kristne tidens bønne- og gudstjenesteliv.

På bildet sees synodeformann Arnfinn Løyning (venstre) og pastor Ivar Johnsen.

Vår keltiske kristenarv, del 2

En anglikansk prest, Robert Van de Weyer, beskriver i boken Celtic Fire, som ble utgitt i 1990, om vår keltiske kristenarv på denne måten:

'Hjertet i den keltiske brannen var klosteret. Et keltisk kloster ble vanligvis  startet av en eneboer som ryddet en skogteig og bygde seg en hytte. Litt etter litt kom det andre som sluttet seg til ham, ryddet litt mer skog og satte opp hytter i nærheten. Etter hvert bygde de så et kapell mellom hyttene, noen enkle trevegger dekket med torv.

Noen ganger vokste ikke disse fellesskapene til mer enn ti eller tyve personer, men ofte bestod de av flere hundre eller til og med noen tusen menn og kvinner, og utgjorde noen av de største bosetningene på De britiske øyene. Og hele tiden kom det nye fellesskap til. Munker og nonner som gikk trøtte av alt bråket i de store klostrene, dro ut i skogen for å leve som eneboere. Snart kom det flere. Og de dannet et kloster til.

På det europeiske fastlandet ble hver eneste bit av en munks liv styrt av den streng regel, og abbeden hadde absolutt autoritet. På de britiske øyer, derimot, nøt munker og nonner en høy grad av frihet, og de fortsatte å leve enkelt og fleksibelt. Hver av dem utviklet sin egen rytme for bønn og meditasjon, og de møttes til gudstjeneste bare en gang om dagen. Abbeden ble ikke betraktet som en sjef man skyldte lydighet, men snarere som en vis åndelig veileder man søkte råd hos ... Alle klostre hadde hytter til bruk for folk som var på reise eller var syke, og det ble forventet at munkene ville dele maten sin med dem'.

(fortsettes)

Tyrkisk politi slo til mot 12 menn mistenkt for å ha lagt planer om å myrde protestantisk pastor

Det er bemerkelsesverdig - i et land med 99 prosent muslimer - har politiet avslørt attentatplaner mot en protestantisk pastor.

Landet det handler om er Tyrkia. Det har skjedd drap på kristne her for ikke så mange årene sine, og det er ikke lett å være kristen her, selv i et land med sterke kristne røtter.

12 menn ble arrestert i forbindelse med avsløringene om å ta livet av pastor Emre Karaali (bildet). Politiet fant også en stor mengde våpen i forbindelse med arrestasjonen av de 12 mennene. Seks av dem er blitt løslatt. Det er den tyrkiske avisen Hurriyet Daily News i dag. Tyrkisk politi kan også avsløre at mennene som hadde planlagt å myrde pastor Karaali, hadde laget detaljerte oversikter om hans daglige vaner og gudstjenester han skulle holde. De fant også detaljerte kart om hvordan de skulle finne frem til Izmit Protestantiske menighet.

Pastor Emre Karaali er den eneste protestantiske pastoren i provinsen Kocaeli. Noen av de som nå er arrestert pleide å gå regelmessig på gudstjenestene i menigheten Karaali er pastor for. Den ble grunnlagt i 1999. Allerede fra begynnelsen av har den møtt stor motstand, blant annet fordi den var en misjonerende menighet. Pastor Karaali har mottatt en rekke trusler.

Vår keltiske kristenarv, del 1

Kristenarven vår er keltisk. Og den keltiske kirken ble sterkt påvirket av den fornyelsesbevegelsen som startet i den egyptiske og syriske ørken.

Vi har nettopp feiret minnet om Hl.Antonios, den monastiske bevegelsens far. Det gjorde vi når vi feiret vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det vi vet om Antonios den store har Athanasios av Aleksandria, gitt oss del i gjennom sin biografi. Boken Athanasios skrev om Antonios tente en trosvisjon hos mange. Blant annet en mann ved navn Martin, som var offiser i keiserens garde. Da han blir valgt til biskop i Tours i Gallia, etablerte han i år 371 et kloster der. Et kloster som ikke var underlagt keiserdømmet, men himmelen! For den godeste Martin var det ikke nok med en samling med mennesker som var opptatt av personlig renhet. Nei, de skulle skape en modell for et helt nytt samfunn. Intet mindre. De ville se Guds rike på jord.

Unge menn - fra ulike samfunnslag - strømmet etter hvert til Tours for å få opplæring av Martin. En av de som gjorde det var Ninian.

I år 398 kom denne Ninian tilbake til Galloway der han ble født. Her etablerer han så en kristen kommunitet ved Whithorn. Senteret skulle bli kjent som 'Candida Casa' - 'det skinnende huset'.

Dette ordet - Candida casa - ble brukt i den latinske Bibelen for å beskrive Kristi forklarelse. Hl.Ninians livsverk skulle bli stående for all ettertid som et håpets fyrtårn for kommende generasjoner. Ninians kommunitet tjente som en fellesskapsmodell for talløse grupper av av munker, nonner og eneboere i alle de keltiske områdene.

Biskop Germanus
I år 429 og 447 ble biskop Germanus sendt fra Gallia på to lengre misjonsreiser for å gjenreise en svekket britisk kirke. Germanus oppmuntret og oppfordret de britiske kristne til å følge ørkenfedrenes og ørkenmødrenes eksempel. Og gledelig nok - dette var det mange som gjorde. I det sjette århundre var monastiske kommuniteter og fellesskap det fremste uttrykket for kirken i de britiske områdene.

(fortsettes)

Bønnen om kristen enhet

'Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg, Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg'. (Joh 17,21)

Med disse ordene bærer Jesus frem for vår himmelske Far sin sterke lengsel om enhet mellom Hans barn. Skulle ikke også det være vår pasjon?

I dag innledes den årlige bønneuken for kristen enhet. Denne årlige internasjonale bønneuken har sine røtter i misjonsbevegelsen og studentvekkelsen på midten av 1800-tallet. I 1908 foreslo den anglikanske presten Paul Watson at man skulle samles til bønn for kristen enhet 18.-25. januar hvert år. Fra og med 1966 ble bønneuken også en felles satsning for Den romersk-katolske kirke og Kirkenes Verdensråd. Og fra 1975 blir grunnlagsmaterialet for bønneuken laget av økumeniske grupper fra ulike deler av verden. Jeg skal komme tilbake til årets tema senere i denne artikkelen. La meg først si noe personlig:

Møtet med andre trossøsken
Møtet med kristne fra ulike sammenhenger de siste årene, har betydd mye for meg. Det har vært berikende, og det har vært utfordrende. Berikende i den forstand at jeg har lært mye av de jeg har møtt. De representerer andre sammenhenger enn min egen. Dette har vært møter med mennesker som bærer på en djup Kristushengivenhet, en lengsel etter å se Guds rike komme i en større fylde enn vi har sett til nå, men de har representert andre bønnetradisjoner og gudstjenesteformer enn de jeg har vokst opp med. Gjennom disse møtene har Gud avslørt seg som mye rausere enn de trange rammene jeg har plassert Ham i!

Men det har også vært utfordrende for disse møtene har avkledd meg for min egen åndelige fattigdom, avslørt mine fordommer. Gud har vært til stede i sammenhenger hvor jeg mente at Han ikke kunne være, og velsignet sammenhenger som står for et annet syn i læremessige spørsmål. Det har ikke alltid vært like lett å forholde seg til. Men du verden hvilken hjelp det har vært!

Matta Al-Miskìn
Det skulle bli en kopter som åpnet øynene mine for betydningen av den enhet som gir liv. Hans navn: Matta Al-Miskin, selve fornyeren av det monastiske livet i dagens Egypt. I et lite hefte som trykkes første gangen i 1965 med tittelen: Kristen enhet, advarer fader Matta for en falsk enhet, en enhet grunnet på ønsket om å sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser, en enhet som forakter den svake. I motsetning til denne enhet stiller fader Matta den enhet som har sin grunn i den Treenige Gud.

Enheten finnes jo i selve Guds vesen. Enhetens grunn er den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, i det at Han har revet ned alle skillemurer. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten, den kjærlighet til og lengselen etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengselen etter min neste.

Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke i hverandres. Så lenge vi kristne ikke uforbeholdent overlater oss til Gud, så lenge vi ser enhet som noe eksternt, et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå.

Matta Al-Miskin, som døde 87 år gammel i 2006, fremhever spesielt en ting i våre bestrebelser etter kristen enhet, som vi bør merke oss. Han understreker at den ikke begynner med bokstaven, men med Ånden:

'Dialogen mellom tradisjonene må altså begynne med Ånden og ikke bokstaven, med først å ta imot livet i Kristus som er enheten, før man enes om alle de ulike tankenes og uttrykkenes lærepunkter.Vi må leve sammen i troens innerste og eneste vesen før vi kan forenes om innholdet. Troens vesen, som er Kristus selv, hviler på kjærlighet, at man gir av seg selv, overlatelse og fullstendig utslettelse i det man antar en tjeners skikkelse. På denne måten leder hjertets og samvittighetens dialog til et resultat som sikkert overrasker intellektet, men som virkelig taler med Kristi røst'. (Matta Al-Miskin. Enhet ger liv. Silentium 2000, side 25-26)

Matta Al-Miskin beskriver i denne lille boken hvordan den kristne tro har blitt farget av den kulturen den har stått i:

'I Afrika fremtrer Kristus som svart, i nord som hvit, i India som brun i skinnet og hos eskimoene som kortvokst - men hos dem alle er Kristus en og den samme: Golgatas Kristus, gravens og oppstandelsens Kristus, hele verdens Kristus. Av denne årsak er det meningsløst for kirker i sin iver etter kristen enhet forsøker å endre læretradisjonenes uttrykkmåte hos en annen kirke, være seg som å trekke fra noe eller legge til noe... Men innebærer dette at vi bør vende den kristne enheten ryggen? Gud forby! Kristen enhet er jo troens viktigste krav - et krav som vokser fram i vårt indre og tar tak i hjerte og følelser. Med tårer ber vi om enhet, fordi vi ber om Kristus'. (s.22-23)

Årets tema
Årets tema er: Hva krever Gud av oss?  Bakgrunnen er teksten fra Mika 6,6-8:

'Hva skal jeg komme fram for Herren med når jeg bøyer meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, med årsgamle kalver? Bryr Herren seg om tusenvis av værer, titusenvis av oljebekker? Skal jeg ofre min førstefødte for mitt lovbrudd, min livsfrukt for min sjels synd? Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud'.

I linken nedenfor finner du materiale som er laget for årets bønneuke, og som kan brukes individuelt og i grupper de dagene bønneuken varer:

 http://www.norgeskristnerad.no/index.cfm?id=389633

5000 muslimer vandaliserte hus eid av kopterne brukt til sosiale arrangement

Onsdag kom tusenvis av muslimer ut av moskeen i landsbyen Fanous med hammere og slegger, og ødela en bygning tilhørende den koptiske kirken, mens de ropte islamske slagord. Bygningen er blitt brukt til sammenkomster. Muslimene mente den var i ferd med å bli omgjort til en kirke. Da sikkerhetspolitiet ankom var bygningen fullstendig rasert.

Bygningen på 100 kvadratmeter har huset ulike sosiale aktiviteter i landsbyen Fanous, som ligger i Tamia distriktet i Fayoum provinsen, 130 kilometer sørvest for Kairo. Den koptiske kirken hadde alle papirene i orden med hensyn til denne bygningen, og hadde myndighetenes godkjennelse til å drive sin virksomhet. Blant annet ble det drevet en barnehage i andre etasje.

Men muslimene på sin side insisterte på at bygningen var i ferd med å bli en kirke. Rett før muslimene gikk til angrep hadde det vært et møte mellom borgermesteren i landsbyen, og representanter for lederskapet både blant kopterne og muslimene. De var da kommet frem til enighet om at kun andre etasje skulle rives, mens første etasje skulle bestå. Dette rivearbeidet skulle utføres av et firma.

I mens brukte moskeene i de omkringliggende landsbyene sine høytaleranlegg til å kalle sammen muslimene i disse landsbyene, til å ta beina fatt til landsbyen Fanous for å hjelpe sine trosfeller der, fordi de 'kristne er i ferd med å bygge en kirke'.

Ifølge menneskerettighetsaktivisten Nader Shukry i den koptiske ungdomsorganisasjonen Masporo, deltok 5000 muslimer i angrepet på den koptiske bygningen. De ropte 'Allahu Akbar' mens de pulveriserte bygningen med sine slegger og hammere. I Tamia distriktet og nabolandsbyen Senousen bor et stort antall islamister.

Bildet er fra ødeleggelsen av en koptisk kirke for ikke så lenge siden.

Vår sårbarhet og Guds legende kjærlighet

Så sanne disse ordene er:

'Vi er født i ekstrem skrøpelighet, og vi dør i ekstrem skrøpelighet. Gjennom hele vårt liv forblir vi sårbare, og vi risikerer å få sår. Hvert barn er så sårbar, så skrøpelig og uten noe forsvar'.

De tilhører Jean Vanier (bildet), en mann som få andre har sett og bekreftet andre. Det vi alle lengter etter.

Jeg undrer meg over hvorfor vi er så redd for å vise vår sårbarhet. Gud kjenner den. Han har gjennomskuet oss. Og likevel elsker Han oss. Det er i grunnen det eneste jeg trenger å vite. For vet jeg at jeg er elsket, har jeg ikke noe behov for å gjemme meg.

Stor synder - stor Frelser

John Newton (1725-1807), kjent for sin utrettelige kamp mot slaveriet og som forfatteren til 'Amazing Grace', sa ved en anledning følgende på sine gamle dager:

'Selv om jeg husker ting dårligere, så er det to ting jeg husker tydelig og godt: Jeg er en stor synder og Kristus er en stor Frelser'.

Tenk at vi har så stor en Frelser og så stor en frelse! Med årene blir dette bare større og større, og gjenstand for ens undring, beundring og takknemlighet.

Over dette gleder jeg meg i dag: At jeg av bare nåde får tro meg frelst på grunn av Jesu offer på Golgata kors.

Kopterne sliter med å få sendt pakker til utlandet

I snart ett år har jeg hatt jevnlig kontakt med Hl.Antonios klosteret i Egypt. Dette er et av de eldste klostrene i verden. Situasjonen for munkene her er vanskelig på mange måter. Blant annet handler det om noe så enkelt som det å sende og motta post.

Hl.Antonios klosteret har ønsket å gi en gave til Kristi himmelfartskapellet, vårt bønnekapell på Eina. Pakken er sendt en rekke ganger, men kommer aldri fram. I går fikk jeg melding fra min kontaktperson i klosteret, som kunne fortelle at de nå hadde sjekket med andre som de også hadde sendt pakker til. Ingen av dem har mottatt noe fra Hl.Antonios klosteret. Men de får ikke pakkene i retur heller. Hva som skjer med dem er det ingen som vet. Klosteret er fortvilet.

I det kaos som har oppstått i Egypt i kjølvannet av den såkalte arabiske våren er uregelmessig postgang kanskje ikke så rart. Men her virker det som om det er en bevisst aksjon fra egyptisk postvesen for å forhindre våre koptiske venner fra å ha kontakt med omverdenen. Nettforbindelsen er det også så som så med i perioder.

Hver gang jeg har vært i kontakt med våre koptiske venner i dette klosteret så sier de det samme:

- Ikke glem oss! Be for oss!

Den nøden kjenner jeg på, og jeg vil gjerne oppfordre bloggens bedere til å be for Hl.Antonios klosteret og alle våre trossøsken i Egypt, som igjen er blitt en martyrkirke.

USA's største baptistmenighet får ny pastor

Med 94 prosent av stemmene på menighetsmøtet ble John Wilkerson (bildet), valgt til å lede First Baptist Church i Hammond, Indiana, med sine 15.000 medlemmer. Han vil bli innsatt som pastor i forbindelse med gudstjenesten 17. februar, og vil fortsette å arbeide for å lege sårene etter at menighetens forrige pastor, Jack Schaap, ble avsatt etter å ha innrømmet et seksuelt forhold til en ung kvinne.

John Wilkerson blir dermed pastor for den største baptistkirken i USA. Menigheten tilhører bevegelsen av 'Fundamental Independent Baptists'. Det betyr at menigheten er en frittstående baptistkirke med en klar konservativ og bibeltrio profil.            

I følge menighetens egen nettside, ble John Wilkerson, ferdig utdannet Hyles-Anderson school i 1989, og underviste så ved menighetens City Baptist Schools før han flyttet til Long Beach i California, for å undervise ved en skole drevet av baptister der. Han ble så rektor ved Calvary Christian School of Baton Rouge i Los Angeles i 1993.

I år 2000 vendte John Wilkerson tilbake til California for å bli pastor for First Baptist Church i Long Beach. Under hans tid som pastor har denne menigheten vokst fra 849 medlemmer, til 1.700. Denne menigheten holder gudstjenester både på engelsk, spansk og koreansk og når mange kirkefremmede.

John Wilkerson, og hans kone Linda, har vært gift i over 23 år, og de er foreldre til ni barn. En av dem, Tyler, døde 17 år gammel i en bilulykke i august 2008. Søndagen etter sønnens død holdt John Wilkerson en tale med tittelen: Gud gjør ingen feil.

Evangelikale ledere i USA lanserer 40 dager i bønn for å rette fokus på det å være flyktning

Evangelikale ledere i USA lanserer nå en 40 dagers bønneaksjon for immigrasjonsreformer.

En gruppering som kaller seg The Evangelical Immigration Table har lansert bønneaksjonen med tittelen: 'Jeg var fremmed'. Med dette bønneinitiativet ønsker de å oppmuntre kristne til å bruke 40 dager til å reflektere over skriftsteder som handler om det å være flyktning og asylsøker og be over det de har lest. Menigheter og enkeltpersoner som vil delta i bønneaksjonen får et digitalt bokmerke som inneholder en liste på 40 skriftsteder som handler om det å være flyktning.

The Evangelical Immigration Table har kommet med en uttalelse, som er underskrevet av en rekke evangelikale ledere fra store deler av USA, som nå krever en reform i amerikansk politikk med hensyn til immigrasjonsspørsmålene. Prinisppene disse kristenlederne har skrevet under på handler om: respekt for den  gudgitte verdighet som finnes i alle mennesker, vern av den enhet som en familie representerer, respekt for lov og rett, en garanti for sikre nasjonale grenser, en forsikring om rettferdig skatt, samt å arbeide for en legal status som gir statsborgerskap til de som nå lever i USA på illegalt vis.

Foto: The Christian Post.

Dagen har innledet samarbeide om bloggen

Dagen har fått ny nettutgave. I den forbindelse har avisen innledet et samarbeide som går ut på at de kan legge ut artikler fra denne bloggen på sin forside.  Det betyr at flere får tilgang til det nyhetsstoffet som jeg har tilgang til via våre internasjonale kontakter, ikke minst innen den internasjonale bønnebevegelsen og de kontaktene vi har i land hvor kristne blir forfulgt.

Gjennom disse - og de kontaktene vi har via kirker som representerer ulike kirkesamfunn og klostre - har jeg på denne bloggen kunnet publisere nyhetsstoff lenge før de kristne mediene har fanget det opp. Nå vil dette komme Dagens lesere til gode, og det gleder jeg meg over. Det kan kanskje føre til at flere blir med i forbønn for dagsaktuelle saker.

44 binds bibelkommentarserie ferdig innen 2020

Innen 2020 vil en bibelkommentarserie i 44 bind endelig være sluttført. I løpet av februar vil bind 26, som er en kommentar til Johannesevangeliet, bli publisert. De neste 18 bindene vil komme fortløpende. Flere av dem er under utarbeidelse.

Bibelkommentarene er unike i sitt slag, fordi de er skrevet ut fra et anabaptistisk perspektiv og med stor faglig teologisk tyngde.

En av de som har arbeidet med bibelkommentarserien i 25 år og har ledet redaksjonskomiteen, er Paul M Zahr (bildet), pensjonert biskop og seminarlærer. Han har selv skrevet kommentarene til 1. og 2. Timoteus og Titus. Nå gir han stafettpinnen videre til Gordon Matties, professor i bibelske studier ved Canadian Mennonite University i Winnipeg, Manitoba. Han har sittet i redaksjonsrådet siden 1987 og representert Mennonite Brethren.

Herold Press, som er utgiveren av de 44 bindene, har hatt som mål å skape en kommentarserie med faglig teologisk tyngde, som samtidig er lettlest, og som vil hjelpe dagens bibellesere til å forstå Bibelens tidløse budskap.

Bak bibelkommentarserien står seks kirkesamfunn: Mennonite Church USA, Mennonite Church Canada, Brethren in Christ, Church of the Brethen og Brethren Church.