Vest og Øst - med hvilke briller leser vi?

J min daglige bibellesning for tiden leser jeg Åpenbaringen. I den forbindelse leser jeg også mange kommentarer, og i en av dem lanseres en tolking av de syv sendebrevene som om de representerer syv tidsperioder av kirkehistorien. Jeg har sett lignende fremstillinger tidligere, og det slår meg hvor vestlig orienterte disse teoriene er! Alt sees fra et vestlig ståsted, som om alt handler om Europa og den vestlig europeisske historien. Så når Johannes fører i pennen  Jesu personlige hilsen til de syv menighetene i Lilleasia, så er det fremtidig profetiske forutsigelser om tilstanden i kirkene i Vesten! Hvor ble Østen av? 

Hvor lett er det ikke å farges og blendes av sin egen historie i den verdensdel man lever, og glemme at det satt og sitter kristne fra Syria, Egypt, Libanon, Libya - bare for å nevne noen - og leser den samme hellige Skriften. Vi leser den også med vår egen tids briller og forestillinger. Tenk hvor berikende det er å lytte til hverandre. Spør en kopter hva det skriftavsnittet du leser betyr for ham eller henne. Da vil det åpne seg helt nye perspektiver.

Billedtekst: En koptisk kirke

En bønn 1.juledag 2021

 "Det er så fryktelig vanskelig å bli så liten som du, Jesus. Hjelp oss å komme nær hjertet ditt. La oss ikke gå rundt å tro at vi er så store. Vi orker ikke denne konkurransen mer: hvem er størst? (Luk 22,24)

- Fader Matta al-Miskin (bildet), eller Matteus den fattige (1919-2006), fornyer av det koptiske klostervesen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En kirke i hvert hjem

I det tiende århundre utferdiget kalifen av Kairo et dekret hvor han besluttet at alle koptiske kirker skulle stenges i hele Egypt og han forbød også at det skulle ringes i kirkeklokker. Kirkene ble stengt, kirkeportene rustet etter hvert og duene fant tilholdssted i helligdommene.

Noen av de mest trofaste kristne kopterne la ut på den lange reisen gjennom ørkener for å oppsøke klostre i ødemarkene for å møtes for gudstjenester og bønn.  Men majoriteten av kopterne hadde ikke råd eller tid til å oppsøke disse klostrene, så de var tvunget til å holde seg hjemme på søndagene.

Etter ni år bestemte kalifen seg for å se hvordan det sto til med kopterne og hvordan de klarte seg. En søndag tok han beina fatt og vandret gatelangs i det gamle Kairo. I det han vandret rundt i de trange  gatene, hørte han lyden av deres bønner, Bibelen ble lest høyt og det strømmet ut lovsanger fra hvert et koptisk hjem.

Dette førte til at kalifen forfattet et nytt dekret:

'Åpne deres kirker og la dem be som de selv ønsker. Jeg trodde jeg hadde stengt deres kirker i hver en gate, men i stedet finner jeg at de har åpnet en kirke i hvert hus.'

Er det ikke det samme som finner sted i dag?

Billedtekst: Koptiske ikoner i et koptisk hjem.

Har du sett Kristus i det siste?

I går feiret vi minnet om hellige Pishoy, en av ørkenfedrene.

Abba Pishoy var berømt blant sine monastiske brødre fordi det gikk rykter om at han stadig vekk så Kristus selv. Hans brødre forsøkte å overtale ham til å la dem få møte Kristus. Så abba Pishoy sa at Kristus ville møte dem på et bestemt fjell på en bestemt dag.

Når dagen kom skyndte munkene seg opp på fjellet, ivrig etter å se Herren. Pishoy fulgte etter dem, men gikk saktere. På vei opp fjellet passerte de gammel, liten og skrøpelig mann, som hadde store problemer med å gå. Munkene overså ham, men abba stoppet opp og spurte hvor man skulle.

De skulle samme vei, så abba Pishoy løftet den opp på ryggen og bar ham til han hadde nådd sitt mål. Deretter gikk Pishoy til han nådde igjen de andre munkene.

Når Pishoy kom frem spurte de andre munkene om når Kristus ville komme?

Da kunne Pishoy fortelle dem at de allerede hadde passert ham på vei opp til fjellet. Kristus var forkledd som den gamle mannen.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Skandinavia kan få sitt første syrisk-ortodokse kloster

Patriarken for Den syrisk-ortodokse kirken, Aphrem II Karem (bildet), var på Sverige besøk første uken av juni. Besøket har ikke vakt stor oppmerksomhet, men kan vise seg å være kirkehistorisk. Besøket kan nemlig resultere i at Skandinavia får sitt første syrisk-ortodokse kloster. Det er svært gledelig.

Det første skrittet er nå tatt. En villa på 600 kvadratmeter er kjøpt. Stedet har vært et pensjonat, og ligger sør for Nyköping. En stiftelse er grunnlagt og det første avdraget betalt. Den syrisk-ortodokse kirken har et stort behov for prester, og patriarken håper at grunnleggelsen av dette klosteret kan føre til at de får flere.

Nå settes det i gang en innsamlingsaksjon slik at man skal få muligheten til å kjøpe eiendommen. Man håper at klosteret skal være i drift fra våren neste år.

Men de syrisk-ortodokse kristne i Sverige er ikke alene om å ønske seg klostre hvor bønnens liv blomstrer. Også kopterne gjør det. Nå åpner Den koptiske kirken et retreatsenter ikke ulikt Anafora i Egypt. Det skjer i Hävla nord for Norrköping.

Relevant, tilgjengelig, en kirke for alt folket - eller Kristi kropp?

I en tid med en så sterk fokus på at kirken skal være relevant og ikke minst tilstede hvor folk er,  er det befriende å lese kronikken til postdoktor i systematisk teologi ved MF Vitenskapelig Høgskole, Ragnar Misje Bergem, som er gjengitt i Vårt Land i dag. Den anbefales!

Bergem tar utgangspunkt i gudstjenestefeiringen til den koptiske presten Gebre Bufael Asresseha, som holder til i det ulendte fjellpartiet i Tigray-regionen i det nordlige Etiopia. Der finnes det en hule som er gravd inn i fjellveggen. Hit kommer Gebre hver dag for å feire gudstjeneste. En risikabel klatretur for de fleste. Han bestiger fjellet for å betjene de som kommer for å feire gudstjeneste. De bor ingen her. Men alle er velkommen til å feire gudstjeneste.

Så skriver Bergem noe veldig interessant:

"Jeg mener at vi heller må begynne med kirken som en hendelse, altså som tid og sted. Det er først da kirkens eget rom oppstår, et rom som ikke er det samme som alle andre. I motsetning til modernitetens tomme rom, er dette rommet allerede konkret fordi det er fylt av menneskekropper, stemmer, handlinger, liturgi, og Jesu tilstedeværelse i brødet og vinen. Det er i forkynnelsen, sakramentene og liturgien, og alle de mange menighetens handlinger som følger av dem, at kirkens rom oppstår."

Dette vil jeg grunne på i dag. Mer enn noensinne i en tid som vår trenger vi å spørre oss selv ha kirken er? Hvilken identitet har hun?

Drept av en av sine egne

Det grufulle drapet på abbeden i Makariosklosteret i Egypt, Anba Epiphanius (bildet) synes nå å være oppklart. Drapet skal ha blitt begått av en av munkene i klosteret. Han har samarbeidet med en tidligere munk i samme kloster, som nylig måtte forlate klosteret. Sammen skal de ha planlagt drapet.

Det er professor i kirkehistorie, Samuel Rubensson, som er preses for Johannesakademien som opplyser dette på nettsiden til Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Det hele er en djuppt tragisk katastrofe for den monastiske kommuniteten. Drapet fant sted 29.juli.

Anba Epiphanius var en svært lærd mann, og var kjent for sin stillferdige fremtoning. Han ble født i 1954, og var munk i Makariosklosteret siden 1984. I 2013 ble han så valgt til klosterets abbed og dermed biskop. Makariosklosteret fikk sin store fornyelse i moderne tid da Matteus den fattige eller Matta al-Miskin tok over ledelsen.

La oss huske våre venner i Makariosklosteret i forbønn i denne vanskelige tiden.

En kort preken

Jeg holder på å lese Eivind Skei's velskrevne biografi om Norgesvennen, biskop Thomas fra Egypt (bildet). En av historiene som fortelles handler om ordinasjonen av biskop Thomas. Den har noe vesentlig å si oss alle. Jeg gjengir den her:

"Det er ordinasjonen av den nye biskopen fra bispedømmet El-Qussia. Katedralen er full av mennesker. Foran sitter den lange rekken av andre biskoper, pavelige utsendte og dignitærer. Alle øyne følger den nye biskopen, som bærer navnet Thomas, mens han går de få skrittene frem til prekestolen. Den nye biskopen står en liten stund og ser utover forsamlingen. Noen tenker at han ser så ung ut, helt annerledes enn de andre biskopene, med deres verdige skjegg og skikkelser. Dessuten er han ikke særlig høy, heller kortvokst. De utsmykkede messeklærne virker nesten litt malplasserte på ham. Noen undrer seg over hvordan han egentlig føler seg, der han står vendt mot dem med dette ansiktet, prydet med svart skjegg, som om han prøver å legge noen år til sin unge alder.

Nå er tiden kommet for den nye biskopen til å holde sin første preken i sin nye funksjon. Alle er spente på hva han har på hjertet. Vil han si noe som kan forklare hva pave Shenouda har sett i ham, da han utpekte denne unge mannen til biskop i El-Qussia?

Biskop Thomas sier dette: "Som biskop skal jeg være en hånd som kommer nedenfra for å løfte mennesker opp, ikke en hånd som kommer ovenfra for å herske over mennesker."

De få ordene er sagt.

Den nye biskopen til El-Qussia blir stående et øyeblikk stille, mens han lar blikket hvile på forsamlingen. Så vender han seg bort og gjør mine til å forlate prekestolen. En aldrende prest kommer seg raskt på bena. På et øyeblikk er han borte hos biskop Thomas. holder ham i armen og hvisker, temmelig høyt: "Du må si noe mer!"

Biskop Thomas betrakter ham, forundret. Mer! Han hadde jo sagt det han skulle si! Hele grunnlaget for hans tjeneste ligger jo der, i disse ordene. Hva mer er det å føye til?

Thomas blir bestemt holdt tilbake på prekestolen. Et lite drama er i ferd med å utspille seg, en underlig maktkamp mellom den nye biskopen og hele det kirkelige etablissement. Det ventes en riktig god og lang preken, etter koptisk tradisjon.

Biskop Thomas står igjen på prekestolen. Han venter en liten stund. Så sier han det samme en gang til, med litt flere ord: "Som biskop skal jeg være en hånd som kommer nedenfra for å løfte mennesker, ikke en hånd som kommer ovenfra for å herske over mennesker. Resten må komme i handling, ikke ord."

---
Boken: Biskop Thomas: I kjærlighetens sirkel, Luther forlag, er herved anbefalt på det aller varmeste. Denne boken må du lese. Hvilken velsignelse!

Abbed i koptisk kloster myrdet

Det er med djup sorg og fortvilelse vi mottar meldingen om at abbeden i Macarius-klosteret, fader Epihanius, er blitt drept. Drapet skjedde ved solnedgang i går, 29. juli.

Anba Epihanius var abbed for hellige Macarius klosteret i Wadi al-Natroun i Egypsts vestlige ørken. Han ble funnet i en blodpøl, og alt tyder på at han ble utsatt for et bakholdsangrep. Han er slått i bakhodet med en skarp og tung gjenstand. Anba Epihanius ble drept i det han gikk fra sin munkecelle for å ta del i den tidebønnen som holdes ved midnatt.

Det er utrolig at noen kan drepe en stillferdlig, fredelig og bedende munk.

Anda Epihanius vil bli husket som en lærd mann. Ydmyk. raus og snill. Det sier de som var så heldige å få treffe ham. På dette bildet ser vi han sammen med pave Tawadros II.

Som de ortodokse sier når noen dør: Evig ihukommelse.

Hvem som står bak det grufulle drapet er ikke kjent.

En forunderlig historie om de koptiske martyrene - Gud tar vare på sine

Mama Maggie er blitt en kjent og kjær skikkelse for mange kristne i Norge. Det skyldes ikke minst den fremragende velskrevne biografien til Eyvind Skeie (bildet).

I går fikk jeg siste nummer av magasinet Stefanus i posten. Det var svært gripende å lese historien som Johannes Morken gjenforteller i en artikkel han skriver om Mama Maggie.

Jeg var kanskje en av de aller første i Norge, kanskje den første til å fortelle om de 21 kopterne som ble drept for sin tros skyld i Libya. Det vil si, det var 20. Den 21'de var en muslim fra Ghana, som ble en kristen på grunn av det sterke vitnesbyrdet til de 20 kopterne og som ble halshugget sammen med dem. Jeg kan ennå huske at jeg fikk mange henvendelser etterpå om dette kunne medføre riktighet.

Nå forteller Mama Maggie noe som til nå har vært helt ukjent. Hun har det fra førstehånds kilder og hun sier selv at de er pålitelige. Det er ingen grunn til å tvile på det.

I forbindelse med møtene hun hadde for Stefanusalliansen nå i månedskiftet mai-juni fortalte hun historien om mannen IS-krigerne i Libya hadde leid inn som vakt for de 21 mennene. Mannen har fortalt at han så et syn, da de 21 skulle drepes i tur og orden. Himmelen ble mørk. I synet steg en svart drage opp fra vannet for å angripe hver og en av dem. Deretter så han en hvit ørn stige ned fra himmelen. Mennene i oransje kledde fangedrakter ble plutselig hvite foran øynene hans, og en hvit hest kom for å hente hver og en av dem.

Deretter faller mannen bevisstløs om. Han ble brakt til et sykehus der han ikke sov på tre netter, han var redd og skalv. Faren trodde at årsaken var at noen av de kristne hadde gjort noe med ham. Derfor fikk han tak i en kristen mann til å be for sønnen. Til denne mannen fortalte så vakten om synet han hadde sett. Denne historien har gjort et stort inntrykk i Egypt. Det gjorde det også på meg.

En av mine åndelige fedre

La meg fortelle deg om en mann, en koptisk munk, som har betydd mye for mitt åndelige liv.  Få har lært meg så mye om bønn som ham. Jeg tenker på Matta al-Miskin (bildet) eller Matteus den fattige. I dag er det 12 år siden han døde.

Matta al-Miskin skulle bli den store fornyeren av det monastiske livet i Egypt. Han var en velhavende mann, med hus, apotek og biler, som blir så grepet av Kristus at han solgte alt han eide og gav pengene til de fattige. Selv beholdt han bare to ting: En tykk bunke håndskrevne ark med utdrag av fedrenes undervisning om bønnen og en håndskrevet kopi av arabiske versjonen av Isak av Ninives skrifter. Her fant han den åndelige veiledningen som skulle gjøre ham til den monastiske vekkelsens forgrunnsfigur i Egypt i mer enn 50 år.

Han var en sann karismatiker! En av hans store fortjenester er at han fikk kopterne til virkelig å lese Bibelen, i det han innførte bibelstudier og oppmuntret kirkens medlemmer til daglig å lese, studere og grunne på Guds ord.

Noe som opptok Matta al-Miskin var kristen enhet.

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen "Kristen enhet" advarer Matta Al-Miskin mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta Al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake.
I motsetning til denne falske enhet stiller Matta Al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den Treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, Hans nedrivning av alle skillemurer.

Matta Al-Miskin legger vekt på at den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg selv til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta Al-Miskin.

I 1972 skriver Matta Al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp samme tema. Artikkelen har fått tittelen: "En Kristus og en altomfattende Kirke." Her tar Matta Al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer Kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker tenker. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle. Den er hele den nye skapelsen, forsoningen av alt som har vært, er og skal komme. I Kristus rives alle skillemurer ned.

I samme artikkel reiser han også kritikk mot dem som begynner med bokstaven og gjerne holder Ånden utenfor. "Intet skarpsinn i hele verden kan erstatte hellighet," sier Matta Al-Miskin.

Han er født i Benha i 1919, og ble gitt navnet Yusuf Iskandir. Han utdannet seg til apoteker og etablerte seg i Aleksandria på begynnelsen av 1940-tallet. Aleksandria var den viktigste basen for de allierte i den østre delen av Middelhavet, og Yusuf gjorde dermed raskt karriere. Men Gud hadde andre planer for ham. Det begynte å gå rykter om nye ørkenfedre, om menn som hadde forlatt alt, vendt verden ryggen og innviet seg til et liv i bønn i ørkenen. En av disse var Abd al-Masih, eller Kristi tjener, fra Etiopia. Hans radikale etterfølgelse, hans liv i stillhet, tiltrakt seg manges oppmerksomhet og de la selv på vei ut i ødemarken for å møte ham. Yusuf Iskandir kjente kallet til ørkenen. Og han var ikke alene. 1940-tallet var en vekkelsens tid i den koptiske kirken, der unge velutdannede koptiske menn og kvinner, flokket seg om klostrene og ørkenens åndelige veiledere. En av disse, - fader Mina, var en disippel av Abd al-Masih. Han ble senere klosterforstander for Samuelsklostret, og skulle senere bli den koptiske kirkens patriark med navnet Kyrillos VI. Yusuf Iskandir ble kjent med fader Mina, og i 1949 avla han sine munkeløfter til Kyrillos VI og ble fader Matta al-Miskin. Navnet hans kan oversettes Matteus den fattige, eller Matteus stakkaren. For Matta al-Miskin fantes det bare en vei: han ville leve i Samuelsklostret, det strengeste og mest avsidesliggende. Der ville han gi sitt liv til Herren.

Her vekslet dagene mellom bønn og kamp og skrivearbeid. Natt etter natt skrev fader Matta al-Miskin av de store åndelige fedrenes undervisning om bønn. Men etter to år i dette klostret, måtte det overgis. Sykdom og sult tvang munkene til å finne et annet sted. Bare en blind munk og hans katt, ble igjen. Fader Matta al-Miskin dro til Surianklostret, det gamle syriske klostret i Sketis, dagens Wadi Nattrun. Dette klostret blomstret - en stor mengde unge hengivne, munker fordypet seg i klosterbibliotekets skatter.

Men fader Matta al-Miskin klarer ikke å slå seg til ro i dette klostret. Det er for mye uro, det er for hektisk. Gud har lagt en sterk lengsel ned i ham etter stillhet. Han trekker seg tilbake til en grotte i ørkenen. Men heller ikke her får han være alene særlig lenge. Ryktene går om at her finnes det en åndelig veileder av rang. I 1954 kaller patriark Yusab han til å være hans stedfortreder i Aleksandria, forlater han i lydighet sin tilværelse i grotten. Men bare 18 måneder senere er han tilbake i ørkenen. Overbevist om at han trenger å leve i ensomhet, oppsøker han igjen Samuelsklostret. Sommeren 1956 slutter en gruppe fra Surianklostret seg til ham. De vil leve like radikalt. Fader Matta al-Miskin fremstår mer og mer som vekkelsens åndelige leder, og hans radikalitet og hans skrifter skaper uro. Når fader Mina i 1959, blir patriark, blir fader Matta al-Miskin og hans disipler bedt om å forlate Samuelsklostret og vende tilbake til klostret i Suranim. Spenningene øker.

Det blir til at de forlater Samuelsklostret, men slutter seg ikke til klostret i Suranim. I stedet slår de seg ned i Helwan, en forstad til Kairo. Her fantes det en kommunitet, skapt av lekmenn, bestående av en gruppe koptiske intelektuelle som var sterkt grepet av vekkelsen. Men Matta al-Miskin's radikalitet og kompromissløshet blir for mye av det gode. August 1960 blir han ekskommunisert sammen med sine disipler. For ikke å skape større problemer, forlater de kommuniteten og drar dypt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Rayan, som ligger sør for Fayumoasen. I ni år lever de her, glemt av verden. Noen ganger om året passeres stedet av en kamelkaravane, som skaffer dem det mest nødvendige til livsoppholdet. Byttemidlet er fader Matta Al-Miskins åndelige veiledning håndskrevet! Tekstene blir renskrevet, og spredt til den koptiske kirkes åndelige søkere. Totalt avskilt fra omverdenen og kirken fremstår fader Matta al-Makin som kirkens samvittighet og veiviser. Den koptiske kirken innser at den har gjort en feil, og fader Matta al-Miskin tas inn igjen og bes om å fornye livet i Makariosklostret. Dette fører til en enorm blomstringstid for Makariosklostret, blant annet takket være økonomisk støtte fra koptiske kristne verden over. Nye klosterbygninger oppføres. I løpet av ti år er Makariosklostret det mest moderne og mest utbygde av alle de koptiske klostrene. På midten av 1980-tallet trekker Matta al-Miskin seg tilbake til en ny eneboertilværelse, for å skrive. 

Herren betror seg til sine venner

En god venn av meg kom på besøk i dag. Det satte jeg stor pris på. Han fortalte om en bekjent av oss som han nylig hadde møtt, og som en tid hadde oppholdt seg i Egypt. Der hadde han truffet en av de 'moderne ørkenfedrene'. En koptisk munk som levde tilbaketrukket i bønn.

Vår felles bekjente ville gjerne vite litt mer om denne mannens liv. Hva han ba om? Den koptiske munken kunne blant annet fortelle at han ba for verden, for statsledere med navns nevnelse. Hvordan holder du deg oppdatert ville vår venn vite? Du har jo verken radio eller TV eller aviser? Den koptiske munken så forundret på ham og svarte: "Gud holder meg orientert. Han forteller meg hva jeg skal be om og hvem jeg skal be for!"

Selvsagt!

For oss er det jo ikke det. Men for Herrens venner, for bederne, er det noe helt naturlig. Herren betror seg til sine venner.

Hva skulle vi ha gjort uten dem. Hva skulle verden gjort uten de stillfarne bederne, de som ikke gjør noe nummer ute av seg? Kanskje det jeg skriver nå overrasker deg, men Jesus ber ikke for verden. Han sier det rett ut i Joh 17,9: "Jeg ber ikke for verden..." Han ber for de som kommer til tro på Ham gjennom oss, men ikke for verden. Den oppgaven er nemlig vår!

I møte med disse som trekker seg tilbake, som lever i stillhet og bønn, tenker nok noen at deres liv er aldeles bortkastet. Men da har de ikke forstått forbønnens tjeneste!

Munken på bildet er ikke munken som omtales i denne artikkelen. Dette er fader Lazarus, opprinnelig fra Australia. Han lever nå i en hule i fjellene ved Rødehavet, alene, og er knyttet til hellige Antonius-klosteret drøyt 320 km sørøst for Kairo, Egypt. Mesteparten av tiden tilbringer han i bønn, men av og til kommer han også til klosteret for å feire gudstjeneste. I mer enn 40 år levde han som ateist, han er høyt utdannet som filosof. Men så fikk han et radikalt møte med Kristus, brøt over tvert og tilbringer resten av sitt liv i bønn. Igjen sier jeg, vi hadde ikke klart oss uten slike, de bærer verden i sine forbønner.

Muslim forsøkte å ødelegge hl.Georg-katedralen i Kairo

Mandag morgen denne uken brøt en muslim seg inn i hl.Georg-katedralen i Kairo i Egypt. Han var bevæpnet med en klubbe, og hadde til hensikt å ødelegge stedet. Mannen ropte islamske slagord. Øyenvitner forteller at mannen ble oppmuntret av fire menn som sto på gaten utenfor katedralen. Kirker blir regelmessig angrepet i Egypt, og det er ikke alltid politiet klarer å forhindre dem. Det er heller ikke alltid politiet vil gripe inn. Heldigvis ble mannen i dette tilfellet raskt overmannet, før han fikk gjort noen skade.

Mannen var i 30 årene. Han hadde ikke skjegg, som er vanlig for islamister. Når han kom inn i kirken, skrek han ut: 'Det er ingen annen Gud enn allah', og 'Muhammeds nasjon vil seire', og han ropte mot korset og opptrådte svært aggressivt.

Billedtekst: hl Georg-katedralen i Kairo. Foto: Wikipedia

Kirker åpnes og stenges i Egypt

To kirker i guvernementet Minya i Egypt kan nå drive sin virksomhet på lovlig vis for aller første gang. Lik hundrevis av andre kirker i Egypt, har de drevet sin virksomhet illegalt fordi de ikke har fått tillatelse til å bruke bygningene som kirker. Å få en slik tillatelse tar nemlig sædeles lang tid i det egyptiske byråkratiet. Det er mange prosedyrer man må igjennom. Men samtidig som kirker åpnes i Egypt, stenges andre av sikkerhetsmessige årsaker. Det siste kan i enkelte tilfeller være snakk om påskudd for å bli kvitt dem. Kristne står ikke i høy kurs i Egypt.

Det var tidligere denne måneden at al-Azra (Jomfru Maria) kirken og Mar Girgis kirken åpnet sine dører i landsbyen Sheik Alaa i Minya provisen fullt lovlig for aller første gang. Det til tross for at de ble bygget i 2015. Det har tatt lang tid å få de nødvendige tillatelsene.

I oktober i fjor tok koptiske kristne seg inn i disse kirkene og begynte å be. De ble straks trakassert av lokale muslimer. Det førte til at politiet stengte kirkene. Nå er de endelig åpnet igjen og denne gangen med myndighetens godkjennelse.

Det er det egyptiske nyhetsbyrået Egypt Independent som skriver dette.

La oss huske våre koptiske venner i våre forbønner.

Billedtekst: Den øverste lederen for den koptiske kirken i Egypt, pave Tawandros II.

Egyptiske myndigheter stenger stadig flere kirker

Det tetter seg til for våre koptiske trossøsken i Egypt. Stengte kirkebygg ser ut til å bli mer og mer vanlig. Særlig i Minya-provinsen blir stadig flere koptere nektet adgang til bygninger hvor de kan holde gudstjeneste. Det stanser ikke der. Selv ordinære reparasjoner på allerede eksisterende kirkebygg er det svært vanskelig å få tillatelse til å utføre.

Egyptiske myndigheter ser ut til å benytte enhver anledning til å få stengt kirkebygg. Påskuddet er sikkerhetsproblematikken. Så det er mye som gjenstår før religionsfriheten er sikret i Egypt.

Det koptisk-ortodokse bispedømmet i Minya kan fortelle at to av deres kirker i den sørlige delen av denne provinsen er nylig blitt stengt, og nå er også et tredje kirkebygg stengt på grunn av sikkerheten.

Islamister forsøkte å angripe en av disse kirkene på fredag. En koptisk kvinne ble skadet i angrepet. På kvelden samme dag ble hjemmene til flere koptiske kristne angrepet.

Det koptisk-ortodokse bispedømmet sier i en uttalelse at de lenge har forholdt seg tause om det som skjer i Egypt, men nå er situasjonen blitt så alvorlig at de må fortelle om det som holder på å skje.

La oss huske våre koptiske trossøsken i våre forbønner.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 8

Jeg har kommet over noen veldig spennende opplysninger vedrørende de historiske bønnehusene i Wales. E. G Bowen (bildet), som var professor ved University College of Wales i Aberystwyth, var den oppfatning at hele det sørvestlige Britannia har vært influert av koptiske kristne i det femte og sjette århundre.

I en bok utgitt av University of Wales i 1954: "Settlements of the Celtic Saints in Wales", skriver Bowen blant annet, her i min oversettelse:

"Forfølgelsen av kristne i den romerske provinsen Egypt og Det nære Østen forårsaket at mange måtte flykte ut i ørkenen. Til å begynne med levde de som solitære ... Senere kom de sammen i store eller små grupper for å arbeide og feire gudstjenester. Ledende kristne fra Vesten besøkte fra tid til annen de som bodde i ørkenen, og når de kom hjem bygget de tilsvarende klostre som de hadde sett."

Professor Bowen nevner steder som Lerins, i nærheten av Marseilles, og Liguge, og Marmoutier, i nærheten av Tours, som eksempler på dette. Ideen bak disse klostrene ble så spredt til Britannia.

Arkeologer i moderne tid har vist at land rundt det østlige Middelhavet - som for eksempel Egypt, daværende Palestina og Lille-Asia, i den post-romerske æra hadde direkte handelskontakt med det sørvestlige Britannia. På leirkrukker er det funnet kristne symboler.

Professor Bowen mener å kunne påvise at monastiske kommuniteter ble etablert og spredte seg raskt på den nordlige kysten av Cornwall mellom år 470 til 500 e.Kr. Begynnelsen var sannsynligvis i Tintagel og spredte seg til Llanilltyd Fawr, Nantcarban, Llandaff, Caldey, Glastonbury, St David's, Llanbadarn Fawr med flere steder.

I Wales vil vi finne navn på steder som heter Llan. Opprinnelsen til dette ordet er kirke i betydningen familie eller en stamme. De tidlige kirkene var små familiehjem.

Det er svært interessant, synes jeg at de keltiske kristenrøttene har sin opprinnelse i Egypt, blant våre koptiske venner der. Og de keltiske kristenrøttene er jo våre. Så de norske kristenrøttene er både koptiske og keltiske.

(fortsetter)

Muslimsk mobb angrep koptisk kirke

En muslimsk mobb gikk til angrep på Hellige Mar Gisgis kirken i landsbyen Ezbat Zakaria kirken 27.oktober. Også andre bygninger eid av kristne ble utsatt for hærverk. En koptisk kvinne ble lettere skadet i angrepet.

Det er International Christian Concern som omtaler saken.

I den egyptiske landsbyen Ezbat Zakaria bor det omlag 1800 kristne. Alle sogner til denne kirken og feirer gudstjeneste der. Egyptiske sikkerhetsstyrker har nå stengt kirken. Det får store følger for stedets kristne befolkning som er sterkt knyttet til kirken sin.

Angrepet på kirken og bygningene eid av kristne fant sted etter den muslimske fredagsbønnen. De som deltok i angrepet opptrådte svært aggressivt. De angrep med steiner, stokker og satte fyr på noe trevirke.

La oss huske våre kristne trossøsken i Egypt.

Martyrenes kropper hentes hjem

Hvem kan glemme de grufulle drapene på de 21 kristne som ble drept av islamister i Libya vinteren 2015. Ved Middelhavets strand ofret de sine liv på grunn av troen på Jesus Kristus. Nå er martyrenes kropper blitt funnet i en massegrav og kroppene skal nå bringes hjem til Egypt.

Jeg var en av de aller første til å skrive om den forunderlige historien om en av disse mennene. Først ble det meldt at det var 21 koptere som var myrdet, men så man nærmere etter på bildet av de 21 mennene, som sto der knelende med en islamist bak seg med kniven trukket, så man at det også fantes en mann med helt svart hud. Historien forteller oss at han ble tatt til fange sammen med de 20 kopterne. Mannen kom fra Tsjad og var muslim. Da dagen kom og de skulle henrettes så får den muslimske mannen valget mellom å avlegge sin trosbekjennelse eller bli drept. Muslimen valgte å dø sammen med de kristne. Han hadde levd sammen med dem, sett deres liv, sett deres tro, og var blitt en kristen gjennom deres levde liv. Da valgte også han å dø for Jesus.

Nå skal de 21 martyrenes døde kropper legges i vigslet jord og de 21 hvile til oppstandelsens dag. De sørgende skal få sine tilbake. Det er en trøst midt i sorgen.

Prest brutalt myrdet på vei hjem fra sjelesorgsamtale

Onsdag denne uken ble den koptiske presten, fader Hegoumen Samaan Shehata (bildet), som er prest for kirken Hl.Julius Al-Akfehasi i Al-Fashn i Egypt, stukket ned og drept da han var på hjem etter en sjelesorgsamtale hos  en familie. En annen prest, fader Beyman Moftan, fra El-Malak kirken i Minya, ble også skadet i det brutale angrepet. Mens de to fredelige prestene ble angrepet av knivstikkeren var det flere som bare sto å så på uten å gripe inn.

Politiet har pågrepet en mann som er kjent for sin voldelige oppførsel.

Dette er bare et av flere slike knivangrep mot kristne i Egypt den siste tiden. La oss be inderlig til Gud for våre koptiske venner denne helgen.

Muslimsk mobb angrep kristnes hjem og forretninger i Egypt

14. september angrep en muslimsk mobb koptiske hjem i landsbyen Tawa i Minya provinsen i Egypt. Flere hus ble ødelagt. Det samme med butikker leid av kristne koptere, og flere biler. To koptere ble også lettere skadet. Angrepet er først blitt kjent nå gjennom International Christian Concern.

Bakgrunnen for det voldelige angrepet skyldes en kommentar på Facebook skrevet av 22 år gamle Bessam, som bor i Tawa. Han er kristen og hadde postet en kommentar hvor han skrev om det dødelige islamistiske angrepet på bussene med koptiske kristne som var på vei til det kjente Samuelsklosteret. Angrepet fant sted i mai i år.

I kommentaren skrev Bassam følgende:

"Er ikke også vi koptere fra Egypt? Dere skal vite at selv om dere forsøker å skade oss vil dere ikke vinne. Tror dere jeg gråter? Aldri! Jeg gråter ikke for jeg har satt min lit til Jesus. Jeg kaster meg ned for Ham, og Han elsker meg høyt. Han forlater meg ikke - ikke en eneste dag. Når dere ødelegger husene til Hans barn, så er det Ham dere angriper. Jeg ber Jesus om at Han må berøre deres hjerter og forandre dere. Vår Herre kjenner og ser det som skjer med oss. Fortsett med å øke deres terror, jeg er ikke redd for det er forferdelig å falle i Guds hender."

Bassam bestemte seg raskt for å fjerne Facebook-meldingen, men da hadde den allerede spredt seg. Fire måneder senere så en muslim fra Tawa Facebook-meldingen og den ble sett på som en fornærmelse mot Islam.

Essam, en kristen kopter fra Tawa, var øyenvitne til angrepet og volden 14. september: "Mange muslimer samlet seg og gikk til angrep på kristnes hjem og deres forretninger. De pepret husene med stein i det de ropte: Allah Akbar. Og til tross for sikkerhetsvaktene som var utplassert ved Mar Girgis kirken, kastet de også stein og murstein på den. Mobben som angrep var så stor at de få sikkerhetsvaktene ikke kunne gjøre noe. Politiet kom til stedet etter hvert og fikk kontroll over situasjonen, og flere muslimer ble arrestert.

La oss fortsette å be for våre hardt prøvede trossøsken i Egypt.