Bergem tar utgangspunkt i gudstjenestefeiringen til den koptiske presten Gebre Bufael Asresseha, som holder til i det ulendte fjellpartiet i Tigray-regionen i det nordlige Etiopia. Der finnes det en hule som er gravd inn i fjellveggen. Hit kommer Gebre hver dag for å feire gudstjeneste. En risikabel klatretur for de fleste. Han bestiger fjellet for å betjene de som kommer for å feire gudstjeneste. De bor ingen her. Men alle er velkommen til å feire gudstjeneste.
Så skriver Bergem noe veldig interessant:
"Jeg mener at vi heller må begynne med kirken som en hendelse, altså som tid og sted. Det er først da kirkens eget rom oppstår, et rom som ikke er det samme som alle andre. I motsetning til modernitetens tomme rom, er dette rommet allerede konkret fordi det er fylt av menneskekropper, stemmer, handlinger, liturgi, og Jesu tilstedeværelse i brødet og vinen. Det er i forkynnelsen, sakramentene og liturgien, og alle de mange menighetens handlinger som følger av dem, at kirkens rom oppstår."
Dette vil jeg grunne på i dag. Mer enn noensinne i en tid som vår trenger vi å spørre oss selv ha kirken er? Hvilken identitet har hun?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar