De døde er fortsatt med oss

Døden er fremdeles tabu - merkelig nok også i kristne sammenhenger. Vi snakker ikke om den. I går leste jeg en tekst av den irske poeten John O'Donahue (1956-2008), som setter ord på noe jeg går å tenker på disse høstdagene: vi bærer våre døde med oss. I våre hjerter, i våre minner. Vi vet de er døde, likevel er de der. Her er teksten, som jeg har oversatt:

"De døde er ikke fjerne eller fraværende. De er ved siden av oss. Når vi mister noen ved død, mister vi deres fysiske bilde og nærvær, de mister sin synlige form og og trer inn i et usynlig nærvær. Denne veksling av form er årsaken til at vi ikke kan se de døde. Men fordi vi ikke kan se dem betyr ikke at de ikke er her.

De er forvandlet til en evig form, og de døde kan ikke reversere reisen og ikke for et eneste sekund kan de fremstå i sin tidligere form for å være sammen med oss en stund. Selv om de ikke kan stå frem igjen, kan de fortsette å være oss nær, og en del av prosessen med bli helbredet for sorg er foredlingen av vårt eget hjerte, hvorigjennom vi kan komme til å merke deres kjærlige nærvær.

Når vi selv trer inn i evighetens verden, kan vi nok komme til å bli overrasket hvor mye våre kjære avdøde har assistert og støttet oss hvert minutt av våre liv. 

I deres nye, forvandlende nærvær tar deres medfølelse, forståelse, og kjærlighet et guddommelig djup, og gjør dem i stand til å bli hemmelige engler som gir oss råd og ly når vårt livsløp folder seg ut."

- John O'Donohue: Utdrag fra Beauty. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.