Et vemodig punktum

Jeg vet ikke når jeg skrev mine første bokstaver, men jeg har levd i 60 år.  Kanskje var jeg fem-seks. Derfor er det vemodig når man ikke lenger er i stand til å skrive. Jeg forstår ikke lenger hva jeg selv skriver. Hånda skjelver for mye.

Jeg tenker derfor - med mindre noe helt spesielt skjer - at dette er noe av det siste, om ikke det siste jeg skriver, for hånd. På lappen står det:

"Gud velsigne alle mine lesere. Takk til alle som er innom bloggen. Gud er trofast. La Herren skrive din historie."

På dager som dette kjenner man seg ekstra liten. Parkinsons er ikke bare en nevrologisk sykdom. Den staves også s-o-r-g og t-a-p.