En indianerkvinnes djupe visdom

En av mine venner er en kristen indianerkvinne. På forunderlig vis har Gud mange ganger talt gjennom henne rett inn i livet mitt. Særlig i vanskelige sykdomsperioder. Selv ble hun etterlatt på gata ni og en halv måned gammel, og funnet av politiet i Chicago. Hun ble plassert i et barnehjem, og senere adoptert bort. Da var hun seks. Hun ble misbrukt, og 11 år gammel fant hun ut at det var tryggere på gata enn i familien som hadde adoptert henne.14 år gammel møtte hun Jesus, og ble døpt.

I 2011 ble Brown Eagle dignostisert med langt fremskreden krefr. Hun tok opp kampen, og har vært kreftfri i fire år. Prøvelsene har vært mange. Utrettelig arbeider hun for å hjelpe de fattige, de hjemløse og marginaliserte.

Her om dagen skrev hun - og det gikk rett hjem hos meg:

"Den visdom jeg har lært gjennom skriftningene i årstidene vi opplever i livet, er at noen ganger må vi bli ført lenger bort slik at vi kan bli brukt på en større måte av Gud. Og noen ganger er  det slik at andre ikke vil forstå, men det er helt i orden. Fordi Gud var, er og vil for alltid bli vårt svar."

Å bli 'ført lenger bort' handler om at Gud tar oss til side, inn i stillheten, avsondretheten, hvor vi er alene, og hvor Herren får en mulighet til å tale til oss. Det skjer for en periode. Hvor lenge vet Gud alene. Så, når tiden er inne, tar Han oss frem igjen, for å gi videre hva vi har fått.

Min erfaring er at det ikke alltid er like lett å forstå dette, særlig ikke når Gud tar oss til side, midt i aktive år. Vi tror jo at vi er så viktige, ja, uunnværlige. Men Herrens visdom er annerledes.