Hl.Antonios klosteret - en oase i ødemarken, del 3

Her følger tredje del i serien om Hl.Antonios klosteret i Egypt:

I perioden fra 800-1300 tallet opplevde munkene i Hl.Antonios klosteret en relativ stor fred og trygghet, men det var også perioder med intensiv forfølgelse. Klosteret ble plyndret en rekke ganger av beduiner fra den østlige ørkenen, og det var også de som sto for de delvise ødeleggelsene av Hl.Antonios klosteret i det 11. århundre. Klosteret ble restaurert i det 12. århundre og opplevde en god vekstperiode de neste århundrene. Det ble bygget en form for festningsmur rundt klosteret for å beskytte det mot fiendtlige inntrengere. Innenfor murene var det flotte hager, som inneholdt fruktbærende trær - blant annet epletrær, pæretrær og granatepletrær, grønnsakshager og vingårder og kilder med vann. Det sies å ha vært over 1000 palmer innenfor klostermurene!

Denne perioden var også en sterk åndelig tid for munkene i Hl.Antonios klosteret.

I perioden 1300-1800 begynte de europeiske turistene å komme til Hl.Antonios, på vei til Det Hellige Land. De stoppet her for både hvile og åndelig påfyll. Flere av dem har gitt gode beskrivelser av hva de så og opplevde.

Katastrofe
På slutten av 1500 tallet opplever munkene i Hl.Antonios klosteret en katastrofe. De angripes på nytt av beduiner, klosteret utsettes for store ødeleggelser, og alle munkene lider martyrdøden. Etter en tid hvor klosteret nærmest ligger øde, kommer syriske munker hit og gjenopptar gudstjenestelivet. De hjelper til med gjenoppbyggingen på begynnelsen av 1600-tallet. Etter at restaureringen er ferdig, befolkes Hl.Antonios klosteret igjen av munker fra Egypt og Etiopia.

(fortsettes)

Hard misjonsmark - men etter intensiv bønn er en ny menighet plantet

I Khmelnytskij Oblast (provins) i Ukraina, med en befolkning på 1,4 millioner, finnes det et område ved navn Starosynyavskij. Dette området har vært en hard misjonsmark lenge, og spesielt landsbyen Misurvskij, hvor det ikke har vært noen lokal menighet av noe slag. Baptistmenighetene i de omkringliggende områdene av fylket har opplevd stor nød for dette stedet, og har hatt det på sin bønneliste i mange år. De har bedt om vekkelse. For fire-fem år siden begynte de et evangeliseringsarbeid her. For to år siden begynte man å holde møter i huset vi ser på bildet. Nå er en baptistmenighet grunnlagt på stedet, og diakoner innsatt, og huset er blitt pusset opp til å bli et vakkert bedehus.


Ved siden av gudstjenestene har den nystartede menigheten begynt med barnearbeid, hvilket er svært populært. Baptistmenigetene i denne provinsen av Ukraina tilbyr også et korrespondansekurs, og det er mange som ønsker å ta det. Den nye menigheten til tilby dette kurset til landsbyens innbyggere. La oss be om at mange må komme til tro på Jesus gjennom dette kurset.

Trofast fengselsarbeid i Ukraina gir resultater - fanger døpt i høytidelig dåpsgudstjeneste

Hver eneste søndag i 20 år har Borislavskoij Constantin Sverdlov, fra den ukrainske landsbyen Dorhobych, besøkt stedets fengsel. Han er diakon i den lokale baptistmenigheten. Ofte har han brakt med seg andre medlemmer, og sammen med dem holdt gudstjeneste for de innsatte fangene. Fengselsmyndighetene har satt stor pris på arbeidet, og gitt menigheten et eget rom, som de kaller bønnerommet. Gjennom årenes løp er det mange som har funnet Jesus som sin personlige frelser her. Flere av dem er satt fri, og er aktive medlemmer av lokale baptistmenigheter.

22. juli var det på nytt dåp i fengselet. To av de innsatte som hadde bestemt seg for å følge Jesus, ble døpt (bildet). Til å forrette dåpen og overvære den høytidelige dåpsgudstjenesten inne i fengselet kom det pastorer fra de omkringliggende baptistmenighetene. En av dem hadde en litt spesiell histiorie. Det gjaldt Ludwig Tsyndor. Han har selv vært en av fangene i dette fengselet, og fikk møte Jesus her, og er nå pastor for en baptistmenighet i Transcarpatia.

Etter dåpshandlingen gikk de nydøpte sammen med resten av forsamlingen inn i bønnerommet, hvor de ble bedt for, opptatt som medlemmer av menigheten, og hvor de for første gang kunne feire Herrens måltid sammen med brødrene fra menighetene som deltok denne søndagen.

12 år gammel iransk jente må forsørge sine foreldre som sitter fengslet på grunn av sin kristne tro

Barn til fengslede kristne hører med blant de som blir glemt i mediadekningen av de forfulgte kristnes sak.

I Iran befinner to kristne foreldre seg i fengsel, mens barna må klare seg som best de kan alene. Som om det ikke er nok at de er alene i verden, må Helma og Nima arbeide for å klare å dekke sine oppholdsutgifter. Halvparten av det de tjener må de sende til foreldrene, Fariba Nazemian og Homayoun Shokouhi, som sitter fengslet i Shiraz, i Fars provinsen, 934 kilometer sør for Tehran. 12 år gamle Helma er den som forsørger sin 17 år gamle bror. Nima ble nemlig arrestert sammen med foreldrene da de ble arrestert av iransk sikkerhetspoliti 8. februar i år i Shiraz. Nima ble løslatt sammen med to andre kristne, ved at det ble betalt kausjon for dem. Men han får ikke lov til å gå på skolen, eller ta seg arbeide.

Situasjonen for de to barna er blitt ytterligere forverret ved at familien deres ikke vil ha noe med dem å gjøre, etter at foreldrene ble kristne.

Jeg håper mange av bloggens lesere setter denne familien på bønnelisten sin, og at de spesielt husker på 12 år gamle Helma og 17 år gamle Nima. Tenk på deres egne barn om de skulle blitt etterlatt alene, mens dere som foreldre ble satt i fengsel for deres tro og overbevisning!  Hvilke menigheter vil adoptere denne familien og be for dem regelmessig i sine gudstjenester og bønnesamlinger. Vennligst ta kontakt med meg.

Canadisk vekkelsesredskap død, 93 år gammel

Det er med stor sorg og et stort vemod jeg skriver disse linjene: Bill McLeod (bildet), døde lørdag i en alder av 93 år.

Bill McLeod sto helt frem til sin død som en av de ivrigste bederne og talsmennene for klassisk, genuin, kristen vekkelse. Det gjaldt særlig hjemlandet Canada, men også for verden forøvrig. Canadian Revival Fellowship som han grunnla, ble i sin tid og er fremdeles et redskap for å vekke den canadiske kristenhet, og er en inspirasjonskilde for mange bedere verden over. Dette bønnefellesskapet ble født gjennom en gjennomgripende vekkelse som Bill McLeod fikk stå midt oppe i.

Stengte kirkens dører og la ned alle aktiviteter:
I 1966 hadde Bill McLeod trofast tjent som pastor for Ebenezer Baptist Church i fire år. Gjennom disse årene hadde han invitert evangelister, musikere, kjente talere, men menigheten opplevde liten framgang. I desperasjon stengte han kirkens dører, la ned alle aktivitetene menigheten drev med og kalte menighetens medlemmer sammen for å be om vekkelse.

Bønnesamlingen på onsdager vokste sakte fra 25 til 175 deltagere, som var flere enn menighetens medlemmer. I mange år holdt de på med disse samlingene, uten at de hadde den ringeste anelse om det som Gud hadde på lager for dem.

Vekkelsen brøt løs
Bill McLeod følte seg så ledet til å kalle evangelistene Ralph & Lou Sutera, til å tale i menigheten. Med stor forventning åpnet menigheten dørene for disse møtene, men absolutt ingenting skjedde. Ikke før den fjerde kvelden - den 17. oktober 1971 - ble himmelen åpnet, og vekkelsen brøt løs. Og den spredte seg fra kirke til kirke, lokalsamfunn til lokalsamfunn, by til by, provins til provins.

Vekkelsen førte til at menigheter over hele Canada ble revitalisert og gjenopprettet, og tusenvis av mennesker kom til en levende tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

Kristent sjelesorgsenter åpnet i Volgograd i Russland

Russiske baptister i Volgograd regionen har åpnet et eget sjelesorgsenter. Det er kvinneforeningene i de ulike baptistmenighetene i Volgograd regionen som har vært pådriverne bak senteret.

16.-17. juni ble det holdt en konferanse for pastorer i forbindelse med åpningen av sjelesorgsenteret. Konferansen ble åpnet av Mikhail V. Vorobyov (bildet), som er pastor for den største baptistmenigheten i byen Volgograd. Hovedtaleren var Marina Ivanova, som er en kristen psykolog og veileder. Hun holdt foredrag om 'Hvordan forhindre utbrenthet', 'Gode råd for å ta vare på egen psykisk helse' og 'Hvordan drive sjelesorg'.

Behovet for slike sentre er enorme i det veldige russiske riket. Det har jeg selv merket under mine reiser i Russland. Derfor ble jeg veldig glad da jeg fikk denne nyheten!

Tusener kom til de russiske baptistenes årskongress

3.850 personer deltok på sommerkongressen til Den russiske unionen av Evangeliske kristne/Baptistene nå i slutten av juli. Da snakker vi om de som var registrert for å delta på sommerkongressen. Folk fortsatte nemlig å strømme til møtene, og det ble til slutt umulig å ha oversikten. Årets stevne var lagt til Bryansk, som ligger i Bryansk oblast, omlag 379 kilometer sørvest for Moskva. Deltagerne kom fra hele det veldige russiske riket, og også noen fra utlandet. Tema for 2012 var 'Forvandling - det virkelige liv!' Og årets bibelord var hentet fra Joh 15,16: 'Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare'.

Sommerstevnet var lagt op med egne program for barna. De voksne kom sammen i et kjempestort telt for bibelundervisning, bønn, seminarer og lovsangskvelder. De russiske baptistenes eget symfoniorkester var blant de som gjorde disse lovsangskveldene til noe helt spesielt.

Myndighetene i Bryansk gav uttrykk for stor takknemlighet over at de russiske baptistene hadde valgt nettopp deres region for kongressen, og stilte med egen representant for å hilse de mange fremmøtte. Kongressdeltagernes respons på hilsningstalen, var å be om at Gud skulle velsigne byens politikere og be om at de måtte få visdom til å arbeide for det beste for befolkningen. Vedkommende som representerte byrådet i Bryansk var tydelig rørt over omsorgen hun ble gjenstand for.

Den første taleren under kongressen var Konstantin Lupashtyan fra Pskov regionen. Han talte om behovet for å drive misjon.

Brorskapets bord

De fleste kjenner Martin Luther King's nå så berømte tale: 'I have a dream'. Den var banebrytende i sitt slag, og setter ord på en drøm som mange mennesker deler som lever med sosial urett, og opplever forskjellsbehandling og trakassering fordi man har en annen hudfarge. Det ikke alle vet er at Martin Luther King jr mest sannsynlig har hentet inspirasjonen til den siste setningen, fra det han så og erfarte i kommuniteten Koinonia Farm og Clarence Jordan. Det passer å minne om det i forbindelse med 100 års jubileet for Clarence Jordans fødsel:

'Jeg har en drøm at en dag på disse Georgias røde åskammer, skal sønnene til de tidligere slavene og sønnene til de tidligere slaveeierne bli i stand til å sette seg ned ved brorskapets bord'.

La oss minne hverandre i dag om Saligprisningene, og la oss leve etter dem:

'Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres'. (Matt 5,3-10)


Det er dette som er prinsippene som gjelder for Guds rike. Et annerledes rike.
 

Clarence Jordan i hundre!

I dag er det akkurat 100 år siden Clarence Jordan ble født. I sin samtid en røst for de undertrykte, en uredd motstander av rasismen slik den kom til uttrykk i det segererte USA, og gjennom hatet som KuKluxKlan representerte, en ivrig forkjemper for rettferd og fred, med Bergprekenen som inspirasjonskilde og som bar på en inderlig lengsel etter å se Guds rike bli levd ut i praktisk kristenliv. Sammen med et annet ektepar grunnla han Koinonia Farm, som er et lite stykke himmel på jord, hvor mennesker av ulike nasjonaliteter lever og arbeider sammen. Koinonia ble så inspirasjonskilden til at en organisasjon som Habitat for Humanity så dagens lys, og gjennom den har tusenvis av mennesker fått sitt eget hjem.

Clarence Jordan er baptistpastoren og teologen som laget en parafrase av Det nye testamente, hvor handlingen ikke skjedde i Israel, men i Georgia i USA. Han valgte lokale uttrykk som skulle få vanlige mennesker til å forstå evangeliet bedre.

100 år etter er han fortsatt en stor inspirasjonskilde for kristne som vil ta Bergprekenen på ramme alvor, og som ønsker å leve radikalt for Jesus, ved å hjelpe de fattige, hjemløse, de som er utstøtt, som vil leve side ved side med mennesker uansett hudfarge, og som bærer på en djup lengsel etter å se Guds rike komme i blant oss. Mange av dagens nye kommuniteter henter inspirasjon fra Clarence Jordan, ikke bare fra hans bøker og taler, men også gjennom det livet han levde.

Vi gratulerer Koinonia Farm med 100 års jubileet. For meg personlig har Clarence Jordan og Koinonia vært en inspirasjonskilde i mange år. Det er en veldig takknemlig for.

Anabaptist drept i Afghanistan

Al Geiser (bildet), en 65 år gammel uavhengig forretningsmann fra Kidron i Ohio, USA, ble skutt og drept 23. juli ute på den afghanske landsbygda. Geiser er mennonitt, og har arbeidet med et hydroelektrist prosjekt i det krigsherjede landet. En nær afghansk venn og forretningspartner, og en annen afghansk medarbeier ble også drept.

Siden år 2000, har Geiser og hans kone, Gladys, arbeidet i Afghanistan med base i Kabul. Glayds har arbeidet som lærer ved en afghansk skole. Begge ble støttet av Kidron Mennonite Church. Barna deres bor i USA.

'Vårt fellesskap er sjokkert og i sorg,' sier Carl Wiebe, leder for pastorteamet i Kidron Mennonite Church. Det er ikke første gangen familien Geiser har vært utsatt for tøffe ting. I 2008 ble Al kidnappet av en bevæpnet gruppe og holdt fanget for 56 dager, likevel fortsatte de arbeidet. Det skjedde i Wardak provinsen. Han ble satt fri av amerikanske soldater.

Et kall
Ekteparet Geiser responderte på kidnappingen med å si at de hadde et kall, og at de oppholdt seg i Afghanistan med glede. Deres kjærlighet til det afghanske folket hadde bare blitt større.

- Vi lever bare ut det vi tror, vi følger forbildet Jesus, og ønsker å være tjenere for å avhjelpe de behov som finnes blant folket, sa de to.

De kjente begge til den store risikoen ved å arbeide i Afghanistan. Al Geiser ble drept i den nordlige Parwan provinsen, og en talsmann for Taliban sier at en gruppe som kaller seg Zabiullah Mujahid, har påtatt seg ansvaret for drapene.

Før ekteparet Geiser dro til Afghanistan har Al Geiser arbeidet som utsending for Mennonite Central Comittee i Korea, Pakistan og Bangladesh på 1960- og 1970-tallet.

Både bønnekapell og bønnehage

Det er ikke bare Kristi himmelfartskapellet som nå står ferdig, men vår rumensk ortodokse venn, Victor Otet, har også anlagt en bønnehage i området rundt det økumeniske bønnekapellet. Her finnes Getsemane, hvor det er mulig å knele ned ved en bedeskammel, og her finnes Maria, Gudsmoderens hage, samt Taushetens bord, som står ved siden av en av sidebekkene til elva som renner gjennom området. Hageanlegget vil stå endelig ferdig beplantet neste år. Området rundt kapellet er egnet for stillhet, så skal da også dette være nettopp det; et stillhetens sted.

I går kom også alterbordet på plass, noe som nå gjør det mulig for oss å kunne feire nattverdgudstjenestene, som vi etter planen vil begynne med fra september av. Men kanskje vi allerede kan gjøre det fra og med neste måned? Vi vil komme tilbake med mer informasjon om det senere. Alterbordet er laget i samme tømmer som kapellet, og er aldeles nydelig håndverksmessig utført av Finn Rune Stabell.

I dagene som kommer håper vi å få på plass noen stoler, til de som trenger å sitte under nattverdgudstjenestene. Ellers er det mulig å sitte på gulvet, eller bruke egne bedeskamler, som vi skal få laget. Fra et av klostrene i Romania har vi fått et prosesjonskors, som vi skal få laget en holder til, slik at det kan stå ved siden av den som skal lese fra Den Hellige Skrift.

Tepper på gulvet mangler, det samme gjør lysene vi trenger.

På bildet sees Kristi himmelfartskapellet og Victor Otet.

Bevæpnede menn hindret protestantiske kristne fra å holde gudstjeneste i Algerie

Forrige fredag hindret en gruppe bevæpnede menn kristne fra å delta på en gudstjeneste i den protestantiske menigheten i El Majene Freha (bildet). Landsbyen El Majene Freha ligger i det nordlige Algerie, og som bloggens faste lesere vet, pågår det en sterk vekkelse i landet, særlig blant berberne. Men den sprer seg også til den arabiske delen av befolkningen. Jeg har skrevet om denne vekkelsen ved flere anledninger her på bloggen.

Konflikten mellom muslimer og kristne i El Majene Freha har eskalert den siste tiden. Muslimene krever at menighetslokalet blir stengt og fjernet. Heldigvis kom ingen til skade i forbindelse med den svært dramatiske situasjonen som oppstod. Protestantiske kristne blir i Algerie sett på som ulovlige og de opplever ofte å bli utsatt for trakassering og forfølgelse fra naboer og myndigheter.

Hvordan leve sammen i flerkulturelle kristne fellesskap?

Jeg leste denne artikkelen i The Mennonite Weekly i går, og synes den inneholdt svært viktige poenger, og valgte derfor å oversette den. Den har ikke minst noe å si om hvordan vi skal kunne leve i flerkulturelle kristne fellesskap, også i Norge, selv om konteksten her er amerikansk. Egne segererte menigheter bygget på nasjonalitet, finner man ikke eksempler på i Det nye testamente. Kristi forsoning gjør at vi alle er ett i Kristus. Forfatteren, John Powel (bildet) er fra Ypsilanti i Michigan, og er koordinator for det antirasistiske arbeidet i Mennonite Mission Network.

'I forbindelse med min mors begravelse i desember, så ble jeg minnet om min rike baptistiske arv. Den var fylt av livlig musikk, lovprisning, bønn, tilbedelse og feiring. Jeg har vært vitne til den ilden og lidenskapen blant mine latinamerikanske, indianske og immigrant brødre og søstre. Det er en rikdom i dette som sier: "Gud er her, nå!"

Men for flere år siden kom jeg til den slutning at det var noe som manglet. Når jeg vokste opp ble det sagt at hvis du var noe annet enn en baptist eller metodist, ja da hadde noen rotet med religionen din. Mennonitene 'rotet til' min religion.

Jeg valgte å la mennonitene rote det til for meg fordi jeg ønsket en tro som la sterk vekt på Guds forsonende kjærlighet. Det ble virkelig for meg når Martin Luther King jr gav råd til oss unge som hadde sluttet oss til borgerrettighetsbevegelsen, om å finne en menighet som la vekt på det. "Slike som mennonitene og kvekerne." sa han.

Så her er jeg, lik mange av mine fargede brødre og søstre, som søker en bro slik at vi kan komme over oss til den andre siden, til 'det lovede land'. Det har vært og er, en god frustrerende erfaring.

Kristus-sentrert:
Jeg oppdaget et religiøst uttrykk som manglet i min bakgrunn: En Kristus-sentrert hengivelse til fred, tjeneste, og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. Jeg håpet å finne en kirke som virkelig trodde på og praktiserte nestekjærlighet, like mye som man elsket seg selv. Jeg håpet å oppdage et åndelig fellesskap som hadde gitt seg til å utviske skillene mellom rasemessige og kulturelle skillelinjer, og som ikke bare snakket om det. Mennonitene gav meg det håpet.

Jeg snakket med en venn nylig om vår relasjon til mennonitene. Hun vokste opp i en mennonite-forsamling som krevde at hun bar en enkel klesdrakt, og gikk med hodedekke. På skolen lo de av henne fordi hun var den eneste fargede som bar en tradisjonell mennonitisk klesdrakt. Det førte til at hun var på nippet til å forlate kirken.

Men tingene forandret seg. Hun er et innflytelsesrikt menighetsmedlem. Nå sier hun: "Klærne er ikke et tema lenger. Det er noe med mennonitisk kultur som er skakende. Rase og kultur er nært bundet sammen. De ønsker at jeg skal akseptere deres kultur men er ikke opptatt av min".

Tveegget
Hennes uttalelse er tveegget. Jeg har grunnet på dette spørsmålet siden jeg kom tilbake til mennonitene. Mennonitene har erklært at de er ett. Rase og kultur betyr ikke noe. Men fremdeles er det en vegring mot å akseptere de åndelige gavene som fargede mennesker representerer. Ved ulike anledninger hvor jeg har preket, så har de gitt meg det rådet at jeg må passe på tiden. Musikken min blir ofte sett på som underholdning i stedet hvor lovsang.

Vår åndelige medvirkning til kirkens liv blir ofte tolerert. Men toleranse er ikke et emne for Guds folk. Derimot handler det om å bygge en relasjon likesinnede brødre og søstre av ulik farge som tar del i hverandres kultur og som ikke ser på vårt engasjement som et spørsmål om rase. Vår felles tilbedelse og interaksjon trenger å bli akseptert og bekreftet. Ikke tolerert.

Konklusjon
Jeg har kommet frem til denne konklusjonen: Når vi står overfor et valg mellom kristen tro og kultur, vil kulturen overvinne den kristne troen med mindre vi praktiserer troen på en forsonet Kristus - selv i våre kulturelle uttrykk.

Min kultur, og den som utgjøres av farge, er viktig for meg, akkurat som europeisk mennonitisk kultur er viktig for mine anglo trossøsken. Når vi kommer sammen som en så betyr det at vi bekrefter hverandres rasemessige og kulturelle identitet.

Hl.Antonios klosteret - en oase i ødemarken, del 2

Her er andre artikkelen i serien om Hl.Antonios klosteret i Egypt:

I det sjette og syvende århundre var det mange munker som flyktet fra Sketis, et dalføre i Beiheira guvernementet i Egypt, hvor det bodde mange eneboere, på grunn av forfølgelsen de ble utsatt for av beduiner og berbere. De flyktet da til Hl.Antonios klosteret. Innad i klosteret var det stridigheter, mellom koptere på den ene siden, og melkitiske kristne fra Øst. I år 615 sendte den melkitiske patriarken, Hl.Johannes den barmhjertige, en stor pengegave til Hl.Anastasios, som ledet Antonios klosteret på den tiden. Han ba om at noen melkitiske munker fikk plass i klosteret. De ble forfulgt av perserne. Disse melkitiske munkene fikk et tilsynsansvar i klosteret, som varte helt frem til slutten av det åttende århundre.

Forsøkte å stjele levningene etter Hl.Johannes den korte
Men det var ikke bare ytre forfølgelse som forårsaket spenninger og lidelse for munkene i Hl. Antonios klosteret.                                                                           

I år 790 kom koptiske munker fra Hl.Makarios klosteret i Sketis-ørkenen, forkledd som beduniner, i den hensikt å stjele de jordiske levningene etter Hl.Johannes den korte, som hadde levd og dødd i Hl.Antonios klosteret i det femte århundre. De lykkes i sitt forsett.

(fortsettes)

Bryr vi oss egentlig om våre lidende trossøsken i Aleppo?

Jeg vet ikke om du tenker over det når du ser TV bildene fra kampene som raser i den syriske byen Aleppo, men i denne byen har det vært et stort antall kristne siden den aller første kristne tiden. Nå drepes våre trossøsken, nå fordrives de fra sine hjem. Hvordan reagerer norske kristne på dette? Hvor er bønnevakene for våre forfulgte medssøsken i troen? Så langt jeg har sett er det en øredøvende taushet her hjemme. Vi er opptatt av det dårlige sommerværet, og om sommerstevnet vi deltar på har gode talere og sangkrefter. Hvis ikke velger vi et annet som passer oss best. Våre syriske venner har vi glemt. Hvor mange av oss har bedt for dem disse dagene?

Syria i Det nye testamente
Helt i begynnelsen på Evangeliet etter Matteus, leser vi om at syrerne får høre ryktene om Jesus: 'Ryktet om ham spredte seg til hele Syria, og de kom til ham med alle som hadde vondt ...' (Matt 4,24) Tidlig ble det plantet menigheter her. Ved Apostelmøtet i Jerusalem leser vi i Apg 15, om brevet som sendes til de hedningekristne menighetene, og der står det å lese: 'Apostlene og de eldste, brødrene deres, hilser de søsknene som er av hedensk ætt i Antiokia, Syria og Kilikia ....' (Apgj 15,23) Og i forbindelse med den andre misjonsreisen som apostelen Paulus legger ut på leser vi at 'han la veien om Syria og Kilikia og styrket menighetene der'. (Apgj 15,41) Når han så skriver brevet til alle forsamlingene i Galatia området, nevner han også reisen til Syria, jfr Gal 1,21.

Og det var her i Syria, nærmere bestemt i den nordlige delen, i Antiokia, som ligger ca 25 km fra Middelhavet - vår tids Antakje - at den første hedningekristne menighet ble grunnlagt, og Kristi etterfølgere første gang ble kalt 'kristne'.

Jakobsliturgien og Kristusikonet
Kirkene i Aleppo bruker den såkalte Jakobsliturgien. Enkelte mener at denne skriver seg helt tilbake til apostelen Jakob, Jesu bror. Gammel er den i hvert fall. Vi vet at den ble brukt av menigheten i Antiokia før år 300. Her i Aleppo finnes også det ikon av Kristus, som sies å være malt av selveste evangelisten Lukas, som i følge tradisjonen var en ivrig ikonmaler.

250.000 kristne
Aleppo er en av verdens eldste byer. Den er minst 4000 år gammel. Her bor det 250.000 kristne. De utgjør 12 prosent av befolkningen. Inntil 1948 var det også en stor jødisk befolkning her. Mens disse linjene leses raser kampen om Aleppo, og midt i skuddvekslingene og kanondrønnene, befinner altså våre brødre og søstre seg. De syriske opprørerne sier de vil ta byen. Hva som nå vil skje med de kristne er uvisst. Det er ingen ting som tyder på at den såkalte 'arabiske våren' har ført til bedre kår for de kristne, heller tvert om.

Hva gjør så vi som leser dette? Folder vi våre hender nå og ber for våre brødre og søstre i troen på Jesus? Ringer vi noen vi kjenner og danner en bønnelenke?  Eller forholder vi oss tause? Hva skjer når det er vi som lider neste gang? Er det da noen som ber for oss?

Bildet er fra Aleppo i Syria og taler for seg selv.

2.700 personer tok en avgjørelse for Jesus i Budapest

2.700 personer har tatt en avgjørelse for Jesus i forbindelse med en møtekampanje Franklin Graham (bildet), har hatt i Budapest i Ungarn.

Hele 36.000 mennesker kom for å høre sønnen til Billy Graham tale under 'Håpets festival' i den ungarske hovedstaden. 312 ulike menigheter stod bak møtene. Billy Graham talte ved møter i Budapest i 1989 og dro like store folkeskarer til sine møter der. Da var Ungarn fremdeles et kommunistisk land. Presidenten for Den ungarske baptistunionen, og formann i komiteen bak møtene med Franklin Graham, Janos Papp, deltok på møtene med Billy Graham. Han ser tilbake på dem med glede, men han fryder seg også over det som skjedde under Franklin Grahams møter nylig.

- Det eneste negative jeg har å si er at de tre dagene med Franklin Graham gikk alt for fort. Det skjedde så mye, og så mange mennesker ble berørt av Guds kjærlighet gjennom Franklin Grahams forkynnelse, sier Janos Popp.

Amerikanske og norske kristne i livstruende diabetisk koma!

Amerikanske menigheter befinner seg i et diabetisk koma som er livstruende!

Den sterke uttalelsen kommer fra lederen for Åpne Dører i USA, Dr Carl Moeller (bildet).

Han mener at den amerikanske kristenheten har beveget seg fra den sovende stilling, til å befinne seg i et diabetisk koma, forårsaket av for mye søtsaker fra en kristendom med stor hang til materialisme. Årsaken til den sterke situasjonsbeskrivelsen er mangelen på engasjement for de lidende kristne i Midt-Østen. Jeg er aldeles enig med Carl Moeller, men jeg tror ikke at dette gjelder bare amerikanske kristne. Det gjelder i aller høyeste grad også norske.

Jeg har forsøkt å lese referatene fra sommerens mange kristne stevner. Ennå har jeg til gode å finne et referat hvor det står at taleren har snakket om den forfulgte kristne. Jeg har ennå til gode å se norske menigheter arrangerer bønnevaker for Syria eller Egypt, eller for forfulgte kristne i Iran. Jeg vil si det er taust alle steder. Tar jeg feil i min påstand vil jeg bli veldig glad.

Men jeg tror vi alle er oss selv nok. Det handler for det meste om hvordan jeg selv skal bli velsignet, og hvilket sommerstevne som har best talere, best musikk, og best opplegg for barna. Glemt er de som tortureres, lemlestes og drepes fordi de er bekjennende kristne i Afrika, Asia eller Midt-Østen. Glemt er barna som har foreldrene sine i fengsel, glemt er enkene.

Guds ord sier: 'Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp'. (Hebr 13,3)

Men dette ordet er ikke et ord noen er minnet om på denne sommerens stevner. Undelig i grunnen. Jeg tror Herren er opptatt av det. Mer enn ordene som handler om at norske kristne skal bli enda mer velsignet.

Å hvile i en grav til oppstandelsens morgen

I dag har jeg forrettet min andre begravelse på to uker. I forrige uke gjaldt det begravelsen til en 93 år gammel mann, i dag en 97 år gammel kvinne. Begge var troende, og levde et langt liv for Jesus. Begge satte djupe spor etter seg. Det er sterkt å stå ved graven og uttale ordene: 'Med disse ord overlater vi .... 's jordiske legeme til denne grav for å hvile til oppstandelsens morgen'.

I løpet av årene som pastor har jeg forrettet i mange begravelser. Vanskeligst er det ved barns og unge menneskers brå død, men det er alltid spesielt, kanskje fordi vi som forretter i begravelser i frimenigheter, som oftest kjente den som har gått bort. Prestene i for eksempel Den norske kirke, må gjerne forrette i begravelser til mennesker de aldri møtte, eller kjente til. De vi begraver er som regel medlemmer av de menighetene vi er pastor for, eller har vært pastor for. Vi har delt livet sammen i menigheten, ofte blir det til at man kjenner flere generasjoner i samme familie. Dermed deler man også sorgen med de sørgende på en spesiell måte. De har mistet et kjært familiemedlem, vi har mistet en av våre medlemmer. Da er det mange minner som dukker opp, og man fylles selv også med sorg og vemod, og deler smerten ved tapet.

Himmelen blir rikere når noen går hjem til Gud, vi blir fattigere, ikke bare fordi vi er blitt en mindre, men fordi vedkommende var en umistelig del av den lokale menighetens liv.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å få stå i en tjeneste som følger et menneske fra vugge til grav, dele de gode og de onde dagene, dele smil og latter, det gode måltidsfellesskapet, sangene, bønnene, påkallelsen, forkynnelsen av Guds ord og ta del i brødsbrytelsen. Da kjennes det også meningsfullt å følge med på den aller siste reisen sammen.

SISTE: Iransk pastor i kritisk tilstand etter grusom mishandling i fengslet

Behnam Irani (bildet), den 41 år gamle iranske pastoren, som har sittet fengslet siden januar 2011, befinner seg nå en en kritisk tilstand. I Karaj’s Ghezel Hesar Prison, har pastor Irani den siste tiden vært utsatt for en massiv fysisk tortur, fra både fengselsvaktene og innsatte. Iranske myndigheter har gitt ordre om at disse fysiske avstraffelsene skal skje regelmessig.

Voice of the Martyrs melder at pastor Irani har vært bevisstløs i flere dager på grunn av mishandlingen. Han har fått indre blødninger fra tarmene, og skal være innlagt på et militært sykehus. De siste opplysningene vi har er at han har kommet til bevissthet igjen, men synet er skadet og han er ikke i stand til å gå. Det er en voksende bekymring hos flere om at pastor Irani ikke vil være i stand til å leve så mange måneder.

Vi oppfordrer derfor bloggens mange lesere til å be inderlig til Gud for pastor Irani, om at mishandlingen av ham opphører øyeblikkelig.

Pastor Irani er dømt til fem års fengsel for å ha ledet en bibelstudiegruppe med nye kristne. De første månedene av fengselsstraffen ble tilbrakt i total isolasjon.

Hl.Antonios klosteret - en oase i ødemarken, del 1

I en ny serie her på bloggen skal vi se nærmere på bakgrunnen til et av verdens eldste kristne kloster, Hl.Antonios klosteret i Egypt.

Hl.Antonios klosteret er beliggende i fjellene rundt Rødehavet, ca 334 kilometer sørøst for Kairo. Sammen med Hl.Katarinaklosteret ved Sinai-fjellet er det et av verdens eldste kristne kloster.

Det ble bygget av noen av disiplene til Hl.Antonios den store, i tiden mellom år 361 til 363. Antonios den store (250-356) var selve pioneren blant ørkenfedrene, og er blitt kalt for den første kristne eremitt. Det var etter at han hadde tilbrakt 20 år i total isolasjon at han trådte frem som forgrunnsfiguren i den eremittvekkelsen som forvandlet den egyptiske ørken til et hellig sted og ble forløperen til den monastiske bevegelsen.

Et monastisk liv
Noen få år etter at den hellige Antonios var død, slo hans lærlinger seg ned ved hulen der Antonios hadde tilbrakt sine siste leveår. I den oppinnelige bosetningen, ettablerte lærlingene bare helt essensielle boliger. Hver monk bodde for seg selv, og denne isolasjonen ble understreket som noe viktig. Midt blant disse eneboerstedene fantes det et felles gudstjenestested, hvor Den guddommelige liturgien ble feiret. Etter hvert begynte man så å spise felles måltider, og som tiden gikk utviklet dette seg til å bli en sted hvor man mer og mer levde sammen. Dette handlet både om behovet de så for fellesskap, men også på grunn av sikkerheten det ville gi dem mot de som ville disse munkene noe vondt.

Sakte, men sikkert, forandret det monastiske livet seg, for etterfølgerne av Hl. Antonios fra et eremittliv hvor askesen stod høyt, til å bli et liv levd ut i fellesskap, hvor feiringen av eukaristien og liturgien ble selve pulsslaget.

(fortsettes)

Til minne om apostelen og martyren Jakob

Dagen i dag er en av kirkeårets aposteldager, og i dag minnes vi apostelen Jakob, bror til Johannes, og en av Jesu fortrolige venner. Han er også en av kirkens første martyrer. Vi kan lese om hans martyrium i Apostlenes gjerninger.

Se bloggen Monatisk for mer:

http://monastisk.blogspot.com

Et forunderlig bønnesvar: Koptisk kors brakt fra Hl.Antonios klosteret til Kristi himmelfartskapellet

Rettelse! Til deg som har lest artikkelen som ble lagt ut tidligere i dag: Korset var likevel ikke fra Egypt, men fra Syria!!! Fra Deir Mar Musa klosteret, som vi også har kontakt med. Det er like forunderlig at det har kommet trygt frem gjennom det krigsherjede landet! Men Gud har beskyttet den som brakte det ut - bokstavelig fra kuleregnet, og forfølgelsen av våre trossøsken der. Korset vil minne oss om våre lidende venner, og vi vil løfte dem frem for Nådens trone. Det vil minne oss om bønnefellesskapet mellom Deir Mar Musa kommuniteten og Kristi himmelfartskapellet. Korset fra Egypt er fremdeles underveis til oss. Det bæres av en koptisk munk gjennom ørkenen. Be gjerne om at det må komme trygt frem. 

Historien jeg er i ferd med å dele med deg i dag er spesiell. For lenge siden skrev jeg til Antonios-klosteret i Egypt. Jeg ønsket av ulike årsaker å komme i kontakt med munkene der, blant annet for å få førstehånds informasjon om forfølgelsen og lidelsene til de koptiske kristne i landet. Jeg fikk ganske raskt svar på henvendelsen, og munkene var glade for å kunne bli kjent med mennesker utenfor Egypt som de kunne henvende seg til i tider av nød. Vi ble enige om å be for hverandre. Jeg fortalte dem også om Kristi himmelfartskapellet vi har bygget.

Munkene i Hl.Antonios klosteret, som er et av verdens eldste klostre, grunnlagt av etterkommerne etter Hl.Antonios mellom år 361-363, ville gi en gave til Kristi himmelfartskapellet. En gave som ville minne oss om å be for dem. Men tiden gikk og det kom ingen pakke fra Egypt. I går kveld ba jeg om at Herren skulle gi oss en bekreftelse på at arbeidet med Kristi himmelfartskapellet virkelig var til Hans velbehag, og at vi befant oss i Guds fullkomne vilje med det vi holder på med. Jeg ba om at gaven fra Egypt skulle komme med posten i dag.

Og ganske riktig: I postkassen lå det en pakke som inneholdt dette nydelige koptiske korset. Historien er som følger: Fordi det ikke er noen postforbindelse mellom Hl.Antonios klosteret og Kairo, har en munk tatt det med i ryggsekken sin og båret det helt frem til Kairo. Derfra har en annen munk brakt korset til Tyskland, før det kom til oss i dag!

For de som ikke vet det finner du Hl.Antonios klosteret i fjellene rundt Rødehavet. Det er lokalisert 334 kilometer sørøst for Kairo.

Nå er jeg i ferd med å ta det med meg til Eina for å henge det opp i Kristi himmelfartskapellet. Der vil det minne oss om hver gang vi går inn at vi skal løfte våre koptiske venner opp til Gud, og særlig munkene i Hl.Antonios klosteret. Så fantastisk god Gud er som svarer så konkret på våre bønner.

Iransk sikkerhetspoliti stenger sommerleiren Sarons hage

Iranske myndigheter har tvunget pinsemenigheten i Tehran, til å stenge sommerleiren sin. Den vakre eiendommen, Sarons hage (bildet), som er blitt brukt til sommerleirer og konferanser gjennom flere tiår, er nå nærmest hermetisk lukket. De som tar seg inn på eiendommen blir advart og bllir minnet om at det får alvorlige konsekvenser for dem. Sarons hage blir nå bevoktet av iransk sikkerhetspoliti. Over alt er det satt opp advarselskilt. Sarons hage ble raidet av iransk sikkerhetspoliti første gang for åtte år siden. Det førte til restriksjoner i bruken av stedet. Ikke flere enn 40 personer ble tillatt å være på stedet under arrangementer pinsemenigheten stod for, og alle måtte identifisere seg.

Men nå er altså den vakre hagen stengt. Selv ikke det å kunne møtes for å spise sammen, drive med sportsaktiviteter eller ha samlinger med bibelundervisning, tilllates av regimet. Det finnes ingen muligheter for å klage på vedtaket, som er endelig. Det til tross for at pinsemenigeten står som eier av eiendommen.

Arthur Blessitt kom med det store korset og hjalp ofrene for skyretragedien i Denver

Han tok med seg korset og dro rett til åstedet for den grusomme massakren i Denver i Colorado, Arthur Blessitt. 71 årige Blessitt har gått med det store korset i 44 år, og besøkt mange steder hvor store tragedier har skjedd, i de 331 stedene han har besøkt verden over.

Han bor selv i Denver, og med det samme han hørte på nyhetene at 12 mennesker var drept, og 58 skadet på en kino i byen som viste den nye Batman-filmen, tok han med seg korset, og fikk komme bak politisperringene. Og mange av de berørte kom løpende og omfavnet korset, søkte forbønn og var glad for at noen brydde seg om dem, og de uttrykte glede over at noen var der som de kunne få snakke med om det grufulle som var skjedd.

Flere av familiemedlemmene til Arthur Blessitt kom også, og deltok i sjelesorgsamtalene ute på gata. Mange av de berørte ønsket forbønn.

Foto: Arthur Blessitt's organisasjon.

Hva Bibelen er og betyr

'Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd' (2.Tim 3,16) Det er derfor til stor glede for sjelen å lese Bibelen, sier Johannes av Damaskus (645-749), sin samtids viktigste teolog og kirkefader. Så legger han til:

'Han er lik et tre, plantet ved bekker med rinnende vann'. (Salme 1,3) Sjelen vannes av Bibelen. Slik får den vitalitet, bærer god frukt, som er den sanne tro, og smykkes rikt med grønt løv, som er gjerninger som er Gud til behag.

Bibelen leder oss til sann hellighet og til hellige handlinger. Den oppmuntrer oss til å søke dydene og å forsake det onde. Bibelen er som en duftende hage, skjønn og herlig. Våre ører henføres av fuglesangen som er vidunderlig i sin guddommelige harmoni. Den rører ved våre hjerter, trøster oss i sorgen, demper vreden og fyller oss med evig glede. La oss ivrig og utholdende banke på dens port. La oss aldri holde opp med å banke på. Den vil bli lukket opp.

Om vi har lest en side i Bibelen to eller tre ganger uten å ha forstått den, la oss lese den om igjen og meditere over den. La oss i denne hages kilde søke 'en kilde med vann som veller fram og gir evig liv' (Joh 4,14). Vi vil få kjenne en glede som aldri blir uttømt, for uuttømmelig er den nåde som er å finne i Bibelens hage'. 

Sørstatsbaptistene begeistret over sin nye svarte president

Fred Luter, den nyvalgte presidenten for Sørstatsbaptistene, og den aller første med afrikansk-amerikansk bakgrunn siden kirkesamfunnet ble grunnlagt i 1845, samler fullsatte kirker der han nå forkynner Guds ord. Mange er begeistret over at verdens største baptistsamfunn, og den største protestantiske kirken i USA, har valgt en neger som sin øverste leder. Men det er slett ikke dette alene som fører til at folk nærmest går mann av huse for å høre ham, men også fordi de verdsetter hans bibelundervisning så høyt.

Søndag talte han for fullsatt kirke og vel så det i Dripping Spring Baptist Church i Olmestead i Kentucky (bildet). Emnet var: Viktigheten av å ha et fornyet sinn, ut fra Fil 2,5-8.

Og det er ikke bare de unge som er begeistret over valget av Luter. Det er også mange godt voksne sørstatsbaptister. Selv er Luter opptatt av å skaffe seg mange forbedere! Hans oppgave er stor, og skal han stå oppreist med integritet, og ha Åndens salvelse over liv og tjeneste, trenger han forbedere. Jeg tror sikkert det er norske forbedere også som vil be for denne nøkkelpersonen hva kristen tro i USA angår, ja ikke bare der, men over alt hvor Sørstatsbaptistene har sine misjonærer. Og det er mange steder.

Stiklestad, PLO eller Bergprekenen?

Jeg har merket meg at noen hisser seg opp over at dr. Hana Ashrawi fra PLO skal tale på Olsok-stevnet på Stiklestad i år. Men jeg lurer på om ikke det egentlig er en viss logikk i dette. Jeg har aldri riktig klart å forstå hvordan enkelte kristne hyller en krigerkonge, og en blodig, tvangsmessig 'kristning' av en nasjon. For meg er evangeliet om Guds rike ganske annerledes enn dette. At en representant for en terrororganisasjon taler på Stiklestad, hvor så mye blod har vært utøst, klarer ikke jeg å se skulle krenke noe som har med sann kristen tro å gjøre.

Lenge før Stiklestad og ganske så annerledes enn den tvangsmessige 'kristningen' av Norge, kom noen fredelige keltiske munker til Selja. Her slo de seg ned og herfra lød bønner, hymner og lesning fra Den Hellige Skrift. Dette er vår egentlige kristenarv, så langt jeg kan se. Disse keltiske munkene representerte De gode nyhetene om Guds rike, hvor det gjelder ganske andre lover og prinsipper, enn å drepe og true som kongene våre drev med.

Jeg klarer ikke å forene drap og trusler med det riket Jesus kom med. Derfor synes jeg det også er problematisk når kristne blir så oppbrakt over at representanter for en terrororganisasjon skal tale på et sted hvor det er utøst så mye blod. For meg representerer begge en åndsmakt uforenelig med Ham som gav oss Saligprisningene. Hvem ville Jesus ha stukket sverdet i?

Jesus er alt

På vei hjem fra et møte lørdag satt jeg sammen med min gode rumenske venn, Victor Otet, i baksetet på min gode norske venns bil. Victor fortalte en historie om Melania Romana, som var niesen til borgermesteren i Roma, som grep meg så sterkt. Vi skriver det fjerde århundre. Denne Melania fikk et så radikalt møte med Jesus, at det forvandlet hennes liv totalt. Hun var sin tids rikeste kvinne, men etter å ha møtt Jesus gav hun avkall på alt. Etter dette livsforvandlende møtet sa hun:

'Jeg er blitt såret av Kristi kjærlighet og jeg vil ikke bli helbredet før jeg møter Jesus i himmelen'.

Slik kan Jesus oppleves! Apostelen Paulus beskriver sin kjærlighet til Jesus, på denne måten: 'Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde! (Fil 3,7-11)

Har man virkelig møtt Den oppstandne så blekner alt annet. Ingenting kan måle seg med Ham. Da vil man ikke bli leget, man vil gi alt. Og alt man har vært med på kan ikke sammenlignes med dette. 

Den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson, sa ved en anledning: 'Jesus er alt. og alt er intet uten Ham'. 

Den samme erfaringen gjorde også Ambrosios av Milano (334-397) seg:

'Hvis du vil lege dine sår, er Han legen. 
Hvis du brenner av feber, er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp, er Han kraften,
Hvis du frykter døden, er Han livet.
Hvis du frykter for mørket, er Han lyset.
Hvis du sulter, er Han føden'.

Hva er Jesus for deg? 

Kristi himmelfartskapellet står ferdig denne uken!

Det er med stor glede jeg kan fortelle bloggens mange lesere at Kristi himmelfartskapellet står ferdig! Det vil at yttertaket kommer på plass i løpet av uka, og det samme gjør pipa og ovnen som skal bringe varme til vinteren. Tusen takk til alle som har bidratt med små og store gaver, og til alle som har bedt. Vi hadde ikke klart det uten dere! Victor Otet (bildet), har gjort en formidabel jobb. Hver gang han har slått inn en spiker, har han bedt om Guds velsignelse over de som skal komme hit for å ta del i de ukentlige nattverdgudstjenestene vi skal feire her. Men han har gjort så mye mer enn å bygge Kristi himmelfartskapellet. Han har gjort ferdig uteplassen, lagt steinmur rundt kapellet, slått gressengene og tatt imot gjester for forbønn. Victor er en håndverker av de sjeldne. Arbeidet er sædeles vakkert utført.

Vi er takknemlig til alle som vil støtte Kristi himmelfartskapellet fremover. Det trengs fremdeles hjelp til driften. Fra og med september vil vi feire nattverdgudstjenester her hver onsdag kl.1800. Bønnestedet vil ellers brukes til sjelesorgsamtaler, og for mennesker som ønsker å være i stillhet og i bønn. Vi vil også etter hvert ta imot bønnemner, som vil bli bedt over under nattverdgudstjenesten. Jeg kommer tilbake med mer informasjon om dette senere.

På bildet vil dere se et vakkert kors oppe på taket. Dette korset er selve merket for Kristi himmelfartskapellet. Også det har Victor laget.

Iransk pastor satt fri etter 560 dager i fangenskap

Noorollah Qabitizade er løslatt etter å ha sittet 560 dager i iransk fangenskap!

Pastor Qabitizade ble arrestert på grunn av sin tro på Jesus, sammen med flere andre kristne, av de iranske myndighetenes sikkerhetspoliti. I forbindelse med fangenskapet har han sittet lange perioder i full isolasjon, og har utstått mye lidelse for Jesu navns skyld.

Han ble arrestert på selveste julaften i 2010, sammen med 10 andre iranere som er kommet til tro på Jesus. De som var tilstede på husmøtet fikk bind for øynene og håndjern og brutalt revet ut av gudstjenesten.

48 årige Qabitizade er djupt takknemlig for all forbønn. La oss fortsette å be for ham. Vi vet ikke hva som har skjedd med de andre som ble fengslet den gangen.

Hun fikk oppleve syndernes nådefulle tilgivelse

I dag feirer vi minnet om Maria Magdalena, en av de myrrabærende kvinnene som ble selve oppstandelsesvitnet! Hun er kvinnen som opplevde å bli satt fri fra onde åndsmakter, og som fikk sine mange synder tilgitt av Jesus. La oss bli som henne: Som gikk til Jesus med sin synd, ydmyket seg, omvendte seg og fikk oppleve syndernes nådefulle tilgivelse.

Du kan lese mer om henne på: http://www.monastisk.blogspot.com

Når kan man tale om Gud?

De som mangler Åndens lys bør ikke innlate seg på spekulasjoner om åndelige ting, og ingen skal heller forsøke å tale mens Den Hellige Ånds lys stråler på ham. For der tomheten bor, der er det også uvitenhet, men der Ånden er, er et ikke en gang mulig å tale. I et slikt øyeblikk er sjelen beruset av Guds kjærlighet. Med lydløs stemme fryder den seg over hans herlighet.

Vi bør derfor vente på en tilstand mellom disse to ytterpunkter før vi begynner å tale om Gud. Balansen gir våre ord en harmoni som er til Guds ære. Når vi taler og underviser, får vår egen tro næring fra Åndens lys. Slik får vi selv, ved den kjærlighet som er gitt oss, først av alt smake kunnskapens frukter. For det står skrevet: Bonden som har arbeidet, skal først få av avlingen.

(Diadokus av Fotike, ca 400-486, biskop i Epirus i det nordlige Hellas. Deltok på kirkemøtet i Khalkedon i 451. Flere av hans skrifter inngår i Filokalia, noe som tyder på at han var en bønnens mann)

En troshelt i Moldova er død - 3000 kom i begravelsen

Navnet Michail Chorev er sannsynligvis ukjent i Norge. Men i Moldova var han så høyt elsket at 3000 kom til hans begravelse!

Fribaptisten Michail Ivanovitsj Chorev tilbrakte mange år i fengsel på grunn av sin kristne tro, og for å organisere illegale samlinger for kristne under det tidligere despotiske sovjet-styret. Han spilte også en viktig rolle for å informere Vesten om de grusomme forfølgelsene av kristne under kommunistregimet.

Harde fengselsstraffer
I 1966 ble Michail Chorev arrestert for første gang.  Han fikk to og et halv år for å ha organisert illegale samlinger for kristne ungdommer, og for å ha drevet med evangelisering. Etter at han ble løslatt vokste hans ansvar for de uregistrerte baptistene. Han ble tilsynsmann for mange menigheter, og ble en av ledere for hele nettverket til de uavhengige baptistene, eller reformbaptistene som de også ble kalt. Et spesielt ansvar fikk han for kristne moldoviske bygningsarbeidere, som hadde ansvaret for bedehusene rundt om i landet. Han hjalp også til med de illegale kristne trykkeriene, og sørget for å lære opp andre til å trykke bøker og Bibler.

Elsket Bibelen
Under sine fengselsopphold gav han i sine brev som ble smuglet ut ofte uttrykk for sin sterke lengsel om at 'mine elskede moldovere snart må få Guds ord på deres eget morsmål'. Selv elsket han Bibelen, og leste den flittig gjennom hele livet.

'Jeg velger å sitte fengslet'
I 1973 gav myndighetene Chorev et valg: frivillig å flytte til Vesten, eller fortsatt sitte i fengsel. Chorev's svarte; og hans svar er nærmest blitt legendarisk: 'Ærede herrer, jeg velger det russiske fengsel. Når alt kommer til at er min tjeneste i Russland, og jeg er overbevist om at uten at det er Guds vilje kan man ikke bli slått!'

Ved Guds nåde skulle det gå syv år før han ble fengslet på nytt. Syv år som ble brukt effektivt i Herrens vingård. Han besøkte menigheter og forkynte Guds ord, distribuerte Bibler og evangeliserte. Når han ved en anledning ble spurt av dommeren i forbindelse med en fengsling om hvilke byer han hadde besøkt, svarte Chorev: 'Det er vanskelig å si. Det er lettere for meg å fortelle deg hvilke byer jeg ikke har vært i!'

Michail Chorev er også kjent for en bok han skrev. Det er en samling med brev han skrev under sine fengselsopphold. For disse fengselsbrevene fikk han ytterligere fengselsstraff. Han led mye i fengsel, også på grunn av dårlig helse, men myndighetene klarte ikke å knekke hans tro på Jesus.

Idrettsplass
Det kom så mange i begravelsen til Michail Chorev, som ble 81 år gammel, at selve begravelsen måtte holdes på en idrettsarena i hjembyen Chisinau.

På bildet ser vi Chorev sammen med sønnene etter at han ble satt fri fra fengsel siste gangen. Da var sønnene blitt voksne menn.

Dette er Den europeiske baptistføderasjonen, del 4

Her er fjerde og siste del i serien om den teologiske identiteten til Den europeiske baptistføderasjonen:

Religionsfrihet og rettferd:
Vi bekjenner at tro på Kristus fører med seg et lidenskapelig engasjement for religionsfrihet, frihet, fred og rettferd. Vi bekjenner at i Jesus Kristus er alle mennesker like. Vi motsetter oss alle former for slaveri, rasisme, apartheid og etnisk rensning og vi kommer derfor til å gjøre alt som står i vår makt til å bemøte og bekjempe disse synder.

Alt dette vil vi ved denne jubileumssamlingen tilkjennegi og bekrefte og gjøre det på en slik måte at det innebefatter både Herren Jesus og oss selv i tro på sannheten som åpenbares i Ham og i Skriften. Vi, bevisste om at dette er en ufullstendig trosbekjennelse, forklarer djervt at vi tror på den sannhet som finnes i Jesus Kristus, åpenbart i de hellige Skriftene. Fordi vi har tro på og tillit til Ham beslutter vi å forkynne og vise denne tro for hele verden.

Amen og amen. Maranatha, kom, Jesus Kristus, kom!

Motgift mot kristne klisjeer, del 5

Her er femte og siste del av artikkelen til Christian Piatt om kristne klisjeer:

9. Din egen kjærlighet
Vi kristne liker å si: 'Gud elsker deg!' eller: 'Jesus elsker deg!' Men for noen som ikke er så sikker på om de tror, eller som er blitt djupt såret av noen som tror, oppleves dette som noe veldig overfladisk. Hvorfor ikke si: 'Jeg elsker deg!' Det er risikofylt, men hvis du virkelig ikke mener det, ikke si det! Men om du følger stegene i de punktene vi allerede har gått igjennom, burde det ikke være vanskelig å finne en liten flik av Kristi kjærlighet slik at du kan elske andre. Kanskje du kunne si: 'Du er elsket', i stedet for å overlate alt til Gud eller Jesus? Hvis vi er Kristi kropp i verden i dag, så inkluderer det også hjertet. Om vi bare hadde vært like flinke til å Kristi hjerte, som vi var Hans munn!

10. Vær sikker på at livet ditt gjenspeiler troen din
Et av ordene jeg oftest hører for å beskrive kristne er 'hykler'! Det er en årsak til dette. En løsning er å slutte å gi lovnader som du ikke lever opp til. En annen er å slutte å forestille seg. Mennesker siterer Frans av Assisi: 'Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord'. Om han faktisk har sagt det, eller ikke, gjenstår dette faktum: Om vi virkelig levde det livet som vi finner åpenbart i evangeliene, ville det ikke være mange behovene for å bruke ord for å forklare hva vi tror.

30 dager i bønn for den muslimske verden fra 20.juli

I dag innledes den verdensomspennende bønnekampanjen: '30 dager i bønn for den muslimske verden'. Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens lesere til å ta del i den.

Det er 21 gangen kristne over hele verden kommer sammen, eller ber enkeltvis, for muslimenes frelse. Dette skjer i forbindelse med muslimenes fastemåned Ramadan. Denne bønnekampanjen for muslimer begynte på et møte i 1992 der mange kristne ledere i Midt-Østen var til stede. Som kristne er det mange områder innen islamsk tankegang, teologi og praksis som vi ikke er enige i. Men i ”30 dagers bønn” legger vi spesiell vekt på at Gud elsker muslimene.

KABA - Kristent arbeid blant muslimene har også i år oversatt den internasjonale bønneguiden. Det er et nytt bønneemne hver dag, og god bakgrunnsinformasjon gjør det mulig å be konkret og målrettet.

Bønneguiden finner du her:

http://www.kaba.as/index.asp

Dette er Den europeiske baptistføderasjonen, del 3

Her er tredje og nest siste  del av artikkelen om den teologiske identiteten til Den europeiske baptistføderasjonen:

Kristi verk: Forsoning og gjenløsning. Vi er overbevist om alle menneskers verdighet, både kvinners og menns, for alle er skapt til Guds bilde og kalt til å være hellige. Vi erkjenner at vi er djupt skadet av synd, noe som pådrar oss Guds vrede og dom. Vi bekjenner Kristi forsoningsoffer på korset, ved at Han døde i vårt sted, betalte våre synders pris og beseiret ondskapen, og derigjennom med denne kjærlighet forsonte alle troende med vår kjærlighetsfulle Gud.

Ta vare på Guds skaperverk
Vi tilkjennegir vår kjærlighet til Guds skapte verden og bekrefter vårt ansvar til å forvalte og beskytte Guds skaperverk.

Vårt oppdrag
Vi tilkjennegir at Gud gir åndelige gaver til troende som er kalt til å leve et liv i tilbedelse, tjeneste og misjon. Disse gaver gis til og bekreftes av forsamlingen sammen. Vi vet at hver troende gjennom misjonsbefalingen og Guds bemyndigelse er kalt til å være en misjonær, og skal lære og dele Kristus med andre så verden kan tro.

(fortsettes)

Svært interessant prekenserie om Woodland Hill's teologiske profil

Gregory Boyd (bildet), pastor for menigheten Woodland Hills Church i St.Paul, Minnesota, med sine 4000 medlemmer, er en pastor jeg setter stor pris på. Hans uredde pasifistiske ståsted, og omfavnelse av radikal, kristen tro gjennom den anabaptistiske tradisjonen gleder jeg meg over. Denne våren har han holdt en serie prekener jeg tror mange av bloggens lesere vil ha glede av å lytte til. Takk til Jonas Melin, som gjorde meg oppmerksom på dette!

Det er snakk om i alt seks prekener hvor han beskriver de kirkehistoriske og teologiske tråder som former og er veiledende for menigheten han er pastor for. Du kan høre på dem som lydfiler, eller se dem på video:

1. Our One foundation handler om at Jesus Kristus er forsamlingens grunnvoll, og hvordan den lokale menigheten skal relatere seg til den universelle kirken. Han kommer også inn på temaet enhet.

2. The Lutheran Tread handler om Martin Luther og at forsamlingen bygger på reformasjonens prinsipper om Skriften alene, og frelse av bare nåde gjennom tro.

3. Our Pietistic Tread handler om John Wesley og hvordan forsamlingen tar vare på pietismens betoning av av at sann kristen tro handler om en personlig relasjon til Jesus Kristus og et liv i kjærlighet, og tar også opp Wesleys betoning av den frie viljen.

4. Our Charismatic Tread handler om William Seymour og vekkelsen i Azuza Street og viser hvordan forsamlingen trenger Åndens kraft og Åndens gaver i fullt mål for å kunne utføre sitt oppdrag.

5. Our Anabaptist Tread handler om den anabaptistiske bevegelsen på 1500-tallet og hvordan den har formet Woodland Hills Church og deres syn på troende dåp, etterfølgelse, enkel livsstil og ikke-vold.

6. Our Anabaptist Tread, part II Ettersom den anabaptistiske tråden er den sterkeste i denne menigheten, får den en preken til. Den holdes av en anabaptistisk pastor fra Canada, Bruxy Cavey. Han taler om forsamlingen som et fellesskap som synlig lever ut Guds rike og om betydningen av å skille stat og kirke.

Alle talene går under fellesbenevnelsen Tapestry (Veven) og du kan laste dem ned her:

http://whchurch.org/sermons-media/sermon-series/tapestry

En åndelig mor i den tidlige kirken

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om Hl.Macrina, søster til Gregorios av Nyssa, Basileios av Cæsarea og Peter av Sebaste.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Dette er Den europeiske baptistføderasjonen, del 2

Her er andre del av artikkelserien om Den europeiske baptistføderasjonen, og dens teologiske identitet:

Kirken og Guds rike
Vi tror at den kristne troen best forstås og oppleves gjennom det fellesskap av Guds folk som er kalt til å være prester for hverandre, som sammen leser og studerer Skriften. Vi takker Gud for alle de som studerer Guds ord, og som både alene og sammen forsøker å omsette dens undervisning i handling i forsamlingssammenhengen. Vi forstår vår tilbedelse, misjon, dåp og feiring av Herrens nattverd, som et gledsfylt vitnesbyrd om Guds store hensikt  med skapelsen og forløsningen.

Vi tror at våre forsamlinger, sammen med andre, sanne kristne kirker, er kalt til å være vitner om Guds rike. Med dette som mål ber vi, arbeider vi og håper på Gids rike mens vi forkynner dette rikets nåværende og kommende virkelighet.

Vi tilkjennegir at vi gjennom Den Hellige Ånd opplever en samhørighet med dem som deler dette dynamiske disippelskapet, med kirken som Guds fok. Som sådan, bekrefter vi det kristne ekteskap og kristent familieliv.

Vi bekjenner at vi ikke har bedt og arbeidet hardt nok for å oppfylle Kristi bønn for kirkens enhet. Vi forplikter oss til å be og arbeide for å fremme enheten mellom kristne troende.

Vi bekrefter at dåpen av troende gjennom nedsenkning er den bibelske måte å offentlig tilkjennegi dispippelskap for dem som har angret sine synder og kommet til personlig tro på Jesus Kristus som Herre og Frelser.

(fortsettes)

Bildet er fra en dåpsgudstjeneste i en ukrainsk baptistmenighet.

Motgift mot kristne klisjeer, del 4

Her er fjerde og nest siste del av artikkelen til Christian Piatt om kristne klisjeer:

7. Vær åpen for at du kan ta feil: Alle som forteller meg at troen deres ikke har utviklet seg over tid til noe annet enn når de begynte å tro, gjør meg virkelig nervøs. For noen innebærer dette en fordjupning (eller forsterkning) av allerede eksisterende overbevisning, men for andre, er det en uendelig prosess av vekst, beskjæring og ting som legges til. Tenk på disiplene; hadde de alltid rett? Forandret ikke de sin forståelse av hva de trodde? Selvsagt. Så hvorfor tror vi at det er annerledes for oss? Vi skulle også være åpne for muligheten for at de vi er sammen med har noe å lære oss, og at vi kan ære dem for deres visdom, uansett hvor den skulle komme fra. Kristen eller ikke - hver person er unik og har sin historie å fortelle, fordi ingen i hele verden har levd deres liv, bortsett fra dem selv. Tillat deg selv å bli berørt og forandret gjennom deres erfaringer.

8. Be om unnskyldning
Jeg har funnet ut at enkelte ganger er det slik at det folk er en enkel unnskyldning fra kristne som har påført dem smerte. Det kan være at du personlig ikke har gjort noe mot denne personen, men hvis du er kristen, så representerer du for denne personen hele kristenheten. Det dreper deg ikke om du om du sier: 'Jeg er lei meg for at du ble skjøvet til side, at du opplevde at du var mindre verd, dømt, fordømt, nektet rettigheter i navnet til den tro jeg har'. Sett navn på det som er gjort galt, anerkjenn det at vedkommende er blitt såret, så kan du legge merke til det som skjer. Min erfaring er at i de fleste tilfeller, felles tårer, når slike unnskyldninger kommer, man omfavner hverandre og tilgir.

(fortsettes)

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er oppdatert med to artikler. En om den kjente ikonmaleren Andreij Rublev, som ble publisert i går og en ny artikkel i dag om Abba Pambo (bildet).

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Overlever liberale kirker?

Nå begynner man å se konsekvensene av liberaliseringen av Den episkopale kirke i USA. Samme uke som dette kirkesamfunnets biskoper gav sitt samtykke til en velsignelses-liturgi for samkjønnede 'ekteskap', så viser nye tall at Den episkopale kirke raser utfor stupet: Oppslutningen om søndagens gudstjenester har gått ned med hele 23 prosent de siste 10 årene. Ikke et eneste av de episkopale bispesetene i USA har opplevd fremgang.

Dette er det foreløpig siste kapitel i en liberaliseringshistorie som går tilbake til 1960-tallet, hvor Den episkopale kirken har gitt etter for press fra liberale grupper og overgitt Guds ord i sak etter sak.

Den episkopale kirke har fremdeles sine prester og biskoper, altre og blyglassvinduer, men er i dag en kirke med svært fleksible dogmer, som er særdeles åpen for nær sagt alle seksuelle orienteringer, og er villig til å blande kristen tro med ulike religioner.

Dette er Den europeiske baptistføderasjonen, del 1

I denne bloggartikkelen vil jeg forsøke å presentere for mine lesere en av de store evangelikale bevegelsene i dagens Europa: Den europeiske baptistføderasjonen, består av mer enn 800.000 baptister i 51 baptistunioner fra Portugal til de fjerneste delene av det veldige russiske riket. Inkludert i dette fellesskapet finnes baptister fra Eurasia til Midt-Østen og Nær-Østen. En baptistkirke på Malta og en i Tyrkia er assosierte medlemmer. Den europeiske baptistunionen ble stiftet i 1949 i den hensikt å forene baptister over hele Europa. De 51 baptistunionene mer enn 13.000 menigheter.

I Birmingham, i Storbritannia, i 2005 ble det i forbindelse med årskongressen forfattet et dokument som forteller om denne organisasjones teologiske identitet. Dette synes jeg var så interessant at jeg har oversatt det:

Håpet om en ny himmel og en ny jord
I Den Hellige Ånds kraft fornyer vi vår hengivenhet til Herren jesus Kristus, vår Gud og Frelser, vår veiviser og venn.  Vi bekrefter vårt liv som et fellesskap av troende som med håp ser fram mot Jesu gjenkomst og Guds nye himmel og jord.

Vår treenige Gud
Vi tror på den evige Gud som har åpenbart seg for oss som Far, Sønn og Helligånd. Vi gleder oss over vår Herre og Frelser Jesus Kristus, åpenbart i Skriften som sann Gud og sant menneske, hvis liv viser det sanne disippelskapets vei, som ble korsfestet for oss og oppsto fra de døden på den tredje dagen for å redde oss fra våre synder.

Skriften
Vi tilkjennegir at de guddommelig inspirerte Skriftene, Det gamle- og Det nye testamente, er den høyeste autoriteten som det nedskrevne Guds ord og som er fullt pålitelig for tro og liv.

(fortsettes)

Bibelgruppe for hjemløse ikke lenger velkomne hos McDonalds

I to år kunne Dawn Martinez (bildet) drive en bibelstudiegruppe for hjemløse med base i en McDonalds restaurant før fastfood-kjeden satte kroken på døra.

Annenhver uke inviterte 33 år gamle Martinez hjemløse til å spise et måltid mat, og studere Bibelen sammen. Det skjedde på en McDonald's restaurant i byen Camden i New Jersey. I forrige uke fikk hun beskjed av ledelsen for restauranten at hun ikke lenger fikk lov til å fortsette med denne virksomheten. Det var kommet inn en klage fra en kunde. De hjemløse stakkarne som på denne måten fikk mat, og muligheten til å åndelig næring og fellesskap, ble dermed satt på døra. Men det handlet ikke om at de var narkomane og alkoholikere. Årsaken til klagen var at de denne mandagen hadde snakket om Islam!

Utgangspunktet for samtalen dreide seg om 1.Mosebok og historien om Isak og Ismael. Dawn Martinez forteller at de under bibelsamtalen og snakket om forskjellen mellom Islam og kristen tro. Dette ble for mye for noen av de andre gjestene denne mandagen, som altså la inn en klage på gruppa, og dermed var det over og ut for fellesskapet for de hjemløse.

Dawn Martinez, som bor i nabobyen, begynte sin virksomhet blant de hjemløse med å dele ut Bibler og traktater.  Nå vet hun ikke hva hun skal gjøre for å gi de hjemløse narkomane og alkoholikerne et sted å være. Hun håper at McDonald skifter mening. I mellomtiden får de samles i en park.

(Foto: Christian Post)

Forkynner vi virkelig evangeliet når vi bare forkynner ord?

Forkynner vi evangeliet om vi bare gjør det med ord? Handler evangeliet kun om evigheten? At vi er syndere, som er redningløst fortapt uten Jesus? Gjelder Guds rike bare en fremtidig himmel, eller har Guds rike noe å gjøre med livet her og nå?

Jeg spør fordi en danske er opprørt over Shane Claiborne og mener han ikke forkynner evangeliet, fordi han i følge dansken ikke sier de rette ordene slik han oppfatter evangeliet. Lite hjelper det om Shane Claiborne selv har bekjent seg til en skreven trosbekjennelse, hvor det mer enn tydelig går frem at han har et konservativt syn på Bibelen og anser den som øverste autoritet for liv og lære, og ellers bekjenner seg til det vi vil kalle klassisk kristen tro. Men dansken mener at Claiborne ikke sier klart fra om synd og dom og menneskets fortapthet i de klippene han har hørt på taler, lagt ut på You Tube. Da hjelper det ikke med en skreven trosbekjennelse, ei heller at Claiborne lever i et strøk av en av USA's storbyer hvor de marginaliserte lever, og deler kår med dem. I danskens øyne hjelper det lite om Shane Claiborne lever ut evangeliet, om han ikke samtidig sier de rette tingene - alltid.

Nå raser denne dansken mot de fleste som ikke sier nøyaktig det samme som ham, så jeg tar ikke dette så tungt, men det reiser noen viktige spørsmål. De jeg har stilt ved begynnelsen av denne artikkelen.

For meg har Jesu ord i Matt 25,31-46 blitt viktigere etter hvert som årene går. De ordene handler om den endelige dommen. Og der spørres det ikke etter læren, men om handlingene. Ikke så å forstå at lærespørsmål er uvesentlige, for det er de ikke. Man skal ikke lese lenge i de apostoliske brevene før man ser hvor viktig bekjennelsen er. Men spørsmålet er om bekjennelsen alene holder?  I Matteus 25 spør Jesus etter hva vi har gjort med de fattige, de som ikke har klær, med de som sulter, med de som sitter i fengsel. Og litt tidligere i samme evangelium sier Han: 'Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 7,21)


Så mitt spørsmål er: Forkynner vi evangeliet om vi bare forkynner ordene?