I løpet av årene som pastor har jeg forrettet i mange begravelser. Vanskeligst er det ved barns og unge menneskers brå død, men det er alltid spesielt, kanskje fordi vi som forretter i begravelser i frimenigheter, som oftest kjente den som har gått bort. Prestene i for eksempel Den norske kirke, må gjerne forrette i begravelser til mennesker de aldri møtte, eller kjente til. De vi begraver er som regel medlemmer av de menighetene vi er pastor for, eller har vært pastor for. Vi har delt livet sammen i menigheten, ofte blir det til at man kjenner flere generasjoner i samme familie. Dermed deler man også sorgen med de sørgende på en spesiell måte. De har mistet et kjært familiemedlem, vi har mistet en av våre medlemmer. Da er det mange minner som dukker opp, og man fylles selv også med sorg og vemod, og deler smerten ved tapet.
Himmelen blir rikere når noen går hjem til Gud, vi blir fattigere, ikke bare fordi vi er blitt en mindre, men fordi vedkommende var en umistelig del av den lokale menighetens liv.
Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å få stå i en tjeneste som følger et menneske fra vugge til grav, dele de gode og de onde dagene, dele smil og latter, det gode måltidsfellesskapet, sangene, bønnene, påkallelsen, forkynnelsen av Guds ord og ta del i brødsbrytelsen. Da kjennes det også meningsfullt å følge med på den aller siste reisen sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar