Hl.Antonios klosteret er beliggende i fjellene rundt Rødehavet, ca 334 kilometer sørøst for Kairo. Sammen med Hl.Katarinaklosteret ved Sinai-fjellet er det et av verdens eldste kristne kloster.
Det ble bygget av noen av disiplene til Hl.Antonios den store, i tiden mellom år 361 til 363. Antonios den store (250-356) var selve pioneren blant ørkenfedrene, og er blitt kalt for den første kristne eremitt. Det var etter at han hadde tilbrakt 20 år i total isolasjon at han trådte frem som forgrunnsfiguren i den eremittvekkelsen som forvandlet den egyptiske ørken til et hellig sted og ble forløperen til den monastiske bevegelsen.
Et monastisk liv
Noen få år etter at den hellige Antonios var død, slo hans lærlinger seg ned ved hulen der Antonios hadde tilbrakt sine siste leveår. I den oppinnelige bosetningen, ettablerte lærlingene bare helt essensielle boliger. Hver monk bodde for seg selv, og denne isolasjonen ble understreket som noe viktig. Midt blant disse eneboerstedene fantes det et felles gudstjenestested, hvor Den guddommelige liturgien ble feiret. Etter hvert begynte man så å spise felles måltider, og som tiden gikk utviklet dette seg til å bli en sted hvor man mer og mer levde sammen. Dette handlet både om behovet de så for fellesskap, men også på grunn av sikkerheten det ville gi dem mot de som ville disse munkene noe vondt.
Sakte, men sikkert, forandret det monastiske livet seg, for etterfølgerne av Hl. Antonios fra et eremittliv hvor askesen stod høyt, til å bli et liv levd ut i fellesskap, hvor feiringen av eukaristien og liturgien ble selve pulsslaget.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar