7. Vær åpen for at du kan ta feil: Alle som forteller meg at troen deres ikke har utviklet seg over tid til noe annet enn når de begynte å tro, gjør meg virkelig nervøs. For noen innebærer dette en fordjupning (eller forsterkning) av allerede eksisterende overbevisning, men for andre, er det en uendelig prosess av vekst, beskjæring og ting som legges til. Tenk på disiplene; hadde de alltid rett? Forandret ikke de sin forståelse av hva de trodde? Selvsagt. Så hvorfor tror vi at det er annerledes for oss? Vi skulle også være åpne for muligheten for at de vi er sammen med har noe å lære oss, og at vi kan ære dem for deres visdom, uansett hvor den skulle komme fra. Kristen eller ikke - hver person er unik og har sin historie å fortelle, fordi ingen i hele verden har levd deres liv, bortsett fra dem selv. Tillat deg selv å bli berørt og forandret gjennom deres erfaringer.
8. Be om unnskyldning
Jeg har funnet ut at enkelte ganger er det slik at det folk er en enkel unnskyldning fra kristne som har påført dem smerte. Det kan være at du personlig ikke har gjort noe mot denne personen, men hvis du er kristen, så representerer du for denne personen hele kristenheten. Det dreper deg ikke om du om du sier: 'Jeg er lei meg for at du ble skjøvet til side, at du opplevde at du var mindre verd, dømt, fordømt, nektet rettigheter i navnet til den tro jeg har'. Sett navn på det som er gjort galt, anerkjenn det at vedkommende er blitt såret, så kan du legge merke til det som skjer. Min erfaring er at i de fleste tilfeller, felles tårer, når slike unnskyldninger kommer, man omfavner hverandre og tilgir.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar