Det finnes mange ulike måter å lese Guds ord på. I de siste årene har jeg vært tiltrukket av å lese Bibelen meditativt. Denne formen for hellig lesning har gitt meg del i så mange velsignelser. Jeg snakker om å lese bibelteksten s-a-k-t-e og med ettertanke. Dette er en gammel måte å studere Guds ord på, faktisk eldre enn kristendommen. Allerede de jødiske rabbinerne sa at Guds lov er Hans nærvær som vi åpner oss for når vi leser, grunner og ber. Vi kjenner dette igjen fra det apostelen Paulus skriver om Timoteus: "helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus." (2.Tim 3,15. Norsk Bibel 88/07)Denne formen for skriftlesning kalles lectio divina, ikke bare fordi det er Guds ord man leser, men også fordi Gud er med den som leser! Vi er alltid to som leser: Den Hellige Ånd og jeg.
Lectio Divina er den oppmerksomme og konsentrerte lesningen av Guds ord.
Dette er ikke noe nytt, det har heller ikke noe å gjøre med New Age eller buddhisme eller Østens religioner. Lectio Divina er så bibelsk som det kan bli! En god definisjon finnes også i Jos 1,8: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram."
Men det er Benedikt av Nursia, født i 480 og død i 543, som ansees å være det 'moderne' opphavet! Derfor snakker vi også om den benediktinske metoden, eller den benediktinske måten å lese Guds ord på. En stor del av Benedikts klosterregel handler om å avsette tid til den hellige lesningen.
Går vi djupere inn i hvordan Benedikt tenkte, så ser vi at Lectio Divina for Benedikt handler om å motta en åpenbaring av Guds kjærlighet. Og stedet - par excellence - er selvsagt Den Hellige Skrift, Bibelen. I Bibelen åpenbarer Gud seg på den næreste måte.
Åpningsordet i Benedikts regel er: lytt. Lytt, fortsetter han, oppmerksomt og med kjærlighet, med ditt 'hjertes øre' - dette vakre lille uttrykket som antyder at vi ikke bare skal lytte med hjerne og intellekt, men med hele oss selv, våre følelser og forestillingsevne.
"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." (Åp 1,7)
Esther De Waal, som har skrevet en bok om Benedikts regel, sier det slik:
"Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn."
Lectio Divina er å oppleve det Åp 3,20 forteller om: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.
Skal vi oppleve dette må vi ta oss tid. Da må vi avsette tid daglig for å lese Guds ord, sakte og oppmerksomt, drøvtygge det. Det betyr at vi kanskje ikke leser så store stykker ad gangen, men leser det vi leser konsentrert og under bønn. Etter hvert blir Guds ord en del av oss, fordi ordet tar plass i vårt tankeliv. Apostelen Paulus oppfordrer oss til nettopp dette når han skriver: "La Kristi ord BO rikelig blant dere ...." (Kol 3,16) Ikke bare komme på besøk av og til, når vi ser oss i stand til å sette oss ned noen minutter, og kanskje mens vi er trett og uoppmerksomme, men BO hos oss. Vi må slå djupe røtter i ordets muld. Det er først når vi gjør det at vi blir "tre tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,3) De tidligste benediktinske munkene lærte seg store deler av Skriften utenat. Det er slett ingen dum ide!
Kirkefedrene leste Skriften på denne måten. Og både i Middelalderen og Sen-Middelalderen ser vi at denne formen for bibellesning skjer systematisk i klostrene. Da snakker man om tre momenter som samlet utgjør lectio divina: lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)
I den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med og blandet sammen med indre bønn. Man snakket om ruminatio - drøvtygging. Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen.
Bernhard av Clairvaux hadde en venn som het Wilhelm av St. Thierry (1085-1148), og denne Wilhelm skrev følgende til ordenbrødrene i Mont-Dieu:
"Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellon vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."
Selve fornyeren av det koptiske klostervesen, abuna Matta al-Miskin, eller Mattues den fattige, og som har vært den åndelige veilederen for biskop Thomas, fikk en dag besøk av disippel av Jesus som sa: "Fader, lær meg å be." Abuna Matta, som da holdt til i Makarios-klosteret, svarte: "Gi meg Bibelen din." Han åpnet Det nye testamente ved begynnelsen av Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: 'Slik skal du be.'
Først leste han det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet armene mot himmelen, begynte å gråte... Så leste han videre og glemte fullstenig at disippelen stod der ved siden av ham.
