Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 9

Kol 1,19-20: Denne trosbekjennelsen avsluttes med det mest sentrale i den kristne tro: forsoningen! "For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset."

Hensikten med Jesu komme var forsoningen mellom Gud og mennesker. Den er helt og holdent Guds initiativ. Jesus kom for å lege bruddet og bygge bro over den avgrunnen som finnes mellom Gud og mennesker. Det var fordi Gud elsket verden at han ga sin Sønn. Guds eneste mål ved å sende sin Sønn var å vinne mennesker tilbake til Gud, eller for å bruke det uttrykket Paulus bruker her i Kolosserbrevet: forsone alle ting med Gud.

Vi må ikke glemme at det er Jesu Kristi blod som gjør dette mulig. Når det kommer til vår frelse kommer vi aldri utenom blodet. Apostelen Peter kommer med en sterk understrekning av dette faktum i sitt første brev: "Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte" (1.Pet 1,18-19). Korset er selve beviset på at det ikke finnes noen grense for hvor langt Guds kjærlighet er villig til å gå for å vinne menneskehjertene tilbake.

I vers 20 merker vi oss at i Kristus forsonte Gud alle ting med seg selv. Det greske ordet som brukes her: 'panta' er intetkjønn. Poenget er at forsoningen ikke begrenser seg til mennesket alene, men til hele skapningen, både levende og døde. Den visjonen Paulus bærer fram er enestående. Hans visjon var et univers der ikke bare mennesker men alle ting var forløst. Det er ingen tvil om at Paulus, eller den som skrev denne trosbekjennelsen, hadde gnostikerne i tanken når han skrev dette. Gnostikerne så på materien som ond, og dermed var også hele verden ond. Dette er derimot ingen kristen tanke. Fra et kristent ståsted er det Guds verden og den har del i den altomfattende forsoningen, hvor også naturen er innebefattet. Dette kommer klart til uttrykk i Romerbrevet: "Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier." (Rom 8,22) 

Vi merker oss en liten detalj, som egentlig er kolossal: forsoningen innebefatter ikke bare alt på jorden, men også alt i himmelen. Forsoningen er altså altomfattende.

fortsettes

En gang for alle

De siste dagene har en setning fra Hebreerbrevet levd sitt eget liv i tankene mine: en gang for alle! Hebreerbrevets forfatter sikter til Kristi fullbrakte verk på korset.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for Reformasjonen, som på nytt løftet frem igjen de bibelske sannhetene om betydningen av Jesu Kristi blod og om forsoningen tilveiebrakt gjennom Kristi offer.

De siste dagene har jeg tenkt og grunnet på følgende:

1. "For Gud er en, og en mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle." (1.Tim 2,5-6)

Det finnes ingen andre forbindelsesledd mellom Gud og mennesker, enn Jesus. Ingen paver, patriarker, biskoper, prester, pastorer, eller apostler eller profeter - ingen. Den eneste forbindelseslinjen mellom Gud og oss mennesker er og blir Jesus. Alt annet er menneskeverk, og til ingen nytte.

2. Vi ber til Faderen, gjennom Sønnen, i Den Hellige Ånd.

Det er ikke bare en god formulering fra Oldkirken, men den er et hundre prosent bibelsk! Kristen bønn er en bønn til Faderen, og vi ber i navnet til Frelseren og i Den Hellige Ånd. "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen." (Joh 16,23-24)

3. Frelse finnes bare hos Jesus, ingen andre! "Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved." (Apg 4,12)

4. Kristus ble ofret en gang for alle. Hans offer skal ikke gjentas. Det er tilstrekkelig for tid og for evighet. Det er her den apostoliske undervisningen i Hebreerbrevet er så kraftfull:

"Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen EN GANG FOR ALLE og kjøpte oss fri FOR EVIG." (Hebr 9,12)

"Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt..." (Hebr 9,15)

"For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld. Han gikk heller ikke inn dit for å bære fram seg selv som offer flere ganger, slik øverstepreste år etter år trer inn i helligdommen med blod som ikke er hans eget. I så fall måtte han ha lidd mange ganger helt fra verdens grunnvoll ble lagt. Men nå har han åpenbart seg EN GANG FOR ALLE ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer...slik er også Kristus ofret EN GANG FOR FOR Å BÆRE SYNDENE FOR DE MANGE ..." (Hebr 9,24-28)

Særlig disse versene fra Hebreerbrevets niende kapittel fryder jeg meg over i dag! Det bliir så stort for meg at Kristus presenterer sitt blod for Faderen i himmelen, som et evig offer, som aldri skal gjentas.  Dette har gitt meg en slik glede. Det er så befriende. 

Jeg beklager

Jeg ser at min gode venn Roy Godwin anklages i dagens utgave av avisen Dagen for å være uklar med hensyn til forsoningen. En luthersk teolog anklager ham for å forkynne et annet evangelium, en annen Jesus - intet mindre - fordi han i sine to bøker ikke har forkynt 'Jesu stedfortredende strafflidelse for våre synder under Guds dom og vrede'.

Jeg har helt sikkert gjort meg skyldig i det samme! I 47 år har jeg forkynt Guds ord, i både skrift og tale. I mange av dem hver eneste uke. Men jeg har ikke forkynt om Guds dom og vrede hver gang, heller ikke om 'Jesu stedfortredende strafflidelse'.

Jeg har helt sikkert vært uklar i mine formuleringer,  jeg har helt sikkert sagt og skrevet ting som er feil, og jeg har helt sikkert sagt og skrevet ting som jeg har endret syn på. I det hele tatt er jeg et ufullkomment menneske og en synder.

Jeg beklager at jeg ut fra denne teologens mening ikke holder mål og sikkert burde ha latt være å forkynne Guds Ord.

Så langt som jeg kjenner Roy Godwin er han en ydmyk Herrens tjener, som absolutt forkynner Kristi forsoning, men han er et ufullkomment menneske, han som alle andre.

Jeg er sikker på at jeg fortsatt kommer til å gjøre feil og at jeg ikke alltid ser hele bildet. Det gjør jeg sjelden. Jeg kommer også helt sikkert til å forkynne ting hvor jeg ikke klarer å få med meg hele bildet. Jeg er bare et menneske.

Jeg beklager min ufullkommenhet.

Guds vrede og Kristi forsoning, del 4

Denne artikkelserien - "Guds vrede og Kristi forsoning" - har vært vanskelig å skrive. Jeg har kviet meg for å gjøre det. For hvem snakker om Guds vrede i dag? Jeg hører stadig vekk kristne si at "Gud ikke er sinna", men de hopper samtidig bukk over alle skriftstedene som snakker om Guds vrede - også i nytestamentlig tid. Men vi må snakke sant om Gud. Det er det jeg har forsøkt å gjøre i de tre foregående artiklene. I denne - som er den siste i denne serien - skal vi se litt nærmere på det som det virkelig er en fryd å snakke om: Kristi forsoning. Men før jeg gjør det, la meg bare minne om hva Bibelen faktisk lærer om mennesker som ikke har kommet til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

I Efeserbrevet leser vi følgende:

"Også dere har han gjort levende, dere som før var døde i deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,1-3)

Dette er en beskrivelse av det mennesket som ikke er født på ny. Mennesker som ikke er født på ny er døde i deres synder. De er vredens barn. Og de vil gå fortapt om de ikke blir født på ny.

Det er den brutale virkelighet.

Men det betyr ikke at de ikke er elsket. De er høyt elsket. Så mye at Jesus valgte å forlate himmelens herlighet for å bli menneske, sone deres synder på korset og oppstå slik at mennesket kan bli rettferdige for Gud.

"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Den som tror på ham blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn." (Joh 3,16-17)

Et av de store problemene og utfordringene med mye av dagens forkynnelse er at man ikke forstår hvorfor man må bli født på ny. Årsaken til det er at man forkynner bare en side av sannheten. Man forkynner Guds kjærlighet, men nevner ikke Guds vrede. Man forstår ikke behovet for å la seg redde om man ikke forstår at det finnes en mulighet for å gå fortapt.

Vi bruker ordet frelse i kristen sammenheng. Men det er ikke et ord som er lett å forstå. Det betyr å befri eller redde noen fra nød eller fare, for eksempel fra å drukne. Frelse i bibelsk forstand betyr å bli befridd fra Guds dom over våre synder. 

Da må mennesket forstå at det er en synder.

"... alle har syndet og mangler Guds herlighet", er Bibelens tydelige tale. (Rom 3,23)

Men den sier også: "For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,6-8)

Og det er viktig i den sammenhengen jeg har satt dette jeg har skrevet i denne lille artikkelserien, å ta med vers 9:

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, VED HAM BLI FRELST FRA VREDEN."

Slik er det! Guds vrede er absolutt også til stede i den nye pakt. MEN - for det er et betydelig MEN her: Det er mulig å bli frelst fra den. Det skjer kun gjennom Jesus Kristus. Da må vi bli født på ny. Evangeliet, de gode nyhetene, kommer så tydelig fram i 1.Tess 1,10: "... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, HAN SOM FRIR OSS FRA VREDEN SOM KOMMER." 

En av de tingene jeg ber om for Norge er at de som forkynner Guds ord må forkynne det rent og klart, både om synd og dom, om Guds vrede, men også om Guds kjærlighet og nåde, og at den eneste veien til Gud går gjennom Jesus Kristus, og Ham alene. Selv har jeg de siste årene gjort meg nye erfaringer av å være elsket av Gud min Far, som har gitt meg en mye større frihet og hvile, enn jeg noensinne har hatt. Det er også en side av evangeliet.

Artikkel 1 i denne serien ble publisert mandag 15 mai, del to ble publisert tirsdag 16 mai og del tre torsdag 18.mai.

Guds vrede og Kristi forsoning, del 3

Vi skal ikke lese mye i evangeliene før vi ser at Guds vrede er en integrert del av det bildet Jesus gir oss av Gud:

"Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete." (Matt 10,28)

"Til dere, mine venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre noe mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete." (Luk 12,4-5)

Vi skal heller ikke lese mye før vi også stifter bekjentskap med en side av Jesus, som mer eller mindre forties i moderne forkynnelse: Hans vrede. Dette bildet av Jesus passer ikke så godt, og stemmer heller ikke overens med mye av dagens forkynnelse, med dens sterke understrekning av hvor mild og nærmest forsagt Jesus er.

Her er noen eksempler:

"Da så han på dem som sto omkring, harm og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter ..." (Mark 3,5)

"Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan!" (Matt 4,10)

"Men Jesus snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil." (Matt 16,23)

"Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde." (Matt 12,34)

"Tjeneren kom tilbake til herren sin. Da ble husherren sint ..." (Luk 14,21)

"Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevokteren til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror." (Matt 18,34-35).

Dette er bare noen få eksempler. Jesus taler også veldig tydelig, mer enn noen annen i Bibelen, om den evige fortapelsen.

"Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett." (Matt 7,21-23)

"Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, fikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt." (Mat 25,10)

"Men han sa til dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, dere som gjør urett." (Luk 13,27)

"Så skal de faste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner." (Matt 13,42)

"Slik skal det også gå ved verdens ende: Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige, og kaste dem i ildsjøen, der de gråter og skjærer tenner." (Matt 13,49)

"Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over dem." (Joh 3,36)

Og sist, men ikke minst, apostelen Johannes, han som kalles 'kjærlighetens apostel', og som snakket så mye om Guds kjærlighet, snakker også om Lammets vrede. Og allerede i det første kapitlet av Åpenbaringsboken beskrives et bilde av Jesus som heller ikke så mange trekker fram i dag. Les gjerne 1,9-17

I neste og siste artikkel i denne serien skal vi se på Guds vrede i forhold til forsoningen og hva vi har i vår frelse.

(fortsettes)

Guds vrede og Kristi forsoning, del 2

Guds vrede er en forferdelig realitet. Den viser seg allerede ved syndefallet: "Han (Gud) drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

Og som i så i går har ikke Guds vrede opphørt i den nye pakt. Det viste jeg ved å henvise til en rekke skriftsteder. Hebreerbrevets forfatter slår fast: "For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29). Det nye testamente taler sågar om "Lammets vrede" og at Guds vrede hviler over mennesker som avviser Guds nåde.

Derfor holder ikke påstanden om at "Gud ikke er sinna lenger". Hans vrede er absolutt en forferdelig realitet. Guds ord slår fast: "Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender." (Hebr 10,31)

Vi kan like dette eller ikke like det. Dette er like fullt en side ved Gud som vi må forholde oss til. Mange har forsøkt å bortforklare denne siden av Gud, og forsøkt å finne løsninger som skulle mildne dette Gudsbildet. I vår tid finnes det nettverk i vårt land av forkynnere som for eksempel hevder at offerhandlingene som beskrives i Det gamle testamente handler om en misforståelse, og at de slett ikke var Guds opprinnelige mening.  De forklarer for eksempel fortellingen om Abraham og Isak på følgende måte: Når Gud henleder Abrahams oppmerksomhet på væren som satt fast i en buske, og ofrer den, så var det fordi Abraham var en avgudsdyrker fra Ur i Kaldea og var vant med ofringer for å blidgjøre Gud. Hvordan kommer man til en slik konklusjon? Jo, før man trekker den så har samme personer i likhet med all liberal teologi undervist sine tilhørere om at Bibelen er ikke Guds ord, men inneholder Guds ord. Hvorfor gjør man det? Fordi man ikke får det Gudsbildet man forsøker å tegne til å stemme. Man skal ikke lese lenge før man ser at det er Gud selv som innstifter offerhandlingene i Den gamle pakt. Men det hopper disse forkynnerne elegant over. Offerhandlingene i den gamle pakt er ingen gedigen misforståelse, de er Guds ordninger.

Guds vrede forsvinner ikke i Den nye pakt:

"Det nye testamente forkynner og bevitner Guds vrede med enda større styrke enn Det gamle testamente. Hele det nytestamentlige frelsesdrama utspilles under trussel av den kommende vrede, og Jesus forkynnes som den som ved sin død, 'frir oss fra den kommende vrede'. (1.Tess 1,10). Rettferdiggjort ved hans blod skal vi bli frelst fra vreden. (Rom 5,9)." (Illustrert Bibelleksikon, bind 7, side 282)

Den eneste måten å unnfly Guds vrede på er gjennom Jesu død og Hans frelsesverk, ellers står Guds vrede ved lag. Det ser vi ikke minst i den apostoliske undervisningen til Paulus. "Med veldig styrke forkynnes Guds vrede som bakgrunn for hele frelseslæren i Romerbrevet, jfr Rom 1,18flg. Alle er av naturen 'vredens barn', (Ef 2,3) Over dem som ikke tror Sønnen, blir (det vil si: forblir) Guds vrede (Joh 3,36). Hele den vantro verden skal ifølge Åpenbaringsbokens veldige vredes-aspekt til sist drikke av 'Guds vredesvin' (14,10). Den kommende vrede forkynnes med domsprofetiens kraft av både Johannes døperen og Jesus og apostlene. Helvete, som den kommende vredes evige domssted, hører i hele Det nye testamente med som klimaks i vredesforkynnelsen." (Illustrert bibelleksikon, bind 7, side 284).

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan Jesus forkynner Guds vrede.

(fortsettes)

Guds vrede og Kristi forsoning, del 1

Med årene forstår jeg mer og mer av det Peter Dass uttrykker i salmen: Herre Gud, ditt dyre navn og ære, hvor han skriver: "Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde." For vi må snakke sant om Gud, hvis ikke er det et menneskeskapt bilde vi gir av Gud.

I dag unngår mange å snakke om Guds vrede. Vi snakker derimot mye om Hans kjærlighet og nåde. Om noen skulle driste seg til å snakke om Guds vrede, så henvises det til Den gamle pakt, slik den beskrives for oss i Det gamle testamente. Men "vreden er et vesentlig og uopphevelig trekk ved det nytestamentlige gudsbillede", skriver artikkelforfatteren som har skrevet om Guds vrede i Illustrert Bibelleksikon. (Se bind 7, side 284).

Det skulle man ikke tro når enkelte hevder at "Gud ikke lenger er sint". De som hevder dette hopper bukk over en rekke skriftsteder, og det er symptomatisk at de aldri henviser til de skriftstedene jeg nå skal sitere for deg. Vi begynner like så godt med Jesus selv. Han er vel kanskje den som snakker mest om Guds dom, Guds vrede og fortapelsens mulighet. Johannes siterer Jesus selv med disse ordene:

Nytestamentlige henvisninger til Guds vrede:

"Den som  tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3,26)

Apostelen Paulus omtaler Guds vrede en rekke ganger. Kronologisk slik brevene til Paulus gjengis i Det nye testamente er det som følger:

"For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

"Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede på vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart." (Rom 2,5)

"Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" (Rom 3,5)

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

"Men om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

"Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3)

"La ingen bedra dere med tomme ord! For det var jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5,6)

"På grunn av disse ting, kommer Guds vrede over vantroens barn." (Kol 3,6)

"... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer." (1.Tess 1,10)

"For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem." (1.Tess 2,16)

"For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus." (1.Tess 5,9)

"Men de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående." (Åp 6,16-17)

"Hedningefolkene raste, men nå er din vrede kommet - tiden da de døde skal dømmes ..." (Åp 11,18)

"Engelen lot sin sigd gå over jorden og høstet jordens vintre, og han kastet frukten i Guds vredes vinpresse, den store." (Åp 14,19)

"Og jeg så et annet tegn i himmelen, stort og underfullt. Sju engler med sju plager, de siste, for med dem er Guds vrede fullbyrdet." (Åp 15,1)

"Et av de fire livsvesener ga de sju englene sju gullskåler fylt med Guds vrede - han som lever i all evighet." (Åp 15,7)

"Og jeg hørte en høy røst fra templet, og den sa til de sju englene: Gå avsted og tøm de sju Guds vredesskålene ut på jorden." (Åp 16,1)

"Den store by ble delt i tre deler, og folkenes byer falt i grus og Babylon den store, ble husket for Guds åsyn, så han skulle gi dem begeret med hans strenge vredes vin." (Åp 16,19)

Vreden og kjærligheten

"Vreden og kjærligheten utelukker ikke hverandre i Det nye testamente, men betinger hverandre. Bare der hvor en kjenner vreden, kan nåden og miskunnheten forstås rett. I sin kjærlighet frelser Gud i Jesus Kristus fra sin vrede. Men vreden utfordres for alvor av forakten for Guds nåde og barmhjertighet. Den er den krenkende kjærlighetens reaksjon." (Illustrert bibelleksikon, bind 7, side 284).

De skriftsteder jeg har sitert viser med all tydelig at Guds vrede ikke har opphørt i den nye pakt. Det snakkes til og med om Lammets vrede! Og Det nye testamente viser også at vreden hviler over både mennesker og situasjoner. Den eneste måten å unnfly den er frelsen i Jesus Kristus.

(fortsettes)

På grunn av Jesu blod

Det er få ting jeg kjenner slikt åndelig slektskap til som grev Zinzendorf (bildet) og den herrnhutiske bønne- og misjonsbevegelsen. 13. august i år er det ganske nøyaktig 290 år siden "den herrnhutiske pinsen" - jeg kommer tilbake til alt dette i en senere bloggartikkel.

I dag vil jeg bare dele en påskesalme skrevet av Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (1700-1760). Den er oversatt til dansk, og det burde ikke by på så store problemer å få med seg det fantastisk sterke innholdet.

Det finnes jo ingenting annet som frelser enn Jesu Kristi blod. Dessverre er salmer og sanger om blodet blitt fjernet fra mange kirkesamfunns moderne salme- og sangbøker. En kan jo spørre seg hvorfor?

Jeg synes denne salmen passet så godt i dag, mens vi venter på den strålende påskemorgen!

Min frelser mig af døden drog,

thi al min synd han på sig tog,

han siger: Hvo som tror på mig,

han skal ej dø evindelig.

Jeg tror, at Jesus ved sit blod,

har gjort for alle synder bod,

at dette blod evindelig,

fra al min synd kan rense mig.

Hans blod og hans retfærdighed

er alt, hvad jeg vil smykkes med,

dermed kan jeg for Gud bestå,

når jeg i Himlen skal indgå.

Det skyldbrev, som mig var imod,

udslettet er ved Kristi blod,

jeg tror, at Jesus det borttog

og nagelfast til korset slog. (1)

Jeg arme var i syndens magt,

men Kristus har mig frihed bragt;

han drog mig ud af Fjendens vold,

da han betalte syndens sold.

Til syndens lyst, jeg sige vil: 

Vig bort! Jeg hører Kristus til,

jeg skylder ei at lyde dig,

til ejendom han købte mig.

Så længe jeg på jorden er,

det bliver ene mit begær

at vidne højt med trøstigt mod

om nåden udi Jesu blod.

Thi kun at Kristus for mig led

mig hjælpe kan til salighed;

og verken lidet eller stort 

det hjælpe kan, hvad jeg har gjort.

Og man skal skrive på min grav,

at Kristi død, mig frihed gav, 

at ved hans blod jeg håbed på

hos Herren hist et sted at få.

Grev Zinzenforf, 1739. Dansk 1793

N.J Holm 1829. Bearbeidet 1951

1) Kol 2,14

Lidelse? Nei, takk! Det vil vi ikke høre om.

Hans disipler ville ikke høre om det den gang - kanskje ikke i dag heller. Det passet ikke inn i bildet av Messias, den seierrike, han som skulle fri dem fra åket som romerne representerte og opprette sitt messianske rike. Det passer ikke i dag heller, med den teologien som skal gi oss bedre selvbilde, herlige liv - her og nå!

Lidelse er noe disiplene avviste, den gangen som nå. I dag skal alle være friske, sunne, og vellykkede. Særlig om de er kristne.

Gang på gang leser vi i evangeliene om at Jesus forsøker å fortelle om sin forestående lidelse og død. Uten unntak avviste disiplene Hans å lytte til det Jesus hadde å si.

En typisk situasjon i så måte finner vi beskrevet i Evangeliet etter Matteus:

"Fra da av begynte Jesus Kristus det klart for disiplene sine at måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått ihjel, og på den tredje dagen skulle han reises opp." (Matt 16,21)

Peters reaksjon på dette er illustrerende:

"Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg." (v.22)

Hva svarer så Jesus Peter: "Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som hører Gud til, bare for det som mennesker vil." (v.23)

Her ser vi tydelig hvordan Guds og menneskers vei ikke alltid er den samme. Og lidelsen er alltid uønsket. Mennesket søker en annen vei. Det må finnes en annen løsning. I Jesu tilfelle fantes det bare en vei: lidelse og død. Om Jesus hadde valgt Peters vei ville vår frelse ikke vært tilveiebrakt.

Om denne dagen heter det i Matteus 26,31: "Da sier Jesus til dem: I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt."

I andre oversettelser heter det: skal alle ta anstøt av meg.

Ja, slik var det, og slik er det.

Hvor mye forkynnelse hører vi om Jesu lidelse, og om "samfunnet med hans lidelser"? Hvor mye hører vi om alt Jesus skal gjøre for deg og meg, og om hvor fantastisk livet blir om du bare vil tro på Ham. Da slipper du unna all lidelse, da blir du frisk, da blir du rik, da blir du vellykket. Da lykkes livet for deg.

Vi bør snakke sant. Å følge Jesus er også å gå lidelsens vei. Mange av våre trossøsken verden over betaler en svært så høy pris for å følge Jesus.

Jesus Kristus er nok - evig nok, del 1

Jesus Kristus er nok - evig nok! Jeg kan ha fullstendig tillit til Ham, og til forsoningen som fant sted på korset. Jesus er tilstrekkelig på alle livets områder. På en vanskelig dag, med et veldig urolig hjerte, satte jeg meg ned med Bibelen min og her er hva jeg fant ut om Jesus:

Han er fra evighet: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt." (Kol 1,15) "Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord." (Hebr 1,3) "Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt. Og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende." (1.Pet 1,20) "Han var i begynnelsen hos Gud." (Joh 1,2)

Han er åpenbaringen av Guds evige mysterium: "Men han som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av det mysteriet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet." (Rom 16,25-26)

Hans liv er menneskenes lys: "I ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,4) "Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden." (Joh 1,9)

Han er skaperen av alt: "Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." (Joh 1,3) "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer, eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham, og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham." (Kol 1,16-17)

Han er Gud, kommet i kjød: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud ...Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin far, full av nåde og sannhet." (Joh 1,1 og v.14)

Han er ett med Faderen: "Jeg og Faderen er ett." (Joh 10,30)

Han gjør Faderen kjent: "... men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere." (Joh 15,15)

Han er livets brød som metter og tilfredsstiller: "Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg skal aldri noen gang tørste." (Joh 6,35)

Han er en tørsteslukker: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv." (Joh 4,14) "Om noen tørster, han komme til meg og drikke. Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann." (Joh 7,37-38)

Han er en klippe: "og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus." (1.Kor 10,4)

Han er Guds dyrebare Lam som bærer verdens synd: "Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds Lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29)

Hans blod er dyrebart: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam." (1.Pet 1,19)

Hans blod gir oss rettferdighet: "Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

Hans blod forsoner oss med Gud: "Han stilte Gud til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort." (Rom 3,25)

Hans blod forløser oss og gir oss syndernes forlatelse: "I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndernes forlatelse, etter hans nådes rikdom." (Ef 1,7)

Hans blod gir oss fred med Gud: "... og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors, - ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene." (Kol 1,20)

Hans blod renser oss fra en dårlig samvittighet: "hvor mye mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud." (Hebr 9,14)

Hans blod helliger oss: "Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod." (Hebr 13,12)

Hans blod renser oss: "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene, og renser oss fra all urettferdighet." (1.Joh 1,9)

Hans blod løser oss: "Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod." (Åp 1,5)

(fortsettes)

Forkynn evangeliet! Del 2

Denne måneden er det ganske nøyaktig 20 år siden jeg ble ordinert som pastor i Det Norske Baptistsamfunn. I forbindelse med ordinasjonen under landsmøtet i Langesund i juli 1996, ble det lest noen ord fra Bibelen. Etter å ha knelt ned, og gruppen med forbedere, med generalsekretæren i spissen, hadde lagt sine hender på meg og innviet meg til tjeneste ble disse ordene lest:

"Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner det for godt. For de vil ha det som klør i øret. De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter. Men du må være edruelig i alt du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,2-5)

Disse ordene har fulgt meg siden og vært retningsgivende for mitt liv og tjeneste. Nå hadde jeg mer eller mindre forkynt Guds ord siden jeg ble frelst i 1972, og hadde hatt flere tjenester i Kristi forsamling, men dette var noe mer. En ordinasjon. En forpliktelse mot et kall bevitnet av delegater fra baptistmenigheter fra hele landet. I årene som fulgte har det betydd mye. Det ble lest fra en annen oversettelse den gangen, 2011-oversettelsen er blitt enda klarere.

Det fremste kallet i kallet har vært dette: Forkynn Ordet!

Og hvilket ord? Dette: "For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror ..."

Disse ordene fra Romerbrevet er faktisk noen av de aller første ordene jeg har sitert fra Bibelen i noe kristent møte. Jeg brukte dem da jeg vitnet om min egen frelse sommeren 1972 i min hjembygds baptistmenighet. Jeg husker enda hvordan det var å stå på den talerstolen, åpne Bibelen min og lese akkurat disse ordene fra Rom 1,16.

Evangeliet er sentrert rundt Jesu person og gjerning, og spesielt Hans stedfortredende død og kroppslige oppstandelse. Apostelen Paulus definerer evangeliet kanskje tydeligst i 1.Kor 15,1-4, hvor han overleverer til menigheten i Korint - og til alle troende til alle tider - det han selv har fått overlevert fra de andre apostlene etter at han ble en Kristi etterfølger:

"Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte for dere, det dere også tok imot, det dere også står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene .."

Korset og den tomme grav må forkynnes i følge Skriften, ikke ut fra våre egne ideer eller oppfatninger, men helt og holdent i tråd med den åpenbaring Guds ord har gitt oss. Frelsesverket skjer etter en nøye bestemt plan fra Guds side. Her er ingen tilfeldigheter. Apostelen Peter sier det slik:

"Denne frelsen var det profetene søkte etter og ville utforske da de profeterte om den nåden dere skulle få. De prøvde å finne ut hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, pekte fram mot, og hvordan den tiden ville bli. For Ånden vitnet om Kristi lidelser og den herlighet som siden skulle komme. Det ble åpenbart for dem at det ikke var seg selv, men dere de tjente med sitt budskap. Dette budskapet har dere nå fått høre av dem som forkynte evangeliet for dere ved Den Hellige Ånd, som er sendt fra himmelen. Dette er noe som selv engler lengter etter å få se inn i." (1.Pet 1,10-12)

En av disse klare og tydelige profetiske forutsigelsene om en kommende frelser finner vi hos profeten Jesaja:

"Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham." (Jes 53,4-6)

Dette er evangeliet!

Straffen for våre synder ble lagt på Ham. Jesaja sier det så tydelig: "Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham." Det var dette som skjedde når Jesus døde på Golgata kors.

(forsettes)

Forkynn evangeliet! Del 1

I en uryddig og utydelig tid som vår er det et stort behov for å klargjøre hva evangeliet er og proklamere det frimodig. Jeg kan ikke se at det finnes noe som er viktigere enn dette. For det er kun evangeliet om Jesus Kristus som kan bringe frelse til en verden som ligger i mørke. Men det er lite evangelieforkynnelse i våre menigheter. I vår tid handler det mest om et populært budskap om selvrealisering og hvordan vi kan ha det godt. Men det er bare evangeliet om Jesus som kan sette mennesker fri.

I en preken Charles Haddon Spurgeon, holdt i Metropolian Tabernacle i London, søndag 18. juni 1886, sa han noe som er like aktuelt i dag som den gangen han holdt sin preken. Ja, det er kanskje enda mer tidsaktuelt. Her i min oversettelse:

"Hjertet i evangeliet er forsoningen, og essensen i forsoningen er det stedfortredende offeret til Kristus. De som forkynner denne sannheten forkynner evangeliet selv om de kan ta feil i alt annet, men de som ikke forkynner forsoningen, uansett hva de erklærer har mistet selve sjelen og substansen i det guddommelige budskapet. 

I disse dager føler jeg meg bundet til å gjennomgå evangeliets elementære sannheter på nytt. I fredelige tider kan vi gjerne gjøre utflukter til interessante områder av sannheten som ligger langt unna, men nå må vi være hjemme og vokte kirkens ildsteder og rom ved å forsvare de første prinsippene i troen. 

I denne tiden har det stått frem menn i kirken som taler perverse ting. Det er mange som forvirrer oss med sine filosofier og nye tolkninger, der de fornekter de læresetninger de har forpliktet seg på å undervise og undergraver troen de er satt til å holde seg til. 

Det er godt at noen av oss, som vet hva vi tror, og som ikke har noen skjulte meninger bak ordene våre, nå setter foten ned og opprettholder vår posisjon, vi holder frem Livets Ord, og erklærer tydelig de fundamentale sannhetene i Jesu Kristi evangelium." 

I sin preken sier Spurgeon at han ikke ønsker å bli kjent for noe annet enn for å forkynne evangeliet:

"Det finnes mange nok som kan spille opp med ny musikk. For min del vil jeg ikke spille noen annen musikk enn den som er hørt i himmelen."

Jeg har tenkt mye på dette den siste tiden: Når det gjelder liv og død, ja, evigheten, hva har jeg da å gi til menneskene? Strå og halm? Eller det eneste som holder når alt kommer til alt: evangeliet om synd og nåde, om fortapelse eller evig liv, om frelsen alene i Jesus.

(fortsettes)

Dine synder er aldri for store

'Nøl ikke med å erkjenne at dere er syndere. På den måten legger dere av dere det gamle mennesket som var skrøpelig fordi det var fordervet. Og dere tar på dere det nye menneske, det menneske som har ikledd seg fortrolighet med Skaperen. 

Den forvandling jeg snakker om, består ikke i at kroppen blir gjenfødt, men at sjelen blir født på ny. Kroppen blir til ved våre foreldre, men sjelen blir født på ny ved troen, ettersom Ånden blåser dit den vil.

Gud er god, hans godhet er ubegrenset.

Si ikke: "Jeg har vært uærlig, jeg har brutt ekteskapet, jeg har utallige ganger begått grove overtredelser. Vil han komme til å tilgi meg? Vil han nedlate seg til å tilgi dem?" Hør i stedet hva salmisten sier: Stor er din godhet. (Salme 31,19)

Alle dine synder, stablet oppå på hverandre, kan ikke overstige Guds veldige kjærlighet. Dine sår er ikke for store for den erfarne lege.

Det er bare en kur du kan følge: sett din lit til ham i tro. Si rett ut til legen hva som er galt og bekjenn med salmisten:

"Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld." (Salme 32,5).

Deretter kan du fortsette med ham: "Og du tok bort min syndeskyld." 

Kyrill av Jerusalem (315-386), biskop i Jerusalem. Fra 'Kysse spor", Luther forlag 2002, side 122)

En mann som var opptatt av å behage Herren - ikke mennesker

Bob Jennings (bildet) er for meg et nytt bekjentskap, men jeg har brukt noen dager nå til å lytte til hans sentrale evangeliske bibelundervisning, og blitt så velsignet av hva jeg har hørt.

Sjelden har jeg hørt noen preke så godt om forsoningen i Kristus, om frelsen, om det evige livet og om himmelen. Og få har snakket så troverdig om døden og om det å dø. Om det som når alt kommer til alt virkelig betyr noe.

Men så var da også Bob Jennings en merket mann. Merket av to ting: av korsets sentralitet og etterfølgelsens radikalitet, men også av det faktum at han selv skulle dø - av kreft i bukspyttkjertelen.

Hans fremste mål med sitt liv: at Kristus skulle bli æret i alt.

Han ble 63 år gammel.

Dette er hva jeg har klart å finne ut om ham - så langt: Han begynte sin pastortjeneste i Kirksville i Missouri i 1978, i den menigheten som nå møtes i Lake Road Chapel. I 1983 flyttet han til Sedalia i Missouri for å være pastor for en liten flokk som Gud hadde reist opp i den byen, og som nå møtes i Highway M Chapel. Han forble pastor for denne menigheten frem til at Herren hentet ham hjem.

Bob Jennings, som møtte Herren som sin Frelser tidlig på 1970-tallet - det var hans bror som ledet ham til tro - ble mye brukt som konferansetaler i USA og i Øst-Europa. Han drev også med evangelisering på ulike universiteter i mange år. Herren velsignet Bob og hans kone Terri med fem barn. Han var kjent for sin gudfryktighet.

En person som møtte ham beskriver dette møtet i en bloggartikkel, slik:

'For en tid tilbake kom broder Bob Jennings for å tale på vår årlige Camp Meeting (hvis du ikke vet hva en Camp Meeting er for noe så se for deg flere sammenhengende dager med non stop forkynnelse, unger som leker, god mat, høylydt sang, og en tettpakket hall full av kjærlighet og godt fellesskap).

Når vår broder Bob Jennings reiste seg for å tale for første gang var jeg helt uforberedt for det jeg skulle komme til å høre. Du forstår, Bob Jennings, virket så enkel. Han snakket med tynn stemme. Han gikk med en rutete skjorte og bukseseler. Han så veldig ordinær ut. Når han var ferdig med å tale var jeg målløs. Her var en broder som opptatt av en ting: å behage Herren, ikke mennesker'.

Det er slik jeg også opplever ham når jeg lytter til budskapene som ligger ute på Internett.

Jeg liker slike enkle personer som Jennings, med rutete arbeidsskjorter!

Her finner du nettsiden til menigheten han var pastor for, og hvor du finner en del av hans taler på lydfil. Menigheten er en fri evangelisk menighet. Jeg vil tro broder Jennings har anabaptistisk bakgrunn. Personlig synes jeg det er veldig interessant at denne menigheten feirer Kjærlighetsmåltidet eller Agapemåltidet ved hver søndagsgudstjeneste, og i forbindelse med dette måltidet feirer de også Brødsbrytelsen. Som de av dere som leser mine bloggartikler vet så holder jeg fast ved at dette er den urkristne måten å feire nattverden på.

http://www.hwymchapel.org/index.html

Her er en video-opptak fra begravelsen:
http://bobjenningsjournal.com/

Her finner du en tale han holder med tema: Salige er de som dør i Herren, bare to måneder før Herren henter ham hjem til seg:
http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=G4ytaUrCMTA

Og her er en tale han holder om kraften i Jesu blod og i forsoningen:
http://www.youtube.com/watch?v=BNsjDMxv_N8

Søker du ham opp på YouTube vil du finne mange taler av ham, det samme på
SermonIndex: http://www.sermonindex.net/sitesearch.php?search=Bob%20Jennings

Så håper jeg du blir like velsignet av å lytte til den bibeltro og svært så sentrale undervisningen til Bob Jennings som jeg er blitt.

Alt er forsonet i Kristus

I dag vil jeg gjerne dele noen ord av Maximos Bekjenneren (580-662), som var den ledende teologen i striden om Kristi to viljer som splittet kirken på 600-tallet. Det er ikke sitatet på bildet, selv om det også er godt!

Men det er dette:

'Den hellige kirke rommer mange mennesker, menn, kvinner og utallige barn. De er alle ulike, av fødsel, størrelse, nasjonalitet og språk, levesett og alder, hva gjelder arbeid og meninger, i klær og vaner, i kunnskap og stand, i velstand og væremåte. Likevel tilhører de en og samme kirke. Takket være den er de alle født på ny, gjenfødt ved Ånden. Uten å gjøre forskjell, skjenker Kirken dem den nåde å tilhøre Kristus og å bære Hans navn ved å kalles kristne.

Og enda mer, troen gir oss en stilling som er meget enkel, og som ikke kan tas fra oss, ved at forskjellene mellom oss ikke lenger synes å eksistere; alt holdes sammen i Kirken og forsones i den.

Ingen lever lenger for seg selv, ingen er skilt fra de andre, men alle er forenet med hverandre som brødre og søstre i den enkle og udelte troens kraft.

Om den første menighet sier Skriften: "Hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn", på en slik måte at alle medlemmene så ut som ett legeme, i sannhet verdige Kristus selv, han som er vårt sanne Hode. Og når apostelen i menigheten taler om Kristi gjerninger, forsikrer han: "Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle èn i Kristus Jesus".

Med sin enestående godhet og uendelige visdom gjenforener Kristus alt med seg, som det sentrum som strålene går ut fra'.

Ny anabaptistisk delegasjon på forsoningsreise til Israel

For to år siden skrev jeg om en anabaptistisk delegasjon som dro til Israel for å be jødene om tilgivelse, for deres unnfallenhet og manglende engasjement for Israels land og folk gjennom tiden.

18.-25. november returnerte en gruppe på 27 anabaptister, som representerer både Amish-folket og mennonitene, til Israel for å fortsette forsoningsarbeidet. For Al Longenecker, en diakon fra Lancaster Mennonite Conference, som deltok i begge delegasjonene sammen med sin kone Ada, var reisen en mulighet til å gjøre opp for noen av historiens synder.

Som et slag i magen
For noen år siden befant Longenecker seg på et fly og ble da sittende ved siden av en rabbiner. De kom i samtale om forfølgelsen av jødene forårsaket av kristne. Longenecker kunne da fortelle rabbineren: 'Mitt folk (mennonitene) drepte aldri noen av ditt folk, fordi vi tar ikke livet av noe menneske'.

'Og jeg kjente meg vel ved å kunne si det,' forteller Longenecker. Men så leste han en artikkel i Gospel Herald, om mennonitene i Tyskland under 2.verdenskrig. Da fikk han seg en ubehagelig opplevelse. Ingen mennoniter hadde løftet en finger for å hjelpe jødene.

'Det var som et slag i mellomgulvet - dette visste jeg ikke', forteller Longenecker. Han begynte å lete etter en mulighet til å be dagens jøder om tilgivelse for denne unnfallenheten.

Han ble derfor deltager i en delegasjon som reiste til Israel både i 2010 og 2012. I 2010 overleverte de en skriftlig uttalelse adressert til ulike jødiske ledere, hvor de ba om tilgivelse for anabaptistenes 'stolthet og selvsentrering ved å ignorere den plikt de hadde mot det jødiske folk og staten Israel'.

I 2010 fokuserte de på relasjonsbygging. De reiste rundt i Israel, møtte jødiske ledere og samtale om fred, forståelse og forsoning.

I forbindelse med årets reise fant de flere som virkelig lyttet til det de sa. Det gjorde inntrykk at de kom tilbake enda en gang. Det er ikke så ofte kristne ber om tilgivelse overfor jødene.

Ikke like populært
Forsoningsreisen til Israel er ikke bare populær blant de ulike anabaptistiske gruppene. Mange av dem er nemlig opptatt av den vanskelige situasjonen for den palestinske sivilbefolkningen. Men Lloyd Hoover, en biskop fra Lancaster Mennonite Conference, som var med delegasjonen nå i 2012, sier det slik at de både bærer på en bekymring for palestinerne, samtidig som de bærer på en djup respekt for israelerne.

Forsoningsreisen falt sammen med utbruddet av konflikten mellom Israel og Gaza. Men til tross for at de kom midt oppe i krigshandlingene, kjente gruppen en djup fred med å være i Israel og at de var på et guddommelig oppdrag.

På bildet ser vi fra venstre Ben Girod og til høyre Henry Yoder, som overrekker en gave til Yona Metzger, sjef-rabbineren for Ashkenazi-jødene i Israel, som bærer innskriften fra Rut 1,16.

Getsemane

Det gjør et sterkt inntrykk å være i Getsemane. Jeg glemmer ikke første gangen jeg var der. Å sitte ned langs Oliventrærne og tenke tilbake på Jesu kamp og lidelse her, er nesten overveldende. For hvilken kamp Han gjennomgikk.

Hebreerbrevets forfatter beskriver den slik:

'Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt'. (Hebr 5,7)

Hvilken bønnekamp det må ha vært i Getsemane. I år, når jeg har lest tekstene fra evangeliene, så er det spesielt en setning jeg har merket meg:

I Luk 22,41 står det: 'Og han slet seg fra dem ...'

Det er når Jesus og Hans disipler kommer til Getsemane-hagen at dette skjer. Uttrykket 'slet seg fra dem' viser hvordan angsten må ha grepet ham. Han ville så inderlig være sammen med dem, men visste at Han ikke kunne. For ikke å gi etter for følelsene sine, 'slet han seg fra dem ...'

Kunne Jesus ha valgt en helt annen vei enn å gå gjennom lidelsene i Getsemane og Golgata? Kunne Han ha ombestemt seg og valgt å ta med disiplene et annet sted og gitt opp alt sammen?

Ja. Jesus gikk inn i lidelsen frivillig. Han kjente Faderens vilje, og frelsesplan, og valgte å gå lidelsesveien frivillig. Men det skjedde ikke uten kamp, uten smerte, ja den var så sterk at Hans tårer ble til blod. Dette angsthelvetet gikk Jesus igjennom for vår skyld. Det er ikke til å fatte. Ikke fullt ut.

Hva Jesus gjennomgikk i Getsemane var det dimensjoner over. Så store at ingen av oss noensinne har vært i nærheten av det. Ikke noe menneske. For forskjellen mellom den lidelse mennesker går igjennom, så kan være svære i seg selv, handler ikke om å bære all verdens synd og skam. Som Jesus gjorde. Og ingen opplever heller det Jesus opplever: at Gud forlater dem. Vi er aldri helt forlatt. Jesus var.

Om dette kretser mine tanker denne Langfredag i 2012.

Min tro, del 10

'Korsfestet, død og begravet', heter det i det andre leddet i den apostoliske trosbekjennelsen. Noe nærmere sentrum i kristen tro enn dette, kommer vi ikke.

Hos evangelisten Matteus leser vi dette om Jesus:

'Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel og at han skulle oppstå den tredje dagen...' (Matt 16,21)

Når vi leser evangeliene ser vi hvordan Jesus ved en rekke anledninger forbereder disiplene på det som skulle skje. Det er interessant å merke seg at Matteus understreker at 'han måtte dra til Jerusalem ...'

Senere i det samme evangeliet, leser vi at 'på veien opp til Jerusalem tok Jesus de tolv disiplene til side, så de ble for seg selv, og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal bli overgitt til ypperstepresteme og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden. De skal overgi ham til hedningene, til å bli hånet og hudstrøket og korsfestet. Og på den tredje dagen skal han oppstå'. (Matt 20,17-19)

Jesu korsfestelse og død er sentralt i den apostoliske undervisningen. Når Peter står frem på pinsefestens dag, så er det dette han forkynner:

'Israelittiske menn, hør disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann Gud utpekte for dere ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved Ham midt iblant dere, slik dere selv også vet, etter at Han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådsslutning og forutviten, tok dere Ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte Ham'. (Apg 2,22-23)

Lyder Engh, tidligere forstander for Den evangeliske forsamling i Oslo, skriver i boken "Korset - universets sentrum" følgende:

'Vi blir aldri ferdig med korset. Vi gjør ikke bare en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for våre liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt i den dreier seg om korset. Uten korset ville vi ikke hatt noen Bibel'. (s.8)

Jeg synes dette er så fint sagt, og så sant. Alt handler om korset.

Jesu død sørget for at Jesus ble 'en løsepenge for mange' (Matt 20,28)

Apostelen Peter sier det slik: 'For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst ham'. (1.Pet 1,18-19)

Ved Jesu død ble gjeldsbrevet vårt slettet!

'Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre overtredelser. Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset'. (Kol 2,14)

Med døden nedtrampet Jesus døden! Den siste fiende mistet sin kraft ved korset, og ved oppstandelsen ble den overvunnet. Jesus smakte døden for oss. Han har gått det siste veistykket og vært igjennom det vi alle skal igjennom, den dagen vi dør. Det gir oss en egen fortrøstning og håp.

(fortsettes)

Hva Gud gjør i Nepal, del 3

For 10 år siden ble det startet opp et menighetsarbeid i Tutunga, som ligger helt i ytterkanten av Pokara distriktet i Nepal. Dette arbeidet er ledet av pastor Kim, som var en av de første studentene ved Canaan Ministerial Training Center.

Menigheten som heter Immanuel Baptistkirke, driver et arbeid blant de kasteløse som ikke må berøres. Denne kasteløse gruppen arbeider med å gjøre rent toaletter, eller utfører manuelt arbeid på byggeplasser som ingen andre vil påta seg.

Til å begynne med var det stor motstand i lokalbefolkningen mot pastor Kim, men han har vært trofast og utholdende, og i dag er han og arbeidet som menigheten driver akseptert av samfunnet. Blant annet fordi menigheten har utført et arbeid med å sikre vannledninger. Pastor Kim er blitt en av lederne i det lille lokalsamfunnet. Menigheten driver også et eget barnehjem som gir husrom til 80 foreldreløse barn. Her får de mat, undervisning og omsorg.

På treningssenteret til Canaan baptistkirke har 24 forskjellige grupper med mannlige studenter deltatt og åtte grupper for kvinnelige studenter. Menigheten driver også et eget radioarbeid, hvor man kringkaster sendinger to ganger i uken. En gang i uken sender de også fra gudstjenestene i Metropolitan Tablernacle fra London, Spurgeons menighet.

Flere bøker er også blitt oversatt til nepalesisk, blant annet Baptist Confession of Faith fra 1689, samt bøker av C.H Spurgeon og Peter Masters, nåværende pastor for Metropolitan Tabernacle.

Jesu dyrebare blod, del 3

Her følger tredje og siste del av David Wilkersons undervisning om Jesu dyrebare blod:

3. Hva er Fordelene Som Flyter fra Jesu Blod,
Så Snart Ditt Hjerte er Blitt Bestenket?

---

• 1. Jesu blod forløser oss fra synd og mørkets makt.

"I Ham har vi forløsningen ved Hans blod ...." (Ef. 1:7)

Vi er ikke lenger under fordømmelse eller frykt!

Mange mennesker har blitt forløst og rettferdiggjort ved blodet -- men de vet det ikke, fordi de lever i frykt og fordømmelse. De har satt sin tiltro til Herren, men de har ikke gått inn i den herlighet det er å ha blitt rettferdiggjort ved blodet.

De er som en mann som har pådratt seg en enorm gjeld, og ikke kan betale den. Hans velstående sjef kommer gående og betaler gjelden uten å fortelle det til sin ansatte -- og kaller ham så inn for å gi ham den gode nyheten.

Mannen setter seg ned, blir overrakt gjeldspapirene, og blar gjennom papirene for å se på den gjelden han har pådratt seg. Han tenker med seg selv: "Jeg vil aldri bli istand til å betale alt dette. De kommer til å kaste meg i fengsel."

Når adm.dir. får se mannens fryktsomme ansikt, blir han forvirret. Han sier: "Unnskyld meg -- tok du en titt på side én, der står det: 'Innfridd.' "

Mange kristne er som denne mannen: De vet ikke at deres synder er dekket over, innfridd! Vi må inn i denne kunnskapen i tro for å få fordelen -- som er fred med Gud!

• 2. Jesu blod har kjøpt hele Guds kirke.

".... for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod." (Apg. 20:28)

Kristi kirke er ikke til salgs! Glem forestillingen om at Satan får Hans kirke til å falle. Ikke vri hendene og beklag deg: "Å nei, kirken er på vei til helvete." Nei -- den er på vei til himmelen.! Hvorfor? Den har blitt "blodkjøpt" for all evighet!

• 3. Jesu blod river ned alle murer.

"Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned gjerdet som skilte dem, fiendskapet." (Ef. 2:13-14)

I Times Square Church har dette en særdeles betydning. Mer enn sytti nasjonaliteter tilber her, men vår kirke har ingen vegger, ingen nasjonaliteter. Vi er alle ett i Kristus -- en blodbestenkt kirke. Sikkert er det, at de som er blodbestenket har ikke lengre noen vegger. De har alle blitt revet ned!

• 4. Jesu blod helliggjør oss.

".... og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1. Joh. 1:7)

Dette burde forårsake et stort tros smil i ansiktet ditt. Du er helliggjort -- bestenket ren! Dette er et kontinuerlig verk av den Hellige Ånd.

• 5. Kristi blod overvinner Satan og sender ham på flukt.

"De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet ...." (Åp. 12:11)

Hva er det ord de vitnet? Det er ganske enkelt dette: "Jeg tror på blodet! Jeg vitner om den seirende, overvinnende kraften i Jesu blod -- og jeg proklamerer dets fullkomne seier!"

Hvis du vil overvinne djevelen, hold fast på blodet -- og proklamer dets seier!

• 6. Blodet gir oss adgang til det Aller Helligste -- til vår Himmelske Far -- uten bebreidelse.

"Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen." (Hebr. 10:19)

Vi kan komme til vår Far frimodig -- uten frykt!

---

4. Hva Forventer Gud av Oss,
Så Snart Vi er Blitt Bestenket med Jesu Blod?

---

Er vi forpliktet på noe vis ved denne bestenkningen? Ja -- i høyeste grad! Dersom vi er blitt bestenket med Jesu blod, blir vi befalt å gjøre to ting:

• 1. Vi skal vandre i fred -- og ikke tvile mere !!

Da Moses stenket blod på Israelittene som hadde syndet, så tvilte de ikke en eneste gang på at de var benådet og godtatt av Gud. De stolte på denne bestenkningen.

I dag, så er ikke det blodet som vi er bestenket med fra okser, geiter eller sauer -- men fra Kristus, Guds Lam. Men alikevel har vi mere tvil, mere frykt enn disse Israelittene.

Martin Luther sa det er blasfemi å ta tilbake til oss selv de syndene som ble lagt på Kristus. Jeg er enig!!

Det er absolutt helligbrøde å gå omkring i frykt, skyldfølelse, fordømmelse -- og å si :"Bibelen sier at ved troen er jeg renset, rettferdiggjort og beskyttet fra Satans makt -- men tross det kan jeg ikke tro at en slik herlig ting er mulig!"

• 2. Vi skal prise Gud med et takknemlig hjerte -- og aldri tvile !

Vi blir befalt å takke Gud for det dyrebare Jesu blod, med høye lovprisninger:

".... vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen." (Rom. 5:11)

"Gled dere i Herren! Dere rettferdige, fryd dere! Og juble, alle oppriktige av hjertet!" (Sal. 32:11)

"Salig er det folk som kjenner til jubel! ...." (Sal. 89:16)

"Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud.
For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg ...." (Jes. 61:10)

Proklamer seieren ved Jesu blod i ditt liv. Og begynn å lovprise Ham nå for løftet om den store forløsningens dag som ligger foran deg.