Mirakelbein

Se nærmere på disse beina og disse skoene! De tilhører en mann som har måttet utstå mer lidelse for Jesu navn skyld, enn mange andre. Hans fangevoktere brakk begge beina hans  i fengselet og fortalte ham at han aldri ville kunne gå igjen.

Men på mirakuløst vist reiste Herren denne mannen opp igjen og helbredet hans ødelagte bein i nu og på like mirakuøst vis og på like mirakuløst vis vandret han ut av fengselet.

Her har broder Yun, eller 'Den himmelske mannen' på seg de samme skoene han brukte da han for 20 år siden gikk ut av fengselet ledsaget av engler. I januar fylte han 60 år.

Når jeg ser dette bildet kommer jeg til å tenke på ordene fra profeten Jesaja:

Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud regjerer! (Jes 52,7)

I alle år siden han ble satt fri fra fengselet i Kina har disse føttene kommet med gledesbud, fred, frelse til tusenvis av mennesker og vil gjøre det helt til Herren henter broder Yun hjem. La oss huske ham i våre forbønner. Han trenger det.

Foto: Eugene Bach

Hvor er farmors kors nå, Sylvi Listhaug?

Jeg har ventet i det lengste med å kommentere den famøse hendelsen da norsk politi krenket kirkeasylet og med tvang hentet ut afghanske konvertitter fra et kirkebygg på Fitjar. I det lengste hadde jeg håpet av landets justisminister kom på banen. Hun var jo lenge mange kristnes store yndling. Listhaug, med farmorens kors rundt halsen og høy bekjennelse, skulle redde de kristne verdiene i Norge. Men hun er taus. Vil ikke kommentere saken. Ikke før hun må i Stortingets spørretime. Kanskje ikke da heller. Kanskje har det gradvis begynt å sive inn at hun har forrådt kristenfolket, hun som så hellig bedyret at hun var den fremste talskvinnen for. Men jeg har ikke sett korset rundt halsen i det siste.

Saken er pinlig. Svært pinlig.

Den er selvfølgelig forferdelig for den afghanske familien. En kan jo tenke seg hva som raste gjennom hodet til en ammende mor, og en traumatisert småbarnsfamilie, når uniformert politi slår seg gjennom glass og bryter seg inn i en kirke midt i svarte natta for å arrestere en familie som har søkt ly i en kirke.

Det pinlige i saken er at politiet ikke har forstått at det var en kirke de brøt seg inn i. I deres forestillingsverden er en kirke en bygning med et spir og en kirkeklokke. Det viser en skremmende, ja uhyggelig mangel på kunnskap. Politiet skal visstnok ha satt seg grundig inn i saken på forhånd, blant annet gjennom spaning. Hadde de bind for øynene når de kunne unngå å se skiltet på bygningen? Fikk de ikke med seg at det hadde vært et kristent møte der kvelden før? Så de ikke dåpskummen? Kjenner det lokale politiet virkelig så dårlig stedets egne innbyggere og stedets historie?

Men det er også en annen side ved denne saken. Den er godt beskrevet av teologiprofessor emeritus, Hallvard Hagelia, ved Ansgar Teologiske Høgskole. Hans kommentar i Dagen 27. februar burde Sylvi Listhaug sette seg ned å lese. Ja, i det hele tatt burde landets justisminister lese seg opp på historien til norsk frikirkelighet. Kanskje hun da forstår at hun denne gangen, ikke bare har krenket den afghanske familien, men alle de hun elget seg innpå for å hente støtte ved valget.

For politiaksjonen på Fitjar stiller seg i rekken av krenkelser og diskriminering av norske frimenigheter gjennom årtider, ja, faktisk gjennom hele vår historie.

Hagelia skriver: "Vi har en lang historie i Norge for diskriminering av frikirkelige, både før og etter Dissenterloven (1845-1969). Staten plasserte oss under Justisdepartementet, ikke Kike- og Undervisningsdepartementet, som om vi skulle være potensielt kriminelle! Først med Lov om trudomssamfunn (1969) ble det slutt på yrkesforbudet for frikirkelige."

Men det er tydelig at diskrimineringen fortsetter. Med Justisminsiterens viten og vilje. Frem til nå har Listhaug vært for feig til å svare. Det bør de som lovpriste henne for å være kristenhetens fremste forsvarer i Norge merke seg. Jeg tror de allerede har gjort det.

John Ongman - beder og baptist

18 år gammel stiger John Ongman (bildet) ned i en metertykk råk i isen i Storsjøen i Jämtland, og lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Han skulle bli en av de svenske baptistenes foregangskikkelser på 1800-tallet. Han skulle også bli kjent som en beder.

Egentlig het han John Nilsson, og ble født 15. november 1845 i byen Gisselåsen i Jämtland. Han var den fjerde i en søskenflokk på seks, og vokste opp i et kristent hjem. Hans far, Nils Sköld var soldat av yrke, og hans mor, Maria Laurentia Sten, kom fra en slekt med smeder med røtter i Norge. John tok navnet Ångman da han ble skrevet inn som soldat, og dette skulle så bli til Ongman, når han reiste til Amerika.

I 1864 hilste han på en venn, Karl Hansson, som var blitt radikalt omvendt til Gud. John Ongman ble så grepet av vennens sterke vitnesbyrd, at han også bestemte seg for å følge Jesus. Etter den iskalde dåpen - det var ikke snakk om å utsette dåpen til det ble varmere og isen hadde smeltet- ble han tatt opp som medlem av Myssjö Baptistförsamling. Det gikk ikke lenge før han begynte å forkynne Guds ord.

I 1866 ble det til en heltidstjeneste. 14. mai 1868 seiler han så til Amerika. I 1873 får han kall til å reise til St. Paul i Minnesota. Her bodde det mange svensker. Her grunnlegger Ongman den første baptistmenigheten i St. Paul. Allerede samme år reiser han til Chicago og blir pastor i en svensk baptistmenighet i denne byen. Det skjer samtidig med at han studerer teologi ved Baptist Theological Union Seminary.

Ongman kom i kontakt med datidens mest kjente predikanter: Dwight L. Moody og A.B. Simpson. En annen som skulle få stor betydning for Ongman, var Catherine Booth, Frelsesarmeens mor. Boken hennes: Kvinnens rett til å forkynne evangeliet ga Ongman teologiske argumenter for å sende ut kvinnelige forkynnere. Et syn han skulle møte motstand på når han kom tilbake til Sverige.

I 1881 flytter Ongman tilbake til St.Paul og blir her inntil han flytter tilbake til Sverige. I 1889 kalles han til pastor for Örebro Baptistförsamling og begynner sin tjeneste der i 1890. En av de aller første tingene han gjør er å starte en misjonsskole, en flerårig teologisk utdannelse. Dette initiativet skapte spenninger mellom baptister i Sverige, ikke minst fordi skolen tok imot kvinnelige elever og til og med hadde kvinnelige lærere. Kvinnene ble sendt ut som forkynnere av John Ongman, og de ble av enkelte med forakt kalt 'Ongmans piker'.

Ongman var en mann vel kjent med sykdom, lidelse og død. Han var gift tre ganger. Hans første kone, Kristina Anderson døde i 1871. Hans andre kone, Vilhelmine Eriksson døde i 1892. Hans tredje kone, Hanna Holmgren, og henne skulle han få leve sammen med lenge.

Av venner var John Ongman kjent som en beder - et bønnens menneske. Han var ikke så teoretisk og intellektuelt anlagt - men vant menneskers respekt gjennom den kjærlighet og omsorg som han viste.

John Ongman døde 28.februar 1931, 85 år gammel.

Ingen gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet 1.mars

Det blir INGEN gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i morgen, torsdag 1. mars. Det er rett og slett for kaldt. Så denne gangen blir det messefall. Vi beklager dette.

Bemerkelsesverdige og viktige sitater fra Billy Graham

Det er så mange positive sider ved Billy Graham som nå trekkes frem etter hans død. Den profilerte forfatteren Frank Viola har funnet frem igjen tre sitater, som kanskje ikke er så kjente, men som er vel verd å tenke over:

1) I det Billy Graham så tilbake på en lang historie med taleoppdrag og reiser, kom han med følgende kommentar: "Jeg ville ikke ha tatt på meg så mange taleoppdrag, heller ikke de tingene som jeg gjorde gjennom årenes løp som jeg egentlig ikke trengte å gjøre - vielser, begravelser og innvielser av bygninger, slike ting ... Jeg ville også styrt unna politikk. Jeg er takknemlig for de mulighetene Gud gav meg til å tjenestegjøre overfor mennesker i høye stillinger, mennesker i maktstillinger har åndelige og personlige behov som alle andre, og ofte har de ingen å snakke med. Men når jeg ser tilbake, vet jeg at jeg noen ganger tråkket over streken, og jeg ville ikke gjort det samme nå." (Sitert fra Christianity Today, 21.januar 2011).

2) Dette er Billy Grahams forutsigelse om hvordan det fremtidige kristne landskapet vil se ut. Han kom med uttalelsen i 1965, og det skjer foran våre øyne nå: "Store mengder kristne som tilhører kirken beveger seg mot et punkt hvor de kan komme til å avvise den institusjonen vi kaller kirke. De vender seg til enklere former for gudstjenester. De hungrer etter en personlig og levende erfaring av Jesus Kristus. De ønsker en hjertevarm personlig tro. Om ikke kirken raskt gjenoppdager Bibelens autoritative budskap, vil vi være øyenvitner til et spektakulært høyt antall mennesker, vi snakker om millioner, som vil gå ut av den institusjonelle kirken for å finne åndelig mat." (Sitert i boken Verden i flammer, side 79-80)

3) Her svarer Billy Graham på hva han ville ha gjort om han var en lokal pastor i stedet for en omreisende evangelist. Jeg synes svaret er briljant og samsvarer med måten både Jesus og Paulus trente sine medarbeidere: "Jeg tror at noe av det første jeg ville gjøre var å samle en gruppe på åtte til 12 menn rundt meg som møttes en gang i uken noen få uker, og som var villig til å betale prisen. Det ville koste dem noe både i tid og bestrebelser. Jeg ville delt med dem alt jeg hadde lært, over en periode på noen år. Da ville jeg faktisk ha 12 ledere blant lekfolket som igjen kunne lære opp åtte til 12 personer. Jeg kjenner til et par menigheter som gjør dette, og det har revolusjonert menigheten. Jeg tror at dette var noe Kristus satte igang. Han tilbrakte mesteparten av tiden sin sammen med 12 menn. Han tilbrakte ikke mesteparten av tiden sin med de store folkemengdene. Faktum er, synes det for meg, at når Han hadde de store folkemengdene var resultatene ikke så store. De store resultatene, synes det for meg, kom med de personlige samtalene og tiden Han tilbrakte sammen med de 12." (Sitert fra Christianity Today, 13. oktober 1958).

Billedtekst: Billy Graham sammen med sin elskede Ruth, og som alltid, med en oppslått Bibel.

Tyrkiske myndigheter griper inn i valg av ny patriark og hindrer kirkens egne valg

Tyrkiske myndigheter legger nå kjepper i hjulene for Den Armensk-Apostolikse kirken, når denne nå skal velge ny patriark. Kirken er i utgangspunktet offisielt godkjent, men det ser ikke ut til å ha noen betydning for myndighetene i landet.

På grunn av den dårlige helsesituasjonen til nåværende patriark, Mesrob, har Den Armensk-Apostoliske Kirken siden 2016 arbeidet med å få valgt en ny. Kirken har på sin side fulgt alle prosedyrer i sakens anledning, men kommer ikke videre fordi den tyrkiske regjeringen blander seg inn i kirkens indre anliggender. Nå ber Den Armensk-Apostoliske Kirken om forbønn.

På grunn av sykdom trakk patriark Mesrob seg offisielt tilbake 26.oktober i 2016. Erkebiskop Karekin Bekdjian ble valgt til interim-patriark med overveldende majoritet av stemmene den 15. mars i 2017. Tidligere hadde erkebiskop Aram Ateshyan hatt denne stillingen siden 2010, siden patriarkens helse har vært dårlig lenge. Alt lå til rette for at Karekin Bekdjian kunne bli valgt.

Men 5. februar i år får Den Armensk-Apostoliske Kirken et brev fra tyrkiske myndigheter hvor det heter at noe valg ikke kan finne sted siden patriark Mesrob fremdeles er i live. Tyrkiske myndigheter understreket også at de anså erkebiskop Aram Ateshyan for å være vikar  for patriarken. De ser altså helt bort fra det kirken selv har valgt.

Det er den tyrkisk-armenske avisen 'Agos' som melder dette.

Avisen skriver: "Myndighetene har åpent grepet inn i kirkens tradisjoner og fortalt den at den ikke kam velge sin egen patriark."

Fastebetraktning i Gjøvik kirke - nr 1

I går kveld hadde jeg min første betraktning i forbindelse med fastesamlingene i Gjøvik kirke. For meg er det ganske så spesielt å være her og få dele noe fra Guds ord, siden det var her jeg og mange med meg fikk oppleve vekkelsen på Gjøvik. Jeg skal ha fire betraktninger eller meditasjoner i alt, og kommer til å legge dem ut etter hvert som jeg holder dem:

Vi skal stanse ved et forunderlig vers i Jobs bok. I Job kapittel 35, vers 10, beskriver Elihu , en av Jobs venner, Gud på denne måten: 'Han som lar lovsanger lyde i natten.'

Det finnes en natt i alle menneskers liv. Job var en hardt prøvet mann. Ulykken hadde rammet ham hardt. Hans nærmeste var revet bort, hans eiendommer, buskap og velstand var borte. Det var beksvarte natta i hans liv. Og det var mager trøst i vennenes forsøk på å forklare hva som hadde skjedd. Ikke alt lar seg forklare.

Men vennen Elihu gir en strime av håp.

Han ber ikke vennen foreta seg noe. Han forteller en historie om Gud. Denne: Han synger i nattemørket. Om vi er stille vil vi høre Hans sanger. Hvilke sanger synger Han? Han lar sine kjærlighetssanger lyde over oss: I begge mine hender har jeg tegnet deg.

En av disse kjærlighetssangene finner vi hos profeten Sefanja: 'Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder seg og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet.'

En annen som opplevde natt i sitt liv var Jakob. Det var flere av dem, så vi snakker om 'Jakobsnettene' som et begrep. En av disse nettene, var han overmannet av redsel, for sin bror som sto ham etter livet. Jakob var alene. Da dukket det plutselig opp en ukjent som begynte å sloss med Jakob. Det er en brytekamp på liv og død.

Det må ha vært veldig skremmende. Men det er som om Jakob aner at denne ukjente bringer en velsignelse med seg. Den voldsomme kampen pågår helt til morgenen gryr. Jakob har grusomme smerter. Hoftekammen hans er ute av ledd. Likevel slipper han ikke tak i den ukjnete. Så sier han: 'Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg'. Og den ukjente velsigner Jakob. Velsignelsen er den del av disse lovsangene som Gud lar lyde om natten.

Som en side av det indre livets historie gir fortellingen om Jakob oss ledetråder til en av troens gåter: Gudsnærværet som kamp. Gud kjemper med dem Han elsker. Jakobs brytekamp med Gud gir oss et bilde av troens kamp. Den består i dette: Igjen og igjen kapitulere for Gud. Vi forstår ikke at det er gjennom å msite og kapitulere at vi vinner livet og i sannhet blir levende mennesker.

Ingen kommer ut av en slik brytekamp med Gud uten å bli merket for livet. Jakob haltet resten av livet. Slike netter gir oss sår.

Men natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet. 'Sorgens natt fordunkler verdens småting, men åpenbarer samtidig løftenes stjernehimmel,' sier den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, og så legger han til: 'Sammen med Ham er alltid ørkenenet land fylt av bare lys.'

Emil Gustafson visste hva han snakket om. Han led mye på grunn av en magesykdom, og dør bare 38 år gammel. En gang fikk han spørsmåler om han kunne beskrive Gud med en setning. Da ble Emil Gustafson stille lenge. Så sa han: 'Han heter underlig'. Ikke 'under', det er Han også, men underlig.

Det er Gustafson som har skrevet sangen: 'Hvor underlig er du i alt hva du gjør. Hvem kan dine veier forstå? Men ett er dog sikkert: Den vei du meg før, for meg er den beste å gå.'

Jeg skal ikke sitere hele sangen, men ta med meg det verset omhandler himmelen:

Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
og synger med engler i kor.
O, Herre, rettferdig og nådig du er,
i alt hva du gjør er Du stor.

Og det siste verset som lyder slik:

Jeg venter tålmodig , tilfreds med min lodd
Til engan hvert hvrfor får svar.
En arv uten like hos Gud har jeg fått
Det herlige håpet jeg har.

Arnfinn Haram sa det slik: I natta blir dagen til.

Jeg er så glad for at det ikke er jeg som skal synge i natten. Det er Gud som synger. Det er ikke vi som holder oss oppe med egne krefter disse krevende nettene. Det er Gud.

Er Pashtun-folket en av Israels ti tapte stammer?

Er Pashtun-folket i Afghanistan egentlig jøder? Dette stammefolket har religiøse skikker som ligner svært mye på de religiøse skikkene jødene har. Kan det være at Pashtun-folket hører med til 'Israels tapte stammer'?

Noen av disse skikkene er: De omskjærer guttebarn på den åttende dagen, de bærer firkantene bønnesjal med frynser, de tenner sabbatslys på fredager og de har ulike renhetslover. De har en egen lov - Pashtunwall - som de setter over Koranen. Ser man nærmere etter ligner disse lovene til forveksling lik Moseloven.

Blant Pashtun-folket selv er det en levende og sterk tradisjon som handler om at de er etterkommere av Israels tapte stammer som kom til Afghanistan rundt år 700 e.Kr. Dette er kort tid etter at de 10 Israels-stammer ble sendt i eksil i det område som nå kalles Kurdistan.

Tirsdag 20. januar ble den aller første konferansen som omhandler Israel og Pashtun-folket holdt i Jerusalem. Konferansen ble arrangert av The Association for the Bani Israel of Afghanistan. Pashtun-folket lever i fjellområdene av Afghanistan og Pakistan og har opplevd mye forfølgelse.

Det er organisasjonen Israel Rising som melder dette.

Gamle menn, utmerkelser og evigheten

"Jeg har vært i Rich Warren's kirke. De gav meg en spesiell utmerkelse for å være gammel og fremdeles følge Jesus. Kan du forestille deg det? Så jeg reiste meg for å ta i mot hyllesten, og jeg sa noe om at dere amerikanere er sprø. Hvordan kan dere finne på å gi utmerkelser til en gammel mann fordi han fremdeles følger Jesus?

Alt det den gamle mannen ønsker å gjøre er å komme seg til himmelen og nå målet.Du trenger ikke gi ham noen utmerkelse. I stedet for å gi en utmerkelse til den gamle mannen som fremdeles følger Kristus. så skulle du straffe alle de rike menneskene i menigheten som bruker alle sine penger på en større båt, og noe annet stort, hva den enn måtte være. Det skulle vært gjort. men ikke belønn en mann som er nær evigheten fordi han fremdeles følger Jesus, det er jo et kall vi alle har. Så hva er problemet ditt? Vel, for å være bånn ærlig med deg, de har aldri invitert meg tilbake."

- Broder Andreas (bildet), 89 år. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Djupere enn ord

"Gaven ved å være en god lytter, en gave som krever konstant øvelse, er kanskje den mest helbredende gave som noen kan ha, for den tillater den andre å være, omslutter dem i et trygt rom, verken dømmer eller gir dem råd, men aksepterer dem som de er uten å ønske å forandre dem, og kommuniserer støtte på et dypere nivå enn ord."

- Gerald W. Hughes (1924-2014), åndelg veileder og forfatter. Gjengitt i Agenda 3:16 nr 2/2018.

Estland 100 år

I går feiret Estland 100 år. Det er det all grunn til å feire. Lik sine baltiske naboer, Latvia og Litauen, var Estland del av det russiske imperiet før landet erklærte sin uavhengighet i 1918. Landet ble så okkupert av Sovjetunionen i 1940 og av tyskerne i tre år under 2.verdenskrig.

I 1991 ble landet fritt igjen, og i 2004 medlem av nåde EU og NATO. Rett etter frigjøringen fra sovjetveldet i 1991 var jeg heldig å få besøke dette vakre landet. Jeg talte i den gamle metodistkirken i Tallinn. Biskop Olav Pärnamets var min tolk. Det var en stor opplevelse. Jeg trives godt blant metodister! På denne tiden arbeidet jeg som redatør for daværende Ropet fra Øst, og jeg møtte flere av misjonens kontakter i Estland. Den gangen bar de preg av å ha vært forfulgt i mange år av kommunistene.

Men Estland har reist seg og blitt en moderne stat. Estland har klart å ta vare på sin rike kulturarv: arkitektonisk, den rike sangen og musikklivet, de gamle mattradisjonene. Så er da Estland blitt et populært reisemål også for mange nordmenn.

Vår familie har hatt et helt spesielt nært forhold til Estland. Vi ble vertsfamilie for en da 19 år gammel estisk jente, Helina Vatsel, som begynte på Toten folkehøgskole på Lena. I dag er Helina gift med sin kjære Frode, og sammen har de en datter og er bosatt i Kristiansand.

Gjennom årene har vi også hatt kontakt med landets baptister.

Esterne er gjestfrie, kunnskapsrike og rolige. De har mange gode grunner til å være stolte over sin historie. I dag gratulerer vi dem med 100 års jubileet og jeg vil oppfordre bloggens kristne lesere til å velsigne Estland og be for landets fremtid. Landet, som er en republikk med president, har en befolkning på drøy 1,3 millioner.

Myndighetene på Zanzibar rev kirkebygg tilhørende en pinsemenighet

Myndighetene på Zanzibar har revet et kirkebygg. Rivingen av kirkebygget fant sted 7. januar i år, men er først blitt kjent nå. Menigheten ble ikke varslet om rivingen. Kristne i Zanzibar utgjør en prosent av befolkningen. De møter stor og hard motstand fra den muslimske majoriteten.

Kirkebygget tilhører en pinsemenighet og menigheten har nå ikke noe sted å samles.

Det er Moring Star News som skriver om dette. Kirkebygget lå inne i Zanzibar by. Menighetens pastor, Charles Madama, forteller at myndighetene har sagt at tomten skal brukes i forbindelse med utvidelsen av Universitetet.

Pastor Madama forteller  at 'det er ekstremt vanskelig for menigheten å kunne samles til gudstjenester.'

Zanzibar er en autonom øy tilhørende Tanzania. La oss huske våre hardt prøvede trossøsken i våre forbønner.

Ilden venter

"Vi kaller på Guds åndepust, de fire vindene vi leser om i Esek 37,10 til å frembringe liv til de tørre benene, de døde benene, de døende benene, de benene som tørker ut.

Vi kaller på det eneste LIV som er i stand til å gjenopplive, gjenopprette, fornye, forvandle oss og tenne oss i brann.

En vekkelse venter på å finne sted... i... DEG. Tiden er inne... en flamme ... en ild venter.

JESUS sa: 'Jeg er veien, sannheten og LIVET." (Joh 14,6)

- Brown Eagle.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Profetiske handlinger på profetisk bønnekonferanse

Det har vært forunderlige dager på Grimerud i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen denne helgen. I flere av møtene har vi opplevd et tydelig Gudsnærvær. Det har vært til å ta og føle på. Aldri har vi vært så mange. 550 bedere. Og jeg opplever at signifikante ting har funnet sted i Åndens verden. Ikke minst fordi vi har løftet frem vår norske kristenarv: den keltiske. De siste årenes bønnekonferanser har banet veien til det som skjedde denne helgen. Jeg tror virkelig Herren har ledet oss inn - skritt for skritt - år for år - i det Han har på sin agenda.

Det er ikke så lett å forklare dette med ord. Man må nesten oppleve det for å skjønne hva jeg snakker om.

På bildet sitter jeg med 'bønnesjalet' eller 'bønneteppet mitt'. Det må nesten forklares. I går ettermiddag ble jeg kalt frem sammen med mange andre norske bønneledere. Hver av oss ble drapert med dette teppet. Det var en profetisk handling som noen av de yngre bønnelederne hadde tatt initiativet. De ville hedre de som har stått i et nasjonalt bønnearbeid gjennom mange år. De ville fortelle oss at vi ikke står alene, at de var glad i oss og takknemlig for det arbeid som er nedlagt. Det ble mange tårer, hos oss alle. Jeg tror at alle vi som ble kalt frem ble sterkt berørt av denne kjærlighetshandlingen. Så ble alle ungdommene under 25 år som var til stede kalt fram og så ba vi for dem, før de selv ba for deres egen generasjon. Det var veldig sterkt å få være med på dette.

'Bønnesjalet' mitt skal jeg ta godt vare på og bruke på kalde dager da jeg har min stille stund.

Etter dette fant det sted enda en profetisk handling. Også den av stor åndelig betydning.

Til bønnekonferansen kom det en mann fra Bangor i Nord-Irland. Fra Valley of the Angles. Englenes dal. Hellige Patrick rastet en gang her, og han hadde da et syn hvor han så at hele denne dalen var fylt av engler. I 586 bygget hellige Comgail et kloster i denne dalen. Klosteret ble et bønnens hus med bønn 24/7. Dette var også et sted for lovsang og tilbedelse og herfra ble det sendt ut misjonærer. Men så kom vikingene og slaktet ned for fote de bedende munkene. Det skjedde mellom år 822 og 824.

En som har blitt grepet av denne historien er en mann ved navn Rodney. Han er født og oppvokst i Bangor, og etter å ha satt seg inn i historien kjente han på en djup lengsel etter å møte norske kristne for å 'gjenforene' det keltiske og norske. På forunderlig vis ble det slik at Rodney kom med en gruppe musikere fra ulike nasjoner, som spiller keltisk lovsangsmusikk. Men det Rodney også ønsket var å bryte brød med en norsk kristen. En god venn, Håvard Sand, spurte meg om jeg kunne tenke meg å gjøre det. Det jeg ikke fortalte Håvard var at jeg for mange år siden leste om klosteret i Bangor har båret på en sterk lengsel etter å møte noen derfra for å 'gjenforene' det keltiske og det norske. Jeg tenkte mye på dette da jeg dro til Shetland i 2005 for å tale på 'Fire from the North' konferansen. På forunderlig vis fikk jeg en invitasjon dit. Men jeg traff ingen fra Bangor der. Jeg har ikke delt dette med noen, derfor ble det veldig sterkt når Håvard spurte om jeg kunne ordne med brød og vin, slik at vi som et profetisk handling kunne be den keltiske representanten fra Bangor om tilgivelse for våre synder og gjenfores med våre åndelige røtter. Jeg fortalte denne historien før vi brøt brødet.

Det ble sterkt dette. Mye gråt. Men også mye nåde og legedom ble forløst. Etter at Rodney og jeg hadde delt brød og vin stilte han seg opp, slik at alle som ville kunne få en god irsk klem av ham.

Det var det mange som ville. Mange bar også frem en bønn om tilgivelse for det vikingene hadde gjort.

Det var også en stor, stor velsignelse å ha Daphne og Roy Godwin med oss. Deres enkle, naturlige væremåte, og det Gudsnærværet de bærer med seg, forløste mye nåde blant oss. Vi gripes av de sterke vitnesbyrdene om det som skjer på Ffald-y-Brenin i Wales. Det er virkelig et genuint Åndens verk.

Det var også så godt å ha med seg David Damien, kopter fra Egypt, men som nå leder et bønnearbeid i Canada som holder store bønnekonferanser i en rekke land. En stillferdig, ydmyk Herrens tjener med djupe erfaringer av livet med Herren.

David til høyre på bildet, her sammen med baselederen for Grimrud, Andreas Karstad.

Når jeg brøt brødet sammen med vår venn fra Bangor hadde jeg med et velsignelseskors jeg har fått i gave fra Hl. Katarinaklosteret i Egypt. Dermed bar vi også med oss våre koptiske venner. De keltiske kristne var nært knyttet til ørkenfedrene i Egypt og Syria.

Takk til alle dere som ba for seminaret mitt fredag: "Norske bønnehus med keltiske røtter - hvordan leve et liv i bønnens rytme". Det kom så mange at flere måtte gå igjen, selv om flere valgte å sitte på gulvet. Mange gode tilbakemeldinger.

I dag er det 150 år siden Rosenius døde

I dag er det ganske nøyaktig 150 år siden C.O Rosenius døde. Hvor mange som ble vakt og som kom igjennom til en levende tro på Jesus Kristus, gjennom hele Nordens evangelist, vet alene Gud. Men det er mange. Carl Olof Rosenius, også kalt 'lille-Luther', gav Nordens befolkning evangeliet, og det på en slik måte at de ble løst og fri. Og det skjer fortsatt for mange gjennom de bøkene med samlinger av artikler Rosenius skrev og som fortsatt er i salg.

Carl Olof Rosenius representerer en unik vekkelsesarv ikke bare i nabolandet Sverige, men i hele Norden. Ikke minst gjennom bladet 'Pietisten' og gjennom Husandaktsboken ble tusenvis av mennesker nådd med evangeliet. Og fremdeles er han aktuell gjennom sine bøker, ikke minst gjennom hans kommentar til Romerbrevet som forlaget Arven har gitt på på nytt.

Rosenius betydde mye for meg i en fase av livet, og jeg tar gjerne bøkene hans frem igjen med stor glede. Takket være ham kom jeg frem til frelsesvisshet.

Carl Olof Rosenius vokte opp i omgivelser sterkt preget av den såkalte 'leserbevegelsen' i Norrland. En streng loviskhet var blitt byttet ut med en tydelige evangelieforkynnelse som satte mennesker fri. 15 år gammel kom han selv frem til et bevisst liv i Gud.

Rosenius ble født 3.februar 1816 i Nysetra i Västerbotten. Han var sønn av presten Anders Rosenius. Tidlig ble han grepet av skriftene til Luther og andre oppbyggelige forfattere. Han gikk ofte ut i skogen for å lese, be og reflektere, og kallet til å forkynne Guds modnet seg frem. Som faren ville han bli prest og i 1838 flyttet han til Uppsala for å studere teologi.

Men han skulle komme til å slite med hvorvidt han virkelig var kalt til å bli prest eller ikke. Det var først da han opplevde at han likevel ikke var kalt til å bli prest, men til å bli lekpredikant at ting falt på plass. Rollen som lekpredikant gav ham da også mye større frihet.

I Stockholm traff Rosenius metodistpresten George Scott som skulle komme til å få en avgjørende innflytelse på hans liv. Rosenius skulle bli hans medhjelper og sammen startet de bladet 'Pietisten'. Dette bladet skulle bli et vekkelsesorgan av dimensjoner. I flere tiår ble det hovedorganet for 'de vakte' - de som også ble kalt 'lesere'. Da Scott ble tvunget til å flykte fra Sverige og vende tilbake til England, var det Rosenius som fikk hovedansvaret for bladet. Noen år senere skulle Rosenius være med på å grunnlegge Evangeliska Fosterlandsstiftelsen (EFS), som har hatt stor betydning i Sverige.

Rosenius ønsket å være en fornyende kraft i Den svenska kyrkan, men mange av prestene var mistenksomme overfor ham, som på sin side også kom med kraftige og krasse uttalelser mot kirken.

Carl Olof Rosenius ble som jeg allerede har nevnt kalt 'Nordens lille Luther' og det ikke uten grunn. Han sto på trygg luthersk grunn og preket gjerne om rettferdiggjørelsen av tro alene, samtidig som han vektla betydningen av en personlig omvendelse. Den arven fikk han fra pietistene.

Om du ikke har lest 'En klar og usvikelig veiledning til fred med Gud' anbefaler jeg den på det varmeste. Ta en titt på nettsiden til forlaget Arven så finner du mye stoff om Rosenius og får muligheten til å kjøpe de bøkene som er oversatt til norsk.

Her er linken til forlaget Arven: http://www.arven.net/

Billy Graham og bønn

Billy Grahams pastor, Don Wilton, forteller i et intervju som ble publisert i avisen Baptistcourier nylig at det var en helt spesiell opplevelse å høre Billy Graham be:

"Jeg skulle ønske at alle kunne høre ham be. Han ber for enkelt individer og han utøser sitt hjerte for vår nasjon."

Pastor Don Wilton er pastor for First Baptist Church i Spartanburg, South Carolina, hvor Billy Graham de senere år var medlem. Tidligere var Graham medlem av First Baptist Church i Dallas, Texas, hvor legendariske W.A Criswell var pastor en mannsalder. Når Criswell døde overførte han medlemskapet til First Baptist Church i Spartanburg.

I alle sine kampanjer la Billy Graham stor vekt på at kampanjene måtte bes igjennom før han kom til noe sted for å preke. Bønn hadde første prioritet både i forkant, under kampanjene og i oppfølgingsarbeidet.

Når Billy Graham nå blir stedt til hvile i en privat seremoni fredag 2. mars i Charlotte, vil Billy Graham gravlegges ved siden av sin elskede Ruth, i bønnehagen ved Billy Graham biblioteket. Det har en sterk symbolverdi. La oss inspirere av Billy Graham til å be for vår nasjon og nasjonene.

Om å få budskap fra Gud

Å klage over at Gud ikke taler, når Bibelen din er lukket, er like dumt som å klage over at du ikke får tekstmeldinger når mobiltelefonen er slått av. (James Goll)

Balansen mellom nærhet og avstand

"Fortrolighet mellom mennesker krever nærhet såvel som avstand. Det er som å danse. Iblant står vi svært nær hverandre, vi rører ved hverandre eller omfavnes. Iblant beveger vi oss bort fra hverandre og lar rommet mellom oss være ett område der vi kan bevege oss fritt.

Å holde rett balanse mellom nærhet og avstand krever hardt arbeid, ikke minst fordi partnernes behov kan være helt ulike ved et visst tidspunkt. Den ene kan ønske nærhet mens den andre ønsker avstand. Den ene kan ønske å bli omfavnet mens den andre søker selvstendighet. Fullkommen balanse oppstår sjelden, men den ærlige og åpne søken etter balanse kan resultere i en skjønn dans som er herlig å se på."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Seminar om våre keltiske røtter på bønnekonferansen i dag

Når disse linjene skrives er det like før jeg setter meg i bilen for å kjøre til Grimerud for å delta på Den nasjonale bønnekonferansen som holdes der denne helgen. Jeg gleder meg til å møte bederne igjen.

I ettermiddag skal jeg også ha et seminar med tittelen: "Norske bønnehus med keltiske røtter - hvordan leve et liv i bønnens rytme". Det gleder jeg meg veldig til. Takk til alle dere som vil be for meg.

Søndag taler jeg i Toten frikirke på Raufoss. Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Om å feire gudstjeneste til Guds ære

Jeg går rundt og tenker på hvor priviligert og heldig jeg er. I over fem år nå har jeg ledet gudstjenester hver uke i Kristi himmelfartskapellet. Det er et stort gledes- og takkeemne. Størst av alt er å få dele fellesskap med en gruppe menn og kvinner som trofast kommer torsdag etter torsdag. Vi kommer fra forskjellige sammenhenger, men vi har troen på Jesus sammen. Vi bekjenner våre synder, vi synger og vi ber, vi lytter til lesningen av Guds ord, og sist, men ikke minst, vi feirer Herrens måltid sammen. Dette fellesskapet klarer jeg meg ikke uten.

Nå og da har vi besøk fra folk som reiser ganske langt for å komme hit. I går kom en fra Oslo, og en fra Asker. Så godt å se dem igjen. Det er et stykke vei å kjøre. En av dem hadde med seg et vakkert ikon malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit (bildet). Vi har to av hans ikoner hengende i kapellet, sammen med et vakkert ikon malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. Gjesten fra Oslo hadde nylig kjøpt det vakre og spesielle ikonet med Maria og den korsfestede Kristus, og ville ha det velsignet. Hvilket privilegium! Som prest er det noen ting som det virkelig er en glede å få gjøre. En av dem er å velsigne et ikon.

Under bønn velsignes ikonet idet vi tegner det med korsets tegn, slik at ikonet kan være det som det er ment å være: til velsignelse, som et vindu mot evigheten.

Nei, vi tilber ikke ikoner. Ikonet, som er skapt i kjærlighet og gjennom bønn, kan hjelpe oss til å konsentrere oss når vi ber. Vi kan la våre øyne hvile på dem og de kan på sin stillferdige måte forkynne Kristi uendelige kjærlighet til oss.

Jeg gleder meg over begge ikonmalerne vi har ikoner av i Kristi himmelfartskapellet. Vi kjenner deres liv, og vet at de bare har et ønske: ære Gud. Det gjør de blant annet gjennom å male ikoner.

Vi er alle ikoner. Kristi bilde finnes i oss.

Min daglige bønn er at Kristi bilde i meg skal bli tydeligere.

Så ser jeg frem til neste torsdag, og torsdagen deretter og deretter. Til å feire gudstjeneste. Til å tjene Gud. Finnes det noe større, noe mer meningsfullt? Ikke som jeg kjenner.

Billy Graham blir vist den høyeste ære og anerkjennelse

Billy Graham blir ved sin død vist den høyeste ære, en ære som bare tilkommer amerikanske presidenter og særskilt utvalgte individer. Hans kiste skal plasseres i en helt spesiell bygning kalt US Capital Rotunda, fra 28. februar og frem til 1. mars. Siden denne svært spesielle æresbevisningen ble opprettet 1852 har kun 31 personer blitt tildelt denne æren. Andre personer som er blitt vist en slik ære er Abraham Lincoln, John F. Kennedy og borgerrettighetsforkjemperen Rosa Parks.

Billy Graham vil bli lagt i en helt enkel furukiste. På toppen av kisten vil det være et enkelt kors. Den enkle furukisten er laget av innsatte ved Lousiana State Penitentiary of Angola.

Hit til denne bygningen vil så alle som ønsker det få komme for å vise verdensevangelisten den siste ære.

Familien til Billy Graham fikk vite om denne æresbevisningen i dag.

Det er fantastisk å tenke på at en enkel evangelist og baptist blir vist en slik heder og ære. Så har da Billy Graham fått bety enormt mye for svært mange mennesker. Han har på mange måter vært hele Amerikas pastor.

Når jeg leser om dette kom jeg til å tenke på den profetien apostelen Paulus fikk: "Gå av sted for han er et utvalgt redskap for meg, til å bære mitt navn mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn." (Ap 9,15)

Det kan også sies om Billy Graham.

Måltidets nærhet

'Matbordet er et av de aller mest intime stedene i livet. Det er der vi gir oss til hverandre. Når vi sier: 'Ta litt mer, la meg servere deg, la meg fylle på glasset ditt, vær ikke blyg, spis nå!', sier vi mye mer enn ordene vi uttrykker. Vi innbyr våre venner til å bli en del av livet. Vi vil at andre skal hente næring fra samme mat og drikke som vi venter vår næring fra. Vi ønsker fellesskap. Det er derfor det er så sårende når noen vegrer å spise og drikke det som verten byr på. Det føles som om et 'nei takk' til en invitasjon til å være fortrolige.

Hvor underlig det enn kan låte er matbordet den plass der vi vil være noe for hverandre. Hver frokost, lunsj eller middag kan bli en stund av djupt fellesskap.'

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Rekordoppslutning om årets nasjonale bønnekonferanse

Det er rekordoppslutning om årets nasjonale bønnekonferanse på Grimerud. 550 mennesker er påmeldt. Det er ikke plass til flere, og det til tross for at Låven på Grimerud er utvidet. Flere hundre har ikke fått plass.  Ingen konferanse har samlet så mange på Ungdom i Oppdrags hovedbase har samlet så mange mennesker som denne noensinne. Bak konferansen: Sammem for Guds ansukt, står Ungdom i Oppdrag og Nasjonalt bønneråd.

Ikke noe er mer gledelig enn at en bønnekonferanse blir fulltegnet. Denne ble også fulltegnet like etter at invitasjonen ble lagt ut.

Antall deltagere på de siste års nasjonale bønnekonferanser har vært økende. Ikke minst har antall unge økt.

Årets hovedtalere er Roy Godwn, leder for bønne- og retreatsenteret Flald-y-Brenin i Wales. Hans bok: Strømmer av nåde, har kommet i tre opplag i Norge, og har tydelig nådd en helt spesiell nerve her i Norge. Mange er blitt sterkt berørt av bokens sterke vitnesbyrd om hvordan Gud har grepet inn i menneskers liv. Den andre hovedtaleren er David Damien, kopteren fra Egypt som leder store bønnesamlinger verden over.

Konferansnen starter med en ledersamlin torsdag, mens selve bønnekonferansen starter fredag og varer til søndag. Fredag er det fem seminarer. Seminarholdere er Patric Sandberg, leder for Sverigebønnen, pastor Olav Rønhovde fra Credokirken, Wanda Frost, bønneleder fra Canada og Bjørn Olav Hansen, mens det femte seminaret ledes av blant andre Jon Steinar Kjøllesdal.

Billedtekst: Rekordoppplsutning om årets nasjonale bønnekonferanse på Grimrud. Foto: Ungdom i Oppdrag.

Billy Graham hjemme hos Herren

Ved evangelist Billy Grahams død står vi ved et veiskille. Noen vil kanskje si at en epoke er over. Jeg tror ikke det. Vi trenger fortsatt evangelister. Det vil vi gjøre helt til Jesu gjenkomst. De er en gave til Kristi kropp. Det er Herren selv som har gitt oss dem.

Måtte Herren reise opp nye vitner, som er like djerve, troverdige, har like stor integritet, med en like sterk overbevisning om at Bibelen er Guds ord, og til å stole på.

Men det finnes likevel bare én Billy Graham. Han ble gitt til Kristi kropp for en tid som vår. Andre tider hadde sin George Whitfield, Charles Finney, Gispsy Smith, Evan Roberts, D.L Moody - bare for å nevne noen.

Vi hadde Billy Graham.

Jeg satt i styremøte i Nasjonalt Bønneråd på Grimerud da en venn av meg sendte følgende melding: Amerikas pastor er død.  Da ble det stille. Veldig stille. Beskjednen kom like før middag, så når vi kom sammen igjen startet vi med å takke Gud for Billy Graham. Grahams død kommer til å markert på bønnekonferansen når den tar til i morgen.

Vi kommer alle til å huske mannen med den store åpne predikant-Bibelen som sa gjentatte ganger:

BIBELEN SIER.

Det var utvilsomt Billy Grahams store styke. Hans overbevisning om at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autotitative og guddommelig inspirerte ord.

Hvor mange mennesker Billy Graham vant for Gud er det bare Gud som vet. Det er mange, veldig mange.

I kveld bøyer vi våre hoder og takker Gud for Billy Graham som fikk den nåde å leve til han nesten ble 100.

Shame on you!

Det er både pinlig og skremmende. Amerikanske politikere synes å være handlingslammet, og helt i lomma på National Rifle Association og deres lobbyister. I stedet for å stå solidariske med sine egne ungdommer stemte delstatspolitikerne i Florida i går imot et forslag som kunne ledet til et forbud mot salg og besittelse av visse typer våpen. Det skjedde samme dag som president Donald Trump skrev under på en ordre om at Justisdepartementet må foreslå reguleringer om å forby alle innretninger som kan omgjøre lovlige våpen til maskinvåpen. Snakk om å svikte sine egne.

Tallenes tale er uomtvistelige:

Siden 1968 er mer enn 1,6 millioner amerikanere skutt og drept av andre amerikanere med våpen. Folk  i USA har 25 ganger større sjanse for å bli drept av et våpen enn innbyggerne i noe annet i-land. Så langt i 2018 - og vi har bare så vidt begynt på året - har det vært 30 masseskytinger i USA. I år er det blitt utløst skudd på eller like ved amerikanske utdannelsesinstitusjoner ikke mindre enn 18 ganger. OG - siden 2013 har USA opplevd i gjennomsnitt én skoleskyting i uken.

Barn og ungdom er ikke trygge på amerikanske skoler. Nå protesterer de og de kaller sine egne politikere for feige.  Og med rette beskylder de sine egne politikere for å være under dominans av National Rifle Association. Deres egne politikere mottar en ikke ubetydelig støtte fra denne organisasjonen. Deres egen president, Donald Trump, mottok ikke mindre enn 230 millioner norske kroner fra NRA under valgkampen.

Og amerikanske politikere - med presidenten i førersetet - møter seg selv i døra så det suser når de trekker fram det gamle og særdeles slitte argumentet om at det ikke er våpnene som dreper, men menneskene. De skylder da på psykisk utstabile mennesker. Men Trump har et forklaringsproblem: I fjor fjernet nemlig Trump-administrasjonen en regel som kunne hindret en stor gruppe psykisk syke i å kjøpe våpen.

Hva har så amerikanskepolitikere å tilby livredde skoleelever og deres pårørende, og ikke minst de som sitter igjen etter at deres kjære er drept?

Sympati og forbønn.

Det er alt. Man er altså villig til å ofre noen unge menneskers liv hvert eneste år for å tviholde på retten til å ha våpen. Ikke bare ett, men skapet fulle, og gjerne en maskinpistol eller to. Russerne kunne jo komme.

Demokraten Kionne McGhee la i går frem et forslag i Representantenes Hus i Florida om å åpne for diskusjon om et mulig forbud mot automatgevær og visse typer ammunisjon. Selv det å diskutere dette er ikke mulig. Forslaget ble stemt ned med 71 mot 36 stemmer. I mens begraver innbyggerne i Flordia sine unge døde.

En av ungdommene i Florida sa det så treffende:

"Hvorfor ikke bare forby våpen og når folk blir oppbrakte, bare sende dem våre tanker og bønner? Hvis 'tanker og bønner' er godt nok for familier som har mistet sine kjære så er del vel også godt nok for folk som har mistet sine våpen."

Skaperverket og mennesket

"Kristendom, og da særlig protestantisk kristendom, har konsentrert seg nesten eksklusivt om det enkelte menneskets frelse, i stedet for de undertryktes frigjørelse og velvære. Da tenker jeg ikke bare på undertrykte mennesker, men også en undertrykt jord med alle sine livsformer.

Gud er inkarnert i verden ... av dette forstår vi at Gud er åndepustet eller ånd som gir liv til milliarder kropper som utgjør Guds kropp."

- Sallie McFague. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! ... Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn at du ser til ham!" (Salme 8,1 og v.4)

Bønnesvar!

Etter et hjerneslag i fjor ble 78 årige Valentia helt lammet på høyre side av kroppen. For å klare å brødfø seg selv måtte hun selge de 17 geitene hun hadde eide, og som var hennes eneste inntektskilde. Ellers hadde hun ikke overlevd. Mannen hennes døde for noen år siden, og siden ekteparet ikke hadde noen barn, var det ingen som kunne hjelpe henne til å komme seg ut.

Det så virkelig mørkt ut for enken fra Ukraina.

Men Valentina satte sitt håp til Gud. Hun visste at Herren hadde en plan for hennes liv og trofast ba hun om at Han måtte sørge for hennes behov.

Det skulle ikke ta lang tid før Gud på en ganske uventet måte svarte på Valentinas inderlige bønner.

Kristne studenter fra 'Skolen uten vegger' besøkte henne,og de hadde tilgang på en rullestol som var gitt dem av en misjonsorganisasjon som heter "Free Wheelchair Mission".

Valentina ble så begeistret for rullestolen. Nå hadde hun mulighet til å bevege seg igjen.

Hva tror du er det første Valentina gjør?

Hun bruker rullestolen til å komme seg til kirken hun tilhører for å se igjen sine trossøsken! De ble så glade for å se henne igjen. Hva ville du ha gjort om du var i hennes situasjon? Ville menigheten være det første du tenkte på?

Billedtekst: Valentina i sin nye rullestol. Foto: Mission Eurasia.

Somaliske foreldre og deres barn

Det er sikkert ting jeg ikke forstår, men det er lov å undre seg: For andre gang avslører Dagsrevyen at somaliske foreldre sender barna sine til Koran-skoler i det landet de har flyktet fra. Forholdene ved disse Koran-skolene skal etter det barna forteller være forferdelige. Barna skal både ha vært utsatt for såvel fysisk- som psykisk mishandling og sitter igjen med store traumer.

Hvis det er slik at disse foreldrene har flyktet fra hjemlandet på grunn av overhengende fare for deres eget liv, og har søkt tilflukt i et annet land - i dette tilfelle Norge - hvordan kan de da sende barna tilbake til det de har flyktet fra?

Jeg har forstått det slik ut fra gårsdagens reportasje i Dagsrevyen, hvor en somalier blir intervjuet, at flere av de barna som sendes til Somalia, har vært såkalte 'problembarn' i Norge. Av frykt for at barna skulle havne i kriminelle gjenger, sender de barna til Somalia for at de skal bli 'oppdratt' der. Men de sender altså barna til et land som de selv har flyktet fra og som de selv ikke kan vende tilbake til av frykt for sine liv! Vi hører også om somaliere som reiser tilbake til det landet de har flyktet fra på ferie.

Det er ikke lett å forstå dette. Selvsagt dreier det seg om kulturforskjeller. Men: har virkelig disse foreldrene krav på opphold i Norge, når de sender sine egne barn til et land de selv ikke kan oppholde seg i av frykt for sine liv? Burde de ikke selv reise tilbake siden de mener at det kjæreste de har - les barna - kan reise dit? Hvorfor utsette barna for noe de selv ikke våger å utsette seg selv for?

Det er mange som søker tilflukt i Norge, og mange av oss har kjempet for disse på mange ulike måter. Ingen av dem har sendt sine barn tilbake til hjemlandet. De verner om det kjæreste de har. Mange av oss har vært med på hjerteskjærende scener når kristne med stort behov for beskyttelse er blitt sendt tilbake til forfølgelse, tortur og den visse død. Mens somaliske muslimer sender sine barn tilbake til et land som er kjent for å være et av de mest grusomme i vår tid. Uten at det får noen konsekvenser for foreldrene.

Jeg skjønner ikke dette. Det er noe som ikke stemmer.

Billedtekst: Det somaliske flagget.

Inntil Kristus vinner skikkelse i oss

"inntil Kristus vinner skikkelse i dere ..."

Dette er vårt aller største behov, noe større finnes ikke: hellighet. Uoppnåelig, sier du kanskje. Ja, om dette var noe vi klarte på egenhånd. Men det er Helligåndens ansvar. Likefullt - Bibelen oppfordrer oss til å jage etter helliggjørelse:

"Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren." (Hebr 12,14)

Er dette på din bønneagenda? Bærer du på en hellighetslengsel? Om ikke, kan du be om den!

Jeg ber om en hellighetsvekkelse, en større og djupere ærefrykt for den HELLIGE Gud. Jeg ber om at Kristus skal vinne skikkelse i våre liv. At vi skal bli mer og mer preget av Kristi sinnelag. Da vil vi begynnne å se oss selv og andre i Guds lys.

Dette kommer ikke av seg selv. Det må bes frem.

Det var dette som var det store bønneemnet hos apostelen Paulus:

"Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere." (Gal 4,19)

Merk deg dette: med smerte.

Når vi forstår hva som står på spill for Kristi kirke på jord, og vi ser den forfatning kirken er i, er det med djup smerte vi ber denne bønnen. Ser du det ikke - be om å få se!

Min bønn er at Den Hellige Ånd må gripe tak i mitt liv og forme og danne det så jeg blir lik Kristus. Det er en pågående prosess som varer livet ut.

Så er jeg blitt så glad i dette bildet av den ortodokse munken. Det er tydelig at han er blitt preget av Kristi lys.

Måltidet som gjør oss til ett

"Vi trenger alle å spise og drikke for å beholde livet. Men å invitere til et måltid er mer enn mat og drikke. Det er å glede seg over de livets gaver som vi deler med hverandre. Et måltid hører med til det mest fortrolige og hellige som mennesker kan oppleve. Rundt bordet blir vi sårbare, vi fyller hverandres tallerkener og glass og oppmuntrer hverandre til å spise og drikke. Det skjer mye mer rundt et måltid enn at man stiller hungeren og tørsten. Rundt bordet blir vi en familie, en vennekrets, et fellesskap, ja, en eneste kropp.

Det er derfor det er så viktig å 'dekke bordet'. Blomster, lys, vakre servietter - alt slik som hjelper oss til å si: Dette var en spesiell stund, la oss nyte den!"

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Patriark Kirill fordømmer drapene på fem ortodokse kvinner

Patriark Kirill (bildet) fordømmer på det sterkeste drapene på fem ortodokse kvinner i byen Kizlyar i Dagestan i det nordlige Kaukasus i Russland søndag. En radikal islamist gikk til angrep på fredelige kirkegjengere. To politimenn skal også være hardt skadet. En av de fem kvinnene døde på operasjonsbordet. To andre skal ha kritiske skader, så dødstallene kan stige.

En 22 år gammel mann hjemmehørende i Kizlyar skal ha begynt å skyte mot kirkegjengerne som var i ferd med å forlate kirken i forbindelse med en lokal kirkelig høytid. Gjerningspersonen ble senere skutt og døde. IS skal ha påtatt seg ansvaret for ugjerningen, men det er usikkert om dette har rot i virkeligheten.

Patriark Kirill, som er overhodet for Den russisk-ortodokse kirke, uttrykker gjennom sin pressetalsmann Alexander Vokov, at han er sjokkert over det blodige angrepet. Patriarken mener det hele er en iscenesatt provokasjon for å forsterke motsetningene mellom muslimer og kristne i området. I århundrer har de levd side om side i fredelig sameksistens. Den politiske situasjonen i Dagestan har i lang tid vært svært spent.

Billedtekst: Patriark Kirill. Foto: Wikipedia.

Tidligere flykaptein i det amerikanske flyvåpnet blir leder for ikke-volds kirke

Glen Guyton (bildet) er valgt til ny eksekutiv-direktør for Mennonite Church USA. Han har tidligere vært kaptein i det amerikanske luftforsvaret, men fant det uforenelig med Jesu ord i Bergprekenen og ble anabaptist. Han ble døpt og tillagt Calvary Community Church i Hampton, Virginia, USA. Glen Guyton tar over etter Erwin Stutzman, som pensjonerer seg 30. april.

Når Glen Guyton ble medlem av Calvary Community Church i 1993 var han fremdeles i forsvaret. Han var stasjonert i Langley Air Force Base. Guyton gir uttrykk for at han føler stor takknemlighet til spesielt to mennoniteledere, biskop L.W. Francisco III, pastor i Calvary Community Church og Titus Peachy, som har tilhørt Mennonite Central Comittee, for at de underviste ham og hjalp ham til å forstå hva det vil si å være en anabaptistisk kristen hengitt til ikke-vold.

Han fikk hjelp både fra mennoniter og kvekere til å bli komme seg ut av det militære med begrunnelse i samvittighetsårsaker. Det skal ha vært litt av et papirarbeid.

Om sitt kall til å tjene mennonitene i USA sier Glen Guyton:

'Jeg skylder mine barn og de yngre generasjonene at jeg fortsetter der hvor jeg har begynt. Jeg ser på meg selv som en tradisjonell anabaptist.'

Glen Guyton får gode skussmål fra de som kjenner ham. De fremhever spesielt hans antirasistiske engasjement, hans gode kommunikasjonsevner og hans kjærlighet til det kirkesamfunn han nå er kalt til å tjene.

Asketisk munk reddet den syrisk-ortodokse kirken

Det kunne ikke ha vært mer passende å feire minnet om Jakob Baradeus (ca 500-578) enn i den store fasten! Syreren var alltid kledd som en tigger. Navnet Baradeus kommer fra kappen av hestehår som han bar. Hans liv var et asketisk og svært enkelt liv - men du verden - med hvilken kraft!

Og det passer veldig godt i 2018 at vi løfter fram en syrisk kristen!

På denne dagen feirer våre venner i den syrisk-ortodokse kirken en av sine største skikkelser - Jakob Baradeus. Etter kirkemøtet i Khalkedon i år 451 var de orientalske kirkene isolert fra Konstantinopel. En av de som holdt disse kirkene sammen og som styrket dem var Baradeus. Til fots vandret Baradeus gjennom Lilleasia, Syria, Mesopotamia, ja, helt til Armenia og grensen til Persia. Overalt gav han de troende nytt mot, blant annet ved å feire nattverden sammen med dem.

Denne Jakob Baradeus vokste opp i Tela Mauzalat som ligger øst for Edessa. Her var hans far prest. Jakob tilbrakte en stor del av oppveksten i et kloster, og ble sterkt preget av klosterets bønnerytme. Han lærte seg gresk og syrisk og ble etter hvert viden kjent for sitt liv i bønn og askese. Ryktene nådde til og med keiserinne Theodora i Konstantinopel. Hun sendte bud på ham, og Jakob gav seg motvillig på vei. Hva skulle han der å gjøre? Hans kall var å være tro mot sine egne i sitt eget hjemland.

Jakob Baradeus ble ikke blendet av det overdådige ved det keiserlige hoff. Han trakk seg tilbake til et kloster der han kunne leve alene i bønn de årene han oppholdt seg i den keiserlige byen. Så fort anledningen bød seg la han i vei hjemover. Det skjedde da keiserinne Theodora forstod hvor alvorlig situasjonen var for de kristne tilhørende den syrisk-ortodokse kirken. Det var stor mangel på åndelig lederskap. Av keiserinnen fikk Jakob Baradeus oppdraget med å gjenoppbygge den syriske kirken. Ingen liten oppgave.

I Konstantinopel fantes det noen syriske biskoper på denne tiden. Keiseren hadde sørget for å sette dem i husarrest. De vigslet han til biskop.

Den såkalte Jakobsliturgien, som brukes den dag i dag, er fremdeles i bruk. På en reise i Egypt ble han svært syk. Han døde 30. juli år 578 i et kloster nær den egyptiske grensen.

16 åring med sterk lidenskap - vil nå barna i Mongolia med evangeliet

Hils på Aruynbold (bildet). Han er bare 16 år og kommer fra Mongolia. Aruynbold er grepet av Jesus, ja, så mye at han har én lidenskap: han vil nå de unådde i det området av Mongolia hvor han selv lever og da spesielt barna!

Mens de fleste norske 16 åringer er opptatt av helt andre ting, har Aruynhold en djerv visjon som han har gitt livet sitt for. Jeg skulle ønske mange av bloggens lesere kunne føre navnet hans opp på bønnelisten sin og be for ham. For det trenger han.

Gjennom 'School without Walls' får han opplæring i evangeliseringsarbeidet. 'School without Walls' er et prosjekt misjonsorganisasjonen Mission Eurasia driver.

Den kristne tro har ikke djupe røtter i Mongolia. I 1991 ble de fire første mongolerne døpt. Men veksten har vært eksplosiv. Nå finnes det 600 kristne forsamlinger spredt over hele landet, med tilsammen 50.000-100.000 medlemmer. De siste årene har det vært en stagnasjon i veksten. Det kan ha sammenheng med økende materialisme blant folk flest, og det faktum at sjamanismen har opplevd en kraftig oppblomstring den senere tiden.

Norsk Luthersk Misjonssamband har vært en pionermisjon i Mongolia og har arbeidet der i mer enn 20 år.

Om å oppdage skjønnheten og godheten

"Vi behøver ikke reise langt for å finne den skatt vi søker. Det finnes skjønnhet og godhet akkurat der hvor du befinner deg. Og bare når vi kan se den skjønnhet og godhet som vi har i vi nærhet kan vi oppdage skjønnheten og godheten på våre reiser rundt omkring. Det finnes træ og blomster å nyte, malerier og skupturer å beundre, og mest av alt finnes det mennesker som ler, leker og viser vennlighet og mildhet. De finnes overalt omkring oss som gaver til å ta imot i takknemlighet.

Vi fristes til å samle all den skjønnhet og godhet som vi møter og anvende den i forbindelse med det vi arbeider med. Men da kan vi ikke gledes over den. Vi merker snart at vi trenger ferie for å hente oss inn igjen. 

La oss oppdage skjønnheten og godheten som vi har i vår nærhet før vi søker etter den et annet sted."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Munken som ville ta vare på de jødiske røttene

I dag feirer vi minnet om en viktig skikkelse i den keltiske kirken: hellige Colman. Den irske munken etterfulgte Aidan og Finan som biskop av Lindisfarne. Han var biskop der i årene 661 til 664. På synoden i Whitby tok han parti med kelterne, som erklærte sin lojalitet til apostelen Johannes som hadde det synet at de skulle fortsette å feire påsken etter den dateringen jødene fulgte.

Slik hadde nemlig den keltiske kirke alltid gjort. Colman ble derfor svært overrasket over utfallet fra synoden, som valgte å følge Romerkirkens datering og ordning for påsken.

Han trakk seg derfor tilbake til Iona. Han var ikke alene om det. En stor gruppe engelske og irske munker gjorde det samme. Sammen med dem var det også 30 munker med hjemstavn i Northumbria. Ingen av dem ville implementere den romerske ritusen og underlegge seg dem.

Noen år etter vendte Colman sammen med munkene tilbake og reiste til sitt hjem på vestsiden av Irland. Der grunnla han en kommunitet i Inis Bofin på vestkysten av Irland i år 667. Munkene som kom fra Nortumbria trivdes godt, men de klaget over at de irske munkene hver sommer la ut på en reise ut på landsbygda, og dermed ikke var hjemme til å hjelpe til med innhøstingen. Det førte til at Colman bygget et eget kloster til munkene fra Northumbria i Mayo i innlandet av Irland.

Colman døde i 670-årene. Vi vet ikke akkurat når.

Billedtekst: Hl.Colmans katedral.

Ukrainsk bønnekjempe døde på sin post

Fredag denne uken ble en bønnens mann begravet i Ukraina. Alexander Kromchenko (bildet) var pastor for Forklarelseskirken i den ukrainske byen Maryinka og ble bare 59 år gammel. Han døde onsdag.

Alexander Kromchenko var blant menighetslederne som organiserte daglige bønnemøter i et bønnetelt i sentrum av Donetsk i 2014 når krigen brøt ut i det østlige Ukraina. Han risikerte sitt eget liv da han var med på å evakuere funksjonshemmede og små barn fra selge krigssonen.

Kromchenko var også blant de menighetslederne som ble tatt til fange av separatistene, og som ble mishandlet og tortuert ene og alene på grunn av sitt engasjement med bønneteltene.

Nylig fikk han nyresvikt og det er mye som tyder på at dette kom som et resultat av torturen han måtte utstå i hendene på brutale gjerningsmenn.

De siste fire årene har Alexander Kromchenko levd under et kolossalt press. Trofast har han stått med i inderlig bønn og uselvisk har han lagt ned sitt liv for forkomne og lidende menneskeri hjembyen. Kromchenko bar med seg et sterkt vitnesbyrd om Jesus, i eget levd liv.

La oss huske hans kone, deres tre voksne barn og barnebarn, og for menigheten han så trofast ledet de siste årene.

Billedtekst: Alexander Kromchenko og Jesu kors hører sammen. Foto: Mission Eurasia.

Faste og forenkling, del 4

De siste årene har May Sissel og jeg hatt gleden av å ha besøk i vårt hjem av flere familier fra USA. Det de alle vært mennonitter av den gode, gamle sorten. De har kommet fra forskjellige steder i USA, men alle har hatt noen særskilte kjennetegn:

* De har vært måteholdne og nøysomme.
* De har vært enkelt kledd.
* Takknemlige.
* Bedt for og takket Gud for maten.
* Hatt veloppdragne barn.
* Alltid hatt et fokus på Guds rike.

De bar med seg en fred og en ro som satt igjen i veggene når de dro. På flere måter representerte disse mennonittene noe av det som særpreget tidligere tiders generasjoner, og som kan beskrives med ett ord: gudsfrykt. De kom til oss med pust fra en annen verden.

Neida, alt var ikke bedre før. Slett ikke. Og det er absolutt mulig å ha skinn av gudsfrykt, men fornekte dens kraft. Det sier Bibelen. Men mennonittenes måte å leve på representerer noen verdier vi burde se nærmere på. Som at det er forskjell på hverdager og helg.

Jeg er så gammel at jeg har opplevd søndagsmiddagen. Den var annerledes. Da spiste vi festmat. Surret oksesteik, for eksempel. Og så hadde vi dessert. Og det var kake til kaffe'n. Noe slikt hadde vi aldri ellers i uken. Søndag kledde vi oss annerledes. Og vi hadde tid til hverandre. I vår tid er det festmat på bordet stort sett hver dag, og det er ingen forskjell på søndager og hverdager.

Det er trist i grunn. Veldig trist. Da lærer vi oss ikke til å sette pris på maten - heller ikke festen.

Men det som først og fremst slår en i møte med disse mennonitene er ordet: nøysomhet.

De overdriver ikke. Det er enkelt.

Enkle, slitesterke klær. Det er kanskje det vi legger merke til først. Men det er noe mye mer: de er opptatt av andre verdier. De er kort og godt opptatt av Guds rike, og setter det RIKET først. Jesus er deres konge. Han er kongen i det riket. Og da sees alt ut fra det perspektivet. De kommer ikke først. Guds rike kommer først.

"Ja, gudsfrykt med NØYSOMHET er en STOR VINNING", skriver apostelen Timoteus til sin unge medarbeider Timoteus, og så legger han til:

"For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter pener har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner. Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet." (1.Tim 6,6-11)

Jeg merker meg ordet 'fortapelse' i denne sammenhengen. Et liv i rikdom, fråttseri og pengekjærhet kan føre til fortapelse. Når hørte du det sist i en preken? Det har i hvert fall gått av moten, og du blir ikke populær om du skulle si noe slikt.

(fortsettes)

Gud bruker skrøpelige kar som formidler Guds kraft og mennesker blir helbredet

Dette griper meg så sterkt! De som har fulgt meg en stund på bloggen vet at den anglikanske presten Andrew White (bildet) er en av mine troshelter og inspiratorer. Han er sterkt angrepet av MS, men gir seg ikke for det.

Nå forteller han at han for to uker siden var i Bristol for å tale på konferansen "Wildfire" og be for mennesker.

Andrew White forteller: "En kvinne ved navn Debbie ble radikalt helbredet fra en svært alvorlig ryggmargslidelse. Hun hadde hatt en stor operasjon og satt i en rullestol og var i sterke smerter. Hun ble helbredet på et øyeblikk og begynte å danse."

Kvelden etter var Debbie på møtet igjen. Denne gangen for å avlegge sitt vitnesbyrd.

"Hun bar på barnebarnet sitt. Det hadde hun ikke klart tidligere. Men hun var ikke den eneste som ble helbredet den kvelden. Blant annet en person med en svært alvorlig hodeskade. Det var også andre. Hvilken mektig Gud vi har."

Men selv sitter Andrew White i rullestol. Hans MS-sykdom har forverret seg og han kan ikke gå lenger. Hans kone har også MS. Men de er begge helt overgitt til Gud, og tjener Ham selv i stor svakhet og skrøpelighet.

Jeg har aldri vært så dårlig som nå, men jeg har heller aldri vært vitne til så mange under skje i menneskers liv som vi ber for. I det arbeidet vi driver har vi heller ikke sett så mange helbredelser.

Menneskelig sett henger ikke dette på greip, men det er himmelsk logikk! Gud utvelger det som ingenting er. Et av Hans navn er: UNDER!

Hemmeligheten er Guds nærværet.